Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Bøhler til innvandrings- og integreringsministeren, er overført til kulturministeren som rette vedkommende.
Jan Bøhler (A) [12:56:20]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:
«I Aftenposten 14. april sier Pakistans ambassadør at norske myndigheter bør overvåke hvordan moskeer og andre trossamfunn bruker den offentlige støtten, at imamer bør snakke norsk i prekener og foredrag m.m. Mange med bakgrunn i Pakistan lytter til og støtter ambassadøren.
Vil regjeringen følge opp hennes viktige initiativ ved å legge inn forutsetninger om at imamer skal ta kurs for å bruke norsk i moskeen, at hatpredikanter ikke skal inviteres når støtte til moskeer, andre trossamfunn og religiøse organisasjoner tildeles?»
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [12:57:03]: Jeg vil takke for spørsmålet fra representanten Bøhler.
Vi trenger religiøse ledere som forstår norske forhold, og jeg tror utviklingen går i retning av at stadig flere trossamfunn, forhåpentligvis de fleste, vil bruke norsk språk når det forkynnes, og når det prekes. Men statens muligheter til å stille språkkrav ved gjennomføring av gudstjenester, fredagsbønn eller religiøse fellessamlinger vil være avgrenset av Grunnlovens og internasjonale konvensjoners bestemmelser om bl.a. religionsfrihet.
Som tros- og livssynsminister er jeg opptatt av at statens fremste oppgave på tros- og livssynsfeltet er å sikre og beskytte tros- og livssynsfrihet. Trosfrihet og fri religionsutøvelse er grunnleggende verdier og forutsetninger for et fritt samfunn. Religionsfrihet innebærer at tros- og livssynssamfunnene selv fastsetter kvalifikasjonskrav for sine religiøse ledere og predikanter, herunder også språkkunnskap. Samtidig er det viktig at religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn har de nødvendige kvalifikasjonene for å være religiøse ledere i det norske samfunnet. Nettopp derfor gir også Kulturdepartementet støtte og tilskudd til kurset «Å være religiøs leder i det norske samfunnet», et kurs som tilbys ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Målet for kurset er at religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn skal kunne bli trygge i sin rolle som religiøs leder i Norge, bli kjent med og kunne drøfte verdier og regler som finnes i det norske samfunnet, om trossamfunn.
Jeg vil også understreke at tros- og livssynssamfunn selvfølgelig ikke på noen måte er fritatt fra å innrette seg etter norsk lov, og alle som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, vold eller drap, kan straffes etter straffeloven § 183. Hatefulle ytringer kan straffes med hjemmel i straffeloven § 185, og disse bestemmelsene gjelder også for oppfordringer og ytringer fremsatt i et tros- eller livssynssamfunn.
Trossamfunn som krenker «rett og sømd», kan nektes tilskudd av Fylkesmannen, og trossamfunn kan også bli fratatt en eventuell vigselsrett. Hvis en forstander opptrer i strid med norsk lov, kan også Fylkesmannen frata vedkommende retten til å være forstander.
Jan Bøhler (A) [12:59:57]: Jeg takker for svaret.
Den pakistanske ambassadørens uttalelser var en reaksjon på at en imam fra Norge deltok i markeringer knyttet til drapet på en liberal guvernør i Pakistan som ble drept av en ekstremist. Den bekymringen som ambassadøren uttrykte, tror jeg vi skal ta veldig på alvor, og hennes rolle blant pakistanere i Norge er jo sånn at dette kunne gi oss en veldig god mulighet til å legge økt press på, ta nye initiativ til, at man skal snakke norsk i prekener og foredrag i moskeene.
Det er riktig at det skjer en positiv utvikling en del steder, men vi må også være oppmerksomme på de stedene der holdningene kanskje går i en annen retning. Der kan det være motsatt, eller det kan i hvert fall være at det ikke skjer en lignende utvikling. Jeg vil spørre om det at man ber styrene i moskeene stille krav når det gjelder stillingsbeskrivelser, egentlig har noe med Grunnloven å gjøre – det er mange stillinger som har krav i Norge?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:01:08]: Jeg er enig med representanten Bøhler i at det er viktig at religiøse ledere som virker i det norske samfunnet, lærer seg norsk. Derfor er jeg også glad for at norske myndigheter gir støtte og legger til rette for dette kurset for at religiøse ledere skal bli tryggere i sin rolle som religiøs leder i Norge. Samtidig er jeg opptatt av at retten til å bestemme hvilket språk det skal forkynnes på, hører til religionsfriheten. Det er hele mitt utgangspunkt.
Så vil jeg også si at representanten Bøhler tar opp en viktig bekymring, og i arbeidet nå med en helhetlig lov knyttet til tros- og livssynssamfunn i Norge vil dette være et spørsmål som absolutt vil bli drøftet og grundig vurdert i den stortingsmeldingen som jeg skal legge frem for Stortinget.
Jan Bøhler (A) [13:02:10]: Det er et interessant spørsmål, synes jeg. Jeg er selvsagt enig i forsvaret av religionsfriheten, men det er ikke snakk om å forby noen å snakke. Spørsmålet når det gjelder støtte fra statens side til styrer, som igjen styrer moskeer, er om man ikke der kan si at vi prioriterer dem som bruker norsk utenom selvsagt i bestemte ritualer, men som bruker norsk i prekener og foredrag osv. Det er så viktig for oss at moskeene også har en plass i det norske samfunnet, at vi bygger opp et forhold oss imellom, og at vi ellers i samfunnet kan følge med på alle som deltar i moskeene, følge med på det statsråden nevner om hatefulle ytringer, ytringer som oppfordrer til vold, osv. Om det forekommer, vil man ha et helt annet forhold til språkbruken hvis det skjer på vårt eget språk. Jeg synes man burde være mer offensiv når det gjelder å undersøke mulighetene og rammene enn bare å vise til generelt lovverk.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:03:16]: Da må jeg understreke svaret mitt igjen, for jeg vet ikke om det kom tydelig nok frem.
Jeg er enig med representanten i at det er viktig at det er et godt forhold mellom det norske samfunnet og moskeene, men dette gjelder ikke bare moskeer, det gjelder alle tros- og livssynssamfunn. Hvis staten skal gå inn og stille krav knyttet til de trossamfunnene som mottar offentlig støtte, skal det ikke bare gjelde moskeer, da skal det gjelde alle.
Jeg vil understreke igjen at dette er noe jeg kommer til å vurdere i arbeidet med en helhetlig lov om tros- og livssynssamfunn, der vi vurderer om det eventuelt skal stilles krav på mange andre områder, og hvilke krav som skal stilles for å kunne motta offentlig støtte.
Men dette er kompliserte spørsmål som vi må vurdere i en helhet, og som det er riktig at man ser i sammenheng med alle tros- og livssynssamfunn og ikke bare ett trossamfunn. Derfor vil jeg komme tilbake til det med en stortingsmelding.