Karin Andersen (SV) [10:42:47] (ordfører for saken): Først vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen der SV er medforslagsstiller. Så vil jeg takke for at dette representantforslaget kom inn, for det er helt nødvendig at vi nå ser på norsk boligpolitikk.

Å ha et hjem er ikke for mye forlangt, og markedet løser for veldig mange ikke det problemet. De siste ti årene har boligprisene doblet seg, noen steder i landet enda mer enn det. Samtidig ser vi at de som er lavest lønte, nesten ikke har hatt lønnsvekst de siste årene. Samfunnet trenger veldig mange av de yrkene der det ikke er spesielt høy lønn, og et hjem må man ha.

Den sosiale boligpolitikken er svekket gjennom de siste årene. Færre får bostøtte. Regjeringens svar på dette har vært kutting i Husbank-rammen, nei til å se på endringer i skattesystemet, der subsidiene i dag går til dem som har høy boligformue, har råd til å låne og kan låne til boliger for å leie ut, mens det er for lite subsidier og ingen skattesubsidier til dem som mangler bolig. I tillegg kommer ulike kutt i kvalitetskrav når det gjelder tilgjengelighet, støy osv., og også kutt i tilskudd til heis, som gjør at kvalitetskravene til norske boliger reduseres.

For dem som har mye penger og gode lånemuligheter, er det i dag svært lønnsomt å kjøpe boliger og leie dem ut, eventuelt selge dem senere. I den andre enden finner vi mennesker som er bostedsløse. Det antallet har ligget ganske fast i mange år, så det er ikke ordnet. Og det er mange mennesker som ikke får lån, selv om de er i arbeid, selv om de kan betjene de lånene de ville trenge for å skaffe seg en bolig, fordi de mangler egenkapital. Det betyr at de blir sittende fast i et leiemarked der de betaler like mye, har ikke mulighet til å spare og blir sittende fast i et varig leieforhold.

Derfor er det behov for å forsterke den sosiale boligpolitikken. Det må til omlegging av skatt, og det er en rekke andre virkemidler som må på plass, som dette representantforslaget tar opp mange av.

Under høringen var det massiv støtte til nesten alle forslagene som ble fremmet. Det går på større ansvar for stat og kommune, både med hensyn til virkemidler og, ikke minst, med hensyn til å kunne planlegge nødvendige boliger. Et forslag om at det f.eks. skal være boligplaner i alle kommuner, er nødvendig. Det er støtte til at Husbanken må ha økt låneramme, mer i tilskudd både til bygging og til etablering av boliger og flere og bedre ordninger for leie-til-eie. Det er også forslag om en annen rentepolitikk i Husbanken. Det var også forslag her om at man må gjøre det mindre lønnsomt å investere i næringsbygg enn i utleiebygg. Det er slik i Norge i dag at hvis man har penger og investerer i et næringsbygg, får man et mildere skatteregime enn hvis man investerer i nødvendige utleieboliger. Noen av de kommersielle, seriøse aktørene bør styrkes, for vi trenger flere av dem.

Det må lages planer slik at vi sikrer at det blir nok boliger som folk har råd til å bo i.

Jeg har ikke tid til å gå igjennom alle forslagene, men det er ett forslag til vedtak i innstillingen som jeg håper det kunne bli støtte til. Det er romertallsforslaget om heis. Det er litt pussig at det flertallet – bl.a. regjeringspartiene – som har kuttet i tilskuddet til heis, og som har fremmet forslag om endringer i TEK17 som vil gjøre at færre av de nye boligene blir tilgjengelige boliger, ønsker at kommunene skal analysere behovet for boliger og «se nærmere på behovet for tilskudd til tilpasning og tilskudd til heis». Jeg tolker dette slik at de angrer på det de har gjort, og håper derfor at vi kan rette det opp ved neste korsveg.

Stine Renate Håheim (A) [10:48:16]: Takk til saksordfører Karin Andersen for et godt innlegg, men også for å ha loset saken igjennom i komiteen.

La meg begynne med å si at utgangspunktet vårt er at norsk boligpolitikk i all hovedsak har vært veldig vellykket. De aller fleste i landet vårt bor i egen bolig, vi har gode bomiljø og en av verdens beste boligstandarder, så mye er bra. Men et høyt prisnivå har gjort terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet veldig høy for veldig mange. Det skapes et klasseskille mellom dem som har mulighet til å spare egenkapital eller få hjelp av foreldrene, og dem som ikke har de samme mulighetene. Forskjellene går i arv.

For Arbeiderpartiet er bolig, sammen med arbeid, utdanning og helse, en av de fire grunnpilarene i velferdsstaten. I en tid med rekordhøy prisvekst i deler av landet mener vi det er behov for en mer aktiv boligpolitikk. Prisene i store deler av landet skyter i været, og vi mener det er behov for å styrke den statlige boligpolitikken, ikke svekke den.

Det er ingen tvil om at løsningene på de utfordringene vi ser i boligmarkedet i dag, handler om at vi er nødt til å bygge mer. Der har selvfølgelig kommunene et stort ansvar. Jeg tror nok at det av og til kan være krevende å forholde seg til en mangehodet stat. Vi er derfor med på et forslag om at forsøket med koordinering av alle statlige innsigelser nå må gjøres til en nasjonal ordning. I pressområdene er vi nødt til å bygge mer rundt kollektivknutepunktene. Arbeiderpartiet er mer offensive enn regjeringen, og vi sier at staten bør finansiere opptil 70 pst. av store kollektivsatsinger dersom kommunene forplikter seg til å bygge nok boliger. Det er i dag heldigvis mange kommuner som driver en aktiv boligpolitikk. Sandnes, Randaberg og Hamarøy er gode eksempler på det.

Så sier vi i dag at vi er villige til å stille krav om at kommunene må lage egne boligplaner, men da er det helt avgjørende at vi også tar vare på Husbanken. Jeg må gi uttrykk for en urolighet når det gjelder regjeringens stadige angrep på Husbanken. Lånerammene er redusert med 7 mrd. kr, det er kuttet i boligsosialt kompetansetilskudd, vi hørte om kuttene til heistilskuddet, det er en mer markedsbasert rentemodell som kan gi konsekvenser den dagen renten begynner å stige, og enda færre enn før får startlån. I vårt alternative budsjett foreslår vi derfor en kraftig styrking av Husbanken, og i dag er vi bl.a. med på å fremme et forslag om å utrede et differensiert rentesystem som kan bidra til høyere måloppnåelse i boligpolitikken.

Vi er også med på å fremme et forslag om at ungdom med lav egenkapital, men med god inntekt, igjen kan få muligheten til å få startlån. Boligsparing for ungdom er vel og bra, men all statistikk viser oss at det er dem som har mest fra før, som nyttiggjør seg den ordningen. Startlånet kan man derimot målrette mot dem som virkelig trenger hjelp for å komme seg inn på boligmarkedet, og vi mener det er særlig viktig, all den tid høyresiden bryter entydige valgløfter og strammer inn på egenkapitalkravet.

Samtidig mener vi at vi må legge til rette for dem som i perioder må leie bolig. Vi har i flere år foreslått flere utleieboliger, og i år foreslår vi også 800 flere studentboliger enn regjeringen gjør. Vi mener at regjeringen må vurdere endringer som legger til rette for å få enda flere leie-til-eie-prosjekter, og vi er også med på å foreslå at regjeringen utreder nye avskrivningsregler for profesjonelle utleieaktører, sånn at flere leietakere kan få flere stabile og gode bomiljøer.

Boligmarkedet trenger mer politikk, ikke mindre. Flere må få muligheten til å eie sitt eget hjem. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i dag, sammen med andre partier, kraftige tiltak for å få fart i boligbyggingen i pressområdene.

Så har jeg lyst til å rose det nye byrådet i Oslo, som har tatt over et enormt boligunderskudd etter 18 år med høyrestyre. Så langt i år er det heldigvis igangsatt nesten 1 000 flere boliger enn under høyrestyret, og det reguleres nå flere boliger i Oslo. Det er veldig bra.

Samtidig som vi trenger en politikk for pressområdene og de store byene, trenger vi en boligpolitikk for hele landet. Da er vi nødt til å styrke Husbanken, ikke svekke den.

Jeg synes det er trist at vi ikke får flertall for flere forslag i dag, og at flertallet i denne sal stemmer ned de aller fleste forslagene som – som saksordføreren også opplyste om – fikk massiv støtte under høringen. Det er først og fremst trist for alle dem som nå ikke greier å komme seg inn på boligmarkedet.

Avslutningsvis vil jeg varsle at Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslag til vedtak I.

Mudassar Kapur (H) [10:53:37]: Arbeiderpartiet har fremmet ti boligpolitiske forslag, og hadde det ikke vært for at det meste slår inn åpne dører, hadde det vært mye interessant der. Men regjeringen er i gang med veldig mange av disse forslagene, og det er derfor de ikke får flertall i salen. Men når det gjelder andre forslag som ikke får flertall i salen, handler det først og fremst om at Arbeiderpartiet fremmer forslag som går ganske langt i statlig overstyring, f.eks. at man skal overstyre kommunenes arealplanlegging, det skal være lovpålagt boligbygging for kommunene, osv.

Men la oss løfte blikket: Jeg hørte at de to talerne som var før meg, snakket om sosial boligpolitikk, og jeg synes vi skal ta tak i det. Markedet i Norge i dag er veldig differensiert. Man har en enorm prisvekst i pressområdene, mens det andre steder ikke er det samme bildet. Det er store forskjeller mellom byene. Oslo har hatt kjempestor prisvekst, mens det i Stavanger har vært nedgang.

Det viktigste vi må gjøre, er å få opp byggetakten og få ned byggekostnadene – vi må gjøre noe med tilbudssiden. Og vi må gjøre det enda enklere for kommunene å unngå innsigelsesrunder som utsetter store utbygginger. Og for første gang på mange år ser vi at igangsettingen av bygging av nye boliger er på vei oppover. Regjeringens forenklingspolitikk fungerer, og det er det vi må ha mer av. Ski kommune er ett eksempel på hvordan regjeringen jobber. De fikk mulighet til å anlegge en ny bydel med plass til 10 000 nye innbyggere. Dette er tiltak som hjelper mot prisveksten, og dette er også et godt eksempel på hvordan regjeringen allerede er i gang med å fortette langs kollektivsatsinger.

Det er en offentlig oppgave å føre en sosial boligpolitikk, og jeg synes det aspektet ofte drukner i den generelle debatten om bolig. Derfor har jeg lyst å trekke fram noen eksempler på det arbeidet regjeringen gjør, både for å adressere noen av forslagene som Arbeiderpartiet her har tatt opp, og for å se litt på hva som har vært gjort fra regjeringens side.

En viktig ting vi har gjort, er at vi har rettet opp feil fra Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen i bostøtteordningen. Fra 2009 har satsene for beregning av bostøtte ikke fulgt prisveksten og økningen i boutgifter. Mottakere av bostøtte har dermed falt ut av ordningen, selv om de har hatt samme støttebehov. Regjeringen retter nå opp Arbeiderpartiets feil og har foreslått i statsbudsjettet at satsene justeres i takt med prisstigningen fra og med 2017. Dermed tetter vi et hull i det sosiale sikkerhetsnettet, slik at færre faller utenfor.

De rød-grønne gjorde også en annen stor feil med bostøtteordningen, ved at den ble beregnet ut fra ett til to år gamle inntektstall. Det retter vi også opp nå.

Vi sørger også for at vi får dobbelt så mange utleieboliger som under den rød-grønne regjeringen. Vi har satset på tilskudd til flere utleieboliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi ønsker å bistå kommunene som skal bosette flyktninger og andre vanskeligstilte, og regjeringen økte rammene tre ganger i 2015. I 2016 fortsatte vi satsingen, og i år tilsvarer rammen hele 2 000 boliger. Det er dobbelt så mange som de rød-grønne fikk til i regjering. Dette er snakk om reelle løsninger.

Vi målretter startlånene også, der hvor den rød-grønne regjeringen ikke turte å prioritere. Det er mange som har snakket om startlån i dag. Å eie sin egen bolig gir forutsigbarhet og trygghet, som de fleste innbyggere ønsker seg. De som ikke får lån til å kjøpe bolig i en vanlig bank, kan søke om startlån fra kommunen. Men med Arbeiderpartiets linje begynte Husbanken å bli en konkurrent til de private bankene, og de som trengte ordningen mest, fikk for dårlig oppfølging fra kommunene. Det rettet regjeringen opp i 2014, altså kort tid etter at vi kom inn, da startlånet ble mer målrettet mot vanskeligstilte i boligmarkedet. Endringen har ført til at flere lån gis til dem som har dårlig økonomi, og at hver mottaker får mer i lån enn de gjorde før. Vi sørger også for å ha en ramme som Husbanken selv er fornøyd med når det gjelder både nivå og innretning.

Til slutt vil jeg minne min kollega fra Arbeiderpartiet om at man må gjerne komme her og presentere en retorikk om at det ikke ble bygd nok i Oslo før, men da må man se på sine egne voteringer i Oslo bystyre, hvor man ifølge OBOS var med på å stemme for færre boliger enn det byrådet la opp til, og man ligger langt etter de store lovnadene man ga Oslos innbyggere om å doble boligbyggingen. Det som har skjedd i Oslo, er at Arbeiderpartiet har innført en eiendomsskatt, og det er blitt dyrere å bo, men man har ikke fått fart på boligbyggingen, slik man lovet i valgkampen.

Helge André Njåstad (FrP) [10:58:49] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren for ein god gjennomgang av saka, og takk til forslagsstillarane, som gjev oss anledning til å diskutera eit viktig tema, bustadpolitikk, som angår langt fleire komitear enn vår. Det angår eit breitt spekter av fagkomitear på Stortinget, så det er nyttig at ein får ein slik debatt. Eg vil òg takka representanten Kapur for å visa til kva denne regjeringa gjer, for ein kunne i dei to første innlegga få inntrykk av at ein har gjort lite. Derfor er det veldig bra at representanten Kapur fortel at regjeringa er offensiv òg når det gjeld bustadpolitikk.

Som innleiing: Eg synest det er litt ironisk at både forslagsstillarar og saksordføraren har den tilnærminga at ein må ha ein tydelegare bustadpolitikk frå staten si side gjennom å svekkja det lokale sjølvstyret på fleire punkt. All den tid ein veit at staten i dag blir styrt av ei regjering med Framstegspartiet og Høgre, med støtte frå Kristeleg Folkeparti og Venstre, og at norske kommunar i all hovudsak blir styrte av dei raud-grøne partia, er det litt rart at ein har så liten tillit til lokalt sjølvstyre at ein meiner at Høgre-Framstegsparti-regjeringa er betre i stand til å styra bustadpolitikken enn alle lokalpolitikarane i Noreg – som for eit år sidan fekk tillit for å spela hovudrolla når det gjeld arealplanlegging.

Framstegspartiet er oppteke av at om ein er ung eller gamal, fattig eller rik – om ein vil bu i byen eller på bygda, skal ein ha moglegheit til å kjøpa og eiga sin eigen bustad. Det er viktig for oss som menneske, det er òg viktig for samfunnet at me organiserer oss på den måten. Målet trur eg me alle er einige om, spørsmålet er om verkemidla. Me har ikkje tru på at løysinga når det gjeld bustadpolitikk, er at me skal ha høgare skattar, fleire skattar, endå fleire avgifter og meir byråkrati. Vår jobb som politikarar er å leggja til rette for menneske, då blir det enkelt ikkje å gå inn for fleire avgifter. Me må heller tenkja nytt og gjera ein innsats for å løysa dei utfordringane me har i bustadmarknaden, enn å setja inn endå fleire sanksjonar.

Det aller viktigaste for å løysa dei utfordringane me har, er å byggja fleire bustader. Det aller viktigaste for å kunna byggja fleire bustader, er at me legg til rette for at kommunane kan vera ja-kommunar – at dei kan regulera og planleggja nok bustader, og at det blir interessant for utbyggjarar å byggja ut. Då handlar det om at me må forenkla forskrifter for å gjera det billegare å byggja bustader. Me må forenkla plan- og bygningsloven for å gjera det lettare og raskare å planleggja. Difor er det aller viktigaste dokumentet som Stortinget skal ta stilling til dei neste månadene, Prop. 149 L for 2015–2016. Det er regjeringa sine offensive forslag for å forenkla planprosessane og moglegheitene for dispensasjon i plan- og bygningslova. Det vil vera verktyet som lokalpolitikarane i Noreg treng for å kunna utvikla seg endå meir til ja-kommunar og vera positive aktørar for å få fart på bustadbygginga.

Eg har registrert lite engasjement rundt denne proposisjonen, eg er spesielt oppteken av kva Arbeidarpartiet meiner om den. Eg har høyrt lite om kva dei seier. Dei får anledning til å avklara synet sitt når Stortinget skal behandla proposisjonen etter jul, men eg trur mange lokalpolitikarar, òg Arbeidarpartiet sine eigne, kunne tenkt seg litt meir tydeleg svar på om ein støttar hovudlinjene i Prop. 149 L. I dagens debatt vil eg gjerne utfordra Arbeidarpartiet på om dei kan seia litt om kvar ein vil landa når det gjeld den proposisjonen. Vil ein gje lokalpolitikarane, sine eigne 200 ordførarar, større moglegheit til å gjennomføra raskare planprosessar og kunna gje dispensasjonar som er fornuftige å gje for samfunnsutviklinga si skuld, eller ønskjer ein at det framleis skal vera vanskeleg å få planlagt – med ein fylkesmann som skal fremja motsegner, slik ein hugsar det frå dei raud-grøne åra? Då var eg lokalpolitikar og opplevde å få mange motsegner. No opplever lokalpolitikarane ein meir positiv haldning frå fylkesmennene og meir ein ja-haldning frå staten.

Så eg håpar at Arbeidarpartiet kan avklara synet sitt på Prop. 149 L, og at dei ikkje står på den linja ein kan få inntrykk av. Gjennom merknaden som ligg føre i dag, seier me at me

«er opptatt av å føre en boligpolitikk som forenkler planprosessene, styrker kommunenes frihet i plan- og byggesaker og begrenser unødvendig lange innsigelsesrunder».

Eg skulle håpt at det var fleire enn fire parti som stod bak ein slik merknad.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:04:05]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å ha fremmet en viktig sak om å få på plass en mer aktiv boligpolitikk, og jeg takker saksordføreren, som har loset dette igjennom så langt.

I dette landet har vi en sterk tradisjon for at folk eier sine egne boliger, i alle fall store deler av livet. Det er lurt, og det må være et hovedmål å legge til rette for at dette er det vanlige for flest mulig.

Arbeiderpartiet har med sine forslag levert en pose assortert drops av boligpolitiske forslag. Her er mye bra som det er viktig å tenke grundig gjennom. Samtidig er vi vel vitende om at det går mot en valgkamp, og det er kjekt å kunne vise tilbake til: Vi foreslo dette i Stortinget så sent som i fjor osv.

Kristelig Folkeparti ser flere forslag vi velger å støtte, for selv om det stunder mot valg, har substansen i politikken forkjørsrett, og her er forslag som vi mener ivaretar det som er god boligpolitikk for å bygge flere og bedre boliger.

Vel – tilbake til dropsposen. I noen av forslagene har vi gått sammen med andre partier. Som et sentrumsparti har vi fordelen av at vi kan støtte lure og fleksible løsninger på begge sider i politikken – med fokus på løsninger og ikke ideologier og systemtenkning, som vi kan ha sett kanten av i denne saken.

Husbanken er et viktig verktøy i norsk boligpolitikk og har vært det i mange tiår. Banken har gode ordninger for tilskudd til opprusting av boliger, men vi ser at det kan være behov for tilskudd til tilpasning og tilskudd til heis, som er et bidrag bl.a. til at eldre kan bli boende hjemme lenger. Det er godt i tråd med det de fleste eldre ønsker, og er god forvaltning av ressursene til eldreomsorg i kommunene. Boligpolitikken må være sosial, men samtidig samvirke med andre politikkområder for at vi skal kunne gjøre det gode samfunn enda bedre.

Det er også viktig å understreke sammenhengen mellom boligpolitikk og klimapolitikk. De boligpolitiske virkemidlene må samspille med Enovas ordninger for mer energieffektive oppgraderinger og egenprodusert energi. Kristelig Folkeparti er særlig opptatt av at terskelen for å komme inn på boligmarkedet ikke er uoverstigelig for førstegangsetablerere, og støtter derfor forslaget som går på dette.

Leie-til-eie eller leie-før-eie, som det tidligere het, bygger på gode erfaringer i flere kommuner. Målet er å gi mennesker med særlige utfordringer mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Det kan være alt fra flyktninger, som har kommet med to tomme hender og en koffert, til sosialt vanskeligstilte og rusmisbrukere. Vi synes det er en god idé å vurdere om denne modellen kan stimuleres gjennom Husbanken, slik at den blir aktuell flere steder.

Jeg har allerede nevnt sammenhengen mellom boligpolitikk og klimapolitikk. Kristelig Folkeparti har to ganger de siste årene fremmet egne representantforlag som har hatt fortetting med boliger rundt trafikk-knutepunkt som et hovedpoeng. Flere flytter til byene. Det er et fenomen som er kjent fra store deler av verden. Det gir en del utfordringer, men det gir også klimapolitiske fordeler som det er viktig at vi drar nytte av med god samfunnsplanlegging. Vi støtter derfor dette forslaget og understreker viktigheten av at det ene gode formålet ikke må svekke det andre.

Til slutt: Det er viktig at matjord ikke blir bygd ned, og at hensynet til dyrket mark må tas med i disse sammenhengene når vi diskuterer boligpolitikk.

Med dette fremmer jeg de forslag Kristelig Folkeparti og Senterpartiet står sammen om.

Heidi Greni (Sp) [11:08:30]: Senterpartiet deler forslagsstillernes ønske om en mer aktiv boligpolitikk, slik at flere, særlig unge, får mulighet til å skaffe sin egen bolig. Statlige og kommunale myndigheter må legge til rette for økt tilgang på boliger til en pris som vanlige lønnsmottakere har mulighet til å betale.

Senterpartiet støtter mange av de framsatte forslagene i representantforslaget, men har motforestillinger mot noen av dem. Jeg skal kort redegjøre for våre vurderinger.

Husbanken er det viktigste verktøyet i den statlige boligpolitikken. Den sittende regjeringen har svekket Husbankens rolle gjennom å redusere utlånsrammene. I innstillingen viser vi til at mens utlånsrammene under den rød-grønne regjeringen ble løftet fra 13,5 mrd. kr til 25 mrd. kr, har den sittende regjeringen kuttet i rammene. I Senterpartiets alternative budsjett foreslår vi en økning av rammene fra 18 til 25 mrd. kr. Det er et nødvendig løft, noe som bl.a. framkom fra både byggebransjen og boligsamvirket under komitéhøringen om dette representantforslaget.

Senterpartiet har fremmet et eget forslag om endringer av Husbankens startlånforskrift. Vi er enig i at unge uten tilstrekkelig egenkapital skal inn igjen i ordningen. Men det bør skje ved at det etableres to ordninger, slik at vi ikke risikerer at varig vanskeligstilte på boligmarkedet som i dag dekkes av ordningen, får svekket sin posisjon i køen for startlån. Som representanten Kapur påpekte, dette var argumentet for å endre den tidligere ordningen, at de kom for langt bak i køen. Vårt forslag ivaretar både varig vanskeligstilte og unge førstegangsetablerere uten tilstrekkelig egenkapital. Jeg håper flere partier kan støtte vårt forslag, og at det kan få flertall her i salen i dag.

Senterpartiet støtter ikke forslaget om innføring av lovpålagte boligplaner for kommunene. Dette begrunner vi med at kommunene gjennom kommuneplanens arealdel skal legge til rette for boligbygging gjennom å sette av tilstrekkelige arealer til det. For mange kommuner vil det i tillegg være ønskelig å utvikle egne boligplaner, men dette bør ikke være et lovpålagt ansvar uavhengig av lokalt behov.

Vi er også skeptisk til forslaget der en ber regjeringen utarbeide en ny offentlig modell for beregning av behovet for boligbygging. Det er et kommunalt ansvar å sikre at det er en tilgang på tomter som står i forhold til behovet. Et nytt statlig engasjement på dette området vil antagelig være av begrenset nytte i kommunenes arbeid med å løse den oppgaven.

Det er bred politisk enighet om å legge til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene. Fra Senterpartiets side er vi imidlertid bekymret over hvordan de rikspolitiske retningslinjene for bolig-, areal- og transportplanlegging blir praktisert. I retningslinjene heter det:

«Det er nødvendig å ta vare på god matjord, men jordvernet må balanseres mot storsamfunnets behov.»

I praksis blir denne bestemmelsen i retningslinjene brukt til å omdisponere tusenvis av mål med vår beste matjord. Det er ikke holdbart. Senterpartiet, sammen med Kristelig Folkeparti, fremmer derfor et eget forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene. Det er en forutsetning at matjord skjermes mot nedbygging.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti står også sammen om et annet forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at i områder med lavt folketall der boligbygging er viktig for å opprettholde folketallet, kan det gis rom for mer spredt boligbygging forutsatt et strengt jordvern.»

Etter min mening er dette et viktig forslag som er i tråd med forslagsstillernes intensjoner om en mer aktiv boligpolitikk. Vi må ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig for folk som helst vil bo utenfor sentrum, og som slik kan bidra til målet som et enstemmig storting har satt, nemlig å opprettholde bosettingsmønsteret i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet har fremmet alene.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:13:24]: Det å ha en trygg bolig å bo i er viktig for oss alle. Det skaper en trygg ramme rundt barn og familiens liv, og det er viktig for dem som står utenfor boligmarkedet, at de får hjelp på veien mot en trygg bolig. Det å ha et sted å bo er ofte den plattformen man trenger for å komme videre i livet, om det er med studier eller arbeid, og derfor er det viktig med en aktiv boligsosial politikk. Det har regjeringen. La meg bare trekke frem noen konkrete tiltak.

For det første jobber vi nå målrettet med strategien for boligsosialt arbeid, hvor vi gjennom å etablere digitale verktøy nå har etablert én dør inn. Det vil få fart i kommunenes boligsosiale arbeid. Vi har økt tilskuddet til utleieboliger, slik at det nå kan etableres dobbelt så mange som før regjeringsskiftet. Vi har rettet opp svakheter i bostøtteordningen. Og vi har målrettet startlånsordningen.

Startlånsordningen var slik at i 2013 hadde 43 pst. av mottakerne under 400 000 kr i inntekt. Etter at vi målrettet ordningen mot dem som har langvarige finansieringsproblemer og vanskelig for å skaffe seg egen bolig, er det i dag 93 pst. som har under 400 000 kr i inntekt. Når noen partier nå ønsker å reversere den målrettingen av startlånsordningen, vil det bidra til å gjøre det vanskeligere for dem som har vanskeligheter på boligmarkedet.

Jeg registrerer at enkelte partier mener at det å øke rammene til Husbanken er svaret på utfordringene i boligmarkedet. Det er det ikke. Det er ikke mangel på kapital i boligmarkedet. Det er ikke mangel på billig kapital i boligmarkedet. Og ser vi på Husbanken, ligger de an til et mindre forbruk på 1 mrd. kr i år med en ramme på 18 mrd. kr. Husbanken har en viktig rolle å spille i boligpolitikken, men svaret i dag er ikke å øke Husbankens rammer.

Det regjeringen har tatt tak i, er å bedre tilbudssiden i boligmarkedet. Den politikken virker. I 2016 er det igangsatt 29 600 boliger. Det er opp 15 pst. fra tilsvarende periode i 2015. Og i 2016, altså i inneværende år, ligger vi an til å få det høyeste igangsettingstallet siden 1982. Jeg er enig med Stine Renate Råheim i at det over tid har vært bygget for lite. Derfor har regjeringen bidratt til å fornye og forenkle hele plan- og bygningsloven og de tekniske forskriftene, og vi har en regjering som sier ja når kommuner har forsvarlige utbyggingsplaner som det måtte være innsigelser til – slik som Oslo, som nå får mulighet til å fortette i byen og kan bygge opp mot 120 000 boliger, slik som Ski, som nå har fått ja til å bygge en ny bydel ikke langt fra nye Ski stasjon, hvor det kan bygges 6 000 nye boliger og 10 000 kan få et sted å bo.

Det er store regionale forskjeller, men vi ser at særlig i byområdene er det reelle utfordringer. Derfor må vi kombinere en politikk hvor vi forenkler plan- og bygningsloven, gjør det raskere, enklere og billigere å bygge nye boliger, samtidig som vi bygger mer rundt kollektivknutepunktene. Jeg er glad for at det er bred enighet i Stortinget om at når staten går inn ved store investeringer i kollektivtransporten, må vi også forvente at det kan bygges mer rundt kollektivknutepunktene. Det var den viktigste grunnen til at jeg sa ja til planen om 6 000 nye boliger i Ski. Det er også grunnen til at regjeringen nå har fått på plass ikke bare bymiljøavtaler, men også byutviklingsavtaler, hvor vi ser transport og arealutnyttelse i sammenheng. Det kan bidra til at de målene vi setter for både transportpolitikken og klima- og miljøpolitikken, kan oppfylles.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:25:07]: Det er helt utrolig å være vitne til den virkelighetsbeskrivelsen som Arbeiderpartiet og SV driver med i denne salen.

For det første er det veldig positivt at Arbeiderpartiet nå ønsker kollektivsatsing og er for kollektivknutepunkt i pressområder som landets hovedstad. De vil ha en finansiering «opptil 70 pst.». Det er viktig å legge merke til ordene opptil 70 pst., for det kan innebære 0 pst., slik realiteten var for landets hovedstad i sju av åtte år under den rød-grønne regjeringen, da Oslo ikke fikk en krone fra belønningsordningen.

Dernest er det også hyggelig å se at de har begynt å satse på bygging av studentboliger. All den tid de ikke fikk det til i regjering, er det jo fint at de har tenkt å overby regjeringen, som bygger rekordmange studentboliger nå.

Men for å gå til selve kjernen av utfordringene ved boligpolitikken synes jeg det er viktig å se på hva som skjer lokalt. For å finne ut hvilke partier som er mest positive til boligbygging og bidrar mest til boligbygging i landets hovedstad, som er et av de største pressområdene, hadde OBOS en gjennomgang av reguleringssaker i Oslo bystyre i perioden 2007–2011. Gjennomgangen viste at Fremskrittspartiet var det partiet som hadde bidratt og mest stemt for boligbygging i hovedstaden, dernest var det Høyre. Nedover på listen sto Arbeiderpartiet, og i bunnen sto Sosialistisk Venstreparti, som er veldig opptatt av subsidier, statlig regulering, femårsplaner og andre virkemidler. Partiet som ikke stemmer for boligbygging i landets hovedstad, der utfordringene er størst, er det partiet som gang på gang reiser problemstillingen om mangel på boliger.

Et annet viktig aspekt ved det som skjer på boligmarkedet – spesielt i pressområder som hovedstaden og andre storbyer – som ingen er innom, er situasjonen vi har med den store innvandringen som har funnet sted. Man kan ikke forstå boligproblematikken i hovedstaden uten å se på hvem som flytter inn i byen, og hvem som faktisk flytter ut av byen. Også der har Fremskrittspartiet en rekke ganger fremmet forslag om at folk er nødt til å bo der de blir bosatt, inntil de er i stand til selv å framskaffe bolig og få seg arbeid.

Arbeiderpartiet, som har fremmet disse forslagene, og SV, som har ivret for disse forslagene, er de som er hovedgrunnen til boligmangel, spesielt i pressområdene, all den tid de stemmer imot boligbygging når de har mulighet til det. Og så fremmer de en rekke forslag som de forsøker å sukre med virkemidler, noe som gir dem null troverdighet.

Karin Andersen (SV) [11:28:17]: Ja, det siste innlegget faller vel på sin egen urimelighet når man ser at det i dag bygges mer i Oslo enn noen gang. Det er klart at noen av tilskuddene som regjeringen har økt, er viktige – det skal de ha – men når det er mange færre som får bostøtte nå enn det var for noen år siden, er jo det et alvorlig sosialt problem.

Men jeg må tilbake til denne startlånsordningen: Det jeg spurte statsråden om i stad, var hvorfor han ikke ser at det er nødvendig med noen ordninger for dem som ikke klarer å få lån i det private markedet, men kan betjene et lån – rett og slett fordi de mangler denne egenkapitalen – og om ikke de skulle omfattes av denne startlånsordningen. Det betyr å utvide ordningen, altså ikke å begrense den for de vanskeligstilte, men å utvide ordningen slik at flere kunne få den. Det er det SV ønsker.

SV ønsker også gode bomiljø, og derfor har vi ønsket å ta vare på det som handler om grøntområder og god kvalitet i byggingen, som støyskjerming og muligheter til å ha energieffektive hus, og at man skal ha tilrettelagte boliger, slik at alle skal kunne bo i dem, også i et helt livsløp, og at man ikke må flytte hvis man blir gammel eller man skulle være uheldig å få en skade som gjør at man f.eks. må ha rullestol. Så dette handler om bokvalitet, og det har SV vært opptatt av hele vegen.

Jeg hadde kanskje ønsket at statsråden hadde sagt noe om den skattediskrimineringen som i dag foregår på boligmarkedet. Den er ganske sterk. Det ene er at de som er avhengig av å bo i leieboliger, ikke får noe. De som kan eie, får ganske store skattefradrag på alt de låner, og hvis de kjøper mer, får de jammen skattefradrag på det også. Hvis jeg låner penger og kjøper meg en hytte, får jeg jammen statlige subsidier over skatteseddelen til det også. Slik er det også for dem som bygger. Hvis man bygger næringsbygg, får man et bedre skatteregime enn hvis man er en profesjonell utleier. Og det trengs flere utleieboliger; det tror jeg også statsråden er enig i, ellers hadde han vel ikke sørget for at det ble bevilget litt mer penger til det.

Da er spørsmålet: Hvorfor skal det være sånn at det er mer lønnsomt – når man er en investor – å plassere pengene sine i næringsbygg i forhold til å plassere pengene i utleieboliger, der man trenger en større, seriøs sektor? Det trenger man fordi ikke alle kan eie bolig i alle livets faser, og fordi dette er et nødvendig tilskudd til et velfungerende arbeidsmarked.

Stine Renate Håheim (A) [11:31:33]: La meg begynne med representanten Njåstad, som etterlyste Arbeiderpartiets holdning til Prop. 149 L for 2015–2016. Til det kan jeg opplyse om at den skal på høring her i Stortinget den 15. desember, og innstilling skal ikke avgis før i februar neste år. Men det er spenstig av posisjonen her i denne salen å være utålmodig på vegne av opposisjonen, all den tid landet ennå ikke har et flertall for statsbudsjettet. Men vi kan love representanten Njåstad at vi jobber med saken, og at de skal få vite hva vi mener.

Jeg har også behov for å kommentere bostøtteordningen, for det legges opp til at færre mennesker skal få bostøtte neste år. Det har vært en stor nedgang. Men jeg har lyst å si at det er veldig bra at man nå regulerer egenandeler og den typen ting i bostøtteordningen. Det har vi etterlyst alle årene denne regjeringen har sittet, og det var også noe vi gjorde – tror jeg – i sju av de åtte årene vi satt i regjering. Men det blir altså færre mottakere til neste år, og det vi får klare tilbakemeldinger om, er at det særlig er unge uføre som blir rammet, på grunn av uførereformen og fordi regjeringen ennå ikke har kommet med en permanent ordning som skjermer uføre i bostøtteordningen. Det er snakk om unge uføre som kanskje har bodd hjemme, og som nå endelig skal få lov til å flytte inn i et eget hjem, men de kan ikke gjøre det, for de får ikke bostøtte. Så å si at man har ryddet opp i bostøtteordningen, synes jeg er veldig trist å høre, hvis det er et endelig punktum, for der har man en lang vei å gå før den hjelper alle dem som den skal hjelpe.

Jeg har også lyst til å påpeke at det flertallet som i denne salen i dag nekter å bli med oss på å gjøre noe med startlånet, slik at flere unge kan få startlån, er det samme flertallet som gikk til valg på å fjerne eller redusere egenkapitalkravet for å gjøre det lettere for unge å få kjøpe bolig. Alle de fire borgerlige partiene sto utenfor denne salen og ga et løfte til unge mennesker, som de har brutt gang på gang på gang, og da samtidig å si at man ikke har lyst til å gjøre noe med startlånsordningen, synes jeg er urettferdig når man har lurt unge mennesker til å stemme på seg.

Jeg er enig i at startlånet ikke skal være en konkurrent til lån i kommersielle banker, men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken, som er det denne regjeringen har gjort ved å kutte ut unge som målgruppe. Jeg synes det er dumt at vi ikke kunne sett på den startlånsordningen og i det minste gitt kommunene fleksibilitet til å prioritere ungdom. Det er også verdt å merke seg at det er partier i denne sal som ville styrket Husbanken og gitt den større lånerammer, slik at vi ikke hadde trengt å nedprioritere noen i startlånsordningen, men heller kunne prioritert noen inn.

Helt til slutt, når det gjelder investeringer i bymiljøavtalene: Jeg legger merke til at noen harselerer med «opp mot 70 pst.», men Arbeiderpartiet la inn mer enn 1 mrd. kr mer enn regjeringen gjorde i år og 700 mill. kr mer neste år i den ordningen, så vi har vitterlig prioritert det høyere enn regjeringen.

Stein Erik Lauvås (A) [11:34:54]: Vi hører her, gjentatte ganger, at regjeringen har gjort mye. Ja, det gjør den. Det er det vel stort sett ingen uenighet om. Men det er et faktum at man kutter i Husbankens rammer, og man gjør det vanskeligere å få startlån – ganske enkelt. Men man øker muligheten for dem som har størst mulighet fra før, gjennom BSU-ordningen. Det er ikke en selvfølge at det å bruke BSU-ordningen fullt ut er en mulighet for alle, selv om statsråden i sin verden later til å tro det. Slik er det ikke der ute.

Jeg var heldig og fikk være ordfører i noen år, og da var det mulig å se i praksis at ordningen med startlån var veldig god for veldig mange. Den fungerte veldig bra ved at den sørget for at spesielt ungdom fikk mulighet til å få et eget tak over hodet, som var hele meningen. Det fungerte bra. Dette var arbeidsom og vanlig ungdom som bare behøvde å få litt hjelp til å komme seg over kneika, få finansieringen i orden og skaffe seg sin egen bolig. Det fungerte – jeg har sett det i praksis.

Høyre og Fremskrittspartiet skyver nå konkurranse foran seg ved ikke å være med på å reversere startlånsordningen. De menneskene som dette gjelder, er det ikke noe særlig konkurranse om. Det var nettopp derfor vi hadde en startlånsordning som fungerte. Det er disse menneskene som trenger Husbanken, og som trengte Husbanken – og det virket bra, som sagt. Nå er det bare – for dem det gjelder, og for oss – å ta til etterretning at regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke ønsker en slik ordning for disse menneskene.

Heidi Greni (Sp) [11:37:24]: Slik jeg tolker debatten, er det ingen uenighet om at startlånsordningen først og fremst skal ivareta varig vanskeligstilte. Det var også årsaken til at Senterpartiets statsråd i departementet sendte ut høringsutkastet og forslaget til endring.

Samtidig oppfatter jeg også at det er stor enighet her i salen om at det er veldig utfordrende for førstegangsetablerere som ikke har tilstrekkelig egenkapital, å komme inn på boligmarkedet. Jeg regner med at også de borgerlige partiene som gikk til valg på å fjerne egenkapitalkravet, ser at det er noen som faller utenfor de ordningene som er i dag. Senterpartiet er tilhenger av boligsparing for ungdom, men det er ikke alle som har mulighet til å utnytte de mulighetene som ligger der. Det er noen som har utsikter til gode framtidige inntekter, men de har null i egenkapital, og husleieprisene er slik at de ikke har mulighet til å spare opp deler av lønna, de har ikke mulighet til å spare til framtidig egenkapital.

Derfor håper jeg at statsråden kan gjøre noen vurderinger av vårt forslag om å ha en todelt startlånsordning, altså en pott som ivaretar varig vanskeligstilte, men også en pott som kan ivareta dem som ikke har mulighet til å skaffe seg egenkapital, som ikke har mulighet til å spare i BSU, og som heller ikke har rike foreldre som kan gå inn med egenkapital eller kausjonere for egenkapitalen. Så jeg håper at både statsråden og andre partier kan gjøre noen vurderinger når det gjelder vårt forslag, som i grunnen ivaretar begge de problemstillingene – varig vanskeligstilte vil ikke bli skadelidende, og vi vil klare å ivareta dem som ikke har rike foreldre, som ikke kan komme inn på boligmarkedet, og som blir sittende og betale på en leid bolig altfor lenge.

Jan Bøhler (A) [11:39:56]: Det er en side ved boligmarkedet som ikke har vært mye oppe i debatten, og det gjelder oppkjøp av boliger som man ikke skal bo i selv. I Oslo i dag er det slik at i hvert fall 40 pst. av boligene som kjøpes, kjøpes av personer som ikke skal bo der, men som skal drive forskjellige typer utleie. Blant annet er det økende utleie innenfor det systemet som kalles Airbnb, særlig i indre by i Oslo, og en veldig stor andel av boligene f.eks. på Sørenga, i den nye fjordbyen, kjøpes opp til det formålet.

Det er to ting, som vi har diskutert på Stortinget, som vi kan gjøre foreløpig når det gjelder den andelen boliger som kjøpes opp og brukes til videre utleie, hvor man altså ikke skal bruke boligene selv. Det ene er det vi har diskutert tidligere når det gjelder eierseksjonsloven, og som statsråden skal fremme en proposisjon om senere, og som var meldt skulle komme i høst. Det får vi komme tilbake til. Det andre er det forslaget som er oppe i innstillingen her, om hva vi kan gjøre for å fremme seriøs, profesjonell utleie i større omfang, som kan spille en større rolle i markedet, slik at det blir mindre rom for det som foregår på annen måte, som jeg var inne på innledningsvis.

Jeg har litt vanskelig for å forstå motforestillingene mot det forslaget som ligger her. Jeg hadde håpet at flere partier hadde støttet det. Forslaget er en viktig sak for dem som vil bygge store, seriøse utleieprosjekter, og går ut på å sidestille avskrivningsreglene for bygg som skal brukes til profesjonell utleie, altså næringsvirksomhet, med avskrivningsreglene for kontorbygg og andre typer næringsbygg. Å sidestille de avskrivningsreglene vil ikke regjeringspartiene gå inn på og be om en nærmere analyse av, og viser bare til noe fra 2014 som kalles ellers Aarbakke-utvalget. En som var medlem av Aarbakke-utvalget, som heter Ernst Ravnaas, som jobber med disse spørsmålene, sier at det spørsmålet ikke ble nærmere vurdert i utvalget, det var ikke noe grunnlag for en saklig vurdering av om det faktisk er verdifall i utleieboliger som brukes til næring, på linje med utleieboliger som brukes til næringsbygg.

Det er egentlig litt mot normalt dette, for det er ofte de borgerlige partiene ønsker å bruke skatteregler til å oppnå utvikling av næringslivet osv., at man ikke vil se på og sidestille disse avskrivningsreglene og gå nærmere inn i det. Jeg synes det er mange argumenter for det. Det er viktig for boligmarkedet å få i gang flere seriøse aktører, og Stortinget bør være med og stimulere til det, så jeg håper at flere vil støtte forslaget fra Arbeiderpartiet.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:43:20]: Bostøtten er det viktigste boligsosiale tiltaket, og derfor er jeg glad for at regjeringen har fått til klare forbedringer og rettet opp tidligere svakheter i denne. Underreguleringen startet under den rød-grønne regjeringen, i 2009. Nå har vi rettet det opp. Vi har gått fra ligningsinntekt til faktisk inntekt. Det innebærer også mer målretting og forbedring av bostøtten. Vi har sørget for at de som bor i bokollektiv, også kan motta bostøtte, og vi har forlenget overgangsordningen. Det mener jeg er bra.

Jeg er enig i innleggene til representantene Stine Renate Håheim og Karin Andersen, om at det fortsatt er rom for forbedringer av bostøtten. Vi må fortsatt diskutere hvordan vi kan målrette, hvordan vi kan sørge for at de som har reelle behov, får mulighet til å få bostøtte. Men det vi har fått på plass nå, mener jeg er viktig og riktig.

Når det gjelder Husbanken, er jeg fortsatt overrasket over at det gjøres til et så viktig poeng at den rammen skal økes, når rammen i år er på 18 mrd. kr og det er et underforbruk på 1 mrd. kr. Da er ikke svaret at det skal økes til 25 mrd. kr. Situasjonen på boligmarkedet, særlig i Oslo og pressområdene, er ikke at det er for lite billig kapital. Det er ikke for lite billig kapital. Det er også en problemstilling for unge som skal inn på boligmarkedet. Når unge skal inn på boligmarkedet, er ikke problemet at det er for lite billig kapital. Hvis man nå svarer med mer billig kapital inn på boligmarkedet, vil det skape enda større press og skape en enda mer utfordrende situasjon for unge på boligmarkedet hvis vi skulle oppleve et sterkt fall i boligprisene.

Derfor kan vi være enig i analysen at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet, men vi må se på hva som er årsaken til at det er vanskelig, og hva vi kan gjøre med det. Noe av det viktigste vi kan gjøre med situasjonen, er å sørge for at det kan bygges mer, og at det kan bygges rimeligere. Det gjør vi ved å si ja til Oslo, at de kan realisere et boligpotensial opp mot 120 000 boliger. Det gjør vi ved å forenkle, ved at halvparten av de små leilighetene kan bygges uten krav til universell utforming, noe som bidrar til 200 000–300 000 kr i lavere kostnader. Det gjør vi gjennom forenklinger av plan- og bygningsloven og tekniske forskrifter. I går varslet vi at vi nå ser på forenkling av de tekniske forskriftene for rehabilitering, som også vil være viktige tiltak for at det kan rehabiliteres mer i Oslo og andre byer.

Helga Pedersen (A) [11:46:33]: Boligpolitikken handler grunnleggende sett om vår vilje og ikke minst vår evne til å bygge landet. Befolkningen øker, men det er også sånn at befolkningssammensetningen endres. Det er stort press på byene, ikke minst Oslo, som mange har vært inne på, men samtidig fordeler befolkningsveksten i Norge seg veldig ujevnt. Man har betydelige utfordringer med boligbygging også i distriktene, i hvert fall i deler av distriktene, der det er såpass stor risiko ved å bygge nytt at mangel på bolig- og risikokapital er et hinder for vekst, utvikling og bosetting.

Ikke minst har vi en aldrende befolkning, og det stiller veldig høye krav til kvalitet og utforming av boligmassen. Da kan vi ikke sitte stille i båten, sånn som regjeringen gjør. Det vil føre til økte sosiale forskjeller, der det blir enda større forskjell på dem som er innenfor, og dem som er utenfor, og det er et hinder for god samfunnsutvikling både i by og i bygd. Markedet kan løse mye, men dette er åpenbart et felt der markedet trenger hjelp. Vi trenger et løft for boligbyggingen. Det handler først og fremst om å bygge flere boliger nå, men også om å ivareta krav til kvalitet og klima. Norge har et fantastisk godt utgangspunkt, ikke bare for å bygge, men også for å bygge på en langsiktig og framtidsrettet måte, og med dagens situasjon, med over 130 000 ledige, burde vi ha brukt den muligheten bedre enn det regjeringen gjør.

Vi har lagt fram ti forslag som innebærer forpliktelser for både stat og kommune. I kjent stil dytter Høyre og Fremskrittspartiet lokaldemokratiet foran seg når det er ting de ikke vil ha gjort. Jeg kan ikke se at det å lage boligplaner i hver enkelt kommune skal være noen trussel mot lokaldemokratiet, tvert imot må det være en stor styrke for lokaldemokratiet å involvere befolkningen i hvordan det skal bygges.

Regjeringen gikk til valg på henholdsvis å fjerne eller å redusere egenkapitalkravet. Det var vel kanskje det aller første valgløftet de sprang ifra. De har kuttet i Husbanken, men foreslår få nye grep. For ungdom er det trist at man i tillegg til brutte valgløfter har strammet inn på startlånsordningen og generelt har en motstand mot å bygge studentboliger i det omfanget som behøves.

Det er få politikkområder som berører folks hverdag og framtid i så stor grad som boligpolitikken, og derfor er det skuffende at regjeringen er så uinteressert i dette feltet. Men når man ser at regjeringen ikke greier å få fram et statsbudsjett, er kanskje det en årsak til at man ikke vil ta ansvar på dette feltet heller.

Karin Andersen (SV) [11:49:58]: Det første gjelder bostøtten. Det er riktig at det nå er gjort noen endringer i bostøtten som kan virke positivt på sikt, men problemet, slik det står i Husbankens årsrapport for 2015, er:

«Statistikken viser at boutgiftene øker betydelig mer enn økningen av bostøtten, samtidig som gjennomsnittlig inntekt også går ned.»

Det kan være riktig at man beregner inntekten fra et riktigere tidspunkt nå, men problemet er at dette gapet er stort, og regjeringens egne tall viser altså at færre får bostøtte i en situasjon der boligprisene har eksplodert. Lønningene og inntektene til dem som har minst, har gått ned, og det er altså færre som får bostøtte. Da er det ingen styrking, da er det en svekking, og da har ikke regjeringen oppfylt løftet sitt på det området.

Når det gjelder egenkapitalkravet, så er det «skrikende». Der regjeringen sa at de skulle fjerne det, er det økt – også for unge som kunne fått hjelp av startlånsordningen – nettopp for de ungdommene som jeg trodde regjeringspartiene skjønte noe av problemet til, da de sa at de ville fjerne egenkapitalkravet. Men det er helt tydelig at det bare var et tomt løfte.

Det siste er at man nå snakker om eldrebølgen, og man snakker om velferdsteknologi, men man har sluttet å snakke om livsløpsboliger. Det skjønner jeg når jeg ser på TEK17 og på budsjettet, for der er det altså kutt i heis, slik at færre eldre som i dag bor i lavblokker, skal kunne bo i leiligheten sin framover, for det blir ikke mulig å komme ut og inn av leiligheten. Og så fremmer man altså en ny TEK; det skal bli trangere og mindre boliger, sånn at hvis vi får behov for rullator og rullestol, skal det bli nesten umulig å bo der, særlig fordi man kutter innvendig bod. Da kan man ikke bo der hvis man har slike behov. Og man senker til og med kravet knyttet til støy, og så prøver man å si at dette kommer til å senke prisene. Men nei, boligprisene settes i markedet – boligprisene, der boligprisene er høye, settes i markedet, altså akkurat der regjeringen sier at disse små, trange, ikke-livsløpsboligene skal bygges. Det er midt i det markedet som representanten Bøhler snakket om, nemlig at alle de som kjøper boliger nå, ikke har tenkt å bo der, men har tenkt å leie dem ut, enten på lengre basis eller gjennom Airbnb, og de folkene subsidierer vi altså gjennom skattesystemet og på andre områder. Og så prøver man å skyve funksjonshemmede og gamle folk foran seg og skylder på at det er de som gjør at boligprisene øker. Dette har bare medført … (presidenten klubber).

Mudassar Kapur (H) [11:53:20]: Jeg har lyttet til både Arbeiderpartiet og SV i denne saken, og selv om man står her og har veldig mye spennende retorikk og til dels nesten sinne mot dagens situasjon, så er det bare retorikk. Jeg etterlyser politikken.

La oss nå se på forskjellen mellom retorikk og politikk i hva Arbeiderpartiet og SV sier. Hvis vi ser på hva som er sagt her i dag, de siste årene og historisk, mener Arbeiderpartiet og SV at det ikke bygges nok, at det ikke er igangsatt nok boliger, samtidig som vi ser helt tydelig at for første gang på mange år er igangsettelsen av nye boliger på vei opp, i motsetning til det Arbeiderpartiet og SV etterlot seg. Arbeiderpartiet og SV sier at de er opptatt av at boligprisene må ned, samtidig er det nettopp disse partiene som er med på å sende byggeprisene opp – senest før sommeren, da man sørget for et vedtak som ifølge Boligprodusentenes Forening ville gjøre det 100 000 kr dyrere å bygge en liten leilighet på 60 m2.

Arbeiderpartiet og SV vil at det skal bygges flere boliger for unge. Denne regjeringen bygger flere studentboliger. Vi gjør det billigere å bygge studentboliger, og vi gjør det billigere å bygge små boliger, samtidig som Arbeiderpartiet og SV i Oslo ikke vil fjerne den rigide normen som åpner opp for å bygge flere små boliger der det trengs flest av dem. Arbeiderpartiet og SV sier at de er opptatt av at det er dyrt å bo, men hva er lærdommen fra Oslo? Her har nettopp Arbeiderpartiet og SV innført en eiendomsskatt, hvor flere som bor i Obos-boliger, som jeg ikke vil kalle for bolighaier, må betale den eiendomsskatten. Boligprisene er på vei opp, og bokostnadene er på vei opp. Det er resultatet av den politikken. Og hva har SV lært av det? Jo, de synes dette er så bra at de vil ha en nasjonal eiendomsskatt, slik at folk som bor på landet, må betale en nasjonal eiendomsskatt for å stagge prisveksten i pressområder. Dette er jo ikke akkurat noen god bolig- eller distriktspolitikk.

Så hører vi veldig ofte at både Arbeiderpartiet og SV er for lokaldemokrati, at kommunene må få flere muskler til å bygge. Så ser vi her to forslag som er en fullstendig overstyring av lokaldemokratiet, staten skal bestemme at kommunene må lage de og de kommuneplanene. Staten kan lovpålegge kommunene å bygge boliger. Da har jeg et spørsmål til min kjære kollega fra Oslo, Jan Bøhler: Har du sjekket om din kollega i Arbeiderpartiet i Oslo, Raymond Johansen, vil at du skal lovpålegge ham hvor mange boliger han skal bygge i Oslo?

Stine Renate Håheim (A) [11:56:37]: Jeg legger merke til at høyresiden er på defensiven. Hvordan merker vi det? Jo, det er fordi de nå er mer opptatt av å drive revisjon av tidligere regjeringer og av byrådet i Oslo, enn av å se framover og fronte egen politikk. Når man ikke lenger kan snakke om åtte rød-grønne år, har man nå begynt å si at Arbeiderpartiet og andre partier i denne sal ikke er opptatt av politikk, men bare snakker om retorikk. Med respekt å melde: Her i denne sal er det partier som har fremmet over ti konkrete forslag for å få økt boligbygging, få liv i boligbyggingen, økt takt, og så svarer man på det på en – jeg er litt usikker på om det er et parlamentarisk uttrykk – barnslig måte. Man svarer ikke, man bare sier at dette er retorikk og ikke politikk.

Politikken ligger her, men sannheten er at flertallet i denne sal kommer til å stemme den ned i dag. Det synes jeg er trist. Det er politiske uenigheter, og det er fair, men det er alt annet enn retorikk, for dette handler om virkeligheten og hverdagen til vanlige mennesker.

Karin Andersen (SV) [11:57:48]: Her er det mange konkrete forslag som ville gjort at vi hadde fått bygd flere boliger. Det registrerer jeg at flertallet ikke vil være med på, og at de snakker om retorikk – de partiene som gikk til valg på å fjerne egenkapitalkravet, og som har gjort endringer i startlånforskriften slik at nettopp de ungdommene som kunne hatt bruk for det, ikke får lån der heller, og egenkapitalkravet øker, og regjeringen har ikke tenkt å fjerne det. Dét er retorikk, og det er total mangel på oppfølging av egne løfter.

Den andre retorikken går på boligprisene. Ja, byggeprisene går ned hvis man senker kravene til kvalitet og tilgjengelighet – selvfølgelig helt på tvers av det regjeringen har lovt, at vi skal ha et mer universelt utformet samfunn. Og da skal vel folk kunne få lov til å bo og kanskje kunne gå på besøk og gå på do der de vil? Vi trenger ikke flere utilgjengelige boliger i dette boligmarkedet vårt. Det er jo tilgjengelige boliger vi trenger.

Så sier man at dette kommer til å senke prisene. Nei, det gjør ikke det; det kommer til å øke fortjenesten for dem som bygger. For det er jo disse små boligene som skal bygges på de områdene der det i dag i stor grad er andre som kjøper opp leilighetene og leier dem ut til et annet formål – og demenneskene skattesubsidierer vi, i bøtter og spann, på mange områder.

Det er helt riktig at SV ønsker at vi skal se på skattesystemet for bolig, fordi alle som nå tar opp lån til flere boliger for å leie ut, får skattesubsidier. Og kan noen forklare meg hva slags fornuftig formål det er når vi har for lite subsidier inn i boligmarkedet til dem som ikke har bolig og ikke har råd til å bo? Det er det SV vil: Vi ønsker å bruke pengene til dem som trenger hjelp til å få en trygg bolig, og at de som har mer enn nok, og som kan ha en og to og tre og fire boliger å leie ut, som de har lån til, får fradrag på skatten, f.eks.

Og så får man se på skattleggingen av sekundærboliger og andre ting. Dette kan gjøres gjennom en nasjonal eiendomsskatt, som er utredet, ut og bort, og som alle økonomer sier er riktig, for i dag subsidierer vi dem som har bolig, og altfor lite dem som trenger det.

Så problemet nå er at boligprisene øker så voldsomt, og at mange flere sliter på boligmarkedet nå enn de gjorde før. Det er jo ikke bare at de ikke kommer inn, men mange får også en gjeld som de ikke klarer å leve med, særlig hvis renten skulle øke bitte litt, og da er vi nødt til å ha flere tiltak enn det som regjeringen kommer med.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:01:02]: Jeg er glad for det store engasjementet rundt boligpolitikken, og det går langs flere dimensjoner, bl.a. den boligsosiale politikken, hvor regjeringen har iverksatt mange tiltak, hvor vi fortsatt mener at en målretting av startlånsordningen er riktig, og hvor vi har bidratt til å styrke bostøtteordningen. Det er også bra at det er et stort engasjement i hvordan vi kan bidra til at det kan bygges mer rundt kollektivknutepunktene. Der har regjeringen nå fått frem verktøy som kan bidra til det, og det at vi har en ja-regjering, som også sier ja til utbygging rundt kollektivknutepunktene, bidrar også til at det vil bli bygget mer.

Så registrerer jeg at flere påpeker behovet for å bygge enda mer. La meg da bare vise til at så langt i 2016 er igangsettingen av antall boliger gått opp 15 pst. fra i fjor. I 2016 ligger vi an til å få det høyeste igangsettingstallet siden 1982, med andre ord det høyeste igangsettingstallet på flere tiår. Det viser at politikken virker. Samtidig må vi erkjenne at den store tilførselen av billig kapital på boligmarkedet bidrar til ubalanse og til å presse opp boligprisene. Det gjør at regjeringen også ser på kapitalspørsmålet med bakgrunn i forslag fra Finanstilsynet og Norges Bank. Her er det nødvendig å tenke langs flere akser. Vi vil fortsette forenklingsarbeidet. Det er nødvendig for å få opp tempoet, sørge for at det blir færre omkamper, og sørge for at vi får bygget mer av det som etterspørres i boligmarkedet.

Mudassar Kapur (H) [12:03:08]: Jeg skal ikke gjøre noe stort forsøk på å oppsummere hele debatten, til det har vi diskutert litt for mange emner, og det er jo ti punkter som står i forslaget. La meg likevel oppsummere det viktigste vi har pekt på, at vi har gjort det enklere for kommunene å regulere boligtomter, det er færre statlige innsigelser. Det gjør at det tilrettelegges mer for boligbygging, og vi ser det i form av igangsetting av flere boliger.

Vi har hatt en rekordsatsing på kollektivutbyggingen. Det gjør at vi kan si ja til prosjekter som 10 000 flere boliger i Ski, som er med på å dempe presset mot de store byene. Vi har forenklet regelverket slik at det blir rimeligere og enklere å igangsette nye bygginger. Det er billigere å bygge, og det får byggetakten opp. Så er det sånn at det er sammenhengen, totaliteten, som får dette opp å stå, ikke økte skatter og statlig overstyring, som mine kolleger i Arbeiderpartiet og SV vil.