Stortinget - Møte tirsdag den 20. juni 2017

Dato: 20.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 486 S (2016–2017), jf. Dokument 3:12 (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 12 [16:41:21]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av Stortingets byggeprosjekt; Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel (Innst. 486 S (2016–2017), jf. Dokument 3:12 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 20 minutter til saksordføreren, 15 minutter til de øvrige partienes hovedtalspersoner og 15 minutter til medlemmer av presidentskapet.

Presidenten vil videre foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg skal nå på vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen legge fram Innst. 486 S for 2016–2017, om Riksrevisjonens undersøkelse av Stortingets byggeprosjekt, Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel.

Komiteen er samlet om en felles forståelse av de funn og konklusjoner som framkommer i Riksrevisjonens rapport. Sjelden er det så sterk grad av enighet som det er i det vi presenterer for Stortinget i denne saken. Det er også noen uenigheter – om konklusjoner som skal trekkes. Jeg forutsetter at disse synspunktene blir lagt fram av de respektive representanter.

Stortinget vedtok 20. desember 2016 å be Riksrevisjonen gå gjennom hele byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv. og viste til at det var sider ved Stortinget som byggherre, beslutningsgrunnlaget, gjennomføringen, informasjonsgangen og budsjettfullmaktene under hele saksforløpet som måtte avklares nærmere.

Riksrevisjonen la fram sin undersøkelse 6. juni 2017, hvor det konstateres betydelig svikt i planleggingen og gjennomføringen av Stortingets byggeprosjekt. Riksrevisjonens undersøkelse oppsummeres med hovedfunn som framkommer av innstillingen – jeg er klar over det – men jeg vil allikevel lese dem her fra talerstolen. Riksrevisjonens undersøkelse oppsummeres slik:

  1. Prosjektet har hatt en kraftig kostnadsøkning som bare delvis kan forklares med at prosjektet har endret karakter.

  2. Det er lagt mer vekt på tidsplan og funksjonalitet enn på å sikre kostnadskontroll.

  3. Prosjektorganiseringen har ikke vært tilpasset prosjektets kompleksitet og omfang.

  4. Mangelfulle utredninger ligger til grunn for kostbare valg.

  5. Bedre kvalitetssikring kunne ha avdekket svakheter ved byggeprosjektet.

  6. Stortinget mangler et regelverk som skal sikre god og effektiv gjennomføring av store byggeprosjekter.

  7. Utvidelse av avtalen om prosjektering fulgte ikke anskaffelsesregelverket.

  8. Stortingets beslutninger om å bevilge penger til prosjektet er tatt på et ufullstendig grunnlag.

  9. Det er behov for klargjøring av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker.

Komiteen sier at hovedfunnene er svært alvorlige og bekrefter det komiteen skrev i sin budsjettinnstilling, at de svært betydelige overskridelsene skyldes alvorlige mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet, at det er byggherren selv som har ansvaret, og at presidentskapet og administrasjonen, som utgjør funksjonen som byggherre, er ansvarlig for å informere Stortinget og foreslå de årlige bevilgningene gjennom budsjettproposisjonene.

Jeg vil også understreke at komiteen er enig med Riksrevisjonen i at komiteen kunne og burde ha etterspurt mer detaljert informasjon om utbyggingen, men når jeg har sagt det, vil jeg legge til at det er administrasjonen og i dette tilfellet presidentskapet som skal sørge for at saken blir godt nok opplyst, slik at avgjørelser fattes på grunnlag av forsvarlig saksbehandling.

Før jeg går inn på de fire områdene Riksrevisjonen finner problematisk, og som utgjør en form for konklusjoner, vil jeg gjengi de betegnelser Riksrevisjonen bruker, og som komiteen også har valgt å bruke. Det er for ordens skyld. Det lyder slik: Man bruker presidentskapet om de for sesjonen valgte stortingsrepresentanter til disse tillitsverv, Stortingets administrative ledelse som fellesbetegnelse på presidentskapet og administrasjonen under presidentskapets ansvar samt administrasjonen som spesifikk betegnelse for administrasjonen som ledes av en ansatt direktør.

Så til de fire konklusjonene – også de er gjengitt i innstillingen, men de skal tas med her for helhetens skyld:

  • Riksrevisjonen ser det som problematisk at Stortingets presidentskap ikke sørget for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planlegging og gjennomføring av et så stort og komplekst byggeprosjekt.

  • Riksrevisjonen mener det ikke har vært gjennomført kvalitetssikring i tråd med reglementet for økonomistyring i staten. Riksrevisjonen mener dette er problematisk, og at en slik kvalitetssikring kunne avdekket svakheter i prosjektet.

  • Riksrevisjonen ser det som problematisk at Stortingets administrative ledelse ikke fulgte anskaffelsesregelverket ved utvidelsen av avtalen om prosjektering.

  • Riksrevisjonen mener at det er problematisk at Stortinget i plenum ved budsjettbehandlingen for 2014 ikke fikk informasjon om at kostnadene på prosjektet ville øke, all den tid kostnadsøkningen var kjent for administrativ ledelse minst en uke før stortingsbehandlingen.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens vurderinger og mener det er gjort et godt og grundig arbeid fra Riksrevisjonens side, som underbygger både konklusjonene og de fire områdene som Riksrevisjonen finner særlig problematisk. Komiteen mener dette er svært kritikkverdig.

Så er komiteen veldig klar over at Stortingets presidentskap, i alle fall i offentlighet, gjennom presidenten, har gitt uttrykk for at Riksrevisjonens rapport ikke har vært fyllestgjørende, fordi den ikke tar opp de utfordringene som manglende levering, spesielt fra Multiconsult, har betydd for forsinkelser og andre utfordringer i prosjektet. Riksrevisjonen redegjør for dette, fastholder sine konklusjoner uavhengig av dette og fastslår at det er manglende styring og planlegging som er hovedårsaken til de store overskridelsene. Jeg sier at komiteen slutter seg enstemmig til Riksrevisjonens forståelse.

De anbefalinger som Riksrevisjonen legger fram, bør følges opp. Særlig vil komiteen peke på at det må foretas en grundig gjennomgang av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber presidentskapet følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og foreta en grundig gjennomgang av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker.»

Komiteen mener også at Stortinget bør ta lærdom av feilene fra prosessen og gjennomføre tiltak for å hindre at slike feil skjer igjen, og fremmer derfor følgende forslag for Stortinget:

«Stortinget ber presidentskapet sørge for at det i etterkant av byggeprosjektet lages en evalueringsrapport med læringspunkter Stortinget kan ta med seg inn i senere byggeprosjekter.»

Komiteen har gått grundig inn i de sentrale temaene, hvor det går fram av presidentskapets tilsvar til rapporten at de ikke har samme forståelse som Riksrevisjonen når det gjelder hvilke rammer og krav som gjelder for Stortingets administrative ledelse i utøvelsen av sin funksjon. Tiden tillater ikke annet enn at jeg i dette innlegget bare summarisk nevner dem, og legger til grunn at også andre medlemmer i komiteen kan utdype disse. Det gjelder spørsmål om ansvarsplassering. Det gjelder spørsmål om styring og rammer. Det gjelder spørsmål rundt bruken og ikke bruken av Statsbygg. Og det handler om kostnadsbevisstheten og hvorvidt bedre kvalitetssikring kunne avdekket svakheter ved byggeprosjektet. Jeg viser på dette punktet for øvrig til innstillingen, slik komiteens synspunkter er framstilt på disse områdene.

Så vil jeg si at det er viktig for meg på vegne av komiteen å understreke at vi mener at det var nødvendig for Stortingets administrasjon å iverksette tiltak for å bedre sikkerheten etter 22. juli 2011. Stortingets administrative ledelse var også i sin fulle rett til å vurdere, for deretter å iverksette, tiltak for å imøtekomme et behov for mer plass. Det var nødvendig og riktig av Stortingets administrasjon å ta initiativ til rehabilitering og oppgradering av Prinsens gate 26 til en funksjonell standard hvor sikkerheten var ivaretatt.

Det er også komiteens synspunkt. Det er måten prosessen i forkant og underveis har vært håndtert på, vi som budsjettkomité for Stortinget har hatt innsigelser imot, fordi det har medført uakseptable overskridelser, så store at Stortinget ikke har hatt noe annet valg enn å komme til bunns i hvordan dette kunne skje. Det var disse spørsmålene komiteen tok tak i i budsjettbehandlingen, og våre funn i den prosessen tilsa at vi måtte be om en uhildet gjennomgang fra Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, som altså nå ligger på bordet.

Vi sier om dette i sum at ansvaret ligger hos Stortingets administrative ledelse, under presidentskapets ansvar i kraft av å være byggherre, men det er svært alvorlig at presidentskapet ikke har gitt Stortinget i plenum den nødvendige informasjon om status for prosjektet, slik at det var mulig å ta opplyste valg.

Jeg har sagt dette to ganger, men jeg skal si det en gang til, for dette må være formelt korrekt: Byggherren er Stortingets administrative ledelse, og det er en enstemmig komité som slår fast at presidentskapet i sitt arbeid med Stortingets byggeprosjekt har opptrådt sterkt kritikkverdig.

Så kommer jeg til forslagene. Jeg velger nå ikke å lese dem. De taler for seg selv. Jeg viser til innstillingen når det gjelder framføringen av de konkrete forslagene til vedtak, som komiteen enstemmig inviterer Stortinget til å fatte. Som det for øvrig framgår av innstillingen, er det slik at SV og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortingspresidenten har ikke Stortingets tillit.»

Komiteen for øvrig støtter ikke dette, men har merknader som altså uttrykker sterk kritikk, som jeg har gitt uttrykk for.

Til sist: Hele Stortinget forstår at dette er en veldig vanskelig sak. Hele Stortinget forstår at det er alvorlig og meget beklagelig for Stortinget. Det er slått fast nå at ansvaret for dette er plassert av Riksrevisjonen – det er nå så – og nå altså av en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité. Jeg vil si det slik til alle som hører på: For at vi nå skal kunne komme videre, er det nødvendig at vårt presidentskap tar den enstemmige kritikken inn over seg, og at en dermed også påtar seg det ansvaret som påhviler presidentskapet. Det er de ordene jeg vil bruke i denne sammenhengen. Men jeg vil gjenta, for at det skal være sagt tydelig: Det er en enstemmig komité og dermed formodentlig et enstemmig storting som mener at dette er forutsetningen for at vi skal komme videre i denne saken.

Sverre Myrli hadde her overtatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for grundig arbeid med saken. Jeg kan bekrefte at den absolutt har budt på utfordringer. Jeg vil også benytte anledningen til å takke medrepresentantene i komiteen. Det skal noe til å utøve kritikk mot folk en treffer, og som en ellers omgås så nært, kanskje ikke sosialt, men i hvert fall i daglige funksjoner.

Jeg har lyst til å gjøre noen avgrensninger. Jeg har hørt noen si at kontrollkomiteen setter seg over presidentskapet. Da tror jeg vi skal minne oss selv om hva saken ikke gjelder. Det er for det første ingen kontrollsak. Det at kontroll- og konstitusjonskomiteen er inne i saken, er jo på grunn av dens forhistorie – at det over tid ble stilt spørsmål i forbindelse med flere budsjettbehandlinger, som ble utilfredsstillende besvart over flere år. Det var i anledning av at vi tilrettelegger for Stortingets plenum å behandle budsjetter, at vi til slutt, i desember 2016, måtte bruke den hjemmelen som ligger i å anmode Riksrevisjonen om å gå inn, også fordi de får tilgang til dokumenter, møteprotokoller og saksfremlegg som de ikke har fått ut på annen måte.

Det er en ting til denne saken ikke er – den er ikke noe byggeregnskap. Jeg ser at noen i pressen har begynt å omtale den som sluttsummen, endelig strek, osv. Da minner jeg om at det skal bygges i nesten to år til. Prosjektet er fortsatt ikke under kontroll. Det ser man av dagens brev til gruppelederne, med budsjettkomiteen som kopiadressat. Der står det at man ikke er i stand til å gjøre de beregningene med oppdatert kostnadsoverslag som man påtok seg å gjøre i et fellesmøte mellom kontrollkomiteen, gruppelederne og presidentskapet. Det kan det jo også være grunner til. Så prosjektet er fortsatt ikke under kontroll, og de tallene som tikker inn til administrasjonen, har en tendens til å forbli der inntil noen spør eller de offentliggjøres på et for presidentskapet gunstig tidspunkt. Det er vel formodentlig etter at vi har tatt ferie.

Tenk på tallet 2 mrd. kr, eller 2 000 mill. kr, som er hentet ut fra familier, husholdninger og lønnsmottakere for å brukes til noe som ikke øker Stortingets funksjonalitet, som ikke bedrer hverdagen for representantene, og som faktisk kan vise seg å være helt unyttig. Det er under vårt arbeid med saken vist at administrasjonen så sent som 30. april 2015 foreslo overfor presidentskapet at man skulle kutte ut tunnelen på 260 meter som strekker seg til Kontraskjæret, at man kunne klare seg uten varemottaket, som andre parlamenter legger lenger vekk fra parlamentsbygningen, nettopp av sikkerhetshensyn. Videre, hvis vi går til det opprinnelige prosjektet, som Stortinget ble presentert for til å begynne med, med den uskyldige sum på 70 mill. kr til vindusutskifting, ventilasjon og etasjeskillere som bedre ivaretok branntekniske krav, er det en lang vei. Revisjonen har heller ikke funnet spor etter hvorfor man i det gamle bygget, i Prinsens gate 26, fant ut at tiden var inne til å etablere en ny kjeller under den gamle – en ny kjelleretasje. Selvfølgelig møter man økte problemer når man skal ytterligere fem meter ned og etablere den nye basisen for bygningen.

Det har også vært et problem når det gjelder informasjonen, at det er ytre forhold som nesten på forutbestemt vis ser ut til å ha ført oss dit vi er nå, at man har påberopt alle andre rammebetingelser enn sine egne valg som resultater. Jeg kan nevne at det er henvist til Riksantikvarens krav, som ved nærmere ettersyn viser seg ikke å være krav, idet han har frafalt å bruke inngrepshjemler, men bare er estetisk rådgiver. Man har fortalt oss hvor uoverstigelig det var av forfatningsmessige grunner å bruke Statsbygg – på grunn av maktfordelingsregler – mens juristene i Høyesterett uten problemer har brukt Statsbygg meget vellykket til å avgrense et prosjekt, hvilket Kommunal- og moderniseringsdepartementet for lengst har avklart at man kan gjøre uten å bryte inn i regjeringens styringslinjer eller ressursprioritering. Eller man grunngir behovet for en tunnel med at det hadde vært fint om vi av sikkerhetsgrunner hadde en ekstra rømningsvei. Men betegnende nok har ikke PST eller livvakttjenesten vært inne i utformingen av den tunnelløsningen som ble valgt. Dessuten ville det vært mange andre, billigere, løsninger.

Jeg minner om at da prosjektet første gang antegnet seg i de meget – skal vi si – overordnede, for ikke å si overfladiske, betegnelsene i budsjettet, sto det under P26, og den gangen var innkjøringen inkludert i prosjektet. Med det tunnelsystemet vi har, hadde det selvfølgelig vært en avlastning hvis man hadde behov for det.

Poenget med disse illustrasjonene er å vise at veldig mange andre enn en selv har hatt styring med dette. Det kan godt være at presidentskapet ikke har vært særlig inne i prosjektet. Et av de funnene som Riksrevisjonen gjorde, var at man i en nimånedersperiode, fra mai 2014 til februar 2015, ikke har funnet noen dagsorden fra presidentskapet eller saksfremlegg fra administrasjonen som vedrører byggesaken, mens man offentlig har sagt at dette prosjektet har man fulgt tett. Man har ikke bare fulgt det tett, man har altså påtatt seg en organisering der man selv tok byggherrefunksjonen, med alt det innebærer. Jeg tror vi bare skal stålsette oss og være forberedt på at det kommer mer.

Høyres gruppe i kontrollkomiteen gir sin fulle tilslutning til fremstillingen av saken, som for øvrig er fremstilt utmerket av komitélederen, når det gjelder kostnadsoverskridelsene. Man kan dvele ved at man ved samtlige korsveier har valgt dyre løsninger, av og til i strid med alternativene som var tilbudt fra administrasjonen.

La meg bruke den siste delen av innlegget til å reflektere litt over hvordan vi vil ha det fremover. Det er jo ganske pinlig at landets høyeste folkevalgte organ, som forutsetter demokratisk medvirkning, ikke har orden på styringslinjene internt i huset. Det er bare ikke akseptabelt. Og det er også nettopp dette vi har sett når presidentskapet har svart Riksrevisjonen. Jeg priser meg lykkelig over at vi har fått Riksrevisjonen inn som en nøytral – skal vi si – samtalepartner for presidentskapet, slik at vi ikke skulle ha det som en konflikt mellom kontrollkomiteen og presidentskapet. Men alt de gjør, og alt de svarer, er jo bare å minne om de elementære reglene som gjelder for alle som ønsker seg penger fra staten for å gjennomføre et godt prosjekt, enten det måtte være en fødestue eller en ny skole, og som selv det minste lille kommunestyret er vel kjent med i samspillet med rådmannen. Man må ha budsjetthjemmel, som er noe mer enn en tallhjemmel. Man må ha saken utredet – alle dens sider og konsekvenser. Når man begynner å passere beløpsgrensene for investeringen, slår det inn kvalitetskrav som norske økonomer til og med har vært de fremste til å utvikle i verden, hvor man alltid begynner med nullopsjonen: Hva hvis vi ikke iverksetter dette tiltaket? Kan det løses på annen måte? Nå har man brukt den omvendte teknikken. Man har vedtatt ett prosjekt, så ett prosjekt til, og så enda ett, og så ser man hvor ferden ender. Det er ikke anbefalelsesverdig, og det er derfor vi har regler om det.

Derfor understreker komiteen at oppgaven ikke er så vanskelig som å si at man skal gå igjennom alle disse rollene og nærmest granske seg selv. Det har vi i og for seg gjort her, men det vi trenger, er ikke først og fremst nye regler. Vi trenger etterlevelse av dem vi har. Vi trenger forståelse for at Finansdepartementet, når det fremlegger forslag om bruken av ca. 1 mrd. kr på driftssiden i Stortinget per år og store investeringer som binder over flere år, skal vite hvor man skal ende. Det kalles på fint, har jeg lært meg, scope control, altså at man rett og slett har styringen på hvor man vil. Det er i denne sammenheng man forundres over at når revisjonen forelegger sine seks kapitler for presidentskapet, svarer de i et syvende kapittel, som er essensen av deres lange brev, inntatt på side 113 i rapporten:

«Presidentskapet viser til at «(n)år det gjelder revisjonens påpekning av at Stortinget i plenum pga. overordnet rapportering i budsjettproposisjonene ikke har kunnet prioritere mellom delprosjektene, eller tatt stilling til om noen deler av prosjektet bør stoppes, er det grunn til å peke på at det ikke er naturlig å legge denne typen spørsmål frem for plenum. Det må forutsettes at disse spørsmålene er avklart før saken fremlegges for bevilgningsvedtak i plenum.»

Har man forstått hva det vil si å foreslå noe som noen skal bestemme og bevilge til? Det er selvfølgelig at de kan si nei. Det som har utviklet seg over tid, er at først har presidentskapet i realiteten tatt alle beslutningene og pådratt oss mulig erstatningsansvar hvis vi ville bryte det. Og så ringer, mailer eller sender de brev til Finansdepartementet, som av respekt for maktfordelingsprinsippet fører inn det tallet som da gjelder. Det er for øvrig beskrevet ganske fornøyelig, synes jeg, hvordan en e-post fra Stortingets direktør, som argumenterer med at det er bedre med runde rammer – selvfølgelig mye høyere enn dem man hadde – og så justerer fra 1,71 mrd. kr til 1,8 mrd. kr. Siden presidentskapet ikke er samlet i september, er det vanlig remissbehandling at de som har noe imot det, skal protestere aktivt. Det er en viss forskjell, synes jeg, på 1,8 mrd. kr og1,71 mrd. kr. Det er etter min hoderegning 90 mill. kr, som da bare utløser ny budsjetthjemmel, uten å måtte argumentere for det, bortsett selvfølgelig fra den lille uroen over at man er i ferd med å slippe opp for penger. Man svarer med at kontrollkomiteen de to siste årene har vist en økende interesse for budsjettet, og henviser til andre fremgangsmåter, at de kan holde seg orientert gjennom sine gruppeledere. Det er heller ikke riktig når de sier at det blir løpende rapportert til gruppene. Det er en sterk overdrivelse – det skjer meget sporadisk og kun når det brenner, så det kan ikke være noen informasjonskanal å benytte. Denne oppfølgingen, det å ikke underrette om endrede forhold, er et problem. Det er bare å lese de seks punktene, og vi kan gjerne komme tilbake til det i debatten, for rollene er i grunnen ganske avklart. Det er bare å følge reglementet i staten, som gjelder alle andre, og vårt eget økonomireglement, som vi selv har tatt fra staten og gjort til vårt eget av nettopp maktfordelingsgrunner.

Jeg vil avslutte så vidt med mistillitsforslagene. Der er ikke vi med, og det er selvfølgelig noen som spør hvorfor, når vi har et så langt tilløp uten hopp, for å si det sånn. Da kan man si at det som er viktig i denne saken, er læring, selv om presidentskapets lærekurve har vært foruroligende lav. Men det er flere presidentskap som har vært inne i bildet, og de opptrer som et kollektiv. Dermed vil vi kanskje ikke gjøre rett og skjel i forhold til de belastningene som administrasjonen må ta direkte i saken.

Helge Thorheim (FrP) []: Jeg vil først takke saksordføreren og de øvrige medlemmer av komiteen for et stort og på mange måter vanskelig arbeid med denne saken, ikke minst fordi dette er Stortingets egen byggesak.

Denne saken er dessverre et eksempel på en byggesak som både Stortingets presidentskap, kontroll- og konstitusjonskomiteen og skattebetalerne gjerne skulle vært foruten. Hvorfor det? Jo, når et vedtak i presidentskapet i april 2011 om å rehabilitere Prinsens gate 26, altså P26, startet som et relativt enkelt oppussingsprosjekt til 70 mill. kr, men endte opp som en stor rehabiliteringsjobb med flere tilleggsfunksjoner, med en samlet kostnad på 1,8 mrd. kr, må en spørre seg selv hvordan dette kunne skje.

Som følge av terrorhandlingen den 22. juli 2011 ble det et sterkt fokus på objektsikring, og en så da muligheten for å integrere tiltak for å øke sikkerheten i bygget som en del av oppussingsprosjektet. Dette var naturlig, da 22. juli-terroren nok rystet alle sammen. Det første anslaget for totalrenoveringen, som det da ble av P26, var på 272–365 mill. kr. Som følge av behov for økt sikkerhet vedtok presidentskapet å innlemme bygging av nytt post- og varemottak i det nye prosjektet. Kostnaden for totalrenovering av P26 samt post- og varemottak ble nå anslått til å være 660 mill. kr. I dette anslaget var ikke kostnaden til ny innkjøring til tunnel til garasjen fra Wessels plass/Nedre Vollgate med.

I budsjettforslaget for 2014, som ble behandlet i Stortinget, var det ikke nevnt noe om eventuelle kostnader til ny innkjøring og tunnel til garasjen fra Wessels plass/Nedre Vollgate, selv om Stortingets administrasjon arbeidet med to ulike alternativ for ny innkjøring og hadde en foreløpig kalkyle for dette da budsjettproposisjonen ble behandlet.

Den 5. desember 2013 besluttet presidentskapet at den nye innkjøringen skulle flyttes til Rådhusgaten, og begrunnelsen for dette var innsigelser fra naboer og Oslo kommunes planer for kollektivtransporten over Wessels plass. En ny kostnadsramme ble estimert til 847 mill. kr, hvor merkostnadene ved å flytte innkjøringen til Rådhusgaten var anslått til 80 mill. kr.

Våren 2014 økte kostnadsrammen for hele byggeprosjektet til 1 137 mill. kr, som ble fremmet i budsjettet for 2015. I juni 2015 ble den igjen økt, til 1 450 mill. kr, i forbindelse med budsjettframlegget for 2016. I september 2016 ble kostnadsanslaget nok en gang justert opp, til 1 800 mill. kr, i budsjettbehandlingen for 2017. I kostnadsanslaget var det, i likhet med de tidligere anslagene, innbakt et usikkerhetsanslag.

I budsjettbehandlingen for 2017 var komiteen svært kritisk til overskridelsene i forbindelse med utbyggingen ved P26 samt problemet med å få tilgang til presis og oppdatert informasjon om prosjektet. Komiteen innstilte til Stortinget at Stortinget skulle be Riksrevisjonen om å gjennomgå hele byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv.

Riksrevisjonen la fram sine undersøkelser den 6. juni 2017, og komiteen har konstatert at Riksrevisjonen har funnet betydelig svikt i planleggingen og gjennomføringen av Stortingets byggeprosjekt. Riksrevisjonens hovedkonklusjon er nedfelt i ni punkter. Jeg skal ikke gjenta disse ni punktene nå, men kanskje de fire første, som i alle fall jeg synes er viktige:

  • «Byggeprosjektet har hatt en kraftig kostnadsøkning som bare delvis kan forklares med at prosjektet har endret karakter.

  • Det er lagt mer vekt på tidsplan og funksjonalitet enn på å sikre kostnadskontroll.

  • Prosjektorganiseringen har ikke vært tilpasset prosjektets kompleksitet og omfang.

  • Mangelfulle utredninger ligger til grunn for kostbare valg.»

Dette er bare fire av ni punkter.

Funnene som Riksrevisjonen har gjort i denne undersøkelsen, er svært alvorlige, og Fremskrittspartiet mener Stortingets presidentskap har opptrådt sterkt kritikkverdig i denne saken. Funnene bekrefter det komiteen skrev i sin budsjettinnstilling, at de betydelige overskridelsene skyldes alvorlige mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. Fremskrittspartiet er kritisk til at Statsbygg, som har den nødvendige kompetansen, ikke ble trukket inn i prosjektet før høsten 2013. Presidentskapet og Stortingets administrasjon burde ha innsett at de ikke hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre et så stort og komplisert prosjekt ved siden av de daglige gjøremålene.

En av årsakene til kostnadsoverskridelsene er at andre har kommet med innspill til prosjektet uten at det har blitt stilt kritiske spørsmål om nødvendigheten av dem og kostnadene de ville medføre. Dette gjelder f.eks. fasaden som Riksantikvaren ønsket bevart, og behovet for en ekstra innkjøringsmulighet til stortingsgarasjen og postmottaket, som de sikkerhetsansvarlige ønsket. I denne saken er det ikke dokumentert at ivaretagelsen av fasaden er et krav fra antikvariske myndigheter. Ei heller foreligger det dokumentasjon fra sikkerhetsmyndighetene om krav om ny nedkjøring.

Det er ikke uvanlig at ønsker fremmes, men det er byggherren som må ta stilling til behovet og kostnadene dette medfører.

Det er presidentskapet som er ansvarlig for å holde Stortinget løpende orientert og framlegge korrekt og utfyllende informasjon om byggeprosjektet gjennom de årlige bevilgningene. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2014 forelå det oppdaterte anslag for byggeprosjektet som ikke ble forelagt Stortinget før vedtak ble fattet. Konsekvensen ble bl.a. at Stortingets beslutning om å bevilge penger til prosjektet er tatt på et ufullstendig grunnlag. Konstitusjonelt er dette svært betenkelig. Dessuten viste de nye anslagene at beløpsgrensene for når ekstern kvalitetssikring skulle gjennomføres, ble overskredet. Dersom Stortinget hadde hatt kunnskap om dette, kunne Stortinget ha sendt saken i retur for å få gjennomført KS1, altså kvalitetssikring.

Fremskrittspartiet mener også at det er kritikkverdig at Stortinget ikke fulgte anskaffelsesreglementet ved utvidelsen av avtalen om prosjektering.

Fremskrittspartiet vil presisere at ansvaret for overskridelsene mv. tilligger til syvende og sist Stortinget, ved presidentskapet som byggherre, uavhengig av om også andre kan bebreides for mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. Fremskrittspartiet støtter derfor Riksrevisjonens konklusjoner fullt ut, og dem vil jeg sitere fra:

«Riksrevisjonen ser det som problematisk at Stortingets presidentskap ikke sørget for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planlegging og gjennomføring av et så stort og komplekst byggeprosjekt. Riksrevisjonen mener at det ikke har vært gjennomført kvalitetssikring i tråd med reglementet for økonomistyring i staten. Riksrevisjonen mener dette er problematisk, og at en slik kvalitetssikring kunne avdekket svakheter i prosjektet. Riksrevisjonen ser det også som problematisk at Stortings administrative ledelse ikke fulgte anskaffelsesregelverket ved utvidelse av avtalen om prosjektering.

Riksrevisjonen mener at det er problematisk at Stortinget i plenum ved budsjettbehandlingen for 2014 ikke fikk informasjon om at kostnaden på prosjektet ville øke, all den tid kostnadsøkningen var kjent i Stortingets administrative ledelse minst en uke før stortingsbehandlingen (…).»

Fremskrittspartiet slutter seg til disse kommentarene fra Riksrevisjonen.

For øvrig viser Fremskrittspartiet til komiteens tilråding til Stortinget og vil for sin del framheve spesielt forslagene til vedtak I og II.

I forslag til I sier vi:

«Stortinget ber presidentskapet følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og foreta en grundig gjennomgang av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker.»

I forslag til II sier vi:

«Stortinget ber presidentskapet sørge for at det i etterkant av byggeprosjektet lages en evalueringsrapport med læringspunkter Stortinget kan ta med seg inn i senere byggeprosjekter.»

Fremskrittspartiet mener det siste punktet er spesielt viktig – dette på bakgrunn av at Stortinget i forbindelse med byggingen av stortingsgarasjen i sin tid hadde lignende overskridelser, uten at vi kan se at det foreligger noen evalueringsrapport som læringsgrunnlag fra den tiden.

Så sent som i dag fikk komiteen en kopi av et brev til de parlamentariske lederne fra presidenten, der han meddeler at prosjektets ramme på 1,8 mrd. kr synes å ville holde. Videre meddeler presidenten at man ser meget alvorlig på kritikken som har framkommet, og at man har igangsatt arbeidet med en gjennomgang, med sikte på nødvendige endringer, spesielt med tanke på endringer i planer og regelverk for Stortingets byggeprosjekt.

Fremskrittspartiet finner presidentens meddelelse til komiteen – selv om det er en gjenpart – svært positiv.

Fremskrittspartiet slutter seg ikke til mindretallets forslag om mistillit. Fremskrittspartiet slutter seg for øvrig fullt ut til komiteens tilråding.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg vil først takke saksordføreren for den jobben som er gjort, i en svært krevende sak.

Riksrevisjonens undersøkelse av byggeprosjektet i Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel er etter vår vurdering utført på en grundig måte, basert på de forutsetninger som ble lagt til grunn. Riksrevisjonen skulle ut fra mandatet som ble gitt, gå inn og vurdere den økonomiske utviklingen og framdriften byggeprosjektet hadde hatt, videre finne svar på årsakene til endringer i kostnad, tidsplan og omfang i prosjektet og til slutt vurdere om Stortinget fikk dekkende informasjon til rett tid om byggeprosjektet. Men det er også viktig å minne om hva Riksrevisjonen ikke har vurdert, bl.a. eksterne rådgiveres rolle og ansvar og de juridiske kontraktene som Stortingets administrative ledelse hadde inngått. Heller ikke partenes oppfyllelse av kontraktens krav, eventuelle erstatningskravs berettigelse eller fordeling av ansvar hva gjelder kostnadsoverskridelser, ble vurdert.

Det som imidlertid er helt vesentlig for Stortinget, er at ingen av de forhold Riksrevisjonen ikke har vurdert, eller har latt være å gå inn på, ville kunne ha endret noe på de funn og konklusjoner Riksrevisjonen har ut fra sin gransking.

Før jeg går nærmere inn på noen av konklusjonene, er det imidlertid behov for å understreke at det var stor enighet om at å planlegge og gjennomføre prosjekt med det formål å øke sikkerheten etter 22. juli 2011 og å prøve å finne løsninger for et behov for arealutvidelse var viktige formål, som Kristelig Folkeparti har støttet.

Riksrevisjonen har konkludert med fire områder som en finner problematiske. Det at en ikke sørget for tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planlegging og gjennomføring av et så stort prosjekt, er viktig å trekke lærdom av. Ut fra Riksrevisjonens undersøkelser og vurderinger ville Statsbygg kunne ha bidratt til økt kompetanse og avhjulpet den kompetansemangelen man da hadde på det å være en profesjonell byggherre. Det er også interessant å registrere at presidentskapet deler Riksrevisjonens syn, at Stortinget for framtiden bør vurdere en løsning der Statsbygg kan fungere som støtte for Stortinget som byggherre for framtidige prosjekter. Vi har i dag, som det allerede er nevnt, mottatt kopi av et brev fra presidentskapet til de parlamentariske lederne, som viser at man har tatt kritikken fra Riksrevisjonen på alvor gjennom å nedsette en arbeidsgruppe som nettopp skal utrede nødvendige endringer i regelverk og praksis ved planlegging og gjennomføring av Stortingets byggeprosjekter, basert på Riksrevisjonens påpekninger. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er bra.

I Riksrevisjonens rapport går det fram at første kontakt med Statsbygg skjedde høsten 2013. Det betyr at spørsmålet om profesjonell bistand av den type som Statsbygg representerer, ikke ble tatt opp før planleggingen av prosjektet var godt i gang og viktige beslutninger allerede var tatt. Selv om det kunne være formelle ting, som vi forstår måtte avklares, av mer konstitusjonell karakter for at Statsbygg kunne påta seg en sånn rolle overfor Stortinget, framgår det av de undersøkelser som Riksrevisjonen har presentert, og av det som opplyses av presidentskapet, at disse avklaringene aldri ble skikkelig gjennomført. Tvert om synes det som om de hindringene, inkludert de påståtte kapasitetsmessige begrensningene som det ble hevdet eksisterte hos Statsbygg, ikke var reelle. Det at man ikke fikk dette viktige spørsmålet avklart, var helt klart uheldig med tanke på den videre utviklingen av prosjektet.

For det andre peker Riksrevisjonen på at det ikke har vært gjennomført kvalitetssikring i tråd med reglementet for økonomistyring i staten, en kvalitetssikring som kunne ha avdekket – tidlig – svakheter i prosjektet. Dette er også et forhold som vi registrerer at presidentskapet har støttet. Så er det riktig å minne hverandre på at det var det forrige presidentskapet, ikke dagens, som hadde ansvaret for dette bruddet på anskaffelsesreglementet. Ekstern kvalitetssikring av kostnadsoverslag for alle statlige prosjekter over 750 mill. kr skal foretas før prosjektet fremmes for Stortinget. Det er grunn til å anta at denne typen tiltak kunne ha avdekket at prosjektet trengte ytterligere bearbeiding før en valgte å gå videre med saken og legge det fram for Stortinget. Det alvorlige er at Stortinget på denne måten foretok beslutninger om å bevilge penger på et ufullstendig grunnlag.

Så registrerer vi at Riksrevisjonen påpeker at det i liten grad har vært foretatt vurderinger av kostnadene ved ulike sikkerhetstiltak. Det kan synes som om en i for liten grad har foretatt reelle behovsvurderinger av tiltakene, eller skal vi kalle det revurderinger, etter hvert som prosjektet økte i kompleksitet. I stedet for å utfordre de råd en fikk fra Oslo kommune og fra naboer, for å nevne noen av aktørene som har kommet med råd, kan det se ut som om man har akseptert og i større grad tilpasset seg rådene, og i for liten grad har drøftet og analysert forholdet mellom kostnadene og nytten i de ulike alternativene. Med andre ord synes det som om det å unngå konflikter med dem som ga råd, har gått ut over kostnadskontrollen.

Riksrevisjonens rapport viser at man har lagt vekt på mulighetene for å utvide prosjektet, samtidig med at den opprinnelige tidsplanen for innflytting etter stortingsvalget i 2017 har vært fastholdt. Dette fokuset på framdrift, som i seg selv for så vidt er positivt, synes også her å ha spilt en negativ rolle for at administrasjonen ikke har tatt seg tilstrekkelig tid til å gjøre nødvendige og grundige vurderinger, og kanskje ikke minst utredninger, etter at prosjektet ble kraftig oppskalert. Ja, Riksrevisjonen skriver det faktisk slik i sin rapport:

«Dette har etter revisjonens vurdering bidratt til at prosjektet kom skjevt ut fra start.»

Heller ikke Riksantikvaren ser ut til å ha stilt formelle krav i forbindelse med Prinsens gt. 26. Selv om Riksantikvaren ga råd, er det likevel noe annet enn det som vi har oppfattet er blitt framstilt som krav. Når det gjelder delprosjektene, tunnelen og postmottaket, er situasjonen den samme. Det har heller ikke vært stilt noen krav fra Riksantikvaren til spesiell utforming av disse delprosjektene, så langt vi kan se. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det som blir framstilt som Riksantikvarens krav, ikke kan brukes som begrunnelse for de beslutningene som presidentskapet har fattet.

Riksrevisjonen har også problematisert at Stortinget i plenum ved budsjettbehandlingen i 2014 ikke fikk informasjon om at kostnadene til prosjektet ville øke, selv om kostnadsøkningen var kjent for administrativ ledelse før stortingsbehandlingen. Informasjonsplikten mellom Stortinget og regjeringen er regulert i Grunnloven § 82, men noen tilsvarende regel eksisterer ikke for forholdet mellom storting og presidentskap. Likevel er det viktig og nødvendig ut fra vårt ståsted og syn at de alminnelige prinsippene for god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling gjelder for Stortinget som administrativt organ. Det betyr at alle opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saker, bør og skal legges fram. Det er en forutsetning at saker som Stortinget har til behandling, skal underbygges på en slik måte at Stortinget kan foreta en forsvarlig behandling. At Stortinget ikke fikk informasjon om at kostnadene ville øke utover det som var meldt i budsjettforslaget, mener Kristelig Folkeparti var kritikkverdig. Heller ikke informasjon om at kostnadsøkningen oversteg terskelverdien for når man må hente inn ekstern kvalitetssikring, ble Stortinget informert om. Stortingets presidentskap oppfylte derfor ikke sin opplysningsplikt overfor Stortinget.

Så er Kristelig Folkeparti enig med Riksrevisjonen i at kontroll- og konstitusjonskomiteen både kunne og burde ha etterspurt mer detaljert informasjon om utbyggingen på et tidligere tidspunkt.

Slik Kristelig Folkeparti vurderer saken, stiller vi oss bak alle de vurderinger som komiteen samlet har gjort. Vi stiller oss ikke bak noe mistillitsforslag. Vi mener Riksrevisjonen også har gjort et grundig arbeid med å klarlegge de forhold som lå i deres mandat, og deler derfor Riksrevisjonens vurderinger og konklusjoner.

Så håper vi at dette prosjektet kan gi oss en lærdom vi kan bruke i organiseringen av senere byggeprosjekter her på huset, og det ser ut som om det allerede er igangsatt prosesser som skal ivareta dette på en god måte. Det tror vi i Kristelig Folkeparti er viktig og nødvendig.

Jeg viser ellers til saksordførerens gode gjennomgang.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil først takke både saksordføreren og nestleder Michael Tetzschner for det arbeidet de har gjort sammen med resten av komiteen for å klarlegge fakta i saken. Jeg må si det er svært forbilledlig å være med i et kollegium som har den holdning, for det er en holdning som vil føre til endring.

Kontrollkomiteen er budsjettkomité for storting og kongehus, og det har ikke vært kultur for å gå nøye inn i Stortingets budsjett. Vi ser at det skulle vært gjort, det skulle vært en annerledes kultur, som jeg skal komme nærmere tilbake til.

Men i den saken vi har nå, er vi ikke budsjettkomité; vi er kontrollkomité. Det vi har fått fram i denne innstillinga, viser ansvar i ulike tidsfaser i byggingen. Det er et ansvar som er knyttet til dagens presidentskap, ved president Olemic Thommessen, det er ansvar knyttet til forrige presidentskap, ved daværende president Dag Terje Andersen, og det er ansvar knyttet til Stortingets administrasjon, ved stortingsdirektør Ida Børresen.

Komiteen ser svært alvorlig på at Stortingets administrative ledelse, som altså er presidentskapet og administrasjonen under presidentskapets ansvar, ikke har vært i stand til å håndtere et så stort byggeprosjekt, og at mangel på opplysninger om kostnadsoverskridelser fra Stortingets administrative ledelse medførte at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke la fram en forsvarlig budsjettinnstilling for Stortinget i plenum.

Riksrevisjonen påpeker at Stortinget heller ikke fikk informasjon om at kostnadsøkningen oversteg terskelverdien for når man bør hente inn ekstern kvalitetssikring av kostnadsoverslag og styringsopplegg. Jeg vil også vise til presidentskapets uttalelse på side 113 i rapporten, hvor presidentskapet skriver om hvorfor Stortinget ved budsjettbehandlingen høsten 2014 ikke ble forelagt opplysninger presidentskapet på det tidspunktet hadde om økt kostnadsramme:

«Det må forutsettes at disse spørsmålene er avklart før saken fremlegges for bevilgningsvedtak i plenum. Det gjelder også spørsmålet om kulverten, der presidentskapet fikk seg forelagt forslag om ny plassering samme dag som Stortingets budsjett for 2014 ble behandlet. Det understrekes at budsjettet for 2014 ikke ble berørt av dette vedtaket. Beslutningen ville ikke ha betydning før senere budsjettår, og var derfor korrekt inkludert i budsjettet for 2015.»

De siste to setningene kan ikke gjentas for ofte:

«Det understrekes at budsjettet for 2014 ikke ble berørt av dette vedtaket. Beslutningen ville ikke ha betydning før senere budsjettår, og var derfor korrekt inkludert i budsjettet for 2015.»

Dette er avklarende. Det viser den kultur som gjelder, og de forhold som vi her snakker om, binder jo opp framtidige kostnader som så opplagt skulle vært presentert i full bredde. Derfor er det en samlet komité som viser til at dette på en god måte beskriver hvordan Stortingets presidentskap ikke oppfyller sin opplysningsplikt overfor Stortinget i plenum, og det er en samstemt komité som mener at dette er svært kritikkverdig.

Vi har tidligere hatt en byggeskandale knyttet til Stortinget. Det var før min tid, på 1980-tallet, da det var et stort byggeprosjekt rundt bygging av nytt garasje- og serviceanlegg. Der kom det nå fram at det ikke var utarbeidet en evalueringsrapport for denne prosessen, og Riksrevisjonen skriver også at administrasjonen ikke er kjent med erfaringer fra prosjektet. Det er det viktig å minne seg på når vi står oppe i denne situasjonen.

Spørsmålet om hvem som skulle være byggherre, er viktig, og Stortinget ble her byggherre istedenfor Statsbygg. Beslutningen ble tatt under forrige presidentskap, ved daværende president Dag Terje Andersen, og hovedansvaret for det valget ligger da, etter Senterpartiets vurdering, på det forrige presidentskapet. Det som er faktum i saken, kommer også fram i Riksrevisjonens funn, hvor det heter:

«Det første formelle brevet mellom Stortingets administrasjon og Statsbygg ble sendt i slutten av oktober 2013. Spørsmålet om bistand fra Statsbygg ble altså ikke tatt opp før planleggingen av prosjektet var godt i gang og sentrale beslutninger allerede var tatt.»

Derfor er det slik at informasjon til komiteen om forfatningsmessige hindre og kapasitetsmessige begrensninger i å benytte Statsbygg heller ikke er presentert på en måte som vi finner riktig, og det er derfor ubesvart hvorfor man ikke benyttet Statsbyggs kompetansemiljø og brede erfaring fra statlige byggeprosjekter. Fra Senterpartiets side har det hele tida vært helt uforståelig hvorfor ikke Statsbygg ble valgt som byggherre istedenfor at presidentskapet tok byggherreansvaret. Det er tross alt et så komplisert prosjekt at det krever den beste ekspertise for å kunne gjøre det på en fullgod måte.

Ellers er det vist i prosjektet at det er en lav kostnadsbevissthet, og prosjektet er påført forseringsambisjoner som har ført til en rekke følgefeil. Riksrevisjonen skriver bl.a.:

«Oppmerksomheten om framdrift synes å ha bidratt til at administrasjonen ikke har tatt seg tid til å gjøre grundige vurderinger og utredninger etter at omfanget av prosjektet økte vesentlig. Dette har etter revisjonens vurdering bidratt til at prosjektet kom skjevt ut fra start.»

Dette med skeivt ut fra start er viktig å legge seg på minne. Riksrevisjonen skriver også:

«Stortingets administrasjon har flere ganger lagt fram forslag om kostnadsreduserende tiltak for presidentskapet, men revisjonen viser at presidentskapet til tross for den kraftige kostnadsøkningen ikke på noe tidspunkt har vedtatt slike tiltak i prosjektet.

Presidentskapet har gjennomgående prioritert løsningenes funksjonalitet framfor mulige kostnadsreduksjoner.»

Det viser også en kultur hos presidentskapet. Konsekvensen har blitt kraftig kostnadssprekk.

Komiteen viser også til et møte i presidentskapet den 30. april i 2015, hvor det ble fremmet en alternativ løsning uten tunnelen til Rådhusgata. Dette ble avvist i presidentskapet, og vi har merket oss at presidentskapet i intervju med Riksrevisjonen har begrunnet beslutningen med hensyn til sikkerheten. Imidlertid er det ikke dokumentert at denne tunnelen har vært en avgjørende premiss for tilfredsstillende sikring fra verken PST eller livvakttjenesten, for de har ikke vært involvert i utformingen av den tunnelen som nå bygges, og det er heller ikke stilt krav utover de råd som sikkerhetsmyndighetene har gitt i saken.

Det var også møte mellom Stortingets presidentskap, kontroll- og konstitusjonskomiteen og gruppelederne samt representanter for administrasjonen den 30. september 2016, og der ble det ifølge referatet «understreket at presidentskapet har tatt stilling til et byggeprosjekt på manglende grunnlag». Det er altså ikke tatt initiativ til å underrette Stortinget formelt om dette. Representanten Tetzschner har gått grundig inn på disse forholdene.

Et annet forhold er Riksantikvaren. Presidentskapet har påberopt seg Riksantikvarens krav for flere av de sentrale beslutninger som er tatt. Riksantikvaren har ikke fremmet formelle krav til Prinsens gate 26 og har ikke uttalt seg om de to andre prosjektene, tunnelen og postmottaket. Riksantikvaren har på et tidlig stadium frafalt å bruke inngrepshjemler overfor Stortinget, men vært rådgiver, og Riksantikvarens krav kan derfor, etter vår vurdering, ikke brukes som tilstrekkelig begrunnelse for beslutninger som presidentskapet har fattet. Komiteen mener presidentskapets opptreden har vært kritikkverdig.

Senterpartiet har en egen merknad på dette punktet, som viser til at stortingsdirektøren offentlig har uttalt at fasaden i Prinsens gate er fredet, og viser her bl.a. til følgende uttalelse av Stortingets direktør i Osloby i Aftenposten 5. januar 2014:

«Bygården i Prinsens gate skal totalrehabiliteres. Fasaden er fredet, så den vil bestå. Innvendig skal vi bygge nytt, derfor må alt rives.»

Jeg vil understreke at beslutningen fra Stortingets administrative ledelse om å bevare fasaden til Prinsens gate 26 med begrunnelse i at fasaden var fredet, medførte økt kompleksitet – for å si det diplomatisk – og meget store økte kostnader for byggeprosjektet sammenlignet med alternativet, som var å rive fasaden. Det er helt opplagt at bedre kvalitetssikring kunne ha avdekket svakheter ved byggeprosjektet. En ekstern kvalitetssikring av kostnadsoverslag og styringsopplegg for alle statlige prosjekter med en anslått samlet investeringskostnad på over 750 mill. kr skal foretas før prosjektene fremmes for Stortinget. Vi har som komité merket oss Riksrevisjonens rapport, som viser at det ikke har vært gjennomført ekstern kvalitetssikring i tråd med bestemmelsene. Det er ikke gjennomført ekstern kvalitetssikring av styringsgrunnlaget for byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv. Etter revisjonens vurdering kunne en gjennomgang avdekket at grunnlagsmaterialet for prosjektet var umodent.

Når det så gjelder komiteens eget ansvar, tar komiteen en viss sjølkritikk i det vi skriver i innstillinga. Vi er enig med Riksrevisjonen i at komiteen kunne og burde ha etterspurt mer detaljert informasjon om utbyggingen. Men som medlem i komiteen vil jeg si at fram til høsten 2015 var det en holdning – og det var gjennomgående – at det som gjaldt både Stortinget og kongehuset, var noe som en skulle være svært og ytterst forsiktig med å gå inn i slik som en går inn i andre dokumenter. Jeg vil da vise til den merknad som Senterpartiet hadde ved behandling av statsbudsjettet for 2016, altså i budsjettinnstillinga for 2016, som ble avgitt 4. desember 2015. Der sa jeg, som representant for Senterpartiet, følgende:

«Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at kostnadsrammen på prosjektet har økt med 305 mill. kroner. Stortinget skal administrativt ledes på en solid måte. Her har det skjedd svikt ved planlegging og/eller gjennomføring. Dette medlem forutsetter at ansvaret for dette plasseres tydelig.»

Det var ikke bare enkelt å ta fram den siste setningen i den sammenhengen som det gjaldt, og det viser litt av den kultur som har rådd tidligere.

Konklusjonene i Riksrevisjonens rapport er at det er problematisk at Stortingets presidentskap ikke har sørget for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planlegging og gjennomføring av et så stort og komplekst byggeprosjekt. Det berører de to siste presidentskap. Videre har det ikke vært gjennomført kvalitetssikring i tråd med reglementet for økonomistyring i staten. Det gjelder begge presidentskap. Det tredje var at en ikke har fulgt anskaffelsesregelverket. Det gjelder det forrige presidentskapet. Det siste punktet, at Riksrevisjonen mener at det er problematisk at Stortinget i plenum ved budsjettbehandlingen for 2014 ikke fikk informasjon om at kostnaden på prosjektet ville øke, all den tid kostnadsøkningen var kjent for administrativ ledelse minst en uke før stortingsbehandlingen, gjelder det siste presidentskapet.

Det er altså slik at det er komiteens mening at det var nødvendig å rehabilitere Prinsens gate m.m. til en funksjonell standard hvor sikkerheten var ivaretatt, men prosessen har ikke vært god, og derfor er den sentrale konklusjonen at komiteen viser til at ansvaret for kostnadsoverskridelsene ifølge Riksrevisjonen rapport ligger hos byggherren. Byggherren er Stortingets presidentskap. Stortingets presidentskap har i sitt arbeid med Stortingets byggeprosjekt opptrådt sterkt kritikkverdig.

Jeg vil avslutte med de merknader som Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Vi vil der si at dersom lignende feil hadde blitt begått av regjeringa, mener vi at det er sannsynlig at den ansvarlige statsråd ikke ville hatt Stortingets tillit. Et lignende avklart forhold mellom Stortinget i plenum og presidentskapet finnes ikke.

Essensen i Riksrevisjonens rapport er at prosjektet ikke har vært godt nok planlagt og gjennomført. Jeg vil derfor helt avslutningsvis si at sammen med SV viser Senterpartiet til at presidentskapet må ha og må fortjene Stortingets tillit dersom forholdet til plenum skal fungere. Dette gjelder Stortingets omdømme. Ansvar må plasseres, ansvar må få konsekvens, derfor forslaget.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet og SV, forslag nr. 1:

«Stortingspresidenten har ikke Stortingets tillit.»

Det kan ikke fortsette med den kultur der en tar ansvar ved å bli sittende, eller der en tar ansvar ved å lære. Det må få den nødvendige endring, slik at vi i offentlig virksomhet får den holdning at slike feil ikke aksepteres.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte.

Neste taler er Bård Vegar Solhjell – nei, unnskyld, Abid Q. Raja, vær så god! Det var ikke et forsøk på sensurering.

Abid Q. Raja (V) []: Vi som representerer det viktigste fylket her i landet, Akershus, må passe litt på hverandre.

Det er litt trist at det siste innlegget fra meg i denne stortingssesjonen skal handle om dette. Jeg skulle heller ha snakket om noe hyggeligere, men dessverre, vi må snakke om dette også.

Sakens realiteter har nå blitt belyst godt av flere talere før meg. Jeg kan i utgangspunktet slutte meg til saksordførerens saksframlegg og til hvordan saken har vært framstilt. Jeg skal dermed forsøke å være litt kortere.

Likevel er det fristende å skue til kulturlivet når vi skal beskrive denne saken. Det kan for den verden som eksisterer utenfor huset, framstå som en blanding av litt såpeopera, litt farse, litt tragedie – såpeopera der alt kan skje, farse der det er usannsynlige og ekstravagante situasjoner, samt verbal humor med en varierende grad av sofistikert innhold eller tragedie der det er et drama som har en alvorlig og trist handling.

Uansett er det mange elementer som gjør denne saken alvorlig, særlig sett utenfra. Det som opprinnelig skulle koste 700 mill. kr i 2013, har altså nå en foreløpig prislapp på 1,8 mrd. kr, og vi er på ingen måte sikre på at sluttsummen ender der. Da skal vi ikke bli forbauset dersom befolkningen der ute lurer på hva det er som skjer her på Stortinget, og om politikerne har noen kontroll, overhodet. Når vi som skal gå foran med et godt eksempel, tilsynelatende ikke har noen kostnadskontroll, hvorfor skal andre da foreta kostnadskutt og ha kostnadskontroll? For det er slik det er. Det virker som om byggeprosjektet er helt utenfor kontroll og styring når det gjelder kostnader, og hvor vi også er i en situasjon der presidentskapet, administrasjonen og entreprenører skylder på hverandre. Det er ikke en heldig situasjon. Det vil jeg håpe at presidentskapet også vil være enig i, og den er heller ikke oppløftende for Stortingets renommé.

Ytterligere verre blir det når det skapes inntrykk av at det ikke er så farlig om pengebruken til Stortingets egne prosjekter blir noen hundre millioner kroner mer enn vi trodde, hver gang vi får en ny statusoppdatering. I skjerpende retning må det legges til – etter det som er forelagt oss – at det er avdekket at administrasjonen flere ganger har spilt inn kostnadsreduserende tiltak, uten at det har gjort nevneverdig inntrykk på presidentskapet. Presidentskapet kan selv svare på hvorvidt dette stemmer eller ikke. Vi må kunne ta høyde for at det kan finnes alternative forklaringer her, men vi har ikke sett dem godtgjort foreløpig.

Tilsynelatende satt også presidentskapet på informasjon om kostnadsøkninger som ikke ble videreformidlet da Stortinget behandlet budsjettet for byggeprosjektet i 2014. Enda mer alvorlig er det at presidentskapet har gjort et helt merkelig forsøk på å tilbakevise denne påstanden. Det er, så vidt jeg kan skjønne, i utgangspunktet uomtvistelig. Men igjen: Presidentskapet skal ha ordet her, og vi får se hva som kommer fram.

Presidentskapet har brukt argumenter om at sikkerhetstiltak var helt nødvendige som følge av anbefalinger fra PST, noe som tilsynelatende har vist seg ikke å stemme. Tilsvarende har presidentskapet brukt Riksantikvarens krav som begrunnelse for flere sentrale beslutninger, som tilsynelatende heller ikke viser seg å stemme. Alminnelige regler som gjelder i staten knyttet til anskaffelsesregelverk og kvalitetssikring, er ikke fulgt – i alle fall tilsynelatende ikke fulgt. Det kan også presidentskapet senere redegjøre for. Men det er ikke bra dersom vi som er «staten», ikke følger statens egne anskaffelsesregelverk – for å uttrykke det forsiktig.

Det er helt avgjørende at både Stortinget i fellesskap, Stortingets presidentskap og Stortingets administrative ledelse tar lærdom av feilene fra prosessen, og gjennomfører tiltak for å hindre at slike feil skjer igjen. Det er en stor og omfattende jobb som må gjøres for å gjenreise tilliten i befolkningen. Derfor er det helt nødvendig at Stortinget i dag vedtar en rimelig omfattende og streng regulering av hvordan presidentskapet skal forholde seg til byggeprosjektet videre, og hvordan presidentskapet skal rapportere til Stortinget i plenum om hvordan evaluering og læring skal gjennomføres. Disse vedtakspunktene er ikke noe hyggelig lesning, de er ikke det, og helst skulle både Venstre og jeg vært dem foruten. Men det virker som om det må til, og forhåpentligvis kan det sende ut et signal om at nå tar Stortinget et grep om dette og lager skikkelige kjøreregler, slik at vi i alle fall kan forsøke å gjenopprette noe av det omdømmetapet som vi har lidt. Men de fleste av disse punktene er ikke hyggelig å vedta, for de har en viss undertone – kan vi vel forsiktig si.

Jeg vil mot slutten si noen ord om forslaget fra Senterpartiet og SV om mistillit mot presidenten, men jeg har behov for her fra talerstolen å korrigere oppslaget i VG. Det ble etter hvert korrigert av VG selv. Men det tok noen dager, og jeg regner med at ingen har lest den korrigerte versjonen. Alle leser den første versjonen, og så dukker ikke den korrigerte versjonen opp på VG-nettsiden slik som det første oppslaget. I det første oppslaget, den 6. juni, var representanten Lundteigen ute og krevde at presidenten skulle gå av, og der fikk man tilsynelatende støtte fra Venstre. Det har siden blitt rettet opp av VG. Jeg har altså ikke krevd at presidenten eller presidentskapet skal gå av. Men jeg har sagt at Stortinget ikke må bli en vernet bedrift, og dersom det er alvorlige forhold her, må det kunne få konsekvenser. Men jeg har ikke på noe tidspunkt bedt noen navngitte personer eller noe kollegium om å gå av. Så er det sagt.

Venstre stiller seg for øvrig helt bak kritikken som er reist mot presidentskapet, men det er mot presidentskapet i sin helhet. Jeg har ikke registrert at noen i presidentskapet har en alternativ tilnærming til de spørsmålene vi har reist i komiteen. Det framstår slik at presidentskapet opptrer som en samlet enhet. Jeg har foreløpig ikke notert at det er noen der som mener at noen har mer skyld i dette enn andre, eller at noen har gjort ting her som de andre ikke har vært enig i. Jeg antar at de står samlet, med mindre vi hører noe annet. For Venstre og meg blir det feil å stille stortingspresidenten alene som spesielt ansvarlig. Enkelte kan kanskje mislike stortingspresidentens framgangsmåte og væremåte, men det mener jeg er helt uvedkommende for saken. Han har i utgangspunktet ikke gjort annet enn det som er jobben, isolert sett, nemlig å forsvare de beslutninger som kollegiet i fellesskap har fattet. Det kan være feil beslutninger og dårlige beslutninger, men kritikken må rettes mot presidentskapet som helhet og ikke mot en enkelt person, noe jeg også oppfatter at Riksrevisjonen i utgangspunktet gjør. Dermed blir dette mistillitsforslaget fra SV og Senterpartiet, som altså går ut på at stortingspresidenten ikke har Stortingets tillit, fullstendig feil. Da må de i så fall mene at Stortingets presidentskap ikke har Stortingets tillit, for kritikken fra Riksrevisjonen retter seg mot hele stortingspresidentskapet.

Det har vært dårlige beslutninger, men det har presidentskapet, som jeg sier, vært felles om. Derfor er Venstres kritikk også rettet mot et samlet presidentskap, som har medlemmer fra både Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, og ikke mot stortingspresidenten som person. Jeg synes det er påfallende at de øvrige partiene i komiteen, til tross for en rekke oppfordringer fra meg, ikke har gitt tilslutning til merknaden som jeg vil lese. Det er det siste avsnittet i den lengre merknaden som Venstre har skrevet, og jeg siterer:

«Dette medlem understreker at stortingspresidenten og Stortingets direktør åpenbart har et spesielt ansvar, men at det er Stortingets presidentskap i fellesskap med medlemmer fra både Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som samlet er de ansvarlige for de kritikkverdige forholdene som er avdekket i Riksrevisjonens rapport. Dette medlem understreker at det er helt avgjørende at både Stortinget i fellesskap, Stortingets presidentskap og Stortingets administrative ledelse tar lærdom av feilene fra prosessen og gjennomfører tiltak for å hindre at slike feil skjer igjen.»

Dette vil de andre medlemmene i kontrollkomiteen ikke gi sin tilslutning til. Det forsterker inntrykket av at kritikken ikke retter seg mot presidentskapet som sådant når man ser på mindretallsforslaget, hvor mistilliten rettes mot én enkelt person i kollegiet. Det etterlater et inntrykk, i alle fall utover denne sal, av at denne kritikken i utgangspunktet rammer én person alene. Sånn sett synes jeg det blir litt urettferdig overfor stortingspresidenten når kritikken i utgangspunktet retter seg mot presidentskapet.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Riksrevisjonens undersøking i saka om Stortingets byggeprosjekt Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkøyringstunnel, står fram som både grundig og nyansert og belyser saka på ein god måte.

Riksrevisjonen har valt ikkje å gå inn i ueinigheita mellom Stortinget og Multiconsult knytt til oppdraget. Etter mi og SVs oppfatning står vurderinga til Riksrevisjonen seg godt uavhengig av det når det gjeld Stortingets eige arbeid med prosjektet. Kritikken er svært sterk, og han er sjeldan samstemd. Ei rekkje representantar, bl.a. saksordføraren, har hatt ordet, så i staden for å gå igjennom alt ein gong til vil eg kort presentere det eg legg mest vekt på av dei kritiske punkta.

For det første: Riksrevisjonen peikar på svært store kostnadsaukingar i prosjektet, som berre delvis kan forklarast med at prosjektet endra karakter, eller med feil gjord av rådgjevaren. Riksrevisjonen peikar særleg på kostnadsaukinga i perioden 2015–2017, der det ikkje er gjort vesentlege utvidingar eller endringar i prosjektet. Stortingets administrasjon har ifølgje rapporten lagt fram kostnadsreduserande tiltak som ikkje er vedtekne av presidentskapet.

For det andre var det brot på viktige retningslinjer. Prosjektet har ikkje vore gjennom ekstern kvalitetssikring av kostnadsoverslag og styringsopplegg, slik avgjerder om økonomistyring i staten krev. Ei slik kvalitetssikring kunne ifølgje Riksrevisjonen avdekkje at grunnlagsmaterialet for prosjektet var umodent. Stortinget er ikkje underlagt Finansdepartementets rettleiingar på området, men kunne likevel ha følgt dei då ein såg at kostnadsramma for prosjektet ville auke utover 750 mill. kr. I tillegg viser Riksrevisjonen at anskaffingsreglementet vart brote i samband med utviding av avtala om prosjektering.

For det tredje var det manglande informasjon til Stortinget, etter mi oppfatning. Riksrevisjonen peika på at Stortinget ikkje vart orientert om at forventa kostnadsramme ville auke då det vart gjort vedtak om prosjektet i statsbudsjettet for 2014. Løyvingsreglementet og krav til god saksbehandling tilseier at alle opplysningar som er nødvendige for å belyse ei sak, skal presenterast for Stortinget. Dess meir kompleks ei sak er, dess viktigare er fullgod informasjon. Riksrevisjonen peikar på at informasjonen knytt til kostnadsaukinga i 2015- og 2016-budsjetta var svært mangelfull, og det har ført til at løyving er gjeve på ufullstendig grunnlag.

For det fjerde har mangelfull utgreiing og for lite kompetanse svekt prosjektet og gjeve grunnlag for feil. Riksrevisjonen avdekte at det ikkje vart gjort grundige nok analysar ved ei rekkje vegval. Det er samtidig klart, ifølgje Riksrevisjonen, at Stortinget ikkje hadde god nok kompetanse og ein sterk nok prosjektorganisasjon, særleg i den tidlege fasen. Etter Riksrevisjonens oppfatning burde òg Statsbygg ha vorte inkludert sterkare i prosjektet, og det vert stilt spørsmål ved sjølve prosjektmodellen.

Den viktigaste oppfølginga av det er ei rekkje forslag som komiteen er samstemd om, og som tidlegare er referert frå talarstolen. Eg kan ikkje sjå at Stortingets presidentskap på tilfredsstillande vis har svart på eller forklart kritikken. Tvert imot synest eg presidentskapet generelt og stortingspresidenten spesielt har vist liten vilje eller evne til det, både innetter på Stortinget og utetter. Det er Stortingets presidentskap som er Stortingets daglige leiing, våre tillitsvalde. Presidentskapet vert leia av stortingspresidenten. Ei sentral oppgåve for presidenten og presidentskapet i denne perioden har vore gjennomføringa av dette byggeprosjektet.

Stortingsrepresentantar er ikkje valde for å leie byggeprosjekt, heller ikkje presidentskapet, men i vårt demokrati er det dei folkevalde som skal ha det overordna ansvaret, òg for byggeprosjekt. Dei skal gjere val, ta avgjerder, skaffe kompetanse og stille kritiske spørsmål. Sånn er det.

Dersom liknande feil hadde vorte gjort av ein statsråd i regjering, som heller ikkje er vald for å leie byggeprosjekt, men som er sett i same situasjon, trur eg det er sannsynleg at ansvarleg statsråd ikkje ville hatt Stortingets tillit. Eit liknande avklart forhold mellom Stortinget i plenum og presidentskapet finst ikkje. Presidentskapet må likevel ha – og fortene – Stortingets tillit dersom forholdet til plenum skal fungere. Især gjeld det stortingspresidenten, med si mest sentrale rolle.

Essensen i Riksrevisjonens rapport er at prosjektet ikkje har vore godt nok planlagt og gjennomført, at det ikkje har følgt alle avgjerder og rettleiingar som skulle ha vore følgt, at Stortinget i plenum ikkje har vorte godt nok orientert, og at store kostnadsaukingar ikkje har tilfredsstillande forklaringar. Det er, overordna, det særlege ansvaret til presidentskapet og stortingspresidenten.

Stortinget kan og bør ikkje stille lågare krav til sine eigne ansvarlege leiarar enn det gjer til andre leiarar. Dersom alvorlege feil vert avdekte og det ikkje har vore lagt ned tilstrekkeleg innsats for å hindre feil, bør dei ansvarlege nettopp ta ansvaret for det.

SV meiner at stortingspresidenten i denne saka ikkje har opptredd slik at han kan fortene Stortingets tillit, og difor fremjar vi saman med Senterpartiet forslaget «Stortingspresidenten har ikke Stortingets tillit».

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Stortingspresident Olemic Thommessen []: Rapporten om byggesaken, som er til behandling her i dag, er en svært alvorlig og tung sak for Stortinget. Med utgangspunkt i behovet for å rehabilitere Prinsens gate 26 og for å iverksette tiltak for å bedre sikkerheten i Stortinget ble første del av prosjektet initiert i 2011 og utvidet til å omfatte nytt post- og varemottak og ny nedkjøring til garasjen i henholdsvis 2013 og 2014.

Høsten 2014 startet byggingen som fortsatt pågår. Et godt formål og en løsning som ivaretok flere viktige hensyn, har endt opp i et prosjekt der Stortinget får sterk kritikk både fra Riksrevisjonen og fra egne rekker for håndteringen av prosjektet i ulike faser. Saken har naturlig nok også fått sterke reaksjoner i allmennheten. La meg først si at dette er en kritikk jeg og resten av presidentskapet selvsagt tar svært alvorlig. Det forrige og det nåværende presidentskapet må bære et hovedansvar for at byggeprosjektet har hatt alvorlige feil og svakheter, slik det er kommet til uttrykk både i Riksrevisjonens rapport og i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Jeg vil understreke at dette presidentskapet har tatt og tar ansvar for prosjektets status og utvikling. Presidentskapet erkjenner fullt ut at dette er en svært alvorlig sak for Stortinget, slik kontroll- og konstitusjonskomiteen fremholder i sin innstilling. Det er all grunn til på det sterkeste å beklage at byggesaken har utviklet seg slik den har gjort, til skade for hele Stortingets renommé.

Komiteen viser i sin innstilling til at Riksrevisjonen har valgt ut fire områder den finner problematiske. Jeg skal særlig ta for meg disse i det følgende og redegjøre for hvordan vi skal rette på dette fremover.

Totalrehabiliteringen av Prinsens gate 26 med tilhørende post- og varemottak og innkjøringstunnel er et krevende og meget komplisert prosjekt. Sett i ettertid er det ingen tvil om at Stortinget i utgangspunktet i betydelig grad undervurderte prosjektet. Fremtidige byggeprosjekter i Stortinget vil måtte gjennomføres med bl.a. vesentlig større krav til kompetanse, kapasitet, planlegging og kvalitetssikring. Etter at problemene raskt tårnet seg opp i 2015, er da også relevante enheter i Stortingets administrasjon vesentlig styrket på disse områdene. Stortinget er styrket bygningsteknisk og innenfor prosjektledelse og juridisk kompetanse, og det er gjennomført kvalitetssikring fra eksterne.

Det er en prioritert oppgave for presidentskapet å sørge for at vi tar lærdom av de erfaringene dette prosjektet har ført med seg. Presidentskapet har besluttet å etablere en arbeidsgruppe som allerede innen utgangen av året skal legge frem forslag om nødvendige endringer i regelverk og praksis ved planlegging og gjennomføring av Stortingets byggeprosjekter. Komiteen fremmer i sin innstilling forslag om en tilsvarende evaluering i etterkant av byggeprosjektet, og jeg slutter meg til det, men mener altså at det er grunnlag for å starte deler av dette arbeidet umiddelbart.

Som komiteen også fremhever i sin innstilling, trengs det for det første en tydeligere formalisering i administrative saker av roller og ansvar mellom Stortingets ulike organer – altså en avklaring av rollene om oppgavene til henholdsvis Stortinget i plenum, Stortingets presidentskap, budsjettkomiteer og partigrupper. Det er naturlig at det fokuseres særlig på byggesaker og vedtaksprosessen i denne sammenheng, herunder budsjettbehandlingen i slike saker.

Når større byggeprosjekter skal gjennomføres, må det skje på en måte som gjør at hele Stortinget er innforstått med og delaktige i de sentrale beslutninger i saken. Presidentskapet har som oppgave å fremme budsjettforslag overfor Stortinget. Det gjøres på vegne av hele Stortinget, men det er presidentskapets oppgave å forestå nødvendige utredninger og sørge for at forslagene er gjennomarbeidet når de presenteres i statsbudsjettet. I løpet av denne fasen må det være tydeligere retningslinjer for hvordan slike forslag forankres i Stortinget.

Det bør også mer generelt gjennomføres en større grad av formalisering av de administrative fullmaktene som ligger til presidentskapet, og en evaluering av rutinene mellom presidentskapet og administrasjonen i administrative saker.

For det andre skal regelverk som skal ivareta god og effektiv gjennomføring av byggeprosjekter i staten, gjøres fullt ut gjeldende også for Stortingets del. Arbeidsgruppen skal vurdere eventuelle nødvendige tilpasninger som følge av at Stortinget ikke er en del av forvaltningen, men uten at det fører til at regler for kvalitetssikring av byggeprosjekter skal være mindre krevende for Stortinget enn for staten for øvrig.

Jeg tar til etterretning at Riksrevisjonen mener Stortinget ikke har fulgt anskaffelsesreglementet på et bestemt punkt i forbindelse med en utvidelse av en avtale. Det var før dette presidentskapets tid, men jeg er kjent med at det ble gjort en ekstern vurdering av dette på det aktuelle tidspunktet som konkluderte annerledes. Jeg konstaterer i ettertid at revisjonen kom til et annet resultat. Det er alvorlig og noe vi selvfølgelig skal sørge for ikke skjer igjen.

For det tredje er det ønskelig at Statsbygg kan fungere som støtte for Stortinget som byggherre på kommende prosjekter. Arbeidsgruppen skal foreta en avklaring av de konstitusjonelle sider ved en slik funksjon for Statsbygg og vurdere hvordan dette kan legges opp i praksis, selvfølgelig i dialog med Statsbygg og overordnet departement. Presidentskapet har gitt et klart uttrykk for at målsettingen med dette arbeidet må være at Statsbygg i fremtiden skal være byggherre i våre sammenhenger.

I tillegg til disse tre punktene arbeides det videre med sentrale sider av prosjektet i form av evaluering, både for å forberede søksmålet Stortinget har varslet, og for å ta erfaringene med seg til senere prosjekter.

Erfaringene fra den løpende evalueringen som byggeprosjektet gjennomfører, vil inngå som en integrert del av arbeidet i arbeidsgruppen. I tillegg til det allerede nevnte har arbeidsgruppen fått mandat til å foreslå endringer også på andre områder dersom den skulle mene at erfaringene fra byggeprosjektet og Riksrevisjonen tilsier det. Det er min oppfatning at denne rapporten gir innspill av verdi til Stortinget ikke bare når det gjelder byggesaker, men også mer generelt når det gjelder de arbeidsformer vi har etablert for øvrig.

Jeg registrerer at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at det ikke ble gitt nok informasjon til Stortinget i plenum om nedkjøringen til garasjen i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2014. Dette spørsmålet utfordrer de rutinene Stortinget gjennom lang tid har hatt for å utrede administrative saker før et forslag presenteres fra presidentskapets side. Dette berører det jeg oppfatter som den kanskje mest sentrale siden av denne saken – nemlig behovet for endringer i denne arbeidsformen, slik at saker som den vi nå står oppe i, og administrative tiltak blir vesentlig bedre forankret i Stortingets plenum og i Stortingets organer for øvrig.

Det er selvsagt en prioritet for presidentskapet å sikre at byggeprosjektet kan fullføres i henhold til nåværende planer. Både presidentskapet, administrasjonen og prosjektorganisasjonen har arbeidet systematisk for å nå dette målet innenfor de gjeldende tids- og kostnadsrammer. Det er nå god fremdrift på byggeplassen, og vi følger dette arbeidet nøye opp med en forsterket organisasjon.

Den røde tråden jeg mener går gjennom Riksrevisjonens anførsler og kontroll- og konstitusjonskomiteens kritikk, handler, slik jeg ser det, om et sterkt behov for å gjøre endringer av det som har bygget seg opp som en lang praksis i Stortinget i denne typen saker. Oppgaven nå er å ta tak i dette, samtidig som byggeprosjektet må ferdigstilles på en god måte.

Saksordfører og komiteens leder avsluttet sitt innlegg med at det var maktpåliggende at presidentskapet tok dette og de punktene som er foreslått, inn over seg. Jeg tror jeg kan forsikre komitélederen, representanten Kolberg, om at presidentskapet så absolutt gjør det, og vi vil gjøre vårt ytterste for allerede nå å igangsette det arbeidet som er etterspurt, slik at dette kan videreføres av et nytt presidentskap, som tiltrer etter valget.

Første visepresident Marit Nybakk (A) []: Jeg har sittet i begge presidentskapene, dvs. i åtte år. Det betyr at jeg nødvendigvis tar mitt ansvar for det som har skjedd, og jeg tar også kritikken veldig alvorlig. Jeg hadde et behov for å si det innledningsvis. Jeg har vært med på hele prosessen.

La meg så gå litt tilbake i tid – jeg fikk egentlig i oppdrag å gjøre det – for å si noe om hva som skjedde, og noe om behovet for oppjustering av Prinsens gate 26 og ny innkjøringstunnel.

Etter den 22. juli 2011 var sikring av Stortinget, landets nasjonalforsamling, og stortingsbygningen helt sentralt – vi kan bare gå tilbake til den stemningen som var i den perioden, altså høsten 2011–våren 2012. Det ble satt i verk en rekke fysiske sikkerhetstiltak i og rundt Stortinget, som mange sikkert husker. De representantene som hadde kontorer ut mot Akersgata, ble livredde hver gang det sto en varebil der. Vi fikk også til en del sikkerhetstiltak som på det tidspunktet var helt nødvendige.

Byggeprosjektet er et ytterligere tiltak. Det ville altså kunne gi oss et bygg som kunne brukes vesentlig mer effektivt enn det gamle Prinsens gate 26, og som var oppdatert i forhold til moderne byggtekniske behov.

Som sagt har jeg sittet i begge presidentskapene, og begge har tatt sikkerhet på største alvor, med utgangspunkt i faglige råd fra de ulike fagmyndigheter, herunder risikoanalysen utarbeidet for Stortinget. Presidentskapet har et særlig ansvar for at Stortinget som demokratiets arena og landets viktigste symbolbygg er tilfredsstillende sikret.

De løsningene som ble valgt, i både tidlig og senere fase av prosjektet, ble funnet gjennom et godt samarbeid mellom Stortinget og bl.a. Oslo kommune, noe som var helt nødvendig. Det er viktig at vi har et samarbeid både med kommunen og med naboer, enten det gjelder ambassader i nabogatene eller andre naboer. Stortinget har som landets nasjonalforsamling ikke uten videre kunnet diktere løsninger uten å ta hensyn til verken vertskommunen eller naboene. Godt samarbeid med Oslo kommune om arbeidene på Wessels plass har også sikret hensyn til byutvikling og hensiktsmessig drift for begge parter.

Byggeprosjektet vil forhåpentligvis stå ferdig i januar 2018. De innvendige arbeidene vil bli sluttført i september–oktober 2018, slik at innflyttingen i Prinsens gate 26 kan starte tidlig i 2019. Det er avgjørende at vi nå sikrer en god avslutning av prosjektet.

Flere av de sentrale beslutningene som ble fattet i prosjektet, burde vært bedre utredet i en tidlig fase. En av de erfaringene alle bør ta med seg fra dette byggeprosjektet, er at Stortinget som byggherre må ha en solid prosjektorganisasjon på plass allerede fra et tidlig planleggingsstadium som har ressurser til å kvalitetssikre alle beslutninger og beregninger på veien. Det har man ikke hatt her. Entreprisegrunnlaget og kostnadsanslaget var ikke godt nok kvalitetssikret.

Presidentskapet ble orientert om overskridelsene på et presidentskapsseminar i februar 2015. Da de utfordringene som oppsto i tiden etter byggestart i 2014, ble kjent, ble det gjennomført en rekke tiltak som ble beordret av presidentskapet, bl.a. intensivert kontroll og oppfølging av leverandører og nye kostnadsanalyser. Det ble hentet inn ekstern kompetanse og prosjektledelse, og kontraktsgrunnlaget ble gransket. Det var en vanskelig situasjon. Det hadde oppstått alvorlige problemer på byggeplassen, og det var mangler i entreprisegrunnlaget som var utarbeidet før byggestart.

Stortinget var på dette tidspunktet bundet av kontrakter med både prosjekteringsgruppe og entreprenør. Jeg antar at det ville medført svært stor risiko for Stortinget om vi i denne fasen hadde stanset prosjektet eller foretatt vesentlige endringer i det. I ettertid kan man spørre seg om det hadde vært en bedre løsning, men en fullstendig stopp i prosjektet ville også medført stor risiko for ytterligere kostnadsøkning.

Jeg må si jeg beklager at prosjektet fikk den utviklingen det fikk. Ved mulige kommende byggeprosjekter må presidentskapet, dvs. de kommende presidentskapene, være kritisk til premissene på en helt annen måte enn det som har vært tilfellet her – for dette var altså ikke bra nok.

Vi må trekke all mulig lærdom av dette. Derfor har presidentskapet nå initiert et arbeid for å få til bedre rutiner og organisasjon framover. Vi forutsetter at framtidige presidentskap følger opp dette. Det er nødvendig – ja det er faktisk helt nødvendig. Verken vi eller kommende presidentskap har byggteknisk eller byggfaglig kompetanse. Det trengs en prosjektorganisasjon, noe som altså ikke fantes her. Det er viktig med læring, og det er viktig at man lar læringen få konsekvenser, at vi tar lærdom av det som har skjedd. Det er viktig med administrative rutiner som sikrer at Stortinget i plenum blir tilstrekkelig orientert under hele prosessen, at denne type prosjekter må forankres i plenum, og at det må skje kontinuerlig. Det nåværende presidentskapet har altså satt i gang et arbeid med dette for å se på bedre rutiner og organisasjon framover.

Andre visepresident Kenneth Svendsen []: Først vil jeg slå fast at når Riksrevisjonen og kontrollkomiteen viser til presidentskapet, omhandler det to presidentskap. Framstillingen kan virke forvirrende, spesielt for utenforstående. Jeg vil derfor starte med et kort resymé av de viktige beslutningene som ble gjort før dette presidentskapet ble valgt.

Våren 2011 besluttet presidentskapet at Prinsens gate 26 skulle bli første prosjekt i rehabiliteringen av Stortingets bygninger. Den 18. oktober 2012 ble det besluttet konseptvalg for P12, dvs. å rive hele bygget innvendig og bygge et helt nytt hus innenfor fasaden, ikke bare rehabilitere eksisterende bygg. Hovedbegrunnelsen for dette valget var muligheten for en tilfredsstillende og bedre sikring av bygget. Samtidig ble forutsetningen om at P26 skulle stå ferdig til et nytt storting høsten 2017, lagt.

I januar 2013 ble det tatt beslutning om et nytt post- og varemottak i prosjektet. I mai 2013 ble den første kostnadsrammen for P26 og post- og varemottaket godkjent, og det daværende presidentskapet ba administrasjonen igangsette planleggingen av en ny innkjøring til post- og varemottaket og garasjen. For ordens skyld: Dette presidentskapet ble valgt i oktober 2013.

Så til saken: Vi satt alle med et avgjørende spørsmål da Riksrevisjonen fikk i oppdrag å gå igjennom byggeprosjektet. Hvordan kunne dette prosjektet gå så galt? Hva lå bak de 700 mill. kr som budsjettet for prosjektet hadde økt med siden første kostnadsanslag? Riksrevisjonen valgte å avgrense mot dette spørsmålet på grunn av den rettslige konflikten Stortinget hadde startet å forberede. Det tar jeg til etterretning. Jeg mener at Riksrevisjonens rapport gir gode svar på det, selv om den ikke er utfyllende, noe også Riksrevisjonen selv skriver i rapporten.

Jeg viser til Riksrevisjonens gjennomgang av hvordan dette kunne skje, en gjennomgang kontrollkomiteen slutter seg til. Som jeg sa, er jeg enig i Riksrevisjonens konklusjon, men viser spesielt til punkt 1 på side 96 i Dokument 3:12 for 2016–2017, hvor det står:

«Byggeprosjektet har hatt en kraftig kostnadsøkning som bare delvis kan forklares med at prosjektet har endret karakter.»

Vår prosjektgruppe mener å kunne dokumentere at feil og mangler i entreprisegrunnlaget forklarer ca. to tredjedeler av kostnadsøkningen i kontrakten med entreprenøren, der det meste av kostnadsøkningene ligger.

Verken endringsønsker fra oss som byggherre eller uforutsette forhold i grunnen overstiger reserven som har vært lagt inn i prosjektet. Hvordan ansvaret for disse feil og mangler til syvende og sist skal fordeles mellom oss og vår leverandør, blir det sannsynligvis domstolene som tar stilling til. Dette presidentskapet mener altså at det foreligger grunn til å arbeide videre mot et søksmål.

Jeg vil også si noe om den svært vanskelige situasjonen Stortinget som byggherre har kommet opp i som følge av at en sentral leverandør har misligholdt sine leveranser. Stortinget verken er eller kan være profesjonell byggherre. Jeg, som resten av Stortinget, er avhengig av profesjonell bistand for å gjennomføre et sånt prosjekt. Det var slik bistand Stortinget søkte ved å engasjere et stort og velrenommert prosjekteringsfirma, i den tro at vi hadde fått en dyktig medspiller på laget.

Jeg vil likevel vise til Riksrevisjonens fjerde område – noe kontrollkomiteen også slutter seg til som problematisk – på side 27 i innstillingen. Spesielt vil jeg vise til punkt 1:

«Riksrevisjonen ser det som problematisk at Stortingets presidentskap ikke sørget for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til planlegging og gjennomføring av et så stort og komplekst byggeprosjekt.»

Jeg vil vise til at dette presidentskapet startet tidlig med å bygge opp kapasitet og kompetanse for å møte stadig større utfordringer som byggherre for det som etter hvert har utviklet seg til store overskridelser.

Ingen framgangsmåte fritar oss som byggherre fra det overordnede ansvaret for prosjektet, men denne svikten er like fullt noe vi har måttet forholde oss til. Stortinget må opptre profesjonelt og sikre de rettigheter og ytelser man har krav på i henhold til kontrakten, noe også kontrollkomiteen har framhevet.

Advokatfirmaet Wikborg Rein har siden tidlig i 2015 bistått med gjennomgang av kontraktene i forbindelse med forsinkelse av prosjektet og etter hvert som de omfattende manglene ved prosjekteringsgruppens arbeid har blitt avdekket. Denne bistanden har inkludert at det er blitt fremmet et stort antall konkrete erstatningskrav for det omfattende misligholdet som har vært avdekket underveis. Dette arbeidet ledet i oktober i fjor til at Stortinget gikk til det uvanlige skritt å varsle søksmål mot prosjekteringsgruppen. Det jobbes for tiden med å klargjøre søksmålet. Dette er et tidkrevende arbeid, hvor det er nødvendig med omfattende beregninger som grunnlag for kravene, som må oppdateres etter hvert som prosjektet skrider fram.

Riksrevisjonen framhever i sin rapport at når arbeidet er utført slik at fokus er rettet mot Stortingets behandling av saken, kan ansvaret oppfattes som mer ensidig plassert enn det en bredere gjennomgang kunne avdekket. Det er jeg enig i.

Riksrevisjonens rapport har gitt mye lærdom som må brukes i framtidige prosjekter, slik at overskridelser kan unngås – som saksordføreren var inne på. Jeg vil spesielt vise til de roller og det ansvar som Riksrevisjonen viser til på side 100 i rapporten. Dette viser at det er lite formalisert hvordan presidentskapet skal følge opp Stortingets administrasjon. Det viser at presidentskapets styring kan bli noe tilfeldig. Presidentskapets ansvar er ikke regulert i samme grad som presidentskapets ansvar overfor det parlamentariske arbeidet. Dette kommer klart til syne ved at det ikke ble lagt fram saksframlegg for presidentskapet mellom mai 2014 og februar 2015. Dette var ni kritiske måneder for prosjektet.

Jeg vil også vise til side 99, om bistand fra Statsbygg, hvor Riksrevisjonen skriver:

«Svakhetene i Stortingets egen prosjektorganisasjon tilsier etter revisjonens vurdering at det burde vært grunnlag for å involvere Statsbygg tidligere og mer aktivt i byggeprosjektet.»

Dette er noe komiteen mener er uheldig ikke ble gjort, noe jeg også er enig i.

Derfor har presidentskapet besluttet å følge opp dette for framtidige prosjekter gjennom sitt vedtak om at det etableres en arbeidsgruppe som skal anbefale endringer i relevant regelverk og retningslinjer osv., for å sikre en god og effektiv gjennomføring av Stortingets byggeprosjekter i framtiden. Anbefalingen skal foreligge innen utgangen av 2017.

I dette ligger tre underpunkter som fullt ut er i henhold til Riksrevisjonens anbefalinger, og som også er fulgt opp av kontrollkomiteen. Disse er:

  • en tydeligere formalisering av roller og ansvar mellom Stortingets organer

  • regelverk som skal ivareta god og effektiv gjennomføring av byggeprosjekter i staten, gjøres fullt ut gjeldende også for Stortinget

  • vurdering av en løsning der Statsbygg kan fungere som støtte for Stortinget som byggherre på kommende prosjekter

Til slutt vil jeg understreke at dette presidentskapet er et kollegium som hele tiden har stått sammen om håndteringen av et meget krevende prosjekt. Det gjelder både de korrektive tiltakene iverksatt fra 2015 og den rettslige prosessen overfor Multiconsult. Jeg vil også understreke at presidentskapet som kollegium tar kritikken svært alvorlig. Jeg vil dessuten framheve at stortingspresidenten i den vanskelige situasjonen som har oppstått, har ledet presidentskapets arbeid med saken på en grundig og god måte.

Tredje visepresident Svein Roald Hansen []: Jeg viser til innlegget fra stortingspresidenten og de øvrige innleggene fra presidentskapet. Jeg vil bare berøre noen momenter i tillegg.

En viktig side ved Riksrevisjonens revisjoner er å identifisere og lære av feil som er gjort. Det har stått sentralt i debatten. Det understreker også komiteen i sin innstilling og foreslår at det utarbeides en evalueringsrapport i etterkant av byggeprosjektet med dette som formål. Det er fornuftig. I en slik evaluering vil man også kunne identifisere de problemer, forsinkelser og mangler ved leveransene fra prosjekterende og utførende leverandører vi har opplevd i dette prosjektet, og hvilke konsekvenser det har hatt for kostnadsutviklingen. Dette har Riksrevisjonen ikke gått inn i, men den understreker at det ikke må forstås dit hen at det ikke kan ligge et ansvar for kostnadsoverskridelsene hos de prosjekterende og utførende entreprenører, en vurdering jeg merker meg at kontrollkomiteen deler. Den evalueringen komiteen foreslår, vil kunne hjelpe oss til å komme til bunns i hvordan dette kunne skje – at det gikk så galt, som komiteens leder uttrykte det.

Dette endrer selvsagt ikke Stortingets behov for å rette på de svakheter som Riksrevisjonens rapport identifiserer, fra manglende kompetanse til kapasitet, rutiner, beslutningsgrunnlag og behandling av vårt eget budsjett. Kontrollkomiteen selv sier seg enig med Riksrevisjonen i at den burde etterspurt mer detaljert informasjon før den la fram sin innstilling til plenum, slik flere av medlemmene også har berørt i debatten. Det er med andre ord læring for oss alle i denne rapporten. Representanten Lundteigen uttrykte det vel slik at det ikke er kultur for en veldig detaljert behandling av vårt eget budsjett. Jeg har selv sittet fire år i kontrollkomiteen og kan bekrefte at det har vært en, skal vi kalle det, tradisjon eller i hvert fall en rutine.

Når komiteen på dette punktet støtter Riksrevisjonens kritikk, innebærer det at man legger en høyere list for detaljering, i hvert fall for investeringsprosjekter, enn det som har vært vanlig til nå. Det forutsetter jeg at kommende presidentskap vil følge opp.

Presidentskapet har, som stortingspresidenten sa i sitt innlegg, allerede startet arbeidet med å følge opp de kritiske punktene fra Riksrevisjonen. Det viktigste ved Riksrevisjonens rapporter er, som sagt av flere, å trekke lærdom av feil og svakheter som fører fram til dårlige resultater. Jeg tar det som en selvfølge at presidentskapet i neste periode fører dette arbeidet videre, til punkt og prikke, også med hensyn til de punktene som nå blir vedtatt på bakgrunn av kontrollkomiteens innstilling.

Ett av punktene Riksrevisjonen kritiserer, er mangel på tilstrekkelig dokumentasjon av det sikkerhetsbehovet et nytt varemottak med egen innkjøring skal ivareta, selv om Riksrevisjonen understreker at den ikke har merknad til at tiltaket har sikkerhetsmessig betydning. Dette var jo beslutninger som ble tatt under den skjerpede oppmerksomheten rundt sikkerhetstiltak som 22. juli-angrepet innprentet i oss. Jeg vil tro ingen av oss trengte lange utredninger rundt behovet for en skjerpet sikkerhet rundt og i Stortinget den gangen. Men anmerkningen er en påminnelse om at i ettertid, når de umiddelbare inntrykkene er noe falmet og revisorenes blikk skal saumfare beslutningsgrunnlaget, er det tryggest å forsikre seg om at både behov og vurderinger rundt mulige og umulige alternativer er trygt festet på papiret – dokumentasjon, dokumentasjon, dokumentasjon.

Så, til slutt: Senterpartiet og SV plasserer et særskilt ansvar på stortingspresidenten. Det er riktig at stortingspresidenten i vår statsskikk har en særlig rolle, vår fremste etter Kongen. Men det er et uttrykk for Stortingets stilling i vår statsskikk. I presidentskapet som kollegium og det ansvaret presidentskapet har i og for Stortinget, har ikke presidenten en tilsvarende rolle. Presidentens stilling er ikke, som statsministerens i regjeringen, den som har det siste ordet i en sak. Presidentskapet er et kollegium, hvor ingen av oss kan unndra seg ansvar for omforente beslutninger, uansett hvor lavt eller høyt nummer vi har foran visepresidentbenevnelsen.

I denne saken er beslutningene underveis enstemmige. Jeg tror det var slik også i det forrige presidentskapet. Derfor vil jeg gi uttrykk for at det Senterpartiet og SV gjør ved å utpeke presidenten som særlig ansvarlig, er ulogisk i denne saken, slik også Venstres representant legger til grunn i innstillingen og sa i sitt innlegg. Skal man først gå inn for å bytte ut en president eller et presidentskap, burde kanskje nettopp kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer i det minste holde seg til den framgangsmåte Stortingets forretningsorden foreskriver, nemlig at en femtedel av representantene sender skriftlig krav til presidenten om nytt valg av Stortingets president eller en visepresident. Da skal Stortinget foreta et slikt valg – men ikke ved å fremme mistillitsforslag i salen. Dette understreker at det ikke er naturlig å overføre parlamentarismeprinsippet i forholdet mellom storting og regjering på forholdet mellom ulike organer i Stortinget.

Til slutt en liten bemerkning: Når ting går galt, enten det er her, i det private næringsliv eller på fotballbanen, reises spørsmålet om hvordan man tar ansvar for feil som er begått. Man kan gå, og overlate til andre å håndtere vanskelighetene, eller man kan bli, og gjøre det man kan for å rette opp svakheter som er avdekket på bakgrunn av den erfaring som er høstet. Jeg har både i denne og i andre saker mest sans for det siste.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunvor Eldegard (A) []: Eg har først lyst til å seia at eg synest både stortingspresidenten og visepresidenten sine innlegg var veldig bra. Eg synest det er veldig bra at dei har sett ned den arbeidsgruppa som allereie no tek tak i og begynner å arbeida og sjå på korleis me som storting kan verta betre i fellesskap. Det synest eg er veldig bra.

Eg hadde tenkt å problematisera litt rundt det med anskaffingsregelverket, som Riksrevisjonen ser som problematisk at Stortingets administrative leiing ikkje følgde ved utvidinga av avtalen om prosjektering. Her i rapporten ser ein at presidentskapet og Riksrevisjonen er jo nesten einige om at dette ikkje var bra. Men Riksrevisjonen seier jo at dei ser det som avklart at utvidinga av avtalen om prosjektering medførte brot på anskaffingsregelverket.

Litt av grunnen til at eg er så oppteken av dette, er at offentleg innkjøps- og anskaffingsregelverk var det første ansvaret eg fekk då eg kom inn på Stortinget. Me forsterka den loven, me laga han endå strengare, me laga det så strengt for kommunane at dei kunne verta innklaga til KOFA og få bot viss dei ikkje følgde det. Og dersom eit anna statleg organ ikkje følgjer det, og det står i ein riksrevisjonsrapport, skriv me veldig skarpe merknader. Så eg er veldig oppteken av det, og då synest det er veldig pinleg at me som storting ikkje då klarte å følgja det regelverket som me sjølve har laga. I VI står det jo då:

«Stortinget viser til Riksrevisjonens funn og finner det kritikkverdig at avtalen om prosjektering inngått etter anbud ble utvidet i strid med lov om offentlige anskaffelser.»

Og eg må seia at det er jo eigentleg veldig pinleg for oss, synest eg, at me må vedta at me skal følgja anskaffingsregelverket. Det burde ikkje vera nødvendig frå oss, og det synest eg må vera òg ein viktig del at me ser på i det framtidige arbeidet.

Gunnar Bakke (FrP) []: Fremskrittspartiet vil påpeke at i gjennomgangen av Riksrevisjonens undersøkelse om Stortingets byggeprosjekt Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og innkjøringstunnel, er det avdekket betydelig mangelfull prosjektledelse, brudd på anskaffelsesreglementet og store budsjettoverskridelser. Fremskrittspartiet støtter Riksrevisjonens hovedkonklusjon, som bl.a. peker på behovet for klargjøring av roller og ansvar mellom organene i Stortinget i administrative saker.

Mye tyder på en uheldig praksis, kutyme, som har utviklet seg over flere perioder når det gjelder presidentskapets ivaretakelse av de administrative oppgavene som ikke har tilsvarende hjemmel i Stortingets forretningsorden. I det nevnte byggeprosjekt er Stortinget formelt byggherre, og det er Stortingets administrative ledelse som forvalter Stortingets bygningsmasse og har prosjektlederansvaret. Stortingets presidentskaps hovedoppgave i henhold til forretningsordenens § 7 er å planlegge og styre det parlamentariske arbeidet i Stortinget, påse at de konstitusjonelle regler overholdes, og representere Stortinget i offisielle sammenhenger.

Men Stortingets presidentskap styrer i tillegg virksomheten til Stortingets administrasjon ved f.eks. å fatte vedtak om ulike tiltak og prioriteringer og oppgaver. Stortingets presidentskap er dermed en del av Stortingets administrative ledelse slik det i dag praktiseres.

Stortinget har ved flere anledninger understreket presidentskapets funksjon som et administrativt organ, men uten rett til å ta politiske avgjørelser. Det mangler formelle og tydelige retningslinjer for hvordan roller og ansvar skal fordeles mellom presidentskap og Stortingets administrasjon. Det kan derfor stilles spørsmål ved om presidentskapet har den nødvendige formelle beslutningsmyndighet utover de fullmakter som er gitt av Stortinget gjennom bestemmelsene i forretningsordenen eller ved spesielle vedtak for det enkelte tilfellet.

Riksrevisjonens rapport side 106 første avsnitt siste ledd påpeker: Kontroll- og konstitusjonskomiteen må ta sin del av ansvaret for at kostnadsutviklingen eller prosjektet ikke ble oppfulgt på et tidligere tidspunkt.

Dette har kontroll- og konstitusjonskomiteen sluttet seg til.

Stortinget i plenum som byggherre har likevel også et selvstendig ansvar for ikke å ha etterspurt mer detaljert informasjon om utbyggingen, slik at avgjørelser kunne vært fattet mer forsvarlig. Stortingets administrative ledelse har ansvar for manglende prosjektledelse, brudd på anskaffelsesreglementet og store budsjettoverskridelser, og Stortingets presidentskap er ansvarlig for Stortingets administrative ledelse.

Denne saken avdekker først og fremst en praksis som straks må opphøre, og det er hyggelig å høre at presidentskapets leder har uttrykt at de er godt i gang med dette arbeidet.

Michael Tetzschner (H) []: For det første vil jeg si jeg er glad for det som er kommet av uforbeholdne utsagn fra presidentskapet, særlig det første innlegget. Men så er det flere forhold som vi kanskje må returnere til. Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på det brevet som også har vært referert før i dag, fra presidentskapet av gårsdagens dato. Det inneholder tre punkter, det er revidert kostnadsanalyse, hvor man uttaler at det er ikke grunn til å tro at den reviderte kostnadsanalysen vil indikere behov for en kostnadsramme utover de 1,8 mrd. kr som det nå arbeides etter.

Da vil jeg anbefale riksrevisjonsrapporten på sidene 80 og 81, som nettopp sier at man per månedsrapporten for februar 2017 har gjort en oppstilling som, hvis man summerer de tallene, kommer til at man allerede er over de 1,8 mrd. kr. Der står det 1,838. Man kan si det kanskje er en detalj i disse milliardtider, men når man da så sterkt sier at man ikke har noen grunn til å tro at man vil overstige grensen på 1,8 mrd. kr, vil jeg altså anbefale Riksrevisjonens rapport for nærmere lesning.

Jeg vil også kommentere litt dette arbeidsgruppearbeidet som skal finne sted, at problemet er jo ikke mangel på regler, problemet er å applisere de reglene som ellers finnes i staten, og så etterfølge disse.

Jeg kommer et øyeblikk også tilbake til brevet som er rettet til de parlamentariske ledere, og hvor man sier at man i det følgende vil ha nær dialog med de parlamentariske ledere. Jeg har ikke noe imot de parlamentariske ledere, men det står i riksrevisjonsrapporten at det kan ikke med befriende virkning erstatte informasjon til Stortingets plenum. Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg til Stortingets plenum? Og det er litt av det samme mønsteret som vi gjenkjenner fra den tidligere saken vi hadde på ettervinteren, om EOS-lovgivningen, hvor det altså skulle være så maktpåliggende å styre unna en alvorlig melding fra vårt innsynsorgan og tilsynsorgan med de hemmelige tjenestene, at man gjorde alt for å holde den lavest mulig under radaren.

Da vil jeg ta opp det siste, som i og for seg ikke har vært noe poeng så langt, men som har vært et problem under komiteens arbeid, og det er presidentskapets forhold til offentlighet. Vi må ikke ha det slik at presidentskapet kan hemmeligholde eller nekte andre komiteer innsyn i informasjon som de har.

Martin Kolberg (A) []: Jeg vil si det slik – på vegne av komiteen – at presidentskapet i sin alminnelighet og presidenten i særdeleshet har nå etter min mening imøtekommet de forutsetningene som komiteen la til grunn for å kunne gå videre. Jeg mener at det er ettertrykkelig bekreftet at Riksrevisjonens rapport, komiteens innstilling og sakens faktum tas på alvor, og at presidentskapet kollektivt har tatt ansvar. Det vil jeg si er veldig bra, men selvfølgelig også nødvendig for at vi i denne sal kan si at Stortingets tillit og autoritet i befolkningen kan opprettholdes. Det betyr også at Stortinget senere i kveld kan gjøre de vedtak som er foreslått av kontroll- og konstitusjonskomiteen, med disse forsikringene som vi nå har hørt, som bakgrunn for disse vedtakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.