Stortinget - Møte tirsdag den 15. november 2016

Dato: 15.11.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 46 S (2016–2017), jf. Dokument 8:68 S (2015–2016))

Innhold

Sak nr. 3 [15:39:46]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Helga Pedersen, Stein Erik Lauvås, Marianne Aasen og Ruth Grung om en kompetansereform for kommunen (Innst. 46 S (2016–2017), jf. Dokument 8:68 S (2015–2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bjørn Lødemel (H) [] (ordførar for saka): Først vil eg takke komiteen for godt samarbeid om saka. Handsaminga blei stoppa før sommaren på grunn av mange saker som skulle handsamast i komiteen, og ho blei teken opp att no i haust.

Forslagsstillarane ber om at det blir vurdert fleire ulike tiltak for å heve kompetansen i kommunane, og at arbeidet med ein kompetanseplan må byggje på:

  • ei forventning til arbeidstakarane om at dei skal halde seg fagleg oppdaterte

  • ei forventning til kommunen som arbeidsgjevar om at han skal leggje til rette for fagleg utvikling og etter- og vidareutdanning

  • tett kontakt mellom kommunane og forskings- og utdanningsinstitusjonane

Ein samla komité viser til at statsråden er einig med forslagsstillarane i at god og rett kompetanse er viktig for kvaliteten på dei tenestene innbyggjarane får av kommunane, og at det er avgjerande å jobbe med kompetanseutvikling lokalt gjennom ein aktiv arbeidsgjevarpolitikk som bidreg til utvikling og forbetring.

Fleirtalet i komiteen viser til at statsråden ikkje er einig i behovet for å innføre ei kompetansereform, slik dette er lagt fram av forslagsstillarane.

Fleirtalet viser også til at statsråden meiner at nokre av tiltaka representantane føreslår, vil føre til betydeleg statleg detaljstyring, sidan mange av tiltaka i representantforslaget er utforma som krav.

Det same fleirtalet viser også til at det er kommunane sjølve som er ansvarlege for å føre ein god arbeidsgjevarpolitikk overfor sine tilsette, noko som m.a. betyr strategisk kompetanseutvikling basert på lokale behov.

Regjeringspartia er glade for å kunne vise til at regjeringa har svart på behovet for ei kompetansereform gjennom ulike kompetansehevande tiltak på dei fleste område, og at forslaga frå opposisjonen allereie langt på veg er oppfylte. Dette viser at vi har ei regjering som har høge ambisjonar for det norske kunnskapssamfunnet. Difor er også kunnskap eitt av regjeringa sine åtte satsingsområde.

Kompetanse og kunnskap er avgjerande for å byggje landet for framtida og sikre innbyggjarane god kvalitet på tenestene. Difor varsla regjeringa allereie i statsbudsjettet for 2015 at det skal utviklast ein nasjonal kompetansepolitisk strategi som vil bidra til ei målretta utvikling av innbyggjarane sin kompetanse.

Regjeringa og staten legg gjennom ulike tiltak til rette for auka kompetanse, men kommunane er ansvarlege for å ha rett kompetanse til å kunne utføre oppgåvene sine. Slik vil det vere også i framtida.

For å kunne møte dei store utfordringane i samfunnet framover er det behov for eit kunnskapsløft. Eit viktig tiltak som regjeringa har lagt fram, er ein langtidsplan for forsking og høgare utdanning for perioden 2015–2024. Ei av prioriteringane er fornying av offentleg sektor og betre og meir effektive velferdstenester.

Auka oppgåveomfang, fleire spesialiserte oppgåver, auka krav til kvalitet i tenestene og auka forventningar frå innbyggjarane set store krav til kommunane om sterke fagmiljø og tilstrekkeleg kapasitet og kompetanse. Regjeringa legg vekt på at innbyggjarane skal sikrast eit godt og likeverdig tenestetilbod uavhengig av kvar dei bur i landet.

Her er nokre døme på dei satsingane som regjeringa står bak:

Kunnskapsdepartementet la i 2014 fram Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen. Regjeringa vil gjennom denne planen gjennomføre eit betydeleg kompetanseløft for lærarane, noko som vil bidra til at elevane får meir kunnskap og dermed betre moglegheiter.

Regjeringa følgjer opp kompetansestrategien Kompetanse for framtidens barnehage, som gjeld for perioden 2014–2020. Målsetjinga med strategien er å heve kompetansen for alle som jobbar i barnehagar, og å auke statusen for arbeid i barnehage.

Regjeringa la også fram ei melding til Stortinget i 2015 om primærhelsetenestene i framtida. Med denne meldinga sørgjer regjeringa for å gje ei tydeleg politisk retning for ei moderne kommunal helse- og omsorgsteneste, som er rusta for behova i framtida. Kompetanse er ein grunnleggjande premiss for framtidsretta tenester og effektiv ressursbruk.

Regjeringa sin kompetanse- og rekrutteringsplan for dei kommunale omsorgstenestene, Kompetanseløftet 2015, har som hovudmål å bidra til å sikre omsorgstenestene tilstrekkeleg kompetent og stabil bemanning og å utvikle kompetanse, tenester og fagmiljø i omsorgssektoren.

I tillegg til alt dette har regjeringa også arbeidd med å sikre kommunane sin planfaglege kompetanse, både innan samfunnsplanlegging og arealplanlegging, i tillegg til eit yrkesfagløft.

Som det går klart fram i saka, har vi ei regjering som jobbar målretta med auka kunnskap og kompetanse på alle område. Det er difor heller ikkje behov for ei kompetansereform, slik som forslagsstillarane ber om.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Helga Pedersen (A) []: Flere eldre, økt innvandring, klimaendringer, ny teknologi – alt dette stiller nye krav til kommunene om hele tiden å tenke fornyelse og forbedring. Kommunalt ansatte legger hver eneste dag ned en formidabel innsats rundt om i norske lokalsamfunn, men kommunene vil i framtiden for det første trenge veldig mange flere ansatte for å levere alle de tjenestene vi trenger, og i tillegg vil vi som samfunn stille enda høyere krav til den kunnskapen og kompetansen som de ansatte må ha innenfor helse, omsorg, utdanning og tekniske fag. Derfor er det sånn at skal vi ruste oss for framtiden, må vi satse på de ansatte.

I et samfunn der endringene vil komme enda hurtigere i årene som kommer, er det behov for en tyngre satsing på livslang læring som sådan i det norske samfunnet, men vi ønsker altså å begynne i kommunene. Vi ønsker at kommunene skal være lærende organisasjoner, der faglig påfyll og livslang læring er en naturlig del av arbeidshverdagen. Derfor har vi foreslått den reformen vi diskuterer i dag. Vi ønsker ikke statlig detaljstyring, som er høyresidens unnskyldning for å si nei til dette. Vi ønsker at denne reformen skal utformes, gjennomføres og finansieres i tett samarbeid mellom kommunene, de ansatte og staten. Trepartssamarbeidet er en juvel i den norske modellen, og det må vi bygge på også når vi skal utvikle framtidens kommuner og lokalsamfunn.

Vi ønsker at denne kompetansereformen skal bygge på tre grunnpilarer. For det første må arbeidstakerne møtes med en forventning om å holde seg faglig oppdatert. For det andre må kommunen som arbeidsgiver legge til rette for faglig utvikling og etter- og videreutdanning. For det tredje må det være tettere kontakt enn i dag mellom kommunene på den ene siden og forsknings- og utdanningsinstitusjonene på den andre.

I forslaget vårt peker vi på en rekke konkrete tiltak for å gjøre kommunene til læringsarenaer. Vi peker bl.a. på at det må utarbeides kompetanseplaner for alle virksomheter i kommunen, og at alle ansatte uten fullført videregående skole skal få et tilbud om fagopplæring i kombinasjon med arbeid. Vi må gjøre en større innsats for å skaffe nok lærlingplasser, og det er også viktig at kommunene stiller nok praksisplasser til disposisjon for utdanninger som er relevante for kommunen.

Ny teknologi er helt nødvendig å ta i bruk for å ruste velferdstjenestene for framtiden. Derfor vil vi at IT og velferdsteknologi skal være en del av både profesjonsutdanningene og etter- og videreutdanningstilbudene for å sikre tilstrekkelig kompetanse og på den måten bidra til at ny teknologi raskt blir en del av hverdagen innenfor helse og omsorg.

Jeg har nevnt samarbeid mellom kommunene og utdanningsinstitusjonene, og vi har pekt på flere tiltak for spesialisering for at man skal kunne jobbe både ute i praksisfeltet og på forskningsfeltet samtidig. Det er mange muligheter for tettere samarbeid. Poenget vårt er at mens forskning og bruk av forskningsbasert kunnskap er en del av oppdraget til spesialisthelsetjenesten, som helseforetakene har ansvaret for, arbeides det ikke like systematisk med dette i kommunene, og det mener vi det bør gjøres noe med. Det er i kommunene velferden skapes, og det er flinke, kompetente ansatte som gjør jobben. Vi vil gi dem mulighet til å gjøre jobben enda bedre for at de skal kunne møte de høye kravene vi stiller til dem.

Jeg er skuffet over at regjeringen er så defensiv i dette spørsmålet. De ramser opp mange enkelttiltak og satsinger på enkelte fagfelt som isolert og hver for seg er bra, men vi trenger en helhetlig tilnærming til dette. Det virker som om regjeringen mener at strukturendringer er svaret på alle kommunenes utfordringer, men det er det jo ikke. Fornuftig organisering er fornuftig, men kommunene er også avhengige av nok penger og dyktige fagfolk til å gjøre jobben, og på begge disse punktene lener regjeringen seg tilbake i stedet for å gjøre høyst nødvendige investeringer i framtiden.

Helge André Njåstad (FrP) []: Tusen takk til saksordføraren for ein god gjennomgang av saka.

La meg starta med å tilbakevisa påstanden til representanten Pedersen om at me lener oss tilbake og berre tenkjer at strukturendringar er svaret på alt. Hadde ein høyrt innlegget til saksordføraren, hadde ein registrert at han lista opp ei rekkje av dei offensive tiltaka som denne regjeringa har sett i verk nettopp for å auka kompetansen. Me ser at skal me yta gode tenester til innbyggjarane i Noreg, handlar det både om å ha den riktige strukturen og om å ha nok fagfolk og dei riktige fagfolka og ei smart organisering for å yta gode tenester, så me er ikkje på langt nær på det sporet at me meiner at struktur er svaret på alt.

Eg synest det var bra at representanten Pedersen til slutt i innlegget sitt anerkjende at det er ein del kompetanse i norske kommunar, og eg synest det er viktig å anerkjenna den kompetansen òg frå denne talarstolen. Når me er på tur med komiteen, og òg elles, er det vel éin ting me sit igjen med eit inntrykk av, og det er at norske kommunar er sette saman av ekstremt mange gode fagfolk på eit utruleg vidt spenn av kompliserte oppgåver – alt frå barnehagar til skule, til eldreomsorg og til spesialiserte lover dei skal forvalta. Dette løyser kommunane i all hovudsak på ein veldig god måte, nettopp fordi dei er opptekne av at kvaliteten på tenestene er best om dei har gode arbeidstakarar. I tillegg veit kommunane at dei er i ein konkurransesituasjon med det private næringslivet, og at skal dei vera attraktive arbeidsgjevarar, må dei fokusere på kompetanseheving. Så mitt inntrykk er at norske kommunar er gode på å vera gode arbeidsgjevarar. Eg vil ikkje la det henga igjen eit inntrykk av at ein no treng ei statleg kompetansereform fordi det står så ille til. Det står godt til i Kommune-Noreg. I både små og store kommunar har ein dyktige folk som brenn for fagfeltet sitt, det har me sett ved sjølvsyn ved ei rekkje anledningar.

Eg las ein rapport som den førre regjeringa bestilte frå Fafo, som blei levert i 2013, og som fortel ein del om kva utfordringar Kommune-Noreg ser for seg, basert på intervju med både rådmenn, ordførarar og andre. Det viser seg at dette feltet er viktig, så difor er eg veldig glad for at denne regjeringa har gjort masse. Eg skal ikkje trøytta forsamlinga med å lista opp alt ein har gjort, ein gong til, for den lista er ganske lang, men eg kan nemna Kunnskapsløftet som eitt eksempel og Lærarløftet, som denne regjeringa verkeleg har sett meir på dagsordenen enn nokon regjeringar før. Me har òg hatt ein kompetanseplan for framtidas barnehage, og me har ei rekkje ordningar.

Eg vil bruke dei siste minutta til å dvela litt ved ei ordning som eg synest er litt interessant. Me veit at med samhandlingsreforma blir det stilt større kompetansekrav til eldreomsorga i ein kommune enn før. Fleire av oppgåvene spesialisthelsetenesta tok seg av tidlegare, er i dag i stor grad løfta til kommunesektoren, slik at det å vera tilsett på ein sjukeheim i dag kontra for ein del år sidan er to forskjellige ting. Der stilte regjeringa til rådvelde ei eiga tilskotsordning for sjukepleiarar for å ta ein mastergrad innanfor avansert klinisk sjukepleie, som det heiter, nettopp for å auka kvaliteten på det riktige området.

Me sette i år av 21 mill. kr og hadde trudd at det skulle vera ekstremt mange kommunar som no såg at dei kunne få staten med på laget for å løfta kompetansen innanfor eldreomsorga. Då må eg seia at me vart litt skuffa, mange, når me såg kva kommunane faktisk søkte om, for det var ein god del mindre enn det som var stilt til rådvelde. Så viss eg kan få lov, vil eg gje ei oppfordring til Arbeidarpartiet om å setja dette på dagsordenen, snakka med sine eigne 200 ordførarar og be dei ta i bruk dei ordningane som finst, før dei initierer nye frå staten si side. Budsjettet for neste år er redusert til 6,5 mill. kr til den same tilskotsordninga nettopp fordi søknadene frå kommunane var så få. Behovet er stort, det veit me, så ein burde absolutt nytta dei ordningane som finst, i staden for å be om nye. For er det noko som er sikkert, så er det at det er eit stort behov i norske kommunar for å auka kompetansen innanfor eldreomsorga, og då bør ein ikkje seia nei takk til staten, som stiller 21 mill. kr til rådvelde.

Så synest eg avslutningsvis at det er litt ironisk at Arbeidarpartiet, som har over 200 ordførarar, tek initiativ til at staten, med Framstegspartiet og Høgre i spissen, skal ta eit større ansvar. Når det faktisk er kommunane som har hovudansvaret for å utvikla sin eigen kompetanse og bringa han vidare, burde ein gjort eit stykke arbeid i alle kommunane i Noreg heller enn å be om at staten skal ta eit endå større ansvar, i tillegg til det staten allereie gjer gjennom mange ordningar.

Heidi Greni (Sp) []: Arbeiderpartiets representanter fremmer her et forslag om en kompetansereform for kommunene, der det foreslås 20 ulike tiltak som en mener må inngå i reformarbeidet. Fra Senterpartiets side er vi positive til mange av disse tiltakene. Det er viktig at det arbeides med kompetanseheving i kommunal sektor. Det er viktig at inntaket av lærlinger øker, og at vi gjennom forskning får bedre innsikt i hvordan vi bør utvikle det kommunale velferdstilbudet – bare for å nevne noen av forslagene.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at kommunene stadig stilles overfor nye krav. Det å styre en kommune betyr at både politikere og ansatte må ha en kultur for hele tiden å tenke fornyelse og forbedring.

Mitt inntrykk er at kommunene erkjenner dette, og at det jobbes godt med kompetanseutvikling og fornyelse. Men akkurat som i statlig virksomhet er det også i kommunal virksomhet forskjeller. Jeg er derfor ikke uenig med forslagsstillerne i at det er behov for nasjonale tiltak for å fremme fornyelse og forbedring.

Etter min og Senterpartiets mening går imidlertid representantforslaget vi har til behandling, for langt i statlig detaljstyring av kommunene. De mange forslagene som fremmes, vil, om de iverksettes, bidra til at lokalt ansvar gjøres til nasjonalt ansvar. Det er, som Stortinget kanskje har registrert, ikke hver dag jeg er enig med statsråden. Men her mener jeg statsråden har et vesentlig poeng når han viser til at kommunene har et selvstendig arbeidsgiveransvar som må ivaretas lokalt.

KS – Kommunenes Sentralforbund – er gode støttespillere for kommunene i innovasjonsarbeid og kompetansebygging. Det er utviklet faste konsultasjonsrutiner mellom KS og departementene. Min reservasjon mot en statlig igangsatt kompetansereform for kommunene betyr ikke at jeg mener staten skal være tilbakeholden med å fremme forventninger til kommunesektoren på de saksområdene som representantforslaget tar opp.

Staten styrer kommunesektoren gjennom lovverk, forskrifter og budsjett. Om vi fra nasjonalt hold mener det må iverksettes tiltak på et bestemt område, har vi virkemidler til å få det gjort. Det er viktig at vi bruker forutsigbare styringsvirkemidler. Jeg tror vi gjentatte ganger har registrert at kommunesektoren opplever statlige styringssignaler som diffuse, f.eks. gjennom utsagn og rundskriv mer enn gjennom lov, forskrifter og budsjettforutsetninger.

Senterpartiet ser det selvsagt som viktig at stat og kommunesektor samhandler om å nå nasjonale mål. Men vi er opptatt av at de virkemidlene vi bruker for å nå målene, er mest mulig i tråd med den formelle ansvarsfordelingen som er mellom forvaltningsnivåene i offentlig sektor.

Senterpartiet fremmer derfor et alternativt forslag hvor vi ber

«regjeringen i samarbeid med KS og arbeidstakerorganisasjonene vurdere gjennomføring av en kompetansereform for kommunene».

Som Stortinget er kjent med, ble det i perioden 2011 til 2015 gjennomført et trepartssamarbeid mellom regjeringen, kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene kalt «Sammen om en bedre kommune», med mål om å ta tak i de viktigste utfordringene i kommunesektoren. Det er etter modell fra dette prosjektet vi mener samarbeidet om kompetanseutvikling bør utvikles.

Prosjektet «Sammen om en bedre kommune» er nylig evaluert på oppdrag av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Rapporten er nyttig lesing. Den konkluderer med at prosjektet var vellykket og ga positive resultater på mange områder.

Evalueringsrapporten sier bl.a. at lokal forankring av prosjektet og et godt samarbeid mellom tillitsvalgte, administrasjon og folkevalgte, ser ut til å være en suksessfaktor i arbeidet. I evalueringen sies det at

«kommunene som selv står midt oppi sine egne problemstillinger har de beste forutsetningene for å vite hvordan de bør jobbe med dette og hvordan ressursene best kan brukes til å oppnå resultater».

På konkrete områder viser rapporten at deltakerkommunene har fått en samlet reduksjon i sykefraværet sammenlignet med andre kommuner. På samme måte har kommunene jobbet med heltid–deltid og oppnådd gode resultater.

Jeg er, som det framgår av innstillingen, positiv til intensjonene bak forslaget og til mange av de konkrete tiltakene. Mitt forbehold er knyttet til at kommunene har et selvstendig ansvar for å organisere sitt arbeid og for å følge opp statlig gitte rammer, lover og forskrifter. En kompetansereform for kommunene må derfor, etter Senterpartiets mening, etableres som et samarbeid mellom nasjonale myndigheter, kommunene og arbeidstakerorganisasjonene, og ikke vedtas som en statlig styrt reform.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp det forslaget hun refererte til.

André N. Skjelstad (V) []: Det var et godt innlegg av representanten Greni. Jeg er for så vidt enig i at det her er mange gode intensjoner, veldig mange gode intensjoner, men jeg mener også, i likhet med foregående taler, at dette på mange måter må komme fra kommunene selv og ikke som et statlig pålegg. Vi har en kommunereform som tar inn over seg ganske mange av de gode intensjonene som ligger i forslaget, og det er litt forunderlig – når vi debatterer dette – at de som stiller forslaget, ikke har sett det og støttet helhjertet opp om den kommunereformen som faktisk ivaretar dette, men samtidig lar kommunene i større grad få styre det selv, og at det ikke er et statlig pålegg. De er viktige de momentene som ligger i listen, for jeg mener det ligger et ansvar på kommunestyrene rundt omkring i hele landet, for det er lokaldemokratiet som må bringe dette opp. Men her er det selvfølgelig viktig at vi også har gode nok rammer for kommunal sektor, noe som også regjeringen er nødt til å merke seg, for det vil gi muligheter for kompetansepåfyll og det som i dette forslaget kalles en reform, men som jeg mener bør komme nedenfra.

Så er det jo sånn at kommunene ikke nødvendigvis skriker etter flere oppgaver. De trenger verktøy for å håndtere de oppgavene som de har per i dag. Det er også en viktig bit i dette. Men gjennom økt selvstyre og sterkere kommuner, som også har vært Venstres mål gjennom både regionreformen og kommunereformen, oppfatter jeg det som ligger inne i forslaget, som et klart ønske om detaljstyring av norske kommuner fra denne sal, og det er jeg imot. Jeg ønsker et levende folkestyre med et velfungerende lokaldemokrati. I så måte går dette forslaget, som også Senterpartiet uttrykte på en fortreffelig måte, i feil retning. Jeg synes at dette på mange måter blir feil medisin i forhold til det kommunene nå står oppe i. Man skulle selvfølgelig også ønske at Senterpartiet hadde vært helhjertet med hensyn til en kommunereform som ivaretar mye av dette – også den lokale forankringen. Det kommer kanskje etter hvert, får man håpe. Men uansett kommer vi i dag til å stemme imot dette sammen med Kristelig Folkeparti og Høyre. Vi mener at dette er en detaljstyring som norsk kommunestruktur ikke trenger noe mer av. Vi trenger større grad av frihet til norske kommuner, og ikke mer detaljstyring.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg ta opp det forslaget i innstillingen som SV og Arbeiderpartiet står bak.

Så må jeg si at jeg blir litt forundret over debatten her nå. Jeg oppfatter at dette forslaget er et ønske om at man fra statens side skal gjøre det mulig for kommunene å oppfylle de kompetansekravene som er framover, og så omtaler man det nærmest som et overgrep mot norske kommuner. Nei, dette er for å se hvordan staten kan gjøre sin jobb for å gjøre dette mulig. Vi kan diskutere kommuneøkonomi f.eks. – det er en viktig bit av dette. Men nå kom det altså en ny SSB-rapport i dag, som viser hvilke yrker vi trenger framover, og veldig mange av dem er i kommunesektoren. Så har man mange gode oppspill fra regjeringen, men et av dem, som det blir vist til her, er kompetansehevingsordninger som ikke blir brukt. Ja, da er de kanskje ikke gode nok. Det er kanskje behov for å se over dette arbeidet også fra statens side, helhetlig, og det er det dette går på.

Og nå hører jeg at man skal ha en strategi. Ja, det er det samme for meg hva man kaller det, om man kaller det strategi, plan, reform eller hva det er. Poenget her er at man trenger å se gjennom hva staten gjør for at kommunene nå skal få den kompetansen de trenger, og bistå med det som en god samarbeidspartner.

Det er også viktig å se på den styringskulturen som utvikler seg, og det handler om tillit. Jeg har truffet altfor mange ansatte i både kommunal og statlig virksomhet som har kompetanse, men som ikke får lov til å bruke den ordentlig, fordi styringsstrukturene er slik at det verken er tid eller lov. Det er ikke lov til å si noe f.eks. når de oppfatter at noe ikke er faglig forsvarlig. Det blir ikke tillatt, og de har heller ikke tid til å bruke sin faglighet når de skal utføre sine oppgaver. Det er et alvorlig problem at vi har fått en styringskultur som teller en del ting som kan telles, men som ikke teller en del av de aller viktigste funksjonene som kommunene har. Det har vært sagt at kommunen er et grepa kvinnfolk med svart belte i å rydde opp i ting som er vanskelig for folk, og det er jeg enig i, og en del av de tingene er det altså ikke mulig å få ned på et Excel-ark. Men det er viktig, og det er mye faglighet bak det.

Så har det vært vist til prosjektet «Saman om ein betre kommune». Det var veldig mange gode resultater av det, og et av resultatene handler bl.a. om at vi er nødt til å sørge for at folk får full jobb, full stilling. Vi kan ikke mene at folk skal ta høyere utdanning i mange år for så å ende opp med 18,3 pst. stilling, og tro at vi klarer å rekruttere folk på sånne ting. Det går ikke an, så dette må vi få til.

Det andre er lærlinger. Denne rapporten fra SSB viser at det er veldig mange av disse yrkene som er faglærte yrker. Da må kommunene få mulighet til å ta imot lærlinger, og et av forslagene som SV fremmer i budsjettet nå, er bl.a. å gi fylkene mulighet til å gi økt lærlingtilskudd til kommunene, for de har bare lønnsutgifter og ikke inntjening på lærlingene, og de trenger mange flere lærlinger for å få fagarbeidere. Det er en viktig sak som vi er nødt til å se på. Jeg var litt overrasket over at det ikke var mer støtte til SVs merknader om lærlinger, for der har også Riksrevisjonen sine påpekninger, og det er dem vi har referert til. Det er i dem jeg har gått inn og sett at det er mangler når det gjelder hvordan man jobber med lærlinger for å få inn nok faglærte folk.

Så er det også et punkt her om IKT og velferdsteknologi. Det er grunn til å minne om det når det nå i dag er store virksomheter, også på statens side, som flagger ut slike ting – om hvordan vi skal jobbe med dette framover for å sikre fagkompetanse i kommunene, i staten, som vi eier, slik at vi ikke blir avhengig av bare å plassere dette i et annet land og sjøl sitter uten kompetanse på dette. Det er skummelt. Og hvorfor skulle vi det, hvorfor skal vi ikke ha de arbeidsplassene i kommunesektoren og i Norge?

Til slutt vil jeg nevne det punktet som handler om tilskuddsordninger til lokale studiesenter for å sikre tilgang på livslang læring over hele landet. Det er kanskje et av de aller viktigste tiltakene jeg vil oppfordre kommunalministeren til å støtte enda sterkere. At folk kan fylle på kompetansen sin mens de står i jobb, gjennom livsløpet, der de bor, i samarbeid med sin arbeidsgiver, som kanskje er kommunen, er noe av det aller viktigste vi kan bidra til, og dagens studiefinansieringsordning legger ikke godt nok til rette for det.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Utgangspunktet for denne debatten er det aller beste. Det er en felles erkjennelse av at kommunene bærer store deler av velferdssamfunnet på sine skuldre. Vi er avhengig av god ledelse, god kompetanse og god fagopplæring i kommunene. Det er også en erkjennelse av at Kommune-Norge står overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. Bare for å opprettholde dagens nivå på velferdstjenestene må kommunene ansette 60 000 nye innenfor helse, omsorg, barnehage og skole frem mot 2026. Det betyr at vi står overfor betydelige utfordringer.

Derfor legger regjeringen stor vekt på å fremme innovasjon i hele offentlig sektor. Senest i går la vi sammen med KS frem en verktøykasse som kan hjelpe kommunene med å fjerne tidstyver, slik at kommunale medarbeidere kan få mer tid til å løse viktige oppgaver for innbyggerne og bruke mindre tid på unødvendig byråkrati. Kommunene kan lære mye av hverandre, og vi har fortsatt en vei å gå i å fremme innovasjon i offentlig sektor.

Når vi allikevel ikke anbefaler en kompetansereform i tråd med opposisjonens forslag, skyldes det dels at departementet, i likhet med Senterpartiet og samarbeidspartiene i Stortinget, mener at opposisjonen her går for langt i statlig detaljstyring av kommunene. Det er viktig å understreke kommunenes selvstendige ansvar.

Derimot er vi enig i at samarbeid mellom partene er et viktig virkemiddel. Vi har gjennomført «Sammen for en bedre kommune», som flere har vist til, og vi har nå en intensjonsavtale med partene om et nytt utviklingsprogram for kommunene. Arbeidet for det starter opp i 2017, og da skal vi diskutere innholdet i det programmet.

Videre er det også riktig som flere har påpekt, at vi står midt i gjennomføringen av en stor kommunereform. Ett viktig mål med denne er nettopp å styrke fagmiljøene i kommunene, slik at flere innbyggere kan få bedre tjenester der de bor. Så langt er det over 80 kommuner som har gjensidige vedtak. Mer enn en av fire innbyggere vil bo i en ny kommune fra 2020. Det betyr at i mange kommuner blir det sterkere fagmiljøer. Det er et viktig skritt i retning av både økt kompetanse og bedre tjenester til innbyggerne.

Fylkesmennene har gjennom sine rapporter i kommunereformen påvist at det er betydelige utfordringer i mange kommuner. Det knytter seg særlig til sårbare fagmiljøer. Det viser at vi fortsatt har en vei å gå.

Så er det også viktig å understreke at det gjennomføres viktige programmer for å øke kompetansen i kommunene. Vi gjennomfører et betydelig lærerløft for skolen. Vi gjennomfører Kompetanseløft 2020, som knytter seg til fagskoleutdanning innen helse- og sosialfag, og HelseOmsorg21-strategien, som også skal bidra til mer kompetanse i kommunene.

Dette er programmer som langt på vei dekker de områdene som opposisjonen har vært opptatt av, uten at vi går for langt i å detaljstyre kommunene.

Så til slutt: Jeg er også enig med opposisjonen i at kommuneøkonomi er viktig for at kommunene skal kunne utvikle kvaliteten på sine tjenester. Da bør det jo glede også opposisjonen at kommunene har fått et større handlingsrom, større vekst, i denne fireårsperioden enn de fikk i den foregående fireårsperioden.

God kommuneøkonomi er et godt grunnlag for å bygge ut velferden. Vi skal stille krav til kommunene og ha programmer som bidrar til at de kan løfte kvaliteten, og ikke minst legger vi gjennom kommunereformen et godt grunnlag for sterke fagmiljøer, til det beste for velferdstilbudene i kommunene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Statsråden startet bra med de første setningene – det skal han ha. Forslagsstillerne vil kort og godt at staten skal bidra med litt positiv drahjelp til kommunene for å kunne løse ett av de viktigste utfordringsområdene kommunene står overfor – det var statsråden også selv inne på – og det er å sørge for at de ansatte har riktig og god kompetanse.

Som ordfører i mange år vet jeg at det er en utfordring å sørge for at de ansattes kompetanse blir oppgradert og vedlikeholdt, og det er viktig at man sjekker ut med de ansatte – de ansattes organisasjoner – hva som er riktig og viktig å satse på. Hvor skal man sette inn innsatsen?

Jeg registrerer her at man snakker om denne innsatsen, tilskuddene til sykepleierutdanning, og at det er kommuner som ikke har søkt om det. Kan statsråden svare på om han har sjekket ut med kommunene om det var dette kommunene etterspurte på forhånd? Var det dette kommunene ønsket at skulle prioriteres?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er glad for at det er bred enighet i Stortinget om at vi skal satse på kompetansebygging både i stat og i kommune. Vi er også enige om at partssamarbeid er viktig. Når det gjelder det spesifikke programmet, vet også representanten at det ligger under et annet departement, så spørsmålet om i hvilken grad det er sjekket ut med partene, må nesten rettes til ansvarlig statsråd.

Det jeg viste til i mitt innlegg, er at vi har en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet, inklusive KS, om at vi skal utvikle et nytt samarbeidsprogram, og vi skal i begynnelsen av neste år starte diskusjonen om hva som skal være innholdet i det. Da er jeg helt sikker på at kompetanse kommer til å være ett av spørsmålene som vil bli diskutert i det videre samarbeidet.

Heidi Greni (Sp) []: I statsrådens svar til komiteen vises det bl.a. til prosjektet «Sammen om en bedre kommune», som nylig er avsluttet, og at departementet har dialog med partene om en mulig videreføring. Jeg ser at det nylig, etter bestilling fra departementet, ble gjennomført en evaluering av «Sammen om en bedre kommune», og rapporten viser gode resultat. Til sammen 110 kommuner deltok i programmet, og de hadde sykefravær, heltid, deltid, kompetanse, rekruttering og omdømme som tema. Kommunene jobbet sammen i mindre nettverksgrupper, som var satt sammen etter de temaene som kommunen ønsket å prioritere å arbeide med. I Senterpartiet ser vi positivt på den typen trepartssamarbeid og mener det har vært lærerikt og nyttig for alle parter. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden bidra aktivt til å få videreført programmet «Sammen om en bedre kommune»?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Partene som vi samarbeider med, LO, Akademikerne, Unio, YS og KS, er enige om at programmet skulle avsluttes i tråd med den fremdriften som var lagt. Derfor er det nå evaluert, og rapporten viser at det er en del gode erfaringer og noen litt variable erfaringer. Så partene er enige om at vi skulle starte opp et program nå, og det knytter seg til de kommunene som har avtale om å bygge ny kommune. Jeg hadde selv gleden av å møte om lag 300 representanter for de over 80 kommunene som skal slå seg sammen, på Gardermoen for få uker siden. Det er viktig at de kommunene kan lære av hverandre og inspirere hverandre. Så er det slik, som jeg påpekte i mitt innlegg, at vi har en intensjonsavtale om at vi skal starte opp et nytt program, og vi skal samtale med partene i arbeidslivet i begynnelsen av 2017 om hva det programmet skal inneholde.

Karin Andersen (SV) []: Når man lager ordninger for å heve kompetansen, er det viktig at man også gjør det i riktig rekkefølge og ikke slik som det nå er gjort på lærersiden, der man hever kravene, slik at det blir færre studenter. Det betyr at det faktisk blir flere ufaglærte lærere, i hvert fall i en periode. Det er ingen god måte å gjøre det på.

Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om lærlinger i kommunene. Kommunene har ikke inntjening på lærlingene sine, slik som private bedrifter har. Det betyr at de bare har lønnsutgifter. De har også mange praksisoppgaver knyttet til andre fagprofesjoner som gjør at det er en ganske stor belastning i både sykehjem, barnehager og skoler i tillegg til at de da ikke har inntjening, men bare lønnsutgifter. Ser statsråden at det kan være behov for å se på tilskuddene til lærlinger i kommunene nettopp for å kunne sikre at de faktisk har lønnsmidler til å ta inn det nødvendige antall?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi er heldigvis enige om viktigheten av å satse på lærlinger, og offentlig sektor må gjennomføre et lærlingløft. Det gjør vi i staten. Gjennom departementer og direktorater har vi økt satsingen på lærlinger. Vi har nye programmer for å utvikle nye fag innenfor staten. Og vi stiller også krav ved offentlig innkjøp om at de som skal handle med det offentlige, også må ansette lærlinger.

Så mottok jeg underskrifter fra de fleste førstekandidatene i forbindelse med kommunevalget i 2015, hvor kommunepolitikerne forpliktet seg til å ta inn flere lærlinger. Mange kommuner gjør en god jobb. Om vi skal ha særskilte ordninger knyttet til lærlinger, eller om kommunene skal dekke dette innenfor sine økonomiske rammer, vil det kunne være en diskusjon om. Det viktige er at kommunene satser på lærlinger, og jeg ser at det går riktig vei – i hvert fall i mange kommuner, men mange har fortsatt en vei å gå for å komme opp på det nivået man bør være.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stein Erik Lauvås (A) []: I forslaget ligger det en rekke momenter som burde ha vekket entusiasmen også hos regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Så har ikke skjedd, og man kan lure litt på hvilke briller man her har valgt å lese forslaget med.

Det er jo flere her med ordførerbakgrunn, og i hvert fall for min del var en del av ordførergjerningen å diskutere med ansatte og deres organisasjoner ulike problemstillinger som dukket opp, og som de ansatte var spesielt opptatt av. Kompetanseutvikling var i hvert fall i min kommune mange ganger et slikt tema, som kom på bordet når vi hadde disse møtene og diskusjonene, og da var det ikke alltid penger det sto på. Selvfølgelig er økonomi en vesentlig del av å kunne gjennomføre en kompetansetilføring til ansatte. Det må settes inn vikarer, og det kan være utgifter til undervisning, reiser osv. Men det er også mulig å ha oppmerksomhet rundt ansattes muligheter til faglig påfyll, uten de store kostnadene.

I dokumentet ligger det jo en rekke ulike forslag – om utarbeiding av kompetanseplaner for alle virksomhetene i en kommune, om fullført videregående utdanning for dem som ikke har det, om å få flere til å ta fagbrev osv. Det er bare noen av de forslagene som ligger i dokumentet, og som vi ber om at blir vurdert i en kompetansereform, og om at dette blir gjort i et trepartssamarbeid.

Dette er altså ikke en statlig, ensidig sak som skal tres ned over hodet på kommunene. Det er en partsreform, som staten selv burde se viktigheten og nytten av, og derfor burde, etter mitt syn, regjeringen, regjeringspartiene og støttepartiene ha satt seg i førersetet og vært med på å løfte fram dette.

Jeg registrerer at det er en oppgave de ikke ønsker å være med på å drive fram på denne måten. Det er litt synd, og det er litt lite framsynt. Spesielt lite forståelig blir det jo når vi kan lese at statsråden egentlig er enig med forslagsstillerne i dette brevet til komiteen, der han uttaler at han er enig i behovet for god og rett kompetanse for å sikre høy kvalitet i kommunale tjenester. At flertallet prøver å vri dette forslaget over til en tvangssak for kommunene, er for meg vanskelig å forstå, og det burde vært mulig å unngå.

Helt til slutt: Når man fra talerstolen her, også fra komiteens leder Njåstad, viser til satsinger for kommunene, bl.a. videreutdanningen av sykepleiere, og det blir stilt spørsmål om hvorvidt man faktisk har spurt kommunene om dette er et prioritert tiltak, og man ikke kan svare på det, synes jeg at det er noe svakt. Det burde man kunne svare på. For øvrig skal jeg gi Njåstad helt rett i at det er mye god kompetanse i kommunene. Det ser vi når vi er ute og besøker dem.

Ruth Grung (A) []: Som representant i helse- og omsorgskomiteen har jeg alltid foran meg det bildet at 90 pst. av alt som utføres innenfor helse, skjer i kommunene. Men kommunene får 50 pst. av støtten, og 50 pst. går til spesialisthelsetjenesten. Vi vet at tidlig innsats forebygger sykdom. Det er god samfunnsøkonomi. Vi vet også at jo lenger man har kontroll på egen tilværelse og helst får behandling i eget hjem, jo lenger klarer man å mobilisere egne ressurser, og man klarer også å øke livskvaliteten og redusere kostnadene.

Derfor er kompetanse så avgjørende for at vi får til det løftet. Vi har vedtatt mange gode intensjoner, avtaler, samarbeidsavtaler og tilskuddsordninger osv., men resultatet er ikke der ennå. Vi ser også at det er store forskjeller fra kommune til kommune. Det er heller ikke bra. De forskjellene går på tvers av store eller små kommuner.

Det vi får tilbakemeldinger fra ansatte i helsesektoren om, er at de savner den oppmerksomheten som de opplever at lærerne får med Lærerløftet. De ønsker «Helseløftet» – det å bli sett. Det er egentlig litt av det vi prøver å svare på. Men vi prøver også å svare på at vi bør ha en mer rettferdig fordeling av fellesskapets ressurser. Det ser vi innenfor forskning. Det er veldig lite forskning rettet mot primærhelse, selv om vi har sagt at det er der det skal løftes. Helseforetakene har egne midler til å forske for. De har også egne midler til å støtte opp under opplæringen av fastleger. Skal vi lykkes med samhandlingsreformen, må vi ha fastleger som kan det med samhandling, og vi må ha en struktur som gjør at de ønsker å bli fastleger og få turnusordninger der.

Det samme gjelder sykepleien. De begynner i eldreomsorgen, for det er lavest status. Så slutter de i sykehus når de får opplæring. Dette må vi snu, for jeg er helt enig med flere representanter her om at den største utfordringen er den helsehjelpen som gis i kommunene.

Så er det det med mangel på kliniske sykepleiere. Vi har fått tilbakemeldinger fra Helsedirektoratet om at de mener at det skyldes at for få kommuner har lagt til rette for at de skal ta opplæringen. Det som er litt trist, er at de som har søkt, er først og fremst de som bor i byene – som har lettere tilgang til spesialisthelsetjenesten. Men der det er størst behov, er det lengre avstand til sykehusene.

Jeg er helt enig med representanten Helge André Njaastad om at det betyr noe når du skifter regime. Arbeiderpartiet i Bergen samarbeider med Kristelig Folkeparti og Venstre i byrådet, og for første gang har de vedtatt en plan for forskning innen helse, sånn at man får kunnskapsbaserte helsetjenester framover.

Helga Pedersen (A) []: Det er interessant å høre hvor annerledes enkelte av representantene fra høyresiden argumenterer når vi diskuterer kompetansereform versus det man gjør når vi diskuterer kommunereform. Når vi diskuterer kommunereform, er det ikke måte på hvor ille det står til i norske kommuner, og hvor forferdelig stor mangel det er på kompetente fagfolk. Men når vi diskuterer kompetansereform og behov for den, er det ikke måte på hvor bra det står til, og det er nærmest ikke noen problemer noe sted.

Men det var ikke derfor jeg tok ordet. Jeg registrerer at stortingsflertallet og regjeringspartiene går imot forslaget vårt fordi de ikke vil detaljstyre kommunene. Fremskrittspartiet mener at de kravene vi snakker om her, bare bør stilles til arbeiderpartistyrte kommuner – artig å si i en partipolitisk utveksling. Men vi mener at en systematisk satsing på kompetanse er viktig å gjennomføre i alle norske kommuner, fordi det er så grunnleggende for å sikre likeverdige velferdstjenester til befolkningen uansett hvor man bor i landet. Når regjeringen ikke greier å dele ut penger til master i sykepleie, konkluderer man umiddelbart fra Fremskrittspartiets side med at det er kommunene det er noe galt med. Kanskje er det regjeringens utforming av tilskuddsmidlene som er feil, eller mangel på dialog eller informasjon overfor kommunene. Det er nettopp derfor vi foreslår en reform organisert gjennom trepartssamarbeidet, som skal forplikte kommunene, men også arbeidstakerne, og ikke minst staten til å stille opp med ressurser. Jeg har en mistanke om at det er der skoen trykker for regjeringspartiene når de sier nei takk til dette, fordi dette så tydelig også ville forplikte staten.

Representanten Andersen tok opp dette med behovet for å bruke mer tillit i styring av offentlig sektor. Det er vi helt enig i. Jeg savner vel kanskje en oppfølging fra regjeringens side av det som handler om kultur, holdninger og ledelse i offentlig sektor. I hvert fall er det en kjensgjerning at hvis man i større grad skal slutte å bruke tellekanter og slutte bare å måle innsatsfaktorer i arbeidet framfor å fokusere på resultater og hva man får ut i andre enden, er det en forutsetning at de ansatte har riktig kompetanse og mulighet til refleksjon over egen praksis.

Så til slutt om kommuneøkonomien: Den er ikke god. Den er i hvert fall ikke god nok per i dag til å utvikle kvaliteten i tjenestene til de yngste og de eldste. Jeg vil minne om at Fremskrittspartiet gikk til valg på at det ikke skulle stå på penger i eldreomsorgen. Jeg har ikke møtt en enste ordfører som skriver under på at det er tilfellet i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.