Jan Bøhler (A) [13:09:12]: Det er grunnleggende i samfunnet vårt at barn og unge skal ha rett til trygge oppvekstsvilkår på skolen, i skolegården og i nærmiljøet sitt, og at foreldre skal vite at når barna går på skolen, har de trygge omgivelser.

Det er særlig viktig at skolene er arenaer for forebygging, hvor vi nettopp skal forebygge rusproblemer, forebygge kriminalitet og gi barna en god start på livet. Slik er det i hovedsak i skolene våre, det er ingen tvil om det, men jeg har opp gjennom årene og særlig det siste året fått henvendelser fra foreldre som uttrykker bekymring over at det omsettes, langes, narkotika i skolegårdene rettet mot elevene, og at det ikke skjer, som vi har visst tidligere, bare ved en del av de videregående skolene, men at det i økende grad også skjer nede på ungdomsskoletrinnet, i 9.–10. klasse.

Jeg har selv besøkt de skolene hvor dette mest har vært en aktuell problemstilling, og fått bekreftet det inntrykket, og også at det er bekymring over dette blant skoleledelse, rådgivere og lærere som jobber med dette. De ønsker at vi sammen skal ta det mer på alvor. Jeg har også ved selvsyn i nærmiljøene hvor jeg bor, i Groruddalen, men også ved at folk kontakter meg, sett at det er stadig økt virksomhet fra narkotikanettverk i nærmiljøer, i områder rundt sentre, T-banestasjoner – der barn og unge ferdes – i parker osv. Jeg har også hatt mye kontakt med politiet om dette, og de har bekreftet det samme inntrykket, at aktiviteten rettet mot barn og unge og mot skolene fra narkotikanettverkene øker. Senest på TV 2 i går bekreftet politiet som bl.a. har ansvar for Groruddalen, Stovner politistasjon, dette.

Bare i de første tre–fire månedene i år tok politiet i Oslo beslag i 1,1 tonn stoffer i kategorien cannabis/hasj, og de sier at markedet nå er så stort – det er så aktivt og så stor tilgang på stoffer – at de ikke ser noen nedgang i aktiviteten selv om de gjør så store beslag. Det er selvsagt illevarslende når det gjelder hvor sterke narkotikanettverkene er, når det ikke ser ut som at de reduserer aktiviteten sin etter så store beslag. Det er også andre stoffer: Det selges piller i de samme narkotikanettverkene og også sterkere stoffer. Så det er heller ikke bare begrenset til cannabis og hasj det som barn og unge kan utsettes for.

Politiet på Stovner har i de fire bydelene de har ansvar for, for sin del også rapportert om økt antall voldssaker blant barn og unge i 2015 og en særlig økning i desember og januar, som er de siste tallene jeg har hørt. Mye av det kan være knyttet til oppgjør om penger, hvem som skal selge narkotika, hvor – forskjellige stridigheter blant dem som er involvert i disse narkotikanettverkene.

Konsekvensene er at vi har elever som verves. Foreldrene deres har beskrevet for meg at de får tre enheter av narkotikalangerne, skal selge to og får den siste til eget bruk. Slik står de blant barn og unge som verves til å være med på dette, også i stor fare for å bli rusavhengige og utvikle avhengighet, knyttet til det at de er med og selger.

Vi får rapporter, som også politiet fortalte om på TV 2 i går, om at det er uro i klassene, og at det skaper mindre konsentrasjon om undervisningen der hvor dette forekommer. Vi ser at det i disse områdene er store drop-out-tall fra videregående skole. Drop-out-tallene ligger opp mot 40 pst. i de fire bydelene i Groruddalen jeg nevnte, Søndre Nordstrand og indre øst i Oslo. Noen av dem som dropper ut, henger rundt skolen – forteller skolene selv og politiet om – og opptrer som en blanding av langere og misbrukere. De går ikke inn til skoletimene, men har rett til skoleplass i videregående, oppholder seg på skoleområdet og holder på med den typen aktivitet, noe som selvsagt skaper et stort problem i skolemiljøet.

Jeg nevnte at det er blitt mer vold. Volden er også knyttet til at elever som forteller lærere, skoleledelse og politiet om at det omsettes, langes, narkotika, og at de utsettes for press – som de også forteller om – om å kjøpe, at de kan bli banket opp og bli utsatt for trusler. Jeg vil ikke si at dette på noen måte preger skolene som er mest utsatt, men det er et betydelig problem som foreldre, politi og jeg – ut fra mine egne erfaringer og besøk – må si er klart økende. Vi kan ikke sitte og se på at den typen oppvekstsvilkår finnes.

Jeg mener selvsagt det viktigste er å konsentrere seg om hva vi kan gjøre med dette. Jeg regner med at det er bred enighet om at vi ikke kan la situasjonen vedvare. Jeg mener vi trenger en felles kampanje, felles innsats, en felles knipetangsmanøver – hvis vi skal bruke et slikt uttrykk – hvor fem aktører går sammen. Det er vi medborgere – vi som deltar som aktive samfunnsborgere på de områdene hvor dette er mest aktuelt, i frivillige organisasjoner, som enkeltpersoner som er opptatt av miljøet vårt og framtiden vår – i samarbeid med politiet, skolene, bydelene, som da er en del av Oslo kommune, eller også kommunene i andre områder i landet, og i et samspill med sentrale myndigheter og Justis- og beredskapsdepartementet.

Hvis vi skal ta et første punkt det er viktig å utvikle samspill om: Det er ganske påfallende forskjell mellom skoler med hensyn til hvordan de samarbeider med politiet. Det er åpenbart at hvis man opererer innenfor begrensningene og reglene i lovverket, er det slik at hvis det er rimelig grunn til å undersøke om det foregår narkotikaomsetning – ut fra den gamle straffeloven § 224 – altså hvis skoleledelse og skoleeierne mener det er rimelig grunn til å undersøke fellesområder, områder i skolegården osv., uten at det er personlig ransaking av noen, vil politiet kunne komme med hund når de får beskjed om det. Flere av skolene sier at man ikke tar med det man skal selge av narkotika, inn i klasserommet, men at det gjemmes rundt omkring i og utenfor skolen.

Politiet forteller om veldig forskjellig grad av aktivitet fra skolene som er berørt når det gjelder å ta kontakt og sette i gang dette samspillet, og noen skoler forteller at politiet ikke har hatt mulighet til å komme når de har bedt om det og de har hatt den typen mistanker og situasjoner. Når det er grunn til mistanke mot enkeltpersoner – som det åpenbart er, ut fra en del av de beskrivelsene som framkommer – er man innenfor lovens rammer når det gjelder skjellig grunn til mistanke, og kan bruke det sporet som kan brukes i hele samfunnet, også når det gjelder å undersøke elever, og hvor det er skjellig grunn til mistanke om at det selges narkotika.

Så det er et handlingsrom for større samspill mellom skoler og politi innenfor gjeldende lovverk og regler, og jeg ser noen skoler som gjør dette på en god måte, og hvor problemet er mindre, og andre skoler som i mindre grad har aktivisert seg i dette. Jeg regner med at det er uttrykk for at man er opptatt av skolens rykte, at skolen skal framstå som trygg og god, og at det ikke skal være rykter om at det er narkotikasalg der, osv., men jeg tror man gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis man ikke tar opp hansken og går løs på problemene som de er.

Det andre punktet jeg vil nevne, og det er ikke da i første omgang, er at vi også trenger en økt innsats mot narkotikanettverkene som ligger bak. Det er sterke gjengmiljøer og kriminelle grupper som står for innførselen av disse stoffene. De står for organiseringen av nettverkene og søker nye revirer og nye steder å selge og har nå i større grad gått inn mot barn og unge, i skolemiljøer og nærmiljøene rundt skolene. Der håper jeg at departementet vil tenke på samme måte som man gjorde den gangen i 2006, da man satte i gang et gjengprosjekt når man hadde et spesielt problem, ga innsatsmidler fra det som i dag heter Samordningsrådet, og gjorde en konsentrert innsats for å oppløse disse narkotikanettverkene. Det er klart det bare vil komme stadig nye langere hvis man ikke får tatt også dem som står bak den store omsetningen.

Jeg skal komme inn på flere tiltak senere i debatten, men det var det jeg rakk i første omgang.

Statsråd Anders Anundsen [13:19:30]: Jeg har lyst til å starte med å takke interpellanten for å ta opp et tema som er særdeles viktig. Dessverre er det sånn at den utviklingen som representanten Bøhler viser til, bl.a. i Oslo-skolen, ikke bare er en trend som en kan se i Oslo-skolen, en ser det også på en del andre skoler i andre deler av landet. Det er egentlig litt paradoksalt, for vi er i en situasjon hvor ungdomskriminaliteten generelt faktisk går ned, mens en kan se at denne typen aktiviteter går opp. Det som er særdeles bekymringsfullt, er at en ser at dette går stadig lavere ned i klassetrinn. Dette er ikke lenger noe som en bare finner på videregående skoler, en finner det nå nede i ungdomsskolealder, og det gjør det svært kritisk.

Det er jo en viss uro når man på en måte kan si at vi har en røykfri skole, hvis vi ikke kan si at vi har en narkotikafri skole. De utfordringene som representanten Bøhler tar opp, er for dem som utsettes for dette, potensielt dramatiske – det kan faktisk være «life changers» i negativ forstand. Man kommer kanskje inn i et miljø som det er vanskelig å komme seg ut av. Vi hører historier, som også representanten Bøhler var inne på, om press, om krav om «dealing», om at man utsettes for andre typer alvorlige handlinger hvis en ikke følger opp i det miljøet en plutselig er blitt en del av.

Det gjøres et svært viktig forebyggingsarbeid av politiet allerede i dag. En av de tingene som jeg tror har svært stor effekt, er informasjonsarbeid overfor foreldre, kombinert med muligheten til bekymringssamtale med den personen som kan ha vært i et slikt miljø, er på vei inn i et slikt miljø, kan ha vært utsatt for press, og som kanskje også har vært bruker, men som får en ordentlig samtale med politi og foreldre, med tilbud om påfølgende oppfølging, hvor man jevnlig kan bli bedt om å avgi urinprøve frivillig, for å sikre at vedkommende er ute av det. Det er et viktig tiltak på individnivå, men det løser på mange måter ikke det som er det grunnleggende, fundamentale problemet hvis skolen blir en omsetningsarena for ulike narkotiske stoffer. Skolen skal være en trygg arena. Den skal være en arena som foreldrene vet at det er trygt å sende barna til, og det skal være en arena hvor barna trives, hvor barna vet at de ikke utsettes for alvorlige forhold, trusler osv.

Så er det mange tiltak som kan vurderes og brukes i en sånn type setting. Det er laget egne strategier for hvordan politiet kan samhandle med skolene.

Så er det riktignok sånn at Skole-Norge er et mangfoldig vesen. Det er mange ulike holdninger til disse forholdene på skolene, særlig knyttet til samarbeidsmetoder overfor politiet. Det er viktig at samarbeidet mellom skole og politi er så tett og så nært som overhodet mulig. Tidligere hadde vi, som representanten Bøhler var inne på, muligheten til å gå inn på skoler med narkotikahund og søke gjennom områder. Det var en praksis som ble stoppet, etter at det ble konkludert med at det kunne være i strid med menneskerettighetene. Det er på mange måter krevende å forstå, fordi hensikten med et sånt arbeid jo er så utrolig bra. På den annen side er det hensynet til personvern som også slår inn, hvor man er avhengig av at det skal være et mistankegrunnlag for den typen søk. Men på skoler hvor skolen selv mener at det foreligger et alvorlig problem og man ønsker at politiet skal komme inn og foreta søk, må det være mulig å finne rammer for denne virksomheten som kan gjennomføres også innenfor de rammene som menneskerettighetene setter.

Vi har satt i gang et arbeid i departementet for ytterligere å utforske hvilket handlingsrom som faktisk foreligger. Det foreligger nå retningslinjer fra Riksadvokaten for hvordan dette skal gjøres, ut fra de rammene som i dag er satt. Vi utforsker videre om det er ytterligere muligheter for å bidra og bistå, for å sikre at en får en effektiv bruk av det jeg vil kalle en forebyggingsvirksomhet som, etter min oppfatning, vil ha en svært stor betydning og stor effekt. Det kan ikke være slik at skolene skal være et fristed for narkotikaomsetning. Det kan vi ikke som ansvarlige politikere sitte og se på. Det kan ikke skolene sitte og se på, og det vil selvfølgelig heller ikke politiet kunne sitte og se på.

Så er det alltid en balanse mellom det å forebygge uten å straffeforfølge og det å forebygge gjennom straffeforfølgning. For mange av disse barna vil det naturligvis ikke være noe godt førstemøte med politiet å bli involvert i en kriminalsak hvor narkotika er en del av det, som etter hvert da vil bli påført ens – jeg hadde nær sagt – historie. Men på den annen side er det mange andre tiltak som kan bidra til at en ikke setter seg selv i en sånn situasjon. Derfor er det nødvendig at en involverer mange parter i dette samarbeidet, for å hindre narkotikaomsetning på skolene.

Jeg var selv i fjor – ganske kort tid etter skolestart – på en skole i Sandnes sammen med Norsk Narkotikapolitiforening, som virkelig har et veldig godt informasjonsopplegg rettet mot ungdom. De stiller seg til disposisjon, de har med seg godt tilgjengelig informasjonsmateriell, det er enkelt å stille spørsmål, og de har en oppfølging av de ungdommene som er på skolen, som er veldig givende. Jeg snakket med mange av elevene etter at denne markeringen var gjennomført, og det var bare positive reaksjoner. Det var ingen negative reaksjoner på at politiet var til stede, både uniformert og ikke uniformert, for å bidra til å informere og følge opp. Vi fikk også der mange gode tilbakemeldinger om hvordan ungdomsmiljøer kan utvikle seg, både fra noe som er negativt, til noe som er positivt, og det motsatte. Det er jo i den situasjonen det utvikler seg fra et godt skolemiljø til et dårlig – og kanskje dels farlig – skolemiljø, gjennom omsetning av narkotika og det det fører med seg på skoler.

Så jeg mener det er nødvendig å se nøye på hvilke muligheter vi sammen skal ha. Jeg er også enig med interpellanten i at vi som borgere, uavhengig av ståsted og uavhengig av om vi har barn i skolen eller ikke, har et viktig ansvar for å bidra til at skoler skal være narkotikafrie. Det kan være gjennom holdningsskapende arbeid, det kan være gjennom frivillige organisasjoner, men det kan først og fremst kanskje være gjennom det å være gode medborgere, bry seg om hverandre og bidra til at personer som trenger hjelp – som ungdommer, som selvfølgelig ikke ønsker å snakke med foreldrene om dette. Det å ha andre voksenpersoner å gå til og at disse tar ansvar, er viktig.

Politiet er selvfølgelig en helt fundamental samarbeidspartner. Det gjøres veldig mye godt arbeid i politiet for å forebygge, og det gjøres mye godt arbeid også fra politiets side etter at det er begått narkotikakriminalitet. Men nøkkelen her ligger nok, tror jeg, i aksen skole–foreldre. Vi må være tydelige i vår forventning til foreldre når det gjelder holdningsskapende arbeid overfor egne barn. Vi må også være tydelige overfor skolen i forventningen til at det skal være nulltoleranse for enhver form for narkotikabruk og, selvfølgelig, -omsetning på egen skole, og at skolen har rutiner for hvordan kontakten med politiet skal være i situasjoner hvor de mener at det begås kriminalitet innenfor skolens rammer.

Som skoleeier har man en del muligheter til å be om bistand fra politiet, som jeg tror blir utnyttet i for liten grad i dag. Kommunene har altså et særskilt ansvar som skoleeier for å legge til rette for at den dialogen og den forebyggingsvirksomheten som vi er avhengig av, faktisk kan skje.

Så er jeg helt enig i at vi også, i den grad det utvikler seg i den retningen vi nå har sett – i større grad enn det vi har vært vitne til nå – kan vurdere om vi må sette i gang ytterligere nasjonale tiltak, sånn at en også fra nasjonalt hold kan være en enda sterkere støttespiller. Det viktigste bidraget der er for det første kanskje at det rammeverket som nå foreligger for bruk av bl.a. hund i forebyggende øyemed på skoler, faktisk blir brukt og utnyttet i politidistriktene, i samarbeid med skolene, men også at man kan vurdere om det er ytterligere handlingsrom som kan bidra til å videreutvikle disse retningslinjene.

Så tror jeg at det engasjementet for dette som kommer til uttrykk i veldig mange kretser, vil være et viktig bidrag, men vi skal også huske på at her er det sterke motkrefter. Det er en sterk liberaliseringsbevegelse i Norge. Det er et sterkt, kriminelt miljø som ønsker å utnytte skoler og skoleelever for å sikre seg et fremtidig kundegrunnlag. Det er motkrefter som kan være tøffe å slåss mot, men det skal selvfølgelig ikke bidra til at kampen blir noe mindre intens, snarere det motsatte.

Jan Bøhler (A) [13:29:44]: Jeg vil takke statsråden for et veldig godt innlegg. Det må statsråden ta til seg!

Jeg er enig i alt statsråden sa, og er glad for at han ser perspektivet med at det ikke kan være risikofritt å selge narkotika i skolegården. Det sies til meg at i skolegården er det tryggere å selge enn ute på gata, fordi det er mindre risiko for å bli tatt. Det kan vi ikke se på. Jeg har sett at skoler har tatt initiativ. Rektor på Bjørnholt skole i Søndre Nordstrand bydel i Oslo fortalte i går at nå er lærerne der ute i området rundt skolen i hvert frikvarter. De er til stede i utemiljøet for å følge med på dette. Men da trenger de også et godt samspill med politiet når de kommer opp i situasjoner, noe de også gjør.

Jeg er glad for at statsråden sier at han vil vurdere ytterligere nasjonale tiltak. Jeg vil understreke, når statsråden nevnte liberalisering som et perspektiv her, at jeg har sett undersøkelser som har vist at 10–13 pst. i Norge har vært for liberalisering, men det er jo ingen av partiene. Jeg skulle gjerne se den som synes det er all right å selge narkotika til barn og unge i ungdomsskolen, og at det har noe med legalisering å gjøre. De som blander sammen de debattene, tror jeg mildt sagt – uparlamentarisk sagt – er helt på jordet.

Det som jeg vil følge opp av tiltak, er det som angår hvordan man skal reagere når barn og unge blir rekruttert til langere, og hvordan man skal følge dem opp fra politiets side. I det området som jeg kjenner best, Groruddalen, bruker politiet nå den nye ungdomsstraffen i 50 pst. av sakene med barn og unge. Da inngås det avtaler om bl.a. urinprøvetaking, som i ulik grad er på plass i bydelene, sånn at det vanskelig for politiet å praktisere det. De har behov for at det kommer på plass fra bydeler og kommuners side. Jeg vil også be statsråden være oppmerksom på at når politidistriktene skal praktisere ungdomsstraffen på en god måte, forutsetter det oppfølging gjennom hele straffeforløpet – mye arbeid. Det er det ikke tenkt på når det gjelder ressurstildeling. Man må se på ressursene til å jobbe med ungdomsstraffen.

Mye av den kontakten hvor man sender ut signaler om hvor det selges, og etablerer nettverkene, foregår gjennom forskjellige chatteprogrammer på nettet. Politiet på Stovner har søkt om å få tilskudd til å etablere en patruljering på nettet når det gjelder narkotikaomsetningen, for å komme i gang med det arbeidet.

Jeg må si takk så langt, men, som sagt, jeg er veldig fornøyd med starten på debatten.

Kenneth Svendsen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [13:33:02]: La meg først takke interpellanten for gode ord. Jeg synes det engasjementet som interpellanten viser i dette spørsmålet, er svært prisverdig. Jeg mener det er et viktig engasjement som blir tatt opp både i interpellasjonen og ikke minst i interpellantens innlegg.

Det er ikke akseptabelt at vi kan være i en situasjon hvor enkelte skoler blir sett på som et slags fristed for omsetning av narkotika, fordi politiet ikke går inn og gjennomfører de tiltakene de ellers ville gjøre, i et område hvor det er kjent rusomsetning. Hvis man sammenligner med politiets arbeid i f.eks. åpne rusmiljø, har man en betydelig større mulighet til å gjennomføre undersøkelser der enn det man har inntrykk av at man får muligheten til når man skal forebygge omsetning på skolene.

Jeg er helt enig med representanten Bøhler i at dem som blander sammen liberaliseringsdebatten med omsetning på skolene, er helt på jordet. Utfordringen er at liberaliseringsdebatten ofte går på Facebook og Internett og påvirker holdninger. Det er der vi ofte får en utfordring med motkraften hvis vi ikke er gode nok til å spre informasjon som viser noe om konsekvensene av narkotikabruk og narkotikamisbruk. Hvis man ikke klarer å nå frem til ungdommen med det i hvert fall jeg opplever som riktig informasjon, vil man fort kunne komme i en situasjon hvor holdningene til ungdommen også påvirkes på en negativ måte, som bidrar på en måte til å legitimere en sånn form for aktivitet på skoler. Det er fullstendig uakseptabelt, og det er helt avgjørende at vi legger inn det som er mulig av innsats for å nå frem til ungdommene våre, slik at vi kan legge til rette for at de skal kunne ta egne selvstendige valg og ta avstand fra narkotika.

Jeg er også opptatt av at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er veldig gode virkemidler, men det kommer for sent. Den viktigste forebyggingen skjer på mange måter før det blir en straffesak ut av det. Når det er blitt en straffesak, har man det på rullebladet sitt til evig tid og kan påvirke livet på veldig mange områder. Det er nødvendig og viktig å rette så mye innsats som mulig for å kunne forebygge og hjelpe personer før det er blitt en straffesak ut av det. I de tilfellene hvor det er blitt en straffesak, er det selvfølgelig viktig å utnytte det handlingsrommet og de mulighetene som ungdomsoppfølging og ungdomsstraff gir. Da må det avsettes nødvendige ressurser for at det skal ha den nødvendige effekt. Hvis ikke risikerer vi egentlig at det virker motsatt, at en opplever å ikke ha fått noe igjen for den innsatsen som legges ned for å hjelpe ungdom tilbake og på rett kjøl. Det er i stor grad et ressursspørsmål, først og fremst for kommunene som er nødt til å stille nødvendige ressurser til disposisjon for at de skal sikre at oppfølging av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging blir tilfredsstillende.

Anders B. Werp (H) [13:36:20]: Jeg vil også berømme interpellanten for dette temaet vi diskuterer her. Også i denne interpellasjonen har vi en interpellant som genuint viser et engasjement som er svært prisverdig.

Høyres utgangspunkt er at det er helt uakseptabelt med rusmidler – herunder narkotika, naturligvis – i skolemiljøet. Det forgifter skolemiljøet, det undergraver skolen som læringsarena, og for noen kan det være det første skrittet inn i en kriminell løpebane.

Noen av de samtalene som har gjort dypest inntrykk på meg som politiker, er knyttet til akkurat dette temaet, også den gangen jeg var ordfører og fikk skoleelever på mitt kontor som fortalte om nettopp det interpellanten tar opp, et skolemiljø som opplevde både salg og bruk av narkotika i skoletiden på skolen. De samme samtalene, men med nye elever, opplever jeg i større grad nå, som stortingsrepresentant. Det bekymrer meg selvfølgelig at det i det hele tatt finnes som tema, men når jeg sier la oss gå ut i fellesskap, du og jeg, jeg som politiker, du som elev, så går vi til pressen eller politiet eller dem som faktisk har mulighet til å sette dette på dagsordenen i en større sammenheng, så tør de ikke, av frykt for hvilke konsekvenser det vil få for dem dersom de står fram og beskriver dette problemet som de opplever. Det er nettopp en illustrasjon på at dette dreier seg om mer enn rusmisbruk. Det dreier seg om en situasjon som skaper frykt, og som gjør det ytterligere vanskelig å lære på skolen.

Det er ingen i denne salen, regner jeg med, som har noen illusjoner om hva narkotika dreier seg om. Narkotika på skoler er det ytterste leddet i en kriminell industri av enormt omfang, med talløse og bunnløse menneskelige tragedier som følge av det. Ved at man opplever narkotikasalg, narkotikaomsetning og -bruk på skolene, er det også med på å alminneliggjøre narkotika som sådan i samfunnet for de generasjonene som kommer etter oss. Det er med på å ufarliggjøre det, det er med på å kamuflere den kyniske kriminaliteten som ligger bak fernisset av kul ungdomskultur.

Derfor må vi være flinkere til å finne ut hvilke handlingsrom vi har for å møte dette problemet på skolene i større grad enn i dag. Det er mange tiltak vi kan bruke og som brukes, forebyggende tiltak – det er vel og bra, men gjør mer!

Men tilbake til de samme elevene som jeg henviste til. Alle sammen – uten unntak – peker på ett tiltak som de er helt overbevist om er det mest effektive, som ville gitt resultater raskest, og som også ville gitt de mest langsiktige resultatene. Det er at politiet kommer tilbake til skolene for tilfeldige stikkprøver. Det er gjennomgående. Dette er samtaler jeg har hatt over år med ulike elever hele tiden, og alle sammen har den felles konklusjonen. Så jeg er glad for det statsråden sier, nettopp om å finne ut: Finnes det et handlingsrom? Og hvis det ikke finnes, kan vi gjøre noe med det likevel?

Igjen takk til interpellanten. Jeg følger med glede – jeg håper i hvert fall jeg kan det – en utvikling i denne saken ut fra en felles målsetting.

Sveinung Rotevatn (V) [13:41:36]: Eg trur ikkje det er noko problem å finne ei felles målsetjing i denne saka. Eg trur alle er heilt einige om at skulen ikkje skal vere ein arena for lovbrot generelt, og skulen skal heller ikkje vere ein arena for bruk av lovlege eller ulovlege rusmiddel. Vi kan ha ein lang debatt om korleis ein skal førebyggje det. Eg meiner det sjølvsagt handlar om foreldre. Det handlar om helsesøstrer, og det handlar om gode lærarar som er til stades.

Eg tek likevel ordet for å minne Stortinget på kva som var bakgrunnen for at det som alle tidlegare talarar etterlyser og ønskjer, nemleg tilfeldige politirazziaer på skulane, vart stoppa. Interpellanten skriv i interpellasjonen:

«Politiet hadde tidligere gode erfaringer med forebyggende skolebesøk med narkotikahunder, men dette er falt bort pga. nye regler.»

Det er ikkje riktig. Det er ikkje falle bort på grunn av nye reglar. Det fall bort fordi nokon var frekke nok til å stille spørsmål ved om legalitetsprinsippet eigentleg var til stades her. Den klare konklusjonen var at det var det ikkje. Det er ikkje slik i Noreg at ein kan føreta tilfeldige kontrollar, verken av elevar eller andre borgarar, med narkotikahundar eller anna, utan skilleg grunn til mistanke. Det er ei utruleg viktig avgrensing som ikkje berre er menneskerettsleg, som justisministeren påpeikte, men som også ligg i vår eiga straffeprosesslov. Dersom representantane Bøhler, Werp eller andre har lyst til å fjerne den avgrensinga, må dei gjerne føreslå det i Stortinget. Eg trur det vil vere ein svært dårleg idé.

Så ønskjer eg at justisministeren, når han har ordet igjen, vil avkrefte det han sa i innlegget sitt. Det justisministeren sa, var at det er vanskeleg å forstå at menneskerettane skal setje avgrensingar her, fordi hensikta er bra. At hensikta er bra, kan ein seie om mykje, som likevel ikkje vil ha heimel i straffeprosesslova eller i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Då ein valde å slutte med tilfeldige undersøkingar utan mistanke, var det ikkje nokon juridisk tvil om at det var det kloke å gjere. Dersom justisministeren synest det er vanskeleg å forstå at ein slutta med det, vil eg gjerne ha grunngjevinga for det.

Så nemnde representanten Werp at han har snakka med mange elevar som meiner at dette er fornuftig, og at vi må ha fleire tilfeldige kontrollar utan mistanke. Då vil eg minne om kven som sa frå om at dette ikkje er riktig. Det var Elevorganisasjonen. Elevorganisasjonen leverte eit varsel om søksmål fordi dei reagerte på at elevar fekk privatsfæren sin invadert med eit reint førebyggjande siktemål. Det at det offentlege ikkje umiddelbart tok ein kamp om det, men sa ok, vi sluttar, fortel meg éin ting, og det er at her visste ein veldig godt at ein ikkje hadde heimel for den praksisen.

Dersom nokon ønskjer å innføre slike heimlar, må dei føreslå det og ta diskusjonen, men eg trur det er ein god grunn til at ein ikkje bør gjere det. Det er ikkje berre prinsipielt. Eg meiner også reint praktisk, for dei elevane som slit med rus, og det skal vi ta på høgste alvor, slit også ofte med skulen og med oppmøtet på skulen. Eg trur ikkje at det dei elevane treng, er ein grunn til ikkje å møte opp på skulen i frykt for tilfeldige kontrollar i klasserommet utan mistanke. Eg trur det vil gjere mykje meir vondt enn det vil gjere godt.

Når ein skal kjempe mot alvorleg kriminalitet, blir ein ofte veldig ivrig. Det er bra at ein blir det, men ein skal heller ikkje gløyme dei grunnleggjande rettsprinsippa som ligg til grunn for den rettsstaten vi alle byggjer på og er glade i. Så høyrer eg at justisministeren og andre er bekymra for såkalla liberaliseringsrørsler i Noreg. Det er ikkje så mange teikn til det i stortingssalen i alle fall, men eg ser jo at dessverre går ein utover nye menneskerettslege skrankar nettopp på grunn av den bekymringa. Eksempelvis har Elverum kommune no nettopp bestemt at det ikkje skal vere lovleg å gå med effektar eller klede som gjev uttrykk for støtte til liberalisering av narkotikalovverket – altså ei rein ytring – garantert i strid med Grunnlova § 100. Igjen: Vi må ha rom for debatt, og menneskerettane må liggje til grunn.

Jan Bøhler (A) [13:46:59]: Til det siste innlegget vil jeg si at jeg synes det er synd at hver gang vi skal diskutere hvordan vi stanser den økte langingen av narkotika inn mot barn og unge i skolene og skal skape trygge arenaer på skolene, så kjører man fram den samme debatten uten å høre på hva som sies.

Det jeg sa, var at innenfor gjeldende lover og regler og innenfor det Stortinget har bestemt, så greier skoler som er aktive på dette, å utvikle et samspill med politiet hvor man får til mye, mens andre ikke gjør det i samme grad. Det jeg siterte fra, var Oslo-politiets retningslinjer, som de har hatt fra oktober 2011, der det heter, og det er det hjemmel for også i dag, at når det er rimelig grunn til å undersøke – ikke skjellig grunn til mistanke – at det gjemmes narkotika rundt på skolens fellesområder utenfor skolen, kan politiet komme og gjøre det med hund uten at det går på ransaking av enkeltpersoner. I de samme retningslinjene for Oslo-politiet sies det – som Stortinget presiserte i behandlingen i 2012, som Rotevatn viser til – allerede i 2011 at hvis det gjelder ransaking av den enkelte elev, må enten samtykke vært gitt av hver enkelt elev, og samtykket må være fritt og informert, altså det samme som Stortinget presiserte i vedtak som jeg selv var med på den gangen. Så er det selvsagt i tillegg til det det som gjelder for hele samfunnet, at når det er skjellig grunn til mistanke og skolen har meldt om skjellig grunn til mistanke mot elever om salg av narkotika, så kan man ransake også enkeltpersoner som man kan i hele samfunnet og i skolen.

Det jeg er ute etter, er at det egentlig ikke skal være forskjell på den praksis man har i skolegården, og den man har i f.eks. åpne rusmiljøer i Oslo, rundt Grønland og Akerselva, som statsråden refererte til. Der er det mye å gå på, og da hadde jeg håpet at Venstre også kunne være med og se på mulighetene for å bekjempe dette på en forsvarlig, trygg og god måte innenfor menneskerettigheter og elevers personvern istedenfor å prøve å lage en retorikk og tillegge oss argumenter som vi ikke bruker.

Jeg håper ikke at dette vil prege inntrykket av denne debatten som nå er kommet i gang, for nå skulle jeg ønske at vi på et felles grunnlag kunne ta dette på alvor, og derfor er jeg veldig glad for innlegget fra representanten Werp og for statsrådens innlegg. Werp fortale også om sine erfaringer som ordfører, hvor han var blitt oppsøkt av skoleledere og elever som fortalte om det samme. Jeg håper også på en positiv utvikling i denne saken, at vi kan komme videre utover den snevre diskusjonen som ble trukket opp her i siste omgang, at vi kan få gjort mer sammen for å gi elevene en trygg skolehverdag og for å gjennomføre tiltak som kan virke bedre enn det som har vært til nå.

Statsråd Anders Anundsen [13:50:12]: Jeg vil til slutt takke interpellanten for å ha dratt opp et veldig viktig tema som engasjerer Stortinget veldig, og hvor det også er veldig bred støtte til interpellantens syn. Det er jeg veldig glad for.

Et par ord knyttet til Rotevatns innlegg og spørsmål. Det jeg vel ga uttrykk for, var at det kan stilles spørsmål ved om man kan forstå at menneskerettighetene setter grenser for også dette. Det gjør man selvfølgelig. Vi forholder oss jo til menneskerettighetene i dette spørsmålet som i alle andre spørsmål, og det var derfor jeg i mitt innlegg var veldig tydelig på at det vi må gjøre, er å finne det handlingsrommet som rent faktisk er innenfor de rettslige rammene som foreligger. Og så vil det i mange sammenhenger være slik at hensikten med et tiltak er veldig bra, men beskrankningene likevel fører til at man ikke kan gjennomføre det. Det kan noen ganger være vanskelig å forstå, men det er ikke vanskelig å forholde seg til – det er to forskjellige ting.

Så mener jeg veldig intenst at våre barn fortjener en narkotikafri skole, og jeg mener det så intenst at vi må gjøre det vi kan gjøre, både som skoleeiere, som politikere og som voksenpersoner, for å bidra til det. Derfor er jeg også glad for at kunnskapsministeren har vært til stede under store deler av debatten og fått med seg flere av de innleggene som har vært på dette området. Det er nyttig i det arbeidet og samarbeidet som både kunnskapsministeren og jeg og også regjeringen og kommunen, som skoleeier, er nødt til å være med på for å bidra til at ungene våre skal få en trygg hverdag i skolen, og den skal være narkotikafri. Det gir på en måte en særlig styrke når representanten Werp, som er nestleder i justiskomiteen og tidligere ordfører, forteller om møter med ungdommer som sier selv, på eget initiativ, at det eneste som virker, er tilfeldig kontroll. Det må på en måte gi oss en balast, også det, som gjør at vi er nødt til å ta de bekymringene på alvor.

Så er det mange tiltak som kan gjennomføres. Mange av de tiltakene har vært drøftet fra talerstolen på Stortinget i dag. Det er veldig bra, det må systematiseres og gjøres på en skikkelig måte. Politiet må naturligvis også prioritere disse sakene, slik at når skoler tar kontakt og sier at her er det omsetning av narkotika som foregår, så må også politiet ha ressurser og kapasitet til å komme og bistå og bidra til at skolen blir narkotikafri. Uavhengig av hva slags type skole det er, skal skolen være narkotikafri, men jeg må si at det gjør ekstra vondt når en hører om at narkotika omsettes til barn på ungdomsskolen. Hva slags forutsetninger er vi som samfunn da med på å legge til rette for at de ungene skal ha videre i livet – det er et tungt ansvar også for denne sal.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.