Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Tina Bru, som er sakens ordfører. Representanten er, så vidt presidenten kan se, ikke i salen. Vi går da videre til den neste på talerlisten, som er representanten Eva Kristin Hansen.

Eva Kristin Hansen (A) [10:51:02]: Først vil jeg presisere at jeg ikke stepper inn for saksordføreren. Men jeg kan si så mye som at denne saken handler om å nå ambisjonen om 1,5 grader oppvarming.

Mange som er bekymret for klimaendringene var veldig spente og urolige i forkant av klimatoppmøtet i Paris i desember i fjor. Til tross for de dystre rapportene som FNs klimapanel la fram i oppkjøringen, var det ikke sikkert at det tydelige faktagrunnlaget ville oppfattes. Men det gjorde åpenbart inntrykk, for avtalen i Paris ble faktisk ganske offensiv.

Paris-avtalen som ble framforhandlet er den første rettslig bindende klimaavtale med reell global deltakelse fra alle land. Avtalen er mer omfattende og mer ambisiøs enn mange så for seg. Den slår fast at landene skal arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader og har et mål om netto nullutslipp i andre halvdel av århundret.

I Arbeiderpartiet har vi tradisjon for å følge opp internasjonale konvensjoner. Vi står bak Paris-avtalen, men det er en lang vei å gå fra å ha en ambisiøs internasjonal avtale til at land faktisk setter seg de målene som må til, og ikke minst følger opp og gjennomfører kutt. For nå er det sånn i den virkelige verden at ord og tall på papir ikke betyr noen verdens ting hvis de ikke omsettes i handling.

Det haster! Klimaendringene er i gang og har store konsekvenser. Vi kjenner innholdet i rapporten fra FNs klimapanel, som forteller oss at klimaendringene skjer raskt. Vi kan forvente mer uvær, mer flom og mer nedbør. Matproduksjonen blir vanskeligere, både til havs og til lands. Det biologiske mangfoldet er truet. Som vi har diskutert utallige ganger i denne salen: Det er de aller fattigste landene som blir hardest rammet av klimaendringene, klimaendringer som vår del av verden har hovedansvaret for.

Stortinget vedtok i fjor at Norges klimagassutslipp skal reduseres med 40 pst. innen 2030,og at vi skal gjøre dette i fellesskap med EU. En sterk føring var at vi skulle få på plass en avtale i løpet av 2016. Fra Arbeiderpartiets side støtter vi dette, men ikke ubetinget. Vi la til grunn at ting faktisk skulle begynne å skje i år, og at vi skulle få på plass en avtale. Nå vet vi at det blir ingen avtale i år. Klima- og miljøministeren har selv sagt at forhandlingene vil trekke ut i 2017, og ting kan vel tyde på at selv det blir vanskelig. EU har en del ting å holde på med om dagen, for å si det sånn.

Da må man spørre seg: Hva vil regjeringen gjøre når ting tar tid med EU? Vil den fortsette å vente på en avtale med EU før vi gjør ting igjen, eller vil regjeringen endre strategi og faktisk gjøre noe på egen kjøl? Svaret på det vet vi dessverre. Regjeringen ønsker å vente på EU. Det er litt forstemmende at statsråd Helgesen i brevet til komiteen skriver at regjeringen vil

«på egnet måte – etter at innsatsfordelingen er klar – legge frem for Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene skal nås».

Da går årene uten at noen verdens ting skjer.

Stortinget har en rekke representantforslag til behandling som handler om at vi må ha en mer offensiv klimapolitikk her i landet. Vi kan etterspørre mål, ambisjoner og planer så mye vi vil, men det har nesten ingen hensikt fordi regjeringen ikke har tenkt å gjøre noen ting. Det er ikke sånn at vi ikke har nok målsettinger – det skorter ikke på dem – det er handlekraft vi mangler.

Arbeiderpartiet har ikke tenkt å vente på EU eller på regjeringen. Derfor har vi på egen kjøl fremmet over 40 konkrete forslag til hvordan vi kan føre en bedre klimapolitikk. Det er konkrete tiltak innenfor transport, industri, landbruk og skog, og tiltak for å få til en sirkulær økonomi. De forslagene skal behandles litt senere på våren, og jeg er spent på hvordan det går. Jeg tror at dette er måten vi, som ikke er fornøyd med den uthalingstaktikken regjeringen driver på med under mottoet «vente på EU», må legge opp arbeidet. Vi må produsere politikken selv. Så må jeg for ordens skyld anbefale innstillingen fra komiteen i denne saken.

Torhild Aarbergsbotten (H) [10:55:45]: Avtalen om nye målsettinger for å begrense den globale oppvarmingen som ble vedtatt i Paris i desember, var et gjennombrudd i de internasjonale klimaforhandlingene. Resultatet markerer et vannskille der 195 land nå har forpliktet seg til å bidra til at verden holder seg innenfor togradersmålet og strekker seg etter å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Avtalen i Paris er den første avtalen siden Kyoto-protokollen i 1997. Ambisjonene i avtalen er store: Verdens land tar sikte på å bli klimanøytrale i løpet av andre halvdel av dette århundret. For å komme dit forplikter alle landene som ratifiserer avtalen seg til å ha ambisiøse mål for kutt av klimagassutslipp. Landene skal også jevnlig revidere og øke ambisjonsnivået og melde dette inn til FN. Denne globale avtalen er bakteppet for forslaget vi har til behandling her i dag.

Norge har under skiftende regjeringer vært en pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene. Det er verd å minne om at den norske delegasjonen i Paris arbeidet for en mer forpliktende avtale enn det som ble vedtatt. Vi har fått en avtale som setter tydelige mål og ambisjoner, men som legger ansvaret på det enkelte land. Norge skal ta sin del av det ansvaret, det er det ingen tvil om. Det er kanskje å forenkle en komplisert verden noe å hevde at dersom andre land førte en like offensiv klimapolitikk som Norge, ville vi vært på god vei til å oppfylle ambisjonene i avtalen. Det er likevel slik at Stortinget har vedtatt klimamål som er så ambisiøse at de langt på vei vil være i tråd med ambisjonsnivået i Paris-avtalen. Når det er sagt, vil jeg peke på at flertallet i innstillingen også understreker at Norges reviderte klimamål i framtiden må være i tråd med ambisjonene i avtalen.

Jeg tolker dette representantforslaget som et uttrykk for utålmodighet og høye ambisjoner. Det kan være bra med begge deler så lenge det balanseres av både klokskap og en dose realisme. Forslaget vi har til behandling i dag, er etter mitt syn prematurt, og det av flere grunner.

Forslagsstilleren ber regjeringen om å fremme en sak om hva 1,5 grader global oppvarming betyr for Norge. Det spørsmålet er det per i dag ikke mulig å gi et godt svar på. Ikke engang FNs klimapanel vet hva dette ambisjonsnivået innebærer. Såpass overraskende kan vi vel si at avtalen var på dette punktet. Derfor inneholder også avtaleteksten fra Paris et punkt om at FNs klimapanel i løpet av 2018 skal utarbeide en ny spesialrapport med utslippsbaner og konsekvenser av et slikt mål. Det er likevel ingen tvil om at et slikt mål vil kreve mye av verdens land. Første pekepinn om hva det vil kreve av Norge, får vi i klima- og miljøministerens redegjørelse til Stortinget senere i dag.

Det blir sagt til det kjedsommelige blant mine partifeller: Klimapolitikken er ikke et Norgesmesterskap, det krever globalt samarbeid. Når norsk klimapolitikk nå er så tett knyttet til internasjonale prosesser, og særlig til EU, må tiltakene vi skal vedta her hjemme, harmoniseres med det globale rammeverket. Norge er i dialog med EU om vår felles oppfyllelse av klimamålene, og vi er en pådriver for å styrke og forbedre de verktøyene vi allerede har. Vi har bl.a. inntatt en offensiv rolle for å gjøre EUs kvotesystem mer effektivt. Skal klimakrisen få en løsning, betinger det samarbeid mellom land. Det vil være helt nødvendig med fungerende kvotemarkeder som gjør at tiltakene kan settes inn der de er mest effektive.

Norge sitter ikke stille og venter på EU eller at Paris-avtalen skal begynne å virke, noe den ikke gjør før i 2020. Regjeringen og samarbeidspartiene fører en offensiv klimapolitikk. Norges innmeldte mål til Paris var blant de mest ambisiøse av alle lands mål. Under denne regjeringen er satsingen på klimateknologi rekordstor gjennom Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging. Vi er også i gang med en storstilt utbygging av kollektivtrafikk og jernbane for en mer klimavennlig transport. Vi forsterker det grønne skiftet i skipsfarten. Europas største vindpark bygges nå på Fosen. Vi har blant verdens mest rene kraftkrevende industri, og vi eksporterer fornybar energi og miljøteknologi i fast form gjennom vår metallindustri. Våre største fortrinn er den verdensledende miljøforskningen og våre fornybare ressurser, som gir oss et godt grunnlag for å være ambisiøse og bidrar til at vi skal kunne nå klimamålene våre, både nasjonalt og globalt.

Jeg imøteser redegjørelsen fra regjeringen om oppfølging av klimaavtalen og ser fram til den videre debatten.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:00:58]: Jeg tror jeg vil starte mitt innlegg med å vise til Meld. St. 13 for 2014–2015, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, og behandlingen av denne. Det har vært klart i lang tid at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget når EU har gjort sin jobb, og fordelingen av byrder og innsats mellom landene er klar. Når EU har funnet sin løsning, vil det gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle og ta nye steg for norsk klimapolitikk.

Det er grunn til å minne om Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og at nær 80 pst. av norsk eksport går til EU. Jeg tror det er viktig for norsk næringsliv, norsk industri og ikke minst norske arbeidsplasser at Norges og EUs klimapolitikk samordnes i størst mulig grad, slik at man vet hva den andre parten kommer til å gjøre, for å tilpasse norsk næringsliv det som kommer. Det er viktig at Norge ikke innfører en klimapolitikk som bidrar til tap av norsk industrivirksomhet og arbeidsplasser, som også kan føre til karbonlekkasje med påfølgende globale utslipp.

Når det er sagt, er jeg skuffet og også overrasket over at Arbeiderpartiet er med på den mindretallsmerknaden som sier at man ikke skal vente på EUs avklaring. Det er nye, klare toner fra Arbeiderpartiet, som avviker fra behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015, som vi behandlet for et knapt år siden her i stortingssalen.

Når det er sagt, var det ikke slik at denne regjeringen kom til dekket bord i klimapolitikken. Fasiten etter åtte år med rød-grønn regjering var et gap opp til klimamålene på 8 millioner tonn. Da er det heldigvis slik at denne regjeringen, med god hjelp fra våre støttepartier, er i ferd med å tette dette gapet. Det er også slik at denne regjeringen satser på utvikling av ny klimateknologi og utbygging av kollektivtrafikk og jernbane. Og for første gang har transportetatene på oppdrag fra regjeringen utarbeidet en klimastrategi som en del av grunnlaget for Nasjonal transportplan.

Det er også grunn til å nevne en del tiltak som ligger inne i 2016-budsjettet, som 5 mrd. kr til klima- og energifondet – med det nye innskuddet blir fondet på nesten 68 mrd. kr, noe som er nærmere 18 mrd. kr mer enn ambisjonen fra klimaforliket. Regjeringen har også forsterket det grønne skiftet i skipsfarten med 40 mill. kr til å satse på ny teknologi og miljøvennlige løsninger gjennom Innovasjon Norge. Likeledes har det vært en storsatsing på transportsektoren under Enova, som har lansert en rekke støtteprogrammer til energi- og klimatiltak i transportsektoren både på land og til vanns, f.eks. ladestrøm til skip og hurtigladestasjoner for elbiler. I tillegg er det kommet 20 mill. kr til pilotordning for biogassanlegg, som skal brukes til støtte til anlegg som tester ut ny teknologi for å lage biogass basert på andre råstoffer enn avfall, som f.eks. husdyrgjødsel. Man har også startet å inngå bymiljøavtaler, der man har lagt betydelige midler i potten.

Dette var noen eksempler, og det finnes langt flere på hva denne regjeringen har gjort, også når det gjelder å bruke penger til å utvikle fornybar energi i utviklingsland i 2016 – nærmere 500 mill. kr.

Så regjeringen leverer på en rekke områder selv om ikke EU gjør jobben sin, og det kommer regjeringen også til å gjøre i tiden framover – med god hjelp og med god drakraft fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:06:01]: Vi skal senere i dag få en viktig redegjørelse fra klima- og miljøministeren om oppfølginga av Paris-avtalen.

Vi har denne våren på vårt bord en rekke representantforslag som omhandler det samme – noen er mer helhetlige enn andre – altså ulike deler av klimapolitikken. I det foreliggende forslaget fra representanten Hansson blir det bedt om at regjeringa skal følge opp ambisjonen om maks 1,5 graders global oppvarming, og at det fremmes en sak om dette.

Jeg deler representanten Hanssons utålmodighet, men jeg synes likevel det er positivt at vi nå omsider har en handlingsvilje fra et på det nærmeste samlet storting. Det forventes av folket rundt oss, og det forventes av dem som ikke lar sin stemme høres så ofte, men som likevel er blant dem som rammes hardest av klimaendringene, nemlig verdens fattigste – som er avhengig av avlinger som slår feil på grunn av tørke eller endringer i regntider – at vi bruker energien på å stå sammen om handling. Vi må legge bort det politiske spillet og konsentrere oss om handling.

Regjeringa og samarbeidspartiene fører en offensiv klimapolitikk, og Norges innmeldte mål til forhandlingene i Paris var blant de mest offensive og ambisiøse. Men ingen kan hvile på midlertidige laurbær – vi kan anerkjenne at vi har begynt på en viktig jobb sammen, men være ærlige på at vi ikke har mer enn så vidt begynt, og vi kom i gang altfor sent.

Ambisjonsnivået er nødt til å øke, og det legges også opp til det i Paris-avtalen. Det er denne dynamikken i avtaleteksten som gir grunn til mest håp.

Dyptgripende endringer som vi til dels er enige om, men til dels ikke har sett rekkevidden av, må gjøres. Vi må være utålmodige, men vi må likevel ta oss tid til å følge den framdriften vi har bestemt oss for sammen med EU. Det er bakgrunnen for at vi i dag stemmer for at dette forslaget vedlegges protokollen, og jeg imøteser med forventning den redegjørelsen vi skal få senere i dag.

Marit Arnstad (Sp) [11:08:53]: Dagens innstilling er en av flere saker der vi kommer i nærheten av å begynne å diskutere hva en oppfølging av klimaavtalen i Paris vil innebære, men der vi egentlig ikke kommer inn i en ordentlig drøfting. Derfor ser Senterpartiet også fram til statsrådens redegjørelse senere i dag. For foreløpig blir denne type debatter liksom tilløp uten hopp, at vi på en måte ikke klarer å gå inn i de viktige områdene som vi må drøfte, og de målsettingene som vi også må drøfte.

Senterpartiet mener, som det framgår av innstillingen, at det burde ha vært mulig for områdene utenfor kvotepliktig sektor å sette noen mål før en kommer tilbake med et ferdig forhandlet resultat innad i EU. Vårt anliggende i den sammenheng er at om vi setter oss mål, kan vi også revidere dem og justere dem dersom de endelige avtalene til EU skulle tilsi det. Men problemet med å vente til 2018 eller 2019 synes jeg er svært stort. Det skaper uforutsigbarhet både for næringslivet, for forvaltningen og for det politiske miljøet.

Spørsmålene som en jo må stille seg, er: Hvordan ser regjeringen på dialogen med EU? Hvilken kontakt har regjeringen med de enkeltlandene som nå drøfter egne målsettinger, og som drøfter ikke bare togradersmålet, men også 1,5-gradersmål? Hvordan ser en på mulighetene for å kunne stramme inn antallet kvoter innenfor EU-systemet? Hva har en konkret vært i dialog med EU om på det punktet?

Det å kunne gå lenger og komme i gang med drøftingene iallfall for de sektorene som er utenfor kvotepliktig sektor, er nødvendig nettopp for å skape mer forutsigbarhet for næringsliv, forvaltning og politikk. Mange av disse sektorene venter på – noen av dem kanskje også i litt skrekkblandet spenning – i hvilken retning dette vil gå.

På transportsektoren er det slik at Stortinget i flere tilfeller kommer regjeringen i forkjøpet og gjør vedtak i enkeltsaker som angår transportsektoren, bl.a. når det gjelder ferjer og utslipp, og også når det gjelder nærskipstransporten.

Innenfor jordbruket, som jo arbeider aktivt med klimaproblematikken, og som er opptatt av at en er forvaltere av fotosyntesen – og det er helt riktig – lurer en på om avgifter skal bli det eneste svaret på klimautfordringene, noe som ville ha vært svært ødeleggende.

Innenfor transportsektoren viser regjeringen stadig vekk til at de satser mer enn noen tidligere. Sannheten er at regjeringen følger opp den nasjonale transportplanen som ble vedtatt i 2013. Sannheten er at jernbaneinvesteringene nå ligger under det som var nivået i 2014-budsjettet. Og sannheten er at spørsmålet om elektrifisering er et av de mest uklare signalene som blir gitt fra denne regjeringen. Har en tenkt å bruke midler og innsats på noe av det som kan være et virkelig godt klimatiltak innenfor jernbanen, nemlig å elektrifisere de strekningene i Norge som fortsatt ikke er elektrifisert?

Innen fornybar energi håper vi at vi i energimeldingen som kommer, skal få noe mer svar utover de enkeltsakene som vi har diskutert som angår elektrifisering av plattformer eller grønne datasentre, at vi skal få noe mer overordnede svar og litt mer overordnet strategi for hvordan regjeringen tenker seg både å øke produksjonen av fornybar energi og også å øke anvendelsen av de fornybare energiressursene i Norge.

Jeg er for så vidt enig med representanten Andersen Eide i at en må legge vekk det politiske spillet, men mengden av Dokument 8-forslag på dette området tyder også på en frustrasjon i Stortinget over manglende muligheter til å kunne diskutere klimapolitikken i sin helhet. Det er på tide at en også får noe håndfast å drøfte. Regjeringen kan ikke la Stortinget vente til 2019 med å drøfte oppfølgingen av klimaavtalen i Paris.

Ola Elvestuen (V) [11:13:25]: (komiteens leder): Det kommer stadig nye nyheter som understreker alvoret i den globale oppvarmingen som vi står overfor. Nå er det omfattende bleking av korallrev verden over. For noen dager siden var det nyheten om at isutbredelsen i Arktis – i år igjen – er mindre enn noen gang registrert.

Da er det positivt at vi fikk en klimaavtale i Paris som er mer ambisiøs enn de fleste hadde forventet, og at det er en forpliktelse som omfatter så godt som alle land i verden. Og det er to ting: En skal ha en målsetting om at en skal vesentlig under 2 grader og strekke seg mot 1,5 grader, og en skal ha en oppdatering av avtalen jevnlig.

Så er det viktig å understreke at det vi har levert inn i Paris-avtalen, er ikke en målsetting om 40 pst. reduksjon, det er en forpliktelse til 40 pst. reduksjon, og det situasjonen tilsier, er at vi må sette i gang med handling nå. Vi har også klimaforliket, som sier at vi skal ned på 47 millioner tonn innen 2020. Det er en målsetting som i hvert fall for Venstre i det samarbeidet vi har med regjeringen også inn mot budsjettet, ligger til grunn. Vi gjør mye mer enn det som er gjort tidligere, men det er klart at det skulle også egentlig bare mangle.

Dette gjelder særlig innenfor transportsektoren, enten det er satsing på nullutslipp, det er å gjøre det enklere å få inn biodrivstoff, det er å stille krav til offentlige kjøretøy, eller det er å få på plass en ladeinfrastruktur, en hydrogensatsing og å få mer miljøvennlige offentlige anbud. Dette må forsterkes år for år. Vi vet allerede nå i stor grad hva som må til for å nå forpliktelsen på 40 pst. reduksjon innen 2030. Da må så godt som alle privatbiler som selges i 2025, være nullutslippsbiler, og tungtransporten må være fossilfri innen 2030. Da må vi sette i gang politikken for å nå det allerede nå.

Når det gjelder målsettingen om å strekke oss mot 1,5 grader, krever det mye mer av verden enn å ha et mål på 2 grader. Det innebærer at vi må ha globale negative utslipp 10–20 år tidligere enn det som ligger i et 2-gradersscenario, noe som vil si at med en målsetting ned mot 1,5 grader må vi ha en mye sterkere satsing internasjonalt på karbonfangst og -lagring.

Det er viktig at vi har en god systematikk i den jobben som vi skal gjøre framover. Vi har klimaforliket, som Norge skal oppnå. Nå får vi en ny oppdatering av hvordan vi ligger an, fra Miljødirektoratet i juni, som et grunnlag for hva som må gjøres også inn mot budsjettet for neste år. Så har vi Paris-avtalens forpliktelse som vi skal nå sammen med EU. Og vi skal også legge fram ny forpliktelse med en forsterket satsing fram mot 2020.

Fra Venstres side er vi enig i at det er forskjell på den forpliktelsen vi har sammen med EU, og det at vi kan ha egne målsettinger i tillegg. Det er flere land i EU som har egne målsettinger som strekker seg lenger enn den felles forpliktelsen, og også Norge bør se for seg at vi har en egen målsetting som omfatter både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

Men vi har mer enn nok av mål – det er ingen grunn til, med de vedtak som vi har, å vente med å handle. Vi har tunge målsettinger med klimaforliket. Nå må vi ha et systematisk arbeid framover. Jeg ser fram til den redegjørelsen som statsråden skal gi nå senere i dag. Vi må få på plass en avtale og en gjennomgang og jobbe med det som er forpliktelsen med EU. Så må vi ha et systematisk arbeid for hvordan vi skal forsterke denne, sånn at vi får på plass en politikk som gir den forutsigbarheten og det trykket som kreves for å nå målene fram mot 2030 og senere videre mot 2050.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:18:42]: Beskjeden fra Paris og klimatoppmøtet der var klokkeklar: Det haster med å komme i gang med klimakuttene. De må ikke skyves på til senere, og alle land i verden må komme tilbake med mer ambisiøse mål og handling enn det som til nå er presentert.

I kontrast til dette står utsagnene til representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet nærmest som utsagn fra Komiske Ali, for man kan ikke skyve på utslippskuttene til senere, og det er ikke sånn at de norske målsettingene som foreligger, er ambisiøse, hvis man ser dem i forhold til hva det er vi har satt oss fore å oppnå.

La meg gå gjennom dette punkt for punkt. Fra klimatoppmøtet i Paris kom det en rekke helt konkrete målsettinger. Det ene er at man må oppdatere målsettingene sine, og der har svaret fra regjeringen til nå vært: Vi skyver på å oppdatere målsettingene våre fram mot 2020 fordi det er da EU kommer til å gjøre akkurat det. Vi har fra Paris fått beskjed om å sørge for å kutte så mye som mulig før 2020 fordi det er det som gjør det lettere å stoppe farlige klimaendringer og å øke ambisjonene fram mot 2030. Regjeringens svar er at vi ikke kommer til, og ikke ligger an til, å nå målene for 2020. Og det er ikke kommet noen vesentlige forslag fra regjeringens side for å kutte klimautslippene i Norge. På Paris-toppmøtet ble det sagt: øk satsingen på fornybar energi i utviklingsland. Etter at Vidar Helgesen overtok som statsråd, har Norge kuttet to tredjedeler av støtten til fornybar energi i utviklingsland. Slett overskuddskvotene fra den første Kyoto-perioden, står det i klimaavtalen. Svaret fra regjeringen er: Vi vil ikke slette overskuddskvotene fra den første delen av Kyoto-avtalen.

Regjeringen har avskaffet de nasjonale klimamålene og sagt at vi vil gjennomføre dem utelukkende i samarbeid med EU fram mot 2030. Alle disse tingene, pluss det faktum at man fra regjeringens side fortsetter med en oljepolitikk der en nekter å ta inn over seg at vi er nødt til å redusere oljeutvinningen i verden om vi skal klare å stoppe de farlige klimaendringene, gjør at summa summarum står regjeringens klimapolitikk til stryk.

Så sier Øyvind Korsberg det regjeringen har sagt i tre år nå snart, nemlig at man kom ikke til dekket bord. Selvsagt kom ikke regjeringen til dekket bord. Regjeringen kom midt i klimadugnaden, og det er bare Høyre-folk og FrP-ere som tror at man kan sette seg til bords midt under en dugnad og vente på å bli servert istedenfor å brette opp ermene og jobbe på.

Det er helt nødvendig at vi sørger for å komme med flere nye grep i klimapolitikken i Norge. Derfor har vi fra SVs side lagt fram en rekke forslag. Jeg slutter meg helt til det Marit Arnstad sa, at grunnen til at det kommer mange klimaforslag fra opposisjonspartiene, er nettopp mangelen på klimainitiativ fra regjeringens side.

De fem punktene som vi mener må ha bred tilslutning, og som vi forventer at regjeringen leverer på, er: Vi må ha en plan for å fase ut all fossil energibruk i Norge – vi må ta kraften i Norge i bruk, vi må gjennomføre energieffektivisering i Norge og sørge for å kvitte oss med den fossile energibruken. Vi må sørge for å skrinlegge planene om nye rullebaner på flyplassene våre, på Gardermoen og Flesland, og istedenfor sørge for utbygging av lyntog. Vi må føre en avgiftspolitikk som sikrer at ni av ti nye biler i 2020 må være nullutslippsbiler, og at alle nye biler er nullutslippsbiler i 2025. Vi må sørge for å støtte opp under industrien som ønsker å gå i spiss når det gjelder å ta nullutslippsteknologi i bruk – støtte TiZir i Tyssedal, som ønsker å bruke hydrogen som reduksjonsmiddel istedenfor å bruke kull, som i dag. Vi er nødt til å slutte med tildeling av nye oljelisenser i en tid der vi vet at verden trenger mindre olje, ikke mer.

Det handler rett og slett om at vi er nødt til å få opp tempoet på reduksjonene i klimautslippene våre i Norge, og det har vi altså ikke sett noe særlig til under denne regjeringen. Det er bare nullutslipp som er godt nok. Derfor tar jeg også opp de forslagene som vi og Miljøpartiet De Grønne her står sammen om.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [11:24:04]: I februar var altså kloden 1,35 grader varmere enn snittet mellom 1951 og 1980. Det kaller forskerne sjokkerende og en klimapolitisk nødsituasjon. Men måneden før, i januar, varslet statsråd Helgesen at han ikke kunne love utslippskutt i Norge i denne stortingsperioden. Dermed melder statsråd Helgesen seg inn i den uendelige rekken av norske klima- og miljøstatsråder som ikke sikrer utslippsreduksjoner, og ikke vil love dem på et konkret tidsrom. Alle i denne salen vet at forrige regjering var akkurat like handlingslammet i disse spørsmålene som den sittende regjeringen. Forslagene som vi fremmer her i dag, er altså et forsøk på å gjøre noe med den handlingslammelsen basert på det faktum at regjeringen har signert en avtale som er enormt ambisiøs for å kutte klimagassutslipp, og man må da forvente at det følges opp med handling.

Men jeg er oppriktig talt usikker på om den norske regjering har skjønt hva de signerte på i Paris. For hvis det skal være realistisk å ha som reell ambisjon å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, vet vi jo – vi trenger ikke noen utredninger, vi vet – at ambisjonsnivået i klimapolitikken må dobles sammenlignet med det som er nødvendig for å nå togradersmålet, som vi allerede ligger langt etter å bidra til, særlig i Norge. Det betyr først og fremst én ting – og det er det motsatte av det statsråd Helgesen leverer oss – nemlig at klimautslippskutt ikke kan utsettes. Vi har ikke bruk for langsiktig retorikk om at dette skal skje en annen gang. Det Norge må gjøre, er det byrådet i Oslo og bystyret i Trondheim gjør: fastsette konkrete utslippsmål for hvor mange tonn vi skal slippe ut om 5, om 10, om 15 år. I Oslo er målet 50 pst. utslippskutt i 2020 og 95 pst. i 2030, og det gjelder altså for Oslo. Jeg håper at regjeringen har lagt merke til denne typen målsettinger og vil samarbeide med Oslo, Trondheim og andre byer for å oppnå dem.

De forslagene som Miljøpartiet De Grønne og SV fremmer her, er etter mine begreper enkle og opplagte. Vi ber regjeringen fremme en sak om hvordan de har tenkt å gjennomføre det de har skrevet under på i Paris, og det er temmelig oppsiktsvekkende å høre representanten Aarbergsbotten si at det går ikke. Hva er da vitsen med å skrive under på en avtale? Hva er vitsen med å vente på å prøve å finne ut hva en sånn avtale innebærer? Vi ber regjeringen komme tilbake med et oppdatert norsk klimamål som er i tråd med det 1,5-gradersmålet som regjeringen selv har skrevet under på. Hva er det som er så oppsiktsvekkende med det? Hvorfor i all verden kan man ikke gjøre det? Vi ber regjeringen ta initiativ til en øking av nedtrappingstakten for kvotetaket i EUs kvotesystem, sånn at det samsvarer med en utslippsbane i tråd med 1,5-gradersmålet. Hva er det som er så oppsiktsvekkende med det? Det er absolutt innlysende og uomgjengelig nødvendig å gjøre akkurat det, så hvorfor vente?

Land som Tyskland, Portugal, Østerrike og Luxembourg har allerede på et ministermøte i mars 2016 gått inn for å skjerpe målsettingene for 2030 som en følge av Paris-avtalen. Norge har sendt brev til EUs kommissær for klima med henstilling om at EUs kvotesystem er i tråd med de overordnede klimamålene, og det er jo flott. Men støtter statsråden initiativet fra disse landene om å skjerpe målsettingene for 2030? Det er vanskelig å vite.

Det vi står overfor nå, er bare enda en omdreining av det som er norsk klimapolitikks helt utrolige situasjon, nemlig en uendelig serie av løfter og avtaler om alt vi skal kutte i framtida, og en helt fabelaktig mangel på vilje til å forklare Stortinget og folket hvordan man skal gjøre det nå. Essensen av klimaavtalen fra Paris er én ting, nemlig mye større hastverk enn noen gang før, og derfor ser jeg nå veldig fram til hva statsråden under denne saken og under neste sak har å si om hvordan dette faktisk skal skje. Og så beklager jeg at stortingsflertallet ikke har kunnet støtte våre forslag, men jeg noterer meg at mange peker i samme retning som oss.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Vidar Helgesen [11:29:20]: Den nye klimaavtalen som vi fikk i Paris før jul, er et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet. Senere i dag skal jeg, som det er blitt nevnt, redegjøre for hvordan regjeringen planlegger å følge opp avtalen.

Det overordnede målet i Paris-avtalen er skjerpet sammenlignet med Cancun-avtalen fra 2010, da verden ble enig om togradersmålet. Formålet med Paris-avtalen er at global temperaturstigning skal holdes godt under 2 grader, og at alle land skal arbeide for at temperaturen ikke overstiger 1,5 grader. Dette er et svært ambisiøst mål. Det går mye lenger enn tidligere avtaler, og derfor har klimaforskerne begrenset kunnskap om hva dette målet vil innebære i praksis. Femte hovedrapport fra FNs klimapanel gir oss lite grunnlag for å vurdere hva slags tiltak som er nødvendig for å begrense global temperaturøkning til 1,5 grader. Det er derfor Paris-avtalen inviterer FNs klimapanel til å legge frem en ny spesialrapport i løpet av 2018. Det etterlyses fra verdens stater mer kunnskap om både konsekvenser og utslippsbaner knyttet til en temperaturøkning ned mot 1,5 grader. Det som i alle fall er klart, er at det vil kreve mye av alle land dersom verden skal nå togradersmålet og bevege seg mot 1,5 grader.

Den nye klimaavtalen vil naturligvis få betydning også for Norge. Forutsatt at Stortinget ratifiserer avtalen, vil Norge, på lik linje med alle andre land, måtte bidra til avtalens overordnede formål om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, og arbeide for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Norge vil videre være forpliktet til å kommunisere nasjonalt satte klimabidrag hvert femte år fra og med 2020, etter kriteriene skissert i avtalen.

Regjeringen er i dialog med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030. Gjennom avtalen med EU om felles oppfyllelse vil vi gjennom innsatsfordelingen, som skal gjelde for perioden 2021–2030, få et ambisiøst mål for kutt i sektorene som ikke omfattes av kvotesystemet. Vi mener at felles oppfyllelse med EU legger til rette for en mer effektiv klimapolitikk enn om Norge skulle handle alene. Både Norge og EU har som utgangspunkt at gjennomføring av klimapolitikk må ses som ledd i en langsiktig omstilling til lavutslippssamfunnet. Sammen med EU kan vi gi mer forutsigbare rammevilkår for norske bedrifter og skape et grunnlag for å utvikle mer klimavennlig teknologi og andre løsninger i fellesskap. Det var et bredt stortingsflertall som stilte seg bak EU-løsningen da den var til behandling i fjor.

Stortinget har vært kjent med tidsløpet for EU-prosessen gjennom behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015 om ny utslippsforpliktelse fra våren 2015. I innstillingen til den meldingen anmodes regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en sak etter at innsatsfordelingen er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå disse målene.

Verken vi eller EU-landene kan nå si med sikkerhet hva som blir 2030-målet for kutt i ikke-kvotepliktige sektorer, og i hvilket omfang landene vil kunne samarbeide i Europa om å oppfylle disse målene. I tråd med tidligere stortingsvedtak vil regjeringen – etter at innsatsfordelingen er klar – legge frem resultatet av forhandlingene med EU og hvordan de norske klimamålene skal nås.

Som representanten Hansson påpeker, haster det med å redusere klimagassutslippene. Derfor styrker regjeringen og samarbeidspartiene klimapolitikken nasjonalt, både med tanke på 2020-målene og for å omstille Norge til et lavutslippssamfunn.

For å nevne noe: Vi forsterker klimaforliket. Vi har en historisk sterk satsing på jernbane, belønningsordning for kollektivtransport og gang- og sykkelveier. Vi har en historisk satsing på grønn skipsfart. Vi har økt satsingen på utviklingen av en ny klima- og miljøteknologi gjennom Enova og Innovasjon Norges miljøteknologiordning. Vi har lagt frem et offensivt forslag til lov om offentlige anskaffelser, som skal ta i bruk potensialet som de 462 mrd. kr i offentlige innkjøp årlig innebærer. Vi kommer tilbake til Stortinget snart med en sak om oppfølgingen av vedtak om Fornybar AS. Vi har i arbeid en stortingsmelding om sirkulær økonomi. Vi har et utvalg etablert for å komme med forslag til en strategi for grønn konkurransekraft. Vi arbeider med en ny stortingsmelding om industriens rammevilkår, som også skal bidra til å ruste norsk industri til å håndtere de store endringene som er i gang. Vi skal snart legge frem en ny energimelding. Vi arbeider med en ny bioøkonomistrategi.

Den globale omstillingen til lavutslippssamfunnet er allerede i gang. Regjeringens mål er at Norge skal være i frontlinjen for grønn innovasjon, grønne investeringer, grønn teknologi og grønn konkurransekraft. Klimautfordringen må møtes med en aktiv bruk av virkemidler. Vi må utnytte virkemidlene vi har, til å utløse den innovasjonen som trengs for en bedre og mer offensiv klimapolitikk, og jeg ser frem til å samarbeide med alle partier på Stortinget i det videre arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [11:34:31]: Jeg hørte av slutten på innlegget til statsråden at han prøvde å ramse opp alt det regjeringen har gjort. Jeg må bare si at jeg er ikke så mektig imponert. Men jeg har lyst til å spenne forventningene litt til den redegjørelsen som kommer etterpå, for jeg antar at han holder igjen litt i denne debatten fordi han skal presentere mye i neste sak, i redegjørelsen sin, og at han der kommer til å legge fram en rekke nye tiltak og grep som regjeringen har tenkt å ta i forbindelse med oppfølgingen av Paris-avtalen. Som han sier selv: Det haster med å få ting gjort. Så det jeg egentlig lurer på, er om statsråden kan gi oss en aldri så liten teaser, en liten oppvarming på hva vi kan forvente i redegjørelsen. Kunne han i hvert fall f.eks. gi oss de fem viktigste grepene regjeringen skal gjøre nå for oppfølging av Paris-avtalen? Og hvis han ikke klarer å komme med fem, kan han i hvert fall gi oss tre konkrete ting han har tenkt å gjøre?

Statsråd Vidar Helgesen [11:35:22]: Jeg antar at representanten Hansen er klar over prinsippene for kommunikasjon mellom storting og regjering, og når man gjør bruk av redegjørelser, er det ikke der en regjering kommer med ny politikk. Det skjer i budsjetter, det skjer ved andre initiativer. Men når representanten ba om fem tiltak, så har vi faktisk fem satsingsområder som lå i stortingsmeldingen fra i fjor, der vi styrker klimainnsatsen. Det er ikke nødvendig å legge til nye satsingsområder. Vi har satsingsområder, det er de satsingsområdene vi skjerper innsatsen på, og det er altså veldig viktig å sikre forutsigbarhet i signaler. Derfor er jeg overrasket over at Arbeiderpartiet nå ser ut til å nøle litt, eller fravike litt – jeg skal ikke bruke vingle-ordet – når det gjelder hvordan man skal håndtere den viktige prosessen vår med EU.

Eva Kristin Hansen (A) [11:36:23]: Ikke at jeg bruker å bli fornærmet, men nå har jeg sittet på Stortinget i ti år, så jeg vet jo hvordan prosessene foregår mellom storting og regjering, og jeg registrerer at statsråden mener at det kun er gjennom budsjettene man fremmer politikk på klimaområdene. Da må jeg si at jeg blir bekymret. Jeg mener at man kan forvente både gjennom redegjørelser og gjennom stortingsmeldinger at man faktisk fremmer politikk for en ambisiøs klimapolitikk. Sånn som jeg ser det, har ikke denne regjeringen kommet med et eneste nytt grep for en god klimapolitikk. Det er lite som har kommet fra denne regjeringen, så jeg har lyst til å spørre statsråden igjen: Kan vi komme med noen forventninger til energimeldingen da? Hvilke nye grep kan vi forvente der?

Statsråd Vidar Helgesen [11:36:59]: Jeg skal verken foregripe energimeldingen tidsmessig eller begi meg inn på ansvarsområdet til min kollega olje- og energiministeren. Men la meg bare nevne ett eksempel, som vi har på et meget viktig klimatiltak, som vi har lansert i år. Vi har lagt fram et nytt forslag til lov om offentlige anskaffelser. Der sier vi at offentlige etater, som kjøper for 462 mrd. kr i året, skal innrette sin innkjøpspraksis slik at den fremmer klima- og miljøvennlige løsninger. Og vi gjør ikke bare det, vi gjeninnfører noe som den rød-grønne regjeringen tok ut, vi gjeninnfører retten til å klage til klageorganet for offentlige anskaffelser – vi gjeninnfører muligheten til å prøve dette rettslig, som de rød-grønne tok ut. Det er meget viktig, det etterlyses fra næringslivet, og det etterlyses fra alle dem som er opptatt av å stimulere den klima- og miljøteknologien som er helt avgjørende i det grønne skiftet.

Ola Elvestuen (V) [11:38:10]: Statsråden nevnte mange tiltak som nå gjennomføres, og felles for, om ikke alle, men nesten alle, er vel at de er kommet i stand via budsjettforlik og ikke ved framleggelse av budsjett. Og det er jo Venstre som har stått bak så godt som alle, vil jeg tro.

Men Paris-avtalens viktigste poeng er jo at man må sette i gang med handling nå. Og som det er referert til tidligere, må vi ha handling og også forsterke den klimapolitikken vi har, fram mot 2020. Vi har, som statsråden nevnte, forsterket klimaforliket når det gjelder å komme med flere tiltak, men det viktigste med klimaforliket er jo en målsetting om at vi skal ned på 47 mill. tonn i 2020. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden enig i at målet og det vi skal få til, er at vi skal ned på 47 mill. tonn, og ikke bare forlenge tiltaksrekken?

Statsråd Vidar Helgesen [11:39:12]: La meg først understreke at jeg er opptatt av å si – og jeg sa – at det er regjeringen og samarbeidspartiene som står samlet om hovedtrekkene i klimapolitikken. Og når jeg snakker om «vi», er det selvsagt det store «vi» som jeg snakker om. Vi er opptatt av at vi må ha en mer ambisiøs innsats for å forsøke å nå 2020-målene, men det er også slik at vi overtok et gap som vi fikk kartlagt gjennom vår bestilling til Miljødirektoratet, som gjør at det er veldig krevende. Men det gir altså ingen grunn til å sitte stille. Det er derfor vi gjennomfører store satsinger, det er derfor vi har bestilt en klimastrategi for nasjonal transportplan, det er derfor vi har gjort store grep innenfor grønn skipsfart for å få lavutslippsteknologi raskere inn der, og en rekke andre tiltak. Vi venter ikke, vi venter verken på EU eller andre ting når det gjelder å gjennomføre og forsterke klimaforliket i godt samarbeid med samarbeidspartiene.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:40:26]: Regjeringen må tåle å bli målt på resultatene av politikken sin, ikke hvor mange planer og strategier de evner å produsere. Akkurat per dags dato er det ugjenkallelig sånn at regjeringen ikke ligger an til å nå 2020-målene innen 2030 engang. Jeg vil også gå i rette med det som statsråden sier om at det gjensto et gap – ja, selvfølgelig gjenstår det et gap når man kommer midt i klimadugnaden. Den regjeringen som jeg var en del av, hadde redusert gapet med omtrent 6 millioner tonn fra 2007 og fram til høyreregjeringen overtok. Da gjensto det 8 millioner tonn. Men det gapet lar seg gjøre å tette, men så langt har vi ikke sett noe av det fra regjeringens side.

Men jeg vil stille et spørsmål om nullutslipp. Det er bra at regjeringen sier at man skal ha miljøkrav, men vil staten stille krav om at alle offentlige innkjøp av transporttjenester skal være nullutslipp?

Statsråd Vidar Helgesen [11:41:34]: Per i dag er vi ikke der at det er praktikabelt å stille krav om at alle offentlige innkjøp av transporttjenester skal være nullutslipp, men lavutslipp er en viktig vei til nullutslipp. Vi er helt avhengige av at teknologiutviklingen muliggjør gode og praktiske løsninger, og vi ser en rivende teknologiutvikling som jeg har stor tiltro til. Det er nettopp derfor satsing på og styrking av klimateknologiforskning – enten det er gjennom Enova eller gjennom Innovasjon Norge eller gjennom generell forskningsinnsats som regjeringen har styrket kraftig, og som møtes med sterk forskningsinnsatsøkning fra private bedrifter – er helt avgjørende å få til, slik at vi kan nå målene om lavutslipp, og etter hvert nullutslipp, fra transportsektoren.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:42:25]: Det var iallfall delvis et oppløftende svar på spørsmålet mitt. Slik som lov om offentlige anskaffelser foreligger i dag, synes jeg det er bra at alle etater skal stille miljøkrav. Men litt av problemet her er jo at man kan slippe unna med ganske softe miljøkrav. Hvis vi ser på hva Posten og ASKO er i stand til å levere, sier de veldig tydelig at innen 2020 skal de være i stand til å ha nullutslippskjøretøyer, nullutslippsteknologi eller nullutslippsdrivstoff.

Spørsmålet er: Hvis private aktører klarer å levere når det gjelder nullutslippsdrivstoff og nullutslippsteknologi, hvorfor skal staten da komme som en sinke etterpå, istedenfor å gå foran som et godt eksempel? Når vi gjennomfører lov om offentlige anskaffelser og de endringene som foreligger der, bør ikke det offentlige da stille tydelige krav om at hvis nullutslipp er mulig, er det nullutslipp det blir?

Statsråd Vidar Helgesen [11:43:30]: Jeg tror at en av grunnene til at det offentlige av og til henger etter, er at kravene til offentlige innkjøp har vært for slappe, og bl.a. at den rød-grønne regjeringen fjernet adgangen for konkurrenter til å klage slappe miljøkrav inn for KOFA og forfølge det rettslig.

Jeg tror det er viktig at vi er veldig tydelige. Det er ganske klart i diskusjonen som har vært om offentlige anskaffelser, at det ikke minst er fra næringslivet og fra privat sektor at kravene om at det offentlige skal gjøre bruk av denne muligheten, kommer. Det er derfor vi nå sier til offentlige etater at de må gjøre bruk av den. Og vi nøyer oss ikke med en lovformulering, vi ser at her kreves det kompetanseheving. Det er mange offentlige innkjøpere, enten de sitter på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå, som ikke vet nok om hvordan man gjør dette. Der kan vi faktisk lære av privat sektor. Denne regjeringen er veldig overbevist om at samspill med privat sektor og å trekke lærdom fra privat sektor er en god ting i klimapolitikken.

Rasmus Hansson (MDG) [11:44:40]: Det eneste som til sjuende og sist spiller en rolle for klimautviklingen, er hvor mange CO₂-ekvivalenter vi slipper ut i atmosfæren.

Derfor er det viktig å vite hva som er det konkrete resultatet av den politikken som statsråden ramser opp, i form av norske CO₂-utslipp. Statsråden ramser opp en rekke tiltak, som statsråder før ham har gjort, men han forteller oss ikke hva som er den konkrete utslippseffekten av disse tiltakene. Han ramser heller ikke opp de tiltakene som virker motsatt vei – fergefri E39, stor utvidelse av E18, sterkt økende flytrafikk osv. – og hva utslippskonsekvensene er av det.

Spørsmålet er: Når får vi vite hva som skal slippe ut fra samferdselssektoren, hvor mye som skal slippe ut fra oljesektoren, hvor mye som skal slippe ut fra landbruk og byer, i 2020, 2025 og 2030?

Statsråd Vidar Helgesen [11:45:47]: Målene for både EUs kvotesystem, som vi er en del av, og den ikke-kvotepliktige sektoren, som vi skal bli en del av, er i ferd med å bli utmeislet, men den diskusjonen er ikke ferdig.

Men la meg svare på et litt mer fundamentalt nivå, siden representanten Hansson ikke ønsket oppramsing av enkelttiltak. Hva er det som må være tilslaget vårt i klimapolitikken? Ja, det er viktigst hvor mye CO₂-utslipp vi til syvende og sist kutter, men hva som er den mest effektive politikken for å klare det, er jo veldig viktig. Det er verken vekstkritikk eller planøkonomiske tilslag som kommer til å ta oss dit. Det er å satse på en offensiv økonomisk politikk, en omstillingsvennlig økonomisk politikk, satse på teknologiutvikling, ha tro på at klarer vi å kombinere vekst med grønn omstilling, ja så har vi også økonomisk kraft til å klare å nå lavutslippssamfunnet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Aasland (A) [11:47:09]: Hvis det vi nå hørte statsråden redegjorde for, skulle være oppspillet til klimaredegjørelsen etterpå, har vi ikke mye å se fram til. Det vi opplever i klimadebatten nå, er at ord som «ambisjoner» blir vevd inn i et ordspill om hvem som har gjort mest, og hvor fantastisk egentlig tingene er. Det hjelper klimaet svært lite.

Utgangspunktet er at Paris-avtalen utvilsomt forsterker målsettingen om at vi ikke skal overstige togradersmålet. På to og et halvt år har denne regjeringen lagt fram én sak som konkret omhandler klima. Det er Meld. St. 13 for 2014–2015 – to og et halvt år, én sak – som er en forpliktelse overfor EU og innlemmelse i EUs system og rammeverket rundt klimaet om hvordan vi skal forholde oss. Så sannsynligheten for at vi får avklart hva Norge skal forholde seg til, først og fremst kanskje i 2018–2019 – jeg vet ikke om statsråden kan redegjøre for det i sin redegjørelse etterpå.

Forutsetningen da vi behandlet Meld. St. 13 var at den avtalen med EU kunne sluttføres i løpet av året, eller senest i 2017, men altså, én sak på to og et halvt år. Det vitner ikke akkurat om en aktiv og framoverlent regjering med tydelighet på hvordan en skal nå målene.

Det er ikke noe problem om Norge innfører tiltak som reduserer klimagassutslippene uavhengig av den prosessen som er med EU – tvert om, det vil jo bare styrke våre muligheter for å oppfylle de forpliktelsene som vi allerede har. Og når representanten Korsberg, og for så vidt også statsråden, mener at Arbeiderpartiet på bakgrunn av denne innstillingen – vi mener at det går an å iverksette tiltak nå – begynner å vingle i forhold til det vi sa i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015, må jeg med respekt å melde påpeke at da kan verken statsråden eller representanten Korsberg ha lest innstillingen fra Stortingets behandling av denne saken. For det var vitterlig sånn at Arbeiderpartiet var veldig tydelig, sammen med mange i denne salen, på at det hastet å komme i gang med tiltak, og det ble foreslått tiltak, men de ble nedstemt av regjeringspartiene og flertallet.

Så er det sånn, og det bare forsterker seg for hver dag som går, at alle, unntatt regjeringspartiene, begynner å bli veldig utålmodige etter å få noen konkrete tiltak som gjør at vi får avklart noen forhold på veien fram til 2030. Næringslivet etterspør det.

Det er ingen tvil om at hvis ikke regjeringen nå kjenner sin besøkelsestid, tror jeg Stortingets flertall gjør det.

Åsmund Aukrust (A) [11:50:35]: Fjoråret var et vanskelig år for verden. Vi hadde flyktningkriser, brutale kriger, statsløse tilstander, økonomiske problemer. Da var det veldig gledelig at året endte opp med det som virkelig var fjorårets store gladnyhet: At alle land møttes i Paris og klarte å bli enige om en internasjonal klimaavtale som oppgraderte miljøambisjonene. Jeg syntes det var så flott og en så gledelig nyhet at jeg har nominert arkitektene bak Paris-avtalen til Nobels fredspris, for det ville vært det viktigste bidraget for å få til en bedre verden. Men avtalen er ikke verdt noe som helst dersom den ikke følges opp.

Dagens klimaminister har vel egentlig hatt ett stort utspill etter at han tiltrådte for en del måneder siden, og det var at han ikke kunne garantere at utslippene kommer til å gå ned med ham som minister.

Han møtte i spørretimen senere, hvor han sa at det var viktig å være ærlig. Jeg er enig i at det er viktig å være ærlig, men det er veldig lite ambisiøst av ham som er satt til å ha ansvaret for å følge opp Paris-avtalen. Dersom andre ministre gjør som ham, er det oppskriften på at vi ikke når målene i Paris-avtalen og verdens målsettinger.

Vi må handle nå. Vi skal forhandle med EU, men det er jo ikke noe argument for å slutte å drive med klimapolitikk her hjemme i Norge. Representanten Øyvind Korsberg sa at dette var nye toner fra Arbeiderpartiet. Klimaministeren som jo vanligvis er veldig anstendig i språkbruken, mente dette var «vingling» fra Arbeiderpartiet. Nei, hvis han hadde fulgt med på hva Arbeiderpartiet sa i debatten, hva vi skrev i merknadene våre, sa vi at vi må handle nå. Det er viktig med målsettinger for 2030, men det er enda viktigere hva vi gjør i 2016, i 2017 og i 2018.

Jeg vil også spørre ministeren om hvorfor vi må vente på EU, for uavhengig av hva slags målsettinger vi får, vet vi jo omtrent hvor de kommer til å være. Og når det blir 39 pst., 40 pst., 41 pst. eller 43 pst., det vet vi ikke, men vi vet at vi må gjøre store kutt, og de må vi begynne å gjøre nå.

Ekstra rart blir det å høre at ministeren ikke gjør seg noen tanker om hva slags kutt han mener at Norge bør gjøre. Det virker som om vi venter på at noen i Brussel kommer med et eller annet svar på hva slags målsettinger Norge skal ha.

Til slutt: Det er illustrerende for denne regjeringens miljøpolitikk når ministeren skal komme med sin skryteliste og alt sammen er budsjettseiere fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Han sier at vi skal forsterke klimaforliket. Det hadde jo vært veldig bra, men jeg vil jo spørre ministeren om han kommer til å nå klimaforliket. Vi kan ikke ha en minister som går rundt og står på Stortingets talerstol og skryter av at denne regjeringen kommer til å forsterke et klimaforlik som statsministeren har sagt at er veldig uklart om vi kommer til å nå.

Jeg har mer taletid igjen i debatten, så vil jeg oppfordre ministeren til å komme med den garantien om at hans politikk vil føre til at dette klimaforliket kommer til å bli nådd. Med mindre han kan si det, må han iallfall slutte å gå rundt og si at denne regjeringen forsterker det.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:54:00]: La meg først si at jeg synes det er trist at mitt innlegg ble sammenliknet med Iraks Komiske Ali av representanten Heikki Eidsvoll Holmås. Jeg synes vi burde kunne ha en debatt i denne salen uten å ramle ned på det lave nivået med en eneste gang, og for så vidt ikke etter hvert heller.

Så har det vært en diskusjon om Arbeiderpartiets flukt fra tidligere standpunkt. Det er aldri pent å se noen flykte, men av og til skjer det, men da bør man i alle fall kunne stå inne for det man gjør. Jeg har lest innstillingen til klimameldingen, Meld. St. 13 for 2014–2015, og jeg har også tatt utskrift, som jeg har foran meg, av det Terje Aasland sa under behandlingen av den meldingen. La meg bare sitere Terje Aasland, som sier følgende:

«La meg starte med å takke saksordføreren for vel gjennomført sakshandsaming overfor komiteen, gjennom komitébehandlingen. Det har kanskje ikke vært den mest kompliserte saken å behandle heller, fordi det var ganske god tilslutning til løsningen. Det at Stortinget slutter seg til en del av EUs rammer for klimapolitikken under forutsetning av at vi får en avtale med EU, er jo på mange måter en god løsning.»

Det mente altså Arbeiderpartiet for ett år siden. Det er man nå i ferd med å gå bort fra. Det ser ikke helt bra ut, særlig når man ikke vil vedstå seg at man velger en ny linje i politikken.

Det samme kan man for så vidt også lese i innstillingen til Meld. St. 13, der flertallet, som altså Arbeiderpartiet er en del av, mener at

«regjeringens foreslåtte avtale med EU vil gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle norsk klimapolitikk».

Man sto altså inne den gangen, men nå er man i ferd med å gå bort fra de standpunktene.

Videre står det – fremdeles fra komiteens flertall, med Arbeiderpartiet – at de ber

«regjeringen komme til Stortinget med en sak etter at innsatsfordelingen er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå disse målene».

Dette har man forlatt politisk. Da er det bekymringsfullt når man ikke vil vedstå seg det.

Så sier man at regjeringen har levert bare én sak til Stortinget. Det er så uriktig som det går an å få det. Regjeringen leverer i hver eneste sak beslutninger som påvirker klimapolitikken, og vi har godt samarbeid med samarbeidspartiene på dette området også når det gjelder budsjettet. Så jeg tolker det vel egentlig slik at Arbeiderpartiet verken kan lese eller regne i så måte.

Torhild Aarbergsbotten (H) [11:57:12]: Denne debatten har fortalt meg at i denne saken er kanskje det aller viktigste å kunne ha mange tanker i hodet samtidig. Det har jeg etterlyst fra mange av representantene som etterlyser tiltak. Den kanskje største utfordringen vi har i dag, er hvilke tiltak som det må satses på, for vi har hatt et for dårlig kunnskapsgrunnlag med hensyn til hvilke tiltak som gir de beste resultatene. I klima- og miljøsammenheng er kost–nytteeffekten av det vi setter inn, absolutt en ting som vi må ta med oss.

Jeg er veldig enig i at vi skal elektrifisere mest mulig av jernbanen, men samtidig er det minst like viktig å ruste opp jernbanenettet, slik at man får en forutsigbarhet som gjør at jernbanesporene blir brukt, noe vi sliter med i dag fordi godstransporten bl.a. gir altfor liten forutsigbarhet. Skal vi lykkes med disse tiltakene, er det også veldig viktig at man har et godt samarbeid med eksempelvis næringslivet. Derfor er jeg veldig glad for at de spesielt innen olje- og gassnæringen har store, ambisiøse mål, og det satses stort på bedriftsintern forskning og utvikling for å finne de beste løsningene. Og hva har ikke regjeringen gjort innen disse områdene – eksempelvis de store tiltakene som Enova nå har gjort med å gi tilskudd til både Elkem på Herøya og Hydros anlegg på Karmøy – nettopp for at vi fortsatt skal være verdensledende når det gjelder miljøvennlig, kraftkrevende industri. På den måten eksporterer vi både ren strøm og ikke minst teknologi i fast form når vi eksporterer silisium og aluminium.

Det var noen som mente at vi bare satte oss ned og ventet på å bli servert. I en dugnad tenker jeg at vi må jobbe sammen, og denne regjeringen kunne ikke sette seg til bordet, vi måtte gå på kjøkkenet og fortsette å røre i grytene. Det var faktisk helt nødvendig for å kunne komme oss framover. Fasiten etter åtte år med rød-grønn regjering var at det var et gap opp til klimamålene på 8 millioner tonn.

Vårt viktigste verktøy er kunnskapen vår, og nettopp derfor har vi hatt en storstilt satsing på forskning. Når vi er verdensledende f.eks. i CO₂-forskningen, ser vi at vi bidrar i forhold til de nasjonale utslippene, men i denne politikken må vi tenke globalt, og vårt bidrag til de globale målene opplever jeg har vært veldig lite framme i denne debatten i dag fra en god del av de andre partiene.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Odd Henriksen (H) [12:00:36]: Det er ikke tvil om at den avtalen som ble inngått i Paris, har og kommer til å få stor betydning for oss her på berget. Det kommer til å bli stilt strenge krav til oss om hvordan vi skal gå i gang med og hvordan vi skal innrette den omstillingen vi allerede er inne i, for å klare å skaffe oss de grønne, lønnsomme arbeidsplassene som gjør at vi når de målene som vi har, sammen med EU.

Jeg sitter og lytter til debatten, og man får det til å høres ut som om man gjør ingenting. Jeg skal ikke gå igjennom en lang liste over hvilke beslutninger som er tatt for nettopp å få ned klimautslippene, både her i Norge og ikke minst i utlandet. Vi satser på forskning og utvikling, også som en idé om at vi kan eksportere kunnskap som gjør at de landene som ikke har den samme teknologikompetansen som vi har, kan dra nytte av det som vi holder på med. I tillegg tror jeg det er ganske viktig, som ministeren sa, at vi nå oppgraderer lov om offentlige anskaffelser. Det offentlige handler for flere milliarder, og det er viktig at vi fokuserer på det når vi skal nå våre mål. Det er – som jeg har sagt noen ganger før – et lite paradoks at vi har verdens reneste industri, men når vi skal kjøpe stål og andre ting for å bygge veier, er det ikke så sikkert at vi handler hos våre bedrifter, men kanskje andre steder, hvor det å produsere stålet gir større utslipp enn i Norge.

Miljøpartiet De Grønne var inne på at vi ikke gjør noen ting, og at man skal se til Oslo og Trondheim, med tanke på at de har satt seg klimamål. Ja, vi gjør faktisk det, og vi har faktisk fattet beslutninger som gjør at de to kommunene skal nå disse målene. Det er jo hensikten. Vi må alle sammen bidra for at utslippene skal gå ned. Bymiljøavtalene setter disse kommunene i stand til å kunne nå sine mål, i samarbeid med Stortinget. Vi bevilger penger, det er kommunene som må gjøre jobben, og vi setter dem i stand til å gjøre jobben gjennom de pengene som vi gir dem, ved at vi har opprettet bymiljøavtaler. I tillegg har vi bevilget penger til kommunene, slik at de skal få mer når det gjelder klimatiltak. Så det jobbes på alle fronter for at vi skal nå disse målene.

I tillegg har vi satt ned et utvalg for grønn konkurransekraft. Det kommer en energimelding, og det kommer en industrimelding – og det er alle disse tiltakene som til sammen skal flytte oss fra der vi er i dag, til at vi skal nå de målene som vi alle sammen er enige om, og at vi skal nå dem i fellesskap med EU. Det verste vi kan gjøre, er å lage tiltak som i utgangspunktet smerter hjemme, og som gjør at man får karbonlekkasje og i utgangspunktet opplever at utslippene går ned i Norge, mens de totale utslippene i verden ikke går ned. Det vil være en dårlig politikk.

Terje Aasland (A) [12:03:44]: Fra regjeringspartiene og for så vidt også fra statsråden ser vi en tydelig stolthet over alt de har gjort. Det som er synd, er at alt de har gjort, ikke medfører at vi når de resultatene vi skal nå. Det er den ene problemstillingen. Det ser heller ikke ut som at denne regjeringen har til hensikt i denne stortingsperioden å forelegge noen konkrete tiltak for Stortinget.

Til representanten Korsberg: Det er grunn til å bli forundret – virkelig – over både måten det argumenteres på, og måten en også forsøker å lage en retorikk på. Arbeiderpartiet står ved hvert komma som vi skrev inn og uttalte i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 13 for 2014–2015 – hvert komma! Men jeg er i tvil om Fremskrittspartiet faktisk står for det, når jeg hører hvordan de retorisk prøver å manøvrere seg i klimadebatten.

For det første: Vi har ikke startet en flukt bort fra EU på noen som helst måte, men det er en realitet at uavhengig av EU må Stortinget fatte vedtak som bringer norske klimagassutslipp ned. Det kunne være greit om også Fremskrittspartiet foretok den erkjennelsen i klimadebatten. Jeg skjønner jo, med bakgrunn i det Korsberg sier, at det kanskje er vanskelig for regjeringen å legge fram noe konkret i klimadebatten og når det gjelder klimatiltak når regjeringen faktisk utgjør et klart mindretall i klimaspørsmål.

Tilbake til innstillingen, som Korsberg tillot seg å referere fra: I den fremmet Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, forslag om at

«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med en plan for nasjonale utslippsreduksjoner mot 2030 så raskt som mulig etter «Paris 2015», og før sommeren 2016.»

Korsberg har nå overbevist meg om at han ikke leser hele innstillinger, han leser bare deler av innstillinger, som han ønsker å bruke retorisk. Det ville være en fordel for debatten om en leser hele innstillingen og forholder seg til det. Arbeiderpartiet har – i likhet med mange i denne salen – fra vi behandlet Meld. St. 13 for 2014–2015 og fram til i dag vært utålmodige etter å få være med på å forme mer konkrete tiltak som faktisk bringer utslippene ned. Den utålmodigheten representerer verken Fremskrittspartiet eller Høyre – for så vidt heller ikke klima- og miljøministeren.

Rasmus Hansson (MDG) [12:06:42]: Representanten Aarbergsbotten og flere andre har flere ganger henvist til Norges bidrag til globale mål og Norges ledende posisjon som pådriver i global klimapolitikk. Vel – hva er realiteten om Norges rolle i den internasjonale klimautviklingen? Jo, det er at dette landet i løpet av de siste 50 årene har sluppet ut 14 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i atmosfæren og er en stor bidragsyter per hode til den klimautviklingen vi ser nå. Vi er også et land som øker klimagassutslippene våre i en del av verden der alle andre land kutter dem dramatisk. Vi er et land som nettopp har vedtatt å åpne Sverdrup-feltet, som vil tilføre atmosfæren ytterligere 900 millioner tonn CO₂, og enda mer kommer med 23. konsesjonsrunde. Dette er Norges internasjonale klimarolle.

Det er fint at representanten Henriksen viser til at regjeringen mener de gir god støtte til Oslo og andre storbyer for gjennomføring av klimaplaner. Det kan være litt uenighet om akkurat hvor god støtten er, men intensjonen er bra, og det er et eksempel på at det finnes muligheter til å gjøre konkrete ting. Det jeg da vil spørre om, er: Når representanter fra regjeringen nevner at det kommer en energimelding, det kommer en industrimelding, og her vil tiltakene komme, er problemet nettopp det jeg har vært inne på i spørsmålsrunden med statsråden: Hva konkret når det gjelder antall tonn og tidspunkter, er det disse tiltakene og disse meldingene vil fortelle oss?

Det som ikke har vært nevnt av statsråden eller andre foreløpig, er det viktigste tiltaket vi kan iverksette for å omgjøre norsk klimapolitikk fra å være en sverm av løfter som ikke blir holdt, og en sverm av tiltak som vi ikke får vite den tenkte effekten av før vi ser det lenge etterpå, til noe som forplikter og setter ting i system – nemlig en klimalov. Den klimaloven arbeider altså regjeringen med, men de nevner den ikke når de skal snakke om sine viktigste klimatiltak. I Sverige er de nå kommet veldig langt i å klargjøre en klimalov som det ene landet etter det andre skjønner betydningen av. Dette stortinget skjønner jo veldig godt betydningen av lovgivning og systematisering i diverse andre sammenhenger, så nå håper jeg virkelig at statsråden i neste sak vil redegjøre skikkelig for hvordan, og når, vi kan få på plass en klimalov som setter norsk klimapolitikk i et forpliktende system som gjør at vi blir ferdig med denne uverdige runddansen rundt luftige klimapåstander og mål som dette stortinget antakelig er verdensmester i ikke å holde.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:09:45]: Siden jeg har blitt angrepet to ganger i innlegg fra representanter for regjeringspartiene, tenkte jeg at jeg skulle svare dem. Jeg vil først bare slutte meg til det som Terje Aasland sier, for han sier veldig klart at det som var en oppfatning fra partiene her – nemlig at man har sluttet seg til og laget en avtale med EU – ikke betyr det at man kan utsette hele diskusjonen om hvordan vi skal nå våre egne klimamål til etter at EU har landet sine standpunkter. Jeg vil oppfordre Øyvind Korsberg til å lese og lete etter det, men det står ingen steder i innstillingen som ble laget da stortingsflertallet satte de nye klimamålene, at når det f.eks. gjelder målsettinger for Nasjonal transportplan, skal man ikke ha noen klimamål før etter at EU har lagt planer for oss.

Bevares, det er jo sånn at når regjeringen skal legge fram Nasjonal transportplan for Norge – Stortinget får den til behandling i løpet av denne perioden, en eller annen gang til høsten eller til våren, før valget – må jo den inneholde noen klimamål. Vi kan ikke planlegge en infrastruktur og samferdselspolitikk her hvis vi ikke samtidig har målsettinger om å klare å redusere klimautslippene. Jeg oppfordrer igjen: Les og let gjennom denne innstillingen og se om det står noe som helst sted at vi ikke skal sette noen nasjonale mål for klimapolitikken og for transportpolitikken før EUs mål kommer. Dette tror jeg ikke at representanten vil finne.

Høyre og Fremskrittspartiet stemmer imot slike klimamål – det har de gjort i Stortinget. Jeg håper de ombestemmer seg, men dette har de gjort i Stortinget. Jeg vil oppfordre dem til å gjøre det motsatte, men de har altså ikke dekning fra stortingsflertallet for å si at vi utsetter alle mål til etter at EU har bestemt seg. Det er fascinerende at de som er mest tilhengere av at Norge skal inn for å påvirke EU, samtidig er de som mener at vi bør vente på EU med å fatte beslutning i Norge – slik som det er i klimapolitikken.

Jeg vil påpeke to ting. Jeg vil fortsette å mene at man bør unngå å høres ut som Komiske Ali. Alle som fortsetter å si at vi skal forsterke klimaforliket i Stortinget, men ikke samtidig oppfylle de målsettingene som Stortinget har satt, nemlig å kutte utslippene til 47 mill. tonn, høres for meg ut som Komiske Ali.

Så vil jeg påpeke en siste ting til Torhild Aabergsbotten, når hun sier at vi ikke har kunnskap nok til å vite hvilke tiltak vi skal kutte. Da snakker representanten for seg selv. Stortinget har fått seg forelagt fra Miljødirektoratet massevis av kunnskap om hva som skal til.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Korsberg (FrP) [12:13:08]: Representanten Aasland viser til et forslag i Meld. St. nr. 13 for 2014–2015. Dette var et mindretallsforslag som ble nedstemt, og jeg går ut ifra at Stortinget ikke skal styre etter forslag som er blitt nedstemt. Jeg leser hele innstillingen, og der sier Arbeiderpartiet i alle fall litt forskjellige ting. Det ene er at man på en måte skal tilslutte seg EU når EU er klart, og man skal sette i gang tiltak utover det – og det gjør regjeringen. Det er ikke målene som er det avgjørende her, men det er de faktiske tiltakene regjeringen har kommet med, og det kommer regjeringen med i sak etter sak. Hver eneste sak som blir lagt fram i Stortinget, har en blå klimatråd i seg. Det tror jeg de andre partiene må ta inn over seg. Men det Arbeiderpartiet vil, er å sette norske arbeidsplasser på spill og i fare. Det tror jeg at jeg vil advare ganske sterkt mot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.