Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:19:20] (komiteens leder): I dag skal vi fordele 189 mrd. kr på viktige og gode tiltak for å forebygge og reparere helse. Om vi ikke på tvers av partiene er enige om alt, er vi i hvert fall i komiteen enige om hvilket nivå budsjettet skal ligge på. Regjeringens forslag, det endelige resultatet og Arbeiderpartiet og Senterpartiet leverer alle et budsjett på 189 mrd. kr.

Gjennomgående snakker vi om å skape pasientens helsetjeneste. I det legger vi å involvere pasienten som partner i utviklingen av tjenesten. Her står ikke partiene sammen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter ikke en slik tilnærming, om pasientens helsetjeneste, og har derfor valgt å stå utenfor en del merknader om dette.

Fremskrittspartiet er opptatt av økt brukermedvirkning og økt fokus på pårørende, og vi støtter varmt opp om bruken av erfaringskonsulenter på alle nivåer. Vi tenker nytt og mener dette øker muligheten for å nå målet om å skape pasientens helsetjeneste.

Fremskrittspartiet gikk til valg på mer til frivillige organisasjoner, kortere sykehuskø og kortere ventetid samt færre korridorpasienter. Dette har vi levert og fortsetter å levere med dette budsjettet. Videre gikk Fremskrittspartiet til valg på en opptrappingsplan for rus. Denne er godt i gang, og vi ser noen gode resultater av dette. Samtidig er det slik at det fortsatt er altfor mange kommuner som ikke ser ut til å ville prioritere dette arbeidet. Kommunene har fått klare føringer, nye pålegg, en rekke øremerkede midler de kan ta i bruk, i tillegg til mye friske midler for å følge opp regjeringens og stortingsflertallets vilje.

Fremskrittspartiet gikk også til valg på en styrket innsats for psykisk helse og helsestasjonstjeneste samt en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet. For psykisk helse og helsestasjoner har vi trappet opp med godt over 1 mrd. kr. Dette har gitt oss mange nye helsesøstre, kommunepsykologer og ACT-lignende team, og opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering starter opp neste år.

Gjennom våre tre år har vi vært med på å løfte helsefeltet med mer enn 40 mrd. kr, og mye godt arbeid skjer over hele landet. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle de som hver dag leverer gode tjenester for våre innbyggere. De opplever ofte kjeft og kritikk fordi vi har store ambisjoner og ønsker for befolkningen, og fordi det er viktig for oss å kunne gi likeverdige tjenester til alle. Men uten innsatsen fra de ansatte holder det ikke med gode intensjoner og pengeoverføringer fra Stortinget.

Helsekomiteen avholdt høring om helsebudsjettet, og som vanlig var det stor interesse for høringen. Det som slo meg, var at flertallet av høringsinstansene ville ha øremerkede midler, lovfesting eller norm for tjenestene i kommunen. Om vi legger sammen alle disse ønskene, ser vi at det ikke står igjen et eneste område innen pleie og omsorg som ønskes kommunalt bestemt eller finansiert. Når de politiske partiene stadig fremmer de samme kravene, kan dette ikke oppfattes på noen annen måte enn at alle strengt tatt mener at staten bør overta ansvaret. Og det er det som stadig skjer. Regjeringen har fremmet, og fått flertall for, flere lovendringer som binder kommunene, og det brukes mye tilskuddsmidler og øremerkede midler for å oppnå ønsket effekt, men forskjellene er fortsatt for store mellom kommunene.

Også i dette budsjettet er det flere øremerkede midler til særskilte satsinger, både videreføringer og nye. En av de nye satsingene er et nytt program for folkehelse i kommunene med særskilt vekt på barn og unges psykiske helse. Fremskrittspartiet er opptatt av at psykisk helse i større grad integreres i skole og barnehage og støtter opp om dette programmet.

Fremskrittspartiet er glad for at innsatsen for å mobilisere mot ensomhet videreføres. Vi vet veldig mye om hvor skadelig ensomhet kan være for den enkelte, både når det gjelder psykisk helse og fysisk helse. I den forbindelse vil jeg trekke frem Frogn kommune som har et eget program for å fange opp eldre som gjennom et langt liv har hatt samme ektefelle, og som nå opplever å bli enke eller enkemann. Jeg har selv sett på nært hold hvor fort det kan gå nedover med den gjenlevendes trivsel, søvn, ernæring og helse. For enkelte vil en slik situasjon også kunne medføre økt bruk av medikamenter og/eller alkohol. Det vil være mye å hente for alle parter på å forebygge dette.

Skal vi nå alle og klare å gi alle en god helsetjeneste, må vi stadig tenke nytt. Vi må bruke ressursene og pengene fornuftig, slik at vi treffer riktig. Derfor må vi noen ganger gjøre endringer. Å gjøre endringer er det mest krevende. Alle vil ha mer, men ingen liker at noe blir endret.

I dette budsjettet – som i våre tidligere budsjett – øker vi innsatsen innenfor alle områder, samtidig som vi forbedrer, fornyer og forenkler, til beste for alle brukere av våre helsetjenester.

Torgeir Micaelsen (A) [10:30:49]: Arbeiderpartiet er tilhenger av en sterk, likeverdig helsetjeneste. Erfaringene fra vår moderne historie viser at det får vi best til når vi er offensive og endringsvillige på vegne av vår felles eide og drevne helsetjeneste. Jeg er glad for at vi i vårt alternative budsjett prioriterer nettopp denne målsettingen. I vårt alternative budsjett peker vi bl.a. på god folkehelse og en lang rekke tiltak rundt det, en styrket sykehusøkonomi, en sterkere kommuneøkonomi enn det regjeringen la opp til, raskere utbygging av tilbudet i eldreomsorgen og digitalisering av helse- og omsorgstilbudet rundt omkring i hele landet, som hovedprioriteringer. Fordi god helse er, som mange vet, dessverre ulikt fordelt.

Bak de gode gjennomsnittstallene i Norge som viser at ja, norske innbyggeres helse er god, skjuler det seg store forskjeller. Personer med høy utdanning og inntekt lever lengst og har best helse. De er mer fysisk aktive og spiser sunnere, og det er flere undersøkelser som tyder på at personer med såkalt store ressurser, menneskelig og økonomisk, får bedre behandling når de først blir syke.

Derfor skapes god helse i hovedsak utenfor sykehusene våre. Hvordan vi har det i dag, hvor lett det er å gjøre sunne valg, og hvor lett det er å få hjelp raskt når man har noe å baske med i livet, fysisk eller psykisk, har mye å si for hvordan helsa vår vil være i morgen. Derfor henger morgendagens helseutfordringer – i hvilken grad vi klarer å skape en mer likeverdig helsetjeneste – tett sammen med hvordan vi organiserer resten av samfunnet vårt: tilbud innen kultur og idrett, møteplasser – i familien, nærmiljøet og lokalsamfunnet – naturopplevelser og hva slags mat vi spiser. Derfor finner man i Arbeiderpartiets alternative budsjett på helse en rekke satsinger på alt fra livsgledetiltak for eldre, Den kulturelle spaserstokken, opprusting av idrettsanlegg og frivillige organisasjoner, i det hele tatt en stor satsing på å videreutvikle og være offensive i måten vi organiserer fellesskapet i Norge på, fordi vi vet at det også skaper best helse.

Det sies at norske redaktører hver uke kunne stått overfor et reelt valg: Skal de fylle avisen denne uken med såkalt vanlige nyheter, eller skal de trykke alle de brevene og e-postene de får tilsendt fra tidligere pasienter som vil takke sykehuset og helsepersonellet for den fantastiske hjelpen de fikk på sykehuset da de trengte behandling? De velger selvfølgelig ikke det siste, og derfor preges overskriftene og den politiske debatten av det som ikke fungerer.

Jeg vil slå fast at sykehusene, også etter tre år med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, holder høy kvalitet. Men det er selvfølgelig ikke hele historien når det gjelder norske sykehus. Dessverre opplever for mange pasienter fortsatt feil, mangelfull kommunikasjon og dårlig samarbeid internt i helsetjenesten. Derfor mener vi det skal satses målbevisst på utvikling av ledelse og kultur som setter pasientene i sentrum av arbeidsprosessene i sykehusene. Vi støtter arbeidet med å utvikle kvalitetsbaserte pasientforløp for flere pasientgrupper, vi støtter arbeidet med digitalisering i sykehusene for at pasientene og behandlerne enklere skal kunne kommunisere med hverandre og kunne dokumentere det som er nødvendig.

Men vi vet at alt dette ikke er nok. Flere eldre i samfunnet, flere eldre eldre i samfunnet, økt sykdomsbyrde og nye, fantastiske medisinske framskritt tvinger oss folkevalgte til å gjøre mer reelle valg: Hvis vi skal beholde og skape en mer likeverdig helsetjeneste, må vi også være villig til å betale for nettopp dette. Derfor har allerede dette replikkordskiftet mellom Fremskrittspartiet og Kjersti Toppe vist at det er grunnleggende forskjeller i hvordan man skal bruke de store pengene i helsebudsjettet. I tillegg har vi i vårt alternative budsjett en lang rekke forslag til forbedringer i eldrepolitikken, med særlig vekt på tilbudet til demente pasienter, men dette blir tatt opp av andre talere fra oss.

Jeg vil avslutte med å si at vi er overrasket over at denne budsjetthøsten i stor grad har handlet om noen få ting, og at ingen flere enn opposisjonspartiene har stått på barrikadene for et bedre helse- og omsorgsbudsjett enn det vi til slutt fikk etter at forlikspartnerne og regjeringen ble enige forrige lørdag.

Med dette tar jeg opp de forslag Arbeiderpartiet fremmer alene eller sammen med andre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:42:59]: Det nærmer seg jul. Mange av oss forbinder julen med filmen «Tre nøtter til Askepott». Jeg tenker at det i forliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre falt ned tre ganske magiske nøtter.

Den første nøtten er et stort løft for frivillig arbeid innenfor rus og psykisk helse. En styrking av budsjettet med over 100 mill. kr til frivillig og ideelt arbeid vil gi liv til mye aktivitet og mange prosjekter, som nå kan blomstre – flere gatelag for rusavhengige, mer støtte til gatehospital, til Veien Ut og til viktig arbeid for forebygging av selvmord og selvskading, for å nevne noen få.

Nøtt nr. 2 er like magisk. Våre fire partier har styrket forebyggende helsearbeid for barn og unge med over 1 mrd. kr på fire budsjetter. Det betyr flere åpne dører inn til skolehelsetjenesten. Bare i 2014 og 2015 har vi sett en vekst på 292 helsesøsterårsverk, i sterk kontrast til nedgangen på 9 helsesøsterårsverk i 2013. Vi har snudd en nedadgående spiral og satt fart på kommunenes muligheter til å ansette helsesøstre, fysioterapeuter, jordmødre, psykologer og leger – alt for å bygge trygge barn som lærer å mestre livets utfordringer, og som kan få tidlig hjelp når det kreves. Trygge barn lærer mer på skolen. Det er viktig, for vi vet at den største ulikheten i helse går mellom dem som har fullført sin utdanning, og dem som står uten utdanning og jobb.

Nøtt nr. 3 kunne vært litt hardere å knekke – et økt effektiviseringskrav i spesialisthelsetjenesten som medfører en noe lavere styrking av sykehusbudsjettene enn det regjeringen foreslo. Men sykehusbudsjettet for 2017 ruster sykehusene for fremtiden og legger til rette for en høyere vekst enn det den demografiske utviklingen tilsier.

Vår regjering har i alle sine fire forslag til statsbudsjett lagt til rette for høyere vekst i pasientbehandlingen enn det den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt gjennom sine åtte. Selv med et noe høyere effektiviseringskrav er det budsjettert med en aktivitetsvekst på 2,1 pst. i 2017. Det er om lag det den forrige regjeringen fikk vedtatt. Hvis det er slik at Arbeiderpartiet mener at dette er et dårlig sykehusbudsjett for 2017, er det en hard dom over deres egen vilje til å prioritere sykehus da de hadde flertall i Stortinget og hadde mulighet til å prioritere helt fritt det de ville.

I Høyre er vi stolt av de resultatene vi kan vise til på helsefeltet så langt, og som det siste budsjettet i denne perioden legger grunnlag for å videreføre. Dyktige folk i sykehusene har bidratt til at gjennomsnittlig ventetid er redusert med tolv dager. Det står nå 80 000 færre i helsekø enn i 2013.

Pasientene har mer trygghet gjennom pakkeforløp for kreft, og nå utvikles samme metodikk innenfor psykisk helse og for rusavhengige.

Bedret rusomsorg og raskere hjelp for psykisk sykdom er av Høyres viktigste prioriteringer. Under rød-grønt styre så vi en veldig uheldig nedprioritering av rus- og psykisk helsefeltet. Øremerkingen av midler til viktig rusomsorg i kommunene ble fjernet. Sykehusene ble ikke lenger bedt om å prioritere opp rus og psykisk helse. Rusavhengige ventet i lange behandlingskøer, mens gode institusjoner ble lagt ned – mye fordi de rød-grønne har en ideologisk allergi mot at private kan levere god og riktig omsorg for det offentliges regning.

Vi ser ikke verden slik. For oss handler det om å finne best mulig løsning for den som trenger hjelp, og respektere at den som trenger hjelp, trenger frihet til å velge. Uansett hvor syk en er, skal en ikke fratas muligheten til selvbestemmelse. For rusavhengige kan resultatet av behandling avhenge helt av muligheten til selv å velge behandling.

Arbeiderpartiet snakker ned fritt behandlingsvalg. De nærmest latterliggjør det faktum at 1 000 pasienter hittil har benyttet seg av ordningen – men det er 1 000 mennesker, med sine unike behov og sine ønsker om å velge hvor de vil ha behandling. Jeg ønsker meg ytterligere opptrapping av fritt behandlingsvalg og vil jobbe for det. Jeg tror mange merker seg at Arbeiderpartiet vil frata pasienter denne rettigheten.

I eldreomsorgen ser vi at kommunene tar et krafttak for å bygge nok plasser for fremtidens behov. Etter at vi endret tilskuddsordningen, ved at staten tar halve regningen, planlegges det nå for tre ganger så mange sykehjemsplasser som under de rød-grønne. Vi har satset kraftig på kompetanse i helse- og omsorgstjenestene i kommunene og bevilger neste år 1,2 mrd. kr til kompetanseheving. Fremtidens institusjonspasienter og hjemmeboende med omsorgsbehov skal møtes med høy faglig kompetanse hos de ansatte.

Nå må kommunene bli mer offensive når det gjelder å møte behovene til mennesker med demens. Vi trenger raskere vekst i antall dagaktivitetsplasser, og vi trenger bedre botilbud for dem som trenger institusjonsplass.

I 2017 investerer vi mer i helse enn årene før. Det må vi fortsette med i årene fremover også, men vi må samtidig fortsette med å få mer helse ut av de ressursene vi har tilgjengelig.

5 minutter går fort. Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering, som er en del av budsjettproposisjonen, vil vi komme nærmere tilbake til i et senere innlegg.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:54:47]: Når vi er klar over de dramatiske forholdene som barn lever under i store deler av verden akkurat i dag, ikke minst når vi ser på hva som skjer i Aleppo, kan det kjennes litt hult, det vi nå diskuterer og konsentrerer oss om i eget land. Men selv om vi på mange måter har det veldig godt her, og mange vokser opp i trygge omgivelser, er det dessverre sånn at det gjør ikke alle, ei heller i vårt land.

Det blir sagt at en god barndom varer livet ut. Men noe av det viktigste vi politikere kan gjøre, er å hjelpe barna våre som får en dårlig start på livet, slik at de faktisk kan få en bedre start.

I regjeringens framlagte budsjettforslag savner Kristelig Folkeparti et tydelig barnefokus. Kristelig Folkeparti ønsker en sterkere investering i barn og unge – i barn og unges psykiske helse, og ytterligere til bekjempelse av vold og overgrep mot barn. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at vi gjennom budsjettforliket med samarbeidspartiene har fått gjennomslag for ytterligere 150 mill. kr til skolehelsetjenesten og helsestasjonene i kommunene. Sammen med de 100 mill. kr som Venstre og Kristelig Folkeparti fikk øremerket i fjor, har vi sikret 250 mill. kr som skal øremerkes til formål i 2017. Det vil bety betydelig færre stengte dører i skolehelsetjenesten. Det vil bety at flere barn og unge vil ha noen å snakke med når smerten vokser på innsiden av skjorten.

Jeg er glad for at vi gjennom budsjettforliket fikk reddet tilskuddsordningen til psykisk helse i skolene. Vi fikk på plass ressurser til et arbeid for å få ned den unødige bruken av antidepressiva og sovepiller blant barn og unge. Vi sikret ressurser til en helhetlig og tverrsektoriell strategi for psykisk helse for barn og unge, som blir et viktig forarbeid for den økonomisk forpliktende opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse som et enstemmig storting har bestilt fra regjeringen, med bakgrunn nettopp i et Dokument 8-forslag fra Kristelig Folkeparti. Et slikt løft, gjennom en konkret opptrappingsplan, kan bidra til å endre utfordringsbildet som vi ser i dag, der det er mange som har en stor helseutfordring fordi de sliter psykisk.

Vold og overgrep mot barn er noe av det mest grusomme og mørke i vårt samfunn. Barn og unge i vårt eget land utsettes for grove ting som det er vanskelig for oss andre å forestille seg. Det er langt flere enn vi tror. I gjennomsnitt er det én elev i hver klasse som utsettes for vold og overgrep. Det er noe vi alle blir berørt av, og vi må gjøre det vi kan for å avverge og forebygge for våre barn og unge.

Gjennom budsjettforliket ble det øremerket midler til medisinske undersøkelser ved Statens barnehus. Statistikken viser at under 20 pst. av disse barna får medisinske undersøkelser i dag. Denne statistikken må snus. Kravet om sosialpediater må alle barneavdelinger ha når noe så viktig som å avdekke og forebygge ytterligere vold blir sentralt.

Vi har også fått gjennomslag for å sikre behandlingstilbud til unge overgripere som i dag enten får begrenset hjelp, eller også plasseres sammen med dagens offer. Det er uholdbart, og det er derfor svært viktig å gjøre noe med disse utfordringene.

Det er snart jul. Mange unge og barn gruer seg til akkurat barnas høytid fordi ustabiliteten på hjemmebane blir så forsterket når mor eller far drikker. Jeg er glad for at vi gjennom budsjettforliket de siste årene har lagt inn en betydelig styrking av ideell og frivillig sektor – at det er personer som møter familiene bak den fine fasaden, bak de dyre presangene, bak de fine julekortene; organisasjoner som sørger for en større stabilitet, hjelp og behandling til familier som trenger det aller, aller mest – men aller mest til de barna som nå gruer seg til jul, nettopp fordi det er så ustabilt hjemme.

Nå håper jeg at direktoratet også tar de politiske signalene om at dette er en villet politikk. Ideelle aktører skal ha en stor plass i norsk alkoholomsorg.

Jeg tar opp de forslagene Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiet.

Kjersti Toppe (Sp) [11:07:00]: Fasiten etter regjeringa sitt første heile budsjettår er her. 10 700 fleire nordmenn har vorte fattige, mens dei rike aldri har vore rikare. Det viser Statistisk sentralbyrås publiserte statistikk over dei økonomiske ulikskapane ut frå 2015-budsjettet, det første budsjettet regjeringa laga frå botnen. Tala er klare: Regjeringa sin politikk har ikkje klart å avskaffa Forskjells-Noreg. Forskjellane i samfunnet har tvert imot auka. Den rikaste prosenten har auka sin del av den totale formuen med nesten 1 prosentpoeng i løpet av berre eitt år. Samtidig vart det 10 700 fleire personar under fattigdomsgrensa, og av desse var heile 4 600 barn.

Når fleirtalet i denne salen fører ein politikk som tillèt sosial skeivfordeling av økonomiske ressursar og inntekter i samfunnet, tillèt ein også at sosiale helseforskjellar får utvikla seg. Ein aksepterer enda større skilnader i helse, at helse framleis skal vera enda meir ulikt fordelt mellom samfunnslag.

Det er no ti år sidan den raud-grøne regjeringa la fram stortingsmeldinga om nasjonal strategi for å utjamna sosiale helseskilnader. Denne strategien har dagens helse- og omsorgsminister ikkje følgt opp. Da finansminister Siv Jensen heldt budsjettalen sin for 2017, var folkehelse eller førebygging ikkje nemnt med eitt ord. Både finansministeren, helse- og omsorgsministeren og helsepolitiske talspersonar frå regjeringspartia skryter av kor mange fleire pasientar som vert behandla på sjukehus no enn før, men er dette rett fokus? Burde vi ikkje i staden skamma oss over at vi ikkje klarer å førebyggja betre?

Regjeringas helsepolitikk burde verta målt på kor mange færre pasientar som treng behandling, kor stor nedgangen har vore i t.d. nye tilfelle av dei store folkesjukdomane som diabetes, hjarte- og karsjukdomar, kroniske lungesjukdomar og kreft, kva dei har gjort for å hindra at folk treng hjelp frå helsevesenet, frå skulehelsetenesta, frå fastlegen eller frå spesialistane på sjukehuset, at dei har klart å redusera skadeulykkene og nå målet om reduksjon i skadeleg bruk av alkohol og tobakksbruk, men det gjer dei ikkje. Ein vert målt på nedgang i ventetider og effektiviteten i sjukehusdrift, kor mange pasientar ein klarer å behandla med minst mogleg bruk av ressursar. Ein vert målt på kor stor auke det har vore i helsestasjonsbudsjetta, men ein måler ikkje på kor god ein er i å skapa eit samfunn og ein politikk som gjer at færre treng hjelp frå helsesøster.

Senterpartiet meiner at målet med helsepolitikken aldri må verta å behandla flest mogleg pasientar eller setja nye rekordar i reduksjon i liggjedøgn. Målet med helsepolitikken er å skapa best mogleg helse for alle. Diagnostisering og behandling av sjukdom er viktige samfunnsoppgåver, men førebygging av sjukdom er enda viktigare.

Primærførebygging er viktig for Senterpartiet. Det betyr tiltak som hindrar at sjukdom oppstår, og at risikoen for å få sjukdom vert redusert. I budsjettet for 2017 satsar Senterpartiet difor på tiltak som fremjar eit helsevenleg samfunn. Difor prioriterer vi ein time fysisk aktivitet kvar dag i skulen. Difor vil vi gjeninnføra ordninga med gratis frukt og grønt og innføra eit gratis skulemåltid for eit klassetrinn frå hausten 2017. Difor satsar vi på friluftsliv. Difor aukar vi alkohol- og tobakksavgiftene og reduserer taxfreeordninga.

Sekundærførebygging og å setja inn tiltak som oppdagar sjukdom tidleg, før han gjer skade, er også viktig. Difor har vi også i år lagt inn øyremerkte midlar til ein kommunal opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane. Difor aukar vi tilskotssatsen til kommunane, slik at fleire heimebuande personar med demens kan få tilbod om dagaktivitetsplass. Difor gir vi meir midlar til fleire jordmødrer i kommunane.

Sjølv om vi prioriterer folkehelse og kommunehelseteneste, kuttar vi ikkje i midlar til sjukehusa for neste år, slik fleirtalspartia gjer. Vi styrkjer sjukehusbudsjettet. Senterpartiet vil ha nærleik til tenestene, for både sjukehustilbod, ambulanse og legevakt. Vi meiner det vi sa i samband med Nasjonal helse- og sjukehusplan.

5 minutt går fort, og eg må visa til innstillinga der Senterpartiet sine prioriteringar vert omtalte. Så vil eg ta opp dei to lause forslaga som vi har fremja i dag om helsearkiv. Eg tar også opp Senterpartiet sine forslag i innstillinga.

Ketil Kjenseth (V) [11:16:54]: Desember 2016 har vært en god måned for framtidas helse, særlig for folkehelsa. Mye kan gjøres utenfor sykehus. Vi har vedtatt at sigarettpakkene og snuspakkene skal bli nøytrale, og aktørene i dagligvarebransjen har blitt enige om å redusere sukkerinnholdet. Fra før er det også enighet om å redusere saltinnholdet. Dette er en fjær i hatten for helseministeren, som har vært kaptein på laget for å få fram både forslagene her og avtalene.

Venstres mantra gjennom fire budsjettdebatter her i stortingssalen har vært folkehelsa – det helsefremmende, forebygging og tidlig innsats. Satsingen på helsesøstre og helsestasjoner har vært formidabel de siste fire årene, som flere har vist til – 292 nye de siste fire årene, mot 9 i minus i 2013. Det er en forskjell på over 300.

Forandringsfabrikken er trygt plassert på statsbudsjettet etter forslag fra Venstre. Vi trenger alle å høre fra BarnevernsProffene og PsykiskhelseProffene. Det de har vært gjennom, er ikke en fryd, men det er en fryd å se forandringen de er med på å skape.

Det har blitt flere psykologer i kommunene, og flere skal det bli. Fra 2020 er de lovpålagt, sammen med bl.a. ergoterapeuter. De trengs for å få til nødvendig innovasjon og forandring i primærhelsetjenesten. Fortsatt er det et par hundre kommuner som ikke har frisklivssentral. Et par hundre kommuner har ikke kommunepsykolog. Det er et par hundre kommuner som knapt vet at de eier en legevakt. Vi må strukturere og organisere annerledes de neste årene for å få de store ressursene til både å finne hverandre og å finne fram.

Jeg bruker av og til min egen hjemkommune, Gjøvik, som et eksempel. Vi har snart 4 000 studenter ved NTNU på Gjøvik. Fagskolen Innlandet, som også er på Gjøvik, har nesten 1 000 studenter, og Gjøvik videregående skole har 1 000 elever. Langt under halvparten av de 6 000 ungdommene som vi huser til studier, bor i Gjøvik kommune. Men det er Gjøvik kommune som har hovedansvaret for helse- og velferdstilbudet til de mange tusen studentene. I nabokommunen Etnedal bor det ca. 1 000 innbyggere. Det er ikke noe galt med Etnedal – jeg bruker så mye fritid jeg kan der – men i fortsettelsen er det vanskelig å se hvordan vi skal behandle Gjøvik og Etnedal likt, tatt i betraktning de store forskjellene vi står overfor.

Nordisk råd har nylig gjennomført en undersøkelse om ungdoms helsetilbud i flere nordiske land. Den viser store utfordringer, og Norge er ikke noe unntak. Dessverre viser den at ungdom må løpe rundt for å finne fram til helsetilbudet selv. Det er for dårlig organisert, det er for ulikt eierskap, og de som er syke, må være så friske som mulig for å finne fram.

Heldigvis har vi fått landets første ungdomshelsestrategi. Vi skal etablere flere lavterskeltilbud. Vi skal ha helsestasjoner som er sommeråpne, og vi skal styrke skolehelsetjenesten, men vi må også gjøre noe med eierskapet og organiseringen.

I dag faller 30 pst. av de mellom 15 og 21 år fra i videregående skole. Vi har et utdanningsløp som ikke passer for alle, mens eierskapet og utfordringene knyttet til veiledningen er delt. Fylkeskommunene har ikke eierskapet til helsetjenestene. Nav har ansvaret for praksisplassene og arbeidstilbudet. Vi må organisere dette bedre.

Det samme gjelder når det kommer til bedriftshelsetjenesten, og jeg synes det er rart at ingen flere engasjerer seg i den. 1,4 millioner av 2,7 millioner arbeidstakere har det. Halvparten har altså ikke det. Mange av dem som ikke har, har heller ikke inkluderende arbeidsliv-avtale der de jobber. De har heller ikke helseforsikring. Det er særlig de unge som ikke har noen av delene, og her må vi gjøre en innsats for å styrke det tilbudet. Så de med minst tilknytning til arbeidslivet, og som kanskje har størst behov tidlig i arbeidskarrieren, har ikke noe helsetilbud. Vi er i ferd med å få et todelt arbeidsliv.

Når det gjelder sykehusinnsatsen, styrer vi i 2017 på Venstres sykehusbudsjett. Veksten siden 2002 har vært på 90 mrd. kr. Det mangler ikke på penger i sykehussektoren. Veksten i denne perioden har vært på 8,5 mrd. kr. Det er viktig at vi styrker innsatsen tidlig, at vi organiserer bedre i kommunene, og det er her vi har en stor oppgave framover med å sette inn en innsats for å skape den gode barndommen vi alle etterlyser, og som varer livet ut.

Karin Andersen (SV) [11:29:19]: De store forskjellene i Helse-Norge går etter sosiale skillelinjer, og de kommer ikke til å utjevnes før man er villig til at de som har de største formuene og de største inntektene, er med på å bygge opp gode tilbud som gjør at man kan utjevne disse forskjellene både økonomisk og helsemessig.

Det heter ikke kutt nå lenger. Heretter heter det omstillingsutfordringer. Det heter ikke kutt, det heter effektivisering, og det heter avbyråkratisering. Sånn kalles det. På pent kalles det vel nytale, men hvis en er litt ærligere, er det en manipulasjon.

Jeg har gått igjennom hva de ulike sykehusene sier de står overfor nå etter regjeringens første kutt og forlikets andre kutt. Vi kan begynne øverst, med Helse Nord. På Finnmarkssykehuset, ved Klinikk psykisk helsevern og rus, er bemanningen sammenlignet med både 2015 og 2016 gått ned. Ventetida budsjetteres økt. Om prehospitale tjenester sier de at hvis antall oppdrag øker, sprekker budsjettet. Pil etter pil går ned.

På Universitetssykehuset Nord-Norge sier de at ytterligere effektivisering nå er krevende å håndtere etter at foretaket har effektivisert for mer enn 10 pst. av budsjettet de siste seks årene. Klinikk etter klinikk får innsparingskrav.

På Helgelandssykehuset sier de det samme, at de må kutte, og de skriver «et trygt helsetilbud» – med anførselstegn – i sine egne budsjettdokumenter.

På St. Olav sier de at i perioder med høyt belegg i sykehuset er antall senger helt på grensen til det forsvarlige.

Helse Møre og Romsdal sier at det kuttes i alt. Hvordan det kan være en styrking, vet ikke jeg.

Når det gjelder Helse Bergen, kjenner alle de utfordringene som har vært på kvinneklinikken der.

Helse Sør-Øst har jeg vært inne på. På Ahus skal det først og fremst spares millioner på å få nyfødte og familier sendt ut av sykehuset tidligere – 500 stykker skal ut. Man skal altså føde mer effektivt og fornuftig, som komiteens leder sa i sitt innlegg da jeg spurte henne om dette.

På Oslo universitetssykehus mener de at de må effektivisere med 4 pst. Til sammenligning kan man si at Statsministerens kontor økte sitt budsjett med 17 pst.

På Sykehuset Innlandet budsjetterer man med færre sengeplasser innen psykiatrien, og de varsler sjøl at det kommer til å bli flere innleggelser. Dette er ganske alvorlig.

På Sykehuset Østfold sier de også at de må gå til en reduksjon i bemanning innen alle områder.

Dette er noe annet enn det flere har vært oppe her og sagt, at det bare skal være reduksjoner i administrasjonen. Derfor har SV økt sykehusenes budsjett – det mener vi er nødvendig – samtidig som vi har en stor satsing både på forebygging og på rehabilitering, særlig i kommunesektoren.

Jeg må innom regjeringens såkalte opptrappingsplan for rehabilitering, som i realiteten er en nedtrappingsplan. Vi har spurt departementet hvor mye man sparer på å kutte denne diagnoselista, og svaret er 500 mill. kr. Så har man puttet noen penger inn igjen, men mesteparten av pengene kommer fra økte egenandeler for pasientene.

I kommunesektoren har man lagt inn 100 mill. kr, uten øremerking, og krever at kommunene skal ta inn 175 mill. kr i økte egenandeler, noe som KS og fysioterapeutene sjøl sier er umulig, også fordi dette er behandling som krever mange spesialiteter sammen. Hvis pasienten da ikke har råd til å betale egenandeler, faller hele behandlingen bort. Dette er i realiteten en nedtrapping og ikke en opptrapping, og det er trist. Der trengs det virkelig en satsing framover, for det gjør at mange flere kommer til å klare seg bra. Derfor har SV lagt inn en opptrapping – en reell opptrapping – her.

Vi har i tillegg lagt inn forslag til en opptrappingsplan for lavterskeltilbud i psykiatri, som jeg hørte noen fra Arbeiderpartiet var oppe her og fremmet før i dag. Det fremmet vi i budsjettet, og det er jo litt trist at Arbeiderpartiet ikke var med på det der, men det ønsker vi altså å ha.

Så har vi lagt fram to forslag som jeg ønsker å fremme. Det er løse forslag, for SV sitter ikke i helsekomiteen. Jeg vil komme tilbake til de forslagene i et senere innlegg.

Statsråd Bent Høie [11:41:27]: Budsjettet som Stortinget skal vedta i dag, viderefører og forsterker regjeringens arbeid med å skape pasientens helsetjeneste. Gjennom økte bevilgninger, tydelige prioriteringer og nye løsninger viser vi at vi ønsker å prioritere helse- og omsorgssektoren. Enhver skal ha trygghet for en god, offentlig finansiert helsetjeneste for seg selv og sin familie når en har behov for det.

Viktige mål er å

• redusere unødvendig og ikke-medisinsk begrunnet venting for pasientene

• øke kapasiteten og styrke kvaliteten i omsorgssektoren, i eldreomsorgen

• prioritere bedre behandling og forebygging innen psykisk helse- og rusfeltet

Budsjettavtalen mellom regjeringen og samarbeidspartiene støtter opp under disse målene.

Vi øker bevilgningene til pasientbehandling. Sykehusene kan nå øke pasientbehandlingen ytterligere dersom de har økonomi og kapasitet til det, etter at vi innførte ordningen fritt behandlingsvalg.

Regjeringen har i alle sine budsjettforslag lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen enn det forrige regjering fikk vedtatt gjennom sine åtte år.

Stortinget foreslår å øke bevilgningene til sykehusene med nær 1,5 mrd. kr neste år. En bestiller en vekst i pasientbehandlingen på 2,1 pst. og øker kravet til sykehusenes effektive drift. Regjeringen foreslår i tillegg 363 mill. kr til oppstart av fire nye, store byggeprosjekter i 2017. Vi vil videre sikre etablering av protonbehandling i Norge og foreslår 75 mill. kr i investeringstilskudd neste år. Samarbeidspartiene er enige om at det skal utredes to protonsentre i Norge.

Vi ser nå gode resultater. De nyeste tallene viser at om lag 80 000 færre pasienter venter på behandling og utredning nå enn da vi overtok, i 2013. Gjennomsnittlig ventetid for alle pasienter er på 59 dager. Det er en nedgang på åtte dager, sammenlignet med samme periode for et år siden. Nedgangen er i samme periode størst for ruspasienter.

Vi satser på kvalitet og kapasitet i omsorgssektoren. Budsjettet legger til rette for å innvilge tilskudd til om lag 1 800 heldøgns omsorgsplasser. I årene framover blir det viktig å bygge ut kapasitet for å møte den kommende økningen i antall eldre i Norge. Derfor foreslår regjeringen gradvis å legge om investeringstilskuddet, slik at det fra 2021 utelukkende gis tilskudd til prosjekter som gir flere heldøgns omsorgsplasser. Vi foreslår å styrke kvaliteten i tjenestene gjennom bevilgninger til grunn-, videre- og etterutdanning for ansatte i omsorgssektoren med over 40 mill. kr neste år, til sammen 1,2 mrd. kr.

Regjeringen vil forsterke innsatsen for mennesker med rusproblemer eller psykiske problemer. For 2017 er det fra regjeringens side foreslått 345 mill. kr mer gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet. Dette er forsterket i budsjettforliket med over 100 mill. kr. Vi ligger da i forkant av opptrappingsplanen på 2,4 mrd. kr innen 2021. I tillegg kommer veksten i tverrfaglig spesialisert rusbehandling, på om lag 150 mill. kr.

I 2017 etableres det for første gang et stort program for folkehelsearbeid i kommunene – en tilskuddsordning på om lag 56 mill. kr som skal fremme lokalt rusforebyggende arbeid og bidra til å integrere psykisk helse i folkehelsearbeidet, spesielt når det gjelder barn og unge. I tillegg er det i budsjettforliket blitt enighet om å videreføre tilskuddsordningen for psykisk helse i skolen. Til sammen vil dette bidra til virkelig å få fart på det arbeidet som en ble enig om i forbindelse med folkehelsemeldingen, å integrere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet.

I budsjettinnstillingen nå ligger også en opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering, som vil bidra til utbygging av tilbudet i kommunene, men som ikke minst også vil bidra til en ny organisering av tilbud, som gir mer sammenhengende tilbud i de ulike tjenestene for mennesker som har behov for rehabilitering.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:57:21]: Jeg vil snakke om eldrepolitikk, som jo ofte handler om eldreomsorg. Det skal det gjøre, men jeg vil ta for meg utfordringene breiere enn som så. Vi må som samfunn ha både gode pleie-, helse- og omsorgstjenester som spesielt kommer de skrøpeligste – ofte de demente – eldre til gode, og en politikk der vi tar i bruk de ressursene som mange seniorer i stor grad har, og som kan være til nytte både for den eldre sjøl, for andre eldre og for samfunnet.

Arbeiderpartiet vil lytte til de rådene som eldre mennesker gir oss. Vi veit at de aller fleste ønsker å bo hjemme og være sjølhjulpen så lenge som mulig. Derfor må vi i større grad enn i dag satse på mer innovasjon, på hjemmebaserte tjenester og velferdsteknologi som gjør dette mulig. Vi må legge til rette for boliger som kan ha livsløpskvaliteter, der god heldøgns pleie og omsorg kan settes inn når den enkelte kommer dit i livet at det blir behov for det. Arbeiderpartiet har bevilget 100 mill. kr ekstra utover regjeringas ramme til velferdsteknologi i det budsjettet som er lagt fram for 2017.

Mange eldre forteller oss at aktivitet, kultur og opplevelser er avgjørende viktig for god livskvalitet. Denne høsten har jeg sammen med Arbeiderpartiets kloke eldreråd kommet med innspill til programprosessen for Arbeiderpartiets eldrepolitikk, der vi peker på nettopp dette. Vi må ha tiltak som kan hindre ensomhet når tilknytning til arbeidslivet opphører, og når sykdom og alder fører til isolasjon. Arbeiderpartiet vil legge til rette for flere lavterskel møteplasser for sosialt samvær, aktivitet og medvirkning, der eldre mennesker uansett helsetilstand kan finne en plass å være og trives.

Derfor overfører Arbeiderpartiet 43 mill. kr – byråkratikroner vil jeg si – fra regjeringas håpløse forsøk med såkalt statlig finansiering av eldreomsorgen til en pott for aktivitet, opplevelse og livsgledeprosjekter. Vi er enige med de mange ordførerne over heile landet som peker på at regjeringas forsøk med statlig finansiering av eldreomsorg er feil medisin og helst bør arkiveres under merkelappen «Livsfjerne påfunn».

En god eldreomsorg er avhengig av kompetent fagpersonell. Vi må ha høyere bemanning, økt kompetanse og bedre kvalitet i eldreomsorgen. Da er kommuneøkonomien viktig. Arbeiderpartiet bevilger 3 mrd. kr mer til kommunesektoren i 2017 enn det regjeringa gjør. Kompetanseløftet, som Stoltenberg II-regjeringa satte i verk, bidro til en vekst i antall årsverk i pleie- og omsorgssektoren på over 22 000. Mens det kom over 2 800 nye årsverk i snitt per år i kommunene på rød-grønn vakt, har veksten i årsverk per år under denne regjeringa kun vært 1 370, altså under halvparten.

Investeringstilskuddet for bygging og renovering av sykehjemsplasser ble innført av Stoltenberg-regjeringa i 2008. Arbeiderpartiet er svært kritisk til at regjeringa foreslår å endre dette fra 2021, slik at det kun gis støtte til nye prosjekter. Dette er nok en skrivebordsreform fra regjeringas side, som ikke tar hensyn til at både mennesker og kommuner er forskjellige. Helseministeren påstår at hensikten skal være å få økt netto antall plasser. Men det henger ikke på greip. Dersom det bare bygges nytt, vil sannsynligvis gamle plasser bli faset ut etter kort tid. Det gir ingen nettogevinst, noe som seniorforsker Karin Høyland ved SINTEF Byggforsk peker på. Hun viser til at det er driften av eldreomsorgen som kommer til å bli mest krevende, og at omleggingen av tilskuddet kan hindre innovasjon, fleksibilitet og nytenking. Vi er enige og vil i likhet med svært mange av landets ordførere peke på at ressursene må være innrettet på å ivareta heile «omsorgstrappa».

Dagbladet har nylig hatt en interessant artikkelserie om eldrepolitikk, der man viser til at i våre naboland Sverige og Danmark går man motsatt vei av det regjeringa gjør. Man bygger ned den institusjonaliserte eldreomsorgen. Det er også verdt å merke seg at seniorforsker Svein Olav Daatland ved NOVA tar til orde for en mye sterkere satsing på omsorgsboliger og bedre hjemmetjenester, noe som etter hans meining vil bety at behovet for sykehjemsplasser vil bli mindre i årene som kommer, stikk i strid med det helseministeren legger til grunn i sin politikk.

Min replikk gikk nettopp på å få statsråden til virkelig å se og skjønne hvor firkantet hans løsning er, og å få han til i alle fall å skriftliggjøre det, slik at kommunene der ute veit hva de har å holde seg til når han snakker så mye fra begge munnvikene, som han faktisk gjør i denne saka.

Finansminister Siv Jensen sa i sommer at regjeringa ikke har lykkes i sin eldrepolitikk. Det er ingenting som tyder på at det vil bli noe bedre i Solberg-regjeringas siste år.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [12:02:45]: I Norge er vi flinke til å redde liv etter ulykker eller alvorlig sykdom. Men vi har fortsatt en vei å gå for å bli bedre på å rehabilitere den enkelte tilbake til et liv med mestring og sosial deltagelse.

I forbindelse med budsjettet for 2017 fremmer regjeringen en lenge etterlengtet opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Planen viser dagens utfordringer og peker ut en ny retning for økt mestring, bedre helse og en trygg hverdag. Målet er å styrke brukerperspektivet og bedre kvaliteten, slik at kommunene settes i stand til å gi gode rehabiliteringstilbud til innbyggerne.

Vi har lovet at vi ikke skal bygge ned den spesialiserte rehabiliteringen før tilbudet i kommunene er bygget tilstrekkelig ut, noe som også målet i opptrappingsplanen gjenspeiler, med sitt hovedfokus på kommunene der den enkelte bor og lever sitt liv.

Opptrappingsplanen er en viktig brikke i det å skape pasientens helsetjeneste. Den krever holdningsendringer, endringer i arbeidsform, økt fokus på mestring, og ikke minst krever den gode verktøy som ledelse, kompetanse, teamarbeid og IKT.

Store deler av dette viktige arbeidet er allerede igangsatt gjennom tidligere leverte planer, stortingsmeldinger og lovendringsforslag. Derfor er det positivt at en samlet komité har sluttet seg til at opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering må ses i sammenheng med andre meldinger og planer som regjeringen allerede har levert.

Under arbeidet med primærhelsemeldingen – nærhet og helhet og Nasjonal helse- og sykehusplan kom brukerne med sentrale tilbakemeldinger. De viste til fragmenterte tjenester som ofte sviktet i overgangen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Meldingen slår fast at rehabilitering er en tankegang som må gjennomsyre alle ledd og deltjenester i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Et sentralt tiltak er å etablere en mer teambasert tjeneste.

Det er igangsatt forsøk i kommunene. Kjernen i teamet er lege, sykepleier og administrativt personell, som kan utvides med andre fagfolk etter behov.

De dårligste pasientene med flere diagnoser, sammensatte behov og kroniske lidelser skal følges opp av egne oppfølgingsteam. Gjennom Kompetanseløft 2020 er det iverksatt flere tiltak som skal bidra til å øke kompetansen i tjenestene generelt, og innenfor rehabilitering og habilitering spesielt.

Regjeringen har etablert Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten. 102 studenter har allerede fullført utdannelsen. Organisering i team kan føre til at personellgrupper får nye oppgaver og roller, med behov for økt klinisk kompetanse på masternivå. Også dette er igangsatt.

Ved behandling av primærhelsemeldingen ble det gitt tilslutning til at Stortinget skal lovfeste kommunal tilgang til fysioterapi, ergoterapi, logoped og psykolog. Det er innført rekrutteringstilskudd for å skaffe flere psykologer i kommunene. For 2016 la vi til rette for 150 nye psykologårsverk. I 2017 legger vi til rette for ytterligere 65.

Den vanligste definisjonen av god helse er fravær av sykdom. Men god helse handler ikke bare om fravær av sykdom, det handler om god forebygging, om det å mestre et liv også med sykdom og funksjonsnedsettelse, noe helseministeren snakker både mye og ofte om. Vi må derfor bli flinkere til å se den enkelte bruker av tjenesten, og stille spørsmålet: Hva er viktig for deg? For at pasienten skal oppleve å bli tatt på alvor kreves det mer åpenhet og bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten – økt kvalitet, mer teamarbeid og ikke minst at det er god og åpen dialog med pasient og pårørende.

Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering er derfor et viktig steg mot målet om å skape pasientens helsetjeneste og god helse for flere.

Morten Wold (FrP) [12:07:28]: Et hovedmål for Fremskrittspartiet er å redusere ventetider og gi raskere behandling. Derfor er det betryggende å se at med oss i regjering øker bevilgningene, slik at vi kan sikre bedre og mer behandling til det beste for norske pasienter. Faktisk ligger det 1,5 mrd. kr mer i potten til sykehusene neste år sammenliknet med i år.

I dag skal vi ruste spesialisthelsetjenesten for å møte morgendagens utfordringer. Jeg er fornøyd med at regjeringen fikk Stortingets tilslutning til Nasjonal helse- og sykehusplan, en plan som slår fast at vi trenger sykehus i hele landet, og at ingen sykehus vil bli lagt ned som en følge av denne.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen foreslo å øke driftsbevilgningene til sykehusene i 2017 med nesten 1,9 mrd. kr sammenliknet med saldert budsjett 2016. Når vi i dag vedtar et budsjett hvor denne summen er noe redusert etter forhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre, forstår jeg de som er skuffet over det. I Venstres opprinnelige budsjettforslag var kuttet til sykehusene på hele 800 mill. kr, noe det var uaktuelt for Fremskrittspartiet å gå med på. Det gledelige er likevel at det etter forliket gis mer til andre viktige tiltak innen helse. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har i alle sine fire forslag til statsbudsjett lagt til rette for høyere vekst i pasientbehandlingen enn det den rød-grønne regjeringen fikk til gjennom sine åtte.

Også neste år er det budsjettert med en aktivitetsvekst på 2,1 pst., som er i tråd med regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Derfor gleder jeg meg til å følge debatten og det jeg antar vil bli kraftfulle angrep fra opposisjonen på det den vil mene er et dårlig budsjett. Da feller den i så fall også en hard dom over sin egen vilje til å prioritere sykehusene i perioden 2005–2013.

Sykehusene har et tilnærmet utømmelig behov for penger. Uansett hvor mye vi bevilger, skulle vi alltid bevilget mer. Heller ikke denne regjeringen har noen sareptakrukke å bruke til ett og alt, men må foreta prioriteringer, selv om det for noen er vanskelig å forstå at vi ikke kan finne penger til absolutt alle gode formål i verdens rikeste land. Men vi gir sykehusene muligheter til å påvirke sin egen hverdag og drift, bl.a. ved at vi har fjernet aktivitetstaket og økt den innsatsstyrte finansieringen. Det gjør at sykehus som klarer å effektivisere pasientbehandlingen, har muligheter til å øke aktiviteten utover bestillingen på 2,1 pst. Dette handler ikke om at ansatte skal løpe raskere, men at man organiserer arbeidet smartere og ser nye løsninger. Det kan man finne mange eksempler på – både på avdelings-, klinikk- og helseforetaksnivå.

For som det også er slått fast i Nasjonal helse- og sykehusplan, er sykehusene fremover nødt til å organisere seg annerledes og jobbe smartere, og det arbeidet bidrar vi til med tydelige effektiviseringskrav. Effektivisering og bedre logistikk i sykehus er ikke noe som står i motsetning til et bedre pasienttilbud, men det er en forutsetning for det – ikke minst i fremtiden.

For eksempel har regjeringen innført pakkeforløp for 28 forskjellige kreftdiagnoser, som reduserer ventetid og skaper mer forutsigbarhet med smartere måter å jobbe på. Det viser noe av potensialet. Og pasientene får standardiserte forløp med kortere ventetider og raskere vei til diagnose og behandling ved mistanke om kreft. Hittil er 36 000 pasienter i pakkeforløp, og flere skal det bli. For vi ser at pakkeforløpene virker, er effektive og oppleves som et stort fremskritt. Derfor vil vi nå innføre slike forløp også innen rus og psykisk helse – og setter av 5,3 mill. kr til dette for oppstart neste år.

Vi ser at ventelister og helsekøer er kortere enn før, og at det er færre korridorpasienter. Flere får behandling, og det er vi glade for. 80 000 færre venter i helsekø nå enn da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, og den gjennomsnittlige ventetiden er redusert med tolv dager.

Med Fremskrittspartiet i regjering har vi også oppfylt et av Arbeiderpartiets viktigste valgløfter, nemlig å sørge for en million flere behandlinger og utredninger enn i 2012. Vi klarte det allerede i 2015. Arbeiderpartiets mål var i 2017. Det sier noe om de økte budsjettene og den mer effektive sykehusdriften denne regjeringen leverer.

Ruth Grung (A) [12:12:10]: Det er bred enighet om å styrke primærhelse. Det er viktig for at pasientene reelt skal oppleve et helhetlig helsetilbud. Det er også viktig for å vri fokus mot mer forebygging, for å bruke de totale ressursene best mulig, men ikke minst for å ivareta de sykeste pasientene, de multisyke, som trenger bedre samordning mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten. Og da snakker vi om veldig mange eldre, ruspasienter og pasienter med psykiske lidelser og mange kronikere.

Det vises til at 90 pst. av helsetilbudet blir gitt i kommunene, mens de økonomiske rammene er 50 pst. mot kommunehelse- og 50 pst. mot spesialisthelsetjenesten. Vi trenger gode spesialiserte sykehus, men også kvalitet i alle ledd, med mer vekt på tidlig innsats og bedre oppfølging i etterkant av behandling. Det vil bidra til et redusert behov for sykehusbehandling i tillegg. Ubalansen mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten ser vi også innen forskning, utdanning, spesialisering, rekruttering av fastleger. Egentlig er det en systematisk ubalanse på de fleste områdene.

Et av de konkrete forslagene i primærhelsemeldingen var å prøve ut forskjellige primærhelseteam. Arbeiderpartiet mente Stortinget skulle definere de helsepolitiske målene, men gi kommunene frihet til å bruke sin egen fagkunnskap, erfaring og kreativitet for å prøve ut ulike løsninger. Regjeringspartiene og støttepartiene gikk inn for fire sentralt bestemte løsninger, men ennå er ikke dette arbeidet startet opp, og det er uklart hvor omfattende utprøvingen vil bli, om det også vil omfatte finansieringsordningene. Kommunene er utålmodige.

Mangel på kvalitet i informasjonsutveksling utgjør en betydelig risiko for alvorlige hendelser i helsetjenesten. En av de største IKT-utfordringene i dag er manglende elektroniske kommunikasjonssystemer innen pleie og omsorg. Arbeiderpartiet har etterlyst fortgang i dette arbeidet og mener det må få førsteprioritet. En konstaterer at regjeringspartiene og mellompartiene ikke har konkrete planer for å sette av offentlig finansiering for å få fortgang i dette arbeidet. Arbeiderpartiet mener dette er så viktig for pasientsikkerheten og et helhetlig helsetilbud at vi har prioritert 10 mill. kr til utvikling av et enhetlig elektronisk pasientjournalsystem.

Vi savner også sterkere engasjement for å sikre god rekruttering av fastleger i hele landet. Det finnes ulike støtteordninger og et prosjekt som skal evalueres nå til våren, men når vi ser at utviklingen har fortsatt å gå i feil retning, mener vi det er behov for en mer aktiv politikk for å sikre likeverdig tilbud i hele landet gjennom å ha kompetent helsepersonell, ikke bare fastleger, men innenfor alle helsegrupper, og ikke minst se på innholdet i utdanningen, slik at vi utdanner helsepersonell som også ser utfordringer knyttet opp mot primærhelse.

Komiteen fikk presentert akuttutvalget i statsrådsmiddagen sist vår. Vi så fram til å få en helhetlig sak til Stortinget om hvordan vi skal bidra til å øke kapasiteten, kvaliteten og kompetansen i akuttkjeden for å ivareta befolkningens trygghet ved akutt sykdom og skade. Overraskelsen var stor da regjeringen valgte ikke å legge fram en helhetlig plan, men stykkevis og delt. Og der ser vi også at det er spesialisthelsetjenesten som blir prioritert, og at legevakten – som i denne salen er blitt etterlyst, og som er blitt beskrevet som «akilleshælen» – nok en gang blir systematisk nedprioritert og egentlig gjemt bort.

Innen forskning blir primærhelse gradvis løftet fram, men vi tror det er uklokt å fjerne forskningsmidler fra kompetansesenter vi har innen primærhelse. Vi har bedt om en gjennomgang og at vi ikke bygger ned de få, men gode, velfungerende kunnskapsmiljøer vi har innen primærhelse, særlig de som har forskning som en integrert og nødvendig del av sin kompetansefunksjon, slik som Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og Nasjonalt senter for distriktsmedisin. Men vi er svært fornøyd med at vi fant en permanent løsning for Senter for Krisepsykologi, og for at det i utdanningskomiteen er flertall for å be regjeringen arbeide for etablering av en femårig masterutdanning for manuellterapeuter og kiropraktorer ved et norsk universitet. Det er muskel- og skjelettsykdommer som er viktigste årsak til sykefravær og nye uføre.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:17:16]: Tilliten til norsk helsevesen er høy; ifølge tillitsbarometeret til TNS Gallup er tilliten økt fra 65 til 74 pst. de siste årene. De fire helseregionene har positive økonomiske resultater. For Høyre er det en målsetting at pasienter og brukere i større grad enn i dag skal være aktivt deltakende i beslutninger om egen helse og behandling. Vi ønsker å skape pasientens helsetjeneste ved å flytte makt fra systemet til pasienten, vi ønsker å gi pasienten flere rettigheter, og ikke minst gikk vi til valg på å redusere ventetiden. I dette budsjettet tilfører vi sykehusene 1,5 mrd. kr, vi øker investeringene, og vi videreutvikler hjemmesykehus for barn i Stavanger. Det er kvalitet og vekst i dette.

Ventetidene går nedover. Over 80 000 færre står i kø nå enn da Høyre og Fremskrittspartiet kom til makten i 2013, og den gjennomsnittlige ventetiden i perioden har gått ned. Med Høyre i regjering blir flere pasienter behandlet. Vi har overoppfylt det viktigste sykehusløftet før valget om å behandle én million flere pasienter i 2017 enn i 2012, og det klarte vi to år før tiden. Jeg registrerer at Senterpartiet ikke er opptatt av målinger som sier noe om dette, men pasientene er iallfall opptatt av å bli raskt behandlet.

Både Høyre og Arbeiderpartiet hadde et konkret løfte om bruk av penger i 2013, men Arbeiderpartiet hadde også et konkret løfte om antall behandlinger. Det har vi nådd uten å bruke like mye penger. Det viser at politikken virker. For det foregår et omfattende effektiviserings- og moderniseringsarbeid i sykehusene. Det har det gjort hvert år, og det skaper rom for investeringer i nye tilbud til pasientene.

Effektivisering og bedre logistikk i sykehus er ikke noe som står i motsetning til et bedre pasienttilbud, men er en forutsetning for det – ikke minst i framtiden. Dette handler ikke om at de ansatte skal løpe raskere, men at man organiserer seg smartere og finner nye løsninger. Det er det mange eksempler på, på både avdelings-, klinikk- og helseforetaksnivå. Pakkeforløpet er et eksempel på det. Det var en initiell bevilgning på 5 mill. kr, og likevel har man nå klart å få 28 pakkeforløp for kreft. Det kommer pasientene til gode.

Denne regjeringen har innført flere rettigheter for pasientene. Fritt behandlingsvalg er svar på et system der alvorlig syke pasienter med rett på behandling ble gående altfor lenge og vente på hjelp, selv om det var ledig kapasitet i både ideelle og private institusjoner. Det er med undring jeg ser at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil reversere fritt behandlingsvalg. Det vil jo i realiteten bety at pasienter mister valgfriheten og muligheten til å velge hvor de vil bli behandlet. Men det er kanskje ikke så viktig at 1 000 pasienter har fått behandling nå. Tilbudet er kommet i privat og ideell regi.

Jeg har også lyst til å framheve retten til kontaktlege for dem som er alvorlig syke. Vi hadde et system der alvorlig syke ofte ble kasteballer i systemet, følte seg i villrede om veien videre og møtte stadig nye eksempler på det som Per Fugelli kalte «engangslegene».

Det er flott at Nasjonal helse- og sykehusplan fikk tilslutning i Stortinget. Det sikret oss en desentralisert sykehusstruktur i Norge. Planen stadfester at akuttmedisinsk funksjon skal styrkes, og i tillegg la den føringer om at store sykehus skal samarbeide med mindre sykehus når det gjelder kompetanseoverføring, hospitering og rotasjonsordninger. Dette vil sikre kvalitet i framtiden.

Vi blir flere og flere eldre, og eldre blir oftere innlagt på sykehus enn yngre og har gjerne flere diagnoser – kreft, diabetes, høyt blodtrykk eller kols. Dette krever sykehusinnleggelser fra tid til annen. Det er derfor flott at vi har bestemt at kompetansen i akuttmottakene skal økes, og at det skal komme en ny spesialitet der, ikke minst at det skal være geriatrisk kompetanse på større sykehus.

Den rød-grønne regjeringen fjernet også den gylne regel som skulle sikre en høyere vekst for rus og psykisk helse enn vanlig sykehusbehandling, og det er med undring vi nå ser at den ønskes tilbakeført. Det sies her fra talerstolen at man ikke har fått de ønskede resultater, men det er jo nettopp det vi ønsker, å vri behandlingen, og dette er en sikker beskjed til helseforetakene om at det skal man gjøre.

Ingvild Kjerkol (A) [12:22:40]: Arbeiderpartiet ønsker en sterk offentlig helsetjeneste, og helsetilbudet i Norge skal holde så høy kvalitet at de økende forskjellene i helsetilstand og tilgang til helsehjelp som vi ser i mange andre land, ikke skal få utvikle seg her i Norge. Derfor mener vi at det neste store helseløftet i Norge må handle om barn og unges psykiske helse og forebygging. Derfor har vi gjennom hele stortingsperioden øremerket penger til helsestasjon og skolehelsetjenesten i kommunene. Vi har også satt av mer penger til studenthelsetjenesten, og vi har fremmet forslag i Stortinget om psykisk helse i skolen og etablering av lavterskel psykisk helsetilbud for barn, unge og familier i alle kommuner.

Psykiske helseplager er en stor utfordring for oss som fellesskap. Arbeiderpartiets mål er et helhetlig og koordinert hjelpetilbud til dem som sliter med psykiske helseproblemer. Dette gjelder uavhengig av hvem som har ansvaret for behandlingen og hvilken diagnose pasienten får. Behandlingen som pasienter med psykiske helseplager får på våre sykehus og i våre kommuner, må ivareta menneskene og ikke bare diagnosene de har fått.

Helsedirektoratet har startet arbeidet med å innføre pakkeforløp for pasienter med psykiske lidelser. Arbeiderpartiet mener at tilbudet til psykisk syke skal organiseres som helhetlige og godt koordinerte pasientforløp uten forsinkelser som rammer pasienten i sin behandling. Forløpene må være basert på den enkelte pasients behov og må ta hensyn til at pasienten vil trenge både spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester.

Regjeringen ønsker å innføre diagnosebaserte pakkeforløp innen psykisk helse og rus etter modell fra pakkeforløpene for kreft. Sånne pakkeforløp har vært brukt i Danmark, men den modellen de har valgt, har hatt mangler. Risikoen er at man innfører minimumstilbud.

Standardiserte behandlingsforløp er flere steder i bruk innenfor psykiatrien i Norge, og Arbeiderpartiet mener vi må bygge på disse erfaringene når vi skal innføre en forløpsgaranti for norske pasienter. Forløp innen psykisk helse og rus kan ikke være tilsvarende pakkeforløpene for kreft fordi kreft stort sett skal ha et lineært forløp i sin utredning og behandling. Dette er ikke tilfellet for psykiske lidelser, hvor man ofte prøver ut en behandling og deretter må justere forløpet basert på effekten man oppnår. Psykisk sykdom og rusmisbruk er også påvirket av faktorer som pasientens egne ressurser og det miljøet man lever i. Det gjør at behandlingen må individualiseres.

Vi i Arbeiderpartiet vil ha helhetlige og godt koordinerte forløp for disse pasientene, og vi vil at såkalt uønsket variasjon i behandlingstilbudet skal bort. Det er jo derfor det kalles uønsket. Men for å styrke innsatsen i psykiatrien må sykehusene ha skikkelig finansiering.

Statsrådens parti, Høyre, lovet en styrking på sykehusbudsjettet på 12 mrd. kr i perioden. Ikke bare la regjeringen fram et sykehusbudsjett som var et godt stykke unna å innfri statsrådens egne valgløfter, men i budsjettforliket ble det kuttet enda mer, nærmere en halv milliard. Målt opp mot rekordhøy oljepengebruk, behovene i sykehusene våre og regjeringens egne lovnader, har regjeringen foreslått et sykehusbudsjett for 2017 – som har fått støtte fra samarbeidspartiene – som gir mange sykehus utfordringer.

Arbeiderpartiet ønsker at vår felles helsetjeneste skal være sterk. Det offentlige tilbudet i Norge skal være tilgjengelig for alle og holde så høy kvalitet at de økende forskjellene i helsetilstand og tilgang til helsehjelp som veldig mange andre land har, ikke skal få lov til å utvikle seg i Norge.

Freddy de Ruiter (A) [12:27:15]: Det er dyrt å være syk. Mange som lever et helt liv med kronisk sykdom og/eller med ulike funksjonsnedsettelser, har også utfordringer knyttet til lave inntekter og høye sykdomsutgifter. I år har mange av dem fått en ekkel julegave fra regjeringa: I 2017 får pasienter som står på den såkalte diagnoselista, en ekstraregning fra regjeringa på 2 000 kr i året. Det er bl.a. kronisk syke og funksjonshemmede som står på denne lista. De fleste av dem er langt fra lønnsadelen i det norske samfunnet, som den samme regjeringa har tilgodesett med milliarder av kroner i skattekutt de siste årene.

Det er fryktelig urettferdig at regjeringa påfører tusenvis av kronisk syke og funksjonshemmede med lave inntekter ekstra utgifter for å finansiere sin opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Det dårligste argumentet fra den kanten er likevel at ordningen ikke treffer alle som trenger den. Derfor må noen av dem som trenger gratis fysioterapi aller mest, fratas dette og nå betale. Det er dessuten trist at støttepartiene til regjeringa er med på å sikre flertall for årets ekleste julegave.

Julefreden har dessverre ikke senket seg på Sørlandet sykehus i år heller. Etter mange år med uro og konflikter trodde vi endelig at det var tid for ro og rom for å videreutvikle sykehusene i Flekkefjord, Kristiansand og Arendal. Etter behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan og etablering av stedlig ledelse på hvert av de tre sykehusene så det lyst ut. Dessverre har sykehusledelsen enda en gang, med direktøren i spissen, bidratt til å skape uro ved å så tvil om hvorvidt sykehuset i Arendal med nedslagsfelt på ca. 100 000 innbyggere, 500 000 innbyggere til PCI-senteret og over 1 000 fødsler i året er å betrakte som et stort akuttsykehus. Dette gjøres fordi en ønsker å flytte vitale funksjoner, herunder akuttkirurgi, til Kristiansand. Det skaper selvsagt utrygghet og uro. Jeg vil derfor be helseministeren sørge for at Helse Sør-Øst og sykehusdirektøren forholder seg til Stortingets behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan i tida framover og slutter med sin frie tolkning.

Helga Pedersen (A) [12:30:00]: Arbeiderpartiet har ambisjoner for bedre velferdstjenester i norske kommuner. I helse- og omsorgsbudsjettet foreslår vi flere dagaktivitetsplasser for demente og en tyngre satsing på velferdsteknologi. Det er viktige og nødvendige satsinger. Men det er også grunn til å minne om at en god kommuneøkonomi er helt nødvendig for å kunne styrke eldreomsorgen og gjøre de nødvendige investeringene i årene som kommer. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett prioritert 3 mrd. kr mer til kommunesektoren. Vårt økonomiske opplegg for kommunene gir rom for sterkere satsing på eldreomsorg. Vi vil ha flere ansatte i pleie og omsorg, med vekt på heltidsstillinger og variert kompetanse.

Kommunenes organisasjon KS påpekte under kommunalkomiteens budsjetthøring tidligere i høst at regjeringens opplegg for kommunene for neste år i beste fall innebærer en nullvekst uten handlingsrom. Det er forunderlig at en finansminister og partileder fra Fremskrittspartiet gjennom sitt statsbudsjett ikke ruster kommunene slik at de kan styrke eldreomsorgen. Tidligere har Fremskrittspartiet ment at det ikke skulle stå på pengene når det gjaldt eldreomsorg. Det skulle koste hva det koste ville. Selv med rekordbruk av oljepenger evner ikke Fremskrittspartiet å prioritere penger til eldreomsorg. Vi har endt opp med et regjerings-Frp som er mer opptatt av å øke drivstoffavgiftene enn å styrke eldreomsorgen.

Når Arbeiderpartiet prioriterer vesentlig mer penger til kommunene enn regjeringen, er det fordi vi ønsker å styrke og bygge ut eldreomsorgen. Med 135 000 ledige mennesker og rekordhøy oljepengebruk burde alt ligge til rette for å få til et løft for eldreomsorgen. Men regjeringen prioriterer annerledes. I januar 2013 sa partileder Siv Jensen til VG at Fremskrittspartiet ville gjøre det like lett for eldre å få sykehjemsplass som for en asylsøker å få plass på et asylmottak. Hun sa:

«Det kan ikke stå på pengene. Det får koste hva det vil.»

Når vi nå behandler det siste statsbudsjettet fra denne regjeringen, er det en anledning til å oppsummere hva denne regjeringen har fått til. Tall vi har fått fra Finansdepartementet, viser at veksten i kommunesektorens samlede inntekter har falt fra en årlig vekst på 2,5 pst. i perioden 2006–2013 ned til 1,9 pst. årlig med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Det betyr at kommunesektoren og eldre som trenger omsorg, går glipp av om lag 2,5 mrd. kr per år. Derfor er det ikke så rart at dagens finansminister og fiskeriminister i sommer erkjente at dagens regjering ikke har fått til en nødvendig satsing på eldreomsorg. De lovte å komme tilbake i 2017. Det har de heller ikke levert på.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [12:33:25]: Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering peker ut en ny retning for økt mestring, bedre helse og en tryggere hverdag der den enkelte brukers egne mål og ressurser skal være utgangspunktet for helsehjelpen som gis. Høyre mener at rehabilitering må ses på i et livsløpsperspektiv og vil derfor jobbe tett på brukerne og pasientorganisasjonene for at hver enkelt skal få et tilbud som passer deres situasjon.

Når regjeringen nå allerede har igangsatt mange viktige grep og lovendringer, er det for at fremtidens habilitering og rehabilitering i størst mulig grad skal kunne tilbys der livet leves – i hjem, i barnehage, i skole, på fritidsarenaer, i bo- og nærmiljø og på arbeidsplassen. Det er viktig at man klarer å gjøre habiliterings- og rehabiliteringstilbudet mer treffsikkert enn det er i dag, opp mot aktuelle aldersgrupper. Behandlingstilbudet som gis, må derfor ta høyde for at barn, ungdom, voksne og eldre er i ulike livsfaser.

Det er svært positivt at regjeringen foreslår å etablere et nasjonalt prosjekt som skal gi bedre behandlingsforløp til barn med hjerneskade.

Samtidig er det minst like viktig at vi får etablert en god tjeneste som lytter til og møter ungdommen der de er, at ungdom med alvorlig sykdom og/eller nedsatt funksjonsevne gis gode muligheter til å mestre overgangen til voksenlivet.

Det er også positivt at regjeringen ønsker å teste ut nye arbeidsmåter og modeller for bedre oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer, herunder at personer som rammes av Parkinsons sykdom, skal kunne koble seg på ParkinsonNet.

Folkehelsemeldingen innlemmer for første gang psykisk helse i folkehelsearbeidet og viser til at:

«Vi kan spares for mye lidelse om vi tilbyr nok terapeutiske tilbud.»

Et godt eksempel kan være å tilrettelegge for gode aktivitetstilbud for personer som rammes av demens, slik at de kan leve gode liv til tross for sin sykdom. Det er tiltak som kan bidra til en bedre helse for den enkelte, i tråd med målene som er i opptrappingsplanen.

Bård Hoksrud (FrP) [12:36:08]: Det har vært en interessant debatt. Etter å ha hørt representanten Pedersen tenker jeg at hun kanskje burde ta en tur hjem til kommunen sin og se hvordan man styrer eldreomsorgen der, hvor man altså legger ned sykehjemsplasser til tross for at regjeringen har gitt tilskudd, og tilskuddsordningene er langt bedre enn dem man har hatt noen gang før.

Jeg synes også det er bra at statsråden satte SV på plass når det gjelder økonomi og hvor mye penger man ønsker å bruke på bl.a. sykehus. Representanten Karin Andersen kan ikke være stolt av det hun klarte å få til på åtte år i regjering.

Så til representanten Toppe, som svarte på min replikk med at Senterpartiet var for lokaldemokratiet. Men om Senterpartiet mener kommunene ikke gjør som det statlige Senterpartiet vil, da vil det statlige Senterpartiet overstyre kommunene. Det er jo lokaldemokrati, det også. Fremskrittspartiet mener faktisk at finansiering av eldreomsorgen er en statlig oppgave, og vi ønsker at det skal være en statlig oppgave. Derfor har vi også fått gjennomslag for å få på plass en forsøksordning.

Denne regjeringen har faktisk satset kraftig på styrking av eldreomsorgen. Vi har sørget for kraftige økninger i tilskudd til sykehjem og heldøgnsplasser, når det gjelder både antall og muligheten til å søke. Da de rød-grønne gikk av, var det 1 750 plasser, og det har vært 2 500 plasser hvert år fram til det som nå ligger i forslaget, med 1 800 nye plasser. Det økonomiske tilskuddet er økt kraftig i forhold til det den rød-grønne regjeringen la opp til, noe som gjør at kommunene nå faktisk søker, og at det blir mange flere nye sykehjemsplasser og heldøgns pleieplasser i framtiden.

Når det gjelder dagaktivitetsplasser for demensomsorgen, har denne regjeringen foreslått 1 200 plasser hvert år fram til neste år, hvor tallet er redusert til 800, men det er fordi det er under 600 som benytter seg av muligheten. Vi har styrket lovverket som sikrer at folk faktisk skal få en plass hvis de trenger det og oppfyller kriteriene, noe den rød-grønne regjeringen ikke ville gjøre noe med i de åtte årene de satt. Vi har sørget for at man får på plass en ventelisteoversikt, som de rød-grønne ikke ønsket å få på plass, så man faktisk vet hvor mange mennesker det er der ute som ønsker å få et heldøgns pleietilbud eller en sykehjemsplass.

Vi har sørget for at det nå kommer krav om politiattest for ansatte i kommunal omsorgstjeneste. Det er viktig, og det er ting som betyr noe. Vi har sørget for at man gjør noe med hensyn til matglede og matkvalitet, ved at man har satt i gang en konkurranse hvor man har utfordret sykehjem og andre som driver institusjonene, til faktisk å lage god mat som både er ernæringsmessig riktig og ikke minst smaker godt, nettopp for å få opp ønsket om mer mat og få eldre som er underernært, til å spise mer mat. Vi har vedtatt at man skal gjøre noe med legemidler. Det viser at dette er en regjering som vil, som satser, og som vil at de eldre skal ha en trygg og verdig eldreomsorg.

Ketil Kjenseth (V) [12:39:24]: Mye av denne debatten handler om penger og hvem som vil putte på aller mest. For opposisjonen er det lett å bruke penger. En bryner seg jo aldri på noen andre partiers ønsker.

Jeg tok i mitt første innlegg opp organisering, for det handler også mye om hvordan man bruker pengene. Ett eksempel jeg vil vise til i sykehussektoren, er organdonasjon. Det dør om lag 850 personer i respirator på norske sykehus per år. Bare om lag 450 blir innmeldt som mulige donorer. Det er altså en forskjell på 400, og hvorfor blir ikke alle 850 innmeldt?

Ute på donorsykehusene finnes det ikke donoransvarlige leger eller sykepleiere som har et dedikert ansvar – et godt eksempel på en sviktende organisering og noe som ikke nødvendigvis koster mye penger.

Opplæringen av legene og sykepleierne som skal spørre og holde noen kunstig i live, er viktig – også med tanke på å møte de pårørende, som skal være enige.

Går vi over til norske blodbanker, tror jeg vi også der har et eksempel på mulige forbedringer når det gjelder organisering. Det er Røde Kors som rekrutterer 90 pst. av norske blodgivere. Stiftelsen Organdonasjon og Røde Kors stimulerer vi ikke til samarbeid om den givergleden som vi er helt avhengige av i norsk helsesektor. Stiftelsen Organdonasjon får 6 mill. kr årlig fra staten. Røde Kors får ca. 2 mill. kr til å rekruttere blodgivere. Hvorfor denne forskjellen, og hvilken effekt gir det?

Her må vi se på hva som virker, og hvordan det skal organiseres. Vi må også tørre å stille oss spørsmålet: Når vi tilbyr Stiftelsen Organdonasjon 6 mill. kr årlig, og stadig flere sier nei til å donere organer, hvordan henger det sammen? Det er ikke sikkert at det er noen sammenheng i det hele tatt. De gjør en god jobb, men vi må tørre å stille oss disse spørsmålene.

Norske blodbanker får heller ikke fram blodplasma til dem som er kreftrammet. Vi må se på hvordan vi kan få til det i Norge.

Så til noen saker som Venstre har fått på plass i dette budsjettet: utredning og prosjektering av luftambulanse i innlandet, 10 mill. kr. – viktig for et av de områdene som er betegnet som et svart hull på norgeskartet; Senter for krisepsykologi i Bergen, som er et operativt nasjonalt kriseorgan når det oppstår store kriser og ulykker i samfunnet – viktig å få forankret det; og ikke minst har vi fått på plass et klyngeprogram for helse, noe som er viktig.

Apropos avtalen med Kina i dag – norsk velferdsteknologi har stort potensial. Det skal vi vite å utnytte.

Karin Andersen (SV) [12:42:54]: Først til debatten om pengene: Ingen regjering har hatt så mye penger som denne regjeringen, så det skulle bare mangle om man ikke har brukt mer på sykehus. SV har valgt å bruke pengene annerledes. Vi har f.eks. prioritert 6 mrd. kr mer til kommunesektoren og 1 mrd. kr mer til sykehusene, og vi har også prioritert vanskeligstilte, både unge og uføre, slik at de får bedre økonomi. Da vet vi også at det i tillegg er et godt folkehelsetiltak. Så den debatten blir veldig rar, og det høres ut som om flere her er mer opptatt av SV enn av å høre på pasientene og dem som jobber i helsevesenet, som nå gir veldig mange varskosignaler.

SV har fremmet to forslag her i dag. Det ene handler om basseng og rehabilitering. Nå er det mange bassenger som er lagt ned over flere år. Det siste som kommer nå – det har jo vært en stor debatt om Diakonhjemmets basseng – er bassenget knyttet til Sykehus Innlandet på avdelingen på Ottestad for bl.a. poliopasienter. Den skal nå flyttes til et sted der det ikke er basseng. Det er snart ingen igjen. Jeg skjønner at helseministeren mener at dette ikke er et ansvar for spesialisthelsetjenesten, men jeg mener at Stortinget først må klargjøre hvilken del av terapibassengbehandling som er en del av den spesialiserte helsetjenesten vår, og man må sikre at slike tilbud er på plass før man legger dem ned.

Det andre forslaget vårt handler om at regjeringen har foreslått å overføre de ansatte ved rettsmedisinsk avdeling på Folkehelseinstituttet til Oslo universitetssykehus, uten å ha rådført seg med fagmiljøene. Selv mener de i hvert fall – for de har ikke fått noen anvisninger på hvorfor dette skal skje – at dette handler om å pynte på tallene om hvem som er ansatt i sykehusene, og hvem som er ansatt i byråkratiet. På papiret ser det ut som det blir mer helsepersonell og færre byråkrater ved å gjøre denne endringen, men det oppfattes ikke slik av dem som er der.

Hvis regjeringen mener at dette er et godt forslag, kan de komme tilbake til Stortinget med det og vise hvordan de mener at dette skal styrke den rent faglige siden av det rettsmedisinske miljøet. Slik det er gjort nå, er det overhodet ikke klart, og derfor mener vi at man bør stoppe dette – som i tillegg koster mye penger uten at det er godtgjort noe sted at dette skal bidra til noen økt faglighet. Så jeg oppfordrer partiene til å støtte disse forslagene.

Når det gjelder bassengforslaget, har det sammenheng med behovet for mer rehabilitering. Der har regjeringen lagt fram en plan som i realiteten er en nedtrapping.

Eirik Sivertsen (A) [12:46:18]: Norge – og resten av verden – står foran et fundamentalt skifte. Ofte blir det formulert eller beskrevet som den fjerde industrielle revolusjon. Digitaliseringen slår inn over alle sektorer og endrer måten vi samhandler på og måten vi skaper verdier på. Den gir mange muligheter – og mange utfordringer.

Vi er relativt godt rustet til å møte disse endringene. Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har en stort sett godt utbygd infrastruktur, og vi tar tidlig i bruk ny teknologi.

Teknologien gir store muligheter innenfor helse og omsorg: Oppgaver kan løses mer treffsikkert og langt rimeligere. Ressurser kan frigjøres. Flere kan få hjelp. Symptomer kan oppdages tidligere. På sitt beste kan digitalisering gi færre feil, raskere hjelp, bedre kommunikasjon, mer treffsikker behandling og en enklere hverdag for både ansatte og pasienter. Vi kan få en helsetjeneste som i større grad forebygger og løser pasienters problemer utenfor fastlegekontoret og utenfor sykehuset – hvis vi griper mulighetene.

Det offentlige verken kan eller bør utvikle all infrastruktur og alle digitale tjenester selv. Å samarbeide med en offensiv offentlig helsetjeneste kan derimot gi norske bedrifter et viktig fortrinn for å lykkes, for å skape nye arbeidsplasser og for å vokse globalt. Det er også i tråd med den nye anskaffelsesloven som trer i kraft i januar, og med regjeringens egen melding om en digital agenda, som vi har hatt til behandling her tidligere i høst.

Helse Midt-Norge har i flere år forberedt en anbudsprosess for å samle helseinformasjon i én felles journal, både for sykehusene og de kommunale tjenestene, herunder både fastlegene og sykehjem. Anbudet på kontrakten for Helseplattformen, med en ramme på 2,7 mrd. kr, ble utlyst i år, og det var 11 selskaper – deriblant DIPS ASA – som søkte om prekvalifisering.

Det var fem utenlandske selskaper som nådde opp i den prekvalifiseringen. Det viktigste kriteriet var referanser til store kompliserte prosjekter, men problemet er at det aldri har vært gjennomført sånne prosjekter i Norge før. Dermed er det ingen norske selskaper som har den typen referanser, selv ikke den største leverandøren av denne typen tjenester i Norge, DIPS ASA.

De andre kriteriene var antall fagpersoner og selskapets økonomiske og finansielle størrelse. Ingen norske IKT-programvareselskaper har så mange ansatte eller så høy omsetning som det minste prekvalifiserte selskapet, som har ca. 30 000 ansatte og en omsetning på om lag 4 mrd. kr.

I dag legger vi ned tjenesten Klara Klok, en tjeneste som var digital helt fra starten av. Det er å gå baklengs inn i framtiden. I Arbeiderpartiet er vi opptatt av å gi et løft for digitale verktøy og for digital kompetanse for ledere på alle nivåer, både i Helse- og omsorgsdepartementet, på sykehusene og på det kommunale fastlegekontoret. Digital kompetanse må bli viktigere for utdanningen også i helsetjenesten. Framtiden er digital. Det må den være for alle.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:49:41]: Jeg har lyst til å bemerke når det gjelder sykehusøkonomi, at ingen av de store prosjektene som regjeringen har kommet med, er redusert. Tvert imot er det økt – en tiltakspakke på 100 mill. kr til områder på Sørlandet og Sør-Vestlandet som rammes av prisfallet i oljen, og det skal gå til rehabilitering av sykehus. Det er også funnet rom til en preforskningsfase – eller forprosjektfase – for protonsenteret i Norge, som skal bedre stråleterapi og kreftbehandling innen 2020. Dette er store satsinger som fortsatt ligger i budsjettet.

Andre satsinger som jeg vil komme inn på, er bl.a. at vi har et nytt begrep som kommer, persontilpasset medisin. Ny kunnskap og ny teknologi gir mange muligheter for bedre pasientbehandling, og persontilpasset medisin er en av dem. Det er biologiske data som ventes å bli en permanent del av pasientbehandlingen. Der har vi fått en nasjonal strategi, som departementet har fulgt opp. Det er gledelig at det er bevilget penger til dette – 5 mill. kr til oppbygging og drift av en nasjonal anonym database over genetiske varianter hos norske pasienter, som vil gi en bedre tolkning av prøvesvar, og det er også satt av 3 mill. kr til etablering av et nasjonalt nettverk for tverrfaglig kompetanse. Det er gode bidrag til pasientbehandling.

Helsenæring er et viktig område for utvikling av ny næring i landet. Det er et stort uutnyttet potensial for helsenæring i helsesektoren. Det er potensial for omstilling og effektivitet og, ikke minst, at private leverandører av ny teknologi og innovative løsninger får bedre markedsadgang. Merverdiavgiften i helseforetakene kan føre til en motivasjon til mer framtidig egenproduksjon framfor å kjøpe fra private tilbydere.

Fra 2017 innføres nøytral merverdiavgift for helseforetak. Det vil omfatte drift i denne omgang, og departementet skal høste erfaringer med dette før en utvikler det videre. Men selvsagt går Arbeiderpartiet mot dette. Arbeiderpartiet taler varmt for helsenæring, men når det kommer til stykket, faller man tilbake til gamle takter. Det er skuffende. Dette tiltaket er tiljublet av helsenæringen. Senterpartiet har ikke overraskende også hengt seg på. Det er en klippetro på at så lenge staten leverer tjenester, er kvaliteten sikret. Vi ønsker å gå videre og ser på pasienten.

Rigmor Aasrud (A) [12:52:51]: Før valget i 2013 sa Høyre at sykehusene trengte mer penger. Det sa også Arbeiderpartiet. Vi lovte 12 mrd. kr, og Høyre kvitterte ut det samme beløpet. I DN i oktober i år forklarer statsråd Høie at han er fornøyd med situasjonen, selv om han henger etter med flere milliarder for å nå målet om 12 mrd. kr i løpet av perioden. Det er oljeprisfallet som har skylda, sier statsråden. Men målet om skattelette er nådd, så prioriteringen er i alle fall tydelig. Mange sykehus sliter. Sykehuset Innlandet er intet unntak. Tilbud må kuttes, og det er nye runder med å flytte rundt på behandlingstilbud.

I innlandet er vi glad for at det bevilges penger til planlegging av ny luftambulansebase. Venstres Ketil Kjenseth skal ha ros for det, men det er et stort men. Sykehuset Innlandet må i år kutte om lag 50 mill. kr for å få balanse i driften. Situasjonen ble ikke bedre etter at forlikskameratene økte effektiviseringskravene med nesten en halv milliard. Det er en fattig trøst at det er bare halvparten av det Venstre har foreslått i sitt alternative budsjett.

Vi skal lete etter muligheter for å jobbe mer effektivt i offentlig sektor, men det går noen grenser. Desentraliserte strukturer koster, men sentralisering gir sjelden de effekter som vi har blitt forespeilet når det gjelder økonomi. Mer effektiv drift innenfor dagens rammer er mulig, og det har sykehussektoren bidratt med over lang tid. Operasjonsstuer og utstyr brukes i flere timer i døgnet, og innleggelser planlegges for å få best mulig flyt i bruk av ressurser. Det er bra, men det er et tak for hva som er mulig å ta ut i effektivisering. Utnyttelse av utstyr begrenses av døgnets timer og tilgjengelig personell.

Vi bor spredt i Norge. Derfor er det viktig at de lokalmedisinske sentrene får mulighet til å bidra. Men ikke bare fordi vi bor spredt. Det er fornuftig å behandle pasienter på lavest mulig nivå.

Jeg skulle ønske at slike tilbud får en framtredende plass på helseministerens dagsorden i tiden framover. Vi trenger de lokalmedisinske sentrene. De gjør en god jobb for pasientene, men det trengs større oppmerksomhet for å sikre de økonomiske rammene.

Jorid Holstad Nordmelan (A) [12:55:51]: Arbeiderpartiet mener det neste store helseløftet i Norge må handle om barn og unges psykiske helse. God psykisk helse er nødvendig for å leve gode liv, og vi vet at det påvirker gjennomføringen av videregående skole og framtidig arbeidsevne, og sånn sett koster både samfunnet og enkeltmennesket dyrt. I arbeidet for barn og unge må vi i større grad se hele livsløpet, generasjonsperspektivet og familien, med nettverk og ressurser, under ett.

Familier i Norge i dag er ulike i sammensetning og har ulike, mangfoldige og sammensatte behov når de kommer i en situasjon der de trenger hjelp. Felles for de aller fleste familiene er likevel at voksne må ha det bra for at unger skal ha det bra. Det er derfor et stort behov for mer helhetlige tjenester som ser hele familien. Det fremmer jeg og Arbeiderpartiets helsefraksjon et representantforslag om i dag. Vi trenger kommunale lavterskel helsetilbud for familier, som er tverrfaglige og lett tilgjengelige, med mulighet for «drop in».

Det finnes flere kommuner som lykkes med det. Et eksempel er Stange, som har etablert Stangehjelpa. Der jobber mange forskjellige faggrupper samlet under ett tak med få skott mellom yrkesgruppene. Stangehjelpa tilbyr en rekke tjenester for hele familien, både samlet og individuelt, og en evaluering av resultatene fra Stangehjelpa fra 2013 viste at fire av fem som tok kontakt med dem, fikk det bedre. I tillegg viser evalueringen av pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp, der formålet er å øke tilgangen til behandling for angst og depresjon gjennom kortere ventetider, ingen henvisningsplikt og gratis behandling, at 60 pst. ble friske etter behandling.

For Arbeiderpartiet er det et viktig prinsipp at alle skal ha tilgang på likeverdige helsetjenester, uavhengig av hvor man bor. Det må finnes rom til å finne gode lokale løsninger på hvordan man best skaper et lavterskel hjelpetilbud, men det er også viktig at staten støtter opp med midler for å sikre at et slikt tilbud blir tilgjengelig i alle kommuner. Derfor foreslår vi å gi 100 mill. kr til dette, fordi fellesskapet må stille opp for de ungene og familiene som trenger mer støtte, ved å gjøre det lettere å få hjelp tidlig.

Det er ingen hemmelighet for noen at regjeringen bruker mye penger, og det er første gang det hentes penger ut av oljefondet, og at man ikke bare bruker avkastningen. Det er penger ment for framtidige generasjoner, og da er det ekstra skuffende at man ikke investerer i framtiden gjennom å investere i barn og unges psykiske helse. Vi trenger et løft, og da må vi samarbeide med kommunene om å få på plass gode tjenester – ikke gi kommunene så stramme budsjett at det blir vanskelig å satse på nye ting. Vårt økonomiske opplegg for kommunene, i lag med det vi legger inn i helsebudsjettet, viser at vi tar denne utfordringen på alvor. Vi er villige til å investere i barn og unges psykiske helse.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:58:58]: Det har vært debatt om avviklingen av den såkalte diagnoselisten for fysioterapi, og det er forståelig at det kan virke urettferdig å måtte betale egenandel for noe en har sluppet tidligere. Men det er svært mange som oppfatter dagens ordning som veldig urettferdig. I Sarpsborg Arbeiderblad i forrige uke uttalte både pasienter og en fysioterapeut at de mener det er mange gode poeng for å endre denne ordningen. Den ene pasienten sa:

«Det er aldri bra å betale noen ting, man vil jo helst ha det gratis. Men når det først er slik, skjønner jeg at man treffer flere på denne måten. Flere kan få behandling hvis alle betaler litt.»

Fysioterapeuten uttalte:

«Diagnoselisten har vært vag og vanskelig å tolke, og den har vært svært urettferdig. For eksempel har mange kreftformer ikke gitt egenandelsfritak. Som fagperson har det vært vanskelig å forsvare logikken i dette her.»

Allerede i 2007 pekte en arbeidsgruppe under Arbeids- og velferdsdirektoratet på at sykdomslisten ikke treffer alle brukere med stort behov. I 2014 nevnte også Norheim-utvalget i sin NOU at sykdomslisten bør revurderes.

Dagens ordning er urettferdig overfor de pasienter som har behov for fysioterapi, men ikke står på sykdomslisten. I Høyre mener vi det er mest rettferdig at alle behandles likt og i tråd med den praksis vi har i resten av helsetjenesten, der alle pasienter betaler en lav egenandel inntil en frikortgrense. Hvis Arbeiderpartiet, som i dag stemmer imot dette, hadde hatt flertall her i salen, ville 45 000 kronikere som ikke har en diagnose som står på denne sykdomslisten, fått en skjerpelse til neste år på 722 kr. Arbeiderpartiet setter en strek over regjeringens forslag om å gi 9 500 barn mellom 12 og 16 år fritak for egenandeler under egenandelstak. Det er julegaven fra Arbeiderpartiet og representanten Freddy de Ruiter.

Ikke bare gjør Arbeiderpartiet en urettferdig ordning enda mer urettferdig. Vi undrer oss også over om Arbeiderpartiet har inndekning for dette. Etter våre beregninger ser det ut som Arbeiderpartiet mangler over 100 mill. kr, og det ville derfor være fint om vi kunne få en redegjørelse for hvordan Arbeiderpartiet har inndekning til å beholde diagnoselisten og samtidig finansiere opp den viktige opptrappingsplanen for rehabilitering.

Avslutningsvis: Når det gjelder de forslagene som er fremmet i salen i dag, vil Høyre stemme imot disse. Jeg rekker ikke å redegjøre for alt, men når det gjelder forslagene fra Senterpartiet, undrer vi oss litt over hvorfor dette ikke har vært en del av komitébehandlingen. Det er jo et budsjett som har ligger der siden oktober. Vi mener det er for tidlig å vurdere disse synergiene knyttet til Norsk helsearkiv, og at IKT-systemene vil være innordnet under det nye Direktoratet for e-helse.

Når det gjelder dette med forskning, mener vi at det må vurderes av dem som faktisk vurderer hvor og hvordan man skal forske.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:02:13]: Jeg fikk et visst behov for å snakke om ventetider og ventelister, for det er blitt en debatt som nesten foregår på en annen planet. Når vi hører helseministeren og regjeringspartiene snakke om dette, skulle man tro at man ikke hadde fått med seg det som skjedde i vår, da sykehusene selv og Dagens Medisin avdekket at det ser litt annerledes ut i realiteten hva angår ventetider og ventelister, enn det de offisielle statistikkene viser.

I høst fikk vi altså avdekket at 160 000 pasienter står på interne lister i sykehusene og blir skjøvet på i pasientbehandlingen. Dette er pasienter som ikke reflekteres i den offisielle statistikken. Helseministeren gikk da ut og innrømte at sykehusene nok hadde et logistikkproblem. Det kan han ha rett i, men jeg synes helseministeren også har et forklaringsproblem. For eksempel tallet 80 000 færre pasienter som venter på behandling, hva slags tall er det – eller 80 000 i kø, som han snakker om? Antall pasienter som venter på behandling, sier Norsk pasientregister ikke har noe å si isolert sett for kvaliteten på behandlinga i norske sykehus. Det tallet kan være høyt, og det kan være lavt. Og begge deler kan være positivt eller negativt – alt etter hva som ligger bak de tallene.

Det vi må se på, er følgende: Er det en god match mellom antall pasienter som befinner seg i sykehusene, og de ressursene vi stiller til disposisjon? Det er det vi må spørre om. Og hvordan ser vi det? Det ser vi på mange ting, men vi ser det vesentlig på tre ting. Det ene er ventetidene – reelle ventetider i hele pasientforløpet. Det andre er kvaliteten på behandlingen, og det tredje er hvordan sykehusene kommuniserer med pasientene. Når det gjelder det siste, tror jeg de fleste vil innrømme at vi har en del å gå på.

Kvaliteten må vi hele tida se på og etterprøve om den er god nok. Den er høy i norske sykehus, men vi må hele tida etterprøve den.

Så er det ventetidene. Det er riktig at de ventetidene som vi kan måle – og det er primært fra henvisning er sendt til første konsultasjon – har gått ned. De har gått ned fra 2010 – 2010, ikke 2013. Det året er ikke en tilfeldighet, for det var det året alle helseforetakene var i balanse igjen – etter at vi hadde strevd med en sykehusøkonomi som vi fikk i fanget i 2005. Og ikke bare det, vi fikk også et tak på antall behandlinger. Her har man svaret på det spørsmålet helseministeren ikke ville gi meg svar på: Det var den borgerlige regjeringa som innførte et tak på antall behandlinger, i 2004. Jeg vil gjerne at helseministeren forklarer hva som var årsaken til at man innførte dette taket i 2004.

Ruth Grung (A) [13:05:25]: Kreft er en av de diagnosene som øker mest. Heldigvis har det skjedd en radikal utvikling i behandlingstilbudet. Protonterapi er mer presis enn stråleterapi. Det vil gi færre senskader og færre bivirkninger og dermed være bedre for den enkelte pasient og også samfunnsøkonomisk ved at det gir mindre påvirkning når det gjelder framtidig funksjonsnivå.

På samme måte som det ordinære stråleterapitilbudet som vi har i dag, er desentralisert, ønsker man også at protonterapitilbudet blir desentralisert. I utgangspunktet ønsker man et slikt tilbud i hver helseregion, men faglig er det anbefalt å starte opp i Helse Sør-Øst og Helse Vest. Det er der vi har de to sterkeste fagmiljøene, og det er viktig at de kan få utfylle hverandre i utbyggingen av et norsk protonterapitilbud. Helse Bergen ligger langt framme faglig sett, kanskje lengst framme. De har allerede tomten klar og har fått en gave på 250 mill. kr som kun kan brukes til dette formålet.

I budsjettforliket står det at man er enig om at det skal planlegges for to protonterapisentre, men bygges ett før 2022, mens det under behandlingen i komiteen kom en flertallsmerknad hvor man ønsker å presisere at man fortsatt ønsker mulighet for at det kan etableres to protonterapisentre parallelt, ved to ulike sykehus. Dette tror vi er viktig, faglig sett. Selv om det er Bergen som ligger lengst framme, er den største populasjonen i Oslo, og det er viktig at disse to miljøene får en faglig utvikling. Sverige har allerede fått på plass sitt protonterapisenter. Det er ingen grunn til at Norge skal holde igjen, spesielt innenfor et område hvor – som jeg sa innledningsvis – antall kreftdiagnoser øker, men også innenfor et område hvor Norge generelt sett ligger langt framme.

Det er litt underlig at man her velger å bryte med den finansieringsformen som man har fått på plass – som kanskje er en av hovedgrunnene til at en har fått kontroll over økonomien i sykehusene – ved å innføre et investeringstilskudd bare til dette formålet og ikke til andre. Jeg tror at det vil få den virkning at man da kan vise til dette når man skal bygge andre ting senere. Det er uheldig.

Det viktigste er at vi nå legger til grunn flertallsmerknaden, at man planlegger for to, og at man kommer tilbake ved neste budsjett og ser at det kan realiseres to sentre innen 2022.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:08:28]: Budsjettforliket ga et kutt på foreslått ramme på nesten en halv milliard, det har vi hørt mange ganger i dag. Dette er fakta, og det nytter ikke å benekte det, selv om det er for mange i dag er ubehagelig. Dette vil gi et dårligere tilbud. Sykehusene står foran store økonomiske utfordringer. Vi vet at befolkningen blir eldre, og vi vet at sykdomsbildet endrer seg. Dette er kostbart. I tillegg skal sykehusene tilby og betale for nye og dyre medisiner. Arbeiderpartiet mener at det framlagte budsjettforslaget stiller sykehusene i en vanskeligere situasjon.

Det er et paradoks at på tross av rekordhøy oljepengebruk i budsjettet og kraftig økt utbytte fra statlige selskap så prioriterer ikke Høyre sitt klareste løfte til landets sykehus og pasienter. Dette er uklok politikk.

Jeg var selv i møte med deler av Nord-Norge-benken med Helse Nord for noen få uker siden. Det var før forliket var kjent og kuttene kom. Det er en krevende budsjettprosess, og det er ikke tvil om at det er store forskjeller mellom det å få et kutt på 55 mill. kr til Helse Nord og å få 184 mill. kr mer, som er differansen mellom forliket og Arbeiderpartiets budsjett, som har 1,5 mrd. kr mer til sykehusene.

I samme møte ble nye luftambulanser diskutert. På grunn av økonomi får nå Helgeland et mindre helikopter enn det som er der i dag, med dårligere plass og lavere marsjfart. Svaret fra Helse Nord var at dette var begrunnet i økonomien. Et større helikopter ville kostet 25 mill. kr mer.

Det har også vært planlagt å stasjonere et ambulansejetfly i Nord-Norge, ikke minst med tanke på beredskapen mot Svalbard. Men også her ble økonomien avgjørende. Det ville ha kostet 65 mill. kr mer med et eget jetfly i Nord-Norge. Nå blir løsningen at man må rekvirere dette jetflyet fra Gardermoen.

Det er også gjort endringer i bilambulansetjenesten på Helgeland. Her var også økonomien avgjørende. Dette er bare noen eksempler fra Helse Nord.

Vi fikk også høre at vi ligger etter svenskene på robotisering. Svenskene er kommet lenger med velferdsteknologien enn Norge. Også her var en av grunnene økonomien. Forliket vil gi betydelig mindre til helseforetakene, og det vil bety noe både for pasientene og for de ansatte, og ikke minst for tempoet i digitaliseringen.

Det er stor forskjell på tilbudet mellom forliket og Arbeiderpartiets budsjett. Helse Sør-Øst ville fått 767 mill. kr mer, men kuttes nå med 229 mill. kr. Helse Vest ville fått 271 mill. kr mer, men får nå et kutt på 81 mill. kr. Helse Midt-Norge ville fått 204 mill. kr mer, men får nå et kutt på 61 mill. kr. Og, som sagt, Helse Nord ville fått 184 mill. kr mer med vårt budsjett, men kuttes nå med 55 mill. kr.

Karianne O. Tung (A) [13:11:52]: Også denne gangen ble regjeringspartiene og samarbeidspartiene enige om lite gjennomtenkte kuttforslag i innspurtsrunden til budsjettforliket. For to år siden fikk vi poseavgiften, den ble aldri innført. I fjor kom flypassasjeravgiften, og flere hundre arbeidsplasser på Rygge gikk tapt.

I år er det altså sykehusenes tur. Vær så god: 427 mill. kr mindre er julegaven til landets sykehus. Med de beste ønsker for julen og det neste året! Hilsen Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse kuttene er så store at de med stor sannsynlighet vil gi kutt i pasientbehandlingen.

Vi vet at sykehusene står foran store økonomiske utfordringer: Befolkningen blir eldre, og sykdomsbildet endrer seg. Dette er kostbart. I tillegg skal sykehusene tilby og betale for nye og dyre medisiner. Arbeiderpartiet mener at det framlagte budsjettvedtaket stiller sykehusene i en svært vanskelig situasjon. Nå må de ansatte løpe raskere og jobbe fortere. Legeforeningen og Sykepleierforbundet er rasende.

Til tross for rekordhøy oljepengebruk og kraftig økt utbytte fra statlige selskaper klarer altså ikke Høyre å holde sitt klare løfte til landets sykehus og pasienter.

Når Helse Midt-Norge skal lage budsjettet for neste år, har St. Olavs Hospital i Trondheim og de andre i foretaket 61 mill. kr mindre å rutte med. Psykiatribygget har aldri vært lenger unna. Hvordan Høyres representanter i Sør-Trøndelag kan forsvare dette, fatter jeg ikke. Jeg trodde vi tverrpolitisk var enige om å bygge St. Olavs Hospital opp, ikke ned. Direktøren ved St. Olavs Hospital, Nils Kvernmo, sier at det ekstra kuttet betyr mye for sykehuset, og at det rammer dem hardt:

«Vi har effektivisert i ti år, og forbedret produktiviteten med 40 til 50 prosent. Det er et åpenbart misforhold mellom ambisjonsnivået for spesialisthelsetjenesten og samtidige krav til omstilling.»

Det betyr noe hvem som styrer dette landet.

Sør-Trøndelag trenger ikke store skattekutt til dem med mest fra før. De trenger en regjering som prioriterer St. Olavs Hospital og midtnorske pasienter. Med Arbeiderpartiet ved roret ville Helse Midt-Norge fått 204 mill. kr mer. I stedet har regjeringen latt oljepengene renne direkte ut i lomma til dem med mest fra før.

Nå gjelder det mer enn før. Norge trenger et nytt flertall, og Sør-Trøndelag trenger en ny regjering som satser på sykehusene, og som holder det de lover.

Anette Trettebergstuen (A) [13:14:39]: I et stort budsjett er det ofte slik at det er de små tingene som kanskje blir oversett, som faktisk betyr mest for folk der ute. Den kulturelle spaserstokken er en slik sak.

Det å ha tilgang til og få oppleve kulturaktiviteter i ulike former – enten det gjelder barneteater eller mer profesjonelle utøvere innen sang og musikk, eller det rett og slett bare gjelder høytlesning fra en bok du liker, eller et dikt som minner deg om noe fra hjemstedet ditt, der du kommer fra – er av stor betydning for livskvaliteten til oss alle. Det å oppleve kultur gir bedre helse og bedre trivsel. Det har forskningen vist oss lenge, og hvis vi tenker oss om, er det jo helt åpenbart.

Det at alle skal ha tilgang til kunst og kultur uansett bakgrunn, helse og lommebok, er en helt klar rettesnor i Arbeiderpartiets kulturpolitikk. Derfor har vi prioritert universelle fellesskapsordninger som bygger ned terskler som Den kulturelle nistepakka i barnehagen, Den kulturelle skolesekken i skolen og også Den kulturelle spaserstokken. Den ble innført da vi satt i regjering i 2007 og bygger på tanken om at eldre eller andre som ikke så lett selv kan oppsøke ordinære kulturtilbud, har like stort behov for og like stor rett til kunstneriske og kulturelle opplevelser som alle oss andre.

Så er det slik at regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet foreslo å avvikle hele ordningen i 2015. Til da hadde ordningen gitt eldre i 387 kommuner kulturelle opplevelser av stor verdi, livsglede og helse. Saken skapte, naturlig nok, store reaksjoner da det til og med ble foreslått at de ansatte, sykepleierne og hjelpepleierne, selv bare kunne ta over de oppdragene som profesjonelle kulturarbeidere tidligere hadde stått for. Heldigvis klarte Kristelig Folkeparti og Venstre å redde «spaserstokken» i land, men nå er pengene som før kom fra helse- og kulturbudsjettet, inne i kommunerammen. Og som med alt annet som forsvinner inn i det store sluket, er det nå helt umulig å si hvordan ordningen benyttes rundt om i kommunene. Men at tilbudet er svekket som følge av det grepet, er det liten tvil om.

Vi i Arbeiderpartiet vil satse på flere ordninger som «spaserstokken». Vi vil kjempe imot alle forsøk på kutt i den type ordninger, og vi vil ha Den kulturelle spaserstokken ut av kommunerammen og inn på budsjettet igjen. Det er trist at en regjering med rekordhøy oljepengebruk kutter i og setter ordninger som Den kulturelle spaserstokken i fare. Det er usosialt, smålig og feil, men det føyer seg bare inn i rekken av slike prioriteringer fra denne regjeringen.

Terje Aasland (A) [13:17:53]: Helseminister Høies manglende evne til å følge opp egne valgløfter har blitt nevnt flere ganger i debatten. Det er egentlig ikke så veldig rart, for en kan vel etter hvert oppfatte alle løftebruddene fra dagens regjering som synonymt med noe av det som er verdigrunnlaget til regjeringen.

Da Høyres nestleder, nåværende helse- og omsorgsminister Bent Høie, lovet 12 mrd. kr mer til sykehusene i valgkampen 2013, var det mange som trodde på det. Men tre år etter at valgløftene ble gitt, oppleves nå mange steder rundt om i landet dette løftesviket på kroppen. Sykehuset Telemark er ikke noe unntak og er nå inne i en meget anstrengt og alvorlig økonomisk situasjon. Men det er ikke bare ved Sykehuset Telemark, det er ved Borgestadklinikken i Telemark, og det er ved Betanien Hospital i Telemark. Men i Sykehuset Telemark skal de altså til neste år kutte mellom 60 og 70 mill. kr, og i de påfølgende år 250 mill. kr.

I Sykehuset Telemark var de tidlig ute med å få vedtatt en utviklingsplan. Resultatet av utviklingsplanen er to nedlagte lokalsykehus, økt press på gjenværende avdelinger og en økonomi ute av kontroll. Det er kontinuerlige diskusjoner. Arbeiderpartiet fryktet det da utviklingsplanen ble vedtatt og verifisert i foretaksmøtet. Derfor fremmet vi flere forslag som nettopp ba regjeringen følge situasjonen særdeles nøye og sørge for at det var økonomisk handlingsrom for å gjennomføre utviklingsplanen på en god måte. Men vi talte den gang – og foreslo – for døve ører.

Nå i ettertid ser vi konsekvensene. Administrerende direktør har trukket seg og gått fra stillingen på grunn av situasjonen, styrelederen har måttet gå på grunn av situasjonen, og helseminister Høie, som indirekte verifiserte utviklingsplanen, burde kanskje også tatt konsekvensene av den situasjonen. Det er meget alvorlig, og det er en meget anstrengt situasjon ved Sykehuset Telemark. Nå er ny styreleder på plass. En kan forvente at i løpet av neste år får en på plass en ny administrerende direktør.

Det er direkte løftesvik og manglende oppfølging som er årsak til situasjonen. En kan i hvert fall nå forvente, kanskje, at helseministeren følger situasjonen og tar ansvaret for det han gjorde i foretaksmøtet da han indirekte godkjente utviklingsplanen, og at han gir sykehuset tilstrekkelig handlingsrom i en krevende økonomisk tid og sørger for at investeringer kan komme, i tråd med det som har vært forutsatt. Men så langt er det eneste en opplever i Telemark nå, et treårsprosjekt med løftesvik fra dagens regjering når det gjelder sykehus og helse.

Freddy de Ruiter (A) [13:21:13]: Det er ikke sikkert at jeg rekker å kommentere det med julegaver, så det kommer jeg kanskje tilbake til i et senere innlegg.

Barn, ungdom og voksne med livslange og store hjelpebehov blir i altfor stor grad neglisjert av hjelpeapparatet. Jeg merker meg de siste dagers debatt om BPA, som nettopp er et av mange eksempler på at alt ikke er som det skal være. Utfordringen er at vi verken har en spesialisthelsetjeneste eller kommuner som er spesielt opptatt av å sørge for at disse innbyggerne og foreldrene deres skal ha et fullgodt liv.

La meg først ta en visitt til spesialisthelsetjenesten. Etter mange samtaler med foreldre, brukere, brukerorganisasjoner, ansatte og sykehusledere synes det klart at spesialisthelsetjenesten prøver å skyve fra seg mest mulig av sitt ansvar. Vi er nødt til å tydeliggjøre spesialisthelsetjenestens ansvar for diagnostisering, behandling, oppfølging og veiledning av brukere, foreldre og kommuner. Det kan dessverre se ut som om mange, særlig barn og unge innenfor denne kategorien, blir grovt nedprioritert av sykehusene.

I mange kommuner er bildet dystert. Lista over utfordringer er lang. Stikkord er BPA, avlastning, omsorgslønn, koordinator, botilbud, barnehagetilbud, SFO-tilbud, skoletilbud, m.m. Vi trenger et enda tydeligere regelverk, som sikrer likeverdige, koordinerte og gode tjenester til de mest sårbare og deres familier. Men vi trenger også et tilsyn som i langt større grad følger dette området opp. I dag er det dessverre sånn at fylkesmennene ikke ønsker å ta i disse sakene, og når de gjør det, dekker de seg bak definisjoner som «forsvarlig tilbud» og «lokal handlingsfrihet» – uten å gå inn i realitetene. Dette er uakseptabelt. En vei ut av dette uføret vil bl.a. være å følge opp den nylig avgitte NOU-en På lik linje – åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.

Kjersti Toppe (Sp) [13:23:58]: Til opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering som ligg i budsjettproposisjonen: Senterpartiet føreslår at den planen bør sendast i retur til regjeringa. Den fekk veldig sterk kritikk i høyringsrunden. Han er lite konkret, han er ikkje finansiert, og ein sender rekninga til pasientane ved å innføra eigendelar.

Når det gjeld dagaktivitetsplassar, som mange har vore innom, føreslår Senterpartiet konkret at tilskotssatsen skal aukast til 50 pst. Det er det einaste rette å gjera. I fjor gjekk to tredelar av tilskotet tilbake til staten fordi det sto urørt. Kommunane brukar ikkje tilskotet, og derfor må vi betre tilskotet. Dette føreslo Senterpartiet for to år sidan, og no bør fleirtalet sjå på dette.

Når det gjeld den gylne regelen at vekst innan rus og psykisk helse skal vera større enn veksten innan somatikken, tenkjer eg at det er oppsiktsvekkjande at fleirtalspartia i det heile tør å bruka denne regelen som eit bevis på satsinga på rus og psykiatri, for den har jo vore innført i tre år, men har ikkje verka i tre år. Og når styreleiaren på St. Olavs Hospital til NRK spør om regelen kan tolkast slik at den er oppfylt dersom føretaket kuttar mindre i psykiatrien enn i somatikken, så viser det kor gale dette har gått.

Helseministeren nemnde ikkje i sitt innlegg orda «folkehelse» eller «førebygging» med eitt ord, og det er ikkje i den første budsjettdebatten det har skjedd. Regjeringa skal utvikla pasientens helseteneste, og da forstår eg at det er viktig med pasientar. Senterpartiet vil utvikla folkets helseteneste, og det er noko langt meir enn å behandla pasientar. Vi vil ha likeverdige helsetenester, og vi vil ha desentraliserte helsetenester, noko som er grunnlaget for heile vårt solidariske samfunn.

Når det gjeld sjukehusbudsjettet, er det snakka veldig mykje om det i dag. Senterpartiet prioriterer 1,4 mrd. kr meir, som omfattar 500 mill. kr til lokalsjukehus, 100 mill. kr til fødetilbod, 100 mill. kr til rus og psykiatri og 100 mill. kr til fleire turnusstillingar og utdanningsstillingar. Men eg er forskrekka når eg høyrer på debatten i dag, at ein har skylappar på seg når det gjeld kva som faktisk skjer der ute. I føretak etter føretak planlegg dei kutt til neste år, dei planlegg å ta ned årsverk, og det skjer over heile landet. Er fleirtalet innforstått med dette? Eg berre spør.

Til slutt til representanten Aasland: Arbeidarpartiet kunne ha gjort noko anna i denne saka om det ville.

Eirik Sivertsen (A) [13:27:18]: Helse Nord har vedtatt et nytt opplegg for ambulansehelikopter i perioden 2018–2024. Det betyr et dårligere tilbud i Nord-Norge. Leger sier tilbudet vil settes år tilbake. Helseministeren toer sine hender og sier at dette er helseforetakets ansvar.

Det er spesielle utfordringer i Nord-Norge, det vet vi som bor der. Det er enorme avstander, områder som er tynt befolket, og vi har ikke så mange sykehus – naturlig nok. Men da holder det ikke med vanlige ambulanser. For å sikre oss et godt nok helsetilbud har vi derfor systematisk bygd ut luftambulansen. Det er åpenbart at en kan ikke kjøre noen i en vanlig ambulanse fra Mosjøen til Tromsø – det er 760 kilometer å kjøre. Men regjeringen bygger nå ned dette tilbudet, som vi har brukt år på å bygge opp.

Fra 2018 vil det være små helikopter i både Brønnøysund og Evenes i Nordland fylke. De små helikoptrene flyr saktere, de har dårligere løfteevne, og de er mer følsomme for dårlig vær. De kan ikke ta med seg hundeekvipasjer og annet innsatspersonell uten videre. Muligheten til å fly ut dykkerteam begrenses, brannmenn med klippeutstyr kan ikke tas med til ulykkessteder, muligheten til å fly kuvøsebarn svekkes, og pasienter som trenger hjerte-lungemaskin, får ikke lenger det tilbudet.

Hva vil så den reduserte farten fra 2018 for disse helikoptrene bety for f.eks. helseregionen? Det er påvist at det er ca. 17 pst. lavere flyhastighet. Raske ambulansehelikopter blir stadig viktigere ettersom flere hyperakutte medisinske tilstander kan behandles ved sykehusene. Ved akutt hjerteinfarkt er nå standardbehandling at pasienten raskest mulig skal til en spesialisert sykehusavdeling for å få blokket ut den trange blodåren. For befolkningen på Helgeland finnes det i dag sånne senter i Trondheim og i Tromsø, henholdsvis 365 kilometer og 414 kilometer – i luftlinje – fra et sted som Mo i Rana. De siste 15 årene har pasienter med hjerneslag kunnet få blodoppløsende medisin. Nå står en ny revolusjon i hjerneslagbehandlingen for tur. Det innebærer at pasienter med store hjerneslag kan få tilbud om uthenting av blodproppen som har forårsaket hjerneslaget. Det tilbudet er etablert i Trondheim og i Tromsø. Både akutt hjerteinfarkt og hjerneslag er eksempler på hyperakutte medisinske tilstander der hvert minutt teller for å hindre massedød av hjerte- og hjerneceller. Andre typer akutte tilstander med tilsvarende krav til høyspesialiserte sykehus er alvorlige skader og komplikasjoner knyttet til fødsel og for tidlig nyfødte.

I 2008 fikk vi et løft for Brønnøysund-basen, som viste seg berettiget og framtidsrettet, da vi fikk et stort helikopter. Å erstatte denne kvaliteten i 2018 med en helikoptertype som er den minste og langsomste som noensinne har operert ut fra Brønnøysund, er meningsløst og bakstreversk. Helse Nord sparer penger, men det er befolkningen på Helgeland som ikke i samme grad som resten av landet får dra gevinster av vesentlige medisinske nyvinninger.

Vi som bor i Nord-Norge, trenger et like godt helsetilbud som resten av landet. Det krever andre løsninger, tilpasset landsdelens utfordringer, som et solid og robust luftambulansetilbud. Da må tilbudet utvikles, ikke bygges ned, sånn som denne regjeringen legger opp til.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [13:30:39]: Nærhet til sykehus er en kvalitet i seg selv, spesielt for eldre pasienter, og gjør at det lettere er mulighet for å samarbeide med kommunehelsetjenesten. Senterpartiet vil styrke lokalsykehusenes mulighet til å behandle de vanligste tilstander og sykdommer og opprettholde akuttkirurgi som en del av breddekompetansen. Derfor styrker vi sykehusøkonomien med 1 mrd. kr utover regjeringen sitt forslag. Etter budsjettavtalen har det beløpet økt til 1,4 mrd. kr. 500 mill. kr av disse er begrunnet i behov for å utvikle lokalsykehustilbudet og styrke ambulansetjenesten i distriktene. I dag blir to av tre pasienter som blir innlagt på sykehus, behandlet på lokalsykehusnivå.

I dag forsvinner ambulansene mange steder. Det er ikke holdbart. Trygghet og nærhet er utrolig viktig, og prehospitale tjenester må styrkes. Det gjelder bilambulanse, det gjelder båt, det gjelder helikopter, og det gjelder fly. Vi trenger alle de elementene for å sikre at folk raskt kommer seg fram til livreddende behandling. Derfor må ambulansetjenesten bygges ut, ikke sentraliseres, som vi ser nå, og det er helt nødvendig at responstidene følges opp og lovfestes.

Jeg gruer meg mange ganger når jeg er ute og kjører langs veiene på vinterstid. Det er så mange nestenulykker og så mange ulykker. Det er bare et hell mange ganger at man berger seg. En alvorlig ulykke der det er stor skade og man ikke har skikkelig helikopter, og der man ikke har nærhet til ambulansen og må vente, kan få fatale følger. Derfor er ambulansetjenesten utrolig viktig, og det er trasig å se alle kuttene som er, ikke bare i Nordland, ikke bare på Helgeland, der jeg kommer fra, men mange plasser rundt om i landet.

Jeg må si at jeg er forundret over at man ikke vil videreføre Klara Klok-prosjektet, som har levd i mange år, og som har fungert godt. Senterpartiet vil at det skal fortsette, og vi prioriterer 3 mill. kr til dette.

Til sist: Jeg synes det er ganske kjipt at man ikke styrker TT-ordningen. Tilrettelagt transport for brukere med særlige behov er utrolig viktig for folk som trenger tilrettelagt transport for å kunne være med i samfunnet på lik linje med alle andre.

Odd Omland (A) [13:33:29]: Arbeiderpartiets alternative budsjett har 1 mrd. kr mer til sykehusene for 2017 enn det regjeringen har. Som mange har vært inne på, lovte Høyre før valget det samme som Arbeiderpartiet – 12 mrd. kr mer til sykehusene over denne fireårsperioden. Arbeiderpartiet har fulgt opp sine lovnader, men det har ikke regjeringen gjort. De ligger vel ca. 3 mill. kr under sitt løfte for hele perioden. Budsjettforliket forverret dessverre situasjonen for sykehusene enda mer. Cirka en halv milliard kuttes i nye effektiviseringstiltak. Dette er et nytt storkutt som Arbeiderpartiet ikke støtter – en regning som nå sendes pasientene og dem som jobber på sykehusene.

Sørlandet sykehus sliter økonomisk, og store kutt i antall stillinger er varslet. For Sørlandet sykehus utgjør Arbeiderpartiets forslag om 1 mrd. kr mer og det nye effektiviseringskravet til sammen trolig ca. 70 mill. kr – penger som sykehusene på Sørlandet kunne brukt til satsing på ansatte, utstyr, nye behandlingsmetoder og raskere behandling. Dette skaper som sagt store utfordringer for de tre sykehusene på Sørlandet. Vi har for ikke lenge siden også vært gjennom en opprivende debatt vedrørende Flekkefjord og funksjonsfordeling, igjennom behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Etter dette ble det nedsatt en bredt sammensatt prosjektgruppe som fikk i mandat å se på hva et samlet akuttilbud ved Flekkefjord skal inneholde fra 2018. Et stort flertall har kommet med sin anbefaling, og disse anbefalingene virker positive. Jeg konstaterer likevel at et lite mindretall ennå refererer til regjeringens opprinnelige forslag og anbefaling av 60 000–80 000 innbyggere for å drive akuttkirurgi, basert på det volumet og den kvaliteten som bør legges til grunn. Her burde etter min mening ministeren gi beskjed om at dette ikke skal være noe kriterium etter behandlingen av planen i Stortinget.

Jeg konstaterer at det budsjettforliket som foreligger i dag, ikke er noe løft for utviklingen av Sørlandets sykehus framover.

Kjersti Toppe (Sp) [13:36:06]: Ein samrøystes komité føreslår at «Stortinget ber regjeringen sikre en løsning som bidrar til at norsk helsetjeneste får en allmenn og nasjonal tilgang til solid, trygg og kvalitetssikret informasjon om alle legemidler som er i rutinemessig bruk til barn».

Til statsråd Høie: Det svaret som vart gitt i replikkordskiftet, synest ikkje eg er akseptabelt. Stortinget ber no regjeringa finna ei løysing, og da synest eg svaret – at ein skal be føretaka vurdera dette vidare – ikkje er akseptabelt, for dette hastar, og ein må finna ei løysing no, før nyttår.

Til representanten Wilhelmsen Trøen om våre to lause forslag om helsearkivet: Dette er ei sak som går på fleire komitear. Vi sit ikkje i kulturkomiteen, så vi tar det no i helsekomiteen. Det er slik at er ein einig i forslaget om å leggja til rette for forsking og brukarkompetanse innan IKT, så røystar ein for det. Det skal i alle fall vi gjera.

Elles støttar vi SV sine lause forslag.

Ketil Kjenseth (V) [13:37:31]: Tilbake til debatten om hvordan vi bruker pengene: Situasjonen er i dag den at det oppholder seg for mange på sykehus som ikke skulle vært der. Det er fordi vi ikke greier å forebygge, avdekke tidlig nok og sette inn behandling tidlig nok. Dialysesalene rundt om i norske sykehus fylles opp. For mange får dialyse på grunn av diabetes, som jeg har vært inne på, for mange må amputere av den grunn, og for mange blir blinde og svaksynte av den grunn. Venstre drev igjennom det nasjonale forsøket med oppfølging på avstand. Det viser at 40 pst. færre trenger å legges inn på sykehus. Vi har altså mye å gå på.

Så til representantene Aasrud og Aasland når det gjelder Sykehuset Innlandet, Sykehuset Telemark og Sørlandet sykehus: Hvorfor ikke se på en samordning av Sykehuset Telemark og Sykehuset i Vestfold? Det er 15 år siden Oppland og Hedmark fikk beskjed om å drifte åtte sykehus sammen. Hvorfor skal Telemark drifte ett sykehus?

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:38:43]: Når Arbeiderpartiet snakker om svik og løftebrudd i sykehusøkonomien, må de virkelig se seg i speilet. Jeg har lyst til å nevne foretaket Vestre Viken. I 2011 manglet sykehusene en inndekning på 190 mill. kr. Fylkeslegen ropte varsku. Hvor var indignasjonen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet da? Borte. Vi trenger ikke en ny regjering, for vi vet hva det betyr – økte køer, færre rettigheter til pasientene, mindre penger til forskning, mer klippetro på systemer og staten og mindre tro på pasientene.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:39:52]: Jeg er opptatt av hva slags verdier vi bygger helsesektoren og helsevesenet vårt på. Pasientens helsetjeneste, slik regjeringa definerer det, er noe helt annet enn det Arbeiderpartiet legger i det. Vi snakker om pasientenes helsevesen. Vi snakker om folkets helsevesen, som Senterpartiet gjør. Og vi snakker om at vi skal styrke vår felles helsetjeneste.

Pasienter i et marked blir kunder, og da er det den sterkestes rett som gjelder – den som har de tøffeste pårørende, og som bor mest sentralt. Det er den pasienten som vil vinne fram i et system der det blir mer og mer privatisering og marked. Og fritt behandlingsvalg, slik det er rigget under regjeringa, understøtter en slik utvikling. Vi kommer ikke til å reversere noen pasientrettigheter eller rett til valg når vi kommer i regjeringskontorene i 2017. Det vi skal reversere, er privates rett til å ta ut profitt av statlige midler som bevilges til helse.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:41:10]: Arbeiderpartiets representanter fortsetter å fremstille det som om sykehusbudsjettene kuttes. Det er vitterlig feil. Det blir ikke riktigere om det gjentas og gjentas.

Sykehusbudsjettene for 2017 styrkes med 1,5 mrd. kr, med økt pasientaktivitet på 2,1 pst. – samme nivå som Arbeiderpartiet lå på i sin periode. For å forklare Arbeiderpartiet at sykehusbudsjettene plusses på og ikke kuttes neste år er det fristende å si som tidligere statsminister Jens Stoltenberg sa, at hvis en går inn i en heis og trykker på syvende etasje, men heisen stopper i sjette, så går fortsatt heisen opp – ikke ned.

Bård Hoksrud (FrP) [13:41:54]: For det første håper jeg det ikke vil skje at Arbeiderpartiet kommer inn i regjeringskontorene i 2017. Igjen: Jeg håper fortsatt at den regjeringen som sitter, skal fortsette å sitte.

Til representanten Kjenseth må jeg si at Telemarks synspunkt er at vi ikke ønsker å slå sammen Vestfolds og Telemarks sykehusområder, så der er jeg veldig uenig med representanten fra Venstre.

Men det var representanten Trettebergstuen som fikk meg til å ta ordet – etter å ha hørt henne i denne sal. Hun er veldig skeptisk til at penger har gått inn i kommunerammen, for da forsvinner de og man vet ikke helt hva man skal bruke dem på. Jeg registrerer at i Arbeiderpartiets alternative budsjett er det nå foreslått veldig mye inn i kommunerammen for at kommunene skal få velge hva de skal bruke pengene på. Da er det litt rart at Arbeiderpartiet ønsker at akkurat det skal være en egen post, mens f.eks. eldreomsorg, å sikre alle en trygg og verdig eldreomsorg, ikke er viktig nok for Arbeiderpartiet til å si – som Fremskrittspartiet – at her bør vi få på plass en statlig finansiering, og her bør man teste ut en statlig forsøksordning, som handler om noe mer, det er nemlig en ordning med flere øremerkede midler for å sikre en god, trygg og verdig alderdom og eldreomsorg. Det er litt rart.

Når Arbeiderpartiet ikke ønsker å se på muligheten for å si at man må ha en statlig finansiering i eldreomsorgen, må de jo være svært fornøyd med situasjonen slik som den er der ute. Jeg har lyst til å dra fram noen få eksempler. Det ene er fra mitt eget hjemfylke, Telemark, fra Skien kommune, hvor det er sånn at man mener at man gir en trygg, god og verdig alderdom. Og ja, det gjør man heldigvis i de fleste tilfeller. Men det er også folk som ikke får den verdige og gode eldreomsorgen de skal ha, f.eks. ved livets slutt. Det har vært oppslag om Ester i Kragerø, som ikke fikk den sykehjemsplassen hun ba om, og rett før helgen var det en reportasje fra Arendal om to eldre som ikke får lov til å bo sammen. Fellesnevneren for alle disse tre kommunene er at Arbeiderpartiet styrer og har ordføreren i alle sammen.

Det er nok ikke så rart at representanten Tove Karoline Knutsen sier at kommunene ikke vil dette. Nei, dessverre, med bakgrunn i at over 200 av dem er styrt av Arbeiderpartiet, er det kanskje ikke så rart. Hadde flere av dem vært styrt av andre, tror jeg resultatet ville blitt noe helt annet. I min egen hjemkommune var det én stemme som gjorde at man ikke ble med i en statlig finansiering av eldreomsorgen, og mange sa etterpå at de gjerne ville vært med og stemt for det.

Freddy de Ruiter (A) [15:30:08]: Først en liten visitt til representanten Hoksrud og det som ble referert til om eldreomsorgen i Arendal. Den saken behandles seriøst og grundig. Det er alle partiene i Arendal orientert om, inkludert hans partifeller, og de har heller ikke hatt noe å utsette på den behandlingen denne saken får. Det er kanskje ikke alt som kommer fram i et medieoppslag heller, bare så det er sagt.

Når det gjelder Høyres og regjeringas julegave til noen av dem som har minst i samfunnet vårt, og som står på den såkalte diagnoselista, så er det potensielt 236 000, mens det er 45 000 som ikke står der, men som kanskje burde vært inne. Men det har vel aldri vært god fordelingspolitikk å ta fra dem som har lite, for å kunne finansiere tiltak til andre som har lite. Da bør en kanskje se på hvordan en gjør dette. Vi ser også at diagnoselista ikke nødvendigvis er en varig løsning, men vi ønsker tid for å komme fram til gode løsninger som gir gode skjermingsordninger for dem som har minst, og som har høye sykdomsutgifter. Da påfører man ikke dem som har aller minst, en utgift på 2 000 kr over natta. Det er en klein julegave, for å si det sånn.

Karin Andersen (SV) [15:31:28]: Det stemmer ikke når representanter fra regjeringspartiene sier at vi som vil beholde diagnoselista, skyver mange pasienter ut. Nei, vi gjør ikke det, vi finansierer det i våre budsjett, slik at de som står på lista, får gratis fysioterapi og flere får behandling. Vi har lagt inn 500 mill. kr til dette i SVs budsjett, så det er 500 mill. kr mer til den typen behandling i vårt budsjett enn det er med regjeringens opplegg.

Så til lokalsykehusene, som vi har diskutert svært lite. SV vil ta kampen opp for dem, for det store volumet av behandling kan foregå på lokalsykehusene. Det handler om vilje og evne til å satse og bygge trygghet for videre drift. Da er det mulig å rekruttere fagfolk også i de lokale sykehusene.

Det er viktig at det øremerkes penger til disse ulike tiltakene i kommunesektoren, for erfaring viser at uten øremerking blir det ikke den satsingen man har lovet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:32:49]: Det har vært mye diskusjon om sykehus i dag. Jeg har lyst til å minne om at helsebudsjettet har økt med 40 mrd. kr siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen overtok. 189 mrd. kr blir foreslått til helse. Det gjelder for alle partier i helsekomiteen, også regjeringens forslag og det som blir vedtatt.

Når man hører debatten, høres det ut som om det er store forskjeller på hvordan vi satser på helse. Innretningen er noe forskjellig. Jeg kunne akseptert kritikk for sykehusbudsjettene hvis den rød-grønne regjeringen hadde satset på sykehusene, men vi hadde åtte år med sultefôring av sykehusene, og det har kommet et løft nå med ny regjering.

Arbeiderpartiet stemmer i dag mot å gi gratis fysioterapi til barn og unge opp til 16 år. Den ordningen som de sier er urettferdig, gjør de enda mer urettferdig ved å øke byrden for dem som ikke har et fritak. Da blir det litt underlig når Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at de vet at ordningen er urettferdig, men likevel gjør de den enda mer urettferdig.

Jeg skal ikke trekke ut tiden mer, men bare gjøre oppmerksom på at det ligger to forslag fra SV og to forslag fra Senterpartiet som er nye og fremmet i dag, og jeg anbefaler Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot de forslagene.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:34:44]: Det har vært mye snakk om svekking av beredskap. Det har vært snakk om ulike sykehus som Flekkefjord, Arendal, Narvik, Gravdal, Odda og Stord. Jeg minner om at dette ble vedtatt i helse- og sykehusplanen, hvor det var noen få partier som stemte imot, fordi vi også ville ha en beredskapsvurdering av både legevakt- og ambulansetjeneste og luftambulansetjeneste i bunn før vi begynner å legge ned akuttberedskap ved de mindre sykehusene.

Derfor tenker jeg at det blir litt søkt å si at de 200 stillingene som skal kuttes i Helse Sør, er på grunn av dagens budsjett. Det var faktisk en debatt som gikk allerede i vinter om nedskjæring av 200 stillinger i Helse Sør.

Så til de forslagene som er kommet fra Senterpartiet og SV. Kristelig Folkeparti støtter forslag nr. 1 fra Senterpartiet og ikke nr. 2, og støtter ikke forslagene fra SV.

Statsråd Bent Høie [15:36:03]: Jeg vil bare svare på noen av spørsmålene og kommentarene som er kommet i debatten så langt. Først til diskusjonen om Klara Klok, der det framstilles som om barn og unge nå skal miste et digitalt helsetilbud. Det er ikke korrekt, tvert imot. Gjennom arbeidet med ungdomshelsestrategien kom det fram, som vi også ser av statistikken, at barn og unge bruker Klara Klok mindre og mindre fordi de rett og slett ikke finner fram på samme måte som før. De ønsker én vei inn, og det er ung.no, for alle spørsmål enten det gjelder helse, sosial, rettigheter eller andre typer spørsmål. Det er også det vi nå legger til rette for og har bevilget penger til. Vi er i en god dialog med Nordland fylkeskommune, hvis de fortsatt ønsker å være en mulig leverandør av den typen tjenester inn under ung.no. Men det er noe fylkeskommunen må ta stilling til.

Så har en rekke representanter vært oppe og på ulik måte beskrevet diskusjoner som foregår i ulike deler av landet. Da vil jeg minne om at Stortinget har behandlet Nasjonal helse- og sykehusplan. I Nasjonal helse- og sykehusplan er det lagt opp til et veldig klart oppdrag for at alle helseregionene skal starte arbeidet med utviklingsplaner, og det første de skal avklare i den sammenhengen, er struktur knyttet til akutt og føde. Det er de prosessene som nå er i gang, men innenfor de kravene til prosess og innhold som Stortinget har bestemt gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan.

Det betyr at kommuner, pasientorganisasjoner og fagfolk nå sitter i arbeidsgrupper og diskuterer dette. At det blir beskrevet i media, tror jeg ikke bør overraske noen i denne sal. Det er faktisk en helt naturlig del av at vi har åpne, demokratiske prosesser. Men de beslutningene som skal fattes i løpet av våren knyttet til disse spørsmålene, skal selvfølgelig være innenfor de rammene Stortinget har bestemt i forbindelse med Nasjonal helse- og sykehusplan.

Jeg skal ikke gå mye inn på diskusjonen rundt sykehusøkonomi. Mange har besvart det tidligere. Det må ikke være noen tvil om at sykehusene også får vekst i sin økonomi i 2017. Den kommer på toppen av tre år med høyere vekst enn det sykehusene har hatt tidligere. At det da er enkeltsykehus og enkelte steder der en diskuterer utfordringer med økonomien, er heller ikke noe nytt. Det hender f.eks. at både enkelte avdelinger og enkelte sykehus bruker mer penger enn det Stortinget har bevilget, og da er de nødt til å håndtere det ved å redusere utgiftene sine. Sånn er det også på de andre områdene i samfunnet, og det er faktisk sånn at det er denne salen som bestemmer hvor mye penger sykehusene skal bruke. Vi ønsker ikke å komme i en situasjon der virksomheter under staten over tid bruker mer penger enn det Stortinget har bevilget.

Torgeir Micaelsen (A) [15:39:18]: Bare noen korte kommentarer om debatten fra meg. Når det gjelder dette med ungdomshelse eller digital plattform for ungdom som ønsker å komme i kontakt med voksenpersoner og fagpersoner for å diskutere forhold uformelt, hadde f.eks. tjenesten Klara Klok 2,4 millioner besøkende i fjor. Det er ikke noen liten sidetjeneste som er etablert i Bodø. Det er en svært godt besøkt side, og vi mener derfor det er uforståelig at man ikke velger å bygge videre på det når regjeringen sier at den satser på det samme.

Til debatten om den såkalte diagnoselisten: Det er helt riktig, som flere påpeker, at den er ikke perfekt. Den er utformet på en måte som vi mest sannsynlig ikke hadde utformet den på hvis vi skulle lagd denne ordningen helt fra bunnen av i dag. Det er noe annet enn å være kritisk til de forslagene som regjeringen har fremmet på ganske kort tid, uten at man etter vårt syn og etter en lang rekke høringsinstansers syn har klart å fremme konkrete og rause nok skjermingsordninger for de personene og pasientene som har de største medisinske behovene og den svakeste økonomien. Derfor er heller ikke den løsningen som Arbeiderpartiet peker på i innstillingen, perfekt. Det er heller ikke en varig løsning, slik vi ser det, men en måte å skaffe seg økonomisk handlingsrom på fram til f.eks. revidert nasjonalbudsjett, hvor vi hadde håpet at regjeringen kunne komme tilbake med et annet forslag i dialog med dem det faktisk gjelder.

Til spørsmålet om inndekning og proveny har vi etter aller beste evne forsøkt å regne dette hjem basert på budsjettspørsmål som er levert til regjeringen. Vi har til og med gått til det skrittet å øke egenandelstak 2 for neste år for å komme dette i møte. Alt annet nullstilt, sammen med spørsmålet om hva som skjer med pasienters adgang til denne type tjenester når frikortet nå blir automatisert, gjør at det er kronglete å komme helt tilbake til null. Men vi har gjort det etter beste evne.

Til slutt om sykehus: Denne debatten kjenner jeg litt igjen, for å være ærlig. Jeg kjenner den igjen etter å ha vært med i et parti som i mange år hadde regjeringsmakt når det nærmet seg et nytt valg etter å ha styrt en stund. Da får nemlig ulike regjeringsparti – og det gjorde sikkert vi også – preg av at de er mer opptatt av hvordan man har budsjettert og får det til å se bra ut på papiret og på Excel-arket, uten helt å forholde seg til hva som foregår der ute. Sykehusbudsjettet som blir vedtatt, er omtrent på grensen til å dekke opp de demografiske endringene neste år. Det betyr at all annen kvalitetsheving og alle nye tiltak som sykehusene skal gjøre, som vi i denne sal pålegger dem, skal tas ut gjennom kutt, effektiviseringer eller økt produktivitet. Det er dessverre sannheten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:42:35]: Det var innlegget til representanten Bollestad og statsråd Høie som gjorde at jeg tok ordet.

Representanten Bollestad sa at det var noen få partier som stemte imot Nasjonal helse- og sjukehusplan. Ja, det er også en måte å si det på. Senterpartiet var et av dem som stemte imot.

Det som er utfordringen, er at de partiene som stemte for, møter massiv motstand på samtlige steder hvor en ønsker å ta vekk akuttkirurgi eller andre deler av akuttmedisin, som er helt nødvendig å ha for et fullverdig lokalsjukehus. Jeg synes at representanten Bollestad burde ha en litt større respekt for det som skjer ute, og de som er berørt der. Også i representantens nærområde er det veldig sterke talspersoner for å ha fullverdige lokalsjukehus, som altså har akuttkirurgi og akuttmedisin, røntgenlaboratorium og anestesi. Dette er omforent.

Jeg vil bare forsikre meg om det som statsråden sa om at det er utviklingsplaner. Ja, jeg håper at det skal være reelle utviklingsplaner, hvor de som blir engasjert i det og bruker veldig mye av sin verdifulle arbeidstid – enten det er fagfolk eller folkevalgte – blir reelt hørt på, sånn at det ikke blir skinnprosesser, som det har vært så altfor mye av i denne saken. Jeg vil bare si at fra Senterpartiets side kommer vi til å engasjere oss på sida til dem som ønsker trygghet rundt omkring på de mange store stedene som nå blir utsatt for press for å miste sitt akuttilbud, enten det er på Sørlandet eller i Lofoten, eller det er de som ønsker å få tilbake et fullverdig akuttlokalsjukehus på Kongsberg. Dette er ikke noe å kimse av. Dette er skikkelig alvor. Det er spørsmål om trygghet for folk, og jeg er derfor litt lei meg for at Kristelig Folkeparti ikke har litt større respekt for Senterpartiets engasjement fra denne talerstolen.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:44:44]: Hvis representanten Lundteigen opplever at jeg neglisjerte dem, var det på ingen måte meningen. Kristelig Folkeparti er fullstendig klar over Senterpartiets engasjement, og det har vært det samme fra Kristelig Folkepartis side. Derfor gikk Kristelig Folkeparti ut av samtalene som var mellom regjeringspartiene og Venstre, for vi kunne ikke stå inne for den akuttmedisinske behandlingen som ble vedtatt. – Bare så det er sagt fra denne talerstolen.