Stortinget - Møte tirsdag den 20. mars 2018

Dato: 20.03.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Dokument 8:171 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 1 [10:03:22]

Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om mistillit mot justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Dokument 8:171 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Presidenten gir først ordet til statsminister Erna Solberg.

Statsminister Erna Solberg []: Statsråd Sylvi Listhaug meddelte meg sent i går kveld at hun selv ønsket å trekke seg som justis-, beredskaps- og innvandringsminister på bakgrunn av den situasjonen som har oppstått i Stortinget. Jeg kan derfor informere Stortinget om at det blir et ekstraordinært statsråd på Slottet i dag klokken 12. Der vil Sylvi Listhaug gå av som statsråd.

Med dette håper jeg at vi kan legge en opphetet diskusjon bak oss og komme tilbake til et annet og mer konstruktivt debattklima.

Presidenten: Presidenten vil nå gi ordet til de parlamentariske lederne som ønsker det.

Jonas Gahr Støre (A) []: I dag har justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug gått av som statsråd. Det var riktig og nødvendig. Justis- og beredskapsministeren hadde ikke lenger stortingsflertallets tillit, og da må man som statsråd gå av.

Det mistillitsforslaget vi skulle hatt til behandling i dag, var godt begrunnet. Det har Sylvi Listhaug selv dokumentert i dag. Hun har vist at hun fortsatt ikke forstår hvorfor det opprinnelige Facebook-innlegget fra 9. mars var så spekulativt og potensielt farlig. Hun viser i dag at den unnskyldningen hun ga her i salen torsdag i forrige uke, ikke stakk dypt.

Jeg har lyst til å si at denne saken begynte – uvanlig nok for en parlamentarisk situasjon – med et innlegg på Facebook som aldri burde vært publisert. Det er vår frihet å publisere på Facebook, å ytre oss derfra, enten vi er stortingsrepresentanter eller statsråder, men saken handler dypest sett om mye mer. Det stortingsflertallet nå har sagt fra om, er at vi ikke lenger aksepterer den dobbeltkommunikasjonen vi har sett fra statsråder i Fremskrittspartiet i lang tid. Vi har gjort det klart at en justisminister – av alle – ikke kan nøre opp under hat og konspirasjonsteorier med sine innlegg. En justisminister, kanskje mer enn andre statsråder, må opptre samlende og inkluderende. Det har å gjøre med det store ansvaret justisministeren har også for sårbare mennesker som treffes spesielt av uttalelser fra myndighetspersoner.

Vi har markert at ville overdrivelser og mistenkeliggjøring på sosiale medier ikke skal få ødelegge den politiske debatten her i landet. Veldig mye av det som er kommet i etterkant av innlegget, er det grunn til å ta avstand fra, men det begynte altså med innlegget, billedbruken og statsrådens valg. Slik vil vi ikke ha det i Norge, og det har stortingsflertallet nå sagt tydelig fra om.

Jeg mener statsministeren altfor sent forsto hvor spekulativt, usaklig og potensielt farlig ministerens innlegg på Facebook var. Hun klarte ikke å få sin egen statsråd til å beklage skikkelig, slette og rydde opp. Hun forsto ikke alvoret i saken. Det var Stortinget, ikke statsministeren, som til slutt måtte ta ansvar og si fra om at justis- og beredskapsministeren ikke hadde tillit: Nok var nok. Det er svak ledelse.

Trond Helleland (H) []: Jeg innledet denne stortingsperioden med å si at denne forsamlingen har det til felles at vi alle ønsker å gjøre Norge enda bedre. Jeg oppfordret Stortinget til ikke å mistro andres intensjoner, og at vi arbeider sammen for å løse de store utfordringene Norge står overfor. Noen måneder senere står jeg ved denne oppfordringen. Vi skal tro på hverandres gode intensjoner og bidra til saklige, opplyste og konstruktive debatter. Vi skal stå opp mot hatprat, vold og ekstremisme. Det er det ingen i dette storting som ønsker.

Stortinget er den viktigste demokratiske institusjonen i Norge. Det som sies her, på denne talerstolen, betyr noe. Derfor opplevde regjeringen det som viktig å følge oppfordringen fra en samlet opposisjon om å beklage Sylvi Listhaugs innlegg på Facebook. Jeg deler den vurderingen Knut Arild Hareide hadde i en avis, der han sa:

«Så var det en uforbeholden unnskyldning som kom fra Sylvi Listhaug til slutt, og det har betydning nettopp fordi det kom fra Stortingets talerstol.»

Jeg merker meg at enkelte ønsker å tolke denne unnskyldningen. Jeg synes vi er på ville veier når vi tolker intensjonene i hva folk sier. Denne talerstolen betyr noe. Når noen unnskylder her, betyr det noe. Sylvi Listhaug og ansvarlig statsråd Jan Tore Sanner har allerede gitt uforbeholdne unnskyldninger.

Nå har Sylvi Listhaug trådt tilbake, en avgjørelse som hun selv har meddelt statsministeren. Det er en avgjørelse vi i Høyre respekterer. Så håper jeg at vi får et ordskifte framover som er preget av tillit til hverandre og gjensidig respekt.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er et stort alvor i denne salen i dag. Det var første setning i innlegget jeg skrev i går, da jeg trodde vi skulle debattere Rødts forslag om mistillit mot justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug.

Nå er situasjonen annerledes. Men på mange vis er alvoret like stort. Utsatt for et massivt press – en heksejakt, kaller hun det selv – fra Arbeiderpartiet og opposisjonen valgte Listhaug i dag å trekke seg. Jeg er lei meg for hennes valg, men samtidig har jeg forståelse for en svært vanskelig beslutning.

Nå er tiden inne for at vi alle går litt i oss selv. Altfor mange har den siste tiden lett etter det verste hos sine meningsmotstandere fremfor å la tvilen komme hverandre til gode. Jeg tror vi alle er tjent med fremover å vise litt mer raushet og romslighet i debatten. Den politiske debatten i Norge kan være tøff, og det er bra.

Fremskrittspartiet vil alltid forsvare ytringsfriheten og troen på at meningsbryting er bra for demokratiet, men styrken i demokratiet vårt, ja i samfunnet som helhet, har alltid vært en høy grad av tillit. Det fordrer at vi ikke mistror hverandres engasjement.

Jeg håper dette vil føre til at vi kan bli mer varsomme med å spekulere i andres motiver i det politiske ordskiftet. Når Jonas Gahr Støre sier at Sylvi bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli, mener jeg han går over streken for en anstendig debatt. Når Støre kaller landets statsminister for feig, eller tidligere statsråd Inga Marte Thorkildsen stempler alle som har sendt blomster til Sylvi, for rasister, da har de trådt over linjen. For det kan ikke være slik at det er Arbeiderpartiet – opposisjonen – som skal sitte med definisjonsmakten for hva som er anstendig.

Forslaget om mistillit mot justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug som vi skulle behandlet her i dag, kommer fra partiet Rødt og representanten Bjørnar Moxnes, og verken han eller det partiet har villet denne regjeringen vel.

Det kommer neppe som noen overraskelse at Fremskrittspartiet mener Listhaug gjør en utmerket jobb. Hun har ikke gjort noe feil overfor Stortinget. Det hun har gjort, og det hun er kritisert for, har hun beklaget, og beklagelsen burde vært akseptert.

Nå kan jeg bare ønske Sylvi Listhaug velkommen til Fremskrittspartiets stortingsgruppe, til fast sete i denne sal. Jeg er sikker på at hun blir en stor ressurs for hele kollegiet – og for Fremskrittspartiets stortingsgruppe i særdeleshet.

Marit Arnstad (Sp) []: Vi har stått i en svært tilspisset situasjon i Stortinget. Den situasjonen er det ingen andre enn justisministeren sjøl som har skapt, først ved å publisere et usant og tendensiøst budskap, deretter ved å nekte å ta inn over seg at det var galt, og til slutt ved heller ikke å takle situasjonen med en retrett i Stortinget.

Det var lenge et åpent og ubesvart spørsmål om statsråden bevisst og kalkulert la ut dette innlegget på Facebook og visste at det ville bidra til konflikt og splittelse, men jeg må si at hennes innlegg på Facebook i dag om sin egen avgang bekrefter at så var tilfellet. Hun mente åpenbart ingenting med den retretten som ble foretatt sist uke. I dagens Facebook-innlegg viser Sylvi Listhaug fram for alle at hun ikke har skjønt alvoret i sin konstitusjonelle rolle som justisminister.

For Senterpartiet har det særlig vært to sider som har vært viktig i denne saken. Det ene er at en justisminister er en konstitusjonell rolle som må fylles, og om det stemmer at justisministeren ikke lyttet til statsministeren, slik pressen har avdekket i denne saken, er det veldig alvorlig. For dersom hun ikke er i stand til å etterkomme et pålegg fra sjefen sin på en vanlig hverdag, hvordan skulle vi ha trodd at hun var i stand til det i en krisesituasjon? Enhver justisminister må nemlig være i stand til å være en samlende og handlekraftig person på nasjonens tyngste dager. I en slik situasjon må Stortinget også kunne være trygg på at det finnes en grunnleggende tillit mellom statsminister og justisminister, mellom ansvarlig statsråd og hele Stortinget. Det var den rollen Sylvi Listhaug ikke fylte.

Det er forskjell på å være god på Facebook og å være en god, ansvarlig leder for vår felles sikkerhet og beredskap. Som politiske ledere må vi ikke fôre det destruktive, vi må motarbeide det. Mer enn noen annen i regjeringen må vi alle kunne ha tillit til at landets justisminister skal håndtere små og store krisesituasjoner på en god, ryddig og samlende måte – til landets og regjeringens beste. Det var den tillitsprøven Sylvi Listhaug ikke besto.

Over tid har vi sett en praksis der statsråder fra ulike regjeringspartier får lov til å kommunisere på tvers av det som er regjeringens vedtatte politikk. Det har skapt en uklarhet om statsråder og regjeringsparti faktisk står bak regjeringens samlede politikk. Det har blitt akseptert en form for dobbeltkommunikasjon fra denne regjeringen. Vi har sett det i saker der Fremskrittspartiet i regjering har gått inn for én ting og Fremskrittspartiet i Stortinget for noe annet. De to siste månedene har Venstre i regjering ment én ting, mens Venstre i Stortinget har ment noe annet. Det er det som kalles den solbergske parlamentarismen. Det er en parlamentarisk form som er betenkelig, fordi noen kan bli forledet til å tro at dette er vanlig praksis i norsk politikk, men det er det ikke. Det er noe helt nytt. Og dersom det nå ikke blir korrigert i kjølvannet av denne saken, risikerer en at grensene for hva som er god parlamentarisk praksis i Norge, blir endret på varig basis. Det er nå statsministerens ansvar å bidra til at det ikke skjer. Denne dobbeltkommunikasjonen kan ikke lenger få lov til å fortsette.

Senterpartiet var forberedt på å stemme for det mistillitsforslaget som lå til behandling her i dag. Vi mente at statsministeren hadde hatt en mulighet til å unngå denne situasjonen. Å gi uttrykk for det har ikke vært noe forsøk fra oss på å prøve å dirigere sammensetningen av regjeringen, men å peke på den mulighet og det spillerom statsministeren har i en slik sak.

I dag framstår statsministeren som en svekket statsminister, som nærmest blir gjort til en kommentator til sammensetningen av sin egen regjering. For nå har Sylvi Listhaug sjøl tatt det ansvaret. Det var riktig, og det var bra – og det var nødvendig. Vi kunne ikke hatt en justisminister som ikke forsto at hun måtte fylle justisministerrollen hele tida, vi kunne ikke hatt en justisminister som ikke kunne være en beredskapsminister, der det ville vært usikkerhet om hun hadde taklet en krisesituasjon for dette landet.

Audun Lysbakken (SV) []: Vi står ved avslutningen av en politisk krise som er ulik andre politiske kriser. Den ble ikke utløst av spill eller jakt på posisjoner. Den ble ikke utløst av stor uenighet om en politisk sak som regjeringen har lagt fram. Den ble ikke utløst av brudd på opplysningsplikt eller andre formelle regler for forholdet mellom Stortinget og regjeringen.

Den ble utløst av holdning og ord:

Holdning fordi det går en grense for hvor langt en statsråd kan gå i å ignorere hva flertallet på Stortinget mener, og fordi det går en grense for hvor langt en statsrådspost kan brukes til privatpraktiserende høyrepopulisme uten av Stortinget må konkludere med at statsministeren er ute av stand til å ta kontroll. Ord fordi det går en grense for hvor langt en statsråd kan gå i å spekulere i konspirasjonsteorier og å gi næring til krefter som kan spre hat og splittelse.

Alle disse grensene er passert, og derfor er det som har skjedd denne morgenen, en naturlig slutt på den krisen vi har vært igjennom. Krisen er utløst av holdning og ord, men det er holdning og ord som har vist at det var et sterkt grunnlag for mistillit mot justisministeren.

Det mest alvorlige i denne saken har hele tiden vært legitimeringen av en ytterliggående konspirasjonsteori og viljen til å spekulere i å hisse opp en stemning som kan være farlig. Å legitimere konspirasjonsteorier om at Arbeiderpartiet ikke bryr seg om nasjonens frihet og sikkerhet, er ganske enkelt ikke det samme som å ta i for kraftig i en politisk debatt, fordi nettopp hatet mot Arbeiderpartiet er så utbredt, og fordi det har vist seg å kunne motivere til politisk vold.

I mange land benytter mektige høyrepopulister seg stadig oftere av ekstremistenes språk. Det Stortinget gjør i dag, og det Stortinget har sagt, innebærer at vi ikke aksepterer det fra maktmennesker i Norge.

De siste dagene har vist at vi har en svak regjering som altfor lenge har latt seg styre av høyrepopulisme. Det bør være et tankekors for Høyre og for Venstre. For justisministeren har ikke snakket på tross av regjeringen, men på vegne av regjeringen. Listhaugs mange utspill er ikke ulykker som har rammet en motvillig regjering, men en konsekvens av den politiske alliansen Erna Solberg har bygget. Slik går det når man gir høyrepopulismen makt.

Fremskrittspartiets parlamentariske leder trakk inn i salen en del av de tingene som den avgåtte statsråden trakk fram på sin pressekonferanse i morges, om heksejakt, bl.a. Det gjør det nødvendig å knytte noen kommentarer til det.

Denne morgenen har vist hvorfor mistillitsforslaget var nødvendig og riktig. Sylvi Listhaug har for all verden vist at unnskyldningen som til slutt kom på torsdag, var tom og verdiløs. I dag har alle andre skylden. I dag er det den avgåtte statsråden som er offeret. I dag handler denne saken om hennes ytringsfrihet. Regjeringspartiene burde ta avstand fra et slikt selvmedlidende sirkus. Den avgåtte justisministeren er ikke noe offer. Hun er et menneske med svært mye makt. Hun har ikke bare frihet til å si det hun vil, men mulighet til å få budskapet spredt til hele befolkningen.

Så la oss slå fast sannheten: Sylvi Listhaug er ingen martyr; hun har selv skapt denne krisen. Sylvi Listhaug er ikke kneblet; hun er et mektig menneske. Sylvi Listhaug representerer ikke vanlige folk i dette landet, men et mindretall.

Denne saken har ikke handlet om hvilken blokk man tilhører, men om hvilke prinsipper man har. Det har ikke vært et spørsmål om hvem vi vil at skal sitte i regjering, men hva vi kan godta fra regjeringens representanter. Flertallet har sammen sagt at her går grensen. Vi står for noe, og vi bøyer ikke av. Vi vil møte framtiden med samhold og ikke med splittelse. Det er viktig fordi landet vårt står midt i et veivalg: Skal vi la oss dele opp etter kultur, religion og verdier, i et stadig mer polarisert samfunn hvor vi til slutt mister evnen til å snakke med hverandre, eller skal vi gå løs på det som er de virkelige krisene i vår tid, den økende økonomiske ulikheten og de farlige klimaendringene, og sammen bygge et samfunn for de mange, ikke for de få?

Det er skrevet politisk historie de siste dagene. Mens det i mange andre land er slik at stadig flere politikere gir etter for en voksende høyrepopulisme, har flertallet på Stortinget sagt at vi vil stå imot. Flertallet for mistillit ble løftet fram av et stort folkelig engasjement – vanlige mennesker som sier: Nok er nok! De skal ha takk. Vanlige folk har endelig blitt hørt.

Terje Breivik (V) []: Venstre tek avgjerda til justisminister Listhaug til etterretning. Med den tek Listhaug ansvar og lèt omsynet til regjeringskollegiet og det gode samarbeidet me har på ikkje-sosialistisk side, vega tyngst.

Det står òg respekt av måten særleg statsminister Erna Solberg, men òg partileiaren i Framstegspartiet, Siv Jensen, i godt samarbeid med partileiaren i Venstre, Trine Skei Grande, har handtert denne saka på. No ser eg og Venstre fram til at debatten igjen handlar om politikk og løysingar som er bra for landet og for samfunnsutviklinga.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil starte med å gi ein takk til statsministeren for den meldinga som ho gav til Stortinget. Dette var den utgangen som var rett i ei så alvorleg sak. Det er verdig at justisministeren på eige initiativ tar konsekvensen og trer tilbake.

Ei sak som dette handlar ikkje om å vinne eller å tape; det handlar om anstendigheit. Det er det viktig å hugse på ein dag som denne. Og den anstendigheita må gjelde oss alle.

Denne saka handlar om tillit – tillit der ute i samfunnet, tillit mellom folk, tillit mellom folk og politikarar, tillit mellom politikarar, tillit mellom posisjon og opposisjon.

Det er spørsmålet om tillit som er grunnen til Kristeleg Folkepartis sterke engasjement i denne saka, fordi vi kjempar for eit samfunn der alle kjenner eit ansvar for kvarandre. Kall det gjerne sosial kapital, kall det gjerne samfunnslimet, kall det gjerne anstendigheit. Det er nettopp det felles engasjementet for ein anstendig politisk debatt og ei anstendig offentlegheit som òg gjer at denne saka vekkjer så sterke reaksjonar.

Nokon har sagt at det var berre ein Facebook-post, at dette er ein debatt om debatten. Eg vil ta avstand frå ei slik bagatellisering. Det alvorlege er innhaldet og kva det nører opp under.

Når tilliten til justisministeren for mange av oss blei borte, er det òg fordi denne saka føyer seg inn i eit større mønster. I vår vurdering har me ikkje berre sett på denne saka, men vurdert tillit i ein heilskap.

Ein statsråd skal byggje bruer, ikkje byggje murar. Ein statsråd skal inkludere, ikkje ekskludere. Ein statsråd skal bidra til tillit og ikkje mistillit. Statsråden har karakterisert det å hjelpe menneske i naud som å bere folk på gullstol, menneske som har det så krevjande og har eit så krevjande liv at me ikkje kan forstå det. Statsråden har tala om «godhetstyranniet» som om det er mindre godheit me treng. Statsråden har stilt seg bak krenking av kyrkjeasyl. Statsråden har sagt at Kristeleg Folkeparti ikkje er opptatt av å hjelpe menneske i naud når me aukar bistanden, men berre vil få fram vår eiga godheit. Fleire av utspela har hatt eit preg som ikkje har vore ein statsråd verdig, som har vore splittande, og som har tatt fokuset vekk frå dei politiske sakene.

Høgreekstremismen og andre former for ekstremisme er på frammarsj i Norden, og det er nettopp i sosiale medium desse kreftene florerer og hentar si næring. Det er det som ligg bak alvoret i denne saka. Og det er denne justisministeren som har hatt nettopp det øvste ansvaret for å kjempe mot høgreekstremismen i Noreg, ansvaret for beredskapen vår, for kriseleiing.

Statsminister Erna Solberg har i fem år tillate Framstegspartiet å drive med dobbeltkommunikasjon i regjering. Det har òg prega den offentlege debatten på ein svært negativ måte.

Kristeleg Folkeparti ønskjer anstendigheit i norsk politikk og i det offentlege ordskiftet. Derfor må det bli slutt på polariserande og splittande retorikk og framferd. Det har statsministeren eit viktig ansvar for, både i eiga regjering og i regjeringspartia. Statsministeren har ansvaret for at verken statsrådar eller regjeringsparti får drive fram med dobbeltkommunikasjon. No må det setjast ein annan standard for det offentlege ordskiftet og for kva ein kan gjere og seie i storting og i regjering. Eg stolar på at statsministeren vil sørgje for nettopp dette.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Selv om det ikke blir regjeringskrise eller votering over mistillitsforslaget som ble reist mot Sylvi Listhaug, er det likevel behov for å debattere de motsetningene som nesten utløste Solberg-regjeringens fall her i dag. For debatten om en framvoksende høyrepopulisme og en farlig og fremmedgjørende retorikk blir ikke borte selv om Sylvi Listhaug forlater regjeringen.

Noen mener at mistillitsforslaget som ble fremmet mot justisministeren, var tynt begrunnet, og at det ville være helt feil å felle en hel regjering på én ekstrem Facebook-post fra én statsråd, en post som attpåtil ble unnskyldt minst fire ganger, om enn aldri så halvhjertet. De grønne er uenige, for dagens debatt handler om grunnleggende verdipolitiske skillelinjer.

Framveksten av høyrepopulisme, hatretorikk og fremmedfrykt er en sentral trend i vår tid, både i Norge og internasjonalt. Men de siste fem årene har vi for første gang hatt en norsk regjering der deler av regjeringen åpenbart målbærer høyrepopulisme, og dette i økende grad fra en justisminister. Nettopp dette ga faktisk et sterkere og mer prinsipielt grunnlag for en mistillitsdebatt enn flere andre situasjoner der norske regjeringer har gått av. Da Willochs regjering gikk av i 1986, var det fordi Arbeiderpartiet ikke ville øke bensinprisen like mye som Kåre Willoch. Da Gerhardsen måtte gå av i 1963, var det fordi regjeringen hadde sviktet i oppfølgingen av sikkerheten ved Kings Bay-gruven på Svalbard. Og Bondevik gikk av på å redde Norge fra et feilslått gasskraftverk.

Når Solberg-regjeringen nesten måtte gå av i dag, handler det egentlig om en av de virkelig store og reelle verdimotsetningene i dagens samfunnsutvikling. For det står mellom optimisme og pessimisme i spørsmålet om vi kan skape et samfunn der ulike mennesker med ulik bakgrunn og kles- og språkdrakt klarer å leve godt sammen. Det står mellom internasjonalisme og nasjonalisme. Det står mellom et inkluderende og et ekskluderende menneskesyn. Og det står mellom anstendighet og uanstendighet i den offentlige samtalen, der statsråder er avgjørende premissleverandører med helt spesielle roller.

Ett sted måtte vi da sette strek. Stortinget har sagt hit, men ikke lenger. Vårt håp er at den streken er satt i dag ved at flertallet har tvunget justisministeren til å trekke seg. For vestlige demokratier er bygd på en uskreven kontrakt om at vi skal vise hverandre gjensidig respekt også når vi er uenige, kompromisser og samarbeid selv midt i interessekonflikter, og at vi skal forebygge ekstreme holdninger, voldsytringer og konspirasjonsteorier, ikke fyre opp under dem. Sylvi Listhaug har brutt den kontrakten gjentatte ganger med sin opptreden, tone og bildebruk, også i regjering gjennom flere år.

Gjennom signaler om kabinettsspørsmål har statsministeren antydet at hun var villig til å sette hele regjeringen på spill, solidarisk bak en sånn retorikk. Vi oppfatter riktignok at statsministeren i dag har tatt tydelig avstand fra uakseptable, fremmedgjørende uttalelser fra Listhaug. Det er vi takknemlige for. Men for oss i De grønne bekrefter hele denne saken at Fremskrittspartiet antagelig bør ut av regjeringskontorene, for Høyres og Venstres flørt med høyrepopulismen bør avsluttes. Den offisielle norske innvandrings- og integreringspolitikken og retorikken bør utformes av moderate krefter som respekterer flertallet i det norske folk, ikke som et kompromiss mellom Høyre, høyrepopulister og høyreradikale krefter.

Vi som i dag var klare for å stemme ja til å felle justisministeren og/eller regjeringen, må erkjenne at strømningene som Sylvi Listhaug representerer, ikke blir borte med justisministerens avgang. Vi må også erkjenne at vi har å gjøre med en internasjonal trend. De siste årene er det Trump og Putin samt politikere som Nigel Farage i England, Marine Le Pen i Frankrike og Geert Wilders i Nederland som har satt mye av agendaen for det politiske ordskiftet i den vestlige verden. Jeg sier ikke at regjeringen eller Sylvi Listhaug mener det samme som disse politikerne, men det er klare fellestrekk – stadig mer utilslørt nasjonalisme, oppildning til sinne og en slags følelse av at man har blitt krenket, sammen med spredning av fremmedfrykt, særlig mot noen med mørkere tone i huden.

I dagens Europa må vi erkjenne at mot disse strømningene framstår både den tradisjonelle høyresiden og den tradisjonelle venstresiden som rådville og hjelpeløse. Jeg synes det illustreres f.eks. av meldingene på Twitter fra noen av høyresidens stortingsrepresentanter allerede forrige lørdag kveld, som sa: «Nei, verken liker eller deler statusen til Sylvi Listhaug. Den bør slettes og beklages.» Men det skjedde ikke før mange dager senere, da situasjonen hadde blitt en helt annen. Den ble slettet på grunn av manglende rettigheter til et bilde – beklaget at folk reagerte slik de reagerte. Når selv unnskyldninger ikke er ekte, selv om ordene er uttalt, går noe i stykker. Denne kontrakten, som vi opplever som sentral for oss, er revet over. Det er trist.

For vi har veldig mye felles som vi kan være stolte av i Norge, som vi kan bruke til å videreutvikle norsk identitet – kjennetegn som de relativt små forskjellene i forhold til andre land, de sterke rettighetene vi har, som gir en grunnleggende sosial trygghet, den gjensidige tilliten til hverandre og til det offentlige, likestillingen og ytringsfriheten. Kanskje har vi tapt sånne verdier av syne fordi vi tar dem som en selvfølge etter hvert. Kanskje har de blitt så usynlige at de har mistet sin samlende kraft. Kanskje bidrar også denne uklarheten til at mange er bekymret for om integreringen av nye landsmenn vil lykkes.

På disse spørsmålene har ikke vi i De grønne noe fasitsvar. Men vi merker oss at den typen retorikk som Sylvi Listhaug fremmer, fyller et tomrom – et tomrom som har oppstått hos mange etter at fellesskapet i arbeiderbevegelse, kirke og bondebevegelse tapte sin samlende kraft mot slutten av det forrige århundret. I møtet med en sånn retorikk synes både høyre- og venstresiden ute av stand til å definere et engasjerende, samlende, relevant framtidsprosjekt for Norge.

Da haster det å revitalisere et nytt politisk fellesskap med slagkraft, med optimisme og framtidstro, og kilden til dette fellesskapet finner vi i de etablerte verdiene jeg nevnte over. I tillegg mener De grønne at spirene til et nytt fellesskap finnes i den grønne politikken, at vi utvider solidariteten til å gjelde et større fellesskap og naturen.

Hva er menneskenes sterkeste drivkraft? Hvilken drivkraft er det som er uslitelig på tvers av landegrenser, opprinnelse, etnisitet, kultur og religion? Jo, det er omsorgen – kjærligheten ikke minst til våre egne barn og etterkommere. Omsorgen for den neste generasjonen er sterkere enn fremmedfrykt, sterkere enn nasjonalisme og egoisme. Det er en universell kilde til meningsfulle liv for mennesker.

Vi tror at samhørigheten styrkes når samfunnet har noen felles mål, noe som kjennes verdt å kjempe for, og som angår alle. Her vil vi i De grønne gjerne bidra. Men hvis vi skal revitalisere et nytt politisk fellesskap i Norge, må det skje større endringer enn at bare justisministeren går av. For oss i De grønne er det fortsatt problematisk at vi har en regjering der Fremskrittspartiet sitter med hånden på rattet, og at man kanskje erstatter ett ekstremt element med et annet.

I stedet for å styrke norske verdier som små forskjeller, gjensidig tillit og sosial trygghet har enkelte fra Fremskrittspartiet i regjering angrepet disse verdiene. Og i stedet for å dyrke spirene til et nytt fellesskap om miljø- og klimapolitikk har Fremskrittspartiet asfaltert dem ned. Når og dersom statsministeren da så tydelig velger å knytte hele den borgerlige regjeringens skjebne til Fremskrittspartiets mest ytterliggående statsråd, blir flertallet i norsk politikk nødt til å ta makten tilbake.

Bjørnar Moxnes (R) []: Stortingets flertall hadde ikke tillit til justisminister Sylvi Listhaug. Da var det riktig av Listhaug å gå av. Dette er en seier for den tause majoritet som har reist seg i Norges land den siste uka mot den høyreradikale minoriteten som under Listhaugs ledelse har fått herse med folk i årevis uten at det har fått noen konsekvenser for dem.

Da Listhaug utalte at Arbeiderpartiet, og med dem flertallet på Stortinget, satte terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet, sa vi klart og tydelig at nok er nok. Listhaug viser med utspillet sitt at hun mangler tillit til stortingsflertallet. Hun utfordrer rettsstatens prinsipper og fyrer opp under et livsfarlig hat, og en slik justisminister kan ikke stortingsflertallet heller ha tillit til.

Så er det riktig at Listhaug til slutt ga en slags beklagelse på fjerde forsøk, etter at Erna Solberg hadde forsøkt i flere dager å presse fram en sånn beklagelse. Men dagen etter organiserte justisministeren en blomsterseremoni der hun takket for støtten til et budskap hun liksom beklaget kvelden før. Dette var en offentlig ydmykelse av Erna Solberg og en offentlig latterliggjøring av beklagelsen hun motvillig ga kvelden før.

Det er veldig alvorlig når en justisminister heller bensin på hatets bål, og spesielt når hun blinker ut det eneste partiet som i nyere tid er rammet av terror på norsk jord. Med sitt utspill baner Listhaug også veien for autoritære ideer som går på tvers av noen av rettsstatens viktigste prinsipper.

For å ta et skritt tilbake til saken som utløste Listhaugs utspill, nemlig debatten om hvorvidt regjeringen skal kunne frata folk statsborgerskap bl.a. basert på frykt for framtidig terror:

Vi i Rødt tar kampen mot terror på det største alvor. Det finnes trolig ingen andre partier på Stortinget som har protestert mer konsekvent mot våpeneksport og mot feilslåtte regimeskiftekriger i NATO-regi som styrker islamistiske terrorister i og rundt i Europa. Men det er én ting vi ikke vil gi opp på veien, og det er rettssikkerheten. For det er altså ikke terroristenes rettigheter man verner om når man sier nei til at regjeringer utsetter mennesker for straff uten lov og dom. Det vi verner om, er individenes rettssikkerhet i møte med staten, hvor alle skal ha garanti for at ikke framtidige regjeringer skal misbruke sin makt mot deg og meg.

Da Rødt varslet at vi ville fremme mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug, manglet det ikke på såkalte eksperter som fortalte oss at det var fånyttes og hvor lite det ville bety. Heldigvis lyttet vi ikke til disse såkalte ekspertene. Det var helt nødvendig at ett parti foreslo å stille justisministeren til ansvar for det hun sier og gjør, og tok den opinionen som var der ute, på alvor og deres krav inn i stortingssalen. Og vi har sett at det norske folk har sagt høyt og tydelig ifra. Fredag kveld ble det startet en innsamlingsaksjon som motsvar til Listhaugs utspill. Siden fredag kveld har over 80 000 mennesker bidratt med å gi til sammen over 16 mill. kr til Leger Uten Grenser. Dette gir håp, et håp om at samhold kan vinne over hat, at toleranse kan vinne over intoleranse, og at det nytter å si at nok er nok.

Med Sylvi Listhaugs avgang er det slutt på at den høyreradikale minoriteten får ture fram og herse med folk uten at de møter skikkelig motstand. Når en nå endelig møter den motstanden fra folkeflertallet og fra Stortingets flertall, ropes det opp om heksejakt og om knebling av ytringsfriheten. De som i årevis har opptrådt som bøller, som har gått løs på svakt stilte grupper, tåler ikke at vi er uenige med dem og gir dem tydelig motstand, men det må Listhaug og hennes tilhengere bare bli vant til. For med Listhaugs avgang er det slutt på den tiden der den tause majoriteten lar seg kue av den høyreradikale minoriteten, og det lover veldig godt for vårt lille land.

Presidenten: Presidenten gir nå ordet til statsministeren for en avsluttende kommentar.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg avsluttet mitt korte innlegg ved starten av denne diskusjonen med en oppfordring om at vi kunne gå over til en debatt basert på saklighet og anstendighet, uten å karakterisere hverandre. I ettertid er det mulig at noen bør se på innleggene sine på nytt og vurdere om det var det som ble sagt i denne salen nå.

Det er mange områder det kunne vært interessant å gå i polemikk om – den solbergske parlamentarismen, ærligheten i den politikken som er i debatten, spørsmålet om høyrepopulismen er tatt inn i regjering, stempling fra den ene og den andre siden. Jeg tenker at det er andre dager for den polemikken enn i dag. Det kan være andre dager for den partipolitiske diskusjonen, med karakteristikker av hverandre som jeg mener vi helst burde unngå, men som jeg ikke synes at innleggene i denne debatten var representative for. Og når man snakker om heksejakt, er det interessant at i helgen var det en MDG-politiker som mente at man burde gjeninnføre heksebrenningen, med henvisning til Sylvi Listhaug. Det er kanskje flere som burde tenkt igjennom sin retorikk rundt disse sakene.

Jeg synes at et av de viktigste temaene vi bør snakke om, er hvordan vi bekjemper ekstremisme på best mulig måte. Det har hengt som en viktig sak over den regjeringen jeg har ledet i fire og et halvt år. Det har den gjort siden 22. juli, fordi det var et angrep som traff oss – først og fremst Arbeiderpartiet, fordi det var målet for terrorhandlingen. Men det traff demokratiet i Norge. Det er jo slik at vi stiller oss solidarisk med hverandre når ett parti blir truffet for det de har utført og ytrer som sin politiske holdning.

Derfor har oppfølgingsarbeidet siden 22. juli vært et av de viktige temaene for denne regjeringen, å følge opp det praktiske: etableringen av bedre beredskap gjennom oppfølgingen av 22. juli-kommisjonen, men også arbeidet for å bekjempe ekstremisme, fordi vi mente at det å forebygge ekstremisme var viktig. Derfor var noe av det første denne regjeringen gjorde, under ledelse av justisminister Anundsen, å utarbeide en handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme, ikke bare mot jihadismen og den fundamentale ekstremismen fra islam og islamske krigførere, men også mot høyreekstremisme. Derfor var det denne regjeringen som etablerte et senter for forskning på høyreekstremisme, C-REX-senteret, som over fem år får 50 mill. kr for å forske nettopp på: Hva er det som skaper ekstreme holdninger i vårt land? Hvordan påvirkes dette? Derfor er handlingsplanen fornyet med nye tiltak, som bl.a. går på å følge opp hatprat. Hva er det som skaper hatpratet i sosiale medier? Hvilke ting er det som trigger det, og hvilken oversikt har vi? Det er nye forskningsprosjekter som er utlyst i år, knyttet til dette. Det var vi som etablerte 22. juli-senteret, for å sikre at vi ikke skulle glemme, og for å legge et grunnlag for at generasjoner etter oss skulle lære av den tragiske hendelsen som 22. juli var. Og det er vi som har laget en handlingsplan mot hatprat og sørget for et undervisningsopplegg rettet mot rekruttering til ekstremisme – i tillegg til alt det andre arbeidet som er gjort med dette.

Det er altså ikke grunnlag for å si at høyrepopulismen har kommet inn i regjeringen. Denne regjeringen har hatt et kraftfullt og klart svar mot høyrepopulisme, mot høyreekstreme tanker og mot venstreekstreme tanker og andre spørsmål som kan utfordre oss i tiden fremover. Det er nettopp fordi vi ser den verdenen som har utviklet seg, hvor ytterpunktene nærer hverandre, hvor ekstreme tankegods bidrar til at den ene siden nærer den andre siden i debatten – om det er antifascistiske fraksjoner, islamistiske jihadister eller nazistiske organisasjoner, som vi dessverre har sett fremveksten av, og som PST gjør. Vi jobber med det arbeidet som skjer ute i kommunene, så vel som med de handlingsplanene vi har, for å ha et bolverk mot at ungdom rekrutteres til disse ideene, for å lære noe annet.

Da mener jeg det er viktig at vi også klarer å føre en debatt i norsk politikk som tar tydelig og klar avstand fra alle former for ekstremisme. Det første vi kan gjøre, er å la være å stemple hverandre. Noe av det stemplingen medfører – det vet vi også fra den forskningen som er – er at jo mer vi stempler hverandre, jo mer flytter de ekstreme tankene inn i lukkede rom, og jo mindre utfordres de. Derfor er diskusjonen om anstendighet en viktig diskusjon i den politiske debatten, men det må også være en diskusjon om ærlighet knyttet til dette.

Jeg tenker at dagen for å ta opp alle de andre ballene som har vært i denne debatten, er på et annet tidspunkt, men når alle har lest referatene av hva de selv sa, kan de jo vurdere om de bidro til anstendighet i dagens debatt.

Presidenten: Med bakgrunn i statsministerens meddelelse vil presidenten foreslå at sak nr. 1 vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Videre vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 utsettes og føres opp til behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses også vedtatt.