Ruth Grung (A) [17:03:09]: Det er bred enighet om at helseindustri er en av de nye næringene med potensial til å sikre framtidig sysselsetting, verdiskaping og mulighet til å styrke konkurranseutsatt næringsliv.

NHO har nylig utgitt rapporten «Verdiskaping i helsenæringen». Det er første gang vi har fått en slik helhetlig verdiskapingsanalyse av helsenæringen i Norge. Bak rapporten står de mest sentrale private og offentlige aktører i verdikjeden. I 2014 sto helseindustrien for en omsetning på 48 mrd. kr, og det er forventet en vekst på 11 pst. i 2015.

Helsenæringen er den klart mest forskningsintensive næringen i Norge. Det ble investert 9 mrd. kr i FoU i 2013, mer enn maritim, mat og marine næringer til sammen. Universitetssykehusene står for den største andelen, og næringslivet kun for 1,5 mrd. kr, ifølge tall fra Forskningsbarometeret. Rapporten har gjort beregninger basert på SkatteFUNN-refusjon og tildeling av Forskningsråds-prosjekter og kommet fram til at private står for 2,5 mrd. kr. Det er mer enn den totale FoU-innsatsen i alle norske næringer med unntak av petroleum.

Rapporten beskriver også gründerbedriftenes kapitalbehov og helsenæringens flaskehalser.

Helseindustrien er også nøkkelen til å redusere behovet for helsetjenester gjennom forebygging og utvikling av velferdstjenester som kan overføre behandling fra sykehus og omsorgsinstitusjoner til pasientene selv. I tillegg vil nye legemidler, bedre diagnostiske verktøy og medisinsk teknologi gi bedre og mer effektiv behandling. Samfunnsgevinstene er også store, med redusert dødelighet, mindre sykefravær og økt livskvalitet for mange.

Norge har konkurransefortrinn som bør utnyttes bedre. I tillegg til sterke forskningsmiljø har vi unike helseregisterdata, biobanker, fødselsnummer som gjør oss i stand til å følge utviklingstrekk, stor villighet i befolkningen til å delta i utprøving og forsøk og ikke minst et sterkt offentlig helsevesen som gjør det mulig å dele på kunnskap på en effektiv måte.

Men det vi mangler, er sterke industrilokomotiver slik vi har innen andre bransjer der vi har lyktes – Statoil, Hydro, Telenor, Kongsberg Gruppen, Marine Harvest og Lerøy Seafood.

Mens våre naboland historisk sett har hatt en relativt stor og velfungerende farmasøytisk industri, har denne type industri vært nesten fraværende i Norge fram til nå.

Vi har Oslo Cancer Cluster som har potensial til å bli et slikt lokomotiv i Norge. I mars ble de partner i et prestisjetungt EU-prosjekt, men de trenger rammebetingelser for å utvikle seg videre. Trond Giske som næringsminister tok initiativ til å etablere et nytt nivå i klyngeprogrammet GCE, Global Centres for Expertise. Det er et tiårsprogram innrettet for våre verdensledende næringsklynger med potensial til vekst og internasjonale markeder.

Nåværende regjering støtter dette og tildelte tre miljøer slik status i fjor. Oslo Cancer Cluster var ikke et av dem, men det er akkurat slike rammebetingelser de trenger. Vi håper derfor at regjeringen utlyser en ny runde. Det vil gi kraft til omstilling og utvikling til ny industri.

Næringsministeren svarte i går at midler til nye GCE lå inne i revidert, men det vi har funnet, iallfall så langt, er nye prosjektmidler for risikoavlastning til Bedriftsnettverksordningen rettet inn mot små og mellomstore bedrifter som ønsker å etablere strategisk og kommersielt samarbeid med andre bedrifter. Kortvarig prosjektstøtte er det god tilgang på – utfordringen er langsiktige rammevilkår som kompenserer der markedskreftene ikke strekker til, og som kan snu utviklingen i ønsket retning.

En annen utfordring er å kapitalisere mer på forskning, for det er først når forskning blir tatt i bruk, at vi skaper helsegevinster, arbeidsplasser og verdiskaping.

Vi trenger en kultur i helse for innovasjon og status til det å dra forskning over til industri- og næringsutvikling. Helsesektoren må få et tydelig innovasjonsmandat. Det gjelder både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. HelseOmsorg21 er en god start, men må følges opp med tydelige grep og målrettede tiltak.

For eksempel er ikke én eneste bevilget forskningskrone fra Helse- og omsorgsdepartementet innrettet på en måte som skal attrahere næringslivet og utløse privat forskningsinvestering. Vi registrerer også at de regionale helseforetakene ikke har midler til å matche større innovasjonsprosjekter som f.eks. godkjente OFU-prosjekter som kan startes gjennom Innovasjon Norge. Utprøvingsenheter med studiesykepleiere og patologifasiliteter mangler kapasitet og midler. Det finnes ikke innovasjonsmidler til disse. Norge mister dermed mange studier på grunn av nettopp manglende rammebetingelser.

Kreftforeningen finansierer omtrent 25 pst. av all kreftforskning i Norge. De private gavene har utvilsomt bidratt til at Norge er i stand til å yte et forskningsmessig langt større bidrag til internasjonal kreftforskning enn det man i utgangspunktet ville anta ut fra Norges ranking på andre forskingsfelt.

Utviklingen av nye legemidler er kostbart, og risikoen for tap er svært høy. Det anslås at bare ett av 10 000 nye potensielle legemidler som framstilles i laboratoriet, noen gang når fram til pasienten. I snitt tar utviklingen av et nytt legemiddel 12 til 13 år. En nødvendig forutsetning for at resultatene fra forskningen skal kunne omsettes i nye legemidler og behandlinger, er at noen er villig til å ta risikoen med å utvikle nye legemidler og terapier basert på forskningsresultatene.

Men vi har suksesser i Norge: Algeta, som ble solgt til Bayer for 20 mrd. kr, og Nycomed, som tidligere har blitt solgt. Begge fortsetter med aktivitet i Norge og er blant våre største aktører innenfor feltet. Det er to gode eksempler som viser hvilket enormt potensial som ligger i norsk medisinsk grunnforskning.

Det er behov for bedre tilrettelegging for kliniske studier og demonstrasjonsplattformer for næringsvekst og for å få økte forskningsinvesteringer fra industrien. Det vil trekke flere kliniske studier til Norge og bidra til at norske pasienter får tilgang til den nyeste og mest innovative behandlingen. Representanten Sveinung Stensland offentliggjorde i går at regjeringen vil komme med et program på 130 mill. kr til kliniske studier. Det er bra.

Norge har allerede flere biomedisinske forskningsmiljøer av høy internasjonal klasse. Life science-satsingen til Universitetet i Oslo utgjør sammen med Oslo universitetssykehus en av Nordens og Europas største kompetansebaser for «life science». I tillegg har vi sterke biomedisinske miljøer i Bergen, Trondheim og Tromsø. Denne kompetansebasen må benyttes strategisk for å tiltrekke private investeringer og næringsliv samt human kapital fra utlandet.

Men det er en merkverdig lav profil når det gjelder å markedsføre attraktiviteten vi har innenfor klinisk forskning. Danske myndigheter legger f.eks. stor vekt på det, selv om de allerede har sterk industri fra før. Aktiv profilering er nødvendig for å nå fram i den globale konkurransen om forskningsinvesteringene.

Det er behov for at ulike fagdepartement drar i samme retning. Forskningspolitikken må innrettes på å premiere kapitalisering av forskning, samarbeid mellom offentlig og privat virksomhet og spesielt inn mot industrimiljø som kan utvikle produktene videre.

Helse må få et klart innovasjonsmandat.

Næringspolitikken som skal føre til omstilling og nytt kunnskapsbasert næringsliv, må ved hjelp av oppdaterte virkemidler og bevisst kapitalstyring sørge for at vi får et helhetlig forsknings- og innovasjonssystem som skaper verdier for samfunnet som helhet, enkeltindivider og et blomstrende næringsliv.

Når det gjelder kapital, har staten et virkemiddel i Argentum som kunne bidratt til å få på plass et norsk farma-venturefond, men de har vist liten interesse. Investinor er lunken på farma og medtech og har lite kompetanse på dette feltet. Så hva med å etablere et statlig helseventurefond på størrelse med Investinor, som hadde mandat til å investere i helserelatert næring. Det ville gjøre det lettere å trekke også nordisk og europeisk kapital til norske framtidige «Algetaer».

Mulighetsrommet for å få økt verdiskaping på helseområdet i Norge har aldri vært større. Alle aktører i denne verdikjeden må være seg sitt ansvar bevisst og gå sammen om konkrete handlinger som vil gi økt kunnskap, bedre folkehelse og nasjonaløkonomisk utvikling.

Statsråd Bent Høie [17:12:54]: Helse og omsorg er et næringspolitisk satsingsområde for regjeringen, slik det også går fram av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det har skjedd mye bra innen næringsutvikling for helse og omsorg de siste årene, og det er potensial for mer. Før pinse kom en interessant rapport om verdiskaping i helsenæringen. Rapporten er utarbeidet av Menon Economics på vegne av en gruppe næringslivsaktører.

Jeg vil berømme aktørene for initiativet – dette er første gang vi ser en rapport som beskriver helsenæringen i tall. Tallene som presenteres i rapporten, viser en næring med økt omsetning og betydelig eksport og forsknings- og utviklingsinnsats. Vi har etter hvert flere eksempler på selskaper som har gjort store framskritt. Photocure, Algeta, Nordic Nanovector og Ultimovacs er noen eksempler. Utviklingen som disse selskapene står for, bidrar til velferd og helse samtidig som de skaper verdier og lønnsomme arbeidsplasser – altså dobbel gevinst.

Regjeringen har høye ambisjoner om å utnytte potensialet for næringsutvikling enda bedre. I forbindelse med regjeringens handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg2l-strategien ble status og behov for virkemidler i hele verdikjeden – fra grunnforskning til innovasjon og næringsutvikling – giennomgått av departementene. Nærings- og fiskeridepartementet koordinerer regjeringens politikk for å legge til rette for innovasjon og næringsutvikling.

Min tilnærming til spørsmålene i interpellasjonen innebærer for det første å legge til rette for næringsutvikling i sektoren og for det andre å legge til rette for økt klinisk forskning i Norge.

La meg starte med næringsutvikling. Regjeringen vil styrke et bredt og mangfoldig næringsliv og satser på innovasjonspolitiske tiltak med høy effekt. Vi ser det som det offentliges rolle å legge til rette for forskning og innovasjon som kan gi grunnlag for nye og bedre helsetjenester og for næringsutvikling og nye, lønnsomme arbeidsplasser. Departementene finansierer både grunnforskning og anvendt forskning som kan bidra til dette. For eksempel finansierer mitt departement helse- og omsorgsforskning både gjennom Forskningsrådet og helseregionene.

Vi må ha et effektivt og sterkt virkemiddelapparat som treffer, det gjelder særlig nå i den omstillingstiden vi er inne i. Det er gledelig å se at prosjekter innen helse og omsorg når høyt opp i konkurransen om midlene i de ulike ordningene.

Brukerstyrt innovasjonsarena, BIA, er Norges forskningsråds største program for næringslivet. Dette programmet skal bidra til størst mulig verdiskaping gjennom forskningsbasert innovasjon i bedrifter. BIA støtter forskningsprosjekter som tar utgangspunkt i bedriftenes egne strategier og utfordringer, uavhengig av område eller tema. Helse er nå den sektoren som har størst gjennomslag i BIA – når biomedisin, medisinsk teknologi og velferdsteknologi slås sammen.

I 2015 var 25 pst. av innovasjonsprosjektene finansiert av BIA, og om lag 23 pst. av bevilgningen var innen helse og omsorg. Det forteller oss at det finnes sterke og konkurransedyktige miljøer i sektoren. Regjeringen styrket BIA-ordningen med 90 mill. kr i 2014, 63 mill. kr i 2015 og 120 mill. kr i 2016, hvorav 50 mill. kr av disse var en del av omstillingspakken. Også andre virkemidler i Forskningsrådet og Innovasjon Norge er styrket, bl.a. SkatteFUNN og etablerertilskuddsordningen.

En næring trenger et marked, både hjemme og ute. Om lag 85 pst. av helse- og omsorgsmarkedet i Norge er offentlig, noe som gjør helse- og omsorgssektoren – den offentlige delen – til en stor innkjøper. Gjennom innovative anskaffelser kan sykehus og kommuner fremme næringsutvikling. Å fremme innovasjon gjennom offentlige anskaffelser vil si å finne bedre løsninger på virksomhetenes oppgaver ved å ta i bruk kjente varer og tjenester på nye områder eller ved å utvikle nye produkter i samarbeid med industrien.

Regjeringen har utarbeidet et nytt regelverk for offentlige anskaffelser. Hensikten er å tilby bedre tjenester til innbyggerne, mer næringsutvikling og mer og bedre innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Innovasjon i offentlige anskaffelser er inkludert i den langsiktige satsingen på innovasjon i helse- og omsorgssektoren – fra 2007 til 2017 – mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

De senere årene har Helse- og omsorgsdepartementet gitt helseregionene flere oppdrag om innovative anskaffelser. Det skjedde senest i 2015 da helseregionene fikk i oppdrag å gjennomføre såkalte førkommersielle prosjekter. Dette er en metode som oppmuntrer til utvikling av produkter og tjenester i samarbeid med industrien som vil dekke oppdragsgivers behov på bedre måter enn dagens løsninger.

Som svar på oppdraget har Helse Sør-Øst engasjert seg som partner i Nasjonalt program for leverandørutvikling. Regionen deltar i Team innovative offentlige anskaffelser – i regi av dette programmet. Det er også tatt initiativ overfor prosjektledelsen for nytt sykehus i Drammen og ledelsen for Tønsbergprosjektet. Det er satt i gang kartlegging av behov og dialog med potensielle leverandører. I tillegg har regionen arrangert et inspirasjonsseminar for innkjøpsavdelingen i Sykehuspartner. Helse Sør-Øst har også deltatt som partner i et nordisk prosjekt om innovative anskaffelser, finansiert av Nordic Innovation.

I år etableres en nasjonal innkjøpsfunksjon for sykehusene som skal føre til bedre, rimeligere og mer effektive innkjøp ved sykehusene. Utvikling av innovative innkjøp i helseforetakene kan forsterkes gjennom etablering av denne innkjøpsfunksjonen.

Med legemiddelmeldingen har vi også fått en nasjonal legemiddelpolitikk der tilrettelegging for forskning og innovasjon er et av målene. Legemiddelmeldingen inneholder flere tiltak for å øke antallet og omfanget av kliniske studier innen alle behandlingsmetoder. Økningen vil kunne gi flere pasienter tilgang til utprøvende behandling og danne grunnlag for næringsutvikling i Norge.

Representanten spør om det vil være aktuelt å øremerke midler til kliniske studier i helseforetakene. I over ti år har departementet øremerket midler til klinisk forskning i helseforetakene gjennom et delvis resultatbasert tilskudd til forskning. Et sentralt tiltak i legemiddelmeldingen var å etablere et nytt program for klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten. Programmet skal bidra til forutsigbar finansiering av større nasjonale kliniske studier som svarer på behov identifisert av pasienten, tjenesten, beslutningstakere og forskeren selv. Programmet er etablert, og det planlegges nå å utlyse 130 mill. kr til høsten. Programmet vil åpne for industrisamarbeid, forutsatt at studien imøtekommer pasientens og tjenestens behov, og at studien er forankret i helseforetakene.

Gjennom det resultatbaserte tilskuddet til forskning i helseforetakene belønnes ulike sider ved forskningen, som f.eks. kvalitet, samarbeid på tvers av regioner, tildelinger fra nasjonale og internasjonale konkurransearenaer som EU, publiseringer og avlagte doktorgrader. For å stimulere til flere kliniske studier vil det bli vurdert om disse faktorene skal suppleres med en faktor for antall pasienter som deltar i kliniske studier. Det vil i tilfelle gi en omfordeling av det resultatbaserte tilskuddet. Forutsetningen er at det finnes gode data om pågående kliniske studier og deltakende pasienter.

En slik database for kliniske intervensjonsstudier er under etablering. Det skal skje i regi av de regionale helseforetakene og i samarbeid med forskningsinformasjonssystemet CRIStin og de regionale etiske komiteene for helsefaglig og medisinsk forskning.

Vi har etablert en nasjonal infrastruktur for å tilrettelegge for raskere og mer profesjonell gjennomføring av kliniske studier – kalt NorCRIN. Rådgivningskontoret VIRIL i Statens legemiddelverk bidrar også til dette formålet. Dette er i tråd med tjenestens og industriens behov.

Teknologioverføringskontorene, som er tilknyttet universitetssykehusene og universitetene, er sentrale aktører i å bygge bro mellom forskning og framtidens industri. Kontorene skal bl.a. administrere og følge opp kliniske studier og administrere forskningsfond.

Regjeringen har lagt til rette for at utenlandske investorer som ønsker å etablere virksomhet i Norge, får veiledning og informasjon gjennom Invest in Norway, som ble etablert i 2013 under Innovasjon Norge. Det finnes flere sterke næringsklynger innen helse og omsorg, og det ligger godt til rette for å trekke til seg utenlandske forskningsmiljøer og investeringer, bl.a. innen kliniske studier.

Rapporten om verdiskaping i helsenæringen stiller spørsmål om vi ser et taktskifte i helseindustrien. Mye i rapporten tyder på det, og regjeringen ønsker å bidra til et slikt taktskifte ved å legge til rette for forskning, kliniske studier og vekst i en næring som vil spille en viktig rolle i både å løse framtidens utfordringer innen helse og omsorg og ikke minst bidra til nye, lønnsomme arbeidsplasser i Norge – som bidrar til inntekter på statsbudsjettet, ikke bare arbeidsplasser som bidrar til utgifter på statsbudsjettet.

Ruth Grung (A) [17:23:09]: Takk til statsråden for et veldig positivt svar.

Det er helt rett at innkjøpsmakt kan brukes bedre – det er vi helt enige om – men det handler også om en kulturendring i foretakene, innenfor helsenæringene og ikke minst innenfor primærhelsefeltet.

Når jeg har vært ute i helseforetak, er tilbakemeldingene at når de velger det yrket, skal de liksom dedikere seg til å redde mennesker. Det er ikke helt forenlig med å ha samhandling med det private og tjene penger på det. Hvordan kan vi bryte den kulturen og si at det er faktisk et pluss? Du bidrar faktisk til å videreutvikle helsetilbudet til å gi bedre tjenester til innbyggerne ved at du tar kunnskapen din videre og industrialiserer den. Det dreier seg om en kulturendring og et sterkere insitament knyttet opp mot forskningsmidlene opp mot det å premiere dem som satser den veien.

Jeg tok også opp Global Centres of Expertise. Kommer det nye utlysninger der, for det er akkurat de rammevilkårene som Oslo Cancer Cluster trenger? Deres periode under NCE-programmet løper ut. De andre klyngene fikk mulighet – tre av dem i alle fall – til å videreutvikle seg i ti år gjennom Global Centres of Expertise.

Så markedsføring og attraktivitet ved klinisk forskning: Hvordan kan vi lære av danskene, som har en mye sterkere farmaindustri? Når vi er i så rask utvikling og rask vekst, hvordan kan vi være med og løfte dette feltet slik at vi blir enda mer attraktiv? Helsenæringen er internasjonal, og vi trenger det samspillet både for å tiltrekke oss kapital og for å tiltrekke oss de gode hodene.

Så Argentum og Investinor: Når vi har valgt og vet at andre næringer trenger risikokapital, men at begge disse to ikke er innrettet i dag til å fange opp nye industrier, hvordan kan vi snu det den veien?

Det siste spørsmål gjelder antibiotikaresistens. Det er et område hvor vi så langt ikke har internasjonale, store industriaktører innenfor helse som ser at det er riktig å satse, og at det er penger å tjene på det. Hvordan kan vi i Norge, som tross alt har tilgang på så mye kapital, klare å tiltrekke oss hoder for å satse på å utvikle nye antibiotikamedisiner?

Statsråd Bent Høie [17:26:19]: Jeg er helt enig med representanten i at det er behov for en kulturendring i den offentlige helsetjenesten når det gjelder viljen og evnen til å samarbeide med private. Det er en kulturendring som denne regjeringen har iverksatt på mange områder, ikke minst på det som er det største området innenfor helse, nemlig tjenesteutvikling, der det nå er en helt annen politikk på det området, der det er et klart oppdrag til helseregionen om at det å samarbeide med private er en del av løsningen og ikke et problem, som ble kommunisert under den forrige regjeringen.

Vi ga også i 2015 et veldig klart oppdrag til helseregionene om å bruke mulighetene i forbindelse med offentlige innkjøp til å være med på utviklingsarbeid.

Når det gjelder Oslo Cancer Cluster, er det mulighet til å søke om å bli et «Global Centre of Excellence», som de har gjort tidligere. Det vil de også ha muligheten til i framtiden, og det svarte også næringsministeren representanten Ruth Grung på i går i spørretimen. Men det er ikke regjeringen som sitter og velger hvem som skal få den typen status. Det er et rent faglig spørsmål, der en konkurrerer med andre. Det vil også være situasjonen ved framtidige utlysninger. Senteret vil være avhengig av at det tilfredsstiller de faglige kravene som stilles, og at de vinner i den konkurransen.

Tilgangen på kapital er det som også i den gjennomgangen av næringen som jeg refererte til i mitt svar, framheves som et av de mest utfordrende områdene. Der skiller nok ikke denne næringen seg fra andre næringer. Jeg vil også framheve tilgangen på kompetent privat kapital, for det vi ser av alle næringsklynger som har vokst opp i Norge – enten det handler om olje, fisk eller andre næringer – er at en også er avhengig av at det finnes kompetent privat kapital, hvis dette skal være noe som over tid bygger seg opp til å bli varige, lønnsomme arbeidsplasser. Med det mener jeg privat kapital som kjenner til det området som en investerer i. Det er bra når det suppleres med offentlig kapital. Derfor vil såkornfondet som etableres i Bergen, bl.a. ha helse som et av sine kompetanseområder. Da er det en fordel om de private får beholde kapitalen, sånn at de kan investere i nye, lønnsomme arbeidsplasser. Det er en veldig dårlig strategi å ta fra dem kapitalen og så dele ut tiende etterpå, for da blir det færre investeringer, ikke flere investeringer.

Ingvild Kjerkol (A) [17:29:43]: Takk til interpellanten for interpellasjonen om helseindustri. Som også statsråden viste til i sitt svar, har vi nå ganske gode tall som viser oss hva de kjente størrelsene er i Norge, men som også gir gode indikasjoner på hva perspektivet kan være for norske muligheter. Det er jo litt mer stemning for å løfte nye industrier med en lav oljepris og et åpenbart behov for å bygge nye industrier i dette landet. Etter å ha hørt interpellanten og statsråden var jeg litt bekymret for om dette bare skulle bli en rørende enighet om hvem som er mest for å bygge denne nye næringen. Det ble det ikke da statsråden fikk ordet for andre gang.

Jeg må si at jeg forventer at regjeringen evner å løfte en global industri som Norge har åpenbare fortrinn knyttet til å kunne være med og ta del i, uten at man skal vise til privatisering av vår felles helsetjeneste som det som liksom er hovedgrepet, for Norge har gode forutsetninger for å lykkes med å skape en sterkere helseindustri, ta markedsandeler og få vekstbedrifter. Det handler om at vi har et høyt utdanningsnivå, vi har høy kvalitet på forskningen, vi har unike helseregistre og biobanker, som interpellanten påpekte, og vi har underskogen av selskaper som viser stort potensial. Vi har også en økende internasjonal gründerkompetanse i Norge, og vi har økt satsing på innovasjon i helseforetakene. I tillegg har vi naturgitte fortrinn innen f.eks. bioprospektering. Å bygge videre på det grunnlaget mener jeg er avgjørende for framtidig vekst og velferd.

Med de helseutfordringene vi ser i verden i dag, er biomedisin en global vekstnæring, og Norge har fortrinn som gjør at vi kan ta del i denne veksten. Vi har f.eks. artsmangfoldet til havs, som i mindre grad er blitt utforsket, til tross for at havet dekker nesten 70 pst. av jordas overflate. Norge forvalter store havområder, og det finnes trolig titusener av arter som er lite undersøkt, og som kan være viktige kilder til nye stoffer for framtidig utvikling av legemidler. Dette vet vi ikke i dag, men vi vet at tidligere utforskning har gitt oss medisiner, og det vil skje igjen.

Norge har biobank- og helsedatamateriale i stort format av stor internasjonal verdi og vil sånn sett være en attraktiv samarbeidspartner for internasjonal legemiddelindustri. Derfor må vi stimulere til og forutsette at både nasjonalt og internasjonalt samarbeid må finne sted for å oppnå optimal utnyttelse av disse dataene og dette biologiske materialet. Kompetanse og ressurser på tvers av regioner og institusjoner blir viktig, og det blir viktig at man også har klare styringssignaler fra den sittende regjering om hvor man vil hen. I dag brukes ikke helsematerialet vårt godt nok, fordi det ikke er tilgjengelig nok. Nå ligger det gode vedtak til grunn for å få opp farten i det arbeidet.

Vi ønsker fra Arbeiderpartiets side at biomedisin inngår som et strategisk satsingsområde i Norge når man snakker om å omstille for framtiden med en mindre oljeinfluert økonomi. Da må vi investere i strukturer og virkemidler, slik at vi kan høste av disse norske satsingene på helseundersøkelser, biobanker og helseregistre. Vi må styrke klyngene og TTO-ene ved landets universiteter, særlig de medisinske fakultetene, og vi må forløse en bedre utnyttelse og økt kommersialisering av medisinsk forskning.

Så klapp på skulderen til interpellanten. Her mener vi at Norge må satse, både for framtidig verdiskaping og arbeidsplasser og for bedre medisinsk behandling.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:34:36]: I helseministerens innlegg fikk vi en bred gjennomgang av ulike stimuleringsordninger for forskning og viktigheten av innovative offentlige innkjøp. Vi fikk også stadfestet legemiddelmeldingens viktige grep knyttet til dette området vi diskuterer i dag, og industrien selv står også foran en utrolig spennende tid. Klarer vi å ta de viktige og riktige grepene, kan helse bli en stor og viktig næring for Norge i framtiden. Jeg mener vi er et godt stykke på vei til å nå det målet. Det er mye enighet i denne debatten om det norske potensialet når det gjelder utvikling og vekst innen helsenæring, men vi kan allikevel ikke se helt bort fra at det er politiske skillelinjer også. Det er interessant at Arbeiderpartiet snakker varmt om behovet for større kommersialisering i forskning og utvikling i helse, mens når vi diskuterer tjenesteproduksjon i helsesektoren, møter vi ofte et helt annet Arbeiderparti, et Arbeiderparti som mener at omsorg ikke egner seg for konkurranseutsetting, som ikke ser behovet for å benchmarke viktige tjenester, og som ikke ser at for å løse behovene innenfor pleie- og omsorgssektoren i årene framover, trenger vi mer, ikke mindre innovasjon også i tjenestene. Av erfaring vet vi at den private sektoren har gode resultater på dette området.

Innovasjon Norges rykende ferske rapport, Drømmeløftet 2016, sier det veldig tydelig:

«Vellykket innovasjon i helsesektoren har trippel vinningseffekt. For den enkelte pasient vil bedre behandling, medisin og omsorg gi et mye bedre og lengre liv. Samfunnet vinner på å ha bedre og mer ressurseffektive helsetjenester (…) Næringslivet vinner når det klarer å lage og selge verdens beste løsninger på sentrale helsebehov.

Helse som næring skiller seg fra mange andre næringer ved at det offentlige utgjør brorparten av markedet. En befolkning i aldring og nye, store pasientgrupper gir vekst i offentlige helseoppgaver. De omfattende behovene utgjør en potensielt kraftig driver for innovasjon i helsenæringen. Når viktige eksportinntekter fra petroleumssektoren reduseres eller uteblir er offentlig sektor nødt til å tenke nytt om hvordan vi finansierer og organiserer det omfattende norske velferdssamfunnet.»

I Høyre deler vi dette framtidssynet på de utfordringene vi står overfor, og mener derfor at Arbeiderpartiet bør utfordres sterkere på hvorfor selve tjenesteutøvelsen i pleie- og omsorgssektoren skal skjermes fullstendig for konkurranse om kvalitet, for konkurranse om innovasjon og pasienters tilfredshet.

Vi kommer heller ikke helt unna at i en diskusjon om ny norsk helsenæring er de skattemessige rammebetingelsene i Norge også viktige. Formuesskatten er en utfordring. Formuesskatten forskjellsbehandler utenlandske og norskeide bedrifter, den er en skatt på norsk eierskap som er uheldig i oppbygging av næring, som det nye norske industrieventyret. Jeg ønsker at norske gründere skal kunne gå hele veien fra oppstart og til leveranse av viktige produkter og tjenester i markedet, uten å måtte selge selskapet ut av landet av skattemessige årsaker.

En fersk rapport fra BI og Oslo Economics stadfester at selv om den multinasjonale legemiddelsektoren i Norge er mindre enn i andre europeiske land, er sektorens virkninger betydelige. Multinasjonale legemiddelselskaper er en av de viktigste aktørene innenfor legemiddelforskning og innovasjon i Norge og bidrar til å skape høyt spesialiserte jobber av god kvalitet.

I Høyre er vi glad for at Arbeiderpartiet har et stort engasjement for dette området, og jeg vil takke representanten Grung for at hun har valgt å ta opp temaet sånn at vi får diskutert dette i Stortinget i dag. Jeg håper vi kan få en tverrpolitisk enighet om viktigheten av å legge til rette for at helsenæringen kan bli en stor inntektskilde og skape viktige arbeidsplasser i Norge i årene framover, og jeg håper at vi også kan få en enighet om at de private må bli likeverdige aktører med det offentlige på flere felt. Det kommer positive toner, synes jeg, fra representanten Grung også når det gjelder dette i dag. Vi trenger en enighet om at alle gode krefter må være målet for en helsenæring i vekst, og jeg håper at denne debatten er en god start for dette.

Jan Bøhler (A) [17:39:44]: Da jeg hørte debatten, tenkte jeg på at det er et tankekors at vi har sett hvordan statsråder – både fra den forrige regjeringen og fra denne regjeringen, altså statsministeren og helseministeren og nå sist næringsministeren – har vært og besøkt Oslo Cancer Cluster, og alle bejubler innsatsen og omtaler hvor lovende dette arbeidet er for at Norge skal være i forkant med avgjørende viktig kreftforskning. Det handler om muligheten til å hjelpe mennesker og også muligheten til å få bedre næringsutvikling på dette området. Da må jeg si at jeg synes de svarene vi har fått, blir litt passive. Jeg har tatt opp spørsmålet om Oslo Cancer Cluster i spørretimen tidligere, med næringsministeren, og vi hørte svar fra næringsministeren og fra helseministeren i spørretimen i går – og i debatten i dag – om at de må søke på nytt, og at det er ikke regjeringen som bestemmer om de vil kunne få støtte.

Det jeg er opptatt av, er om vi har ordninger som er egnet til å drive fram utviklingen på dette feltet. Når det gjelder f.eks. det å utvikle kreftmedisin, vet vi jo at det tar i gjennomsnitt 13 år å komme fram, gjennom utprøvingsfaser og de forskjellige stadiene man skal igjennom, som helseministeren helt sikkert kjenner godt til. Da er det klart, når det gjelder en ordning som den som heter Norwegian Centres of Excellence, den som Oslo Cancer Cluster har hatt nå, som har en grense på ti år, at det er et spørsmål om det på dette området er egnet å ha den typen begrensninger på virkemiddelapparatet. Så er jeg klar over at det er noen EU-regler osv., men det har også vært mange tilfeller der man har kunnet forhandle og få til endringer ut fra hva som er den reelle situasjonen og behovene.

Global Centres of Expertise, som det er vist til at Oslo Cancer Cluster nå skal søke på, er en ordning som de har prøvd å søke på, som det har vært sagt her, i et par år, ved et par anledninger. De får som svar der også at kriteriene for ordningen er slik at ikke Oslo Cancer Clusters arbeid er godt nok innenfor ordningen, slik jeg har forstått deler av de svarene.

Jeg mener at vi må se på om virkemiddelapparatet er egnet til å fremme en bedre utvikling på dette området. Hvis jeg også skal trekke inn det fondet som står mer for neste fase – når man skal inn og investere i det enkelte selskap, ikke i Oslo Cancer Cluster – er Investinor det nye fondet som kunne være egnet for dette området. Men der er også kriteriene, formålet, formulert på den måten at det handler veldig mye om reiseliv, maritim virksomhet, tradisjonelle næringer i Norge som har ganske mye kapitaltilgang, mens bioteknologi ikke har vært med i hovedformålene, men kommet inn i en eller annen undergruppe nå. Det er vel kun ett prosjekt innenfor Investinors portefølje som handler om bioteknologi.

Det er stort behov for å gå gjennom virkemiddelapparatet, om det er egnet til å hjelpe denne typen industri. De ordningene vi har, virker ikke særlig treffsikre. Når vi møter et tilfelle som Oslo Cancer Cluster, som alle bejubler, men som ikke har noen muligheter innenfor noen ordninger, mener jeg ikke at man skal gå inn i den enkelte søknad fra Oslo Cancer Cluster, men jeg mener vi må se på om vi har ordninger som er egnet for å få en utvikling innenfor medisinsk forskning og næringsutvikling, og hvor de som er motorer her, kan få den nødvendige støtte og hjelp fra myndighetene i de fasene de skal gjennom, at vi greier å tilrettelegge på en god nok måte. Jeg tror det er felles hensikt her, men jeg mener at vi også har et felles ansvar for å se på om virkemiddelapparatet bør forbedres for å møte denne næringen på en riktigere måte.

Ruth Grung (A) [17:44:20]: Jeg konstaterer at det er to partier som drar dette viktige lasset, men vi drar det godt. Arbeiderpartiet er – som jeg har sagt tidligere fra denne talerstolen – i opposisjon, og vi bruker anledningen til å fornye politikken vår.

Jeg kommer fra Vestlandet – det gjør statsråden også – og der kjenner vi godt til industritradisjonen, og vi vet at innen petroleum har man egne særregler, har forskningsmidler rett i et departement, og alt er sydd sammen. Når vi skal bygge opp en ny helsenæring, blir det helt avgjørende at vi får et mye tettere samarbeid med hensyn til forskning, og jeg gjentar en gang til: Det er helt avgjørende at man adresserer at forskningsmidler må innrettes mer på å gi konkrete resultater og samhandling med næringen. Det ble ikke godt nok svart på nå, det antar jeg at vi følger opp videre. Det samme gjelder mandatet for innovasjon i helse, og jeg tror det må være mye tydeligere når vi skal snu det. Det tredje er endring og tilpasning av næringspolitikken for å være beredt i forhold til den omstillingen vi står foran nå.

Når det gjelder Global Centres of Expertise, svarte næringsministeren i går at det lå inne i revidert, men vi har ikke funnet det igjen, så jeg vil gjerne ha en bekreftelse på om midlene er der, eventuelt at de kommer i statsbudsjettet når vi kommer så langt.

Så er det viktig at vi klarer å utnytte helsedataene bedre. Der ønsker vi også en dialog med hensyn til å gjøre dem lettere tilgjengelig, selvfølgelig innenfor de etiske standarder og personvernhensyn som gjelder, men også at næringslivet får tilgang til dem og klarer å bruke dem aktivt til å utvikle ny industri, ny sysselsetting og ny verdiskaping.

Når det gjelder debatten i forhold til næringstenkning, tror jeg jeg lar den ligge. Vi er helt tydelige på hva vi mener med helsenæringer, og vi er helt tydelige på hva vi mener med kjerneområdet med hensyn til omsorg, så vi kan heller enes der vi er enige.

Når det gjelder å få tilgang til mer av den statlige kapitalen, tror jeg at det er ganske stor treghet med tanke på de store næringene som har eksistert over så lang tid, å snu skuten og klare å innrette dem og se potensialet, selv om man har vist til veldig høye tall for hva de bidrar med i forhold til statsbudsjettet, og at Norge trenger å støtte konkurranseutsatt næring, som vi har lang tradisjon for, så det kommer vi også tilbake til.

Takk for en god debatt.

Statsråd Bent Høie [17:47:21]: Jeg vil også takke for en god debatt, der vi utfordrer hverandre på et veldig viktig område. Jeg er helt overbevist om at helse som næring kommer til å være et av de områdene som bidrar til flere lønnsomme privateide arbeidsplasser i Norge som bidrar til inntekter på statsbudsjettet, og ikke bare arbeidsplasser på statsbudsjettet.

Jeg opplever også når jeg hører på både representanten Kjerkol og representanten Grung, at man går igjennom veldig mye av det som bør gjøres, og jeg mener at mitt svar viser at det gjør vi også på hele rekken, fra forskning, de næringsrettede ordningene innenfor etablering, innovasjon, gründerskap til det offentlige som kunde og innkjøper. Det jeg ser, er at bl.a. når det gjelder spørsmålet om muligheten for offentlig–privat samarbeid på forsknings- og utviklingssiden, var det gjennom Innovasjon Norge i 2014 over 50 prosjekter med tildeling på til sammen 53 mill. kr av en totalpott på 285 mill. kr, som gikk til helse. Det er et viktig poeng; de ordningene på dette området som denne regjeringen konsekvent har styrket i statsbudsjettene, ser vi treffer nettopp helsenæringen godt, og helsenæringen er nå på nivå med de næringene som vi har tenkt på som de tradisjonelle næringene i Norge. For eksempel når det gjelder SkatteFUNN-ordningen, er helse den femte største sektoren etter petroleum, olje og gass, IKT og marin sjømat. Det viser at helse er i ferd med å komme opp i området med de virkelig store kjente norske næringsklyngene, og det er en veldig positiv utvikling.

Så må dette forsterkes, ikke minst på forskningsområdet, når det gjelder kliniske studier og muligheten til å bruke helseforskningen som man nå gjør gjennom Tromsøundersøkelsen, gjennom den nye HUNT-undersøkelsen. Det er arbeid som, som også representanten er klar over, man nå skal få over på registerområdet for å gjøre dem mer tilgjengelig – enklere regelverk for forskning og utvikling.

Men så er det et politisk poeng at det er en ganske stor forskjell mellom et parti som ønsker private hjertelig velkommen til 7 pst. av virksomheten, og et parti som ønsker private velkommen til over 90 pst. av virksomheten. Det utgjør egentlig en ganske stor forskjell i potensialet for næringsutvikling på dette området, som man ikke kan snakke seg vekk fra.

Presidenten: Sak nr. 11 er da ferdigbehandlet.