Stortinget - Møte fredag den 2. juni 2017

Dato: 02.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 329 L (2016–2017), jf. Prop. 77 L (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 4 [11:22:12]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Lov om klimamål (klimaloven) (Innst. 329 L (2016–2017), jf. Prop. 77 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marit Arnstad (Sp) []: (ordfører for saken): Det er en litt spesiell dag for klimadebatt. Dagen etter at USA varslet at de ville trekke seg ut av Paris-avtalen, varsler vi i Det norske storting at vi vil gå i motsatt retning, at vi vil forsterke mål og lovverk i klimapolitikken.

Det har vært en glede å få lov til å være saksordfører for klimaloven, og jeg vil gjerne starte med å takke alle partiene i energi- og miljøkomiteen for samarbeidet. Med den innstillingen som nå foreligger, har vi greid å etablere en bred enighet om noen bunnplanker i klimapolitikken.

For det første gir vi klimapolitikken en tyngre forankring enn tidligere. Klimamålene for 2030 og 2050 får nå lovs kraft, og vi presiserer og kvantifiserer et ambisiøst mål for 2050.

For det andre viser innstillingen at det er bred oppslutning om norske klimaambisjoner, og at de ikke skal svekkes, men systematisk revideres og styrkes, i tråd med Paris-avtalen.

Vi kommer alltid til å ha diskusjoner i denne salen om ambisjonsnivået når det gjelder klimapolitikken. Jeg regner med at hvert enkelt parti vil redegjøre for sine synpunkter i salen i dag.

Vi ble invitert av miljøbevegelsen til å spise kake i vandrehallen den dagen da komiteen avga innstilling om klimaloven, og det gir et godt bilde av hvor viktig denne loven er for veldig mange. I motsetning til andre vedtak som vi treffer i denne salen, har klimaloven et perspektiv som sprenger budsjettårets grenser og valgperiodens og tiårets grenser. Det er 33 år til 2050. Flere av dem som kommer til å sitte i denne salen da, er ennå ikke født. I 2050 kommer vår generasjon til å nærme seg historiebøkene. Hvordan Norge håndterte sin del av ansvaret for klimaproblemene, kommer til å få bred omtale i de bøkene.

Jeg tror jeg snakker på vegne av hele komiteen når jeg understreker at vi ser alvoret og forstår utfordringene. Klimaloven er en bit som kommer til å gi norsk klimainnsats både retning og framdrift i årene framover.

Noe av det viktigste med klimaloven er at den lanserer en helt ny systematikk i norsk klimaarbeid. Hvert femte år fra og med 2020 skal norske klimamål gjennomgås på vitenskapelig grunnlag, med tanke på progresjon og med tanke på at Norge skal nå målet om å være et lavutslippssamfunn i 2050. Vi kommer til å få årlige redegjørelser fra regjeringen om hvor store utslippene er, hvordan de kommer til å utvikle seg, og hvordan det samsvarer med klimalovens målsettinger. Vi kommer til å få beskrevet hvordan vi klimatilpasser samfunnet, og vi kommer til å få en oversikt over sektorvise utslipp.

Stortinget har justert noen viktige ting i regjeringens opplegg som det er nødvendig for meg å nevne spesielt.

For det første har vi fått gjennomslag for at klimaloven eksplisitt og på lik linje skal nevne utslipp av klimagasser og opptak av klimagasser. Det er viktig og bra. Noen vil antakelig mene at det er urimelig å kalkulere naturlige økologiske prosesser inn i klimaregnskapet på denne måten, f.eks. ved å regne med opptak i skog – det er tross alt en lang rekke naturlige prosesser som sørger for opptak av CO2, og havet spiller ikke minst en viktig rolle. Til det vil jeg svare: Ja, det er riktig at både hav og skog har et naturlig opptak av CO2, men det er bare opptaket i skog vi kan påvirke ved hjelp av politikk. Det gjør at det ikke bare er mulig, men også ønskelig at opptaket i skog spiller en rolle i klimaregnskapet.

Det andre jeg vil nevne, er at vi har fått en klar presisering i innstillingen av at vi i dag har en mangelfull metode og modell for å beregne utslipp fra jordbrukssektoren. Her ligger det noen klare bestillinger og føringer fra komiteens side. Komiteens flertall slår klart fast at «utslipp fra biologiske prosesser i jordbruket ikke kan likestilles med utslipp» fra «fossile kilder».

Til slutt vil jeg også nevne at flertallet i komiteen har blitt enig om at det skal opprettes et teknisk beregningsutvalg på klimafeltet. I det ligger det en erkjennelse av at de beregningene som politiske beslutningstakere har tilgang til, må bli bedre enn det de er i dag. Flertallet slår fast at utvalget skal ledes av Miljødirektoratet. Statistisk sentralbyrå, NIBIO og TØI skal være medlemmer i det tekniske beregningsutvalget. Med en slik representasjon dekker vi det miljøet som i dag rapporterer om norske utslipp til FN, og vi dekker særlig ikke-kvotepliktig sektor på en god måte. Jeg tar det for gitt at regjeringen kommer til å følge opp den tydelige flertallsmerknaden på dette punktet, og vil innlemme disse organisasjonene – verken færre eller flere – i et slikt beregningsutvalg. Det vil bidra til et klarere bilde av fakta og tallgrunnlag i klimadebatten, og det vil vi alle tjene på.

Med det tar jeg opp de forslagene som Senterpartiet er med på å fremme i innstillingen.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Åsmund Aukrust (A) []: Først takk til saksordføreren for et veldig godt arbeid med en viktig sak. Jeg mener at Stortinget i dag, gjennom våre merknader og vedtak, gjør loven både bedre og mer presis. Jeg vil også takke alle de ildsjelene i miljøbevegelsen som målrettet har jobbet for at Norge skal få en klimalov. Gjennom hardt arbeid, argumentasjon og mobilisering får vi i dag en klimalov. Det er det all grunn til både å takke for og å gratulere med.

Gjennom en klimalov rammer vi inn de målsettingene vi har i klimapolitikken. Målene for 2030 og 2050 blir nå lovfestet. I tillegg sier vi noe om veien mot et lavutslippssamfunn. Regjeringen skal hvert eneste år rapportere på klimaeffekten av statsbudsjettet og statusen for Norges karbonbudsjett. Hvert femte år skal målsettingene oppdateres i tråd med oppfølgingen av Paris-avtalen.

Fra Arbeiderpartiets side er vi også veldig godt fornøyd med at vi nå får et teknisk beregningsutvalg som skal kunne beregne effekten av ulike klimatiltak. I budsjettkaoset i fjor så vi at mye av debatten handlet om hvordan man skulle måle utslipp, i stedet for om hva slags tiltak man faktisk skulle og burde gjennomføre. Vi slo hverandre i hodet med ulike tall og beregninger. Det vil vi kunne unngå med et utvalg som vil kunne gi oss alle det samme virkelighetsbildet. Der samler vi de fremste fagfolkene i Norge, som vil kunne si hva effekten av de ulike forslagene vil kunne være, og så får vi politikere diskutere hvilke forslag vi faktisk skal gjennomføre.

Da vi lanserte dette forslaget, mente statsråd Vidar Helgesen at det å ha et slikt utvalg ville være helt unødvendig, mens CICERO, TØI og andre fagmiljøer og miljøorganisasjonene mente dette var et godt og riktig forslag for å få en bedre metode for å regne ut effekten av tiltakene. I dag er jeg glad for at det bare er Fremskrittspartiet som ser ut til å være enig med Vidar Helgesen i at dette var et unødvendig forslag, og at alle andre partier står bak å opprette et teknisk beregningsutvalg. For vår del vil vi si – som vi har skrevet i merknadene, og som saksordføreren gjorde rede for – at det er avgjørende at vi også får deltakelse fra utenfor byråkratiet. I merknadene peker vi bl.a. på Transportøkonomisk institutt som ett av organene som må være til stede. Det er også en liste over andre organer som burde være med. Vi ser ikke nødvendigvis på den som utfyllende, men som et minimum. Så får den til enhver tid sittende regjering vurdere eventuelle andre aktører i og utenfor byråkratiet.

I tillegg står vi i Arbeiderpartiet sammen med de andre opposisjonspartiene utenfor samarbeidsavtalen og sier vi vil ha sektorvise utslippsbaner, også med oversikt over hvilke tiltak som skal til for å nå målene i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Vi synes det er rart at Stortinget i dag ikke enstemmig kan slutte seg til at dette er informasjon som vi vil ha også for ikke-kvotepliktig sektor. Spesielt rart synes jeg det er at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke er med på å sikre et flertall for det forslaget i dag.

La meg avslutte med å si at det er bra at Stortinget i dag enstemmig fatter vedtaket om en klimalov, som jeg synes har blitt en god lov. Da vi tidligere i denne perioden besluttet at vi ønsket en slik lov, stemte Fremskrittspartiets stortingsgruppe imot. Det er bra at Fremskrittspartiet åpenbart har snudd, og jeg vil gi dem honnør for det. Men det er igjen et eksempel på at det å diskutere klimapolitikk med Fremskrittspartiet er som å skyte på et mål som beveger seg. Man vet aldri hva man vil få til svar. På tirsdag sto olje- og energiminister Terje Søviknes her i Stortinget og sa at Fremskrittspartiet var helt tydelig på målet om at alt nysalg av personbiler i 2025 skal være nullutslippskjøretøy. I dag behandler vi en merknad som sier at komiteens flertall – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet – vil peke på den brede enigheten og målsettingen som sier at alle personbiler i 2025 skal være nullutslippskjøretøy. Det er rett og slett ikke til å bli klok på hvor Fremskrittspartiet står. Det eneste som er sikkert, er at de i alle fall ikke er en troverdig partner i klimapolitikken.

Til slutt: Klimapolitikken vi i dag vedtar, er ikke et tak for hva slags klimapolitikk vi skal ha i framtiden. Den er et gulv. Det er ingen øvre begrensninger for hva slags mål eller politikk vi skal ha. Det vil være opp til de politikerne som blir valgt til å være i denne sal, men dette gir oss et felles rammeverk og lovfester målene vi har forpliktet oss til internasjonalt.

Tina Bru (H) []: Dette skulle vært en gledens dag. Stortinget skal vedta en klimalov, og vi lovfester dermed at vi skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Men det er likevel med en litt vond bakrus etter gårsdagens nyheter fra USA at vi har denne debatten i dag. I går valgte verdens nest største utslippsland, USA, å sette seg selv helt på utsiden av det internasjonale klimaarbeidet ved å kunngjøre at de skal trekke seg fra Paris-avtalen. Det er svært beklagelig – kanskje aller mest for USA selv.

De argumenterer med at dette er viktig for å sikre amerikanske arbeidsplasser og økonomisk utvikling. Jeg tror dessverre det er det motsatte som skjer med denne avgjørelsen. Det globale grønne skiftet lar seg ikke stoppe. Allerede i dag er det f.eks. mange flere arbeidsplasser innenfor amerikansk sol- og vindkraft enn i kullindustrien. At USA forlater Paris-avtalen, skaper usikkerhet om det globale klimasamarbeidet. Det er likevel ikke grunn til å være altfor pessimistisk, for verdenssamfunnet har svart på USAs avgjørelse med å stadfeste nok en gang at man stiller seg bak Paris-avtalen. Frankrikes president sa det kanskje best i går kveld da ha sa at man skal «Make our planet great again».

På grunn av dette skal vi derfor ikke være for deprimerte og heller være stolte av at Norge dagen derpå nok en gang viser at vi vil ta vår del av ansvaret for å bekjempe klimaendringene.

Når Stortinget vedtar klimaloven i dag, blir vi medlem i en eksklusiv klubb av land som har en slik lov. De nordiske landene og Storbritannia har gått foran og vedtatt slike lover. Det nordiske samarbeidet på klimafeltet er solid. Derfor er det også naturlig at de nordiske statsministrene sammen sendte en felles henvendelse til president Trump med en oppfordring til USA om å stå ved Paris-avtalen.

Paris-avtalen, vår felles utslippsforpliktelse med EU, og klimaloven gjør at vi nå har et solid fundament og rammeverk for å redusere klimagassutslippene. Loven setter opp tydelige mål og gir Stortinget og regjeringen et tydelig ansvar for å føre en politikk som gjør at utslippene går ned. Og vi er heldigvis på riktig vei. Utslippene i Norge går ned, i både ikke-kvotepliktig sektor og kvotepliktig sektor. Det er veldig bra, og vi begynner nå å se resultatene av politikken regjeringen fører i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Men det har vært en lang vei fra første gang man begynte å snakke om en klimalov, til vi i dag vedtar en slik lov i Stortinget. Jeg mener det er en klar styrke for loven at et så bredt flertall står bak. Det gjør at den vil stå seg i mange år fremover, uavhengig av hvem som har regjeringsmakten. Nettopp det er kanskje den aller viktigste funksjonen denne loven vil ha. Det vil nemlig fortsatt være de årlige budsjettene og de prioriteringene som man gjør, som vil avgjøre hvilke tiltak man implementerer, og hvor vi retter innsatsen. Det blir årlige redegjørelser for Stortinget om hvordan man ligger an når det gjelder måloppnåelsen.

For flertallet har dette vært et avgjørende prinsipp. Vi skal ikke rettsliggjøre hele klimapolitikken og fjerne den fra det folkevalgte nivået. Det er et viktig demokratisk prinsipp. I høringen for loven var det flere som tok til orde for at klimapolitikken var for viktig til å overlates til politikerne. Jeg vil advare mot en slik holdning, og jeg mener tvert om at nettopp fordi klimapolitikken er så viktig, må den forvaltes av våre folkevalgte politikere. Jeg registrerer at ikke alle er enig i dette, og igjen ser vi at det er de samme partiene som vanligvis skiller lag med det store flertallet i norsk klimapolitikk, som også forfekter et slikt syn. I stedet for å være stolte over at Norge, som et av få land i verden, nå får en klimalov, velger f.eks. SV å kalle loven et makkverk.

Høyre er en del av flertallet i komiteen, som vil opprette et teknisk beregningsutvalg på klimafeltet. Vi mener dette vil gi oss en mer ryddig klimadebatt, der vi bruker mindre tid på å diskutere effekten av de ulike tiltakene og mer tid på hvilke tiltak som faktisk er fornuftig å gjennomføre. Arbeidet i utvalget skal ledes av Miljødirektoratet og trekke på de beste fagmiljøene vi har. Vi nevner noen av disse i merknadene i innstillingen, men jeg vil presisere at dette ikke utelukker andre aktører fra å kunne delta. Det er opp til regjeringen å organisere dette utvalget på best mulig måte.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er veldig glad for at dette vedtaket skjer nettopp i dag. Det er godt at Norge får anledning til å gjøre et klimavedtak som bidrar til at vi er med på å ta et felles internasjonalt ansvar for å bekjempe klimaendringene dagen etter at USA velger å sende motsatt signal.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren og hele komiteen for et godt samarbeid. Det er derfor et enstemmig storting i dag skal vedta at Norge skal ha en klimalov.

Øyvind Korsberg (FrP) []: Jeg er helt enig med dem som har hatt ordet til nå, i at det er en spesiell dag å debattere en klimalov i Stortinget på, når USA har gått den andre veien. Men hva som eventuelt kommer til å bli virkningen av USAs beslutning, blir sikkert debattert mange ganger i denne salen i de kommende månedene og årene. Så får man se hva som blir utfallet.

Det jeg tenkte jeg skulle bruke min tid her på nå, var bare å knytte noen få kommentarer til saken. Først og fremst vil jeg takke saksordføreren for å ha gjort en god jobb, og det er i all hovedsak en bred enighet i komiteen.

Trepartssamarbeidet har blitt trukket inn i lovverket, og heldigvis får ikke det flertall, for det tror jeg kunne blitt oppfattet som ganske urimelig av de aktørene som ikke ville blitt løftet inn i lovverket. Som det framgår av de merknadene vi har sammen med andre partier, ville man da måttet ta hensyn til bl.a. urfolks rettigheter, menneskerettigheter og biologisk mangfold, som også er en del av fortalen til Paris-avtalen, men som ikke er med. Det å plukke ut enkelte tror jeg ville vært ganske uheldig, for enkeltinteresser ville da blitt prioritert og ville vært mer viktig enn andre. Det tror jeg ikke hadde vært en god måte å gjøre det på, for når det gjelder den måten Norge, Stortinget og embetsverket jobber på, er innspill fra aktørene et viktig og helt sentralt element, og vi har en god tradisjon for det i Norge. Der blir alle parter hørt.

Så til det forslaget som Fremskrittspartiet har valgt å stå utenfor: Vi mener at de hensynene som ligger bak forslaget om å opprette et teknisk beregningsutvalg på klimafeltet, er godt ivaretatt i dag. Vi får en rekke innspill. Enkelte har vært inne på at man på en måte skal få et fasitsvar fra dette tekniske beregningsutvalget. Det tror jeg ikke, og det håper jeg for så vidt heller ikke at man gjør, for det ville være å opprette et utvalg for å stoppe en, etter mitt syn, viktig debatt. Man vil også få en debatt om de organisasjonene som ikke får muligheten til å delta i et slikt utvalg. Da blir det for meg en litt haltende begrunnelse når noen tar til orde for at dette utvalget skal komme med det som er sannheten. Så vi har valgt ikke å støtte det, men registrerer at det får flertall ved hjelp av de andre partiene. Det kan vi gjøre lite med i så måte.

Til slutt: I innstillingen tallfester man at 2050-målene for reduksjon av klimagassutslipp skal være i størrelsesorden 80–95 pst. sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Jeg tror det er viktig å vise til de innspillene som kom i høringen, hvor enkelte organisasjoner pekte på at det er usikkert hvordan man skal nå dette målet, rett og slett fordi man ikke har den nødvendige teknologien, og man vet heller ikke kostnadene ved et slikt mål. Det synes jeg er viktig å få fram også fra denne talerstolen, at man har satt seg noen ambisiøse mål, som man ikke helt vet hvordan man skal nå. Men det er godt mulig at teknologien tar oss i den retningen innenfor en forsvarlig økonomisk ramme.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Først takk til saksordføreren, som har loset oss trygt igjennom denne viktige saken.

I dag er jeg både glad, lettet og stolt på en gang. Endelig er vi klare til å vedta en klimalov som forplikter den til enhver tid sittende regjering til systematisk å følge opp klimamålene våre og Paris-avtalen.

Vår framtid er avhengig av at vi lykkes med klimamålene. Det avhenger av at all politikk drar i samme retning. Klimaloven er en av de viktigste lovene – kanskje den aller viktigste loven – Stortinget vedtar i denne perioden, fordi den vil sikre en mer langsiktig klimapolitikk.

Nasjonale klimamål må bygge på fakta fra klimavitenskapen. Det er bred politisk enighet i Norge om mange av tiltakene for å nå 2-gradersmålet. Men mange av de viktigste tiltakene som trengs, kan fort bli prioritert bort i konkurranse med mer kortsiktige tiltak. En klimalov med karbonbudsjetter etter britisk modell vil sikre en langsiktig klimapolitikk.

Loven kommer ikke uten kamp. Jeg skal ikke bruke tida på å klage på framdriften. Nå er vi tross alt i mål. Regjeringa sendte først på høring i fjor et forslag som var litt for ullent og tamt, for å si det forsiktig. Men i og med at klima ble et kjernespørsmål i budsjettforhandlingene i fjor høst, ble det også i siste sving forbedring av klimaloven. Og det gjorde klimaloven godt.

Et ankepunkt fra flere hold har vært at man kan risikere å ende opp uten klimakutt i eget land. Nå er det slik at vi har inngått en avtale med EU om felles oppfylling av kuttene, fordi det er effektivt. Men det må ikke og skal ikke bli en sovepute for Norge på hjemmebane. Det vil i så fall være i tråd med lovens intensjon, som nettopp er at vi har et lavutslippssamfunn i 2050.

Omstillingen til lavutslippssamfunn trenger ikke å bli vond og vanskelig for næringsliv og inntjening. Ved å ligge i forkant av denne omstillingen kan vi ha mange fortrinn i et globalt og på sikt mindre fossilavhengig marked. Men da må vi ikke lene oss tilbake og ta kuttene i andre land. Det føler jeg meg for øvrig sikker på at heller ikke vil skje.

Det har vært fremmet ønske om et uavhengig klimaråd, og jeg skal innrømme at jeg tidligere hadde sansen for dette, ikke minst fordi jeg ser at det har spilt en viktig rolle i Storbritannia. Jeg er imidlertid en av dem som har kommet til at dette kan bli vanskelig i en norsk kontekst, og at et teknisk beregningsutvalg er mer hensiktsmessig. Var det noe vi erfarte i budsjettforhandlingene i fjor, var det nettopp behovet for gjennomarbeidede og troverdige beregninger av klimaeffekt. Det er naturlig at dette arbeidet ledes av Miljødirektoratet, slik det framgår av forslaget. La meg også benytte anledningen til å si at det er naturlig og viktig at også fagmiljøet i CICERO blir benyttet i beregningsutvalget og andre aktører som kan tilføre viktig kunnskap til utvalget.

Så til slutt: Gratulerer med dagen! Norge vedtar i dag en klimalov. Det er ikke mindre enn historisk.

Ola Elvestuen (V) [] (komiteens leder): Global oppvarming er sammen med påfølgende klimaendringer de mest urovekkende og skremmende utfordringene verden står overfor. Det kommer til å gi store endringer selv om vi lykkes med klimapolitikken som vi nå er i gang med å føre.

Da Paris-avtalen ble undertegnet i 2015, var det et kjempestort steg på veien for at verden skal ta tak i egne utslipp, redusere dem og slik ta tak i den største utfordringen som vi står overfor. Det er 195 land som har tilsluttet seg Paris-avtalen, og som flere har påpekt, er det spesielt i dag å skulle vedta en klimalov i Norge, når den nest største utslippskilden av de 195 landene, USA, i går varslet at de trekker seg fra Paris-avtalen.

Nå tror jeg at selv om president Trump trekker seg fra Paris-avtalen, kommer utslippene i USA i årene framover likevel til å gå ned. Til det er det sterke nok krefter i amerikansk næringsliv, blant lokale myndigheter og i delstatene til fortsatt å føre – og kanskje forsterke – klimapolitikken. Det går likevel ikke an å overvurdere betydningen av at USA trekker seg ut. Det er klart at USA som en leder i klimaarbeidet vil bli borte, et USA som har ledet an i arbeidet med å utforme regelverket som Paris-avtalen skal bygge på i årene framover, vil bli borte, og den finansielle støtten som de også gir til internasjonalt klimaarbeid, vil bli borte. Men den eneste måten å svare på det på er å gjøre mer – og gjøre mer sammen med de landene som vi samarbeider tettest med.

Å få på plass en klimalov i Norge har vært en lang prosess. Venstre foreslo første gang i forrige periode at man skulle arbeide med en klimalov. Da fikk det to stemmer. Det har vært foreslått og blitt vedtatt at vi skulle utarbeide en klimalov i denne perioden, og det har pågått forhandlinger – man hadde en høringsuttalelse i fjor høst – men vi har også hatt forhandlinger i budsjettarbeidet om utformingen av en klimalov. Så jeg vil takke, som mange andre, både saksordføreren og komiteen for det arbeidet som er gjort omkring denne loven nå fram mot stortingsbehandlingen, men jeg vil også gjerne takke både regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti for det arbeidet som vi har gjort i budsjettforhandlingene, spesielt i vinter, hvor man fikk inn nettopp de konkrete målsettingene og måltallene mot 2050 – med 85–90 pst. reduksjon – og hvor man fikk strammet opp forholdet mellom storting og regjering, som gjør at vi nå vedtar en klimalov med den samme tyngden og sammenlignbar med klimaloven i Storbritannia.

Dette er jo en klimalov som er et tillegg til den politikken vi ellers skal føre. Vi har en prosess pågående med hensyn til at vi ønsker enighet med EU om å redusere utslippene med 40 pst. fram mot 2030. Det vil gi et sett av regler som forplikter oss inn mot EU, og vi setter nå i tillegg mål fram mot 2050. Denne loven sikrer den forpliktelsen som vi har, det minimum som Norge må oppnå, både alene og sammen med EU. I tillegg til dette er det fullt mulig å ha egne målsettinger for å komme enda lenger enn det som er forpliktelsene i klimaloven.

Fra Venstres side synes jeg at gitt det som har skjedd, ut fra det arbeidet som har vært gjort med klimalov over lang tid, er resultatet veldig godt. Gitt den situasjonen både vi og verden er i i dag, med USA som trekker seg fra Paris-avtalen, er det kanskje enda viktigere enn noen gang å vise at vi fortsetter å gå framover, og enda viktigere at vi nå vedtar en slik lov også i Norge.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Det kan ikke være tvil om at akkurat nå er president Trump den største trusselen mot vår felles framtid – ikke bare ved at han vender ryggen til verden ved å trekke USA fra Paris-avtalen, men først og fremst ved den klimapolitikken han fører i landet med verdens nest høyeste utslipp. Selv om ordbruken er en annen, er den nasjonale politikken rystende lik på hjemlige trakter. Trump opphever Obamas nei til oljeboring i Arktis; i Norge vil olje- og energiministeren åpne nye områder for olje i Arktis, og miljøministeren forsøker å flytte grensene for oljeaktiviteten – iskanten – lenger og lenger nord. Trump vil bekjempe omleggingen til mer fornybar energi og ha nytt liv i kullnæringen; i Norge har regjeringen kuttet støtten til ny fornybar energi og tildelt flere områder til olje enn noensinne. Trump har satt klimafornekterne inn i sentrale posisjoner; i Norge er halvparten av Frp-erne som er statsråder, klimafornektere. Trump avblåser de nasjonale klimamålene om å kutte opptil 28 pst. CO2 innen 2025; i Norge har regjeringen avblåst alle nasjonale klimamål, og det er det som blir lovfestet i dag. Selvsagt er det forskjeller, men likhetene i politikken som faktisk føres, er en ubehagelig sannhet som flere burde bli oppmerksom på.

Da forslaget om en klimalov ble fremmet av daværende leder i WWF, Rasmus Hansson, så man til den britiske klimaloven som til nå har vært en suksess. Kjernen til suksessen med den britiske loven er tydelig lovfesting av langsiktige nasjonale mål for utslippskutt, tydelig lovfesting av nasjonale mål god tid i forveien, årlig rapportering av alle nasjonale utslipp inklusiv internasjonal luftfart, et uavhengig klimaråd som gir råd om både oppdaterte mål og hvilken politikk som bør føres, og oppdatering av politikken fra regjeringen og parlamentets side, som fastlegger hvordan målene skal nås.

Ingen av disse tingene er på plass i klimaloven som blir banket gjennom i dag. De langsiktige og kortsiktige målene om utslippskutt skal oppnås i fellesskap med EU – det er ingen vedtak for hvor mye vi skal kutte i Norge. Det blir ingen rapportering av utslippskutt i industrien og oljeindustrien. Det blir ingen tydelig plan. Det blir ikke noe uavhengig klimaråd. Alle disse tingene står SV og Miljøpartiet De Grønne sammen om å foreslå – og jeg tar opp alle de forslagene som SV er med på – sammen med et nytt mål om utfasing av all fossil energibruk innen 2040. SV vil også fremme et langsiktig mål om nullutslipp i 2050.

Hovedskillelinjene i norsk klimapolitikk har i alle år i nyere tid gått mellom dem som mener at vi burde sette tydelige nasjonale mål, og dem som mener at det er like bra å betale andre for å gjøre klimadugnaden. Før gikk skillet mellom oljepartiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden og resten av oss på den andre. Nå er det kun SV og Miljøpartiet De Grønne som vil lovfeste tydelige nasjonale mål; resten er imot. Det er det tristeste som har skjedd i norsk klimapolitikk de fire siste år. Vi hadde et nasjonalt utslippsmål mot Jens Stoltenbergs vilje, presset fram av SV i regjering og forsterket av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre utenfor regjering, om at innen 2020 skulle nasjonale utslipp kuttes til mellom 45 og 47 millioner tonn. Før valget var løftet fra opposisjonspartiene at dette skulle nås, og at klimapolitikken skulle forsterkes. Miljødirektoratets rapporter i 2014 viste at det var mulig. Nå – etter fire år med høyrestyre, velsignet av Venstre og Kristelig Folkeparti – viser regjeringens perspektivmelding at utslippsmålet for 2020 om å kutte til 47 millioner tonn ikke nås før i 2030. Alle bortsett fra SV og Miljøpartiet De Grønne stemmer imot å lovfeste klimamålet for 2020, som vi sto sammen om i klimaforlikene i 2007 og 2012.

Det er ikke tilfeldig at hver gang jeg ser på Trine Skei Grande, så tenker jeg på Siv Jensen. Det er ille at Senterpartiet, som er imot direktiver fra EU, mener det er greit å kjøpe seg fri fra klimadugnaden ved å investere i grønn omstilling i Spania i stedet for å investere i grønn omstilling i Norge. Det er fortvilende at Rasmus Hansson jubler over klimaloven som vedtas i dag, selv om han vet så inderlig godt at den loven vi vedtar i dag, ikke kommer til å kutte klimagassutslipp i Norge, og han kalte den selv for pinglete den gangen den ble lagt fram.

Det er ikke rart at folk blir forvirret over klimadebatten i Norge i dag. Alle partiene bruker de samme fyndordene, og verdikonfliktene er nesten borte. Derfor er det lett for mange partier å fordømme president Trump i dag, men glem ikke at Trumps klimapolitikk har gode vekstvilkår i den norske regjering. Det er derfor den klimaloven som vedtas i dag, er en lov jeg tidligere har kalt et makkverk. Til tross for at Trump har sagt opp Paris-avtalen og klimakonvensjonen, har jeg håp for framtiden: fordi strøm fra sol for første gang er billigere enn nedbetalt kull, på grunn av Tysklands solsubsidier, og fordi elbil- og batteriprisene stuper på grunn av bl.a. norsk elbilpolitikk. Det er åpenbart at skal Norge ta sitt rimelige ansvar for å kutte nasjonale utslipp og kutte i oljeutvinning, så må partier som SV og Miljøpartiet De Grønne blir vesentlig sterkere. Valget 11. september er første sjansen for folk til å få gjort noe med dette.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg ser ikke like mørkt på dagen som representanten Holmås gjør, og det er fordi det er hyggelig og konstruktivt å kunne stå her en del år etter at vi i WWF tok initiativ til arbeidet med denne loven, og sto nokså alene om det, og i dag høre et enstemmig storting vedta den. Poenget med denne loven er at den gjør noe og gir noe som norsk klimapolitikk har manglet veldig sårt helt fram til nå, nemlig en systematisk ramme for hvordan klimapolitikken skal gjennomføres, og forpliktende punkter i den gjennomføringen, som vil gjøre det mye vanskeligere – ikke umulig, men mye vanskeligere – å fortsette det som er den innbitte tradisjonen i norsk klimapolitikk, nemlig overhodet ikke å holde hva man lover.

Vi får nå to rapporteringspunkter hvert år i Stortinget, både knyttet til framleggelsen av statsbudsjettet og til rapporteringen om gjennomføringen av klimapolitikk, som gjør det både mulig og nødvendig for alle partier i Stortinget å ta stilling til helheten i klimapolitikken, ikke bare reklameforslagene om tiltak som kutter et eller annet, men også forslagene eller tiltakene i statsbudsjettet som øker utslipp eller undergraver utslippskutt. Det er en type helhetstenking som er et betydelig framskritt i norsk klimapolitikk. Det blir også et betydelig framskritt at vi tvinger oss selv til å forsterke klimamålene hvert femte år, basert på faglige råd bl.a. fra et beregningsutvalg som vil gjøre til historie den omgangen vi hadde med statsbudsjettet rett før jul, hvor det var en vilter og fullstendig faktaløs krangel om hvem som oppfylte og ikke oppfylte hvilke klimamål. Neste gang skal vi vite hva klimabudsjettene til Fremskrittspartiet, til Arbeiderpartiet og til Senterpartiet faktisk innebærer målt mot de langsiktige målene som settes.

Så har det aldri vært noen som helst tvil om at Miljøpartiet De Grønne er kritisk til svært mange sider ved norsk klimapolitikk, og vi er svært kritiske til deler av denne loven også. Kanskje det aller mest problematiske er at stortingsflertallet vedtar en formulering om et lavutslippssamfunn i 2050 som innebærer at Norge skal kunne bli et lavutslippssamfunn uten å kutte utslipp. Det kommer ikke til å være gjennomførbart, fordi det er så mange teknologiske, økonomiske og politiske utviklingstrekk som vil gjøre en slik strategi umulig, men det er trist at stortingsflertallet holder fast på den typen formulering som bare innebærer én ting, nemlig forestillingen om at Norge skal kunne bli – og skal tjene på å få bli – det siste fossile landet i Europa.

Det som kanskje er viktigst ved den loven som nå vedtas, ved siden av at den setter en ramme for arbeidet på Stortinget, er det signalet og de mulighetene den gir for norsk næringsutvikling og for utvikling av norske jobber. Det er nemlig klimapolitikken og politikken for å oppfylle FNs internasjonale bærekraftmål som er den viktigste globale og nasjonale driveren for næringsutvikling, for teknologisk utvikling og, jeg vil til og med si, for samfunnsutvikling i våre dager. Det å gi norsk næringsliv en klarere beskjed om at nå vil denne politikken bli gjennomført, er den beste gaven vi kan gi det næringslivet – veldig mye bedre og veldig mye mer verdifullt enn detaljer om skattetiltak.

En svært viktig svakhet ved denne loven, som vi må jobbe med å få inn, er det Miljøpartiet har påpekt en rekke ganger, nemlig det faktum at Norges suverent største klimaansvar – oljen og gassen vi eksporterer, og utslippene, de ti ganger så høye utslippene, som det forårsaker – er fortsatt noe Stortinget snur fullstendig ryggen til. Det og bruken av Statens pensjonsfond utland – 8 000 mrd. kr investert i mainstream utvikling på verdensmarkedet, en mainstream som er farlig for jordas framtid – er de to store klimadinosaurene som vi fortsatt ikke adresserer, og som vi må ta tak i i framtida.

For øvrig tar jeg opp de forslagene vi er med på.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Vidar Helgesen []: Paris-avtalen er en sterk politisk og rettslig forpliktelse. Den er også en dypt moralsk forpliktelse til felles global innsats mot klimaendringene. Dagen etter at USAs president har vendt ryggen til dette moralske fellesskapet, bringer Stortinget i dag Paris-avtalens viktigste innhold inn i norsk lov. Jeg vil takke komiteen og saksordføreren for godt arbeid i så måte.

Loven innebærer også at vi lovfester samarbeidet med EU. Dette samarbeidet blir nå en enda viktigere del av norsk klimapolitikk i lys av at USA forlater Paris-avtalen. Det er nå fremfor alt EU som får ansvaret for å gi lederskap til de internasjonale klimaforhandlingene. Det initiativet som regjeringen og samarbeidspartnerne tok til felles gjennomføring med EU i klimapolitikken, styrker også Norges gjennomslag i de internasjonale klimaforhandlingene, og det blir viktig når EU får en sterkere og viktigere rolle.

Jeg er glad for at det er bred tilslutning til de forslagene og hovedgrepene som regjeringen og samarbeidspartiene ble enige om i fjor høst. Det er ikke slik at den politiske utfordringen med å videreutvikle klimapolitikken forsvinner med denne klimaloven. Vi lovfester det langsiktige målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn, men det er politiske tiltak og vedtak som skal ta oss dit. Det viktige er at heretter blir alle fremtidige regjeringer og Stortinget, uansett farge og politisk konstellasjon, forpliktet av loven til å arbeide for å realisere dette målet.

Min forgjenger Tine Sundtoft sa i forbindelse med anmodningsvedtaket i 2015 at klimaloven vil styrke vårt klimademokrati. Det er en viktig merverdi ved loven. Gjennom systematikken som ligger i årlige redegjørelser for Stortinget, legger klimaloven til rette for en regelmessig, godt faglig fundert og åpen debatt om status og fremdrift i klimapolitikken. Gjennom at loven tar Paris-mekanismen hjem, legger den til rette for at vi hvert femte år må gjøre en mer omfattende vurdering av Norges respons på klimautfordringen og om vi kan strekke oss lenger.

Det er tre viktige ting jeg vil fremheve. Det første er at vi lovfester klimamålet for 2030 om 40 pst. reduksjon, hvor regjeringens hovedgrep er at målet kan gjennomføres felles med EU. Vi har aldri hatt et så forpliktende mål for utslippskutt. Gjennomføringen i Norge blir krevende. Det vil kreve nye tiltak og virkemidler, og før sommeren vil regjeringen legge frem en stortingsmelding med en overordnet strategi for å nå dette målet. Klimaloven legger til rette for at en løsning i fellesskap med EU kan videreføres også etter 2030. Vi har allerede tett integrasjon med EU i klimapolitikken. EU har vedtatt et ambisiøst veikart mot en lavkarbonøkonomi i 2050, og et samarbeid med EU om felles gjennomføring av klimamålene kan gi viktige bidrag til utslippsreduksjoner nasjonalt og til den langsiktige omstillingen som klimaloven skal fremme, med lovfestingen av målet om et lavutslippssamfunn.

For det andre er det slik at Norge er en liten og åpen økonomi. En ambisiøs klimapolitikk i Norge kan ikke ses isolert fra landene omkring oss. Lovforarbeidene understreker at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i internasjonal sammenheng. Det betyr at når politikken utformes, skal det tas hensyn til konsekvensene av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og industriens konkurranseevne. Loven legger til grunn den realitet at om lag halvparten av utslippene fra Norge i dag er omfattet av EUs kvotesystem for virksomheter.

For det tredje gjør loven en viktig balanse mellom jus og politikk, eller mellom rettsliggjøring av klimapolitikken og det politiske ansvaret. Jeg merket meg at et flertall i komiteen også fremhever dette, at klimapolitikken er og forblir en sentral politisk utfordring, og at det er folkevalgte organer som må beholde initiativet i utformingen av de politiske løsningene. Det er viktig også fordi klimaendringene er en omstillingsutfordring. Paris-avtalen er en rammebetingelse for den store samfunnsomstillingen som Norge skal igjennom for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Klimaloven tydeliggjør regjeringens og Stortingets ansvar i klimapolitikken, men overlater den konkrete utformingen til fremtidige beslutninger.

Jeg merker meg også anmodningen om å utnevne et teknisk beregningsutvalg ledet av Miljødirektoratet. Med den innretningen det er gitt av Stortinget, tror jeg det kan være et positivt tilskudd til norsk klimapolitikk. Det vil ikke løse utfordringene med å måle og beregne utslippseffekter, men det vil kunne skape en bedre felles forståelse av utfordringene og bidra til forbedrede metoder. Det vil styrke Miljødirektoratets rolle som koordinator for det faglige samarbeidet om faktagrunnlaget for klimapolitikken.

Klimaloven bygger på hovedlinjene vi er enige om i klimapolitikken. Den løser ikke alle uenigheter, men jeg tror vi kan være enige om at omstillingen til lavutslippssamfunnet vil utfordre det norske samfunnet i mange år fremover, og at klimaloven vil sikre en god systematikk i det arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg vil gripe fatt i det siste som statsråden tok opp i sitt innlegg, som handlet om dette tekniske beregningsutvalget. Jeg er glad for at statsråden nå er mer positivt innstilt til det. Vi hørte jo da forslaget kom, at han mente dette var unødvendig. Jeg tror han brukte ord som smør på flesk. Allikevel skriver alle partier i Stortinget i dag, med unntak av Fremskrittspartiet, at de mener at dette er viktig for å styrke beslutningsgrunnlaget for ulike veivalg som gjøres i klimapolitikken. Vi mener at for at dette skal være et utvalg som skal ha størst mulig troverdighet, er det også avgjørende å få deltakelse utenfor byråkratiet, og selv om vi ikke skriver det i selve forslaget, er det ingen tvil når man leser merknadene om hva som er stortingsflertallets – et veldig bredt stortingsflertalls – klare vilje.

Derfor stiller jeg mitt direkte spørsmål til statsråden: Vil han umiddelbart sette i gang arbeidet med å starte et teknisk beregningsutvalg med deltakelse i tråd med det stortingsflertallet skriver i sine merknader?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg kan bekrefte at jeg vil følge opp dette og sette i gang det arbeidet umiddelbart. Vi tar sikte på at loven skal tre i kraft 1. januar 2018, og det betyr at rammene og aktivitetene som skal pågå, og som er nødvendige for å få loven gjennomført, også må være på plass til da.

Jeg tror det er viktig å ta hensyn til to ting. Det ene er den inkluderingen som Stortinget legger stor vekt på, det at ulike miljøer skal være med i prosessen. Det andre og meget viktige er at de som står ansvarlig overfor Stortinget for gjennomføringen av politikken, og de underliggende etatene til departementene, er med og blir ansvarliggjort i klimapolitikken, og det betyr at deres deltakelse, sektor for sektor, blir veldig viktig. Vi er nødt til å ha begge de hensynene med oss.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Statsråden har jo vært EU-minister og er nå klimaminister. Det er ingen tvil om at statsråden er mer opptatt av EU enn av å kutte norske klimagassutslipp. Den loven som blir vedtatt i dag, kommer ikke til å sette noen nasjonale utslippsmål, det er bare ting som skal gjennomføres i fellesskap med EU. Det å samarbeide med EU nevnes mer enn 50 ganger, mens utslippskutt nevnes seks ganger, og det er vel beskrivende for hva det er statsråden har i tankene.

Derfor er mitt spørsmål veldig, veldig enkelt, for selv om man ikke har et mål, er det likevel avgjørende å planlegge for å kutte utslipp i Norge. Derfor spør jeg: Hvilket nivå for norske utslipp har regjeringen bedt embetsverket planlegge for å oppnå i 2020 og i 2030?

Statsråd Vidar Helgesen []: For å ta det siste først: Vi kommer altså med en stortingsmelding om klimapolitikken snart, og der vil vi legge opp en overordnet strategi for å nå 2030-målene. For 2020-målene er det klimaforliket som ligger til grunn. Som det fremgår av Perspektivmeldingen, har vi med de tiltakene regjeringen og samarbeidspartiene har blitt enige om, kuttet det gapet vi overtok, med tre fjerdedeler, og vi er derfor på god vei til å komme – om ikke annet – veldig nær 2020-målet, og det er med utgangspunkt i relativt konservative anslag.

Så har jeg bare lyst til å si at EU-løsningen i klimapolitikken vil føre til større forpliktelser for Norge: årlige utslippsbudsjetter som vi ikke har hatt før, en mye tydeligere internasjonal overvåkning av at vi gjør jobben vår. Derfor går EU-løsningen og nasjonale forpliktelser her hånd i hånd.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Jeg spurte ikke om klimaforliket lå til grunn, for alle vi som er her, har jo vedtatt at klimaforliket ligger til grunn. Det jeg spurte statsråden om, var: Hva har statsråden bedt embetsverket i de ulike departementene planlegge for å nå av klimagassutslipp i 2020 og 2030? Det å vedta og juble for ting i festtaler er noe helt annet enn å gå hjem og planlegge for å nå utslippsmålene. Derfor spør jeg: Hva har regjeringen vedtatt å be embetsverket sitt planlegge for å nå i 2020?

Statsråd Vidar Helgesen []: Det er slik, som alle riktignok vet i denne sal, at klimaforliket ligger til grunn, og arbeidet og prioriteringen denne regjeringen og samarbeidspartiene har hatt, er å styrke virkemidlene, styrke klimaforliket, for å komme nærmere målene. Men mye av forutsetningene og systematikken i 2020-arbeidet lå til grunn da vi overtok. Vi har lagt vekt på å styrke det, og det har vi sannelig også gjort.

Vi bringer for 2030-målene inn en systematikk som Heikki Eidsvoll Holmås bare kunne drømme om da han og hans parti satt i regjering. Der kommer vi med en helt annen planmessighet enn det norsk klimapolitikk var preget av før vi overtok. Derfor vil jeg be Holmås om å ha tålmodighet noen uker til før han skal få ta del i den store gleden det blir å lese vår stortingsmelding med en større systematikk i klimapolitikken for 2030.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Mon det! Jeg ser jo at statsråden er en mann som stort sett legger fram stortingsmeldinger etter at det er mulig for Stortinget å behandle disse meldingene. Stortinget får jo aldri mulighet til å styre klimapolitikken på dette området fordi statsråden bruker for lang tid til å finne ut av hva i all verden det er han mener.

Statsråden sier at vi får en helt ny systematikk i utslippskuttene i Norge. Statsråden har fremmet en klimalov der han ikke engang har tenkt å rapportere på halvparten av Norges utslipp. Utslippene i kvotepliktig sektor, med andre ord fra industrien og oljeindustrien, har ikke statsråden engang tenkt å rapportere på. Da spør jeg: Hva slags systematikk og hva slags nasjonale ambisjoner og mål er det han ber embetsverket planlegge for å oppnå av kutt i kvotepliktig sektor, med andre ord i industrien og i oljeindustrien?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at hun ikke tror statsråd Helgesen behøver å svare på hva slags kommunikasjon han har med sitt embetsverk.

Statsråd Vidar Helgesen []: Takk for den påpekningen, president. Jeg kan likevel si at vi i meldingen vil komme tilbake til klarere mål og mer systematikk. Jeg ser frem til det.

Det europeiske kvotesystemet har et system for å sikre at utslippsmålene nås. Når norsk næringsliv er med i det, er det også med på å bidra til å nå europeiske klimamål. De målene som gjelder for kvotesystemet for 2020, vil bli nådd. De målene som vil gjelde for 2030, skal bli nådd. Og vi skal ha tiltak for å nå dem.

Jeg har bare lyst til å si at når det gjelder stortingsmeldingen, kommer den som en melding før planen, i den forstand at vi vil komme til Stortinget med en sak når EU-løsningen er klar. Vi synes altså at vi vet nok nå til å komme tidligere med en overordnet strategi for å nå 2030-målene.

Rasmus Hansson (MDG) []: Tatt i betraktning hvordan regjeringen og for så vidt tidligere regjeringer har strittet imot å innføre en klimalov, må det være hyggelig å stå her som den statsråden som legger fram dette som et veldig viktig virkemiddel. Blant de mange tegnene på at uviljen fortsatt finnes, er det at regjeringen har strittet så kraftig imot å rapportere på sektornivå, altså per departement, hvordan utslippene skal gå ned og går ned innenfor samferdsel, landbruk osv. Det ville blitt oppfattet som forholdsvis psykedelisk hvis man i statsbudsjettet mente at det var en fornuftig fleksibilitet å ikke presisere budsjettene innenfor landbruk og samferdsel, men bare rapportere alt i samme suppa. Spørsmålet til statsråden er: Hvordan vil han håndtere det problemet som oppstår når man ikke har en systematisk rapportering på sektornivå innenfor ikke-kvotepliktig sektor?

Statsråd Vidar Helgesen []: Innenfor ikke-kvotepliktig sektor får vi et mål som etter alt å dømme vil være på 40 pst. Det skal nås både med virkemidler rettet inn mot den enkelte sektor og med virkemidler på tvers av sektorene. CO2-avgiften er et viktig virkemiddel i så måte. Hvordan det vil slå ut for ulike sektorer, er det ikke alltid like lett å forutse, men vi vil sikre at vi når det målet for ikke-kvotepliktig sektor som en helhet. Det vil vi sikre gjennom at vi med EU-løsningen får utslippsbudsjetter som vi må svare for, og som, i motsetning til hva mange prøver å påstå, vil bety kraftige utslippskutt også i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.