Stortinget - Møte torsdag den 3. mai 2018

Dato: 03.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 253 S (2017–2018), jf. Meld. St. 41 (2016–2017) og Dokument 8:16 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:02:38]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid og Representantforslag 16 S (2017–2018) om å gjennomføre Stortingets mål i klimaforliket om å kutte norske klimagassutslipp fram mot 2020 (Innst. 253 S (2017–2018), jf. Meld. St. 41 (2016–2017) og Dokument 8:16 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter, Rødt 5 minutter og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [] (ordfører for saken): La meg først takke for samarbeidet i komiteen. Det er gledelig at mindretallet har kommet fram til at flertallet har fremmet en rekke gode forslag, som de i ettertid har valgt å gå inn for.

Klimaendringene er reelle og farlige. Jeg mener vi har en moralsk forpliktelse til å gjøre noe med det, fordi det går mest ut over allerede fattige mennesker i allerede fattige land. Som konservativ ser jeg også på at klimaendringene kan endre alt, snu opp ned på lokalsamfunn, nasjoner og det globale samfunnet. Det kan ikke jeg, med de konservative idéene jeg har i ryggmargen, akseptere. Klimaendringene må bekjempes.

Derfor jobber vi i Norge, og vi jobber internasjonalt. Lokalpolitikere jobber for å finne gode lokale løsninger, når det gjelder både klimatilpasning og kollektivtrafikk. Regjeringen stiller opp med mer midler til kollektivtrafikken i storbyene enn noen annen regjering noen gang har gjort.

På Stortinget finner noen av oss sammen om de gode klimaløsningene. Derfor er Enova mer ressurssterk enn noen gang, nettopp fordi det er et viktig verktøy i omstillingen av Norge. Med de fire partienes flertall er vi blitt verdensledende på elferger, vi har tydelige mål for transportsektoren, hvor vi har igangsatt en revolusjon, og vi jobber sammen med partene i landbruk og fiskeri.

Norge har tydelige mål, og vi har de siste fem årene hatt et flertall som er villig til å jobbe for de målene som er blitt satt – nesten noe nytt i norsk politikk. Aldri har landet vårt vært nærmere å nå 2020-målene, og det kommer ikke av seg selv. Utslippene er på vei ned, både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor.

Så hva er det vi gjør i dag? I dag vedtar vi det som skal være rammeverket for avtalen Norge skal ha med EU i forbindelse med klimapolitikken. Når man sier det, høres det kanskje ikke så spennende ut, det virker kanskje ikke så saftig, men det er det.

Det er ikke sånn at det vi gjør i dag, er helt nytt. Grunnlaget for det vi gjør i dag, har blitt lagt mellom de fire samarbeidspartiene i forrige periode. I dag blir vi enige om rammeverket for avtalen med EU, vi blir enige om strategien for hvordan vi skal nå klimamålene våre.

Når vi har koblet oss opp mot klimapolitikken i EU, er det kanskje det viktigste som har skjedd norsk klimapolitikk på mange, mange år. Bak i hukommelsen er de rød-grønnes fiaskoer: månelandingsprosjektet, innrømmelsen om at de regnet med å skyve på klimamålene. Dette er de rød-grønnes modus operandi: opp som en bjørn, ned som en skinnfell – det slår aldri feil. Med de fire partiene har vi gått videre. Vi vil ha offensive mål, og vi vil ha forpliktelser til de målene.

Flertallet i dag er enige om en rekke ting. La meg nevne noen av dem. Vi legger grunnlaget for et opptrappet arbeid for biogass. Vi skal samarbeide bedre med biogassbransjen om å etablere en bransjenorm for biogass, slik at klimanytten blir dokumentert. Vi skal forsøke å få til kombinert oppvarming og strømforsyning, særlig mot små biogassanlegg og solcelleanlegg rettet mot landbruket. Vi setter et sterkere søkelys på hydrogen. Regjeringen skal nå legge fram en hydrogenstrategi, og Norge skal ta initiativ til et samarbeid med andre land for en mulig nordisk strategi for hydrogen. Vi vil fortsette det maritime arbeidet som har gjort at Norge ligger foran. Det gjelder oppdrettsnæringen og hvordan vi kan få passasjertransporten på hurtigbåt utslippsfri. Vi sier at regjeringen skal videreutvikle programmet for grønn skipsfart til å omfatte nullutslipps- og hybridkonsepter og til å omfatte ulike fartøykategorier innen 2030.

Det er som kjent blitt en debatt om fjordene våre, og da er det tre ting som er viktig for våre partier. Det ene er at vi skal ta vare på verdensarven vår. Vi har selvfølgelig et ansvar for verdensarven vår. Dette er våre felles fjorder, og vi skal sørge for at framtidens generasjoner kan nyte dem på samme måte som vi har hatt mulighet til. Det andre er at vi skal kunne ha en cruisenæring i Norge. Det er en viktig verdiskaper i reiselivet vårt. Det tredje er at vi fortsatt skal kunne vise fram fjordene våre til folk fra andre land. Alle fortjener mer enn bare å se bilder av vår fantastiske natur.

Alle disse hensynene ivaretas med de forslagene vi har når det gjelder fjordene. Det ene er at vi vil utrede strengere reguleringer for svartvanns- og gråvannsutslipp fra skipene. Det er et naturvernspørsmål og er viktig bl.a. for det biologiske mangfoldet. Det andre er utslippene. Verdensarvfjordene skal få krav om nullutslipp fra turistskip og ferger så snart det er teknisk gjennomførbart, og senest innen 2026. Vi skal implementere krav og reguleringer til utslipp fra cruiseskip og annen skipstrafikk i turistfjorder samt bruke andre gode virkemidler for å sørge for innfasing av lav- og nullutslippsløsninger i skipsfarten fram mot 2030.

Disse tingene dreier seg ikke konkret om det europeiske samarbeidet, men vi ble enige om at vi kunne ha dette med i meldingen selv om den egentlig ikke er ment å berøre slike spørsmål. Det er viktige saker, og derfor tar jeg opp forslagene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Vi stemmer mot en rekke forslag fra mindretallet, og det er flere grunner til det. For det første har en del av forslagene tvilsom klimaeffekt. For det andre er det forslag som må utredes skikkelig. Tenk på det, utredning er nærmest noe som er blitt et skjellsord i norsk politisk debatt. Hva sier det om seriøsitetsnivået vi har fått i den offentlige samtalen i det siste? Det er jo helt merkelig. Det er viktig at vi vet godt hva konsekvensene av noe er før vi gjør det, og hvordan man eventuelt kan implementere det på best mulig måte.

Denne meldingen handler om strategien vi skal ha for å kutte våre utslipp fram mot 2030. I debatten som har vært, har vi hørt at vi ikke har noen klimamål i Norge. Det er feil, det er en forvrengning av sannheten. Norge skal kutte 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030, og vi vil jobbe for å overoppfylle det målet.

Da kommer vi til det viktigste i meldingen, og det er det europeiske samarbeidet. Det er helt avgjørende, for klimapolitikk er ikke et nasjonalt anliggende. Klimapolitikk krever nasjonale tiltak, ja, men vi er også helt avhengig av et internasjonalt samarbeid. Derfor er jeg så glad for den enigheten som er om at vi skal samarbeide med Europa om at ja, hvert land skal kutte i sine utslipp, men at også Europas samlede utslipp skal gå ned. Det er viktig, og med dette rammeverket som vi nå går inn i, har vi mulighet til å ta kutt der hvor det monner aller mest. Det skuffer meg at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne går imot disse prinsippene i klimapolitikken i dag.

Alt i alt mener jeg at vi har fått en god melding. Dette viser at vi har en offensiv klimapolitikk. Vi snakker nå om rammeverket for den avtalen vi skal ha med EU. Det er viktig. Så vil det selvfølgelig også komme flere saker etter denne om hvordan vi følger dette opp.

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sandra Borch (Sp) []: I klimameldingen sier man at man skal tallfeste et mål for utslippskutt i landbruket. Senterpartiet er også for at jordbruket skal ta sin del av utslippskuttene, men ikke ved at det går ut over norsk matproduksjon. Det er nå nedsatt et teknisk beregningsutvalg for jordbrukssektoren. Hensikten er å gi et bedre grunnlag for å bokføre de faktiske utslippene fra næringen. Hvorfor ønsker Høyre å tallfeste et mål for utslippskutt i denne sektoren, når vi i dag ikke har et målesystem som er godt nok, og som mest sannsynlig vil gå ut over nettopp norsk matproduksjon?

Stefan Heggelund (H) []: Dette er en såkalt stråmann, rett og slett – det er intet annet enn det.

De fire flertallspartiene er helt klare på – som også Senterpartiets tidligere samarbeidspartier er – at vi skal ha sektorvise ambisjoner for kutt i ikke-kvotepliktig sektor. Det er viktig. Og det er helt riktig: Vi har et teknisk beregningsutvalg, som vi også omtaler i våre merknader, hvor det står at beregningene når det gjelder utslipp, selvfølgelig må være så gode som mulig. At vi skal ha sektorvise ambisjoner for utslipp, kan jo ikke være noen overraskelse for Senterpartiet – eller for landbruket. Det vet landbruket godt, og landbruket er jo med på det. Det er derfor vi har et partssammensatt utvalg hvor vi diskuterer hvordan vi skal få dette til, med landbruksnæringen og for øvrig også med fiskerinæringen.

Så tror jeg det er viktig å huske på én ting: Dette er ikke den første perioden i Stortingets historie. Vi la noen viktige prinsipper for landbrukspolitikken også i forrige periode, bl.a. økt matproduksjon.

Espen Barth Eide (A) []: I en debatt med vår kollega Åsmund Aukrust i Politisk kvarter i forrige uke sa representanten Heggelund at ett av argumentene for å binde seg til EU var at EU hadde mer kontroll på oss enn vi hadde selv – at man altså var mer bundet i samarbeid med EU enn hvis man tok sine egne beslutninger. Er det representanten Heggelunds allmenne oppfatning om klimapolitikken at vi ikke er i stand til å gjennomføre våre egne mål hvis vi ikke forplikter oss sammen med andre?

Stefan Heggelund (H) []: Det jeg sa i den debatten – kanskje litt spøkefullt – var at jeg tror alle land trenger at man passer på hverandre, fordi verden totalt sett har vært for dårlig til å nå utslippsmålene.

Jeg er nå i en replikkveksling med en representant fra et parti som ikke har vært i stand til å nå ett eneste klimamål de har satt seg. Er det én som trenger forpliktelser, er det nettopp denne representanten og det partiet han representerer. Jeg er glad for at vi får forpliktende utslippsmål, og jeg må si at jeg er ganske skuffet – skuffet over Arbeiderpartiet – fordi Arbeiderpartiet ikke lenger har en egen klimapolitikk. De har forlatt alt de har stått for. De har forlatt et system de har vært med på å skape, som ville bidratt til at man kunne ta store, effektive utslippskutt også i Europa. Alternativet til representanten Barth Eide er at han må dra på guttetur til Polen for å be dem være så snill å kutte i sine kullutslipp.

Vi vil være med i et rammeverk hvor vi kan presse Europa til å få utslippene ned.

Lars Haltbrekken (SV) []: Når klimameldingen får unisont slakt av en samlet miljøbevegelse, og dagens regjeringsparti Venstre også var svært kritisk til klimameldingen da den ble lagt fram 16. juni i fjor, må det være godt å være så selvgod som representanten Heggelund var i sitt innlegg, og så såre fornøyd med sin egen innsats.

Det er en forvrengning av debatten å si at vi ikke har et mål for hvor store utslipp Norge skal ha i 2030. Da har jeg et enkelt spørsmål til representanten Heggelund: Hvor mange tonn CO2 kommer til å være Norges utslipp i 2030 med denne meldingen?

Stefan Heggelund (H) []: Jeg mener ingen skal være selvgode i klimapolitikken. Men jeg mener at det rammeverket vi får på plass nå, er helt avgjørende, og at det er viktig at vi har et europeisk samarbeid, noe jeg registrerer at representanten Haltbrekken er imot, både når det gjelder ACER-spørsmålet, og når det gjelder dette. Han vil ikke samarbeide internasjonalt.

Jeg skjønner kanskje at han er litt sår, for han fikk ikke gjennomslag for sin klimapolitikk da SV var en del av den rød-grønne regjeringen, og de får ikke gjennomslag for sin klimapolitikk nå. SV får ikke gjennomslag i klimapolitikken, og godt er det.

Utslippsmålene – vi skal kutte 40 pst. innen 2030. Det skal vi gjøre i samarbeid med Europa. I meldingen står det et antall tonn, det står 20 millioner tonn–25 millioner tonn innen 2030. Dette kan oppskaleres. Det aller meste – totalt 30 millioner tonn – skal tas i Norge, men vi skal også bidra til offensive utslippskutt i Europa.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åsmund Aukrust (A) []: Klimautfordringen er vår aller største utfordring. Det er en setning vi sier så ofte at det nesten kan høres ut som en klisjé. Men det er ingen klisjé – det er blodig alvor. Det er den største utfordringen i vår tid. All politikk vi utøver, må tåle klimatesten.

Arbeiderpartiet mener at vi skal gjøre det vi lærte av Gro Harlem Brundtland, da hun var verdens miljøsjef på starten av 1990-tallet – vi skal tenke globalt, handle lokalt. Vi skal se for oss det store bildet – tyfonene som slår inn over Filippinene, øystater som står i fare, sultkatastrofer på Afrikas Horn og hvordan vi selv møter et villere og våtere vær. Men jobben skal vi gjøre selv. Alle land må gå i seg selv og tenke: Hva kan være vårt bidrag? Stortinget må mobilisere alle gode krefter – i kommunene, i næringslivet og av enkeltpersoner. Klimaproblemet skal ikke løses av noen andre – et annet sted i en annen tid. Vi må handle selv.

I norsk politikk har regjeringen vært ytterpunktet. Knapt et eneste initiativ ble tatt under Erna Solbergs ledelse i forrige periode. Alt som skjedde, kom etter initiativ fra Stortinget – enten måtte Høyre og Fremskrittspartiet slepes og dras for å bli med, eller så stemte de imot også i siste runde. Derfor var våre forventninger til klimameldingen som kom for et år siden, veldig små. Men selv med små forventninger ble vi skuffet, for vi fikk en melding som var helt uten ny politikk. Det er ikke mine ord, det var klimaministeren selv som sa det da han la den fram – at dette er ingen nye tiltak – det er en oppsummering av hva vi gjør. Det beste spørsmålet han fikk på den pressekonferansen, var fra en journalist som spurte hvorfor han egentlig hadde lagt fram denne meldingen.

Meldingen vi behandler i dag, kommer ikke med noen nye forslag, og den avlyser nasjonale klimamål. Det er en melding som bare skal handle om ikke-kvotepliktig sektor, altså per definisjon det vi skal gjøre hjemme i Norge. Allikevel foreslår regjeringen å kjøpe kvoter for inntil en tredjedel av forpliktelsene våre. Vi får dermed en klimapolitikk som det vil være totalt umulig for folk å forstå. Man kan mistenke at Høyre, Fremskrittspartiet og nå også Venstre vil tåkelegge debatten i mangel på god klimapolitikk. Det er synd, men vi skal klare å mobilisere hele folket i en norsk klimadugnad.

Arbeiderpartiet mener at Norge må ha et klart nasjonalt mål i klimapolitikken, også fordi det er lurt for Norge. Dette er omstilling som vi uansett må igjennom. Hvis vi skal bli et lavutslippssamfunn, bør vi investere nå. Vi bør satse på ny, klimavennlig teknologi som kan skape arbeidsplasser over hele landet. Og det er også slik at bruken av disse såkalte fleksible mekanismene ikke nødvendigvis gir klimagassutslipp i andre land. Derfor er forslagene fra regjeringspartiene både dårlig bruk av penger og dårlig klimapolitikk.

Arbeiderpartiet står i dag bak 35 forslag for å gjøre klimameldingen bedre. Dessverre ser det ikke ut til at noen av dem blir vedtatt. Vi foreslår tiltak innenfor transport, jordbruk og industri og for fossilfrie byggeplasser. Vi foreslår også at Norge bør trappe opp sin internasjonale klimabistand. Alle sammen vil bli stemt ned av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Venstre og Kristelig Folkeparti har åpenbart valgt å prioritere samarbeidsklimaet med Fremskrittspartiet framfor klodens klima. Det er synd, for da blir det nok en tapt mulighet for Stortinget å gjøre noe med dette. Nå blir det nye utsettelser, slik vi hørte fra saksordføreren. Det har ikke klodens klima tid til.

Da meldingen ble lagt fram før valget, sa vi i Arbeiderpartiet akkurat det samme som det vi i dag kommer til å stemme for. En annen som sa det samme, var Ola Elvestuen. Han delte vår kritikk og sa at denne meldingen hadde betydelige svakheter, som Venstre nå skulle ordne opp i. Vel, nå har han blitt klimaminister og har all mulighet til å ordne opp i det. Men selv om han har fått ministerposisjonen, har han åpenbart tapt de interne forhandlingene og knapt klart å gjøre forandringer. Jeg tror Ola Elvestuen mener det samme nå som det han gjorde før valget, og at han skulle ønske i dag at han egentlig kunne stemme for mange av de forslagene som Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene har lagt fram. Nå ser han prisen man må betale for samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet. Han har fått erfare det samme som hans to forgjengere fikk – hvor vanskelig det er å få gjennomslag i den regjeringen. Det er som statsminister Erna Solberg sa det da hun skulle forsvare sine klimaministere i angrep fra miljøbevegelsen. Hun sa at det er «klart tøffere å stå på for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det».

Arbeiderpartiet vil ta klimapolitikken hjem, føre en offensiv politikk for å få ned utslippene, gjøre lufta renere og investere i nye arbeidsplasser i Norge.

Jeg vil avslutte med å takke Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne for et godt samarbeid og for at det er så mange punkter som vi i dag står sammen om. Så vil jeg også si til Kristelig Folkeparti at døren står åpen. De kan i miljøpolitikken vise at de er et reelt opposisjonsparti. Med den regjeringen vi har i dag, trenger vi virkelig en opposisjon som tar styringen over klimapolitikken.

Jeg tar med det opp de forslagene som Arbeiderpartiet er alene eller sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Åsmund Aukrust har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg synes det er synd når vi diskuterer en så viktig melding, og Arbeiderpartiet holder sitt innlegg, og så kommer det ingen argumenter. Det er null substans. Det er bare en utlegning av hva man mener om ulike partier, tatt fra en eller annen debattmappe skrevet av en eller annen kommunikasjonsrådgiver. Det er ingen substansielle argumenter for den enorme snuoperasjonen som Arbeiderpartiet nå gjør i klimapolitikken, bort fra en ansvarlig klimapolitikk hvor vi samarbeider med Europa. For en av de tingene representanten Aukrust sier nei til i dag, er muligheten til å være med på at Norge selv kan slette kvoter i Europa, at Norge helt på egen hånd kan bidra til at kvoteprisen og karbonprisen da går opp, og at det blir dyrere med utslipp i Europa. Det sier Arbeiderpartiet nei til. De vil ikke være med på det. Da lurer jeg på hvorfor.

Åsmund Aukrust (A) []: Det er jo helt utrolig å høre saksordføreren. Jeg har aldri hørt en så selvsikker saksordfører i en sak som altså inneholder null ny politikk. Arbeiderpartiet har ikke snudd – tvert imot. Jeg startet med å snakke om hvordan vi står for det samme nå som det vi gjorde da Gro Harlem Brundtland var verdens klimasjef. Hun sa: tenke globalt, handle lokalt – jobben skal vi gjøre her, det er ingen andre som skal gjøre klimainnsatsen for oss.

Det stemmer heller ikke at vi ikke kan kjøpe kvoter og slette dem. Det har vi all verdens mulighet til. Det Arbeiderpartiet sier, er at i ikke-kvotepliktig sektor skal vi gjøre kuttene selv. Vi skal ikke kjøpe kvoter som erstatning for kutt her hjemme i Norge. Det er det Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i dag har gått inn for, og det er det Arbeiderpartiet sier nei til. Tvert imot sier Arbeiderpartiet at vi skal trappe opp vår internasjonale bistand. Vi sier at vi skal bruke mer penger på klimatiltak i utviklingsland. Det stemmer Høyre og Fremskrittspartiet i dag nei til, så hvis de var så opptatt av hva vi skulle gjøre der ute i verden, burde de heller stemt for Arbeiderpartiets forslag.

Terje Halleland (FrP) []: Regjeringen legger opp til å oppfylle 2030-målene med hovedvekt på innenlandske utslippsreduksjoner med nødvendig bruk av fleksibilitet og muligheten for direkteavtaler mellom land i EU-rammeverket, for å oppfylle våre forpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Internasjonal handel med klimakvoter var i utgangspunktet et norsk initiativ og lansert av Arbeiderpartiet. Problemstillingen var selvfølgelig at Norge, i motsetning til mange andre land, hadde et annet utgangspunkt ved at vi ikke hadde kuttmuligheter i kraftsektoren på grunn av vår utnyttelse av fossekraften. Dermed har Norge vært en internasjonal pådriver for det som ble omtalt som kostnadseffektive avtaler. Mest mulig miljø for pengene, var parolen. Dette ønsker ikke lenger Arbeiderpartiet å være med på og ber regjeringen om ikke å benytte seg av fleksibilitetsmekanismer mellom land og heller ikke mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Hva er det som har endret seg?

Åsmund Aukrust (A) []: Det høres jo ut som det nå skal bli slutt på all handel med kvoter. Halvparten av norske utslipp er en del av kvotemarkedet. Det skal de fortsatt være. Det vi diskuterer nå, er ikke-kvotepliktig sektor. Hør på ordet: ikke-kvotepliktig sektor. Da sier vi at det nettopp skal være det: ikke kvoter i ikke-kvotepliktig sektor. Så blir det spurt om hva som er kostnadseffektivt. Vel, det aller mest kostnadseffektive er å hindre de menneskeskapte klimaendringene. Det er det som er den alvorlige trusselen vi står overfor. Det er hvis vi ikke klarer det, at vi virkelig vil få problemer på utgiftssiden.

Sandra Borch (Sp) []: Både skognæringen og næringsmiddelindustrien frykter at et nytt EU-regelverk vil svekke verdiskapingen i primærnæringene. Klimareglene er innordnet sånn at de øker bokførte karbonutslipp fra jord og skog. I praksis kan det gi strengere utslippsforpliktelser for bl.a. disse næringene. Om skogbruket øker avvirkningen fram mot 2030, kan de bli straffet av EU.

Senterpartiet ser på skogen som en del av det grønne skiftet i Norge. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet nå går bort fra tidligere synspunkt om at man skal kunne bruke fleksible mekanismer mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Ser Arbeiderpartiet de utfordringene dette kan gi skogbruket i Norge?

Åsmund Aukrust (A) []: Grunnen til at vi ikke ønsker det, er at vi ønsker å ha nasjonale forpliktelser, et nasjonalt mål for hva vi skal gjøre her hjemme i Norge. Men Arbeiderpartiet står sammen med Senterpartiet om en bekymring for skogbrukspolitikken til EU. I merknadene våre står vi sammen om det, i hvert fall i en god del av dem. Vi fremmer i dag et forslag som gir en ordre – eller hadde gitt en ordre dersom det hadde blitt vedtatt, det blir dessverre ikke vedtatt – hvor vi ber om at regjeringen i forhandlingene med EU må sørge for at skogens fulle potensial kan brukes i det grønne skiftet. Arbeiderpartiet har veldig tro på skogen som en fornybar næring i Norge – vi ønsker det innenfor trevirke, biodrivstoff og en rekke områder – og der kommer Arbeiderpartiet til å jobbe sammen med Senterpartiet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg vil også takke saksordføreren for en god redegjørelse i starten av denne debatten, og så vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg ser fram til en god debatt i dag.

De fleste av oss her er medlemmer av energi- og miljøkomiteen, og det er noen ting som har forundret meg i denne debatten. Det er bl.a. alle ord og uttrykk vi bruker som folk flest ikke kjenner igjen eller vet hva er. Det kan være karbonfangst, karbonlagring, klimagasser, klimakvoter, ikke-kvotepliktig sektor, Parisavtalen, 2-gradersmål, COP23, grønne sertifikater, LNG, CCS, NOX, CO2, CO2-fond, CO2-håndtering, IPCC osv., osv. Listen er helt sikkert ikke utfyllende.

Jeg er veldig glad for den nye klimameldingen og den offensive satsingen som Norge har. I en verden hvor det fokuseres mer og mer på menneskeskapte klimaendringer, er det viktig at det føres en politikk som fungerer, og som adresserer de store utfordringene. Det er nettopp det vi gjør på Stortinget i dag. Jeg er glad for at partiene på Stortinget er med på dette klimaløftet, og det er ingen tvil om at Fremskrittspartiet også har en offensiv klimapolitikk.

Men da er det viktig å føre en klimapolitikk som fungerer, og som baserer seg på fakta, og ikke en symbolpolitikk styrt av følelser. Det er mange som tror at om man skrur av lyset eller sorterer søppel i fem forskjellige båser i stedet for tre, er det det som redder klimaet. Dette er vel og bra, men vi er ansvarlige for å få mest mulig igjen for pengene når vi skal få klimakutt. Derfor er jeg glad for at vi kjøper klimakvoter og bruker fleksibilitetsmekanismer – når jeg sier fleksibilitetsmekanismer, betyr det at vi får mest mulig igjen for innbyggernes skattepenger. Det er faktisk innbyggernes skattepenger vi bruker i denne salen. Kloden bryr seg ikke om klimakuttene kommer i Stavanger eller i Shanghai – for kloden er det viktig å kutte mest mulig, ikke å bruke mest mulig penger på kutt. Det er det som er vesensforskjellen, for mens Fremskrittspartiet kutter mye og bruker lite, vil partiene på venstresiden bruke mye og kutte lite.

Jeg er også glad for at vi har et offensivt næringsliv i landet, som har lyst og er motivert til å bli med på denne innsatsen. Da er det viktig ikke å slå beina under næringer som faktisk gjør det. For eksempel: Klarer vi å få elfly i landet hvis vi ødelegger markedet for fly? Hvem vil investere i et elfly hvis ingen likevel flyr i framtiden? Det er gjennom markedet vi oppnår klimagevinst, og det er derfor jeg er stolt av å kunne si at denne regjeringen er den som kutter mest.

Men privatpersoner og næringsliv trenger også hjelp. Derfor er det etablert en rekke offentlige støtteordninger som fremmer null- og lavutslippsløsninger, som f.eks. Enova, Klimasats, ordninger under Innovasjon Norge, osv. Regjeringen har videre pekt på fem satsingsområder, som er:

  • transport, hvor vi har verdens største satsing på elbil og biodrivstoff

  • styrking av Norges rolle som leverandør av fornybar energi

  • utvikling av lavutslippsteknologi med bl.a. ren produksjonsteknologi

  • grønn skipsfart

  • CO2-håndtering

Det gleder meg at det snart kommer en plan for CO2-håndtering, og jeg ser fram til behandlingen av den. Men CO2-håndtering blir et slag i lufta uten Norges viktigste næring: olje og gass. Det er en næring vi må spille på lag med for å oppnå ønsket klimaeffekt, ikke en næring som vi snakker ned som gårsdagens næring. Vi vet at Europa skriker etter norsk gass, og at Europa kan kutte sine klimagassutslipp med seks ganger Norges totale utslipp ved å bytte fra kull til gass. Da sier det seg selv at det er norsk gass som er Norges viktigste klimabidrag.

Jeg vil også minne om at dette er en overordnet plan, som ser de lange linjene og staker ut kursen mot 2030 og 2050. Neste steg nå er forhandlinger med EU. Regelverket i EU er vedtatt, og det skal nå forhandles om en formell avtale. Da er det viktig at Norge kan gå inn bredt og ikke er bundet. Målet er å få ned verdens klimagassutslipp, og det skal Norge bidra til, både ved å kutte klimagassutslipp i Norge og ved å hjelpe andre land med å kutte sine klimagassutslipp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: For få dager siden hørte vi at Fremskrittspartiet vil bli det nye miljøpartiet. Landsmøtet til Fremskrittspartiet nevner ikke klima med ett ord. Hvordan skal folk i bygd og by oppleve at Fremskrittspartiet kommer med nye tiltak, når landsmøtet ikke nevner klima med ett ord? Eller sagt på en annen måte: På hvilken måte skal Fremskrittspartiet bli det nye miljøpartiet?

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Takk for spørsmålet.

Nå er det viktig å skille mellom miljø og klima. Når landsmøtet sier at vi skal bli det beste miljøpartiet, er det nettopp for å vise fram den gode miljøpolitikken vi har – for å rydde plast i havet, osv. Men når vi snakker om klimapolitikk, er det noe som jeg adresserte her i dag – jeg hadde mange gode eksempler på talerstolen. Det er bare å trekke fram de gode eksemplene innen transportsektoren, elbilsatsing osv. Det gleder et Fremskrittsparti-hjerte at vi har en elbilsatsing som fører til at det er enda færre biler som betaler bompenger, og som er uten avgifter i dette landet. Det er et eksempel på god klimapolitikk som Fremskrittspartiet er med på.

Sandra Borch (Sp) []: I helgen hadde Fremskrittspartiet landsmøte, og vi kunne lese i media at Fremskrittspartiets nestleder ikke ville svare på om han tror at klimaendringene er menneskeskapt. Hva er representanten Meininger Saudlands syn på dette spørsmålet?

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Takk for et godt spørsmål.

Jeg forstår at det er Fremskrittspartiets landsmøte som er det mest interessante i denne sal. Det gleder meg.

For å gjøre det klinkende klart: Når det gjelder klima, er det ikke tvil i mitt sinn om at det er menneskeskapte klimaendringer, og at CO2 bidrar til det.

Så håper jeg vi kan få mange spennende debatter om Fremskrittspartiets klimapolitikk og om hva vi vedtar på landsmøtet i framtiden. Det gleder meg.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Meininger Saudland mener at det viktigste klimatiltaket Norge har, er eksport av den fossile energikilden gass. Mener representanten da at det nest viktigste klimatiltaket vårt er å eksportere olje?

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg er glad for at jeg ikke fikk enda et spørsmål om hva Fremskrittspartiet vedtok på landsmøtet. Der kan jeg opplyse om at vi vedtok en uttalelse som støtter norsk olje- og gassnæring.

Det er helt sant at Norges viktigste bidrag til et bedre klima er å eksportere gass. Det er også klart at olje har en mye bedre klimaeffekt enn kull. Det er derfor Fremskrittspartiet er opptatt av at vi kan erstatte kullproduksjonen i Europa med løsninger i Norge som har mindre utslipp.

Jeg hadde ønsket at representanten fra SV kunne vært med på en sånn politikk. Jeg minner om at da han og jeg var i Tyskland i fjor, var det bl.a. miljøpartiet i Tyskland som skrek etter norsk gass, og det gleder i hvert fall et Fremskrittsparti-hjerte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Verden har enorme klimautfordringer. Det hersker det ingen tvil om. Og vi er sent ute. Jeg er bekymret for hvordan jeg skal kunne se mine barn på 12 og 10 år i øynene om 20 år.

Klimameldingen skal trekke opp en strategi, hevdes det, men den peker i liten grad på løsningene og tiltakene. Det er skuffende. Strategi handler etter Senterpartiets syn om tre ting: etablere en felles forståelse av situasjonen, finne et mål og peke på veien videre.

I klimasaken er situasjonsforståelsen og målene gode, de er ambisiøse nok, og de er bredt forankret nasjonalt og internasjonalt. Det er veien til målet som er utfordringen. Det er de konkrete tiltakene og virkemidlene som mangler for å realisere et klimavennlig samfunn. Det holder ikke med ambisiøse målsettinger, vi må også være med på kraftfulle omstillingstiltak. Som et rikt, oljeproduserende land mener Senterpartiet at Norge har et særlig ansvar for å gå foran i klimaomstillingen. Derfor er Senterpartiet utålmodig i arbeidet med å få på plass et godt system og en god infrastruktur for industriell karbonfangst og -lagring. Det svarer overraskende nok ikke meldingen på.

Senterpartiet er opptatt av at all norsk produksjon skal være så miljøvennlig og klimavennlig som mulig. Mange grep må tas for å utvikle det norske samfunnet til et lavutslippssamfunn. Omlegging i bærekraftig retning gir store muligheter for utvikling av ny norsk industri, teknologi og kompetanse. Vi mener mye kan og bør gjøres i Norge, men er skeptiske til å gjennomføre tiltak som i praksis bare flytter problemet til et annet sted, med høyere utslipp og færre norske arbeidsplasser som resultat.

Senterpartiet er for internasjonale avtaler og samarbeid for å gjennomføre klimakutt, men vi mener også at vi må ha en politikk som gjør at vi også må ta et reelt klimaansvar her hjemme. Begge deler – det er ingen motsetning. Senterpartiet har derfor vært positive til at Norges og EUs klimapolitikk samordnes, men et forhandlingsresultat mellom Norge og EU må gjøres kjent for Stortinget, og Stortinget må stå fritt til å vurdere om Norge er tjent med å inngå en avtale på bakgrunn av dette.

Klimameldingen tar heller ikke inn over seg at vi trenger en grunnleggende holdningsendring for å redusere klimagassutslippene. Den klimavennlige omstillingen handler om å redusere det samlede forbruket av energi og materialer, altså mer sparsommelighet og nøysomhet. For det andre: Det vi så trenger av energi og karbon, må være fornybart. Det er kort oppsummert Senterpartiets definisjon og oppskrift for å nå klimamålene. Dette står ikke i motsetning til målet om å opprettholde verdiskaping og velferd, men det krever omstilling og kraftfullt politisk lederskap.

Norge har i denne omstillingen et fortrinn som et rikt skogland. Alle produkter som produseres med basis i det svarte karbonet – oljen – kan også produseres med basis i det grønne, fornybare karbonet. Bruker vi det grønne karbonet i hav og skog, vil nettoutslippet av klimagasser reduseres og stanses. Fotosyntesen er fantastisk. Den fanger og lagrer CO2 i trær og planter – og i de produktene vi får fra disse. Norges mulighet ligger her i å innta en ledende posisjon i bioøkonomien og i arbeidet med å utvikle det grønne karbonet.

Samtidig risikerer vi gjennom EUs regelverk for opptak og utslipp av klimagasser fra skog- og arealbruk at Norge må redusere avvirkningen. Det bekymrer Senterpartiet fordi det er feil klimapolitikk. Skog er en fantastisk ressurs. Skog er en del av klimaløsningen – jo bedre vekst, jo større opptak av CO2. Dessuten snakker vi om sirkulærøkonomi i ordets rette forstand. Norge må derfor sikre at handlingsrommet brukes i utformingen av referansebanen for skog – et handlingsrom som er skapt for å unngå begrensninger i utnyttelsen av skogressursene.

Senterpartiet er også opptatt av at klimamålene ikke må gå på bekostning av de målene Stortinget satte seg i fjor om økt matproduksjon. I en verden med stadig flere munner å mette har alle land et ansvar for å sørge for størst mulig grad av selvforsyning. Det er ikke i strid med målene om å redusere klimautslippene, f.eks. er norsk kjøttproduksjon blant verdens mest klimasmarte, og den norske kua er blitt 40 pst. mer klimavennlig.

Senterpartiet er opptatt av at det blir iverksatt aktive tiltak for å hindre karbonlekkasje fra landbruket. Ensidige norske tiltak som reduserer matproduksjonen i Norge direkte eller indirekte gjennom å redusere lønnsomheten i primærnæringen, vil føre til økt behov for import og redusere verdiskapingen. Det er en politikk Senterpartiet ikke kan støtte.

For øvrig er Senterpartiet med på forslag fra samtlige partier i salen. Vi mener at klimatrusselen krever samhandling og at vi drar dette lasset sammen. Senterpartiet håper også på støtte til sine forslag i dag. Jeg tar med det opp forslagene nr. 37–43 og 70–71.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Liv Kari Eskeland (H) []: Me merkar oss at Senterpartiet følgjer fleirtalet i komiteen med tanke på å redusera utsleppa med minst 40 pst. innan 2030, eit tiltak som me gjennomfører saman med EU. Dette er fornuftig, det er bra, og det er ei klok tilnærming. Samtidig opplever me at Senterpartiet fleire gonger uttrykkjer skepsis overfor EU. Det naturlege spørsmålet vert då: Ser Senterpartiet at EU har ei rolle som kan vera bra for klimasamarbeidet? Og som ei oppfølging – me opplever at Arbeidarpartiet, gjennom merknadane sine, ikkje skal ta i bruk fleksibilitetsmekanismane, noko som Senterpartiet viseleg ønskjer. Ser Senterpartiet seg framleis tent med eit regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, noko som i tilfelle ville endra skogpolitikken vår vesentleg?

Ole André Myhrvold (Sp) []: Som jeg sa i min innledning, er Senterpartiet for internasjonalt samarbeid for å løse klimasamarbeidet, også med EU. Men det betyr ikke at det ikke handler om en dialog. Det handler om gjensidighet, og vi ser fram til å få et ferdigforhandlet resultat med EU opp for Stortinget, og så vil vi ta stilling til de ulike tiltakene der. En felles målsetting om å nå klimamålene må vi ha sammen med EU, og det må vi ha sammen med resten av det globale samfunnet, hvis ikke når vi ikke klimamålene. Alle land må både gjennomføre tiltak og ha ambisiøse mål.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg har lyst til å starte med å rose Senterpartiet. Jeg opplever dem som konstruktive, særlig når det gjelder ambisjonene knyttet til å bruke biomasse for å redusere klimautslippene. Det har mye for seg, og vi har store muligheter. Så er det greit at Senterpartiet er mer utålmodige, og også at man er internasjonalt orientert. Det er bra. Det opplever vi at Senterpartiet egentlig har vært i klimapolitikken hele veien. Sentrumspartiene Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har jo vært med på alle klimaforlikene så langt, støttet opp om klimalov og vil bruke mulighetene, også kostnadseffektive tiltak. Men nå har det oppstått en ny situasjon på rød-grønn side, da Arbeiderpartiet gjør en salto og ikke vil delta i det internasjonale forpliktende samarbeidet, særlig i Europa. Spørsmålet er om Senterpartiet egentlig ser seg mest tjent med å samarbeide med de blå-grønne partiene for å sikre også matproduksjonen og det representanten er opptatt av knyttet til å ta i bruk skogens muligheter.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av å samarbeide med alle partier som er opptatt av å nå klimamålene. I denne saken ser vi at vi har funnet sammen med regjeringspartiene når det gjelder skog og mat. Men som representanten Aukrust sa i stad, Arbeiderpartiet støtter også opp om en del av denne skogpolitikken. Nå skal man altså inn i forhandlinger, og så får vi se hva resultatet blir der. Vi er nødt til å utnytte handlingsrommet så godt vi kan, og Senterpartiet er opptatt av fleksibilitet i den forbindelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Haltbrekken (SV) []: I dag behandler vi for første gang en klimamelding totalt blottet for konkrete nasjonale mål og ambisjoner og uten et eneste nytt tiltak eller virkemiddel for å få ned utslippene.

Regjeringen påstår at det meste av utslippsreduksjonene fram til 2030 skal tas i Norge. Uten nye tiltak og virkemidler er jeg redd dette blir tidenes klimapolitiske havari. Det som vil stå igjen etter denne regjeringen, er ambisiøse ambisjoner, fagre ord og utallige løfter om utslippskutt. Det redder ikke klimaet.

Samtidig med at regjeringen leverer klimameldingen til Stortinget uten mål og mening, kommer det svære oljeutbygginger fyrt med gasskraft og rause utslipp av klimagasser – nå sist utbyggingen av Johan Castberg-feltet i Barentshavet. Utbyggingen er ikke godkjent av Stortinget, men oljedirektørene har allerede inngått kontrakter for flere milliarder kroner.

Meld. St. 41 for 2016–2017 om klimapolitikken er visstnok svaret. Da lurer jeg på hvilket spørsmål regjeringen stilte seg. Kanskje det var: Hvordan kan Norge fortsette å framstå som ambisiøs uten å gjøre noe? Tidligere klimameldinger og klimaforlik har heller ikke vært perfekte, og jeg har selv kritisert dem. Men de aller fleste har gitt miljøet viktige gjennomslag. De har gitt Norge regnskogsatsinger, forbud mot oljefyr, opptrappingsplan for forskning på fornybar energi, samt enighet om at privatbilismen i de store byområdene ikke skal vokse. De har hatt konkrete konsekvenser for senere beslutninger i norsk politikk. Det var de nasjonale klimamålene for 2020 som gjorde at Stortinget grep inn i oljeutbyggingene på Utsira.

Miljø var visstnok et diskusjonstema på Høyres landsmøte nylig. Forslagene som kunne fått ytterligere sving på elbilsalget og sikret at vi hadde fått faset ut salget av nye fossile biler, ble dessverre ikke vedtatt. Høyre driver kortsiktig politikk og planlegging og overlater jobben til regjeringspartner Venstre. Venstre har på sin side uforståelig nok valgt å adoptere Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens innholdsløse klimamelding.

For å hindre flere tapte år i klimapolitikken har SV foreslått en rekke tiltak som skal få ned norske utslipp av klimagasser de nærmeste årene – en rekke tiltak som alle vil bidra til å oppfylle våre klimamål. Her er et knippe forslag SV utfordrer regjeringspartiene til å bli med på i Stortinget i dag.

Norge har vært verdensledende i utviklingen av en elbilpolitikk som fungerer. 37 pst. av alle nye personbiler som ble solgt i Norge i mars, var elbiler. Vi har ikke fått til et tilsvarende skifte i varebilmarkedet. Skal vi få fortgang i salget av elektriske varebiler, bør vi innføre full CO2-avgift i kjøpsavgiften for de lette varebilene som går på fossilt drivstoff. Prinsippet kan vedtas i behandlingen her i dag og gjennomføres i statsbudsjettet for 2019.

Høyres landsmøte ville legge en plan for at norsk kollektivtrafikk skal være fossilfri innen 2025, men den planen ba Stortinget om allerede i 2016. Planer uten konkrete virkemidler er dessverre lite verdt. Her kan vi stille krav i offentlige anbud.

I industrien kan vi fase ut fossil oljefyring til varmeformål ved å varsle et framtidig forbud, etter modell av arbeidet vi har gjort i forbindelse med bygg, og som er i ferd med å krones med seier.

Og hvor ble det av kravene til oljeindustrien – Norges største klimasynder? Snart skal Stortinget behandle Johan Castberg-utbyggingen. Utbyggingen vil øke norske utslipp med over 300 000 tonn CO2 per år, godt over det 100 000 privatbiler slipper ut årlig. Oljen fra utbyggingen vil gi store utslipp når den brennes i utlandet. Så praktisk, da, at klimameldingen ikke har noen konkrete klimaambisjoner for oljeindustrien.

Om man virkelig skal lete etter konkrete mål i klimameldingen, er det å få en avtale med EU om kjøp av klimakuttene et annet sted – heller enn å omstille Norge. Kjøp av utslippskutt i utlandet har vært de store partienes kongstanke for norsk klimapolitikk i flere år. Få andre posisjoner illustrerer oljens makt over norsk klimapolitikk som denne.

Mine forventninger til Fremskrittspartiet er dessverre begrenset, men Høyre og Venstre må faktisk skjerpe seg.

Med dette tar jeg opp forslagene nr. 44–58 og 65–69.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Tina Bru (H) []: Representanten Haltbrekken er glad i å bruke store ord, som her i dag «unisont slakt» og «havari». Han har også tidligere brukt store ord, som f.eks. «tidenes mageplask» og at «klimameldingen totalt mangler klare forpliktelser til å gjennomføre nødvendige klimatiltak». Når er de to siste sitatene fra? Jo, det var i 2007, da hans eget parti var med på å legge frem en klimamelding. Det samme gjentok representanten i 2012, da som leder av Naturvernforbundet, i forbindelse med den andre klimameldingen fra de rød-grønne. Dette er altså ganske vanlig å høre fra Lars Haltbrekken.

Men hva har skjedd siden den gang? Jo, vi har fått et mål om halvering av utslipp fra transport. Vi har en elbil-andel på 30 pst. Vi bruker nå 18 mrd. kr mer, ut over ambisjonen i klimaforliket, til Enova. Vi bruker 3 mrd. kr årlig på klima- og skogsatsingen. Har representanten det i seg i det hele tatt til å si at ting nå i hvert fall er bedre enn da hans eget parti satt i regjering?

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er helt riktig – og det sa jeg også i mitt innlegg – at jeg har kritisert tidligere klimameldinger og tidligere klimaforlik, men ved en gjennomgang av dem ser vi at man den gang faktisk fikk på plass en del nye tiltak for å kutte utslippene. Jeg vil også minne representanten Bru om at under den rød-grønne regjeringen gikk utslippene tross alt ned med over 1,5 millioner tonn. I de borgerliges regjeringstid gikk utslippene ned med under 100 000 tonn. Det sier noe om forskjellen på hvor man faktisk satser i de politiske partiene.

Representanten Bru sier at det ligger et mål i meldingen om en halvering av utslippene fra transportsektoren. Ja, da håper jeg Høyre stemmer for vårt forslag i dag om faktisk å bekrefte dette i form av et fastsatt mål.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Vi vet at SV vil kutte mest mulig innenlands, med store kostnader og mager effekt. Det er for så vidt en ærlig sak, jeg har egentlig mer sans for det enn for Arbeiderpartiets tilnærming, som på en måte er at man vil ha i pose og sekk. Samtidig vil SV kutte i olje- og gassproduksjonen, noe som kan sende en regning på opptil 50 000 kr til hver og en av innbyggerne i dette landet. Med SVs opplegg har vi altså en regning uten vert. Hvem i landet er det SV har lyst til å sende klimaregningen sin til?

Lars Haltbrekken (SV) []: Verden står foran svært alvorlige utfordringer. Vi vet at vi er nødt til å omstille oss. De som er tidlig ute og omstiller sin industri, vil også være de som tjener på dette i det lange løp. Ved kun å fokusere på kvotekjøp og å betale andre land for at de skal få en ren og effektiv industri, vil vi få en industri i vårt eget land som blir hengende etter, og som vil få store problemer på verdensmarkedet om noen år, når verden etterspør nullutslippsvarer. Derfor mener vi det er viktig å omstille norsk industri bort fra olje- og gassindustrien, sånn at vi sikrer dette landet gode inntekter også i framtiden, og at vi ikke har en industri som henger bakpå og taper konkurransen internasjonalt, slik Fremskrittspartiet dessverre legger opp til.

Ketil Kjenseth (V) []: Representanten Haltbrekken snakker om utallige blå-grønne løfter, men ingen mål. Hva som er riktig, er ikke så lett å forklare.

Jeg er opptatt av det praktiske i politikken. Da SV satt i regjering, ble en norsk biodrivstoffabrikk tatt ut av produksjon – egentlig på oppløpssiden, på målstreken – ved at en endret på veibruksavgiften, sånn at det ikke ble lønnsomhet i den produksjonen. Med det har vi utsatt en stor omstilling, som bl.a. Haltbrekken etterlyser, innenfor kollektivtrafikken.

Så vil jeg til et innenlands, enkelt eksempel: I Oppland produseres det nok biogass til å fylle på alle busser i rutedrift. SV har sittet i posisjon i Oppland og i Hedmark i 15 år uten å ha greid å få biogass på en eneste buss. Kan Haltbrekken forklare hva som skal til for at en lokalt kan få til det en ønsker seg?

Lars Haltbrekken (SV) []: Nå er det Stortingets klimamelding vi skal diskutere i dag. Det som er viktig, er at Stortinget faktisk legger til rette for en satsing på biogass og gjør den mer lønnsom enn f.eks. bruk av naturgass. SV har fremmet forslag i Stortinget om en satsing på biogass som gjør at vi kan få tatt den i bruk rundt omkring i landet, også i busstrafikken i Oppland og i Trøndelag. I Trøndelag bygges det nå for øvrig et større biogassanlegg – og det med SVs støtte – som vil kunne forsyne hele Nordlandsbanen med biogass og redusere utslippene fra dieseltrafikken der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Som representant for Venstre er jeg veldig stolt av at vi har vært med på alle klimaforlik som har skjedd i denne salen – også i dag. Vi har også vært med på å vedta en klimalov i denne salen, som setter krav om 40 pst. kutt i klimagassutslippene innen 2030, det samme som vi nå legger til rette for: å inngå en avtale med EU om at vi i samarbeid skal kutte 40 pst. av klimautslippene fram til 2030. De internasjonale forpliktelsene er viktige, men vi legger også opp til at vi skal ta så mye som mulig i Norge.

Og apropos å være offensive: Gjennom Jeløya-forhandlingene og etter at Venstre har kommet i regjering, har vi altså løftet denne meldinga ytterligere til å ha ambisjoner om å kutte 50 pst. i transportsektoren i Norge innen 2030. Transport utgjør den største andelen av utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. Det er faktisk ingen andre land i verden som har så offensive og store ambisjoner innenfor transport. Norge har også gjennom denne meldinga sagt at vi skal ta en lederrolle internasjonalt i å kutte, men også i å omstille – apropos innlegget fra representanten Haltbrekken. Det er viktig å legge om i grønn retning.

Norge er verdensledende i å legge om personbiltrafikken. Det har så langt tatt 15 år, fra Venstres samferdselsminister i Bondevik II-regjeringen, Torild Skogsholm, etablerte den elbilpolitikken vi har i dag. Nå ser vi at det grønne skiftet innen skipsfarten kan vi få ned til ti år – apropos de vedtakene vi gjør her i dag, om at vi skal ha utslippsfrie verdensarvfjorder innen 2026. Så vi får ned de skiftene til kortere og kortere intervaller, og det er veldig viktig for å drive fram den teknologien.

Bioenergi er viktig, men også hydrogen. Det at vi i dag sier at vi skal ha en nordisk hydrogenstrategi, er også et langt skritt framover. Det er strategisk sett veldig viktig fordi vi i Norden har komparative fortrinn som vi kan utnytte til faktisk å bli den ledende hydrogenregionen i hele verden – men vi kan starte med å bli det i Europa først.

Da kan vi også gå videre til å snakke om karbonfangst, -lagring og transport, og det er her, innen transport og lagring, store norske bidrag kan ligge. Fortum og andre nordiske aktører har behov for å omstille stål- og aluminiumsproduksjonen og kan bruke hydrogen, men Fortum tar også den teknologien ut i Europa knyttet til avfallsindustrien, som også har et stort behov for å kutte. Og det er nettopp disse punktutslippene som er den store muligheten til å kutte.

Det står også i denne meldinga at vi skal ha sektorvise planer og ambisjoner, og rapporten om grønn konkurransekraft, som ble lagt fram for et halvt år siden, er også et langt skritt på veien til å vise fram de mulighetene som ligger i å kutte, men også i å omstille en stadig grønnere norsk industri.

Når Arbeiderpartiet snakker om blodig alvor og at vi skal ta klimapolitikken hjem, kan det nettopp bli en blodrød affære for norsk industri, og det er jo den vi skal ta vare på. Vi skal ikke avgiftsbelegge industrien for raskt, med for høye avgifter – nettopp i frykt for å presse den ut av Norge. Dette har vi sett eksempler på knyttet til solindustrien, som forsvant litt for raskt ut av Norge, og her ligger også en utfordring i å gå skrittvis framover.

Vi skal også bruke CO2-avgifter. Det er en viktig avgift å få på plass knyttet til den ikke-kvotepliktige sektoren. Her ligger det også at vi skal etablere CO2-fond. Når det gjelder den fossilfrie kollektivtrafikken, er det viktig framover å sørge for at vi får de drivstoffene som vi kan putte på, men også kompetanse hos de offentlige bestillerne på ulike nivåer. Det gjelder bussanbudene, og det gjelder hjemmesykepleiere, som også må over på utslippsfrie biler og andre transportmidler.

Når det gjelder fleksibiliteten knyttet til å delta i samarbeid med Europa, er gasskraftverket på Mongstad et eksempel på den store utfordringen som ligger i at en tar en for stor risiko, og betaler for mye for det, uten å få et eneste utslippskutt. Sammen med andre land kan vi inngå bilaterale avtaler om å bidra med vår teknologi, vår kompetanse og vår forskning i andre europeiske land, for å ta effektive utslippskutt der også.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: Venstre brukte et replikkordskifte med et annet parti i stad til å angripe Arbeiderpartiet. Man sa at Arbeiderpartiet hadde gjort en salto i klimapolitikken. Vel, på seg selv kjenner man andre – hvis det er noen som har gjort en salto i denne politikken, er det jo Venstre. Under overskriften om at alle utslippene må «tas hjemme» – på Venstres hjemmeside – uttalte de da klimameldingen ble lagt fram at det er fullt mulig å nå klimamålene i 2030 uten bruk av kvotekjøp. Nå har de gått i regjering med ytterpunktet i norsk klimapolitikk. Vi ser hva det har gjort med Venstre.

Vi i Arbeiderpartiet sier derimot det samme som vi gjorde før valget. I lys av de voldsomme angrepene fra Høyre og Fremskrittspartiet mot Arbeiderpartiet i denne saken: Hvordan mener Venstre de står seg, med tanke på hva de selv lovet velgerne i september 2017?

Ketil Kjenseth (V) []: Venstre har i hvert fall ikke gjort en salto. Vi har etablert et gulv for å kutte. Det er ingen motsetning mellom det og å gjøre mer, og det har vi absolutt muligheter til å gjøre.

Det er overraskende at Arbeiderpartiet, som er for EU – vi hadde en debatt før påske om å bidra til fornybar energi i Europa – ikke vil være med på forpliktelsene overfor EU nå. Det er vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet gjør denne saltoen når det gjelder disse målsettingene, og hvilke forpliktelser en da legger på en industri – men også på innbyggerne – som skal være med på en omstilling.

Vi ser i elbilpolitikken: Det har tatt 15 år å komme dit at vi har et nybilsalg der det snart er flere elektriske biler som selges. Det tar tid, men det gjør også omlegging av avgifter. Og det er her det store spørsmålet til Arbeiderpartiets politikk er: Når en legger så store forpliktelser innenlands, hvilke avgifter er det som skal skrus opp, og hvilken teknologi er det en skal utløse, som skal ta de store sprangene?

Sandra Borch (Sp) []: Norske myndigheter har signert Parisavtalen, som forplikter oss til CO2-utslipp som skal begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader. CCS er den eneste teknologien vi kjenner til som kan gi et betydelig kutt i utslipp fra industrien. Før Venstre gikk i regjering, hadde de store ambisjoner om å fullføre CCS-prosjektene som er startet i Norge. I budsjettet for i fjor ble prosjekter mer eller mindre satt på vent, og i klimameldingen er CCS nesten ikke nevnt med et ord. Har Venstre gitt opp å få gjennomslag for å fullføre prosjektene som kan gi betydelige kutt i utslipp fra industrien?

Ketil Kjenseth (V) []: Det har Venstre absolutt ikke gjort. Denne meldingen er i hovedsak om ikke-kvotepliktig sektor. CCS-teknologien er ikke så aktuell for transportsektoren, f.eks. – heller ikke for byggsektoren. Derimot er den veldig aktuell for avfallssektoren. Det er veldig mange piper fra forbrenningsanlegg rundt om i Europa som har behov for CCS-teknologi, altså for karbonfangst og -lagring.

Det kommer andre meldinger framover og andre vendinger, der vi får anledning til å diskutere hvor mye penger vi skal putte på, til hvilke formål, for å realisere en norsk, stor industriell mulighet for karbonfangst og -lagring. Revidert nasjonalbudsjett blir den første muligheten til å ta tak i det. Vi skal også forhandle om statsbudsjettet for 2019 og se på mulighetene framover for å putte på, så vi har ikke gitt opp våre ambisjoner knyttet til dette.

Lars Haltbrekken (SV) []: Venstre og SV har i mange år hatt et veldig godt samarbeid om klimapolitikken. Jeg mener at jeg i representanten Kjenseths innlegg hørte antydninger om at Venstre gjerne ville ha et klimaforlik også denne gangen. Det må jeg si har gått meg litt hus forbi. Jeg har ikke fått med meg slike invitasjoner før, men vi setter oss veldig gjerne ned ved forhandlingsbordet sammen med Venstre for å få en bedre – og en ansvarlig – klimapolitikk for dette landet.

Derfor vil jeg utfordre representanten Kjenseth til å stemme for to av SVs løse forslag i dag, nemlig det hvor vi ber regjeringen ta initiativ til en ny klimamelding og et nytt klimaforlik, og – det andre – det hvor vi ber regjeringen etablere et nasjonalt klimamål for å kutte i utslippene fra transportsektoren.

Ketil Kjenseth (V) []: Når det gjelder samarbeidet med SV, mener jeg at vi bør fortsette det – og ha store ambisjoner. Det gir også store muligheter. Jeg opplever at SV nå er på tur etter Venstre i å snakke om grønn omstilling og om å ta videre en teknologi som gir muligheter for en grønn industri i Norge.

Derfor er jeg overrasket over at SV ikke vil være med på internasjonale forpliktelser og et internasjonalt samarbeid, særlig knyttet til EU.

Når det gjelder de konkrete utfordringene fra SV, mener jeg at det ligger et ambisiøst mål her om å kutte 50 pst. i transportsektoren innen 2030. Det er enormt offensivt. Vi ser at det innenfor elbilpolitikken har tatt 15 år når det gjelder personbiler. Nå skal vi fase inn de tunge kjøretøyene. Vi skal etter hvert få alle bussene over på nullutslippsdrivstoff. Det er offensivt.

Jeg oppfordrer representanten Haltbrekken gjensidig om å banke på døra. (Presidenten klubber.) Det var ingen som hindret SV i (presidenten klubber igjen) å bli med på noe forlik her.

Presidenten: Presidenten må banke i bordet (munterhet i salen) – taletiden er omme.

Replikkordskiftet er omme.

Tore Storehaug (KrF) []: La meg begynne med å takke saksordføraren og alle andre for arbeidet som er gjort med denne meldinga. Det er eit ganske stort arbeid, ganske mange merknadar og ganske mange forslag, og det er eit arbeid vi har brukt ganske mykje tid på, med både komitéreise og miniseminar, så vi føler det er ganske grundig debattert. Det er viktig, all den tid klimatrugsmålet er noko vi alle saman er einige om er ei av dei største utfordringane i vår tid. Det er ting som råkar oss alle – endra vêr, meir flaum, meir ras, avlingar som slår feil andre plassar i verda, artar som forsvinn. Vi har eit felles ansvar for å minimere dei endringane, og det handlar òg om det ansvaret vi har for kvarandre i det globale fellesskapet.

Men la oss gå til kva denne meldinga eigentleg handlar om. Denne klimameldinga følgjer opp det arbeidet som vi gjer for å oppfylle Paris-forpliktinga i samarbeid med EU. Vi er kopla på kvotemarknaden, og no seier vi òg at vi ønskjer å jobbe i lag med EU for å nå dei felles måla vi har i ikkje-kvotepliktig sektor. Denne meldinga er eit mandat til forhandlingar opp mot EU om korleis vi skal nå dei Paris-måla, og at vi kan nå dei i lag. Det er viktig, all den tid vi har eit globalt klimaarbeid som står i stampe, og der vi treng nokon som tek på seg leiartrøya for å vere med og sikre at vi får eit forpliktande arbeid for å få ned dei norske og dei felles klimagassutsleppa.

Dei siste åra har det skjedd mykje i klimapolitikken. Det har skjedd mykje i forhandlingar om statsbudsjett, der ting har blitt dratt i ei meir klimavenleg retning. Det har skjedd mykje i Nasjonal transportplan, og det har skjedd mykje ved at vi har fått på plass ei klimalov. Utsleppa går ned. Salet av nullutsleppsløysingar går opp. Dette handlar om at ein har fått på plass eit godt golv i klimapolitikken, der det kostar å forureine, der ein har ei prising av utslepp som gjer at det løner seg å ta dei miljøvenlege vala, der Noreg har gått i front i å satse på teknologiutvikling ved å få på plass fleire og betre nullutsleppsløysingar og spesielt gjennom at ein har styrkt Enova. I staden for at det er vi som stortingspolitikarar som sit og peikar på prosjekt, kan vi her sørgje for at dette blir gjort på ein fagleg og god måte, og der vi får styrkt arbeidet med betre klimaløysingar. Dette er hovudlinjene i denne stortingsmeldinga, og det er difor Kristeleg Folkeparti stør ho og meiner ho er god. Dette er eit golv, og det byggjer vidare på klimalova.

Det er mange som i debatten i dag har brukt tid på ein del av det som handlar om fleksibilitetsmekanismane. Til det vil eg seie to ting. Fyrst skal vi no kople oss på eit system og på eit europeisk regelverk som byggjer på at ein skal bidra etter evne, og der dei ulike landa sine ressursar blir tatt med inn i den berekninga. Noreg er eit land med store ressursar. Vi skal bidra masse. Samtidig er vi eit langstrekt land med viktige primærnæringar, og det er viktig at vi kan byggje vidare på dei verdiane, slik andre nasjonale mål òg slår fast, når vi skal nå dei nasjonale klimamåla og få ned våre utslepp i samarbeid med EU.

Eg vil òg påpeike at både i merknadar og i alt arbeid som har vore gjort med denne meldinga, slår ein fast at så mykje som mogleg av klimagassutsleppa skal kuttast i Noreg. Dei andre opposisjonspartia kan både tru og ikkje tru på den målsetjinga, men det er noko som ein står fast på, og som Kristeleg Folkeparti har vist at vi er villige til å kome med tiltak for å gjere i det arbeidet som skjer kvar dag – ikkje berre i denne meldinga. Det er noko som eg er klar til å følgje opp.

Det er mange ting ein kunne brukt meir tid på i denne meldinga – omstilling i maritim sektor, der vi har alt å tene på å spele på lag med dei norske aktørane som her er verdsleiande, korleis CO2-avgifta er eit viktig verkemiddel, men der ein må passe seg for ein karbonlekkasje i primærnæringane, fiske og landbruk, eller at vi slår fast at Noreg må bruke handlingsrommet med våre naboland i LULUCF-forhandlingane når dei har jobba for å få dette på plass i EU. Eg skal ikkje bruke tid på det no, men vil heller avslutte med eit sitat frå ein svensk sosialdemokrat som eg synest har kome med ein god regel i politikken. Tage Erlander sa:

«Vår oppgave som politikere er å bygge dansegulvene, slik at enkeltmenneskene kan få danse sine egne liv.»

Han sa det ikkje på bokmål, men det var det eg fann då eg skulle førebu meg til debatten i dag. Eg synest det er eit godt prinsipp, og det gjeld òg i klimapolitikken. Vår oppgåve er ikkje å fortelje enkeltaktørane korleis dei skal danse sine liv, korleis dei skal skape arbeidsplassar i eit langstrekt land. Vår jobb er å lage eit godt golv der det løner seg å danse den miljøvenlege dansen. Det er det Kristeleg Folkeparti har gjort dei fire siste åra. Det er ein politikk som Kristeleg Folkeparti har stått for heilt sidan vi var den fyrste regjeringa som tok inn omsynet til miljøet i regjeringsplattforma for mange år sidan. Det er det arbeidet vi har fortsett i denne meldinga, og det er eg stolt av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Representanten endte vel opp i diskusjon med seg selv oppe på talerstolen, med at man fortsatt var et opposisjonsparti, men man har jo også sagt at man er et klimaparti, og ikke minst et bistandsparti. Kristelig Folkeparti har jo nå vært med og støttet en tredjedel av kuttene i klimabistanden, så det virker kanskje ikke veldig troverdig, men de har også vært med og stemt sammen med regjeringen for mindre ambisiøse tiltak enn resten av opposisjonen.

Så jeg har egentlig tenkt å ha et veldig enkelt spørsmål: Hva er Kristelig Folkepartis viktigste klimasak denne våren? Vi har nå behandlet avfallsmelding, vi har behandlet klimastrategi, og vi venter på revidert, som kommer 15. mai. Hva er det viktigste norsk politikk kommer til å se av klimasatsingen for Kristelig Folkeparti denne våren?

Tore Storehaug (KrF) []: Det er to ting ved denne debatten som eg synest er ganske urovekkjande. For det fyrste er dette ein debatt som minner litt om eventyret om mannen som satt og ikkje høyrde kva mannen som kom på besøk sa, og ropte «økseskaft» fordi han var sikker på at det var det spørsmålet som kom til å bli stilt. Litt sånn er det no, at alle saman sit og kjem med sine lause forslag, og kastar dei ut, for dei enkelttiltaka som dei meiner er dei viktigaste. Og då blir det ein slags konkurranse i at talet på forslag, som ikkje er utgreidd, er det same som ambisjonar. Det trur ikkje eg er god klimapolitikk.

Nokon meiner at dette skal vere ei stor vårreingjering av ein dugnad, men den dugnaden er vi nøydde til å ta i kvar einaste sak, i kvar einaste komité, og ikkje berre vi som sit i energi- og miljøkomiteen. Denne stortingsmeldinga som vi diskuterer no, handlar om korleis vi, i lag med EU, skal nå våre klimaforpliktingar. Det er det vi skal svare på, og det er det eg har vore med på å gjere i behandlinga av denne meldinga, og det ønskjer eg å følgje opp gjennom mange tiltak – ikkje berre gjennom eitt viktig tiltak.

Sandra Borch (Sp) []: Vi er flere som har merket oss en ny retning hos Kristelig Folkeparti, som tradisjonelt sett har vært opptatt av norsk matproduksjon. Det overrasker meg derfor stort at Kristelig Folkeparti ikke lenger er med på forslagene fra Senterpartiet om at reduserte klimautslipp ikke skal gå på bekostning av jordbrukssektoren og norsk matproduksjon. Er dette en ny retning fra Kristelig Folkeparti i landbrukspolitikken?

Tore Storehaug (KrF) []: Om eg har forstått rett korleis Stortinget fungerer, så er det slik at det som er gjeldande vedtak i Stortinget, det ergjeldande i Stortinget, uansett om ein vel ikkje å springe inn opne dører med rambukk i alle stortingsmeldingar som kjem etter det. Eg opplever at målet om at global klimapolitikk ikkje skal gå ut over primærnæringane og matproduksjonen, er noko som står fast i norsk politikk, det er noko som Kristeleg Folkeparti står fast på, det er noko som til og med står fast i Paris-erklæringa, og som òg ligg som eit grunnlag for den tilknytinga vi ønskjer å ha til EU. Det er ein av grunnane til at vi har fleksibilitetsmekanismar. Det er òg grunnen til at eg meiner at denne meldinga er god, og at den jobben som Kristeleg Folkeparti har gjort med å forsterke ho, bl.a. når det gjeld skog, for å sikre at folk skal kunne jobbe og bu i heile landet vårt, er viktig.

Lars Haltbrekken (SV) []: Hvis Kristelig Folkeparti er villig til å sikre konkrete tiltak for utslippskutt, som representanten Storehaug sier, hvorfor stemmer de da mot omtrent samtlige konkrete forslag til utslippskutt?

Tore Storehaug (KrF) []: Eg trur eg og representanten Haltbrekken har hatt ei ganske forskjellig innstilling til kva denne meldinga skulle vere. Han har lagt inn ein premiss om at dette skulle vere den store vårreingjeringa der ein skulle stemme for flest mogleg nye tiltak, der det var om å gjere å konkurrere om spesifikke tiltak, mens eg har meint at dette heller handlar om å slå fast kva som er golvet i norsk klimapolitikk, der vi kan sikre den omstillinga som vi gjer. Det viktigaste då er å sikre at det er ei skikkeleg prising av karbon, så det kostar å forureine og lønnar seg å velje miljøvenleg, og at ein bidrar til den gode omstillinga som skjer – bl.a. når ein jobbar bra med Enova og sikrar gode løyvingar, sånn at ein får ei reell omstilling og ei teknologiutvikling.

Dette er ting som Kristeleg Folkeparti har følgt opp i kvart einaste statsbudsjett der vi har vore med og hatt ei hand på rattet. Det har bidrege til at det har vore eit taktskifte i norsk klimapolitikk etter at sentrum igjen fekk innflytelse på han. Det er eg stolt av, fordi det har vore eit taktskifte frå dei tinga som skjedde då SV sat i regjeringskontora, og ting skjedde for seint – og for lite.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Klimapolitikken blir fort abstrakt og komplisert. Det handler om utslippsmål i forhold til en eller annen referansebane, kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, overføring av kvoter og et utslippsmål i 2030 som ingen vet hva betyr for utslipp i tonn fra Norges territorium. Dette får mange til å stenge ned. Denne språklige tåkeleggingen dekker over en ubehagelig sannhet. Det klimameldingen og innstillingen avslører, er at Norge skal gjøre alt for ikke å kutte utslipp. Vi vil egentlig kutte minst mulig i Norge. Regjeringen gjør alt for å slippe.

Politikk er å ville, men politikerne vil ikke, og det har de fått til. Så gratulerer til Høyre og Arbeiderpartiet med en fabelaktig vellykket politikk de siste 10–20 årene.

Men i tillegg til alt det dårlige, altså fravær av konkrete tiltak fra regjeringens side, finnes det noen bra tegn i dagens innstilling, og det er at vi begynner å se noen nye toner fra Arbeiderpartiet. Det kan tyde på et prinsipielt veiskille at Norges tradisjonelt største parti omsider begynner å forlate Stoltenberg-linjen.

Hvis en historiker om 50 år leser Stortingets klimastrategi, slik den er beskrevet i denne innstillingen, tror jeg vedkommende vil spørre seg: «Hvordan og hvorfor lyktes norske politikere i å gjøre et så enkelt tema så komplisert og tåkelagt at de ikke fikk folket med seg?» For klimaproblemet er egentlig veldig enkelt: Ethvert barn – nålevende, og særlig ufødte – vil forstå at det er dumt å endre den kjemiske sammensetningen av lufta vi puster inn. Det lille barnet vil også forstå at det er dumt å endre vannet i havet, som dekker 70 pst. av jorda, og at alle må gjøre sin del av jobben.

Når vi nå vet at fossile brensler endrer sammensetningen av luft og hav, burde vi vel ganske enkelt velge bedre alternativer. På samme måte som det er grunnleggende galt å tømme en pose med plastsøppel eller en tønne med arsenikk rett i havet, er det grunnleggende galt å fylle atmosfæren og havet med klimagasser, som er gift for våre barns framtid. Derfor fremmer Miljøpartiet De Grønne, delvis sammen med andre partier, en rekke forslag som kunne ryddet opp i norsk klimapolitikk. Jeg vil særlig trekke fram fem forslag som raskt kunne endret dette:

  1. Norske CO2-utslipp skal være kun 21 millioner tonn i 2030. Det er 60 pst. ned fra 1990, det samme som i Sverige. Slike ambisjonsnivå er nødvendig for alle land for å innfri Parisavtalen, som vi har underskrevet. Hvis forslaget hadde blitt vedtatt, hadde Norge fått et tydelig og enkelt utslippsbudsjett som alle sektorer og aktører kunne forholdt seg til.

  2. Norge skal være helt fossilfritt innen 2040. Det betyr i praksis at selv Miljøpartiet De Grønne er så realistiske og pragmatiske at de aksepterer å ødelegge våre barns framtid med farlige klimagassutslipp i 21 år til.

  3. Vi vil ha stans i 4. konsesjonsrunde og tildeling av nye leteområder på norsk sokkel ved å starte en gradvis og lønnsom utfasing av norsk petroleumsvirksomhet, som er den største forurenseren.

  4. Vi stiller krav om at alle store punktutslipp av klimagasser skal renses innen 2030. Ved å gi disse bedriftene tolv års frist ivaretar vi hensynet til forutsigbarhet på en god måte.

  5. Vi vil minske kjøttforbruket i Norge. Det er på høy tid at Stortinget anerkjenner at det er et problem, og iverksetter tiltak.

Den historikeren som i 2080 skal grave seg gjennom norsk klimapolitikk anno 2018, vil se at flertallet i denne sal dessverre brukte venstrehånden til å kutte utslipp og høyrehånden til å skape dem. Men det er fullt mulig å skape en norsk økonomi som har en genuint grønn vekst, hvor vi vrir investeringer og innovasjoner i retning av mer verdiskaping og mer velferd, samtidig som utslippene går raskt ned i alle sektorer. Danmark, Finland og Sverige – spesielt Sverige – gjør dette nå, og har gjort det hvert år siden 2000-tallet. Norge går motsatt vei av sine naboer. Det er fordi flertallet i denne sal vil det, jobber for det og stemmer for det. Dette understreker tydelig at Norge i dag er en del av problemet, ikke en del av løsningen i den globale klimakampen. Den klimastrategien vi vedtar her i dag, gir dessverre ingen reelt ny kurs.

Med det tar jeg likevel opp alle våre forslag i dag.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) []: Det hadde vært interessant å vite – men det får vi kanskje vite senere i debatten – om Arbeiderpartiet deler den virkelighetsbeskrivelsen Miljøpartiet De Grønne kom med av norsk klimapolitikk. Mest av alt rammet den vel egentlig Arbeiderpartiet. Rød-grønne politikere har jo til og med innrømmet at noe av problemet deres har vært at man setter seg mål og så skyver på dem når målet nærmer seg.

Derfor lurer jeg på om representanten Stoknes er enig i at forpliktelser er bra, og at forpliktelser som kan bli møtt med sanksjoner, er bra, noe som er en del av det rammeverket vi går inn i med EU. Er representanten enig i at det er bra?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Ja.

Terje Halleland (FrP) []: Miljøpartiet De Grønne tar på seg jobben med å rydde opp i norsk klimapolitikk, og vil, slik jeg forstår det, legge ned både bilen og kyrne. Men det viktigste bidraget utslippsmessig er – igjen – norsk olje og gass. Næringen blir ofte hengt ut for å være problemet, og Miljøpartiet De Grønne har jo tatt til orde for å legge ned næringen i løpet av få år. Én arbeidsplass i denne næringen måtte ha blitt erstattet med 13 arbeidsplasser innen f.eks. reiseliv hvis man skulle beholde de samme inntektene til samfunnet.

Miljøpartiet De Grønne velger alle sine kutt på øverste hylle – ikke når det gjelder resultater, men veldig høyt oppe når det gjelder kostnader. Hvordan vil Miljøpartiet De Grønne finansiere dette, og kan representanten fortelle oss hva slags velferdsstat vi skal leve i i framtiden?

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det var store spørsmål og mange tema på 1 minutt. Jeg skal gjøre mitt beste.

Hvis vi ser nøye på våre naboland, ser vi velstående land med høy velferd, godt fungerende demokrati og god økonomi, men de fungerer utmerket godt uten en olje- og gassektor. Faktisk er de mer innovative, mer nyskapende, på områder som forbedrer ressursproduktiviteten i økonomien på en slik måte at de får både ressursforbruket og utslippene ned og samtidig skaper større verdier i økonomien.

Norsk olje- og gassnæring er viktig i de neste omtrent 15 årene ved å fortsette å levere gass bl.a. til England og Tyskland. Når vi ser litt lenger framover enn til 2030, vil vi se at England, som allerede har kuttet gassforbruket sitt med 30 pst., kommer til å kutte det med ytterligere 70 pst. i løpet av en 20-årsperiode. Tyskland kommer også til å kutte det. Derfor trengs ikke den gassen utover 2030-tallet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: I dag diskuterer vi nok en klimamelding. Det er ikke første gang et sånt dokument blir laget. Helt siden 1990 har skiftende regjeringer levert planer, og Stortinget har diskutert og vedtatt strategier, meldinger og forlik i møte med klimatrusselen. Men på tross av alle disse vedtakene, strategiene, forlikene og meldingene slipper altså Norge ut mer CO2 i dag enn vi gjorde i 1990. Da er det et eller annet som ikke fungerer.

Da den første tiltaksplanen kom, i 1990, snakket man om mål for 2010. Man skulle kutte store utslipp og sette i verk store tiltak innen 2010. Så kom 2000-tallet og den rød-grønne regjeringen. Plutselig var ikke året lenger 2010, men 2020. Også da var ambisjonene høye, og deadlinen var klar. Nå er vi i 2018. Vi snakker ikke om 2020 lenger, nå er det 2030 som gjelder.

Målene og ambisjonene blir hele tiden skjøvet på, akkurat nok til at deadlinen virker langt nok unna. Denne typen klimapolitikk truer kloden vår. Den globale temperaturen kan øke med fem grader hvis vi fortsetter å brenne like mye fossil energi som i dag. Fem grader er mye. Det betyr en framtid som klimamodellene ikke kan forutsi hvordan vil se ut. Det vi vet, er at artsutryddelsen vil eskalere, at havnivået vil øke, at det blir mer ekstremvær og mer tørke, at store landområder vil bli ubeboelige, og at strømmen av klimaflyktninger vil øke.

Vi har altså dårlig tid på oss til å stanse klimaendringene, minus 20 år, omtrent. Det vi i beste fall kan klare, er å begrense klimaendringene og unngå at temperaturen stiger med mer enn to grader. Skal vi sikre det, kreves det store tiltak – også utslippskutt i Norge, ikke bare kutt ute. Det krever en enorm omstilling av oljeindustrien, at vi får brukt den kompetansen som finnes hos fagarbeiderne og ingeniørene, i ny, fornybar industri. Vi må også slutte å subsidiere oljeletingen. Bare gjennom det kan vi få 12 mrd. kr til å skape ny, miljøvennlig industri.

Rødt vil i dag støtte mange gode forslag fra opposisjonen. Samtidig må vi konstatere at med dagens flertall på Stortinget er den største kraften for reell forandring utenfor Stortingets vegger. I dag arrangerer NRK den store plastryddedagen, på lørdag er det den nasjonale strandryddedagen. Folk flest vil gjøre mye for å redde planeten, både fra forsøpling og fra klimaendringer, men dessverre henger regjeringen etter og gjør det umulig for oss å oppnå Parisavtalen. Det er etter vårt syn skuffende.

Vi mangler ikke kunnskap om hva vi skal gjøre, ikke teknologi og heller ikke vilje der ute blant folk flest. Det vi mangler, er politisk handlekraft til å handle i de virkelig store spørsmålene. Vi kan ikke bygge jernbane på dugnad, vi kan ikke la NRK arrangere den store landstrømdagen, vi kan ikke omstille norsk industri på dugnad eller vente på at oljeselskapene av seg selv velger å la oljen ligge. Vi kan heller ikke la idrettslag og foreninger ta seg av den helhetlige opprustningen av norske vannkraftverk, som ville vært landets største enøktiltak.

Det er denne typen store prosjekter vi må gjennomføre i fellesskap, som må prioriteres, og som må vedtas av de folkevalgte her i Stortinget. Og det må følge penger og ressurser med, ikke bare mål, ambisjoner og deadliner som skyves år for år, lenger inn i en klimafarlig framtid.

Det vi ser, heldigvis, er at folk flest gjerne vil bidra alt de kan i sin hverdag. Så er spørsmålet om de folkevalgte vil følge etter med nødvendige beslutninger, penger og tiltak. Det er målet.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Ola Elvestuen []: Regjeringen – den gang fra Høyre og Fremskrittspartiet – la i fjor fram klimastrategimeldingen, som viste hvordan Norge skal oppfylle 2030-målet i samarbeid med EU. I etterkant – og det er jeg glad for – har de blå-grønne regjeringspartiene i dag, sammen med Kristelig Folkeparti, forsterket strategien, bl.a. med å ta inn klimapunkter fra Jeløya-plattformen.

Den blå-grønne regjeringen fører en offensiv og målrettet klimapolitikk. Utgangspunktet for meldingen var å kutte ikke-kvotepliktige utslipp med 40 pst. innen 2030. I tråd med Jeløya-plattformen er regjeringens klare ambisjon å ta så mye som mulig av denne forpliktelsen nasjonalt. Dette er en klar styrking sammenlignet med tidligere forpliktelser. Vi ønsker samtidig å ha mulighetene i EUs kvotesystem og mulighet for direkteavtale med land i EU-rammeverket.

Klimastrategimeldingen viser at dersom vi skulle benytte adgangen til å bruke kvoter fra EUs kvotesystem, ville vi ha et utslippsgap på 20–25 millioner tonn. Samtidig viser den et større potensial for kutt. Tiltakene Miljødirektoratet har utredet, kan gi et kutt på rundt 35 millioner tonn.

I mars 2015 ga Stortinget sin tilslutning til å arbeide for felles oppfyllelse med EU. Dette er et viktig og riktig klimapolitisk steg for Norge. Klimaproblemet kan ikke løses uten internasjonalt samarbeid, og en EU-avtale hindrer oss ikke i å overoppfylle forpliktelsene eller å sette egne, mer ambisiøse, nasjonale mål.

Et hovedvirkemiddel i klimastrategimeldingen er lik CO2-avgift for alle ikke-kvotepliktige utslipp. I Jeløya-plattformen slår vi fast at vi vil ha en avgift på 500 kr, som gradvis skal trappes opp. Der avgift ikke er tilstrekkelig eller egnet, vil vi benytte andre virkemidler. Regjeringen vil bruke offentlige anskaffelser for å stimulere etterspørsel etter produkter som er produsert med lavutslippsteknologi, og videreføre Enova for å støtte omstilling til lavutslippsteknologi i alle sektorer.

I Jeløya-plattformen hever regjeringen ambisjonene. Vi skal halvere utslippene fra transportsektoren, altså en vesentlig økning fra det som lå i klimameldingen, der ambisjonen var 35 pst. Nå heves den til 50 pst. Vi skal ha på plass sektorvise ambisjoner for andre områder, og det handler ikke bare om at vi skal ta ansvar for egne utslipp, det handler også om at vi skal gå foran og utvikle framtidens lavutslippsteknologi og grønne næringsliv.

Norske klimagassutslipp skal ned. Klimastrategien viser hvordan vi kan oppfylle en forpliktelse i samarbeid med EU. Det gir sikkerhet for at vi får ned utslippene i tråd med avtalen, samtidig som det ikke legger noen begrensninger på hvor store kutt vi kan gjennomføre nasjonalt. Hele formålet med denne saken er at vi nå trenger en avtale med EU. Det gir en forpliktelse – selv om vi har egne, mer ambisiøse mål, er det sånn at skulle vi ikke nå dem, vil vi likevel ha en garanti for at vi må være med på utslippskutt ellers i Europa.

Det er mye snakk om kvotekjøp fra kvotepliktig sektor. Nå trenger vi en avtale med EU. Så må vi få avklart om vi får mulighet til kvotekjøp fra kvotepliktig sektor, og så vil det være en beslutning fram mot 2020 om man så skal benytte seg av den.

Sånn som regjeringen legger opp til dette, får vi nå dette vedtaket med klimameldingen. Så har vi forhåpninger om å få på plass en enighet med EU i løpet av året, og deretter vil regjeringen legge fram en ny plan for hvordan vi skal nå våre klimamål. Da skal ambisjonsnivået være at vi skal ta så mye som mulig av utslippskuttene i Norge, men det er likevel viktig å ha den fleksibiliteten – både at vi har mulighet til å kunne kjøpe fra kvotepliktig sektor, og at vi har forpliktelsen til å bidra andre steder dersom vi ikke skulle nå våre egne målsettinger i tråd med avtalen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: Ola Elvestuen sier at dette er en styrking av tidligere forpliktelser. Det er det med respekt å melde ikke, det er en svekkelse av våre forpliktelser – det er til og med slik at vi nå ikke har en klar og tydelig forpliktelse, og det skjer altså under Ola Elvestuen som klimaminister. Det må smerte Elvestuen å se en samlet miljøbevegelse rase mot hva Venstre har fått til, og det er tydelig at Venstre har meldt seg av en konkurranse om å være et miljøparti i Norge. Den konkurransen var de med i før valget, for da sa Ola Elvestuen:

«Det er viktig at alle som skal ta en del av det grønne skiftet, vet hvilket mål de skal forholde seg til, og hvor mye de skal kutte i tiden som kommer. At regjeringen ikke har vært tydelig på dette, er en betydelig svakhet ved meldingen. Dette må Venstre sørge for å rette opp.»

Nå er Ola Elvestuen selv statsråd. Mener han at Venstre har klart å rette opp alle de «betydelige svakhetene» han påpekte før valget?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg kan vise til Jeløya-plattformen. Vi skal ha 50 pst. reduksjon i transportsektoren, det er en vesentlig styrking av det ambisjonsnivået vi har hatt tidligere. Når vi har sagt vi skal opprettholde fordelene for nullutslippskjøretøy fram til 2021, er det en vesentlig forsterkning av det som har vært tidligere. Med den innsatsen som skal utvikles for grønn skipsfart, er det en vesentlig forsterkning av det som har vært tidligere, og med den innsatsen på både kollektivtransport og jernbane som regjeringen står bak, så er det det. I tillegg har vi økt Enova-innsatsen med over 1 mrd. kr de siste årene. Jeg kan gå inn på område etter område.

Så er det systematikken i arbeidet. Som det ble vist til tidligere, har vi hatt mange målsettinger i Norge som ikke har blitt fulgt opp. Nå, med forpliktelsen og enigheten med EU, må vi gjennomføre det vi blir enige om. Det er ingenting i veien for at vi kan ha egne, mer ambisiøse, nasjonale mål. Det har flere land innen EU, og det kan også Norge ha.

Åsmund Aukrust (A) []: Det er nytale vi hører fra Venstre. Oppsummeringen av svaret er at nei, meldingen har ikke blitt vesentlig bedre enn det den var da regjeringen la den fram. Nå sier Ola Elvestuen at vi skal ta så mye som mulig hjemme. Men «så mye som mulig» er ikke en vitenskapelig målsetting. Nå er det opp til Siv Jensen å bestemme hva regjeringen kan få til. Det hadde vært enklere hvis Venstre sa det som det var; at de sier noe annet nå enn før valget. Så kan Ola Elvestuen erkjenne at det han sa før valget, er noe annet enn det han nå står og sier i Stortinget, og at det skyldes at han har tapt interne forhandlinger.

Statsråd Ola Elvestuen []: Ingen partier på Stortinget de siste årene har drevet klimapolitikken mer framover i Norge enn det Venstre har gjort, og det fortsetter vi å gjøre i regjering. Jeg viste til tilleggene man har en enighet om, og jeg viste til hvordan man skal få til en forpliktelse nettopp ved å ha en enighet med EU. Den garanterer at selv om Arbeiderpartiet igjen skulle være i regjering framover, må de også følge den samme forpliktelsen, og vi er med på en felles europeisk dugnad.

Så skal jeg og andre jobbe for at vi skal strekke oss lenger, og det må defineres framover mot 2020. Det kommer en plan om hvordan vi skal nå våre egne forpliktelser. Men det er ingen tvil om at det har vært en styrking av klimapolitikken, at det er en styrking av klimapolitikken, og at vi er på vei til å få en helt annen systematikk enn vi har hatt tidligere.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det har kommet mange store ord i salen i dag, og det er mange som vil ta på seg æren. Selvskryt skal en jo lytte til, det kommer som regel fra hjertet, og det tyder på at det er et engasjement i saken i alle fall.

Når det gjelder strategi, har statsråd Ola Elvestuen tidligere pekt på behovet for karbonfangst og -lagring som en del av de norske forpliktelsene. Regjeringen som Elvestuen er en del av, har kuttet i de tre prosjektene for CO2-fangst og -lagring vi har i Norge.

Spørsmålet er: Hvorfor er ikke CO2-fangst og -lagring nevnt i klimameldingen som en del av strategien, og kan statsråden nå si noe om hvorvidt regjeringen har tenkt å videreføre finansieringen av de CCS-prosjektene som foreligger?

Statsråd Ola Elvestuen []: Hvorfor det ikke er nevnt, må nesten de som la fram meldingen, svare på. Men jeg går ut fra at den først og fremst handler om ikke-kvotepliktig sektor og de forpliktelsene vi nå ønsker å ha sammen med EU. Ellers er det en satsing i dette budsjettet på klimaprogrammet og forskning om CCS. På TCM, testsenteret på Mongstad, er det en satsing. Også til de tre prosjektene er det overført midler fra i fjor, som videreføres i år.

Når det gjelder det store spørsmålet, vil regjeringen komme tilbake med en sak om CCS og videre CCS i løpet av våren.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg må knytte en kommentar til Elvestuens svar til representanten Myhrvold om hvorfor CCS er utelatt. Elvestuen sa at det må de som la fram meldingen, svare på. Elvestuen kunne jo tatt ansvar og lagt fram en tilleggsmelding til denne meldingen og inkludert det der.

Da klimameldingen ble lagt fram i fjor, sa Venstre følgende i en pressemelding:

«Venstre vil gå til valg på å styrke klimameldingen når den skal behandles i Stortinget etter valget.»

Den gangen var Venstre helt på linje med SV i kritikken av klimameldingen. De sa også:

«(…) vi savner konkretisering av tiltak og mål for de ulike sektorene, slik at vi kan få på plass en videre grønn omstilling av Norge.»

Det er jo utslippskutt som teller for klimaet, så mitt spørsmål er: Hvor store utslippskutt har Venstre fått på plass, slik dere lovet velgerne?

Statsråd Ola Elvestuen []: Da må jeg komme med tallene: 50 pst. reduksjon i transportsektoren er ett av dem. Det er vanskelig å kvantifisere nå hva en satsing på grønn skipsfart kan føre til, men tiltak på område etter område vil føre til en reduksjon i utslippene.

Så til spørsmålet om en tilleggsmelding: Jeg mente det ikke var riktig å lage en tilleggsmelding nå. Nå ligger denne saken i Stortinget, og vi får en beslutning. Så trenger vi å få en enighet med EU. Gjennom Jeløya-plattformen har vi en enighet om at vi skal legge fram en egen plan i etterkant av enigheten med EU. Da vet vi hva rammene er for det vi skal gjøre, og vi skal ha en egen plan om hvordan vi skal nå målsettingene fram mot 2030.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Statsråd Elvestuen er glitrende til å snakke om ambisjoner og til å utrede. I Oslo har vi et forpliktende sektorvist klimabudsjett. Det betyr at vi teller CO2 slik man teller penger, år for år. Måling og rapportering av avvik skjer, og avvik får konsekvenser. Byer over hele verden har lagt merke til dette og ser at det kan være en ny måte å drive klimapolitikk videre på.

Når regjeringen legger fram meldingen og regjeringspartiene i innstillingen fremmer forslag, tar man fatt i ett punkt og snakker om «sektorvise ambisjoner» – ikke sektorvise kutt eller sektorvise klimabudsjett.

Spørsmålet til Elvestuen er: Hvorfor kan man ikke lage et sektorvist år-for-år-klimabudsjett som forplikter, og som ikke bare er en ambisjon?

Statsråd Ola Elvestuen []: Hele poenget med å gå inn i EUs rammeverk er jo at man får forpliktelser som må følges opp. Det er nettopp derfor vi nå gjennomfører disse forhandlingene. I tillegg har vi en klimalov som sier at det skal rapporteres inn systematisk. Det skal vi begynne med i høst. Vi skal følge utslippsbanene fram mot 2030. Klarer vi det ikke, vil vi med en avtale få sanksjoner, som vi så må følge opp.

Til slutt: Jeg kjenner veldig godt til miljø- og klimatiltakene i Oslo etter å ha vært med på å legge grunnlaget for de fleste av dem selv. Det er ingen tvil om at man i Oslo nå har et godt utgangspunkt for å videreføre en sterk klimapolitikk.

Espen Barth Eide (A) []: En samlet norsk miljøbevegelse har kritisert fraværet av konkrete nasjonale utslippsmål i denne meldingen og uttrykt stor skepsis til at man skal ta prinsippet om kvotehandel fra kvotepliktig sektor, som alle er enige om, inn i ikke-kvotepliktig sektor også. Hva er det Venstre og regjeringen har forstått som klima- og miljøbevegelsen ikke har forstått ennå?

Statsråd Ola Elvestuen []: At det ikke er noen motsetning mellom det å ha internasjonale forpliktelser som sikrer gjennomføring av tiltak – uavhengig av hvem som har flertall, og hvem som sitter på Stortinget – og å ha egne, mer ambisiøse og sterkere mål. Så skal vi ta steg i arbeidet. Først må vi ha en avtale med EU. Jeg mener det er riktig å ha fleksibilitet i den avtalen, hvis vi kan få det med et engangskjøp av kvoter. Det blir en egen beslutning om vi skal gjøre det eller ikke. Den beslutningen er ikke tatt. Så må vi legge planene for hvordan vi skal nå målene fram mot 2030.

I dagens politikk gjelder klimaforliket. Når det gjelder tiden fram mot 2020, tilsier både forpliktelsene i Parisavtalen og vårt eget klimaforlik at vi skal gjøre det vi kan for å forsterke innsatsen også fram mot 2020 og søke å nå målet om utslipp på 48,6 millioner tonn.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Espen Barth Eide (A) []: Det temaet vi diskuterer i dag, er, som mange med rette allerede har sagt, klodens viktigste spørsmål og den største og mest krevende utfordringen vi og våre kolleger i alle andre land har. Den dårlige nyheten – noe som også har vært sagt mange ganger, men som ikke kan gjentas for ofte – er at hvis vi mislykkes, ødelegger vi grunnlaget for livet på kloden. Den gode nyheten er at det i de siste årene har vært en utvikling av nye teknologiske løsninger, nye muligheter, som viser at det faktisk går an å oppfylle de ambisiøse målene i Parisavtalen om å begrense oppvarmingen av kloden til 2 grader, aller helst 1,5 grader. Slik sett går teknologien vår vei, men den krever en klok, ambisiøs politikk i nært samspill med et ambisiøst næringsliv og et ambisiøst arbeidsliv som ønsker å ta mulighetene i bruk.

Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk, industrivennlig klimaparti. Vi mener at disse tingene godt kan fungere sammen. Vi ønsker en helhetlig norsk politikk, både her hjemme og i samarbeid med andre land, for at dette skal lykkes.

Arbeiderpartiet er sterkt tilhenger av internasjonalt samarbeid, og mange av våre forgjengere har stått helt i sentrum for den internasjonale diskusjonen om utviklingen av et kvotehandelssystem innenfor kvotepliktig sektor – som min kollega Aukrust tidligere sa heter kvotepliktig sektor fordi det er den sektoren man mener er egnet for å handle med kvoter over landegrensene. Så når vår meget offensive saksordfører, Stefan Heggelund, sier at vi nå har snudd og går inn for å dra på guttetur til Polen for å overbevise Polen om at de på egen hånd må endre sin kullpolitikk, er det helt feil. Dette hører definitivt hjemme i det området som tilligger kvotepliktig sektor – der vi står sammen globalt, og der vi samarbeider nært og tett med EU, noe vi er sterkt tilhengere av.

Det har hele tiden vært slik i vår tenkning – ikke nå, men i mange år – at i ikke-kvotepliktig sektor skal man stille strenge nasjonale krav, man skal stille egne, nasjonale krav som på ingen måte står i motsetning til å samarbeide. Det er fra Arbeiderpartiets side ingen som har sagt at vi ikke skal samarbeide med EU om hele dette feltet. Det vi sier, er at vi har gått imot at man skal bruke fleksibilitetsmekanismer som en sovepute, altså som et system som gjør at man kan kjøpe seg vekk fra nødvendige tiltak her hjemme.

Jeg har behov for å understreke at jeg tror det er å gjøre norsk industri og norsk næringsliv en bjørnetjeneste. Det er en rekke store omstillinger som må skje her hos oss og i mange andre land. Jeg er overbevist om, også etter besøk til mange spennende bedrifter som nettopp tenker på dette, at sterke, strenge, tydelige nasjonale krav hjelper for å sette fokus på en omstilling som uansett må skje, og at det faktisk vil lønne seg å gjøre det man må gjøre, tidlig snarere enn sent. Det er bedre å gå i front, skape industriklynger, utvikle ny teknologi og dele med andre enn å vente til man blir halt etter.

Dette er en del av klimapolitikken og har sin hovedbegrunnelse i klimapolitikken, men det er også viktig når vi skal tenke på hvordan vi lager et næringsliv for framtiden som kan skape arbeidsplasser etter hvert som olje- og gassindustrien ikke vil gjøre det på samme nivå som det er gjort til i dag. Jeg er derfor skuffet over at partier som har hatt en veldig høy fane på dette feltet – Venstre, som har gått inn i regjering, og Kristelig Folkeparti, som støtter opp om politikken slik den nå er lagt fram – ikke ønsker å stille konkrete, målbare nasjonale krav på klimafeltet. Men det er ikke for sent å snu. Vi har konkrete forslag, bl.a. om sektorvise handlingsplaner med konkrete utslippsbudsjett, innføring av klimabudsjett på alle sektorer, herunder det å inkludere industri og annet i kvotepliktig sektor inn i disse klimabudsjettene, og en rekke andre tiltak. Det er 56 forslag som vi mener gjør denne strategien bedre.

Dette er et spørsmål som er så viktig at det er viktig å bygge bred enighet. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde enda større enighet om hvor vi nå skal, men jeg konstaterer samtidig at engasjementet i denne saken viser at det er stor forståelse for at dette temaet er et av de viktigste i vår tid og i mange år framover. Det skal vi bygge videre på i arbeidet i vår komité.

Tina Bru (H) []: Debatten rundt klimameldingen har vært den samme som omtrent alle klimadebatter jeg har fulgt på Stortinget i de snart fem årene jeg har vært her. Opposisjonen mener vi gjør for lite for sent, vi mener ting er på rett vei. Med andre ord har behandlingen av og debatten om denne klimameldingen vært veldig forutsigbar.

Klimadebatten kan likevel være forvirrende og vanskelig å forstå. Den er kanskje vanskelig nok for oss som jobber med det til daglig, men innimellom tenker jeg at den må være fullstendig ubegripelig for folk flest. Vi omgir oss med begreper som ikke-kvotepliktig sektor, IPCC, karbonbudsjett og klimanøytralitet med den største selvfølgelighet, men dette er ord som de aller fleste vil ha problemer med å forklare innholdet i eller forstå.

I tillegg bærer debatten i altfor stor grad preg av at vi glemmer det globale perspektivet, for det er ikke slik at klimapolitikk er et norsk mesterskap, eller at Norge er en sinke i klimapolitikken.

Jeg må innrømme at jeg blir litt matt av denne debatten. Det går en slags sport i å overby hverandre – i å tegne motstanderen i et verst tenkelig lys og redusere det som faktisk er viktig politikk og viktige forslag, til knapper og glansbilder. Det er synd. En må nesten være norsk for å mene at Norge ikke gjør noe i klimapolitikken.

Å nå klimamålene våre for 2030 blir hardt, det er ikke gjort over natten. Norge har ikke masse lavthengende frukt i utslippskuttpolitikken, ingen enkle utslipp å redusere. Vi har ingen energimiks som vi kan fase ut, som kull, med store utslippsgevinster. Vi har en industri som allerede har redusert sine utslipp med 40 pst. siden 1990. Vi har overflod av ren, fornybar kraft. Vår mest lavthengende frukt er transportsektoren. Her har det skjedd mye de siste årene. I denne klimameldingen får vi et nytt, forsterket mål om en halvering av utslippene. Elbilandelen vår er nå på 30 pst. Vi er på rett spor, men det er selvfølgelig ikke gjort over natten. Fra 2016 til 2017 gikk utslippene fra veitrafikk ned med 4 pst. Det viser at denne regjeringens politikk fungerer. Pilene begynner endelig å peke i riktig retning.

Målet kan ikke være å gjøre det hardest og dyrest mulig å nå klimamålene våre bare fordi det ser bedre ut på papiret. Noe av retorikken som er blitt brukt i denne debatten, særlig fra Arbeiderpartiet, bekymrer meg. Tidligere har vi vært enige om at kostnadseffektivitet er et viktig prinsipp i klimapolitikken, det forlater nå Arbeiderpartiet. Nå vil de ikke lenger benytte seg av fleksibiliteten som er tilgjengelig gjennom et klimasamarbeid med EU. Man kan nesten lure på hvorfor de ikke samtidig har sagt at de ønsker Norge ut av EU ETS, altså kvotesystemet. Hvorfor er det greit å samarbeide om utslippskutt i f.eks. petroleumssektoren og industrien, men ikke i landbruket og transportsektoren? Og hvorfor bruker man den feilaktige retorikken om at en slik politikk vil føre til at vi ikke kommer til å kutte i Norge? Det er jo direkte feil. Klimameldingen viser oss hvordan – at vi kostnadseffektivt kan kutte mellom 20 og 25 mill. tonn i Norge og benytte oss av fleksibilitet på de siste, dyreste tonnene. Dette er en fornuftig politikk. Den sørger for at vi får størst utslippskutt for pengene. Og så argumenterer Arbeiderpartiet med at det ikke blir noen omstilling i Norge hvis vi skal bruke fleksibilitet. Det er helt feil, det også. Omstillingen kommer, den er i gang, det er ikke et enten – eller. Det handler ikke om enten bare å bruke fleksibilitet og ikke kutte i Norge, eller motsatt.

Jeg ser med andre ord frem til å følge nøye med på Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett fremover, for det er ingen tvil om at det er stor omstillingsvilje i norsk næringsliv og samfunn. Hvis Arbeiderpartiet tror at dette kommer av seg selv og er gratis, tar de kraftig feil. Vi bruker store penger på omstilling, og mer skal vi bruke. Hvorfor i alle dager Arbeiderpartiet vil gjøre politikken dyrest mulig i stedet for best mulig, det forstår jeg ikke.

Terje Halleland (FrP) []: Tidligere i debatten har jeg vært usikker, men nå må jeg innrømme at jeg er enda mer i tvil. Vi er altså ni partier til stede i denne debatten, som alle ønsker å kutte utslipp, men vi ønsker ikke å gjøre det sammen. Det er veldig uheldig.

Arbeiderpartiet, ved Espen Barth Eide, sier nettopp fra talerstolen at dette er det viktigste temaet. Allikevel velger de å gå vekk fra sin etablerte politikk og komme med alternativer, og jeg sitter med et inntrykk av at det er viktigere å være uenig med regjeringen enn det er å være med og få til reduserte klimautslipp.

Mange snakker om et smartere samfunn og smartere løsninger. Ja, innenfor klima er det ikke noe annerledes: Det er veldig viktig, både for kostnader og ikke minst for resultater. Da er det særdeles uheldig at vi har et stort mindretall som ønsker å gå vekk fra de smarte løsningene, som gir både rimeligere og bedre løsninger for klimaet.

Jeg er glad for at flertallet bygger sin politikk rundt markedsbaserte løsninger. Klimautfordringene er globale, og da trenger vi internasjonale avtaler.

Norge skal ta sine utslipp, men vi vet at det blir dyre utslipp. Samfunnet har tatt ansvar på et tidlig tidspunkt, og vi må ikke ende opp med å straffe det for det. Samfunnet vårt er så rent at uansett hvor vi kutter, vil det bli dyrt. Derfor vil det få store konsekvenser hvis vi ikke velger de smarte løsningene, de kostnadseffektive løsningene.

CCS er et prosjekt som kan få store positive konsekvenser om en lykkes. Hva er utfordringen med det prosjektet? Jo, det er knyttet kostnader til det. Da er det særdeles uheldig å prioritere dyre kutt innenlands som er med på å hindre gode løsninger. Ved å nekte å ta i bruk de smarte løsningene straffer vi altså eget næringsliv, og vi frigjør ikke kapital til å kunne ta de nødvendige investeringene for å fortsette arbeidet med CCS eller annen forskning og teknologiutvikling.

Fremskrittspartiet er glad for mange av de tiltakene som er tatt med i meldingen, og som bidrar akkurat til teknologiutvikling. Den maritime pakken er et eksempel på det, der vi prioriterer lav- og nullutslippsfartøy, der vi lager en standard rundt landstrøm, og der vi ber om utredninger for utslipp fra oppdrettsnæringen. Da prioriterer vi områder der vårt næringsliv allerede ligger langt framme, hvor det kan få muligheten til å utvikle seg, og igjen skape arbeidsplasser i Norge – ikke sånn som nå, at de store utslippskuttene som vi oppnår innenlands, innebærer en teknologiutvikling i utlandet. En sånn plan som foreligger nå, er smart og vil gi resultater.

Else-May Botten (A) []: Norge er i stand til å gå foran i kampen mot klimautslipp, kombinert med industriutvikling og nye arbeidsplasser landet rundt. Vi kan ta ansvar for å stille de kravene det er behov for for å kunne nå klimamålene, og samtidig bygge ut maritim industri hjemme som kan utvikle nye løsninger for framtiden, med den beste tilgjengelige kompetansen i verden – den finnes jo faktisk langs kysten vår.

I Norge har vi hele den maritime klyngen godt besatt av flinke sjøfolk, framtidsrettet leverandørindustri, smarte designere, dyktige verft, finansnæring og moderne redere – alle med store ambisjoner for klimaet, for de ser mulighetene til økt konkurranseevne i forhold til de løsningene man har, og ser at man kan være med og bidra på en viktig vei mot en bedre framtid og å sikre kloden vår levelige kår framover.

Fra Stortinget har vi myndighet til å påvirke denne utviklingen på mange forskjellige måter. Det er bl.a. gjennom offentlige innkjøp. Vi kan stille viktige krav til anbudene, og vi har mulighet til å legge til rette for et virkemiddelapparat som støtter opp under den teknologiutviklingen det er behov for, både gjennom miljøteknologiordningen og ikke minst gjennom Enova. Næringene er på dette samme laget.

Jeg har lyst til å sveipe innom litt av det saksordføreren sa i stad om ferjene. Det var en interessant historieomskriving. Jeg kan minne om at Ampere var den første batteriferjen som ble produsert i Norge og i verden, etter krav fra den rød-grønne regjeringen, støttet av miljøteknologiordningen som den rød-grønne regjeringen etablerte, og på anbud fra fylker som ikke ble styrt av verken Høyre eller Fremskrittspartiet. Den satsingen på nullutslipp var det vi som startet, men vi skal fortsette. Det som er interessant nå, er at allerede i 2022 vil vi kunne ha 60 batteriferjer i Norge – ikke takket være regjeringen, men på tross av regjeringen. Akkurat nå ligger det 24 nye batteriferjer til kontrahering, og det offentlige som innkjøper går foran. Det samme gjør Trøndelag fylkeskommune, som har kjørt flere runder med ulike aktører knyttet til de nye hurtigbåtene. De har lyktes med å finne nullutslippsløsninger, hjulpet av kun norske aktører.

Som sagt: Det grønne skiftet til en fornybar og utslippsfri maritim sektor er i full gang, og ferjebransjen leder an i Norge og overfor verden, drevet fram av gode politiske vedtak om nullutslippskrav og en framtidsrettet bransje som utvikler og tar i bruk nye utslippsfrie løsninger og nytt drivstoff.

Norge har en verdensledende maritim leverandørindustri for nullutslippsløsninger, og det må vi benytte til å være i front og være en rollemodell for verden, som trenger nye og bedre løsninger. Da er det synd at regjeringen gang på gang bakker ut og kjøper mer tid i alle nødvendige grep som må tas. Vi har ikke tid. Vi kunne fått strammere krav for tidsrammene på viktige tiltak i dag, hadde det ikke vært for at regjeringen har puttet Kristelig Folkeparti opp i lommen sin i denne saken, igjen. Det hjelper ikke å si at man er et klimaparti, om man ikke kan stå for det når det virkelig gjelder og man skal trekke opp de store linjene for framtiden. Da må man levere.

Vi så det også i høst da vi ville stramme klimakravene til kystrute-anbudet. Det samme skjedde da: lite ambisiøst fra regjeringen der vi i opposisjonen ville stramme til klimakravene.

Men det gjenstår fortsatt en viktig sak, som skal komme til Stortinget 15. mai. Det er veien videre for CCS-satsingen på de tre viktige industriprosjektene, som vi nå venter spent på å se hvordan blir framover. Avgjørelsen som blir tatt der, er kanskje den viktigste av alle knyttet til å kunne nå klimamålene i Parisavtalen. Det blir en klimaeksamen for både Venstre i regjering, Kristelig Folkeparti som støtteparti og ikke minst regjeringens satsing på framtidens løsninger.

Et område vi har i Norge i dag som virkelig utgjør en forskjell for utslippskutt, er altså havsatsingen, og der har man enorme muligheter til å lykkes. Men jeg advarer også – til slutt – om at selvtilliten til saksordføreren i dag på mange måter kan virke selvdestruktivt og uheldig for viktige satsinger framover, for landet tjener på at politikerne klarer å lytte, klarer å lære og klarer å levere på det som er viktig for å få til de beste løsningene for framtiden. Da er det ikke så konstruktivt og tillitvekkende med den framtoningen som saksordføreren viste i dag.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Klimaproblemene ikke bare kan løses, men må løses. Det er store utfordringer å ta tak i, men vi har også gode muligheter for å klare det hvis vi gjennomfører konkrete tiltak. Det er det som er viktig i en sak som dette. Det er bra at en samler seg om konkrete målsettinger, men man må også vise vilje til konkrete tiltak.

Jeg ble rimelig overasket over eksempelvis representanten fra Kristelig Folkeparti, som brukte taletid i denne sal på å argumentere mot å vedta konkrete, forpliktende tiltak i dag, når Kristelig Folkeparti nettopp kunne vært med på å skaffe flertall i denne sal for å komme videre, være konkret og ikke bare på et overordnet plan si at det skal vi komme tilbake til senere. I klimapolitikken haster det med å gjennomføre konkrete tiltak, ha en praktisk tilnærming og følge opp.

Til statsråd Elvestuen, som på spørsmål om manglende omtale av karbonfangst og -lagring sier at det får de som la fram meldingen, svare for: En slik holdning kan ikke en ansvarlig statsråd ha. Det er Elvestuen som sitter som ansvarlig statsråd nå og har ansvar for oppfølgingen. Dessverre sviktet Venstre i budsjettet for inneværende år. De svikter nå. Så gjenstår det å se hva som skjer når saken kommer opp igjen til behandling senere i vår.

Norge har rike naturressurser, som det er viktig at vi bruker som en del av løsningen på klimaproblemene. Vi har rike ressurser – både jordressurser, skogressurser og ressurser i havet. De kan vi bruke til å løse klimaproblem, men også til å skape verdier og bidra til arbeidsplasser i hele landet. Vi må sørge for økt vekst og økt avvirkning i norske skoger. Vi må sørge for økt matproduksjon. Det er en del av løsningen på klimaproblemene at vi tar ansvar gjennom å ta vare på matjorden og produsere mer mat i Norge. Derfor er det også viktig å understreke de forslagene vi har fremmet i den sammenheng i dag.

Vi må få fortgang i arbeidet med CO2-fond for næringstransport, og reelle forhandlinger må komme i gang. En av de sakene en virkelig blir målt på når det gjelder klima i framtiden, en tredje rullebane på Gardermoen, er det viktig å si et tydelig og klart nei til – ikke bare på grunn av klima, men også for å ta vare på matjord, for å hindre at lokalsamfunn drukner i støy, og for å bruke den kapasiteten som allerede finnes, i stedet for bruke et titalls milliarder kroner på en rullebane vi ikke har bruk for.

Liv Kari Eskeland (H) []: Det me legg på bordet i dag, er ei klimamelding og komiteen si handsaming av denne, som trass i harde ord og slakt frå enkelte representantar i salen, er offensiv.

Her vil eg spesielt trekkja Stortingets merksemd mot den retninga me gjennom dette arbeidet no dreg den maritime næringa i. Me ser eit ambisjonsnivå for næringa som strekkjer seg til nye høgder. Det vågar me å gjera fordi me gjennom dei siste åra har sett at næringa har levert på våre visjonar om utsleppsfrie ferjer og snøggbåtar, men òg fordi me ser det som vesentleg at den maritime næringa tek sin del av reduksjonane i utsleppa.

Men eg vil åtvara Stortinget mot å tru at krava til framlegg om utsleppsfrie fjordar er ei enkel sak å løysa. Med respekt for dei lange tidshorisontane som f.eks. cruiseskip har, med planlegging, finansiering, bestilling og drift, er det eit 40–50-årsperspektiv. Det me gjer, er å setja krav til næringa om å snu seg svært mykje fortare enn slike horisontar tilseier. Og tek me slike grep, er det viktig at me i fellesskap dreg opp desse linjene, og at me ikkje i neste stortingsperiode finn det føremålstenleg å setja andre mål. Me må belita oss, som me seier der vest.

No opplever eg at det er brei einigheit om det ambisjonsnivået som ligg på bordet for den maritime sektoren. Det er nødvendig, det er bra, og det er avgjerande for at me skal lukkast.

Havstrategien frå regjeringa drog opp ambisjonen om å vera blant verdas fremste havnasjonar, og det inneber òg at me må ta klima og miljøansvaret på alvor – at me skal vera fremst med tanke på miljøteknologiske løysingar, og at me skal vera blant dei nasjonane som vågar å setja krav om at vår unike natur framleis skal stå rein og urørt.

Dei vedtaka me er inviterte til å gjera i dag, vil utfordra den maritime næringa vår. Men det kan òg danna grunnlag for ny teknologi som me i neste omgang kan industrialisera. Det kan danna grunnlag for nye energiberarar som hydrogen i den maritime flåten. Det viser at me er teknologioptimistar og at me har stor tru på den innovasjonsevna og kreativiteten som ligg hjå den maritime industrien vår.

Nei, me kan på ingen måte seia at me ikkje har ambisjonar, slik eg opplever at eksempelvis SV tek til orde for. Det me legg fram i dag, viser det motsette.

Jon Gunnes (V) []: Transport står for nesten 60 pst. av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor. Derfor mener jeg at det er helt riktig at vi skal kutte minst 50 pst. av klimagassene fra transportsektoren innen 2030.

Norge er blant de mest ambisiøse landene når det gjelder kutt for transportsektoren. Det er veldig viktig. Venstre har gått foran i elbilpolitikken, slik vi nå gjør også når det gjelder skipsfarten.

I et land hvor vi har nesten 100 pst. fornybar energi med vannkraften vår, som i tillegg har overskudd i normalår, har vi et enestående utgangspunkt for elektrifisering, men også for bruk av hydrogen der det er mest hensiktsmessig.

Vi har satt oss en rekke ambisiøse delmål for å nå 50 pst.-målet i 2030. Vi skal ha fossilfri kollektivtrafikk innen 2025. Eksemplene er AtB i Trondheim, Ruter i Oslo og Kolumbus i Stavanger, som helt klart har store ambisjoner. Det går i dag mange gassbusser – ja, i Trondheim er det bare gassbusser – med stort innslag av biogass. Nå har f.eks. Oslo bestilt 70 elektriske busser, og i Trondheim leveres 35 elektriske busser neste vår. Det er klart at er det store ambisjoner også lokalt.

Alle nye personbiler og lette varebiler skal ha nullutslipp innen 2025. Vi er i rute for personbilene, mens vi for varebilene henger noe etter. Det skyldes bl.a. momsregler og mangel på modeller med gode nok egenskaper. Jeg har tro på at vi snart får fart på elvarebilsalget, men dette er noe regjeringen og vi på Stortinget må følge nøye med på framover. Selges det ikke nok nullutslippsvarebiler, må vi gjøre noe for å stimulere til det.

Innen 2030 skal varedistribusjonen i de største byene ha tilnærmet nullutslipp. Det er bra ikke bare for klimaet, men også for nærmiljøet. Det vil gi mindre luftforurensning av de minste og farligste partiklene.

Innen 2030 skal tyngre varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst. av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy, og i 2030 har vi en ambisjon om at flytrafikken skal bruke i hvert fall 30 pst. bærekraftig biodrivstoff. Dagens vedtak er ambisiøst, og målene er klare. Nå skal det leveres.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Når man hører tidligere kommunikasjonsrådgiver og spinndoktor – nå representant – Heggelund markedsføre og grønnmale regjeringens klimapolitikk med brei, feit pensel, må man nesten holde seg fast i stolen for at ikke ørene skal falle av – for å blande litt metaforer i befippelsen.

Han framstiller i fullt alvor regjeringens politikk som både grønn og ambisiøs og som historisk effektiv. Men dette er jo svada. Med regjeringens tempo vil det ta ca. 2 018 år før vi når lavutslippssamfunnet. Hvis vi lurer på om regjeringen er klar for å kjøre opp speeden – hastigheten – så kan vi bare ta en titt på ordlyden i den innstillingen som representanten har vært saksordfører for. Her finner vi: Regjeringen skal «vurdere» – ikke gjennomføre noen ting, men «vurdere en handlingsplan for (…) biogass». Så skal regjeringen «ta initiativ til» – ikke gjennomføre noen ting, men «ta initiativ til et samarbeid», ikke for å gjøre noen ting, men «for å dokumentere klimanytten». Så regjeringen skal ta initiativ til flere dokumenter.

Så finner vi videre at regjeringen skal «ta initiativ til sonderinger med de andre nordiske landene med tanke på» – jeg ler meg i hjel, unnskyld – «en felles nordisk hydrogenstrategi». Altså skal man gjøre sonderinger med tanke på kanskje å lage en strategi.

Vi skal videre ha sektorvise – ikke kutt eller budsjetter, vi skal ha «sektorvise ambisjoner for kutt». Så skal vi også be om en klimapolitikk «som balanserer Paris-avtalens målsetninger» med matproduksjonen, og vi skal sikre at fangstteknologier benytter nullutslipps- eller lavutslippsteknologi der det ligger til rette for det.

Det fremmes ett konkret tiltak med en tydelig milepæl: cruiseskip. Det varmer mitt hjerte, fordi jeg har familiehytte ved siden av Geirangerfjorden. I alle år har jeg vokst opp med dieselosen og pustet inn den. Men dette er faktisk ikke et avgrenset Dokument 8-forslag om cruisetrafikk i verdensarvfjordene – det er jo flott – dette er en klimamelding om hele Norges utslipp. Da er det svært enkelt. Det handler ikke om ute eller hjemme. Det er både/og. Vi må gjøre det både i Norge og utenfor – forpliktelser ute og forpliktelser hjemme. Dette er løst i Greenhouse Gas-protokollen med Scope 1, 2 og 3. Viktigst er det å ta ansvar for det en har drift på, deretter innkjøp av kraft og til slutt utrydde, importere, handle, kjøpe og eksportere. Regjeringen vil maksimere nummer tre og ikke forplikte når det gjelder nummer én.

Oppfordringen er veldig enkel til slutt: Jeg svarte ja på spørsmålet om forpliktelser, men setter også et tydelig forpliktende mål for utslipp hjemme.

Presidenten: Presidenten vil minna representanten om at «svada» ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er veldig mange ulike områder som man kunne ha snakket om i en diskusjon og en debatt om klimameldingen. Det sier noe om bredden og kompleksiteten i det som vi behandler her i dag.

Jeg har lyst til å snakke litt om det overordnede, litt om historikk, fordi det er grunn til å minne om – som flere har gjort – alvoret i det som vi debatterer og diskuterer. Dette er en sak som har vært diskutert i mange år, men der fasiten etter 20–30 år med både nasjonal og internasjonal klimadebatt er at utslippene praktisk talt står på stedet hvil. Det innebærer at hastverket for hver gang vi faktisk diskuterer dette, er større og større. Hvis vi ikke lykkes med å løse klimaproblemet, hvis vi ikke lykkes med det vi gjør her, har det egentlig ikke så mye å si, alt det andre vi holder på med. Derfor bør det kanskje være litt større alvor over både den meldingen som ble lagt fram, og de forslagene som har blitt framlagt i forbindelse med det, og som det er et flertall bak. Vi ser både at utslippene står på stedet hvil og også at vi i liten grad har lyktes med den klimapolitikken som har vært ført de siste årene.

Så får vi høre her at det aldri har vært enkelt å kutte utslipp i Norge. Nei, det har ikke det. Vi har industri og vi har en kraftmiks som gjør det vanskelig, vi er et langstrakt land, og vi er et dyrt land. Derfor kom vi også opp med denne ideen om kvotesystem, som er et norsk forslag og en norsk modell som man har holdt på med i mange år, og som passet glimrende med at vi akkurat hadde funnet oljen og skulle hente den opp. Men det de 20 årene med kvoteregimet har innebåret, er at vi ikke har lyktes med å kutte utslipp i vesentlig grad i Norge. Vi klarer ikke å få til den omstillingen som vi er nødt til å komme oss gjennom.

Så blir det sagt fra representanten Tina Bru fra Høyre at klimadebatten burde være mer engasjerende og forståelig. Vel, det som denne meldingen innebærer, er at klimadebatten dessverre flyttes enda et skritt fra folk flest. For nå diskuterer vi ikke lenger de konkrete utslippene vi skal gjennomføre, vi diskuterer nye mekanismer, nye fleksibiliteter og ingen konkrete målsettinger. Det at ikke det norske folk vet hva utslippene skal være i 2030, tror jeg er dypt problematisk og innebærer at folk flest blir helt avskåret fra politikken.

Vi er nødt til å klare å føre en klimapolitikk i dette landet som gjør at vi driver omstillingen framover, og som ikke gjør at vi til slutt blir tvunget fordi det ble for sent. Da må vi klare å kutte utslipp, omstille industrien vår, sånn som vi har stilt krav om før til industrien, og som har gjort den verdensledende. La oss gjøre det igjen. Og så må vi også ha med oss at det er det moralsk riktige å gjøre. Vi er en oljenasjon som har tjent penger på klimaet. La oss kutte utslippene raskere enn andre land.

Lars Haltbrekken (SV) []: Både Venstre og Høyre skryter i debatten av målet om å halvere utslippene fra transportsektoren innen 2030. Og mål er fint, det, men det er ikke nok. Vi trenger klare forpliktelser. Derfor har SV gjort jobben for regjeringen og lagt fram et forslag hvor vi etablerer et klart mål og en klar forpliktelse om å kutte utslipp i transportsektoren ned til maksimum 7,45 millioner tonn CO2 i 2030. Det er den halveringen regjeringspartiene skryter av at de går for. Og da regner jeg med at regjeringspartiene også stemmer for det de sier de er for.

Så hører vi at denne meldingen er en strategi for samarbeidet med EU og ikke en klimamelding om utslippskutt i Norge. Vel, som jeg sa i mitt første innlegg, det er første gang vi diskuterer klimapolitikk i Stortinget hvor det ikke foreslås noen nye utslippskutt. Men klima- og miljøministeren sa i sitt svar til meg at han vil utarbeide en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser. Jeg tar det som et signal om at Venstre i alle fall kommer til å stemme for vårt forslag om en ny klimamelding og et nytt klimaforlik med forslag til nye utslippskutt i Norge.

Vi kan ikke fortsette en klimapolitikk som gjør oss helt avhengig av at andre land kutter langt mer i sine utslipp enn det de er forpliktet til, for at vi, som et av verdens rikeste land, skal kunne fortsette å forurense som før. Tidligere var Høyre og Fremskrittspartiet alene om denne tankegangen på borgerlig side. Nå har de dessverre fått følge av Venstre. Som jeg sa i mitt første innlegg – Høyre og Venstre må skjerpe seg. De kan begynne med å stemme for vårt forslag om å halvere utslippene fra transportsektoren og komme til Stortinget med en klimamelding med nye forslag til hvordan Norge skal kutte sine egne utslipp.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg tror jeg må starte hos representanten Per Espen Stoknes. Representanten glemte nok å ta helium før han gikk på talerstolen, for det var vel bare det som manglet i et fjasete innlegg om symbolpolitikk. Dette handler om en virkelighet der vi skal kutte, og både den forrige regjeringen og dagens regjering har lagt på bordet mange tiltak som kommer til å virke framover.

Omsetningskravet for biodrivstoff, 20 pst. innblanding i 2020, var veldig omstridt da det ble vedtatt – flere aviser skrev på forsiden at dette var umulig å få til. I 2018 skal vi blande inn 10 pst. Vi er på god vei til å klare det kravet.

Elbilpolitikken ligger fast fram til 2021, og det sier noe om langsiktigheten. Den ble etablert i 2003, og når vi kommer til 2021, er vi forhåpentligvis i nærheten av at halvparten av bilene er utslippsfrie. Det sier noe om den langsiktigheten vi må ha, for de som skal betale disse avgiftene, er folk flest.

Vi etablerer nå et CO2-fond, Enova er styrket, det er etablert en Prosess21-strategi, Fornybar AS er etablert i år – en forvaltningskapital på 400 mill. kr. Forbudet mot bruk av fossil olje til oppvarming i bygninger fra 2020 gjør noe med omstillingen. I meldingen her ligger det også at Avinor skal tilrettelegge for elfly på kortbanenettet. Og vi snakker ikke om lange horisonter, men om innen 2025.

Dette er krevende omstillinger vi står foran i samfunnet. Det stilles store krav både til næringslivet og til innbyggerne våre, både til å endre holdninger og vaner og til å bidra i spleiselaget, for Enova finansieres i hovedsak av elavgiften som norske husholdninger betaler, mens næringslivet altså ikke har elavgift. Så dette er et spleiselag og en dugnad, og vi går hånd i hånd.

Til representanten Kaski, knyttet til EUs kvotemarked: EU skal nå systematisk slette kvoter de neste årene – ambisiøst – og de skal også endre faktoren for kvoter fra 1,74 pst. til 2,23 pst. Det blir også en stor utfordring for Norge og norsk næringsliv å henge med på dette, og så kan Norge velge i den andelen vi får i avtalen med EU, å kutte de innenlandske kvotene og ytterligere heve kravet til EUs bidrag.

Så til Haltbrekkens ønske om en ny klimamelding. Ja, det må vi gjerne legge fram, men først når vi har en avtale med EU om norske forpliktelser, og når vi har referansebanen for skog på plass.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Når jeg nå tar ordet for andre gang, er det fordi jeg vil understreke skogens viktighet som en del av klimaløsningen. Det kan ikke sies sterkt nok og ofte nok. Gjennom et aktivt skogbruk vil opptaket av karbon økes og biomassen som utvinnes bli til fornybare materialer, energi og en rekke andre klimanøytrale produkter – som sagt: sirkulærøkonomi i praksis som sikrer både miljø og verdiskaping.

Parisavtalen fastslår at det i andre halvdel av århundret skal være balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser. Som et stort skogland har vi et særlig ansvar for å sikre opptak av karbon på egne arealer. Vi bør gjøre det gjennom industrielle prosjekter på karbonfangst og -lagring, men vi må også utnytte de naturgitte og arealmessige forholdene til det samme.

FNs klimapanel slår også fast at økt bruk av biomasse er nødvendig for å løse klimautfordringene. Alle scenarioer som FNs klimapanel baserer seg på, forutsetter økt hogst og bruk av biomasse globalt. Avvirkningen skal i de mulighetsstudiene som er gjort, øke med mellom 51 og 200 pst. Dette er scenarioer som er i tråd med 2-gradersmålet, og som innebærer en seksdobling i bruken av bioenergi.

Skogens betydning og muligheter er tydeliggjort både i FNs klimapanels femte hovedrapport og i Miljødirektoratets rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. På tross av dette er det imidlertid stor fare for at EUs regneregelverk for opptak av klimagasser i skog vil innebære en sterk begrensing av landenes muligheter for å øke hogsten innenfor bærekraftige rammer. Dette er spesielt krevende for land som har uutnyttede skogressurser, som Norge.

Vi kan ikke sitte i denne sal og se på at skogens muligheter for å kunne bidra til det grønne skiftet svekkes. Vi står overfor en situasjon der norsk skog ved å følge EUs klimaregelverk blir bokført med et netto utslipp, når den faktiske situasjonen er at skogen i Norge har et stort netto opptak.

Jeg registrerte at statsråden i sted henviste til dem som la fram meldingen. Men det er statsråden som skal forhandle, og jeg benytter anledningen til å be statsråden sørge for at vi i forhandlingene utnytter handlingsrommet i referansebanene, sørger for fleksibilitet og ikke minst sørger for kompensasjon. Senterpartiet har også fremmet forslag om det og håper på tilslutning til de forslagene.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg vil takke føregåande talar for eit godt innlegg om skogen og om viktigheita av at Noreg følgjer dette opp i forhandlingane når vi skal kople oss på LULUCF opp mot Europa.

Det har vore fleire debattinnlegg no som slår fast f.eks. at Kristeleg Folkeparti kunne stemt for fleire forslag, her blir det ikkje vedteke nokon ny politikk, det er mangel på tiltak. Men eg synest eigentleg det innlegget var eit godt symbol på det same, for her seier jo fleirtalet av alle partia at ein skal bruke det handlingsrommet ein har opp mot EU. Ein slår fast at ein skal ha på plass kompensasjon. I lag har vi fått til dei viktige tinga som ein no skal klare å få til. Og likevel er det nokre som meiner at her må vi fremje endå eit laust forslag, fordi dei 70 forslaga som ligg der no, ikkje er nok, tydelegvis.

Det blir litt av det same: Det er nokre som seier at Kristeleg Folkeparti no burde teke ein omkamp om ein tredje rullebane på Gardermoen, endå vi har slått fast kva vi meiner om den i Nasjonal transportplan. Ja vel, kva er det ved denne stortingsmeldinga som gjer at ein skulle ha endra syn ut frå dei prosessane vi står i? Vi veit at vi må kutte i klimagassutsleppa, vi veit at vi har mål fram mot 2030. Stortinget har til og med vedteke eit forsterka mål der ein ønskjer å vere klimanøytral fram mot det og fått på plass ei klimalov som skal lage eit rammeverk som sørgjer for at det blir ein kontinuitet, og at dette ikkje blir ein bonanza av lause forslag som ikkje har ein samanheng, og kor mange av dei ikkje er utgreidde og slår inn opne dører, eller er ting som eigentleg ligg i budsjettet, og som bør liggje i budsjettforhandlingane.

Det er litt sånn at stortingsdebattane nokre gonger kan bli ein konkurranse i å misforstå med vilje, og det håpar eg vi klarer å slutte med når det gjeld det som kanskje er det viktigaste området å klare å jobbe i lag med, nemleg klimaarbeidet vårt. Vi får på plass eit viktig rammeverk no når det skal vere ei klimalov som skal slå fast sektorvise ambisjonar, og at desse tinga skal kome i statsbudsjettet. Det blir ein spennande prøvestein i dei statsbudsjetta som kjem, at vi klarer å få på plass det riktige rammeverket for å jobbe med dette. Men då handlar det om å klare å stå i ein systematikk og ikkje tru at det er lause forslag utan ein samanheng som tek oss fram. Eg har lyst til å minne om eit sitat som eg blei fortald av ein litt eldre mann i går, eit finsk ordtak som heiter at dess færre tenner ein har i munnen, dess lausare sit tunga. Er det noko vi treng i klimapolitikken, er det tenner som kan bite, og ikkje ei tunge som berre sit laust.

Åsmund Aukrust (A) []: Arbeiderpartiet er for internasjonalt samarbeid. Vi er for en avtale med EU – ikke bare er vi for det, vi har jo etterlyst det. Det er tre år siden Stortinget vedtok at vi skulle få på plass en avtale. Da ble det snakk om at det kunne ta inntil ett år. Nå har det gått tre år – vi har hatt tre klimaministre som ingen av dem har klart å levere. Og ikke bare klarer de ikke å levere – at vi ikke har en avtale, brukes som en unnskyldning for at vi ikke skal handle. Arbeiderpartiet mener at dette selvsagt bare er tull, det er i klimakampen bare å sette i gang. Nå får vi nok en utsettelse, og Ola Elvestuen bruker de samme argumentene som hans forgjengere fra Høyre: Vi må vente på en avtale med EU.

I klimakampen er jeg svak optimist, for det er mye som går i riktig retning. Det kritiske er tempoet, at vi ikke har tid til å vente. I dag gjør Stortinget akkurat det – vi sier at vi utsetter våre handlinger ytterligere.

Arbeiderpartiet har lagt fram 56 forslag som regjeringen bare kunne hoppet på og tatt imot med åpne armer, som kunne vært et bidrag til å forsterke klimameldingen. Jeg blir bekymret når jeg hører talspersonene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – kanskje aller mest når jeg hører saksordførerens enorme selvtilfredshet. Klimatrusselen er så alvorlig at det fins ikke én politiker i hele verden som bør være selvtilfreds og slå seg på brystet og si at vi har gjort nok. Alle land, alle politikere må strekke seg lenger for å komme i mål.

Så snakkes det om de fleksible mekanismene som på en måte skal løse opp i alt. Men Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Det er ikke snakk om at vi kan kjøpe oss fri, dette er omstilling som vi uansett må igjennom. Vi vet også at disse mekanismene ikke nødvendigvis gir utslippskutt i Europa. Det er mulig man kan lure Venstre med disse mekanismene, men man kan ikke lure klodens klima og få på plass tilstrekkelige klimakutt.

Regjeringen har knapt tatt noen egne klimainitiativ. Da Utsira skulle elektrifiseres, måtte de hales og dras i. Da vi skulle få på plass en klimalov, stemte Fremskrittspartiet mot det. Da vi skulle få palmeolje ut av biodrivstoff, stemte Høyre og Fremskrittspartiet mot det. Da vi skulle ha lavutslippssoner, stemte Høyre og Fremskrittspartiet mot det. Det Arbeiderparti-ledede byrådet her i Oslo har større ambisjoner for hva man skal få til i Oslo, enn hva regjeringen har for hele landet. I klimakampen er det behov for at det er opposisjonen som tar ansvar.

La meg avslutte med å snakke om det internasjonale perspektivet. Denne regjeringen har altså kuttet en tredjedel av den klimarettede bistanden. Det sier Arbeiderpartiet nei til. Vi mener tvert imot at klimabistanden bør forsterkes. Det ligger det et forslag om her i salen i dag. Jeg synes det er overraskende at det ikke får flertall, kanskje spesielt at Kristelig Folkeparti, som har en sterk tradisjon for både bistand og klima, stemmer mot det.

Helt til slutt, president, hvis jeg kan komme med en stemmeforklaring: Arbeiderpartiet vil stemme for forslagene nr. 1–3, fra flertallspartiene, subsidiært, når våre egne forslag faller. Så vil vi også stemme for forslagene nr. 9–11 og 28–30 i innstillingen, også subsidiært når våre egne forslag faller. Og så vil vi også stemme for det løse forslaget fra MDG.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal prøve å male et litt stort bilde i dette innlegget, så får vi se om jeg får tid til noen detaljer i det neste.

Alle vet hva som skjedde i Paris. Vi fikk et mål langt fram i tid om at vi skal prøve å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, i hvert fall til 2 grader. Den ene organisasjonen etter den andre advarer: Vi klarer ikke å nå målet. Selv om alle utslippskutt som er meldt inn til FN, blir gjennomført, er det svært sannsynlig at vi får en temperaturstigning på minst 3 grader innen år 2100, skrev European Climate Foundation i en pressemelding for ikke så lenge siden.

Noen av hovedfunnene i UNEP-rapporten fra i fjor høst, der vår tidligere SV-leder Erik Solheim er sjef, er like klare som de er alvorlige. Utslippskuttene verdens land har meldt inn til FN, utgjør bare en tredjedel av det som er nødvendig for å nå 2-gradersmålet.

IEA skrev i juni i fjor at å kutte utslippene til null innen 2060 ville kreve en usedvanlig kraftig politisk vilje og innsats fra alle aktører. Og det er et usedvanlig kraftig språk fra det byrået. I tillegg ville det kreve storstilt utbygging av fangst og lagring av CO2, skrev de.

Vi har dårlig tid. Derfor trenger Norge, verden og kloden modige politikere som løfter blikket og ikke bare ser på dagen i morgen eller neste valg. Vi må tenke lenger enn fire år fram. Hva med en generasjon fram? En generasjon er jo bare når våre småbarn er voksne, for ikke å snakke om våre barnebarns framtid. Da skulle en jo tro at flertallet her i salen tok noen grep, bl.a. ved å rydde opp i eget hus og bidra med det vi kan her hjemme.

Klimaendringene er nå. De skjer nå. Vi ser det på alle måter – ikke minst i vår del av verden, og spesielt i Arktis, med Svalbard. Jeg har sagt det flere ganger fra talerstolen her, for jeg kjenner godt til de forholdene. Jeg tror isbjørnen forsvinner som fast ynglende art på Svalbard om 18–20 år. Longyearbyen må snart bygges om, ellers reiser den rett og slett til havs, for å si det litt brutalt.

Det hadde vært greit å følge regjeringens og Heggelunds snilepolitikk, med ørsmå grep etter EU-sporet og med ørsmå ambisjoner her hjemme, om vi bare hadde hatt tid. Forslaget om å komme med en ny klimamelding vil åpenbart falle her i salen. Derfor har altså alle representantene muligheten til å velge og vrake blant gode klimaforslag fra SVs grønne selvbetjeningsdisk. Lik og stem.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Representanten Halleland utfordret meg på å være bekymret for velferdsstaten. Representanten Halleland tror at nordmenn er dårligere, dummere og tregere enn dansker, svensker og finner. Fremskrittspartiet skremmer folk flest med at vår velferd er oljeavhengig. Miljøpartiet De Grønne har høyere tiltro til nordmenns kompetanse, kreativitet og omstillingsevne og til en ansvarlig økonomisk politikk som også gjør at klimamålene nås.

La meg fort avsløre tre hemmeligheter her fra talerstolen:

  1. Vår største verdi er ikke oljen, men humankapitalen – den utgjør ca. 70 pst. av nasjonalformuen.

  2. Vi trenger ikke mer oljeeksport for å opprettholde velferden.

  3. Vi løser arbeidsplassutfordringene ved å bli et normalt skandinavisk land. Det er to hovedgrep vi kan ta: nok nye arbeidsplasser, særlig i tertiærnæringene, og nok nye eksportinntekter, særlig fra et mangfold av produkter fra havet – fisk – og metaller, osv.

  4. Så over til dagens aller viktigste sak, nemlig forslag nr. 72, fra Miljøpartiet De Grønne, som nå har fått en ny formulering:

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig utrede et forbud mot salg av heliumballonger og komme tilbake til Stortinget med dette.»

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Kristelig Folkeparti sier vi er enige i denne sal om at det trengs kutt. Men det holder ikke å være enige om at noe må gjøres. Vi må faktisk gjøre det også. Det sies også at forslagene fra bl.a. SV er for dårlig utredet. Siden 1990 har vi knapt gjort annet i dette landet enn å utrede forslag til klimakutt. Det er utredet offentlige rapporter som til sammen veier 7–8 kilo. Vi har et hav av forslag å velge i. Det er ikke nye utredninger og større rapporter med denne vekten vi trenger nå. Nå trenger vi enighet om handling og konkrete utslippskutt. La oss ikke utrede oss i hjel inn i en varmere framtid.

Stefan Heggelund (H) []: I dag har det blitt sagt at jeg har så god selvtillit og er så selvtilfreds. Egentlig har jeg aldri hatt spesielt god selvtillit, noe både venner og bekjente sikkert kan bekrefte, så det kjenner jeg meg ikke helt igjen i. Men jeg mener at den klimapolitikken de fire partiene fører, er helt riktig.

Representanten Stoknes hadde noen kritiske bemerkninger om våre formuleringer, og ja, politikerspråk kan av og til være litt teit, men faktum er at vi som land ikke har vært mer offensive enn det vi er nå. Han hadde for øvrig også noen bemerkninger om min bakgrunn. Jeg jobbet i hotellbransjen før jeg kom inn på Stortinget, men jeg er utdannet ved den institusjonen der Stoknes jobber. Når Stoknes har vært medansvarlig for min utdanning, er det kanskje ikke så rart at jeg har blitt som jeg har blitt.

Til Arbeiderpartiet: Vi har mer ambisiøse mål nå enn det vi hadde under den rød-grønne regjeringen – mer ambisiøse mål. De kritiserer våre mål, men målene er oppskalert under denne regjeringen. Da blir det hele lite grann parodisk. 40 pst. – minst – innen 2030 og så skal vi samarbeide med Europa og sørge for at vi bidrar til også å ta kutt i Europa, der hvor det virkelig monner. Det er det Arbeiderpartiet i dag sier nei til.

For øvrig er det nå litt forvirring om hva Arbeiderpartiet egentlig mener om fjord og skog, for Arbeiderpartiet står som medforslagsstiller til to fjordforslag som har helt ulik ordlyd. Det ene handler om at det skal være «mål om», og det andre handler om at det skal stilles «krav om». Hva mener Arbeiderpartiet egentlig om fjord? Vi vet ikke, men da er det bra at de subsidiært stemmer for de fire partienes gode fjordforslag.

Når det gjelder skog, er det bemerkelsesverdig å se Arbeiderpartiets forslag, med tanke på at de ikke vil bruke fleksibilitetsmekanismene. Da kan de ikke mene det de mener om skog. På det ene området vil de bruke noe de er imot – og på området som helhet vil de ikke bruke det de er imot. De må bestemme seg. Man kan ikke mene begge disse tingene samtidig. Det sier noe om hvilken prosess det partiet har vært igjennom i forbindelse med arbeidet med denne viktige meldingen. Det forteller oss kanskje også noe om hvordan de har klart å lande på de konklusjonene de har landet på, hvor de snur opp ned på det som har vært deres klimapolitikk tidligere, og sier nei til et godt europeisk samarbeid.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Storehaug viste til at det nå var kommet ytterligere forslag på bordet, bl.a. fra Senterpartiets side, og at en nå er oppe i ca. 70 forslag. Ja, det er mange løse forslag, og det er mange forslag som er fremmet i innstillingen, men det burde bekymre både representanten Storehaug og også andre partier. Den meldingen som er lagt fram, har altfor få konkrete tiltak. Det er nettopp derfor en i Stortinget har prøvd å ta ansvar gjennom å fremme konkrete forslag, slik at vi kommer oss videre i klimaarbeidet. Dessverre har representanten Storehaug og Kristelig Folkeparti havnet på feil side i de aller fleste sammenhengene her i dag.

Så viser representanten Storehaug også til – når jeg tok opp i mitt forrige innlegg en tredje rullebane på Gardermoen – at Kristelig Folkeparti gikk imot den i NTP. Vel, da vil jeg be representanten Storehaug om å vise hvor det står. Meg bekjent er det ikke ett ord imot en tredje rullebane fra Kristelig Folkepartis side i NTP. Derimot kunne jo Kristelig Folkeparti og Venstre ha brukt NTP-prosessen og forhandlingene der til å stoppe en tredje rullebane på Gardermoen. Det valgte en ikke å gjøre. Senere på våren i fjor, da Avinor-meldingen kom opp til behandling, gikk Kristelig Folkeparti til og med med på – sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – å fortsette planleggingen av en tredje rullebane på Gardermoen langs østre alternativ.

Jeg synes det er kjempeflott dersom det er slik at Kristelig Folkeparti nå er blitt imot en tredje rullebane på Gardermoen. Jeg har registrert at deres næringspolitiske talsperson i en jordverndebatt tidligere tok opp problemstillingene knyttet til jordvern og en tredje rullebane, men Kristelig Folkeparti har ikke tidligere stemt for å stoppe en tredje rullebane. De står heller ikke bak forslag om det i dag.

Det har Venstre gjort tidligere. Venstre har tidligere stått sammen med oss mot en tredje rullebane. Deres stortingsrepresentant fra Akershus, Abid Q. Raja, springer rundt på folkemøter i fylket og argumenterer mot en tredje rullebane. Men når vi fremmer konkrete forslag i Stortinget om å stoppe en tredje rullebane – som jeg har registrert at også statsråden har hatt et engasjement for tidligere – stemmer Venstre imot i denne saken. Det fører til at folk som bor i området, fortsatt må leve i usikkerhet om en rullebane som Norge ikke trenger. En har allerede to rullebaner på Gardermoen. Heathrow, som har nesten tre ganger så mange passasjerer og bevegelser, har tre rullebaner. Gatwick, som har langt flere passasjerer enn det Gardermoen har, har kun én rullebane.

Vi trenger å utnytte den kapasiteten vi har i dag. Vi kan bruke Rygge, f.eks., som nærmest ligger forlatt i dag. Vi kan bruke den til flyplassvirksomhet istedenfor å bruke milliarder av kroner på en rullebane som vil bidra til mer klimagassutslipp, som vil bidra til nedbygging av matjord, som vil bidra til økt støy i nærområdet – som er dårlig klimapolitikk.

Statsråd Ola Elvestuen (V) []: Til siste taler: Det er ingen tvil om at Venstre er imot en tredje rullebane på Gardermoen, og det blir ikke tatt noen beslutning om å få en tredje rullebane på Gardermoen i denne stortingsperioden.

Mange er opptatt av å løfte blikket. Jeg tror det er viktig å gjøre det og se på hva Norge gjør også utover landegrensene. Bare nå i vår er det tatt to viktige beslutninger. Den ene er enigheten med Colombia om at vi skal forlenge samarbeidet om å ivareta regnskog – en stor og viktig beslutning. Det andre er at vi nå, i den helt sentrale rollen Norge har hatt innenfor den internasjonale maritime organisasjonen, endelig har fått på plass en Parisavtale også for internasjonal shipping, med reduksjon av 50 pst. fram mot 2050 – et stort og viktig vedtak.

Så ble jeg utfordret av representanten Gjelsvik, som mente at jeg svarte for enkelt når jeg sa at det er de som har lagt fram denne meldingen, som må svare på hvorfor CCS ikke er en del av den. Da burde han ha hørt på resten av svaret jeg ga. Jeg svarte at det kanskje var fordi den handler om forholdet til EU og ikke-kvotepliktig sektor. Jeg svarte også på hvorfor jeg mente at det ikke var behov for en tilleggsmelding. Og jeg svarte på hva vi i dag fra regjeringens side gjør for å arbeide videre med CCS, og at vi kommer tilbake til Stortinget med det i løpet av våren.

Det var også snakk om referansebaner når det gjelder skog og forvaltning av skog. Når vi nå får en enighet med EU, får vi en felles innsatsfordeling, men i tillegg blir areal en del av dette. Jeg tror Norge trenger å fokusere mer på nettopp areal. Vi har avskoging også i Norge, og vi har forvaltet skog. Det er viktig, som det ble sagt, at vi ser på den fleksibiliteten vi kan ha når vi skal lage vår egen utslippsbane. Det er regjeringen helt enig i. Vi må selvfølgelig benytte den kompensasjonen vi vil få i fellesskap med resten av EU, og vi vil også se på om det er grunnlag for en tilleggskompensasjon, slik Finland har fått, selv om de har fått den først og fremst på grunn av avskoging.

Så helt til slutt: Det er ikke gitt at vi får en enighet med EU. Jeg mener det er veldig viktig for klimapolitikken i Norge at vi får den til, men det er når vi har den, det vil være riktig å ta beslutningen om man skal benytte seg av fleksibiliteten som en enighet vil gi.

Presidenten: Representanten Tore Storehaug har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Tore Storehaug (KrF) []: Representanten Gjelsvik har anten høyrt feil eller så har eg uttalt meg uklart. Kristeleg Folkeparti har sagt at vi ønskjer å kome tilbake til Stortinget med spørsmålet om ein tredje rullebane, og det er noko ein må gjere om det skal byggjast ein tredje rullebane.

Det eg synest er litt symptomatisk for korleis denne debatten no har blitt, er at ein jobbar for tiltak som gjev dobbel verkemiddelbruk, enkelttiltak i sektorar som er utgreidde, ein peikar på enkeltteknologiar. Ein ønskjer å flytte det klimaomstillingsarbeidet som skjer i norsk næringsliv, ute i distrikta, ute hos dei som skapar jobbane, og ute hos dei som lever liva sine i landet vårt – det verkemiddelapparatet – inn til Stortinget i form av dei ideane og tiltaka som ein kan kome fram til, og så er ein imponert over kor mange slike tiltak ein har klart å finne på. Det er ikkje ein god måte å drive politikk på, og det er ikkje ein god måte å drive klimapolitikk på. Vi treng dei mange klimatiltaka, ikkje dei få. Då treng vi at det er næringslivet og Noreg som heilskap som omstiller seg, ikkje berre Stortinget i enkeltvedtak.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Det jeg vil legge vekt på, er systematikken som vi legger til grunn – at vi skal få en avtale med EU. Det som nettopp klimaloven og avtalen med EU vil gi oss, er årlige klimabudsjetter – fra 2019, ifølge klimaloven, men også fra 2021, ifølge EU – den årlige rapporteringsplikten og også sanksjonene. Det vil sette norsk klimapolitikk i et helt annet system, med større forpliktelser. Og det er da vi kan snakke om de ambisjonene som mange etterlyser her.

Av de over 70 forslagene er mange innen 2020, og det er jo helt urealistisk å skulle nå dem. Når det gjelder det forslaget som SV har gått høyt på banen med, om utslippsfrie verdensarvfjorder innen 2023, lander i dag et enstemmig storting på innen 2026, og når det er teknisk mulig å få det til. Det viser at det er viktig å ha de forhandlingene vi har i Stortinget, og det er også et resultat av at noen der ute har meldt at dette er for ambisiøst (presidenten klubber).

Presidenten: Tida er ute.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Den siste representanten fra Venstre understreker de ambisjonene som ligger i denne avtalen med EU, men vi hører også fra statsråden at det fortsatt tas forbehold om den i det hele tatt kommer i stand og vi får denne avtalen i havn. Jeg må si det blir spennende å se hva som skjer hvis vi ikke gjør det, og hvilke ambisjoner som da vil komme fra denne regjeringen. Det uttrykkes stor misnøye med den mengden forslag som ligger på bordet i forbindelse med denne behandlingen, men det er uttrykk for en stor vilje i dette stortinget til å gjennomføre klimakutt og til å vedta konkrete tiltak som vi vet vil funke både for å få til en omstilling av norsk økonomi og for å kutte utslipp. Det burde regjeringen ønske velkommen og ikke avvise på den måten som gjøres.

Det er sånn at man kan være uenig i debatten, men det er en reell politisk uenighet mellom opposisjon og posisjon om hvorvidt vi skal ta hoveddelen av utslippskuttene her hjemme og faktisk ta det ansvaret som vi som nasjon har, eller om vi fortsatt skal ha disse udefinerbare fleksible ordningene og internasjonale avtalene, som vi har prøvd i 20 år uten at det har gitt vesentlige og betydningsfulle utslippskutt.

Det snakkes om at det nå er kommet i stand mer ambisiøse målsettinger. Med respekt å melde er det altså sånn at for hvert eneste år må det bli mer ambisiøse målsettinger. Det er ikke sånn at dagens regjering kan se tilbake på den rød-grønne regjeringen og si: Se hva de gjorde. Men i alle dager – det er faktisk sånn at vi må vedta stadig mer ambisiøse mål, vi skal til null. Derfor kommer hver eneste regjering og hvert eneste storting til å ha det hengende over seg i overskuelig framtid. Og hvert eneste statsbudsjett må være bedre enn det forrige når det gjelder klima. 40 pst. inn i 2030 er målet, men er det 40 pst. av de norske utslippene? Det vet vi ikke. Vi vet fortsatt ikke hvor store utslipp vi skal ha i Norge i 2030. Det er ingen styringssignaler til norsk politikk, til norsk næringsliv eller til det norske folk. La oss få konkrete målsettinger, som sier noe om hvor vi skal, hva det er vi sammen skal klare å få til. Det hadde vært interessant. Hvor skal vi kutte utslippene? Hvilke tiltak skal vi gjennomføre? På hvilke områder skal Norge være det landet som sikrer at ny teknologi, som resten av verden også kan benytte seg av, får et marked?

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg føler at denne debatten har vist at det går et klart og tydelig skille mellom posisjonen og opposisjonen her, og at opposisjonen er mer ambisiøs i klimapolitikken. Alle i denne salen er enige om betydningen av forpliktende internasjonalt samarbeid. Opposisjonen mener i tillegg at vi må sette sterke, strenge og tydelige nasjonale mål på de områdene som egner seg best for nasjonale mål, som nettopp transport, avfallshåndtering og tilsvarende. Det er et viktig skille i norsk politikk.

Det er ikke egentlig nytt. Det interessante er hvem som tilhører posisjonen og opposisjonen i dette. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet tilhører den miljøambisiøse siden, og jeg er overrasket over at Venstre og Kristelig Folkeparti så tydelig har meldt seg inn i den mer passive siden, som ønsker å kjøpe seg ut av de aller vanskeligste kuttene gjennom internasjonalt samarbeid.

Da jeg tok ordet igjen, var det fordi jeg har lyst til å påpeke én gang til et poeng som flere har prøvd å få fram, men åpenbart uten gjennomtrengningskraft hos saksordfører Heggelund: Det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet tidligere var tilhenger av bruk av fleksibilitetsordninger i ikke-kvotepliktig sektor, og så plutselig bestemte seg for ikke å være det lenger. Det er ikke riktig. Arbeiderpartiet var og er tilhenger av et kvotesystem i kvotepliktig sektor, derav navnet, og da klimameldingen kom i fjor, sa vi at vi var uenig i at dette systemet også skulle utvides til ikke-kvotepliktig sektor, for det undergraver mye av poenget med et skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

Jeg merker meg at det ved et par anledninger har blitt advart fra Venstres side om at Arbeiderpartiet er for ambisiøse i klimapolitikken, f.eks. når det gjelder verdensarvfjorder og cruisetrafikk. Jeg mener det er riktig å stille strenge krav, og jeg mener det er veldig viktig å lytte til de mange der ute i næringsliv og industri som sier at vi kan få til mer, men vi trenger altså noen klare og tydelige krav som vi skal strekke oss mot for å ligge i front i denne utviklingen.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråd Elvestuen lurte på om jeg hadde hørt hele hans svar tidligere i dag. Det har jeg, og det ble ikke noe bedre av å gjengi resten av svaret – at det ikke var behov for å si noe om CCS, på grunn av at det er en del av kvotepliktig sektor. Vel, nettopp en av de store svakhetene ved klimameldingen er at den er altfor dårlig på konkrete tiltak innenfor kvotepliktig sektor. Det er viktig med langsiktig omstilling også innenfor kvotepliktig sektor, og konkrete nasjonale tiltak.

Når det gjelder en tredje rullebane, kommer ikke statsråd Elvestuen bort fra at det er Venstre som her foretar et hamskifte. I fjor, i forbindelse med Avinor-meldingen, sto Venstre og Senterpartiet sammen om følgende merknad:

«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Venstre støtter ikke videre arbeid med en tredje rullebane på Gardermoen.»

Når det samme kommer opp til behandling her i dag, stemmer Venstre dessverre ikke lenger sammen med Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne; de stemmer imot det forslaget som kommer opp til behandling, sammen med sine regjeringspartnere – dessverre.

Arne Nævra (SV) []: Jeg vil kommentere noen områder som jeg har vært veldig engasjert i, og som jeg synes er veldig viktige. Det gjelder bl.a. maritim industri, som også representanten Else-May Botten var innom og understreket. Vi hadde en gyllen mulighet for ikke så lenge siden, men den ble ikke tatt. Da tenker jeg på kystruteanbudet. Det forteller mye om regjeringens miljøambisjon. Det ble lagt opp til en 25 pst. reduksjon av utslippene i det anbudet, og det er altfor dårlig med så lange kontrakter som vi snakker om her.

Sentrale aktører ønsker seg miljøkrav, krav til utslipp. Poenget er at norsk industri gjerne vinner de anbudene når kravene skrus til. Det var gledelig at et norsk selskap fikk en av pakkene, men de hadde nok fått den – og kanskje flere norske hadde fått – om kravene var strengere.

Det samme gjelder for teknologi som flytende vindkraft. Når det gjelder omstilling, er det kort avstand for olje- og gassnæringen, for skipsfarten, for verftene våre, ja til og med for vannkraft og høyteknologi som f.eks. i Kongsberg Gruppen, til flytende vindkraft. Det er nettopp det som har skjedd med innsats i utlandet, i Storbritannia, men vi har ikke noe pilotanlegg her hjemme. Det er selvfølgelig også veldig kort fysisk avstand mellom en oljeplattform og et flytende vindkraftanlegg, med tanke på eventuelt å elektrifisere plattformen – for ikke å snakke om miljøene som finnes på begge sider, som står så nær hverandre.

De som vil ta grep, kan som en begynnelse støtte forslag nr. 65, fra SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, om nullutslipp for turistbåter – som har vært nevnt her noen ganger – i viktige turistfjorder innen 2025.

Et annet viktig forslag dreier seg om å få gods over fra gummihjul til bane og båt. Det er allment akseptert her i salen at økonomiske virkemidler – det gjelder avgifter og incentiver – virker; at vi setter avgift på det vi ikke ønsker, og incentiver på det vi ønsker. Det er bakgrunnen for forslag nr. 45, fra SV og Miljøpartiet De Grønne, der vi ber regjeringen fremme forslag om avgift for gods med bil, og belønning for frakt av gods på bane eller kjøl. Det vil virke, men flertallet tør ikke.

Til flertallet i salen vil jeg si at det gjør ikke noe om de ser SV og de andre miljøpartiene i øynene etter avstemningen i dag – det kan de trygt gjøre. Men husk én ting: Det er mange som også skal se barnebarna i øynene.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg skal være kortfattet. For formalitetens skyld, på vegne av regjeringspartiene: Vi stemmer for forslag nr. 72, med den endrede formuleringen.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg har bare en stemmeforklaring: Senterpartiet vil også støtte forslaget angående å utrede et mulig forbud mot heliumballonger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.