Statsråd Vidar Helgesen [12:14:36]: Paris-avtalen vil ikke bare føre til endringer. Den er et uttrykk for store endringer. Store endringer på energiområdet: I Paris-avtalens år 2015 var drøyt 20 pst. av verdens kraftproduksjon fornybar, men nesten 90 pst. av ny kraftproduksjon i verden kom fra fornybare kilder. Store endringer på transportområdet: Dette er særlig fordi utviklingen i batterilagring er rivende. Batterikapasiteten går raskt opp, og prisen går raskt ned. Bare i fjor sank den med 35 pst.

Vi ser at batterier også begynner å spille en rolle i stabiliseringen av kraftsystemet. I Tyskland har Statkraft nylig satt i drift et batterilagringssystem med over to millioner iPhone 6-batterier. Statoil skal prøve ut en ny løsning for batterilagring av kraft fra havvind i verdens første flytende vindpark utenfor kysten av Skottland. Dette kan øke effektiviteten og redusere kostnadene for havvind, noe som kan åpne for nye forretningsmuligheter i et voksende marked.

Det er i stor grad i skjæringsfeltet mellom energi og transport at klimakampen vil bli avgjort.

Innovasjoner i energi og transport skyter ekstra fart på grunn av digitaliseringen. Internett er allerede verdens viktigste infrastruktur. Nå er det også i ferd med å bli infrastrukturen for all annen infrastruktur. Tingenes internett kan sammen med ny lagringsteknologi løse mange av utfordringene med væravhengig, distribuert produksjon av sol- og vindkraft. På samme måte som mange fattige regioner i verden hoppet over utbygging av infrastruktur for fasttelefon, kan de nå komme til å hoppe over infrastruktur som kraftnett. Og når lavutslippstransportmidler kan kommunisere med hverandre, vil fremtidens transportløsninger bli både mer klimavennlige og mer brukervennlige. Verdensbanken refererte i et skriv i forbindelse med Paris-konferansen til at effektive IKT-løsninger på tvers av flere sektorer kan gi 20 pst. utslippsreduksjoner innen 2030.

Det kan også ligge store klimagevinster i ny produksjonsteknologi. I en ny analyse anslår PricewaterhouseCoopers at når 3D-printing vil gi mer lokal fremstilling av produkter som leketøy, skotøy, keramiske og elektriske produkter, kan transportbehov globalt reduseres med over 40 pst. i lufttransport, 35 pst. i containertransport til sjøs og 25 pst. i veitransport.

Denne typen raske forandringene drives ikke minst frem i verdens to største økonomier, USA og Kina.

Kinesiske myndigheters elbilpolitikk er meget ambisiøs. Elbilsalget ble firedoblet fra 2014 til 2015. I Kinas energimiks har andelen kull falt mens vann og vind har økt. Nå akselererer solenergi for alvor. For fem år siden eksisterte knapt solenergi i Kina. I fjor sto landet for en fjerdedel av all kapasitetsøkning i solenergi globalt, og innen 2020 skal kapasiteten ytterligere tredobles. Og det tenkes stort. Kinas statlige kraftselskap presenterte nylig forslag om et verdensomspennende elektrisitetsnettverk som kan binde sammen alt fra store vindkraftparker i Arktis til ditto store solanlegg rundt ekvator. Dette skjer ikke i morgen, men det er en god illustrasjon på hvordan det nå tenkes hos meget viktige aktører.

I USA drives endringer ikke minst frem av Californias verdensledende teknologimiljøer, som har bidratt til banebrytende innovasjoner, sterk økonomisk vekst og samtidig reduserte klimagassutslipp. To tredjedeler av ny kraftproduksjon i USA i fjor var fornybar. Da er det ikke egnet til å overraske at flere store amerikanske kullselskap har bedt om konkursbeskyttelse, og at solenergi nå flere steder er konkurransedyktig uten subsidier.

Det at endringsdynamikken er så sterk i verdens to største økonomier, var viktig for å gjøre Paris-avtalen mulig. Slik dynamikk vil også være avgjørende for å implementere Paris-avtalen. Nylig kom da også de to landenes presidenter med en felleserklæring om at både USA og Kina vil formelt tiltre Paris-avtalen i inneværende år.

Norge er i en krevende omstillingstid. Vi skal til en ny normal der olje og gass ikke lenger er vekstmotoren i økonomien. La oss likevel huske på at selv etter fallet i oljepris utgjør olje og gass over 15 pst. av BNP og nærmere 40 pst. av samlet eksport. Regner vi med også oljetjenester og -utstyr, er eksportandelen enda høyere. Næringen representerer en unik verdiskaping som har gitt Norge velstand og velferd i verdenstoppen.

La det derfor ikke være noen tvil: Omstillingen til lavutslippssamfunnet innebærer særlig store utfordringer for Norge. Vi kan bare klare den utfordringen og den omstillingen med en offensiv politikk for grønn konkurransekraft: gjennom mer og bedre forskning og innovasjon, bedre transportløsninger og et skattesystem som inviterer til effektivitet, innsats og verdiskaping.

Mao Zedong er blitt tillagt utsagnet at når forandringens vind blåser, kan man bygge levegg eller vindmøller. Han hadde neppe noen fornybarrevolusjon i tankene. Men for et Norge som går fra særstilling til omstilling, og som derfor er mer påvirket av globale økonomiske og teknologiske trender enn tidligere, er det viktig å forstå både retningen og kraften i globale endringsprosesser. Det er avgjørende ikke bare for norsk klimapolitikk, men for norsk konkurransekraft, at vi utnytter mulighetene i teknologiske, økonomiske og samfunnsmessige endringer. Mer og mer er det slik at den politikken som må til for å skape fremtidens arbeidsplasser, er den politikken som må til for å bringe Norge til lavutslippssamfunnet.

En rekke store internasjonale selskaper gjør tilsvarende vurderinger. Blant andre Google, Microsoft, Infosys, Goldman Sachs og Marks and Spencers skal kutte utslipp fra sine virksomheter med 80–100 pst. før 2020. IKEA, British Telecom, LEGO, Philips, UBS, og norske Elopak er blant de selskap som skal drives av 100 pst. fornybar energi innen 2020.

Også i finansmarkedene gis beskjed. Sjefen i Bank of England har påpekt at klimaendringer fører med seg risiko for finansiell stabilitet. Og på den private siden har toppsjefen i verdens største fondsforvalter BlackRock fastslått at miljøutfordringer har reelle, kvantifiserbare, langsiktige finansielle effekter.

Slike effekter viser seg da også tydeligere, oftere og sterkere – og dyrere. Flommen på Vestlandet høsten 2014 førte til forsikringsskader på bebyggelse og infrastruktur for over 400 mill. kr, og i tillegg kom kostnader til utbedring og sikring av vassdrag samt vei og jernbane.

Paris-avtalen er altså en del av en global endringsprosess der teknologisk, økonomisk og politisk utvikling samspiller og forsterker hverandre. Det franske formannskapet i Paris leste denne dynamikken godt og gjorde en formidabel innsats, godt hjulpet av det avtroppende formannskapet Peru. Det må også være lov å si at Frankrike gjorde en klok vurdering da de valgte Norge og Tine Sundtoft til å lede forhandlingene på kanskje det aller viktigste området, nemlig økningen av ambisjonene i avtalen. Det norske forhandlingsteamet ga svært viktige bidrag til at vi i dag står med en folkerettslig forpliktende avtale som skal gjelde for alle verdens land.

La meg si litt om de enkelte hoveddelene i avtalen.

Det overordnede formålet med Paris-avtalen er å styrke den globale responsen på klimautfordringene. Dette skal bl.a. gjøres ved å holde den globale temperaturøkningen godt under 2 grader celsius sammenlignet med før-industrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Lands evne til å håndtere skadevirkningene av klimaendringene skal styrkes, og finansstrømmene gjøres forenlige med en bane mot lavutslippsutvikling.

Partene sikter mot at verden skal bli klimanøytral i andre halvdel av århundret, altså oppnå balanse mellom menneskeskapte klimagassutslipp og opptak av klimagasser. Norge var her en pådriver gjennom at vi tidlig fremmet forslag om klimanøytralitet i 2050.

Med Paris-avtalen påtar alle stater seg rettslig bindende forpliktelser:

For det første til å utarbeide, melde inn og opprettholde suksessive nasjonalt fastsatte bidrag, og for det andre til å iverksette nasjonale tiltak med sikte på å nå sine nasjonalt fastsatte bidrag. Nasjonale bidrag kan gjennomføres både med innenlandske tiltak og ved frivillig samarbeid mellom parter.

Suksessive bidrag vil utgjøre en økning ut fra gjeldende nasjonale bidrag og være uttrykk for landenes høyeste ambisjonsnivå.

Med denne mekanismen har verden brutt den rigide todelingen som har preget klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, der kun industriland har hatt kvantitative forpliktelser om utslippsreduksjoner.

At bidragene vil være uttrykk for landenes høyeste ambisjonsnivå, vil gjelde alle land, men vil også være differensiert siden et slikt ambisjonsnivå vil variere med nasjonale omstendigheter, utviklingsnivå og utslippstrender. I et system med nasjonalt fastsatte bidrag gir formuleringen om høyeste ambisjonsnivå en økt trygghet for at landene med størst muligheter og evne gjør mest, samtidig som land med mindre kapasitet og muligheter gjør sitt beste.

Det skal hvert femte år holdes globale gjennomganger av hvordan verden ligger an i forhold til de langsiktige målene i avtalen. Den første vil finne sted i 2023. I tillegg er det planlagt en ekstra gjennomgang i 2018 for utslippsreduksjoner. Før denne gjennomgangen skal FNs klimapanel legge frem en spesialrapport om 1,5-gradersmålet. Når landene utformer sine nasjonalt fastsatte bidrag, skal de se hen til denne rapporten.

I tillegg til de femårige syklusene oppfordres alle land til å utarbeide langsiktige lavutslippsstrategier.

Klimaendringene har allerede store konsekvenser for svært mange mennesker: Tyfoner på Filippinene, ekstremtørke i Etiopia og vestlige deler av USA og flom i Pakistan er noen eksempler. For mange land var derfor forhandlingene om klimatilpasning vel så viktige som utslippsreduksjoner. Fra norsk side ser vi det som viktig at myndigheter i alle land tar tilstrekkelig hensyn til klimaendringene i sin planlegging.

Dette gjelder ikke minst de mest sårbare statene. Klimaendringene er også sikkerhetspolitikk. For de lavtliggende øystatene er klimaendringene et spørsmål om overlevelse. Men det globale klimatrusselbildet er bredere. Det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon karakteriserer klimaendringene som en trusselmultiplikator som forverrer problemer som fattigdom, migrasjon, sosiale spenninger og konflikter, miljøødeleggelser, ineffektivt lederskap og svake politiske institusjoner. EUs utenriksministre pekte nylig på at klimaendringene har store implikasjoner for sikkerhetspolitikk så vel som internasjonal handel og samarbeid.

Paris-avtalen fastslår et eget kollektivt mål om klimatilpasning og stiller samtidig krav til det enkelte lands klimatilpasningsarbeid. Alle land, der det er hensiktsmessig, skal ha planleggingsprosesser for klimatilpasning og jevnlig rapportere om tilpasningsarbeidet sitt. Avtalen legger også til rette for at utviklingsland skal få støtte til sitt tilpasningsarbeid.

Når det gjelder klimafinansiering og annen støtte, bekrefter avtalen industrilandenes kollektive plikt til å bistå utviklingsland med finansiering av utslippsreduserende tiltak og tilpasning, herunder til kapasitetsbygging og teknologiutvikling og -overføring. Dette bygger på OECD-lands eksisterende forpliktelser under klimakonvensjonen.

Samtidig blir andre land oppfordret til å yte slik støtte på frivillig basis. Dette innebærer en forsiktig, men viktig oppmyking av skillet mellom industriland og utviklingsland. Norge ledet forhandlingene på finansieringsområdet, og vårt viktigste mål var nettopp å få til en slik oppmyking, der også vekstland som Kina, Brasil og Sør-Korea bidrar med klimafinansiering.

Avtalen oppfordrer landene til å styrke klimafinansieringen over tid, også gjennom innovativ og privat finansiering. Per i dag er målet å mobilisere 100 mrd. dollar i året til utviklingsland innen 2020. Innen 2025 skal det fastsettes et nytt kvantitativt mål for klimafinansiering. Denne delen av enigheten i Paris er avgjørende for tilslutningen fra utviklingsland og deres oppfølging av avtalen.

I tillegg skal land bidra med kapasitetsbygging, teknologiutvikling og teknologioverføring.

Det er verdt å omtale noen områder av avtalen som er spesielt viktige for Norge, og som vi kan si oss spesielt fornøyd med bl.a. på grunn av god norsk innsats. Vi var aktive i å fremforhandle rammeverket for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. At dette ble en del av Paris-avtalen, var et gjennombrudd for den norske regnskoginnsatsen og legger forholdene til rette for styrket innsats på dette området fra de tropiske skoglandene og fra giverland.

Bestemmelsen om tropisk skog legger vekt på resultatbasert finansiering, som Norge har demonstrert betydningen av gjennom Klima- og skoginitiativet. Her har Norge satt en standard for langsiktige, forutsigbare og resultatbaserte bidrag.

Paris-avtalen gir også rammer for samarbeid mellom land om gjennomføring av nasjonalt fastsatte bidrag og etablerer en ny markedsbasert mekanisme. Markedsbaserte mekanismer gjør det mulig for land å ha høyere ambisjoner ved å gjennomføre kostnadseffektive tiltak i andre land og er derfor viktig for å kunne nå de ambisiøse målene i avtalen. Ved siden av å bidra til utslippsreduksjoner kan bruk av markedsbaserte mekanismer bidra til teknologioverføring, investeringer og sosial utvikling i utviklingsland. Norge har, sammen med noen andre industriland og Verdensbanken, tatt initiativ til Transformative Carbon Asset Facility, TCAF. Dette er et fond for pilotprogrammer som kan danne grunnlag for markedsmekanismen til den nye klimaavtalen. Fondet fokuserer på mekanismer som kan dekke samarbeid innenfor hele sektorer i et land, og målet er å utvikle et mest mulig effektivt virkemiddel for slikt samarbeid. Norge har gitt tilsagn om ca. 210 mill. kr til dette arbeidet.

Ettersom gjennomføringen av Paris-avtalen skal skje på nasjonalt nivå, er rapporteringssystemet i avtalen svært viktig. Det er også etterlevelsesmekanismen, som skal bidra til at partene overholder de folkerettslig bindende forpliktelsene de har påtatt seg, og hjelpe landene med å gjennomføre sine nasjonalt fastsatte utslippsforpliktelser. Selv om mekanismen ikke medfører sanksjoner, er den et kontrollorgan som ingen part vil ønske å måtte stå til rette overfor.

Norge hadde i oppkjøringen til Paris en internasjonal lederrolle i å få på plass en koalisjon med andre ambisiøse land. Vi skal fortsette vår pådriverrolle i denne koalisjonen av land som vil videreutvikle sterke regler og rask oppfølging av avtalen. Vi vil også videreføre og etablere nye internasjonale partnerskap som kan bidra til å omsette Paris-avtalen til konkret handling. Samspill mellom regjeringer og privat sektor vil her være avgjørende. Paris-avtalen fremhever at myndigheter på alle forvaltningsnivåer må engasjere seg i klimaarbeidet, og jeg er glad for å kunne slå fast at mange norske byer og kommuner gjør dette på en offensiv måte. Det er også viktig å se Paris-avtalen, Addis Ababa Action Agenda for finansiering av utvikling og FNs nye bærekraftsmål i sammenheng. FNs generalsekretær har gitt vår statsminister en global lederrolle for de nye bærekraftsmålene. Dette både reflekterer norsk lederskap og gir forventninger om ytterligere norsk lederskap.

Vi vil innrette norsk klimafinansiering og annen støtte slik at den på en effektiv måte bistår utviklingslandene i gjennomføringen av deres klimaplaner.

FN har støttet utviklingen av nasjonalt fastsatte bidrag i mange utviklingsland, og denne støtten må videreføres for å bidra til rask oppfølging. I dette arbeidet har Norge bidratt, og det vil vi fortsette med. Vi har også tunge bidrag gjennom vår energibistand, støtte gjennom multilaterale kanaler som Det grønne klimafondet, vår innovasjonssatsing og ikke minst klima- og skogsatsingen. Med den prisutviklingen vi nå ser på sol og vind, kan energibistanden brukes på en effektiv måte til å utløse store private og kommersielle investeringer i fornybar energi og energieffektivisering. Videreføringen av skoginnsatsen frem mot 2030 vil være et avgjørende bidrag for å redusere de fortsatt store utslippene fra tropisk avskoging.

Dette siste er et område der store utslippsreduksjoner kan oppnås relativt raskt, noe Brasil har demonstrert til fulle det siste tiåret. Arbeidet for redusert tropisk avskoging er krevende og illustrerer også betydningen av systematisk offentlig–privat samarbeid. Store globale og regionale selskaper – i alle ledd av verdikjeden for råvarer som soya, biff, palmeolje og papirmasse – har forpliktet seg til avskogingsfrie forsyningskjeder. Verken offentlig sektor eller fremoverlente private selskaper kan stoppe avskogingen alene. En kraftfull offentlig politikk må virke i fellesskap med mer bærekraftig praksis fra toneangivende selskaper. Gjennom Klima- og skoginitiativet arbeider vi derfor aktivt sammen med flere av disse selskapene og våre partnerland.

Sistnevnte er et godt eksempel på hvordan Norge viser lederskap også utenfor klimaforhandlingene. Under et besøk jeg hadde til Indonesia i februar, bekreftet president Jokowi at Indonesia kommer til å innføre totalforbud mot at torvmyrområder avskoges eller dreneres. Samtidig iverksettes tiltak for å restaurere tidligere skadet torvmyr. Norge skal bidra til at vedtaket blir realisert. Samlet vil dette kunne bety reduserte CO₂-utslipp tilsvarende 500 ganger de årlige utslippene fra olje- og gassektoren i Norge.

Paris-avtalen trer i kraft når minst 55 parter, som representerer minst 55 pst. av de globale utslippene, har ratifisert eller tiltrådt den. Vi driver fra norsk side aktivt klimadiplomati for å få flest mulig land til å ratifisere raskt. Det må vi også selv gjøre. Jeg vil signere avtalen når den legges ut for undertegning i New York 22. april, og vi vil legge frem samtykkeproposisjon om ratifikasjon for Stortinget så snart som mulig.

Paris-avtalen betyr at partene – inkludert Norge – vil føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Det globale temperaturmålet er skjerpet, noe som også betyr en annen målestokk for hva som kan anses som ambisiøst.

Norge sendte i mars i fjor inn vårt foreløpige nasjonalt fastsatte bidrag til FN, i form av et absolutt utslippsmål for 2030, etter at Stortinget hadde gitt sin tilslutning. Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.

I Stortingets behandling av det norske bidraget til Paris-avtalen i mars 2015 ble det betingede målet om karbonnøytralitet fra klimaforliket gjentatt. Dette fastslår at Norge, som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal fremskynde målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030. Hensikten var å bidra til at andre land skulle påta seg forpliktelser mer på nivå med våre.

Det er ingen tvil om at vi gjennom Paris-avtalen har fått en avtale med høyt ambisjonsnivå. Den er et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet. Alle land skal nå være med å bidra, svært forskjellig fra den todeling som har preget klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, der kun industriland har hatt kvantitative forpliktelser. De femårige innmeldingene og globale gjennomgangene vil gi progresjon i landenes bidrag over tid og dermed bidra til å oppnå avtalens ambisiøse utslippsmål.

Regjeringen mener likevel at premissene for å fremskynde Norges mål om karbonnøytralitet ikke er oppfylt nå. Avtalen overlater til den enkelte stat å bestemme sin utslippsforpliktelse. Foreløpig har statene kun meldt inn sine indikative bidrag. Analyser presentert i Paris-beslutningen viser at de indikative bidragene langt fra er tilstrekkelige til å være på en bane i tråd med togradersmålet. Hvilke forpliktelser landene endelig og faktisk vil påta seg, vil vi først få klarhet i når statene melder inn sine forpliktende utslippsbidrag til avtalen innen 2020. Det er derfor i dag for tidlig å fastslå hvorvidt andre industriland også vil påta seg store forpliktelser i den nye avtalen.

Det betyr at det er naturlig å vurdere en fremskynding av Norges klimanøytralitetsmål i sammenheng med den endelige bekreftelsen av det norske 2030-målet under Paris-avtalen, som skal skje senest i 2020. Dette har flere fordeler: For det første vil vi på den måten ta i bruk Paris-avtalens eget system for økning av ambisjoner, der første gjennomgang av fremgang mot de kollektive utslippsmålene skal skje i 2018. For det andre vil vi ved å gjøre vurderingen på et slikt tidspunkt ha langt større mulighet til å oppnå hensikten om å bidra til at andre land også påtar seg store forpliktelser, enn i dag når både EU og andre har slått fast at det ikke er aktuelt å øke sine ambisjoner før gjennomgangen i 2018. For det tredje vil det også gjøre det mulig å se en eventuell fremskynding i lys av prosessen med EU om felles oppfyllelse og den spesialrapporten som FNs klimapanel skal legge frem i 2018 om hva 1,5-gradersambisjonen vil kreve.

Regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette spørsmålet i forbindelse med at partene melder inn sine endelige utslippsforpliktelser til FN etter at klimapanelets ekstrarapport foreligger. I tråd med stortingsflertallets holdning mener regjeringen for øvrig at målet om karbonnøytralitet er et supplerende nasjonalt mål, og at eventuelle utslippskutt i 2030 utover 40 pst., som følge av en fremskynding av dette målet, derfor ikke vil inngå i den felles forpliktelsen med EU.

Norge tar sikte på felles gjennomføring med EU for å nå klimamålene for 2030. Dialogen med EU om det relevante klimaregelverket er for lengst i gang, men vil intensiveres over det neste året. Felles gjennomføring med EU vil gi Norge et solid, forpliktende og forutsigbart europeisk regelverk å basere oss på når vi skal gjennomføre målet vårt. Slik felles gjennomføring har nå også grunnlag i Paris-avtalen.

Felles oppfyllelse av klimamålene for 2030 gjør det naturlig med et tettere samarbeid med EU også på den globale arenaen. Vi tar derfor sikte på et nært samspill med EU om de jevnlige globale gjennomgangene, økningene av ambisjonsnivået over tid og i rapporteringen under avtalen.

Europakommisjonen la 2. mars frem en melding om konsekvensene av Paris-avtalen for EU. EU varsler overgang til lavutslippsøkonomi gjennom satsing på flere politikkområder, inkludert energi, finansiering, innovasjon og prising av utslipp. EU-kommisjonen mener EUs mål om 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenliknet med 1990 er i tråd med Paris-avtalens ambisjon på mellomlang sikt og foreslår derfor å opprettholde målet nå. Den henviser til at EU vil delta i de globale gjennomgangene i 2018 og 2023, der formålet er å vurdere om de innmeldte bidragene kollektivt er i tråd med avtalens langsiktige mål. Kommisjonen gir gjennomføring av 2030-rammeverket for klima og energi høy prioritet og sier at lovforslagene bør behandles så raskt som mulig.

En avtale om felles oppfyllelse med EU vil innebære at Norge i kvotepliktig sektor bidrar til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 pst. sammenlignet med 2005, innenfor EUs kvotesystem. Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor ved at det her fastsettes et nasjonalt utslippsmål på linje med sammenlignbare EU-land. Et regelverk for skog- og arealbrukssektoren skal inkluderes i klimarammeverket. EU legger opp til at noen av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs kvotesystem eller ved gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land.

Norge deltar allerede i dag i EUs kvotesystem. Kommisjonen har fremmet lovforslag til revidert kvotesystem etter 2020, og Europaparlamentet har nå startet sin behandling. Diskusjonen dreier seg i stor grad om fordelingen av den samlede kvotemengden mellom bedrifter, sektorer og land. Det er også mye oppmerksomhet om spørsmålet om såkalt karbonlekkasje. Norge har sendt høringsinnspill til EU, vi følger regelverksdiskusjonen nært, og vi deltar aktivt i relevante fora. Regjeringen ønsker å øke effekten av kvotesystemet, vi ønsker tiltak som motvirker karbonlekkasje, og vi vil at støtte i sterkere grad må kanaliseres til de virksomhetene som antas å være mest utsatt for karbonlekkasje.

Den såkalte innsatsfordelingsbeslutningen om utslippskuttene i de ikke-kvotepliktige sektorene vil ha stor betydning i vårt nye og utvidede klimasamarbeid med EU. De viktigste ikke-kvotepliktige sektorene er transportsektoren, jordbruket og bygg.

EU skal samlet redusere utslippene som omfattes av innsatsfordelingsbeslutningen med 30 pst., fra 2005 til 2030. Dette målet skal fordeles mellom landene. Det enkelte land vil måtte redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor med mellom 0 pst. og 40 pst, avhengig av BNP per innbygger og med hensyn til kostnadseffektivitet. Norges høye inntektsnivå trekker i retning av et mål i øvre ende av intervallet, mens hensynet til kostnadseffektivitet trekker i motsatt retning. Konsekvensen for Norge vil først og fremst bli en forpliktelse til betydelige utslippsreduksjoner i transportsektoren og jordbruket.

Innsatsfordelingsbeslutningen etablerer et slags kvotesystem på landnivå med utslippsrettigheter som kan handles mellom landene. Adgangen til handel med kvoter mellom landene åpner for såkalt fleksibilitet i oppfyllelsen av målene i innsatsfordelingsbeslutningen. Regjeringen støtter bred fleksibilitet i systemet og legger opp til at Norge skal benytte seg av fleksibiliteten på lik linje med EU-land.

Kommisjonens forslag til regelverk er forventet før sommeren. Regjeringen arbeider for at Norges mål for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor fastsettes på samme grunnlag som for EU-landene, og i størst mulig grad parallelt med EU-landene. Dette kan være krevende å få til, men klima- og energikommissær Miguel Arias Cañete indikerte i mars at han vil arbeide for fremleggelse av et forslag til norsk måltall for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor samtidig som EU-landene.

EU-kommisjonen har ikke tatt stilling til hvordan skog- og arealbrukssektoren skal inkluderes i klimarammeverket. Spørsmålet om hvordan skog og annen arealbruk skal inkluderes, er krevende. Norge er opptatt av å sikre et høyt ambisjonsnivå. Norges overordnede posisjon er at valg av bokføringsmetode ikke skal påvirke ambisjonsnivået i 2030, og at bokføringsreglene skal sikre insentiver til nye tiltak i landsektoren. Dette har vi kommunisert til EU i høringsinnspill og i diskusjoner med ambisiøse EU-land i den såkalte Green Growth Group.

Vi støtter også en fleksibilitet mellom skog- og arealbrukssektoren og andre ikke-kvotepliktige sektorer. Det forutsetter imidlertid at det etableres et dekkende regelverk for regnskapsføring av utslipp og opptak som sikrer åpenhet og mulighet for å etterprøve de ulike landenes bidrag. Vi er opptatt av at den delen av skogen som benyttes til oppfylling av mål i andre sektorer, skyldes nye tiltak, som et resultat av en aktiv klimapolitikk.

Regjeringens prioritet er å påvirke EU-regelverket før det blir vedtatt. Det vil neppe være særlig rom for å endre innretningen av regelverket etter at det er vedtatt i EU. Vi søker derfor å påvirke utformingen av regelverket gjennom møter med Kommisjonen og medlemsstatene, og ikke minst gjennom vår deltakelse i Green Growth Group. Vi fikk i fjor forhandlet frem en enighet med EU om at felles gjennomføring er mulig. En endelig avtale mellom Norge og EU forventes naturlig nok etter at EU-regelverket er vedtatt. Det betyr at vi ikke bestemmer tidstabellen fra norsk side, og de endelige formalitetene vil neppe være på plass før tidligst mot slutten av 2017.

Det at vi skal gjennomføre 2030-politikken sammen med EU, betyr at vår nasjonale oppfølging og utvikling av virkemidler i stor grad skjer i en europeisk ramme. Men vi stanser ikke der.

I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Men vi skal ikke være et lavkostland. Stilt overfor raske globale teknologiske og økonomiske endringer må vi derfor bygge grønn konkurransekraft for Norge. Vi må gjøre det attraktivt å investere i fremtidens løsninger, legge til rette for innovasjon og sikre velfungerende kapitalmarkeder.

Regjeringens kraftfulle satsning på utdanning og forskning er viktig, og vi ser at næringslivet har svart med en sterk økning i sin forskningsinnsats. Klima, miljø og miljøvennlig energi er en av de seks langsiktige prioriteringene i langtidsplanen for forskning. Men også annen forskning vil bidra til å bygge fremtidens konkurransekraft. Det gjelder ikke minst prioriteringene av hav og muliggjørende teknologi.

Norge har lenge vært en energinasjon og i noen tiår en olje- og gassnasjon. Selv med en ambisiøs klimapolitikk verden over vil det være etterspørsel etter olje og gass i lang tid fremover, og Norge har fortsatt ressurser det er lønnsomt å utnytte. Men vi må være forberedt på at etterspørselen etter fossil energi vil endre seg etter hvert som fornybare alternativer blir konkurransedyktige. Regjeringen ønsker å legge til rette for alternativer til olje og gass, men det betyr ikke at vi skal slutte med petroleumsutvinning over natten. Og en ting er sikkert: Norge vil være en energinasjon også etter oljen. Derfor har vi fastsatt fem prioriterte innsatsområder i klimapolitikken:

For det første, utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi, der vi har styrket klima- og energifondet langt ut over klimaforlikets ambisjon og nesten tredoblet Innovasjon Norges miljøteknologiordning. Andelen grønne prosjekter i Innovasjon Norges portefølje økte fra 28 pst. til 38 pst. fra 2014 til 2015. Regjeringen fremmet også nylig et forslag om ny lov om offentlige anskaffelser, med en helt ny miljøbestemmelse som i praksis betyr at alle oppdragsgivere i offentlig sektor må ha en grønn plan for sine innkjøp. Dette vil styrke klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser som et viktig bidrag til det grønne skiftet.

For det andre, CO₂-håndtering, der regjeringens strategi inneholder et bredt spekter av aktiviteter inkludert mulighetsstudier med sikte på å oppfylle ambisjonen om minst ett fullskala CO₂-håndteringsprosjekt innen 2020.

For det tredje, styrking av Norges rolle som leverandør av fornybar energi. Europas største landbaserte vindpark vil bli bygget i Midt-Norge. De nye kablene til Storbritannia og Tyskland vil øke overføringskapasiteten til utlandet med om lag 50 pst.

For det fjerde, et grønt skifte i skipsfarten, der vi satser på grønn fornyelse med bruk av teknologi og miljøvennlige løsninger. Norge har 120 fergesamband. De vil være en spydspiss for null- og lavutslippsløsninger i maritim sektor. Verdens første batteridrevne ferge er allerede i trafikk over Sognefjorden. Enova har nylig gitt over 270 mill. kr til ladeinfrastruktur for alle fylkesveifergesambandene i Hordaland. Ekspertisen norsk maritim industri opparbeider seg gjennom nybygging av ferger med null- og lavutslippsteknologi, vil kunne brukes også innen andre deler av skipsfarten. Regjeringen har også tatt et nytt initiativ i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. Sammen med Japan, Marshalløyene og USA har vi foreslått bindende rapportering av klimagassutslipp fra internasjonal skipsfart. Vi skal være en pådriver i disse forhandlingene. Nye krav må medføre at internasjonal skipsfart leverer utslippsreduksjoner.

Det femte satsningsområdet er der utfordringen er størst. Transportsektoren står for omtrent en tredel av de norske klimagassutslippene. En vesentlig del av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor må tas her. Regjeringens utgangspunkt er at mobilitet for mennesker er et viktig gode, og at det i fremtiden er et gode vi skal nyte med minst mulig utslipp. Derfor satser vi sterkt på kollektivtransport. I 2015 ble det foretatt 65,6 millioner reiser med NSBs persontog. Det er en økning på 5,9 pst. fra 2014, som var det forrige rekordåret.

Samferdselsministeren mottok nylig et grunnlagsdokument for regjeringens arbeid med ny Nasjonal transportplan fra transportetatene og Avinor. Gjennom retningslinjene til transportetatene bestilte regjeringen – for første gang i NTP-sammenheng – en klimastrategi. Klimastrategien viser at det ifølge transportetatene er potensial for å redusere utslippene fra transport med 50 pst. i 2030, sammenlignet med dagens nivå. Regjeringen har ikke behandlet transportetatenes innspill, men klimastrategien vil utgjøre et viktig bidrag i regjeringens videre arbeid med NTP.

Klimastrategiens forslag er basert på at en stor del av utslippsreduksjonene må muliggjøres av biodrivstoff. En overgang til biodrivstoff med bedre bærekraft bør være en forutsetning for et slikt scenario. Bærekraftskriteriene for biodrivstoff er fastsatt i EUs fornybardirektiv. EU-kommisjonen arbeider med forslag til revidert direktiv fra 2020. Jeg er opptatt av at bærekraften må sikres bedre enn i dag, og tok opp behovet for å skjerpe inn bærekraftskriteriene i mitt møte med klima- og energikommissæren i mars.

For samferdselssektoren er uansett ikke biodrivstoff hele løsningen. Det er viktig å satse også på andre tiltak. Den rivende utviklingen mot høyere kapasitet og lavere pris for batterier inngir stort håp. Det gjelder ikke bare i personbilmarkedet. Ruter har for eksempel satt mål om fossilfri kollektivtransport i Oslo i 2020, der elektrisk drift vil være en viktig komponent.

Norge er nå ledende når det gjelder reduksjoner i CO₂-utslipp fra nye personbiler. For ti år siden var gjennomsnittlige utslipp fra nye personkjøretøy solgt i Norge 177 gram CO₂ per kilometer. Helt nye tall fra mars viser at dette tallet nå er halvert. Utslippsmålet for 2020 vil trolig bli nådd i 2017. Elbilpolitikken vår er blitt en internasjonal merkevare. I 2015 utgjorde elbilsalget over 17 pst. av nysalget av personbiler. I tillegg er salget av ladbare hybridbiler i sterk vekst.

Vi kommer til å legge vekt på erfaringene med elbilpolitikken i våre innspill til Europakommisjonens melding om avkarbonisering av transportsektoren, som kommer til sommeren. Kommisjonen skal også neste år fremme forslag til nye CO₂-standarder rettet mot bilindustrien frem mot 2030. Når EU retter utslippskrav mot bilprodusentene, betyr det at kjøretøy som importeres til Norge, blir renere. Det EU bestemmer seg for, er derfor viktig for vår egen prosess for utslippsreduksjoner i transportsektoren.

Dagens teknologiske utviklingstrekk kan bli til store sprang når digitaliseringen treffer transportmarkedet for fullt. På Kongsberg skal man nå teste førerløse busser. Denne utviklingen er allerede velkjent innen personbiler, men kommer også til andre kjøretøysegment. Tilsvarende forsøk skjer allerede i Aalborg i Danmark.

På mobilitetsområdet vil teknologiske endringer også samspille med den nye delingsøkonomien. For stadig flere er det viktigste ikke å eie bil, men å ha tilgang til transportløsninger. Det er ikke lenger science fiction å se for seg at man har dashbordet i håndflaten i form av en smarttelefon, og med den kan bestille en førerløs delingselbil som kjører deg til pendlertoget.

Vi arbeider også for å redusere klimagassutslippene fra internasjonal luftfart. I den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, ICAO, arbeides det for å etablere markedsbaserte virkemidler for sektoren. Norge støtter at det på høstens generalforsamling etableres et eget globalt kvotesystem for utslipp fra internasjonal luftfart etter 2020. Om det ikke oppnås en god global løsning for luftfarten, vil vi sammen med EU arbeide for å styrke det europeiske kvotesystemet.

Stortinget vil i en rekke saker fremover bli invitert til å debattere og gi retning til klimapolitikken. Når den europeiske innsatsfordelingen er klar, vil regjeringen fremme en sak for Stortinget. Våren 2017 vil regjeringen legge frem for Stortinget et forslag til klimalov. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om å forberede opprettelsen av Fornybar AS og kommer tilbake til Stortinget om dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. I tillegg vil regjeringen legge frem en rekke stortingsmeldinger med betydning for norske og globale klimagassutslipp, f.eks. energimeldingen, meldingen om industriens rammevilkår, skog- og tremeldingen og jordbruksmeldingen.

Generelt gjennomfører regjeringen klimatiltak i hvert enkelt budsjett og gjennom større måldokumenter for de enkelte sektorene, slik som NTP, omtalt tidligere. Det er med andre ord ikke én melding, eller én beslutning, som vil ta Norge til lavutslippssamfunnet. Men vi må sørge for at de mange beslutningene både kutter utslipp og øker Norges konkurransekraft. Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft kommer til høsten med forslag til løsninger som kan styrke Norges vekstevne gjennom det grønne skiftet. Utvalget samspiller nært med aktører i næringslivet, bl.a. med Norsk Industri om et veikart for lavutslippsutvikling innen prosessindustrien.

Klimaendringene og klimapolitikken stiller også nye krav til omstilling i arbeidsstyrken. Jeg har derfor spesielt oppfordret partene i arbeidslivet til å samarbeide om å integrere klimahensyn i sitt arbeid – og de er i gang med dette.

Når teknologiske, økonomiske og sosiale endringer er så omfattende og skjer så raskt som i dag, er det krevende å utforme politikk. Utviklingen i samfunn og næringsliv går ofte raskere enn politiske prosesser. Vi lever i en æra av kreativ destruksjon og disruptiv innovasjon.

Dette har avgjørende betydning for klimapolitikken. Noen ber om én, helhetlig plan for klimapolitikken. Men moderne klimapolitikk er ikke mer egnet for planøkonomi enn andre samfunnsområder har vist seg å være gjennom historien. Den rivende globale utvikling som i dag skjer innenfor lavutslippsteknologi, fornybar lavkostnadsenergi og batteriteknologi, akselerert av digitalisering, automatisering og robotisering, kan ikke og bør ikke detaljstyres.

Men det vi kan og bør gjøre politisk, er å ta beslutninger som setter Norge i stand til å utnytte mulighetene i utviklingen – både for å kutte utslipp og for å skape grønn konkurransekraft for Norge. Derfor trenger vi en omstillingspolitikk som aktivt spiller på lag med de raske økonomiske og teknologiske skiftene som skjer globalt.

Det grønne skiftet kommer til å kreve omstillinger av oss som vi ikke en gang ser rekkevidden av i dag, for enkeltmennesker, næringsliv og offentlig sektor. Og som i alle omstillingsprosesser, fra dinosaurenes tid og til i dag, vil noen flyte og noen gå under. De som er endringsdyktige, vil bli vinnere.

Regjeringen vil utløse endringskraften i det norske samfunn i klimaets tjeneste. Ny teknologi og nye forretningsmodeller skal gjøre den grønne omstillingen til et konkurransefortrinn for Norge og skape ny vekst, arbeidsplasser og velferd. Vår ambisjon må være at på samme måte som Norge har vært og er en vinnernasjon i vannkraft, i skipsfart, i olje og gass, så skal vi bli en vinnernasjon i lavutslippssamfunnet. Da kreves en aktiv politikk for grønn konkurransekraft – med vekt både på grønn og på konkurransekraft.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at klima- og miljøministerens redegjørelse om oppfølging av Paris-avtalen legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.