Stortinget - Møte torsdag den 19. januar 2017

Dato: 19.01.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 148 S (2016–2017), jf. Dokument 8:95 S (2015–2016))

Innhold

Sak nr. 4 [10:04:57]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Kjersti Toppe om ikke å tillate en praksis med fosterreduksjon (Innst. 148 S (2016–2017), jf. Dokument 8:95 S (2015–2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag et forslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om å endre lov om svangerskapsavbrudd, heretter kalt abortloven, slik at fosterreduksjon ikke skal tillates i Norge.

Da abortloven ble vedtatt i 1978, var det ikke mulig å fjerne ett av flere fostre. Fosterreduksjon er derfor ikke særskilt regulert i loven eller omtalt i lovens forarbeider. Nå er det teknisk mulig å gjennomføre fosterreduksjon, men dette har vært gjennomført i svært begrenset grad i Norge siden 2000. Så vidt vi erfarer, har det vært foretatt 55 fosterreduksjoner i Norge på 16 år.

Allerede i 2000 uttalte Justisdepartementets lovavdeling seg om fosterreduksjon i tilfeller der ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Lovavdelingen konkluderte med at abortnemndene kan innvilge avbrudd av svangerskap for ett av flere fostre dersom fosteret har en tilstand som ville gitt grunnlag for abort ved et singelsvangerskap.

Praksisen har vært ulik ved de få sykehusene som har utført dette. Derfor ønsket fagmiljøene i 2010 en klargjøring av retningslinjene for fosterreduksjon og for hvordan en skal behandle forespørsler fra kvinner som ønsker å fjerne ett eller flere friske fostre ved et flerlingsvangerskap. Helsedirektoratet ba i november 2010 Helse- og omsorgsdepartementet om å avklare om abortloven tillater å abortere ett av flere friske fostre. Dessverre tok ikke den forrige regjeringen initiativ til en slik avklaring, og saken ble liggende i flere år. Etter regjeringsskiftet fikk Justisdepartementets lovavdeling i oppdrag å gjøre en lovmessig vurdering av saken. Denne forelå i februar 2016 og konkluderte med at abortloven åpner for fosterreduksjon. De samme regler må legges til grunn som for svangerskap med ett foster. Når kvinnen er mer enn tolv uker på vei, vil abortnemndene kunne tillate abort av hensyn til kvinnens helse, kvinnens livssituasjon eller en kombinasjon av disse indikasjonene. Lovavdelingen var også tydelig på at det ikke er grunnlag for å nekte en kvinne selvbestemmelse om fosterreduksjon dersom det skjer før utløpet av tolvte svangerskapsuke.

Etter våre erfaringer har det aldri vært foretatt en reduksjon av et friskt foster av rent sosiale årsaker før tolvte uke i Norge. Det er svært lite som taler for at dette kommer til å skje fremover, også. På et så tidlig tidspunkt i et svangerskap er det lite sannsynlig at kvinnen har kunnskap om hvor mange fostre hun bærer, eller at hun vet om noen av fostrene er alvorlig syke.

Dersom forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet innebærer en endring av dagens praksis, vil det kunne få betydning for kvinner som er gravide med flere fostre, hvorav ett foster er alvorlig sykt. Det kunne være fint om partiene klarla under debatten om de ønsker en slik endring, som jo i realiteten er en innstramning av den praksisen som er i dag. Det vil kunne tvinge kvinner til å velge mellom å bære frem alle fostrene, også et alvorlig sykt barn med medisinsk risiko, og å fjerne alle fostrene, også det eller de som er friske.

Når det gjelder henvendelser fra utenlandske kvinner som kommer fra land med en strengere lovgivning enn i Norge, vil det ifølge abortloven kun være kvinner som oppholder seg i Norge, som vil kunne få et slikt tilbud. St. Olavs hospital sier at de så langt ikke har gitt tilbud til utenlandske kvinner.

Spørsmålet om fosterreduksjon er en etisk vanskelig sak som reiser mange krevende spørsmål og dilemmaer – til tross for at dette er inngrep som har foregått og vil foregå svært sjelden i Norge. I slike saker er det viktig at vi anerkjenner at det er dilemmaer, og at det blir emosjonelle debatter. Det er likevel viktig at vi forsøker å holde oss til det som er kjernen og fakta i saken, i dette tilfellet at det var behov for og et sterkt ønske fra fagmiljøene om en avklaring av rettstilstanden og praksisen knyttet til fosterreduksjon. Flertallet i komiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Venstre, mener det er positivt at dette nå endelig er kommet på plass. Det er derfor ikke tale om en endring av rettstilstanden, det er en bekreftelse av at praksis er i tråd med det regelverket vi allerede har.

Vi er også fornøyd med at det nå legges til grunn at fosterreduksjon skal utføres ett sted i Norge, ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Å ta abort er et svært vanskelig valg for en kvinne, både innenfor selvbestemmelsestiden før utgangen av tolvte uke og etter tolvte uke. Når ett av flere fostre i mors liv er sykt, er det nesten umulig å tenke seg hvilket dilemma kvinnen står i. Når all kunnskap og fagmiljøet på dette ømtålige og vanskelige området samles ett sted, vil det sikre muligheten for forskning og bidra til trygg og ensartet veiledning til de kvinnene som står overfor svært vanskelige valg.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Forslagsstillerne mener at dagens lovverk om svangerskapsavbrudd ikke gir grunnlag for å godkjenne en praksis med fosterreduksjon i Norge. Man begrunner dette med at da abortloven ble vedtatt, var det medisinsk sett ikke mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære frem. I dag er dette teknisk mulig, og et slikt inngrep er ikke særskilt regulert i abortloven eller omtalt i lovens forarbeider. Det har derfor ført til en usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skal forstås.

Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementets lovavdeling tolket allerede i 2001 at abortloven gir adgang til fosterreduksjon av et alvorlig sykt foster. Helsedirektoratet ba i november 2010 Helse- og omsorgsdepartementet avklare om abortloven tillater å abortere også ett av flere friske fostre. Lovavdelingen har tolket loven og kommet til at den åpner for fosterreduksjon av friske fostre frem til tolvte uke. Det er grunn til å peke på det faktum at for gravide med flere barn i magen vil en reduksjon av antall fostre kunne innebære at sykeligheten og dødeligheten går betydelig ned. Den samme medisinske gevinsten er ikke like stor ved reduksjon av tvillingfoster, til ett foster.

Det er en forsvarlighetsvurdering som skal avgjøre hvilke fostre som skal aborteres, og ikke fosterets kjønn. Opplysninger om kjønn før tolvte uke kan bare gis dersom kvinnen har en kjønnsbundet sykdom. Dersom kvinnen etter nemndbehandling er innvilget fosterreduksjon på f.eks. sosial indikasjon, vil legen avgjøre hvilket av fostrene som skal aborteres. Fosterreduksjon har vært utført i svært begrenset omfang i Norge.

Helse- og omsorgsdepartementet har i sitt brev presisert at fosterreduksjon skal foretas slik at utvelgelsen er tilfeldig, slik at det ikke skjer noen seleksjon mellom fostre på annet grunnlag enn det abortloven åpner for. Den vanlige prosedyren er at aborten utføres på det lettest tilgjengelige fosteret.

Kjersti Toppe har ment at de partier som stemmer imot i dag, er feige. Uenighet er noe helt annet enn feighet.

Selvbestemt abort er en viktig rettighet gitt til kvinnene. Ingen tar lett på de valgene de gjør. Det finnes mange forskjellige grunner til de valg den enkelte gjør, og jeg respekterer deres valg. Det å gjøre om denne valgfriheten til at enten må en abortere alle fostrene, eller så må en beholde alle, synes ikke jeg er en bedre eller enklere løsning for oss som politikere. Derfor støtter ikke Fremskrittspartiet at loven om selvbestemt abort skal endres nå.

En bekjent av meg fikk for en del år tilbake barn ved hjelp av assistert befruktning. Paret fikk da et valg. Det kunne settes inn to egg, noe som ville øke sjansen for å lykkes, men det ble understreket at det også kunne resultere i to barn, og at denne vurderingen måtte tas før egg ble satt inn. Det ville ikke bli akseptert at man satte inn to egg for å øke sjansen for å lykkes, for deretter å ta vekk det ene. Dette synes jeg er en klok strategi. Dette er foreldre som kan tenke igjennom på forhånd. Men ikke alle flerlingsvangerskap er planlagt.

Spørsmålet om fosterreduksjon er en etisk vanskelig sak, og det var behov for en avklaring for å få en ensartet praksis. Helsedirektoratet har vært i dialog med fagmiljøene om hvordan Justisdepartementets lovfortolkning skal følges opp, bl.a. hvilken informasjon kvinner som vurderer fosterreduksjon, bør få. I den forbindelse er det utarbeidet et informasjonsskriv om gjennomføringen av fosterreduksjon i helsetjenesten, og i skrivet legges det til grunn at fosterreduksjon skal utføres ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital.

Fremskrittspartiet støtter dette og understreker viktigheten av at kvinnen får god informasjon om både risiko og muligheter.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Da loven om svangerskapsavbrudd ble vedtatt for 40 år siden, var det ikke mulig å utføre et inngrep hvor man tar abort på ett av to eller to av tre av barna i mors liv. Derfor ble tvillingabort eller såkalt fosterreduksjon heller ikke omtalt spesifikt i lovgivningen. I dag er det Stortinget som lovgivende forsamling som for første gang tar stilling til hvorvidt en praksis med fosterreduksjon skal være tillatt i Norge. Da det ble klart at regjeringen ikke ville sende en lovsak til Stortinget for å få belyst saken i sin helhet, løftet Kristelig Folkeparti og Senterpartiet saken inn for den lovgivende forsamling. I representantforslaget ber vi regjeringen om å fremme et forslag om endring av lov om svangerskapsavbrudd der det presiseres at fosterreduksjon ikke skal være tillatt i Norge.

I utgangspunktet mener Kristelig Folkeparti at det ikke bør være nødvendig med en lovendring, men at vi spesifiserer at fosterreduksjon ikke er tillatt. Det er en rekke forhold som skiller den generelle lovgivningen om selvbestemt abort og fosterreduksjon. Men da regjeringen på bakgrunn av en enkeltvurdering i Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for fosterreduksjon, så Kristelig Folkeparti behovet for en presisering av at gjeldende rett ikke inkluderer fosterreduksjon.

De som i dag stemmer for å tillate en praksis med fosterreduksjon, begrunner dette i en påstand om at lovendringen vil utfordre retten til selvbestemt abort. Det må jeg si at jeg er dypt uenig i. Fosterreduksjon er en form for selektiv abort fordi vi i utgangspunktet ønsker minst ett barn, men vil redusere antallet. Antall barn resulterer i at ett eller flere barn blir selektert vekk.

I Danmark er regjeringen faktisk enig med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Den danske regjeringen har konkludert med at fosterreduksjon ikke kan regnes som en del av retten til selvbestemt abort, og de tillater ikke fosterreduksjon på friske foster. At Norge og Danmark lander på helt ulike konklusjoner, forteller oss at saken virkelig fortjener å bli tilstrekkelig belyst og helhetlig vurdert i Norge og i den lovgivende forsamlingen.

Ut fra sakens viktighet og verdimessige karakter er vi derfor skuffet over at regjeringen har fraskrevet seg sitt ansvar. Representanten fra Høyre, Wilhelmsen Trøen, gikk i et avisinnlegg så langt som å påstå at partiet ikke har tatt stilling til hvorvidt fosterreduksjon skal være tillatt, men det er jo faktisk det vi gjør i dag. Det er en ærlig sak å være uenig i sak, men saker av en så viktig karakter avgjøres ikke i et politisk vakuum. Saken fortjener en reell politisk behandling på vanlig måte i regjering og i storting.

Store deler av de medisinske fagmiljøene er svært kritiske til denne praksisen, og at den godkjennes. Det advares mot at abort på ett barn i mors liv i 10–15 pst. av tilfellene kan koste det gjenlevende barnet i magen livet. Det påpekes også at fosterreduksjon er et avansert inngrep. Nå kontakter gravide fra Danmark og andre land i Europa Norge fordi de ønsker å få utført fosterreduksjon her siden det ikke er tillatt i deres hjemland. Fagmiljøene frykter for en betraktelig økning i antall henvendelser som følge av de norske retningslinjene, som er blant de mest liberale i Europa. Hvor mange henvendelser fra utenlandske kvinner må komme for at regjeringen skal se behovet for å gjøre en endring i loven? Skal det være sånn at Norge er i spissen og nærmest blir en spesialklinikk for fosterreduksjon i Europa?

Det finnes tungtveiende grunner til at tvillingabort ikke er etisk forsvarlig. Jeg vil be stortingsflertallet om at de ikke på et altfor tynt grunnlag – i forbindelse med et Dokument 8-forslag – i dag faktisk sier ja til tvillingabort og fosterreduksjon i Norge og ikke vil diskutere dette på et bredere grunnlag.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ingvild Kjerkol (A) []: Helse- og omsorgsdepartementet har nylig presisert hvordan abortloven skal tolkes etter Justisdepartementets lovavdelings behandling. Loven åpner for fosterreduksjon av tvillinger til ett barn, og kvinnen kan bestemme dette selv innen utgangen av tolvte uke.

Denne fortolkningen har skapt debatt, og jeg har respekt for at forslag om å endre abortloven engasjerer. Men når en lovtolkning som bekrefter dagens praksis, skaper så mye debatt, mener jeg det er viktig å reflektere over de premissene man skaper for debatten. Fosterreduksjon har i Norge vært praksis, som saksordføreren redegjorde godt for i sitt innlegg, og lovfortolkningen mener jeg bestemt bekrefter den faglige praksisen som er gjennomført.

Dette er et inngrep der man bare avbryter én av flere graviditeter, altså per definisjon ikke et svangerskapsavbrudd, fordi svangerskapet fortsetter. Likevel blir dette regulert av abortloven slik vi kjenner den.

Debatten har vist mange misforståelser om fosterreduksjon. Det er som regel to hovedårsaker til inngrepet. Det ene er at kvinnen har høyere orden flerlinger, dvs. at svangerskap med mange foster gir stor medisinsk risiko, og ved fosterreduksjon minsker man den risikoen for de gjenlevende fostrene. Det andre er at det kan være medisinske årsaker til at ett av de fostrene man er blitt svanger med, ikke er levedyktig.

Helsedirektoratet vil nå i fortsettelsen samarbeide med fagmiljøene om denne praksisen på best mulig måte, for å avlaste – vil jeg tro – ansvaret til den enkelte medisiner. Her vil sentrale krav være at kvinnen får grundig informasjon om inngrepet, og at leger som utfører inngrepet, kan dokumentere medisinsk forsvarlig praksis. Det må stilles krav om kompetanse og rapportering, og i statsrådens svar viser man til Helsedirektoratets informasjonsskriv, der det legges til grunn at dette skal utføres ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Det er ingen grunn til å tro at norske kvinner ikke vil godta faglige argumenter for et optimalt tidspunkt for denne behandlingen og dette inngrepet. I Norge har vi tradisjon for å ta samfunnshensyn i politikken når det gjelder bioteknologi. For eksempel er dagens bioteknologilov utstyrt med et forbud mot å opplyse om fosterets kjønn før tolvte svangerskapsuke, og norsk fostermedisin har lang tradisjon for å profilere seg som fosterets advokat. Det gjør at norske gravide tar imot tilbud om ultralydundersøkelse fordi de ønsker det beste for sitt barn, ikke fordi de vil velge bort sine barn. Det er derfor direkte søkt å framstille en lovfortolkning av den gjeldende praksis for fosterreduksjon som et frislipp, en åpning eller en liberalisering som vil føre til at utenlandske kvinner vil reise til Norge for å få utført dette. Dette er påstander som fremmes på sviktende faktagrunnlag.

Vi må for alt i verden unngå at vi får en utvikling der tvillinggravide føler at de må ta stilling til noe, at dette skal være et spørsmål om valg. Jeg vil på det sterkeste oppfordre forslagsstillerne til å reflektere over om de premissene de har lagt for denne debatten, bidrar til en slik utvikling eller ikke.

Kjersti Toppe (Sp) []: I februar 2016 kom meldinga om at det er tillate med fosterreduksjon – utan medisinsk indikasjon – av eitt eller fleire foster i eit fleirlingsvangerskap før tolvte veke. Det var juristane i Lovavdelinga i Justis- og beredskapsdepartementet som hadde vurdert det til at abortlova opna for abort på eitt av fostera ved fleirlinggraviditet. Dette gjeld også reduksjon av friske foster – som del av retten til sjølvbestemd abort. Helse- og omsorgsministeren la med det same denne lovtolkinga til grunn for den praksisen regjeringa no pålegg norske sjukehus og norske fagmiljø å følgja. Slik fosterreduksjon skal skje på éin stad i Noreg, St. Olavs hospital.

Lov om svangerskapsavbrudd frå 1976 står fast. Dette representantforslaget er ikkje noko forsøk på omkamp, men fosterreduksjon handlar ikkje om svangerskapsavbrot, det handlar om seleksjon. Å velja ut eitt foster framfor eit anna handlar ikkje om å avslutta eit svangerskap. Fram til i dag har ikkje lova hatt nokon spesifikke reglar om fosterreduksjon. Problemstillinga var ikkje aktuell då abortlova vart vedtatt og var difor heller ikkje drøfta i forarbeida til lova. Fagmiljøa har lenge vore usikre på lovverket rundt fosterreduksjon, men avgjerda og vurderinga til regjeringa vert feil, spesielt når ein etter ei juridisk vurdering frå nokre juristar i departementet skal forandra norsk praksis. Denne saka burde verta belyst i ei mykje større ramme og burde hatt ei mykje breiare politisk behandling, der også dei etiske sidene ved praksisen vart tatt opp i heile si breidd.

Fosterreduksjon har ei rekkje medisinskfaglege og etiske problemstillingar rundt seg. Prosedyren utgjer ein dødsrisiko på 15 pst. for fostera som er igjen. Forskarar ved St. Olavs hospital og Rikshospitalet viser til at ved fosterreduksjon av tvillingar vil det i omtrent 10 pst. av tilfella resultera i at ein mister begge fostera. Det er ikkje påvist nokon generell medisinsk gevinst ved fosterreduksjon av tvillingsvangerskap.

Det vert i debatten stilt spørsmål om forslagsstillarane heller ikkje vil akseptera fosterreduksjon ved medisinske indikasjonar. Eg meiner at representantforslaget er veldig klart, det er heller ikkje dette lovtolkinga i departementet handlar om. Dersom det er ein situasjon med eit alvorleg sjukt foster, med medisinske indikasjonar, er det ein grei praksis i dag, og den har vi ikkje føreslått å endra. Dette representantforslaget handlar om fosterreduksjon av friske foster innanfor retten til fri abort.

Så vert det sagt i debatten at dette som skjer no, er inga endring av rettspraksis, det er ei vidareføring av dagens praksis. Da meiner eg at ein ikkje kan ha følgt heilt med i debatten. Det er samtidig sagt at vi ikkje har hatt nokon rettspraksis: Vi har vore i tvil, fagmiljøa har vore i tvil, Helsedepartementet har vore i tvil, og så har juristane i Justis- og beredskapsdepartementet tolka lova som at dette er ein praksis, eller skal vera ein praksis framover. Det er klart at no skjer det ei rettsendring, den skjer i dag når Stortinget ikkje støttar forslaget vårt, men legg til grunn det som regjeringa no har pålagt norske sjukehus og norske fagmiljø å retta seg etter.

I debatten vart det òg sagt at eg hadde kalla dei partia som meiner noko anna enn meg, for «feige». Det er misvisande referat av det eg har uttalt til avisa. Det eg har sagt, er at eg opplever at dei andre partia på Stortinget legg lok på debatten. Dei ønskjer minst mogleg debatt om saka, og det synest eg er feigt. Eg respekterer forskjellige syn, spesielt i ei slik sak, men eg synest det er beklageleg at ein ikkje får ein større og meir ordentleg debatt av ei så viktig sak, der det er så store etiske problemstillingar rundt det som skjer. Det har også vorte etterlyst av fagmiljøet sjølv. Dei hadde forventa ein større politisk debatt rundt dette temaet, det får vi ikkje. Det synest eg at Stortinget kunne ha tatt seg råd til.

Sveinung Rotevatn (V) []: Denne saka har kome opp som følgje av ei tidlegare uvisse rundt tolkinga av gjeldande abortlov, der det etter kvart har vorte presisert av departementet kva som er å rekne for gjeldande rett.

Både i innstillinga og på talarstolen her i dag kritiserer Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet at fosterreduksjon er tillaten på bakgrunn av ei lovtolking i departementet, og tek til orde for at dette burde ha vore gjenstand for politisk handsaming. Den første delen av den kritikken meiner eg er feilslått. Sjølvsagt bør departementet kome med presiserande tolking av gjeldande regelverk når det er reell tvil om rettstilstanden. Viss ikkje ville ein fått ein veldig ulikarta praksis rundt omkring i landet. Stortinget vedtek lover, men vi verken anvender dei eller tolkar dei. Så når ein her på talarstolen snakkar nedsetjande om juristar, er det no eingong slik at alle lover som blir vedtekne her, må tolkast. Dersom Stortinget ikkje er fornøgd med korleis lover blir anvende og tolka, har Stortinget éin ting å gjere, og det er å endre dei lovene. Det er vår jobb.

Når det er sagt, synest eg det for så vidt er bra at gjeldande rett no blir gjenstand for ein debatt i Stortinget, slik at ein får moglegheita til eventuelt å gjere endringar i lova, slik ho no gjeld. Det er ingen tvil om at dette er eit spørsmål som det kan vere politisk usemje om, noko komitébehandlinga også har vist, sjølv om fleirtalet som støttar gjeldande rett, er stort.

Vi i Venstre har ingen problem med å sjå dei etiske dilemmaa som spørsmålet om fosterreduksjon reiser, til liks med andre spørsmål som handlar om abort. Her er det rom for ulike syn, baserte på verdisynet til den enkelte. Når vi har landa på å gå imot forslaget frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet om å stramme inn abortlova, handlar det om at vi meiner at den etiske vurderinga bør liggje hos den enkelte kvinna og ikkje bli gjenstand for eit forbod her i Stortinget. I Venstre er vi tilhengjarar av retten til sjølvbestemt abort og kvinnas rett til å bestemme over sin eigen kropp, og vi meiner at den retten også omfattar moglegheita for fosterreduksjon.

Det er viktig å ha med seg at dette er eit spørsmål som gjeld svært, svært få. Det blir normalt gjennomført om lag fire slike inngrep i løpet av eitt år her i Noreg. Det kan vere ulike grunnar til at ein gjer det. Det kan vere at ei mor som ventar trillingar eller firlingar, vil redusere risikoen for sjukelegheit og dødelegheit hos det andre fosteret, det kan vere at alternativet er å abortere alle fostera, det kan vere at det er foster som er sjuke – eller det kan vere andre grunnar. Det skal ikkje eg setje meg til doms over. Kva som er motivasjonen for ein abort før veke tolv, er noko vi vanlegvis ikkje stiller spørsmål ved. Det bør vi heller ikkje gjere når det kjem til spørsmålet om fosterreduksjon.

Alle inngrep medfører ein risiko. Det at risikoen for spontanabort for gjenverande foster er anslått til om lag 15 pst. ved gjennomføringa av fosterreduksjonen, er sjølvsagt noko ein skal ta på alvor. Men det alvoret har eg tru på at kvinna det gjeld, er i stand til sjølv å ta inn over seg før ei avgjersle blir teken.

Dersom ein vedtek forslaget frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet slik det ligg her i dag, vil det i realiteten vere ei innstramming av abortlova. Det har Venstre konkludert med at vi ikkje ønskjer å støtte.

Så gjeld det her som elles at det sjølvsagt er eit mål at det skal gjennomførast færrast mogleg abortar. Abort er eit alternativ som skal vere der for dei som ønskjer det, men vi som samfunn har også eit ansvar for å leggje til rette for at dei som ønskjer å føde eitt eller fleire barn, har moglegheita til det, gjennom både gode støtteordningar, god oppfølging og eit trygt og tilgjengeleg helsevesen. Kva gjeld fleirlingforeldre særskilt, vil eg understreke at det kan nok vere gode grunnar for i større grad å leggje til rette for at dei som opplever tvilling- eller fleirlinggraviditet, kjenner seg trygge på å gjennomføre svangerskapet og få gode rettar og praktisk tilrettelegging etterpå.

Kirsti Bergstø (SV) []: Abortloven står sterkt i Norge, og presiseringen som er gjort i loven når det gjelder denne saken, er klargjørende. SV støtter flertallets syn og mener at det er argumentert godt for det i behandlingen av saken i dag. Vi vil stemme imot forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Vårt utgangspunkt er at det er kvinnens valg og vurderinger som må ligge bak avgjørelser knyttet til svangerskapsavbrudd, men SVs utgangspunkt er også at alle som ønsker det, skal oppleve å ha reelle muligheter til å bære fram barn. Da må vi ha sosiale systemer og velferdsordninger som er rigget for nettopp det. For på samme måte som alle bør være trygge på at samfunnsstøtten skal være der, være til stede i livet som kommer når man bærer fram barn med utviklingshemning – og der har vi en vei å gå – bør de som bærer flere fostre i sitt svangerskap, være trygge på at samfunnets støtte kommer til å være til stede.

Derfor har SV tidligere foreslått en ordning med mulighet for familievikar for utsatte familier, for familier som plutselig opplever uforutsette hendelser, alvorlig sykdom, ulykker, og som derfor settes ut av spill for kortere eller lengre tid, eller familier som får flerlinger, som vi vet er en ekstra stor belastning og ikke alltid bare ekstra glede, men også ekstra med våkenetter. Det ble dessverre stemt ned i denne salen.

SV vil ikke frata kvinner deres valg. Vi vil derimot at de skal være reelle. Derfor ønsker vi å utvide velferdsordningene, men vi ønsker også å vise til at man må ha muligheten til en selvstendig økonomi, oppleve seg trygg og ha arbeid. Derfor mener jeg at den midlertidige ansettelsen og muligheten til det faktisk truer kvinners frie og reelle valgmuligheter, fordi det er vanskelig å sette barn til verden hvis man ikke vet at man kan forsørge det. De økonomiske og materielle forholdene påvirker valgene vi gjør, og de mulighetene vi opplever at vi selv har i livet, og derfor kan man ikke diskutere etiske problemstillinger eller denne typen dilemma isolert sett. Vi er nødt til å koble det sammen med det velferdssystemet vi har, og de valgene folk opplever å ha mulighet til å ta i hverdagen sin.

For oss i SV er det dilemmaet i saken, og vi har forståelse for at det oppleves vanskelig og krevende, men vi fastholder abortloven og fundamentet den hviler på, nemlig at det skal være kvinnen som tar vurderinger rundt svangerskapsavbrudd og sin egen kropp. Men for alle som frykter en praksis der dette skulle bli mer utbredt, oppfordrer jeg til å slutte seg til SVs kamp for bedre velferdsordninger, bedre støtte og faste ansettelser, slik at kvinner våger å bære fram barn med trygghet og visshet i økonomien og for at samfunnets støtte vil være til stede også når dagene blir krevende.

Statsråd Bent Høie []: Spørsmålet om hvorvidt abortloven åpner for fosterreduksjon, er krevende både etisk og juridisk. Med de mulighetene som i dag finnes for å gjøre slike inngrep, har det vært helt nødvendig å avklare hvordan abortloven skal forstås i dette spørsmålet.

I 2001 ble det avklart at abortloven åpner for fosterreduksjon dersom ett av fostrene har en alvorlig sykdom. Tolkningen ble også den gangen basert på en uttalelse fra Lovavdelingen. Der heter det at det ikke er rimelig å forstå loven slik at kvinnen må velge å avslutte hele svangerskapet, slik at også et friskt foster aborteres, der lovens vilkår er oppfylt for å abortere ett av fostrene.

Etter dette har det i Norge vært praktisert abort av ett av flere fostre dersom fosteret har en alvorlig sykdom eller skade. Et fåtall slike aborter har vært utført per år.

I rundskrivet fra 2001 ble det imidlertid ikke tatt stilling til om abortloven også åpner for fosterreduksjon av friske fostre. Et ønske om fosterreduksjon av friske fostre kan være begrunnet med at den gravide ikke ser seg i stand til å ta omsorg for flere enn ett barn. Inngrepet kan også være aktuelt for kvinner som er gravide med trillinger eller firlinger, og som av helsemessige grunner ikke ønsker å bære fram alle fostrene.

Det har vært usikkerhet ved landets sykehus om abortloven også tillater fosterreduksjon i denne type tilfeller. Det er derfor viktig at dette spørsmålet blir avklart. Justisdepartementets lovavdeling har konkludert med at abortloven åpner opp for fosterreduksjon av ett eller flere friske fostre. Fram til utgangen av tolvte svangerskapsuke gjelder kvinnens rett til selv å bestemme. Etter utgangen av tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.

Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn. En forsvarlighetsvurdering skal avgjøre hvilket foster som aborteres. I praksis vil det som regel innebære at legen velger det fosteret som ligger sånn til at risikoen for spontanabort blir lavest mulig.

Det er viktig at gravide som vurderer fosterreduksjon, får god informasjon om inngrepet og at inngrepet innebærer en risiko, og hvilken risiko inngrepet innebærer. Helsedirektoratet har påpekt dette i et informasjonsskriv til helsetjenesten.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer i retningslinjer eller forskrifter som har ført til ny praksis når det gjelder å åpne opp for fosterreduksjon. Dette er en ren lovtolkning som er utført av Justisdepartementets lovavdeling etter at helsetjenesten fremmet behovet for å få avklart dette spørsmålet allerede i 2010.

Regjeringen har ikke planer om å fremme forslag om endringer i abortloven, og jeg har merket meg at dette er i samsvar med komitéflertallets syn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Jeg er enig med statsråden i at dette er en kjempevanskelig sak, og at det er mange etiske utfordringer. Derfor er det andre land enn Norge som også har vurdert denne problemstillingen, som har samme type lovverk, abortlov, som Norge har, nemlig Danmark. Den danske regjeringen konkluderte annerledes enn det Norge har gjort, nemlig at det ikke skal være tillatt med tvillingabort, men samtidig innehar de fortsatt loven om selvbestemt abort fram til uke tolv. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva er grunnen til at Norge og Danmark kan konkludere så ulikt som en faktisk gjør her?

Statsråd Bent Høie []: Grunnen til det er at Danmark har en annen abortlov enn Norge, der det i abortloven er tatt stilling til dette spørsmålet. Det vil si at det er det danske Folketinget som har vedtatt en lov som setter begrensninger for dette. Det betyr at hvis vi skulle ha hatt en annen lovgivning på dette området i Norge, ville det innebære at enten Stortinget eller regjeringen da måtte fremme for Stortinget en innstramming i dagens rett til selvbestemt abort. Det er det ikke grunnlag for verken i Høyres program eller i Fremskrittspartiets program, og jeg tror heller ikke at det nå er et flertall i Stortinget for det. Jeg mener det er et svært stort spørsmål om Norge skal stramme inn retten til selvbestemt abort, som en ikke bare kan ta stilling til f.eks. gjennom behandling av et representantforslag. Dette er også noe som en måtte – i hvert fall fra Høyres side – hatt grundige drøftinger om i partiet, forankret i et landsmøte, hvis en skulle hatt mulighet til å foreta innstramminger i kvinners rett til selvbestemt abort.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Da denne forsamlingen vedtok loven for 40 år siden, vedtok de den på det grunnlaget at det da ikke var mulig å foreta en fosterreduksjon, og derfor var det grunnlaget for den loven en da vedtok. Så har en teknologisk endret seg – den medisinske framgangen har blitt større. Men denne sal har aldri fått lov til å uttale seg, og spørsmålet hadde heller ikke kommet opp hvis vi ikke kom med et representantforslag, for regjeringen kom ikke med noen sak til Stortinget hvor Stortinget skulle få lov til å diskutere det.

Mitt spørsmål er da: Den danske nasjonalforsamlingen har fått diskutert dette og bestemt seg ut fra en diskusjon. Hvordan skulle Det norske storting få diskutert dette hvis ikke representantforslaget fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hadde kommet opp – når dette er en sak det ikke var mulig å diskutere for 40 år siden?

Statsråd Bent Høie []: Jeg har hele veien opplyst Stortinget om at skulle en gjort endring på det som er dagens abortlov, som Stortinget har behandlet – det var Stortinget i 1975 som vedtok en lov som åpnet opp for fosterreduksjon i Norge, det er ikke Stortinget i dagsom tar stilling til det spørsmålet. Det er en argumentasjon der, både fra representanten her og fra representanten Toppe, som jeg mener er feil. Stortinget tar ikke i dag stilling til dette spørsmålet. Hvis det skulle ha vært logikk i det resonnementet, så var det da på Senterpartiets og Kristelig Folkepartis initiativ at Stortinget åpnet opp for fosterreduksjon i Norge, og det tror jeg ikke representanten er enig i. Dette er en lovtolkning av en lov som ble vedtatt i 1975. Hvis en skulle fremmet saken fra regjeringen til Stortinget for å få drøftet dette, ville det måtte innebære at regjeringen hadde fremmet et forslag som innebærer en innstramming av kvinnens rett til selvbestemt abort. Det svarte jeg på i forrige spørsmål. Det er det ikke grunnlag for verken i Høyres program eller Fremskrittspartiets program, og jeg opplever heller ikke at det er flertall i Stortinget for det.

Kjersti Toppe (Sp) []: Når eg høyrer replikkane før meg, slår det meg at ein er ueinig i beskrivinga av det som no skjer. Statsråden seier at dersom ein skal innskrenka retten til sjølvbestemt abort, som han meiner vårt forslag gjer, gjer ein ikkje det gjennom eit Dokument 8-forslag, men gjennom ein grundig politisk debatt. Da synest eg det er rart at når ein no i realiteten utvidar retten til sjølvbestemt abort, skal det skje utan at det vert lagt fram ei sak for Stortinget, utan at ein ønskjer ein debatt i Stortinget, og heile tida beskriv det som ei vidareføring av dagens praksis, når det ikkje var mogeleg å utføra fosterreduksjon da abortlova vart innført.

Spørsmålet er: Kvifor la ikkje statsråden opp til ein større politisk debatt om den endringa?

Statsråd Bent Høie []: Norge er en rettsstat. Det innebærer at det er Stortinget som vedtar lovene, og så er det domstolene og juridiske miljøer som tolker lovene. Det er helt grunnleggende. Det betyr, som jeg sa i mitt forrige svar, at det ikke er noe grunnlag for regjeringen å fremme en sak for Stortinget som gjentar gjeldende lov, så lenge en ikke har planer om å endre gjeldende lov. Det innebærer at den eneste muligheten en har hatt for å fremme dette som en sak nå, ville vært hvis regjeringen hadde en politikk som innebar at en ønsket å stramme inn kvinners rett til selvbestemt abort. Det har jeg forklart tidligere ikke er regjeringens politikk.

Så kan selvfølgelig Stortinget ta initiativ til på egen hånd å endre en lov. Det registrerer jeg at det ikke er flertall for. Men det er altså ikke korrekt at endringen skjer i dag; den skjedde i 1975.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Helge Frøisland (V) []: Forslaget om fosterreduksjon er en etisk og moralsk vanskelig sak. Fosterreduksjon kan på den ene siden sammenlignes med retten til fri abort, som det er helt tindrende klart fortsatt skal være kvinnen og hennes eventuelle partners klare rett å forholde seg til. På den annen side må selektiv fosterreduksjon også ses i lys av den risiko det er for det eller de gjenværende foster som kan være skadelidende ved et slikt inngrep. Det er derfor ikke rart om forslaget til ny lov har vært og er en vanskelig sak for alle i denne forsamling.

Venstre er opptatt av selvbestemmelse. Det er derfor helt essensielt at de kvinner eller par som ber om denne typen inngrep, som et minimum tydeliggjøres for den risiko det medfører. Et barn som blir påført skade, fratas en del av sine muligheter i livet – det er det stor risiko for. For meg er det lite som er liberalt med akkurat det. Hva er best for barnet?

Hvis eksisterende lov kontinueres uten endring, ser jeg det som helt essensielt at denne typen inngrep sentraliseres, slik at risikoen for det gjenværende foster reduseres maksimalt.

Denne saken kompliseres for meg som til daglig arbeider som nyfødtmedisiner, og sikkert for hver og en av representantene, ved at det ikke foreligger noen sikker evidensbasert kunnskap i form av randomiserte studier i medisinsk forskning, som viser hvordan det går i langtidsoppfølging hos de barna som fødes etter at ett eller flere foster er fjernet, versus de som blir født etter flerlingsvangerskap uten selektiv reduksjon. Likevel vet vi at gjenlevende fostre har økt sjanse for både abort, hjerneskade, CP og prematur fødsel. Saken er godt belyst i saksframlegget.

Helse- og omsorgskomiteens flertall har gjennom saksgjennomgangen kommet fram til at lovforslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet avvises. Jeg registrerer at Lovavdelingen i departementet i sin fortolkning av eksisterende abortlov, som heter lov om svangerskapsavbrudd, anfører at selektiv reduksjon skal kunne innvilges på samme grunnlag som annen abort. En lovendring med en litt annen ordlyd ville kunne lagt til rette for å åpne for selektiv fosterreduksjon på basis av trilling- eller flerlingsvangerskap, eller alvorlig sykdom hos ett eller flere foster.

Som representanter i dette hus, i en sak med så sterke moralske og etiske vinklinger, skulle jeg ønske at vi alle kunne forbeholde oss retten til å vurdere denne saken på tvers av partigrenser.

Stortinget skal i dag ta stilling til helse- og omsorgskomiteens innstilling. Som vararepresentant fra Oppland er jeg noe overrasket over Stortingets debattstruktur og avstemning i denne sak. Hensynet til de gjenværende ufødte liv og den risiko dette er for alvorlig sykdom hos disse, kombinert med samfunnsansvaret vi er pålagt i å forebygge uhelse, gjør at representantene i denne sal bør avgi sin stemme basert på eget faglig, etisk og moralsk ståsted og uavhengig av partilinjer.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at hvordan representantene stemmer, er ikke et anliggende for Presidentskapet. Det gjør man fritt, og det er et partianliggende.

Torgeir Micaelsen (A) []: Jeg kan opplyse presidenten om at jeg kommer til å stemme helt og holdent basert på min egen overbevisning, som også er i tråd med det som partiet mitt mener om abortspørsmålet i Norge.

Jeg husker at da jeg første gang hørte om dette, må jeg innrømme at jeg tenkte at dette er jeg imot, dette synes jeg ikke høres rimelig ut. Men så gikk jeg inn i saken. Grunnen til at man får den følelsen, tror jeg er at for veldig mange par og kvinner er tanken på abort i det hele tatt veldig fremmed. Det handler om abortens og inngrepets natur – at det faktisk ikke er noe som man tar lett på. Det er et spørsmål som går til det dypeste i innvollene i hvert menneskes liv, fordi det i ytterste konsekvens angår liv.

I Norge har vi nå gjennom mange tiår etablert en praksis der vi i fellesskap har kommet til at alle disse moralske, etiske avveiningene best ivaretas av den enkelte kvinne og det enkelte par – at ikke vi her i nasjonalforsamlingen skal komme med en liste over hva som er gyldig og ikke gyldig når det gjelder disse spørsmålene. Vi tror rett og slett at den enkelte her best kan gjøre avveininger. Det har vist seg at aborttallene har holdt seg ganske stabile. Så dette er altså norske kvinner og par fullt og helt i stand til å avgjøre på egen hånd.

Etter å ha tenkt meg om og snakket med mange folk som kan mye mer om dette enn meg, så er jeg ikke bare av den oppfatning at man skal legge lovfortolkningen til Justisdepartementet til grunn – slik jeg oppfatter regjeringen gjør, og det syns jeg er bra – men jeg vil også si at det er min holdning. Det kan ikke være slik at dersom vi i Stortinget har vedtatt en lov som åpner for at kvinnen og paret på helt selvstendig grunnlag gjør seg opp sin egen mening fram til uke tolv om hva som er deres egne beveggrunner for å kunne abortere alle fostre, avslutte hele graviditeten – altså kanskje det mest ytterliggående standpunktet man kan ta – så skal man ikke tillate, gitt den tolkningen som Justisdepartementets lovavdeling har lagt til grunn, at det ikke skal basere seg på andre seleksjonskriterier enn det som er angitt i loven. Skal man da si at nei, det går ikke? For å være helt ærlig: Det holder ikke for meg, logisk og etisk.

Jeg vil til slutt påpeke at jeg mener at vi i Norge har klart oss ganske godt med hensyn til ikke å få amerikanske tilstander når det gjelder hvordan vi skal omtale en del av disse vanskelige valgene. Jeg vil derfor advare mot begrepsbruk fra enkelte – jeg sier det ikke her, men jeg sier det i offentligheten – som abortturisme, at vi i Norge skal lage spesialklinikker for dette i Europa, eller ordet «tvillingabort». Det gir ikke særlig gode assosiasjoner i etisk vanskelige spørsmål for mange.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.