Stortinget - Møte tirsdag den 15. november 2016

Dato: 15.11.2016
President: Olemic Thommessen

Innhold

Sak nr. 1 [10:05:32]

Redegjørelse av statsministeren om Norges bidrag til kampen mot ISIL (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsminister Erna Solberg []: Den siste tiden har vi sett noen av de kraftigste kampene i Syria siden borgerkrigen i landet startet for fem og et halvt år siden. Aleppo har vært under kraftig bombing. Offensiven mot Raqqa har akkurat begynt, og i Irak er de lenge planlagte kampene om Mosul i full gang.

Det er kampen mot terrororganisasjonen ISIL som vil være hovedfokus for denne redegjørelsen. Men vi skal huske at Syria-konflikten startet med et folks frihetstrang og en leders vilje til å bruke rå og brutal makt for å slå den ned. En konflikt som har vart omtrent like lenge som annen verdenskrig, har tatt livet av tusentalls og ført millioner på flukt. Grunnleggende rettigheter i humanitærretten blir konstant brutt. Ringvirkningene rammer Syria, regionen, Europa og resten av verden – gjennom rasering av landet, masseflukt, radikalisering, terrorangrep og internasjonal handlingslammelse.

Kampen mot ISIL er en del av en global kamp mot voldelig ekstremisme. Vi har en plikt til og et moralsk ansvar for å bekjempe ISIL og ekstremisme. Jeg vil takke for denne muligheten til å redegjøre for Norges innsats i kampen mot ISIL. Denne redegjørelsen vil handle om:

  • hvordan ISIL har fått fotfeste i Syria og Irak

  • våre humanitære bidrag til regionen

  • hvordan Norge bidrar i den internasjonale koalisjonen mot ISIL, herunder militært

  • den politiske utviklingen i regionen, og hva som blir våre hovedutfordringer

Som sagt, konfliktene i Syria startet som et folkelig opprør mot det sittende regimet for snart seks år siden. I dag er Syria en slagmark for regionale spilleres maktkamper. På den ene siden står det syriske regimet, støttet av Russland, Iran og Hizbollah. På den andre siden står en rekke opposisjonsgrupper og militante opprørsstyrker støttet bl.a. av USA, Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Dette er aktører med ulike interesser som kan stå i konflikt med hverandre, og maktbalansen mellom dem endres stadig. Dette gjør situasjonen uoversiktlig og krevende.

Borgerkrigen i Syria har skapt et handlingsrom for radikale grupperinger, slik som ISIL, og ISIL har utnyttet konflikten i Syria til å sikre seg kontroll over områder primært i det østlige Syria. Aktørene i den blodige borgerkrigen opererer i andre deler av Syria og har i liten grad fokus på å bekjempe ISIL. Kampen mot ISIL i østlige deler av Syria og i Irak skiller seg derfor fra konfliktene ellers i Syria.

ISIL har vokst frem i en region destabilisert av sviktende styresett, politisk undertrykking og sekteriske spenninger. Konfliktene i Syria og Irak har bidratt til å skape den største flyktning- og migrasjonsstrømmen til Europa i nyere tid. Det er anslått at om lag 300 000 kan ha mistet livet i konflikten. Slike tall er nødvendigvis usikre.

Vi har den siste tiden fulgt kampen om byen Mosul, ISILs hovedsete i Irak. Det var i Mosul at ISILs leder erklærte opprettelsen av det såkalte kalifatet for over to år siden. Siden den gang har sivilbefolkningen levd under ISILs terrorvelde, og vi hører om grusomme overgrep.

Jesidiske Nadia Murads grufulle beretning om hvordan hun ble holdt fanget og misbrukt av ISIL-opprørere i flere måneder, er ett vitnesbyrd om dette. Mange kvinner og barn holdes fremdeles fanget i Irak og Syria, og sivilbefolkningen i Mosul brukes som menneskelig skjold. ISIL sprer terror, frykt, intoleranse og hat. ISIL viser ingen nåde, for noen. Mennesker blir brukt som mål og middel i deres krigføring.

Den humanitære krisen i regionen er prekær. Det er vanskelig å forestille seg de lidelser sivilbefolkningen går igjennom. I Irak er fortsatt om lag 3,4 millioner mennesker på flukt fra ISIL. Over 10 millioner har behov for humanitær bistand. Etter at ISIL begynte å tape terreng i april 2015, har over 900 000 internflyktninger i Irak returnert til sine hjem, ifølge FN. Det har vært en svært farlig reise. ISIL har plantet miner og eksplosiver på veier og i boligområder, skoler og sykehus.

I 2016 anslår FN at 13,5 millioner mennesker har behov for nødhjelp inne i Syria. 6 millioner av disse er barn. 6,5 millioner syrere er internt fordrevne. I tillegg har over 4,8 millioner syrere allerede flyktet ut av landet. Disse tallene er overveldende og gjør det vanskelig å ta inn over seg alle enkeltskjebnene som ligger bak.

I 2016 gir regjeringen til sammen over 300 mill. kr til humanitære tiltak i Irak, og minerydding er høyt prioritert. Norskstøttet minerydding i Irak har hittil i år bidratt til at 2 100 personer har fått tilgang til sine hjem igjen. Norge støtter også flere organisasjoner som hjelper ofre for kjønnsbasert vold, bl.a. jesidiske kvinner og barn.

Norge har tatt en global lederrolle i den humanitære innsatsen i Syria. Vi er det femte største humanitære giverlandet til Syria og nærområdene. Vi bidrar med 10 mrd. kr over fire år. Så langt har vi utbetalt eller kontraktfestet mer enn 90 pst. av vårt bidrag for 2016.

Regjeringen tok initiativ til en internasjonal giverkonferanse for Syria som ble avholdt i februar. Der ble det mobilisert et samlet giverbidrag på 12 mrd. dollar. Det er et historisk høyt tall. Men vi må gjøre mer. Flere land må bidra. Initiativtagerne til konferansen har hatt et systematisk arbeid for å sikre at utbetaling finner sted. Internasjonale givere har forpliktet seg til bidrag på 6,3 mrd. dollar i 2016. Det er 5 pst. mer enn de opprinnelige tilsagnene. Tall fra oktober viser at cirka 4,7 mrd. dollar er utbetalt så langt.

Vi må unngå at en generasjon syriske barn vokser opp uten skolegang. Utdanning er en forutsetning for å gjenoppbygge samfunn ødelagt av krig. Et viktig resultat av Syria-konferansen er et bedre samarbeid med Syrias naboland om utdanning for syriske flyktninger. Jeg møtte noen av de syriske flyktningbarna da jeg besøkte Libanon og Jordan i fjor. De hadde hjerteskjærende historier å fortelle. Vi må bidra til å gi disse barna en fremtid.

Norge har overoppfylt vårt løfte om at 15 pst. av vår humanitære bistand til Syria og nærområdene skal gå til utdanning. Vår støtte utgjør nå 20 pst. Gjennom støtte til UNICEF, Flyktninghjelpen og Redd Barna har regjeringen bidratt til at 360 000 syriske flyktningbarn mellom 5 og 17 år har fått utdanning i Jordan og Libanon.

I tråd med humanitære prinsipper prioriterer vi og våre partnere å hjelpe der behovene er størst. Våre partnere arbeider i komplekse og krevende landskap. For å få tilgang til sivilbefolkningen kreves ofte forhandlinger med regimet eller med væpnede grupper som kontrollerer området dit hjelpen skal inn. Som humanitær aktør er det viktig å være upartisk: Å hjelpe sivilbefolkningen som er rammet, uavhengig av hvor de kommer fra og hvor de er.

Dette er svært krevende i et så politisert landskap som Syria. For å komme til der behovene er størst, er våre humanitære partnere avhengig av kontakt med partene i konflikten. Det betyr ikke at de støtter noen av sidene. Her har vi å gjøre med grunnleggende humanitære prinsipper som Norge vil forsvare og fremme i alle sammenhenger – ikke minst i Syria og Irak.

Alle partene i konflikten har en plikt til å etterleve de grunnleggende reglene i internasjonal humanitærrett. Vi kan ikke godta målrettede angrep på sykehus og skoler, slik vi lenge har sett i Syria. Det er uakseptabelt at helsepersonell utsettes for angrep når de arbeider for å redde liv, eller at lærere og elever blir drept på skolen. De som gjør seg skyldige i krigsforbrytelser, må holdes ansvarlig. Norge har støttet organisasjoner som dokumenterer brudd på humanitærretten i Syria. Disse bevisene vil senere kunne brukes i rettsprosesser på nasjonalt eller overnasjonalt nivå. Norge er også blant statene som har bedt FNs sikkerhetsråd henvise situasjonen i Syria til Den internasjonale straffedomstolen.

FNs sikkerhetsråd har gjort det helt klart: Det internasjonale samfunnet må benytte alle nødvendige virkemidler for å stanse ISILs ødeleggelser. Norge har fulgt oppfordringen om å bidra. Regjeringen har de siste to årene bidratt på mange fronter i innsatsen mot ISIL. Vår innsats skjer i hovedsak gjennom den internasjonale koalisjonen mot ISIL, som ble opprettet i 2014. Det er en bred koalisjon som består av 67 land og organisasjoner. Både vestlige land og land i regionen deltar. Koalisjonen arbeider etter de fem følgende sporene: stanse tilførsel av finansiering, stanse tilførsel av fremmedkrigere, ha en militær innsats, imøtegå ISILs propaganda og ha tiltak for å stabilisere.

Jeg skal redegjøre for vår innsats på disse områdene. La meg begynne med den innsatsen vi har for å stanse tilførsel av finansiering. Lenge var ulovlig salg av olje og skattlegging av energisektoren ISILs største inntektskilde. ISIL kunne tiltrekke seg fremmedkrigere med lovnader om høye lønninger og gode vilkår. Gjennom målrettede angrep har koalisjonen svekket ISILs tilgang til finansiering. Norske eksperter deltar i arbeidet for å analysere ISILs finansieringsgrunnlag, spesielt fra olje- og energisektoren. Målet er å finne stadig bedre metoder for å blokkere ISILs inntektskilder. Når ISIL mister territoriell kontroll, reduseres også inntektsgrunnlaget betraktelig. Det må forventes at ISIL vil skaffe seg inntekter fra andre former for terrorfinansiering i tiden fremover. I desember 2015 sto Norge sammen med 67 land bak en sikkerhetsrådsresolusjon som utvidet sanksjonene mot personer, grupper og selskaper som støtter ISIL. En norsk forskrift pålegger norske aktører, spesielt bankene, å bidra til dette viktige arbeidet.

La meg redegjøre nærmere for den militære innsatsen. La meg først understreke at når norske soldater sendes ut, skal det alltid ha grunnlag i folkeretten. Vår og våre alliertes militære tilstedeværelse i Irak har grunnlag i en anmodning fra Irak om hjelp til å forsvare landet mot angrep utført av ISIL. Vårt bidrag er basert på samtykke fra Irak og inngår som del av en bred koalisjon.

Militær maktanvendelse mot ISIL på syrisk territorium har sitt folkerettslige grunnlag i kollektivt selvforsvar av Irak, i samsvar med FN-paktens artikkel 51. I tillegg anerkjenner FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2249 at ISIL utgjør en global trussel uten sidestykke mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen understøtter et folkerettslig grunnlag for maktbruk basert på Iraks rett til selvforsvar.

De siste to årene har norske militære trent sikkerhetsstyrker i de kurdiske områdene i Irak for å sette dem i stand til å understøtte bekjempelsen av ISIL. I tillegg bidrar vi med medisinsk personell til koalisjonens sykehus i Erbil. Treningen i Nord-Irak har gitt gode resultater. Behovet for opplæring i grunnleggende militære ferdigheter på treningssenteret i Erbil er nå mindre. Som Stortinget er informert om, vil vi redusere innsatsen vår noe der. Det er fortsatt behov for støtte til irakiske styrker andre steder enn i Erbil. Regjeringen vil vurdere anmodninger fra irakiske myndigheter og koalisjonen om militære bidrag på vanlig måte og konsultere Stortinget. Irakiske myndigheter har også bedt NATO om samarbeid innenfor kapasitetsbygging. Detaljene for et slikt samarbeid er foreløpig ikke klare.

Regjeringen besluttet i mai å styrke den militære innsatsen mot ISIL. Styrken på om lag 60 soldater vil bidra med trening, rådgivning og operativ støtte til lokale syriske grupper som selv kjemper mot ISIL. De norske styrkene har base i Jordan og er nå en del av operasjonen «Inherent Resolve».

De norske styrkene har mandat til å kunne trene, rådgi og gi operativ støtte på syrisk territorium dersom operasjonskonseptet krever det. Situasjonen i de områdene hvor norske styrker opererer, endrer seg raskt. Dette er et vanskelig oppdrag i et krevende og uoversiktlig landskap. Vi følger utviklingen tett, og norske styrker gjør fortløpende vurderinger for å kunne løse oppdraget effektivt og i henhold til det nasjonale mandatet. De lokale gruppene som støttes, gjennomgår en klareringsprosess. Det er et krevende arbeid som må ivaretas kontinuerlig, noe som er en av grunnene til at vi sender noen av våre mest erfarne soldater til å løse oppdraget. Jeg vil likevel gjenta at vi aldri kan ha noen absolutt garanti for hvor lojaliteten til lokale aktører ligger i fremtiden.

En forutsetning for støtten er at operasjonen er rettet mot ISIL, og at den ikke undergraver den pågående prosessen for en fremtidig politisk løsning i Syria. Det er etablert mekanismer på operativt nivå mellom koalisjonen og andre relevante aktører som bekjemper ISIL for å unngå at man kommer i konflikt med hverandre.

Det norske styrkebidraget er underlagt koalisjonens kommando, det er helt vanlig for våre styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Men norsk kontroll med styrkene er ivaretatt. Vi har fortsatt overordnet kommando over de norske styrkene. Vi har norske stabsoffiserer i alle relevante hovedkvarter og kommandoledd. Den norske styrkesjefen utøver som alltid en nasjonal «Red Card-funksjon». Dette sikrer at vårt bidrag ikke benyttes i konflikt med det nasjonale mandatet. Soldatene vi sender, er godt forberedt og har lang erfaring i å løse slike oppdrag. Bidragene er høyt verdsatt blant allierte i koalisjonen. Av hensyn til sikkerheten til egne og andre styrker kan jeg ikke gå i detaljer om operasjonen de norske styrkene deltar i. Regjeringen legger vekt på å holde den utvidede utenriks- og forsvarskomité så godt orientert som mulig og vil gjøre dette også fremover.

Den militære kampen mot ISIL har hatt betydelig fremgang det siste året. Koalisjonen, ulike militser og kurdiske styrker har hjulpet Irak med å gjenerobre strategisk viktige byer, områder og forsyningslinjer fra ISIL. Med koalisjonens bistand utfører irakiske styrker og deres støttespillere en operasjon for å ta Mosul tilbake. Men dette kan ta lang tid. I Syria har lokale styrker med hjelp fra koalisjonen jaget ISIL ut av viktige områder. I Nord-Syria er ISIL drevet bort fra den tyrkiske grensen. De er dermed i stor grad avskåret fra tilførsel av ressurser og personell. ISIL kontrollerer imidlertid fortsatt byen Raqqa i Syria, hovedsetet i ISILs selverklærte kalifat. Den første innledende fasen med å isolere ISIL der har nettopp startet.

Selv om ISIL fratas territorium, må vi fortsatt være forberedt på en langvarig kamp. Denne kampen må kjempes med flere virkemidler, hvor den militære innsatsen kun er ett av flere. Etter hvert som ISIL mister fotfeste i viktige byer som Mosul og Raqqa, må vi forvente at gruppen gradvis vil legge enda mer vekt på terroroperasjoner. ISIL vil trolig i økende grad flytte fokus fra det vi kan kalle det «fysiske kalifatet» til det «virtuelle kalifatet». Dette kan innebære en økt satsning på terrorangrep utenfor kjerneområdet i Syria og Irak.

La meg også redegjøre nærmere for norske bidrag til stabiliseringstiltak. De væpnede konfliktene i Syria og Irak har rasert samfunnsstrukturer. Syria var et mellominntektsland. Nå lever halvparten av befolkningen i ekstrem fattigdom. Humanitær innsats er livsviktig for sivilbefolkningen i Irak og Syria. Samtidig må vi sette lokalbefolkningen i stand til å bygge seg en fremtid, i sikre omgivelser. Først da får vi stabile samfunn. Dette vil ta lang tid, kanskje generasjoner. Regjeringen styrker satsningen på stabiliseringstiltak både til Irak og Syria. Neste år vil regjeringen nær doble innsatsen, til totalt 400 mill. kr. Der humanitær bistand brukes til langsiktige tiltak, vil det gjøres med grunnlag i de humanitære prinsipper om upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet.

Utsiktene til stabilisering er i første omgang større i Irak enn i Syria. I Irak kanaliseres den norske støtten til stabiliseringstiltak først og fremst gjennom FNs utviklingsfond. Vi støtter lokal sysselsetting, polititjenester og helse- og skoletilbud. Vi bidrar til å gjenoppbygge infrastruktur og til økt matvaresikkerhet. Norske myndigheter samarbeider med irakiske myndigheter om entreprenøropplæring av ungdom og arbeidsledige. Mellom januar og november 2015 ble 793 nye bedrifter etablert gjennom dette prosjektet. Slik bidrar vi til å gi unge irakere både håp og verktøy til selv å bygge en bedre fremtid. Det er spesielt krevende å bygge opp igjen lokalsamfunn i Syria, der utsiktene til politiske løsninger foreløpig er små. Sammen med det internasjonale giversamfunnet arbeider vi med å utvide samarbeidet med FN og andre egnede partnere med tiltak utover kortsiktig humanitær bistand.

Norge bidrar også til koalisjonens innsats for å styrke kunnskapen om fremmedkrigere i regionen og hindre at fremmedkrigere slutter seg til ISIL. ISILs ødeleggende ideologi finner fortsatt fotfeste i noen miljøer i Europa. ISIL har skapt et målrettet og sofistikert propagandaapparat som aktivt bruker sosiale medier til sin rekruttering. Det antas at siden 2014 har mellom 15 000 og 25 000 fremmedkrigere fra om lag 80 land reist til Syria og Irak for å kjempe på ISILs side. Disse tallene er usikre. Noen av disse fremmedkrigerne er norske. Vi har også sett at terrorister uten fremmedkrigererfaring, men inspirert av jihad, har gjennomført angrep i Europa.

Koalisjonen har svekket ISILs propagandaapparat, og gruppen er i ferd med å miste mye av sin appell. Norge bidrar til dette arbeidet. Vi er særlig opptatt av å støtte stemmer som viser alternativer til ISILs hatefulle ideologi. Vi ser at innsatsen nytter. Koalisjonens brede innsats har svekket ISILs moral. Militære nederlag, kutt i lønninger som følge av innstramninger i finansieringskilder, voksende korrupsjon og brutale arbeidsvilkår har gjort det mindre attraktivt å reise ut som fremmedkriger. Det har også blitt vanskeligere å ta seg inn i Syria og Irak. Gjennom gjensidig utveksling av informasjon har vi og våre samarbeidsland også fått en bedre oversikt over fremmedkrigere og deres bevegelser.

Mange radikaliseres lokalt. I Norge vurderer PST fortsatt ekstrem islamisme som den største terrortrusselen mot norske interesser. Det er derfor viktig at vi vektlegger forebygging – både nasjonalt og internasjonalt. I 2014 var Norge medforslagsstiller til sikkerhetsrådsresolusjon 2178, med tiltak for å forebygge fremmedkrigervirksomhet.

Innsatsen mot ISIL må ses i sammenheng med den brede og langsiktige innsatsen for forebygging mot terrorisme og mot voldelig ekstremisme. Sivilt samfunn, ungdom og kvinner spiller en viktig rolle i dette arbeidet. I 2015 tok Norge initiativ til et nettverk som så langt har engasjert 650 ungdommer fra over 100 land i arbeidet med å forebygge rekruttering til voldelig ekstremisme. Vi har også tatt initiativ til en global allianse av kvinneorganisasjoner som støtter lokalt arbeid, bl.a. i Syria og Irak.

Under åpningen av FNs generalforsamling i september var jeg vertskap for et møte om forebygging av voldelig ekstremisme. Her diskuterte vi hvordan myndigheter og sivilt samfunn kan samarbeide bedre om forebygging. Resultatet var lanseringen av en global samarbeidsmekanisme. Gjennom denne kan vi i fellesskap identifisere nye løsninger og tiltak.

Her hjemme har regjeringen vært opptatt av å få på plass en lovhjemmel som kriminaliserer fremmedkrigervirksomhet. I vår vedtok Stortinget endringer i straffeloven som gjør det straffbart å delta i virksomhet i en væpnet konflikt i utlandet. I 2015 igangsatte PST en nasjonal etterforskningsinnsats for etterforskning av hjemvendte fremmedkrigere. Så langt har PST siktet 26 fremmedkrigere. Flere er fengslet og domfelt. Fra 2015 har antallet fremmedkrigere som reiser fra Norge, sunket drastisk. Det gjelder også antall hjemvendte fremmedkrigere. Regjeringen vil fortsette arbeidet for å hindre at ISIL og andre ekstremistiske grupper får slå røtter her hjemme. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme vil være sentral i dette arbeidet.

Det er viktig å være tidlig ute med forebyggende arbeid. Forskere og sivilt samfunn gir innspill i en løpende nasjonal dialog om tilpasning av handlingsplanen. Vi har styrket kompetansen hos bl.a. politi, lærere og helsepersonell. Flere kommuner har utviklet lokale handlingsplaner for å fange opp tidligere tegn på radikalisering i lokalmiljøet. I løpet av høsten og vinteren gjennomføres et systematisk arbeid for å videreutvikle tiltakene i planen.

Så til de politiske utfordringene fremover: Konfliktene i regionen gir grobunn for den tiltrekningskraften vi ser at ISIL fortsatt har. Konfliktene kan bare løses med politiske virkemidler. Utviklingen i regionen er en utfordring for NATO og alliansens sørlige flanke. Russlands militære engasjement i Syria er spesielt bekymringsfullt. Det støtter oppunder det syriske regimets brutale overgrep mot egen befolkning. I tillegg ser vi igjen at russisk militærmakt bidrar til større usikkerhet og uforutsigbarhet i en allerede spent sikkerhetspolitisk situasjon.

Handlingslammelsen i Sikkerhetsrådet er urovekkende. Norge har en grunnleggende interesse i en verdensorden basert på respekt for folkeretten og FN-paktens prinsipper. Vi er avhengige av at FN ivaretar sitt ansvar for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. Det er et ansvar som i første rekke hviler på de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet.

Medlemmene av FNs sikkerhetsråd og regionale spillere med innflytelse over partene på bakken må ta ansvar for å finne en syrisk ledet politisk løsning. USA og Russland spiller en avgjørende rolle. FN har lenge forsøkt å sette i gang politiske forhandlinger, men det var først i vår at partene kom til forhandlingsbordet. Det siste året har USA og Russland forsøkt å forhandle frem to avtaler om våpenstillstand. I vår varte stillstanden noen uker. Det ga kun små framskritt. Siden da har det vært mange tilbakeslag.

Norge støtter aktivt FNs innsats for en politisk løsning i Syria. Jeg har sterk tro på at løsningene for Syria blir mer omfattende og varige dersom også kvinner og sivilt samfunn omfattes. Vi har derfor arbeidet for at kvinner og øvrige sivilsamfunnsgrupper kan bidra i forhandlingsprosesser. I forhandlingsmøtene som pågikk i Genève i vår, bidro flere sivilsamfunnsgrupper.

Også i Irak er en inkluderende politisk prosess eneste mulighet for å oppnå varig stabilitet. ISILs fremvekst i Irak skyldes mange år med konflikt, politisk vanstyre og sekterisk splittende lederskap. Det er viktig at irakiske myndigheter legger til rette for inkluderende politiske løsninger og nasjonal forsoning. Inkludering av den marginaliserte sunniarabiske befolkningen er spesielt viktig. Uten dette vil ISIL og andre ekstremistgrupper på ny få spillerom. Det er viktig at samtlige irakiske aktører er villige til å legge til side stridigheter, maktkamper og spørsmål om skyld. Frigjøringen av Mosul er i så måte en test på deres vilje og evne til å finne felles løsninger for fremtidens Irak.

Det internasjonale samfunnet har gjort betydelige fremskritt i kampen mot ISIL. ISIL er svekket. Gruppen har mistet mer enn halvparten av områdene de har kontrollert i Irak, og en fjerdedel av landområdene de kontrollerte i Syria. I Libya er de i stor grad fordrevet fra sitt hovedsete i Sirte. Likevel er ISIL fortsatt en betydelig sikkerhetstrussel. ISIL har i løpet av de siste to årene gjennomført blodige terrorangrep i Midtøsten, Europa og Asia. Vi må være forberedt på at ISIL også fremover vil inspirere til, bidra til og gjennomføre angrep mot Vesten. Vi har allerede sett at ISIL kompenserer for tap av landområder i Irak med flere terroranslag.

Norge er en viktig alliert i kampen mot ISIL, og det skal vi fortsatt være. Vi skal bidra med militære, økonomiske og politiske virkemidler. I tillegg skal vi opprettholde vår lederrolle på det humanitære feltet. Der det er mulig, vil vi legge opp til langsiktig forebygging gjennom ulike stabiliseringstiltak. Som kjent har asylankomstene til Norge vært lave i 2016. I regjeringens forslag til ny saldering av budsjettet for 2016 ligger det derfor an til en nedgang i ODA-godkjente flyktningutgifter sammenlignet med revidert nasjonalbudsjett. Vi tar sikte på at disse midlene i stor grad kan omdisponeres til humanitær hjelp og bistand i disse sårbare områdene.

Vi vil ikke lykkes med mindre konflikten i Syria finner en politisk løsning. Vi vil heller ikke lykkes uten en inkluderende politisk prosess i Irak. FN har fått et omfattende mandat for å legge til rette for en fredelig løsning i Syria. Men FN kan ikke gjøre dette uten støtte fra det internasjonale samfunnet. Kampen mot ISIL krever mye av oss. Den stiller oss overfor nye globale sikkerhetsutfordringer, dilemmaer og vanskelige beslutninger. Vårt militære engasjement mot ISIL kan gjøre oss sårbare for angrep her hjemme og er heller ikke uten risiko for dem som reiser ut.

Bekjempelsen av ISIL og voldelig ekstremisme er en langsiktig investering i vår felles sikkerhet. Dette er ikke en kamp vi velger, men en kamp vi må ta.

Presidenten: Presidenten vil nå i henhold til Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsministeren. – Det anses vedtatt.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen.

Vi står i denne sal samlet om å se den såkalte islamske stat som et undertrykkende terrorvelde i de områdene i Irak og Syria som ISIL fortsatt kontrollerer. ISIL utgjør en svært alvorlig trussel mot stabilitet i hele Midtøsten, og terrororganisasjonen og mennesker som lar seg inspirere av den, utgjør en av vår tids mest alvorlige trusler også mot oss og våre allierte.

Kort fortalt: ISIL er en alvorlig sikkerhetstrussel for oss, for Europa, for NATO, for Midtøsten og langt utover denne regionen. Derfor må ISIL bekjempes. Vi kan ikke se bort. Det ligger fast. Og vi må handle klokt, for her finnes ikke ett utvalgt tiltak som gir alle svar, som statsministeren også understreket. ISIL og voldelig islamistisk ekstremisme må møtes med fasthet – militært, politisk og sosialt – like til våre egne samfunn.

Norge bidrar militært i kampen mot ISIL som en del av en bred sikkerhetskoalisjon, og det har Arbeiderpartiets støtte. Hovedkampen må kjempes av folk i regionen, dem som er berørt, dem som skal vinne tilbake sitt land. Men vi kan bistå. Våre styrker trener og støtter styrker som kjemper mot ISIL, både kurdiske militssoldater i Arbil i Nord-Irak og syriske styrker i Jordan.

Den siste tiden ser vi at koalisjonens innsats gir resultater. ISIL drives tilbake. Terrororganisasjonens grep om viktige byer som Aleppo, Mosul og Raqqa er svekket. Den militære innsatsen Norge er en del av, synes altså å virke. De styrkene som norske styrker trener og støtter, bidrar nå til at ISIL utvilsomt står svakere militært enn på flere år, og opplever langt svakere rekruttering. Det er oppløftende.

Det er fortsatt vanskelige dilemmaer knyttet til den militære innsatsen Norge er en del av. Vi trener og støtter styrker som vi ikke fullt ut kjenner rollen til i et framtidig Midtøsten. Vi bidrar militært i en konflikt hvor det ikke for noen nå er mulig å si noe sikkert om hvordan regionen vil se ut dersom og når ISIL nedkjempes. Det pålegger derfor regjeringen å vise særlig oppmerksomhet og aktsomhet når det gjelder endringer på bakken, militært og politisk.

Derfor må vi være rede til å endre og om nødvendig avvikle bidrag som ikke fungerer etter hensikten, slik vi forstår regjeringen gjorde da de avsluttet vårt treningsoppdrag i Bagdad. Men de dilemmaene står ikke i veien for å anerkjenne de militære resultatene som koalisjonen og de norske styrkene som en del av den, har oppnådd. Således er det grunn til å gi honnør til de norske kvinner og menn som er med på dette. Vi kan vanskelig vinne andre folks kriger, men vi kan støtte og trene andre til å ta en kamp som er legitim og i tråd med verdier vi alle deler.

Så må vi likevel, eller nettopp nå som den militære innsatsen ser ut til å gi resultater, minne oss selv på at en sluttkamp mot ISIL kun kan vinnes politisk. Varig stabilitet og bedre sikkerhet i regionen kommer kun i stand ved at vi samtidig svekker betingelsene for at ISIL har vokst seg sterke. Det handler mest om politikk, ikke først og fremst om militær innsats. Det betyr at vi skal bistå med å finne politiske løsninger, særlig i Irak, som bedre inkluderer de moderate sunnimuslimske lederne og folkegruppene som har søkt til ISIL eller tolererer ISIL, ikke fordi de er drevet av en religiøs overbevisning, nødvendigvis, men fordi de føler seg under angrep fra andre grupper, særlig den sjiamuslimske majoriteten i Irak.

Det betyr også at vi ikke kan gi opp troen på en politisk løsning av den grusomme borgerkrigen i Syria. Det betyr å gjøre alt som står i vår makt – i regionen, i hvert land som har fremmedkrigere i Syria – for å hindre radikalisering av unge menn og kvinner. Det er en innsats som går like til vårt eget land og norske lokalsamfunn. Her er ikke militære maktmidler løsningen, men godt politi- og etterretningsarbeid, sammen med en mobilisering av lokalsamfunn, som gir unge mennesker tilhørighet, og som gjør at de forblir innbyggere med forpliktelser, rettigheter og tillit til sine medmennesker.

Vi må være faste i vår støtte til norske styrker i Jordan og Irak. Vi må i denne sal være åpne om dilemmaene ved militær innsats mot ISIL. Og vi må være ærlige om at krigen mot ISIL ikke bare vinnes militært, men mest av alt gjennom politiske løsninger.

Arbeiderpartiet gir på denne bakgrunn sin fortsatte støtte til at Norge bidrar militært og politisk for å få en slutt på det terrorveldet ISIL har etablert i Irak og Syria og den sikkerhetstrusselen ISIL fremdeles utgjør for oss og våre allierte. Vi legger til grunn at regjeringen på passende måte holder Stortinget løpende orientert om utviklingen i dette krevende oppdraget.

Trond Helleland (H) []: Jeg vil først takke statsministeren for en grundig redegjørelse av det regjeringen gjør for å hindre at terrorisme får ytterligere fotfeste. Jeg vil også takke de norske styrkene, instruktørene, sanitetspersonell og annet personell som bidrar i koalisjonen mot ISIL. I god tradisjon er Norge med på å hjelpe til der menneskers grunnleggende rettigheter er innskrenket, truet og angrepet.

Situasjonen i Irak og Syria representerer den største krisen i vår tid. I Syria er den brutale borgerkrigen nå inne i sitt sjette år. Den har kostet over 300 000 menneskeliv. Tallene på flyktninger og internt fordrevne i Irak og Syria øker og utgjorde i fjor en stor del av den massive flyktning- og migrasjonsstrømmen inn i Europa.

Som statsministeren også var inne på i redegjørelsen, er borgerkrigen i Syria svært uoversiktlig, med et komplisert aktørbilde og med overføring av innflytelse til andre land i regionen. At et stadig mer selvhevdende Russland det siste året har involvert seg på Assads side, har ikke bidratt til å bedre situasjonen. Det har snarere betydd mer lidelse for sivilbefolkningen.

Krigen mot ISIL i Syria og Irak har krevd en koordinert innsats med både sivile og militære, politiske og økonomiske komponenter. Som vår statsminister sa i 2014, så ser vi en krig uten regler, med krigere uten moral. En samlet internasjonal opinion sa allerede da at nok er nok. Vi ser dessverre at det ikke er noen «quick fix», men redegjørelsen her viser at det internasjonale samfunnet samlet evner å kjempe mot ISIL, og det er bra.

Dette er en kamp med lang tidshorisont, med både fremskritt og tilbakeslag. Regjeringen med statsministeren i spissen har tatt lederskap på den sivile siden. Gjennom giverlandskonferansen i januar i London, der Merkel og Cameron også deltok, bevilget regjeringen over 10 mrd. kr over fire år. Vi vet at vi risikerer en tapt generasjon dersom barn og ungdom ikke får utdanning. Det er i så måte beroligende at statsministeren i dag melder at hjelpen kommer frem, og at vi holder våre nasjonale mål for 2016.

Samlet sett ble det lovet 10 mrd. dollar fra verdenssamfunnet over den samme tidsperioden. Nå blir det viktig at de landene som har meldt inn bidrag, holder tempoet oppe og sørger for at løftene holdes, slik at de som er på flukt, gis den nødvendige utdanning og helsehjelp.

Det kompliserte aktørbildet gjorde det ikke uproblematisk å sende styrker til regionen, men lidelsene blant sivilbefolkningen, gjør det helt nødvendig. Norske styrker trener, rådgir og støtter lokale grupper i deres kamp mot ISIL, i utgangspunktet uten å skulle gå inn i væpnete konflikter. Samtidig vet vi at alle oppdrag innebærer fare.

Den norske deltakelsen har sitt grunnlag i folkeretten og Iraks ønske om assistanse for å stanse ISILs herjinger. Verdenssamfunnet er enige om at ISIL må bekjempes. Stortinget har blitt holdt underrettet og blitt konsultert om regjeringens bidrag til kampen mot ISIL i flere ledd. I 2014 ble det vedtatt å stille med et militært bidrag for trening av irakiske styrker. Regjeringen har besluttet å videreføre det norske bidraget til kapasitetsbygging i Nord-Irak frem til mars 2017.

FN har gjentatte ganger oppfordret alle medlemsland til å styrke innsatsen i kampen mot ISIL i deres fristeder i Irak og Syria. FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 påla alle medlemsland å vurdere om de kan styrke innsatsen i kampen mot ISIL. I mai i år besluttet regjeringen å stille med et nytt militært bidrag, med base i Jordan, til koalisjonen. Her skal norske styrker trene opp lokale syriske grupper som igjen skal frigi områder som i dag er kontrollert av ISIL. Beslutningen dreier seg igjen om kollektivt selvforsvar av Irak, fordi angrep som blir organisert og forsynt fra Syria, blir sett på som angrep på Irak, og er derfor i tråd med FNs resolusjon. Ved å gi den støtten som trengs for å nedkjempe ISIL, vil vi på sikt redusere terrortrusselen også her hjemme.

Som forsvarsministeren uttalte da vårt styrkebidrag først ble diskutert: Det å ikke bidra kan også ha en pris. Enda mer prekært er det å hindre de brutale angrepene på sivilbefolkningen i regionen og la irakerne igjen få kontroll over sine hus, hjem, landområder og naturressurser som ISIL har frarøvet dem.

Vi ser at en samlet, demokratisk front mot ISIL har gitt resultater. Deres selverklærte kalifat krymper nå, både i omfang og i antall sympatisører. Vi må også hindre at nye konflikter blusser opp i kjølvannet av det eksisterende. Vi har ikke råd til at regionale stridigheter utvikles til globale konflikter. Det trengs kontinuerlig handling fra det internasjonale samfunn. Og det er det Norge bidrar til.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Først av alt vil jeg benytte anledningen til å takke statsministeren for en veldig god og grundig redegjørelse – en redegjørelse som til de grader viser at kampen mot ISIL dreier seg om å kjempe på mange forskjellige områder og mange fronter.

Det kommer til å bli et langsiktig arbeid. Hvis vi ikke lykkes, kommer verden til å se helt annerledes ut enn det man i denne salen og i resten av verden ønsker seg.

Jeg har også helt innledningsvis lyst til å takke de norske som bidrar i denne regionen for å bekjempe ISIL. Det gjelder de soldatene og spesialstyrkene som er med på å bidra til opplæring, sanitetspersonell og humanitært personell som jobber i området for å hjelpe sivilbefolkningen. Det gjøres en stor innsats på mange områder og av mange personer. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle dem som er med på å bidra i så henseende.

I 2014 i forbindelse med opprettelsen av koalisjonen, da bestående av 67 land og organisasjoner, ble man enige om at det var flere spor man måtte jobbe etter. Regjeringen viser gjennom denne redegjørelsen at den er med på å følge opp alle disse sporene. Det var følgende fem spor man ville jobbe etter: Det første var å stanse tilførselen av finansiering. Der har det vært gjort et grundig arbeid, og det er helt åpenbart at IS nå sliter med å få finansiert sine utgifter. Det ser vi også knyttet til å gi lønn til soldater etc.

Det var også svært viktig å få stanset tilførselen av fremmedkrigere. Der har det også vært gjort et grundig arbeid. Der er det svært viktig at vi fra norsk side er veldig tøffe, ved å følge opp og straffe de personene som kommer tilbake, som har vært med på å bidra til de barbariske handlingene som vi ser utspille seg i regionen.

Det neste gjelder den militære innsatsen. Der har Norge vært med på å bidra til opplæring og veiledning av disse styrkene, særlig disse grupperingene. Men man settes igjen, som også statsministeren var inne på, i en vanskelig situasjon nettopp fordi vi ikke er helt trygge på hvordan disse grupperingene vil agere etter at man har bekjempet IS.

Videre må man imøtegå ISILs propaganda og innføre tiltak for å stabilisere. Det er helt åpenbart at verdenssamfunnet ikke bare må fokusere på det som skjer akkurat nå, for det er ekstremt viktig at ISIL bekjempes med alle midler. Vi må sørge for at ISIL blir slått ned. Vi må sørge for at vi får stanset det barbariet som nå skjer overfor sivilsamfunnet i regionen. Men vi er også nødt til å fokusere på hva som skjer etterpå.

Norge er nødt til å ha en exit-strategi: Hvordan reagerer vi når selve det militære bidraget begynner å nærme seg slutten? Hva skjer da? Statsministeren var inne på noe veldig viktig i sin redegjørelse. Det dreier seg om at vi må være forberedt på at når man har nedkjempet styrkene til ISIL i nærområdet, vil dette kunne medføre terroraksjoner og annet som går utover kjerneområdet de har i dag i Syria og Irak. Dette må vi sørge for at vi får på plass.

Hvis man ser på det som skjer i Mosul, må vi vite: Hva skjer når man har slått tilbake ISIL i Mosul? Da vil også en rekke aktører kunne melde seg på banen. Hva skjer i etterkant, i det maktvakuumet som oppstår når man har klart å bekjempe disse styrkene?

Jeg er veldig trygg på det regjeringen gjør. Vi jobber på mange områder. Men vi kommer ingen vei, og man får ingen stabilitet i dette området med mindre man får bygd opp framtidige generasjoner – med trygghet, utdanning og sikkerhet – og sørger for at man har noe å strekke seg etter. Derfor er det humanitære bidraget til oppbygging av skoler, sykehus og institusjoner ekstremt viktig i tiden som kommer. Men først skal ISIL bekjempes. Så må man sørge for å bygge strukturene. Samtidig må vi sørge for å ha en exit-strategi: Hva skjer når den dagen kommer og man er ferdig med det såkalte militære oppdraget i området. Da må man også være klar til å agere på andre felt.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Lat meg først få takke statsministeren for ei grundig, god og nøktern utgreiing om kampen mot ISIL, ein av vår tids største truslar mot internasjonal sikkerheit og fred.

Eg vil òg rette ein takk til dei norske militære som bidreg inn i dette viktige arbeidet, og til alle andre aktørar som er med på å kjempe mot ISIL, for å bidra til ei langsiktig utvikling, frå bistandsarbeidarar til politi – og til diplomatiet.

Etter at ISIL erobra store landområde i Irak og Syria, fekk dei styrkt sitt jerngrep før det blei skapt ein koalisjon som no driv dei til retrett. Det er strategisk viktig at det er regionens eigne styrkar som frontar nettopp den kampen. ISIL ønskjer å framstille det som ein religiøs endetidskamp mot Vestens vonde makter, men no blir dei drivne tilbake av lokale styrkar frå Midtausten.

Me er vitne til eit tidsskifte. Me har sett ISILs vekst. No er me vitne til første akt av ISILs fall. Men me skal ikkje ha nokon illusjonar om ein rask og lettvint siger. Dette blir langvarig, øydeleggjande og ein blodig kamp, men at vinden har snudd, er tydeleg på mange område. Rundt halvparten av landområda som ISIL kontrollerte, er no frigjorde. Fleire av leiarane er borte, og deira rekruttering av nye framandkrigarar tørkar inn. ISILs økonomiske styrke blir svekt dag for dag. Dei mistar oljeinntekter og må kutte i goda til sine krigarar. Tilbakegangen verkar demoraliserande på mange.

Me skal ikkje ha nokon illusjonar: Kampen blir langvarig, ideologien deira blir framleis spreidd, og han motiverer til eit farleg, globalt nettverk av terrorisme. I lange tider framover trengst eit haldningsskapande arbeid for å vaksinere mot ekstremisme, og eit tett politisamarbeid over landegrensene for å finne og stanse terrorceller.

Det ISIL står for, er eit tyranni med ei totalitær einsretting. Det regionen treng, er demokrati, menneskerettar og rettsvern. Å slå ISIL tilbake militært er berre éin fase i den kampen. Det må følgjast opp av bistand til gjenoppbygging, politisk stabilisering og løysingar som kan gi varig fred. Ein avgjerande test er om det blir skapt eit truverdig vern av minoritetane, både dei etniske og dei religiøse.

I går las eg om byen Keramlis, ein kristen landsby i det nordlege Irak. No er byen frigjord. Sist søndag kom mange som hadde flykta frå ISIL, tilbake for å vere med på ei gudsteneste i kyrkja og ta eit gjensyn med heimane sine. Tårene rann då kyrkjeklokkene igjen kunne høyrast – for første gong på to år. Men kyrkjerommet var vandalisert av islamistane før dei drog seg ut. Inventaret var knust, statuen av Jomfru Maria var halshogd. Og då dei besøkte dei gamle husa sine, fann dei dei øydelagde, plyndra og ramponerte. Ein av byens lærarar uttrykte det mange følte: Eg føler berre ei stor sorg, eg er ikkje sikker på når eller om eg vil kome tilbake hit, og eg tenkjer på mine barn – vil dei ha ei framtid her? Det er det spørsmålet sivilbefolkninga no stiller seg. Det er til sjuande og sist det naudropet dei må hanskast med. Skal dei bli flyktningar – eller skal dei starte livet på nytt i heimtraktene sine? I så fall treng dei meir enn bomber, artilleri og hemn; dei treng bistand, arbeidsplassar, politiske løysingar og håp.

Europa blei òg ramma av terroren frå ISIL denne sommaren. Vi skal likevel ikkje gløyme at den vondskapen ein har opplevd i Europa, berre er ein brøkdel av den vondskapen Midtausten har opplevd frå ISIL. Eg nemnde her ein kristen landsby, men vi skal òg vite at dei som lir aller mest av ISILs herjingar, er nettopp muslimar – muslimar i Midtausten.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Fyrst: Takk til statsministeren for ein fyldig tale om Noregs rolle i kampen mot ISIL og situasjonen i Syria og i nærområda.

Senterpartiet er ikkje mindre uroa over den valden og lidinga som me ser i denne regionen, enn andre parti i denne salen er. Det er heller ikkje tvil om at ISILs terror trugar stabiliteten i heile regionen. Men Noreg har ingen lang tradisjon i å stille med militære bidrag utan eit mandat frå FN eller som ledd i ein NATO-operasjon. Dei norske tradisjonane ligg fyrst og fremst i å yte humanitær hjelp, og det bør me gjere, gjerne i endå større grad enn i dag. Eg vil gi regjeringa ros for at ho fylgde opp initiativet frå Senterpartiet om å få ein internasjonal givarlandskonferanse – og det på ein så god måte, og at han vart så vellukka. Det tener regjeringa sterkt til ære.

Senterpartiet var skeptisk til norsk krigsdeltaking i Irak, og me var minst like skeptiske til å sende norske styrkar for å bidra i konflikten i Syria. Det er ingen tvil om at norske styrkar gjer ein formidabel innsats der dei vert plasserte. Skepsisen vår er ikkje retta mot soldatane – tvert imot, han er retta mot vedtaka som ligg bak det vanskelege arbeidet deira.

Det er to spørsmål eg og Senterpartiet har stilt til regjeringa i tida etter vedtaket om at norske styrkar skulle trene soldatar i kampane i Syria. Det fyrste er: Kven er det soldatane trener opp? Kva bakgrunn har dei, kven sympatiserer dei med, og kva er deira motivasjon for å krige i Syria? Det neste spørsmålet som òg er særs viktig, er: Kven ser regjeringa som legitim styresmakt i Syria? Trass i at me har spurt fleire gonger, føler me ikkje at me har fått gode, avklarande svar. Statsministeren har fortalt at regjeringa skulle gjere mykje for å sikre at me visste kven vi faktisk gav militær trening. Mellom anna var løgndetektorar nemnde som ein metode. Eg vart ikkje trygg då eg fekk svaret, og eg må vedgå at eg ikkje er noko meir trygg no.

Eg såg dokumentaren som vil verte vist på Brennpunkt på NRK i kveld. Dokumentaren gjer meg heller ikkje roleg. Han set fingeren på dei same spørsmåla som eg har stilt til regjeringa utan å få svar. Eg vonar statsministeren i dag i si oppsummering vil svare tydeleg på det som eg trur mange spør seg om.

Godal-utvalet gav ein grundig analyse av det norske bidraget i Afghanistan. Éin klar konklusjon frå Godal-utvalet var at ein måtte ha ein klar plan for politisk løysing og ein exit-strategi før ein går inn i ein framand krig. Det er vanskeleg å sjå føre seg at ein har ein klar plan for ei politisk berekraftig løysing i Syria, dersom ein ikkje hadde klart for seg kven ein meiner er legitim regjering og styresmakt i landet.

Forskar ved Forsvarets høgskole Tormod Heier åtvara allereie før Noreg sende soldatar til Irak, om konsekvensane. Til Klassekampen sa han m.a. at Noreg i Irak kunne

«risikere å snuble inn i en langvarig borgerkrig, og jeg har ennå til gode å se hva vi ønsker å oppnå av politiske målsettinger i den andre enden».

Kritikken hans treff truleg endå betre i Syria.

Det var interessant å høyre statsministeren sin analyse av den politiske situasjonen kring Syria og ISIL. Det er ein krevjande situasjon. Det finst ingen grunnar til å sympatisere med noko som helst av det ISIL føretek seg. Mykje ser òg ut til å kunne endre seg. For to dagar sidan gav USAs nyvalde president eit intervju med avisa The Independent. Der sa han m.a.: For tida støttar me opprørarar mot Syria, og me har inga aning om kven desse menneska er. Samstundes åtvara USAs komande president og sa at viss USA skulle ende med å angripe Assad, kunne dei ende med å slåst mot russiske styrkar. Intervjuet er så visst ingen fasit på situasjonen i Syria. Like fullt understrekar det kor kompleks situasjonen er, og kor krevjande det er å klare å føreseie alle scenario.

Eg håpar den dagen kjem at ein kan gå inn i fredsforhandlingar i området, òg i Syria. Når den dagen kjem, er det viktig at Noreg, med sine tradisjonar som ein fredsforhandlar og forkjempar for fred, ikkje vert oppfatta som partisk, men som ein aktør som kan byggje bruer mellom motpartar som kan vere med og byggje ein varig fred i det som i dag er ein svært uroleg region, der mange, mange menneske lid.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg vil også begynne med å takke statsministeren for det jeg syns var en god redegjørelse, og jeg vil også takke, som de andre, alle dem som gjør en jobb på bakken for de vedtak som er gjort i regjering og storting.

Kampen mot IS er viktig, men jeg syns at vi også skal kunne koste på oss å tenke litt tilbake til de debattene vi har hatt i denne salen de siste årene. Jeg får en følelse av at det verste som det skremmes med, alltid har en tendens til å bli verre og verre. Jeg husker debatter her der Hamas var det verste man kunne tenke seg levert til denne verden, eller da Taliban var det verste man kunne tenke seg å drive fredsforhandlinger med, men nå er det blitt IS. Jeg håper jo at ingenting blir verre etter det, men vi må ha litt perspektiv på at vi har sett en utvikling med ganske ekstreme krigsmakter, som bruker ganske ekstreme virkemidler. Sjøl om jeg er helt enig i hovedtrekkene i alt det som statsministeren la fram, syns jeg det er viktig å ta lærdom både av Afghanistan og av det vi har gjort tidligere i Irak, av det vi har gjort i Libya, og av de andre operasjonene vi har hatt. Det er viktig å ta alle de lærdommene med seg. Jeg er enig med representanten Gahr Støre når han sier at fred ikke lages militært. Fred er noe vi lager politisk, og vi må ta lærdom av de prosessene vi har vært inne i.

Afghanistan har lært oss at når vi først forplikter oss og går inn militært, vil det ta lang tid. Det vil ta lang tid å jobbe freden fram, og krigen er heller ikke over, sjøl om de militære aksjonene kan være over. Det å bruke militær makt forplikter. Det forplikter oss til å følge opp videre, men det forplikter oss også på de følgene vår deltakelse har. Som representanten Hareide sa, når vi går inn og hjelper ulike militære grupper, løfter det derfor også noen moralske problemstillinger, når de ikke følger krigens folkerett sånn som vi mener at den skal følges. Vi har lært at i Libya gikk vi inn for kort. Vi har lært at i Syria var verden handlingslammet, og vi klarte ikke å ta grep før den krigen hadde fått et enormt omfang.

Det eneste som hjelper, er om vi klarer, for noen, spesielt barna, også i den krigen som vi nå ser utspille seg, å dyrke håpet. Håpet er det eneste som hjelper mot ekstreme strukturer, som dem vi ser hos IS. Derfor er utdanningssatsingen så viktig. Derfor er hele den skolesatsingen som vi har gjort sammen med regjeringa, så viktig. Derfor er det også spesielt viktig å løfte jentene. For skal vi virkelig klare å demme opp for mer og mer ekstreme miljøer, er det det å bygge håpet hos folk som fungerer. Håp er det beste middel mot avmakt, og det er avmakt disse nærer kreftene sine fra.

Jeg syns også det var godt at statsministeren hadde en runde om ekstremisme. Den ser vi jo vokse, ikke bare den muslimske ekstremismen. Demonstrasjonen i helgen viser at også de høyreekstreme miljøene i Norge vokser. Kampen mot ekstremisme er ganske lik uansett hvilket fortegn ekstremismen har. Vi må lære de kodene som knekker framveksten av sånne miljøer. Jeg syns at PST gjør en bra jobb når det gjelder den muslimske ekstremismen, og det er viktig at de fortsatt holder trykk på de andre formene for ekstremisme som vi også ser vokse fram i samfunnet vårt.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg vil takke for utgreiinga, som eg synest var både god og reflektert. SV deler resten av Stortingets sterke engasjement for at vi skal bidra til stabilitet og fred i regionen, gjennom både den heilt nødvendige kampen mot ISIL og den heilt nødvendige langsiktige oppbygginga av stabilitet og fred i Syria, men eg vil leggje til i nabolandet Irak. Noreg bidreg på ei rekkje viktige måtar til det, som statsministeren breitt var innom, men i eit kort innlegg vil eg òg konsentrere meg om tre felt der eg meiner vi kan gjere meir eller ta klokare val.

For det første: Vi bør styrkje freds- og forsoningsarbeidet gjennom betre kontakt med det syriske sivilsamfunnet. Det finst ingen klar og einskapleg opposisjon i Syria i dag. Mange av organisasjonane er dårleg organiserte, og kontrollerte eller avhengige av støtte frå lokale militære grupperingar med svært ulike motiv. Det er likevel ikkje heile biletet. Det finst eit aktivt sivilsamfunn som vi kan jobbe med, sjølv om det ofte er risikabelt. Eit eksempel er fleire hundre lokalstyre som har vorte danna i Syria dei siste åra. Fleire rapportar har peika på dei som bidrag til å minske kaoset frå krigen og gje viktig hjelp og støtte til befolkninga. I tillegg finst det ei rekkje opposisjonsgrupper som er mot både Assad og ISIL. Det kan vere freistande å bryte kontakten med mange fordi det ikkje finst enkeltorganisasjonar som representerer breitt nok, men det ville vere eit feilsteg. Auka kontakt med syrisk sivilsamfunn vil vere viktig for å sikre ei eventuell fredsavtaleforankring, men òg for å sikre at vi har eit godt kontaktnettverk med dei miljøa når ein forsoningsprosess skal setjast i gang etter at kampane er avslutta.

For det andre: vårt militære bidrag i Jordan. Den konkrete strategien Noreg bidreg i med å trene opp militsgrupper, har vore prøvd ut før med avgrensa suksess. USA trente Mujahedin i Afghanistan på 1980-talet med stor effekt på kort sikt og enorme problem på lang sikt. USA trente moderate opprørarar i Syria i 2013 og 2014, men enda opp med berre eit titals soldatar som faktisk kriga mot IS, avvikla programmet og har seinare innrømt at det var mislykka.

Det er vanskeleg å forstå kvifor ein liknande strategi skal føre til fred no. Det er framleis uklart kva grupper vi faktisk trener og kva dei står for, og ikkje minst i kva grad dei vil vere ein del av ei langsiktig fredsløysing over tid. Det er òg diskusjon om det folkerettslege grunnlaget for den delen av operasjonen som dreier seg om å operere inne på syrisk territorium.

Fleire forskarar har påpeika at krigen mot ISIL slik han vert ført i dag, ikkje nødvendigvis vil bringe ei varig løysing til Irak eller Syria. Vi risikerer å vinne krigen, men tape freden. Det er etter mitt syn òg vanskeleg å sjå at det militære bidraget er det beste eller mest avgjerande vi kunne gje til både kampen mot ISIL og den langsiktige stabiliseringa av regionen. Derfor er SV framleis motstandar av den deltakinga.

For det tredje kan vi styrkje innsatsen for den humanitære situasjonen ytterlegare. Noreg gjer ein svært viktig og stor humanitær innsats i Syria og i regionen i dag, og den vil eg rose. Det er likevel mogleg å gjere meir, først og fremst fordi behova er enorme. UNHCR og andre hjelpeorganisasjonar er underfinansierte og skrik etter pengar både i Syria og i nabolanda. Alt tyder på at den alvorlege situasjonen vil vare ved over tid, og nabolanda til Syria er overbelasta av flyktningar.

Utanrikskomiteen har i løpet av det siste året besøkt både Nord-Irak og Syrias naboland Jordan. I Nord-Irak møtte vi ein situasjon med på det tidspunktet meir enn 3 millionar internt fordrivne, i nabolandet til Syria, Jordan, ein liknande situasjon med nesten 1 million flyktningar – begge stader med store finansieringsbehov.

Til slutt: Å bidra til ein varig fred og bidra i flyktningkrisa i Syria fører med seg eit moralsk ansvar, men er òg ei fundamental europeisk eigeninteresse. Ingen stader møtest interessene og verdiane våre så klart som i Midtausten, no representert ved Syria. I åra som kjem, vil USA kanskje truleg ta mindre ansvar i Midtausten. Europa må førebu seg på å ta meir. Det er ein komplisert konflikt utan enkle løysingar, men vi må ta meir ansvar og ikkje mindre ansvar i åra som kjem.

Rasmus Hansson (MDG) []: Takk til statsministeren for en god og reflektert redegjørelse. Miljøpartiet De Grønne støtter Norges deltakelse i koalisjonen i kampen mot ISIL og at Norge arbeider etter den koalisjonens fem spor.

Kampen mot ISIL er åpenbart en sivilisasjonskamp, og den framferden ISIL står for – de opprørende og horrible overgrepene som den grupperingen foretar seg – er totalt uakseptabel og må nedkjempes. Derfor har Miljøpartiet De Grønne støttet norske instruktørbidrag i Irak i samsvar med folkeretten, men vi har ikke støttet deltakelsen i Jordan, av den grunn som vi har oppgitt tidligere, nemlig at vi er redde for at det folkerettslige grunnlaget er for svakt, at norske styrker kan bli trukket direkte inn i konflikt i Syria, og at det er for lite sikkert i hvilken grad vi risikerer å møte de styrkene vi trener, i senere konflikter på motsatt side av slagmarken. Vi understreker likevel at vi selvsagt har tillit til og anerkjenner i høy grad den kvaliteten som de norske mannskapene har, og den jobben de gjør på oppdrag fra regjeringen.

ISIL må nedkjempes – og må nedkjempes av lokale styrker. Det skal vi støtte. Men som mange har påpekt: Kampen mot ISIL kan ikke vinnes bare på slagmarken. Det å bekjempe ISIL er først og fremst et spørsmål om å gi folk i regionen tilstrekkelig trygghet og tilstrekkelig håp til å bygge en fredelig sivil framtid i et samfunn hvor menneskerettigheter og demokrati for både majoritetsgrupper og minoritetsgrupper sikres. Derfor er det ekstra viktig at Norge i større grad fokuserer på å støtte ikke minst de gruppene som allerede nå i dette øyeblikk opprettholder sivil orden og lokaldemokrati, og skaffer strøm og vann i mange områder i Syria og Irak. Det er disse gruppene som på egenhånd legger grunnlaget for demokrati og framtid i Syria, og det er helt avgjørende at de gruppene får den støtten som gjør at de kan bygge dette arbeidet videre.

Derfor er Miljøpartiet De Grønne glad for at regjeringen vil omdisponere midler som er blitt til overs etter lavere flyktningutgifter i 2016, til humanitære formål. Vi håper at statsministeren i sitt sluttinnlegg kan bekrefte at disse midlene vil komme i tillegg til midler som allerede settes av på statsbudsjettet i 2017. Det er den typen innsats som er viktigst for å bidra til en langsiktig fred i Midtøsten, og til kampen mot ISIL.

Så er det viktig å minne oss om, nå når vi har en debatt om ISIL, at om ISIL er en ekstrem trussel og om ISIL skremmer oss, ikke minst oss i Vesten fordi de har tatt sin krig til våre hovedsteder, er det ikke ISIL som dreper flest mennesker i Syria, og det er ikke ISIL som er den største trusselen mot Syrias framtid. Det er det Assad som er, det er det iranske styrker som er, og det er det russiske bomber som er. De er en langt større trussel mot framtida i dette området enn ISIL er, uten at det reduserer viktigheten av kampen mot ISIL.

Jeg vil sette pris på å høre statsministerens refleksjoner om Norges posisjon i et ekstremt komplekst bilde, hvor regionale makter bruker Syrias slagmark som en arena for å skaffe seg posisjoner på det syriske folks bekostning. Det er rimelig klart at Syria ikke har noen framtid med Assad, og et for ensidig fokus på ISILs overgrep gjør at vi risikerer å komme i feil posisjon i forhold til disse andre maktene.

Statsminister Erna Solberg []: La meg først få lov til å takke for kommentarene som er gitt til redegjørelsen. Jeg opplever en bred støtte til den strategien som regjeringen har valgt, både for den humanitære og den militære deltakelsen. Den støtten tror jeg er viktig, ikke minst for de mange som gjør jobben ute i felten. Jeg vil også benytte anledningen til å takke både dem som gjør den i uniform på vegne av det norske militæret, og de mange humanitære hjelpearbeiderne som er langt inne i Syria og bidrar til, i farefulle situasjoner, å gjøre hverdagen i en krigssituasjon bedre for folk.

Det er tatt opp noen spørsmål. Det første er hvem vi trener. Vi trener for øyeblikket to steder. Vi trener kurdisk peshmerga som opererer som en del av irakiske sikkerhetsstyrker. De er en del av den styrken, og det er ikke slik, som enkelte har antydet tidligere, at vi trener milits i Irak. Dette er en del av sikkerhetsstyrkene.

I Syria, på grensen mellom Jordan, Syria og Irak, trener vi lokale sunniarabiske grupperinger med tilhørighet til de områdene som skal frigis fra ISIL. Det er et omfattende system for utvelgelse der bakgrunnssjekk, kartlegging av motivasjon, ja, inklusiv også det som tidligere er sagt, bruk av løgndetektor, men det er betydelig mer enn det. Det er en liten del av det hele som gjøres for å se på motivasjonen.

I tillegg er det slik at når vi har egne soldater til stede som knytter kontakter med gruppene som vi trener og støtter, vil de få enda mer informasjon om gruppene. I tillegg driver vi informasjonsinnhenting selv og sammen med de allierte. Men som jeg sa i min redegjørelse, kan vi aldri gi fullstendige garantier, når vi trener den typen grupper, for hva de senere vil gjøre.

Det er veldig viktig for meg å understreke at det vi gjør i regionen militært, er knyttet til kampen mot ISIL – ikke til borgerkrigen i Syria, men til kampen mot ISIL, og det er å sikre oss at ISIL fortsatt skal slås tilbake. Det er riktig at det er en stor og vanskelig konflikt i Syria, men ISIL har fått lov til å vokse frem uten at partene i borgerkrigen i Syria virkelig har hatt adresse mot ISIL. For noen har det kanskje også vært bekvemt at andre har vokst frem. Derfor er det viktig at man nå tar tak. Den handlingslammelsen som FN har vist i å forsøke å gjøre noe på et tidlig tidspunkt i Syria, har også vært bidragsytende til at ISIL har vokst frem, ikke minst fordi det for mange fremmedkrigere fra europeiske land har vært et motiv at når verdenssamfunnet ikke hjelper, vil de være med og hjelpe.

Det er riktig at vi har mange ting vi skal lære fra Afghanistan-evalueringen. Jeg mener også at den perfekte situasjonen vil alltid være at vi har en plan for løsning og en exit-strategi. Men det er ikke alltid slik verden er. Den er full av dilemmaer, og det å skape fred må alltid komme innenfra. Det er ingen som utenfra klarer å skape varig fred, det må skje fra partene internt. Men før man er kommet til det punktet, er det selvfølgelig slik at de facto territoriell kontroll fra enkelte grupper gjør at det er umulig å få til en fredsløsning. Derfor er det også slik at når ISIL har så stor territoriell kontroll og utgjør en så stor trussel, med alle overgrepene, er vi nødt til å gjøre noe for å føre dem tilbake.

Som sagt bygges fred nedenfra, men de faktiske mulighetene for å få startet den byggeprosessen betyr at man av og til må engasjere seg. Jeg har stor respekt for at man kan mene at Norge ikke skal delta militært i slike konflikter, men det vil ikke bety noen forbedring for Syrias eller Iraks befolkning at vi unnlater å gjøre det. Det er territoriell kontroll som er avgjørende også for mulighetene for til slutt å skape en basis for fred og stabilisering.

Så kan man si at man skal være upartisk etterpå. Jeg er ikke upartisk. Jeg er veldig partisk. Jeg er partisk på vegne av folkeretten, på vegne av menneskerettighetene, på vegne av humanitærretten, på vegne av folks rett til å ta sine egne bestemmelser. Det er vårt verdigrunnlag, og det må vi også ha med oss. Verdigrunnlaget er ikke å være relativ til overgrep mot kvinner, barn eller å halshugge mennesker uten lov og dom eller grunnleggende rettsprinsipper. Det må fortsatt alltid være Norges partiskhet inn i enhver konflikt.

Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om Norges bidrag i kampen mot ISIL vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.