Stortinget - Møte torsdag den 31. mai 2018

Dato: 31.05.2018
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 327 L (2017–2018), jf. Prop. 45 L (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 3 [10:51:02]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i introduksjonsloven (opplæring i mottak og behandling av personopplysninger mv. (Innst. 327 L (2017–2018), jf. Prop. 45 L (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Nå har ikke jeg vært saksordfører i denne saken, men jeg tar dette innlegget for Kari Kjønaas Kjos, som har vært saksordfører.

Aldri tidligere har så mange blitt bosatt så raskt som man gjør i dag. Denne regjeringen har klart å bosette flere flyktninger på ett år – i 2016 – enn det forrige regjering klarte på fire år i sin første periode. Det er veldig positivt. Det er veldig bra at den utviklingen går mye fortere. Det er viktig for integreringen. Når vi klarer å bosette flyktninger mye raskere, er det også ekstremt viktig at vi følger det opp med tidlig innsats for å starte god integrering. Et veldig viktig tiltak i så måte er å starte tidlig med norskopplæring og opplæring i norsk kulturforståelse og norske verdier. Det er veldig viktig fordi vi ser at det gang på gang er utfordringer med dårlig forståelse av norske verdier og norsk kultur.

Det er en veldig bra proposisjon fra regjeringen, men det er ikke sånn at dette er alt regjeringen ønsker å gjøre med introduksjonsloven. Regjeringen har varslet at det kommer en ny, stor gjennomgang av hele introduksjonsloven som vil ivareta veldig mange av de innspillene som opposisjonen har kommet med i denne saken.

En viktig ting denne proposisjonen peker på, er mer arbeidsretting og utdanningsretting i opplæringen i introduksjonssentre. Det er viktig på et tidlig tidspunkt å kartlegge hva ønskene, evnene og kvalifikasjonene til den enkelte er fra før, for så å tilpasse opplæringen videre for å nå ut i arbeid. Det har nok vært sånn at man tidligere i litt for stor grad har drevet opplæring som har ført til at mange har blitt gode til å tråkle seg gjennom det norske systemet, hvordan man skal komme fram i f.eks. Nav og andre steder. Det er ikke riktig måte å gå fram på. Den riktige måten å gå fram på er å starte fra dag én med en plan for hvordan man kommer seg ut i arbeid. Lykkes vi ikke med å få nye innvandrere ut i arbeid, kommer vi heller ikke til å lykkes med integreringen.

Det er veldig bra at det egentlig er en samlet komité som står bak innstillingen. Det kommer noen tilleggsforslag fra andre som vi tar med oss som innspill videre.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Endelig får vi et lite vink om statsråd Sanners heidundrende integreringsdugnad, som ble lansert av både representanten Abid Q. Raja og statsråd Sanner da regjeringserklæringen var klar i vinter. Denne dugnaden har det så blitt snakket om et helt halvår uten at noe politikk er blitt lansert. Endelig har vi nå fått et lite signal om en endring som kan bety noe for dem som ønsker å bli kvalifisert til arbeid gjennom introduksjonsordningen. Dette er langt fra godt nok, men et lite skritt på veien.

Vi står overfor en ny frihetskamp. Veien til selvforsørgelse og muligheten til å stå på egne bein er lang for mange. Vi må skape frihet for den enkelte, formet av og i et fellesskap. Skal vi få flere i jobb, må vi stille krav til opplæringen og kvalifiseringen som tilbys. Skal vi klare dette, må vi satse på språkopplæring og arbeidspraksis for dem som er under opplæring i introduksjonsprogram, kvalifiseringsprogram og voksenopplæring. For få av dem som deltar i disse programmene, blir selvforsørgende. Slik det er nå, klarer vi ikke å gi god nok kompetanse til dem vi ønsker å kvalifisere for jobb. Vi må våge å stille det grunnleggende spørsmålet om ordningene fungerer etter hensikten. Derfor støtter vi forslaget om at regjeringen må gå tilbake og finne ut hvordan de ulike opplæringsløpene i introduksjonsprogrammet, norskopplæringen og voksenopplæringen kan samkjøres og effektiviseres, slik at deltakelsen i disse programmene i større grad tilrettelegger for yrkesdeltakelse.

Hvorfor får ikke innvandrere jobb etter endt program, som introduksjonsordningen? Hva må til for at de faktisk får relevant kompetanse som skaffer dem en jobb? Vi sier i våre merknader at vi må satse massivt på språkopplæring og arbeidspraksis framover. Derfor foreslår flertallet i komiteen at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan Nav, IMDi og kommunene gjennom introduksjonsprogrammet kan jobbe sammen og skaffe flere relevante praksisplasser for deltakerne i introduksjonsprogrammet. Videre blir regjeringen bedt om å vurdere å innføre utdanningsløp for noen fagbrev i introduksjonsordningen. Dette er altså regjeringspartiene imot.

Hvordan skal vi få integrert våre nye naboer bedre og raskere? Det må regjeringen snart svare på. For få av dem som deltar i dagens kvalifiseringsløp, kommer i jobb eller utdanning, slik at de kan være gode forbilder for barna sine. Vi kan ikke akseptere den utviklingen vi ser i gjengmiljøene i enkelte områder i Oslo. Det må tas grep som forhindrer gjengdannelse og utenforskap. Foreldrenes tilstedeværelse i barnas liv er avgjørende for barnas oppvekst. Vi må derfor kreve at foreldrene stiller opp i barnas liv og er gode rollemodeller. Å komme i jobb er første skritt til en aktiv deltakelse i barnas liv.

Olemic Thommessen (H) []: Med de foreslåtte endringene i introduksjonsloven inviterer regjeringen Stortinget til å gjøre målrettede og viktige grep for å styrke integreringsarbeidet i vårt land. Helheten i de fremlagte forslagene tydeliggjør den kursen som regjeringen legger opp til, nemlig deltakelse i arbeidslivet som det viktigste politiske mål, og at veien til dette går gjennom det enkelte menneskets ressurser og muligheter.

Det er fint og godt å konstatere at alle partier på Stortinget er enige om denne tilnærmingen, og at det er bred tilslutning til de fremlagte forslagene. Vi noterer oss også den utålmodigheten som opposisjonen har på dette området. Det er bra, ikke bare for den enkelte innvandrer, som selvfølgelig er den sentrale i dette, men også for Norge som nasjon, hvis vi ser det i et litt lengre tidsperspektiv.

I globaliseringens tidsalder er integreringsarbeid og våre grunnleggende holdninger til det som er nytt og annerledes, viktigere enn noen gang. Jeg er helt sikkert på at morgendagens vinnere er de samfunn som vokser på nye impulser, og som tar de menneskelige ressursene i bruk, uavhengig av bakgrunn – samfunn som bygger på toleranse, og som gir alle trygge rammer om forskjellige liv. Taperne blir de samfunn som gjennom beskyttelsesmekanismer marginaliserer det nye, og som henviser dem som faller utenfor, til trygdekontor og kriminalstatistikk. Ingen beskytter seg til fremgang.

Det er løfterikt med de signalene som kommer fra regjeringen, om nye tiltak. Jeg er sikker på at statsråd Sanner på sin turné opplever en stor entusiasme, forventning og pågangsmot hos svært mange av dem han møter. Det har iallfall vært min erfaring i møte med nye landsmenn. Jeg synes det er viktig at det arbeidet vi går inn i, som vil handle om nye saker og nye initiativer, er bygget på en positiv inngang – en inngang som handler om forventning til våre nye landsmenn – og ikke på elendighetsbeskrivelse, selv om det selvsagt er mange som har en krevende livssituasjon og sterke livshistorier i dette.

Introduksjonsprogrammet med opplæring i norsk og samfunnskunnskap er det viktigste virkemiddelet vi har for å bidra til integrering av nye landsmenn. Det er mye bra i norsk integreringspolitikk, men statistikken forteller oss dessverre at det fortsatt er mye å ta tak i. For Høyre er integreringspolitikken et satsingsområde i tiden som kommer, og vi gleder oss til de initiativene regjeringen har bebudet.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet mener at det er av stor betydning for integreringen at asylsøkere i mottak får opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjør tiden i mottak mer meningsfull, det bereder grunnen for gjennomføringen av introduksjonsprogrammet ved bosetting i kommunene, og ikke minst medvirker det til at flyktninger kan komme seg raskere ut i arbeid eller videre utdanning – et mål denne salen deler. Vi har derfor støttet forslaget om at asylsøkerne får en plikt til å delta i opplæring i norsk og i samfunnskunnskap, og at kommunene får plikt til å gjennomføre denne opplæringen.

Departementets lovforslag begrunnes med at opplæringen i norsk og i norsk kultur er et av de viktigste virkemidlene for å bidra til at nyankomne innvandrere kommer seg ut og forblir i arbeidslivet. Det tror jeg nok er riktig å slå fast. Senterpartiet støtter altså forslagene som gjør introduksjonsperioden mer fleksibel gjennom at arbeid og utdanning kan ses mer i sammenheng. Slik søker man å nå målet bedre og ikke minst raskere.

Alle deltagere i introduksjonsprogram og norskopplæring skal ha en individuell plan. Planen skal si noe om mål med deltagernes program og opplæring, og hvilke aktiviteter og tiltak som må til for å nå disse målene. Kommunen skal revidere planene gjennom det.

Senterpartiet støtter altså forslagene som fremmes, men vi mener likevel det er grunn til å merke seg en del av motforestillingene som er reist fra høringsinstansene som har uttalt seg i saken. Flere, bl.a. IMDi og KS, er skeptiske til å bruke lovfastsettelse som virkemiddel. IMDi har vist til at 90 pst. av vertskommunene tilbyr norskopplæring til asylsøkere, og KS mener at mange kommuner vil ha problemer med å skaffe lærere og tolkebistand – en utfordring vi kjenner også fra andre områder av opplæringen. Noe som kan gjøre det mulig for kommunene å følge opp det lovpålegget, blir altså vanskelig, i og med tilgangen på lærere.

Høringsinstansene er også delt i synet på forslaget som presiserer at individuell plan skal bygge videre på tiltak som vedkommende har gjennomført før bosettingen i en kommune. Både KS og Oslo kommune sier at det er kommunene som har best oversikt over mulighetene til arbeid og utdanning lokalt. Det er helt åpenbart for Senterpartiet.

Individuell plan må ikke bli et tiltak som gir kommunene lovpålegg om å følge opp tiltak som ikke er hensiktsmessige for den som skal bistås til plass i samfunnet og arbeidslivet.

Det er viktig at vi merker oss motforestillingene mot lovforslagene som er foreslått. Selv om man støtter lovforslagene, slik Senterpartiet gjør, må vi være åpen for meninger om at et lovvedtak ikke må bli til hinder for at det skal skje en tilpasning som kan gagne både asylsøkerne og kommunene. Praktiseringen der ute blir altså viktig.

Vi må også være villig til å se at nye pålegg til kommunene gir nye kostnader. Lovfesting av oppgaver må følges opp gjennom finansiering. Jeg ser med spenning fram til om det blir en realitet under denne regjeringen.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Jeg er glad for at det nå endelig kommer et lite forslag for å bedre integreringen. Men først har jeg lyst til å takke representanten Thommessen for hans innlegg, for det han gjør, er å fortelle at integrering skjer best i et klima der man snakker respektfullt om hverandre, og det er en korreks av den linja som regjeringspartiene har hatt hittil, og kanskje særlig Fremskrittspartiet. For det er ikke lett å integrere seg når man blir fortalt at man er uønsket og ubrukelig, og det hele tida blir spredd skremmehistorier.

Jeg har tatt med meg en bok i dag – jeg vet at det ikke er så populært, men jeg har tatt med meg én – og det er Fafos forskning på introduksjonsprogram og norskopplæring. Jeg har en bunke på kontoret mitt, så hvis noen er interessert i å se all den forskningen som er gjort på dette området de siste årene, er den hos meg. Den er entydig på hva vi må gjøre, og det har vi visst lenge. Vi er nødt til å kvalifisere folk for det arbeidslivet vi har. Vi må tette gapet mellom hva folk kan, og hva arbeidslivet trenger. Da er vi nødt til å individualisere oppleggene, og vi er nødt til å la folk få fullføre kvalifisering. SV foreslår det i dag, for vi mener at det er langt på overtid. I dag er det altfor mye av at folk puttes inn i de samme oppleggene, og det passer ikke, og man får heller ikke lov til å fullføre nødvendig kompetanse. Det må man få til. Det kommer til å koste litt mer i en overgangsperiode, men vi kommer til å tjene på det på sikt, for da får folk jobb.

SV er ikke redd for å stille krav til folk. Vi mener at de skal få tilbud om å fullføre dette, og man skal ha krav om å stå. Da opplever man også en stayerevne som arbeidsgivere setter pris på når de ser på cv-en til folk, at man har klart å gjennomføre opplæring, og klart å gjennomføre kvalifisering. Derfor foreslår SV store endringer i dag, som er nødvendig, for nå kastes det bort mye penger på kurs som ikke fører til jobb, både i introduksjonsordningen og i Nav, fordi man er så livende redd for at det skal ta litt lengre tid, og at folk ikke skal ta den første og beste lille jobben som kanskje gir lite grann inntekt, sånn at man får familiegjenforening f.eks. Det er ødeleggende for integreringen, og det er ødeleggende for integreringen også at man nå hele tida i årevis leter etter om det er en eller annen bitte liten feil på søknaden som ble levert for 20 år siden, sånn at folk ikke får slå rot – for det må de få. Så vi skal stille strenge krav, vi skal lage opplegg som gjør at arbeidsgivere ser at dette er kvalifisert, god utdanning, som arbeidslivet trenger, og som jammen Norge trenger også.

Jeg vil ta opp forslagene i innstillingen, som Sosialistisk Venstreparti står bak.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Presidenten vil replisere at det var godt at i hvert fall ikke hele bokbunken var med på talerstolen.

Torhild Bransdal (KrF) []: I dag synes jeg det er på sin plass å si kjære president!

Skal vi lykkes med innvandringspolitikken vår, er vi helt avhengig av en god integreringspolitikk. Jeg vil derfor starte med å takke regjeringen for at de har lagt fram denne proposisjonen. Den bidrar til viktige skritt i riktig retning. Skal vi sikre at de som kommer til oss på grunn av krig og forfølgelse blir godt integrert, er vi helt avhengig av at vi starter med språkopplæring så tidlig som mulig. Det er derfor veldig bra at det nå tas inn i loven at de som bor på asylmottak, får rett og plikt til å delta i opplæring i norsk kultur og i norske verdier, og at kommunene får plikt til å tilby dette. Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for å forstå det samfunnet man skal bli en del av.

I tillegg er det veldig bra at vi i dag vedtar at tiden man kan være en del av introduksjonsprogrammet, kan forlenges til tre år når det vil styrke den enkeltes mulighet til å komme i arbeid eller utdanning. Det er positivt for den enkelte, men også for samfunnet som helhet. Mennesker er forskjellige og har ulike utfordringer. Vi må da sikre fleksibilitet i introduksjonsprogrammet, slik at ordningen ikke hemmer integreringen, men faktisk fremmer den.

Språk er nøkkelen til så mye. Ikke bare gjør det muligheten til å få jobb og utdanning større, men det bidrar også til at man kan delta mer aktivt i samfunnet. Selvforsørgelse er viktig for å sikre et bærekraftig samfunn, men vel så viktig er det for det enkelte mennesket. Vi har alle lyst til å bidra i samfunnet, men da må vi som politikere legge bedre til rette for at man skal kunne lykkes. Vi må absolutt tørre å stille krav – det er mye menneskeverd i å stille krav, men vi må også ta vårt ansvar for at de skal lykkes. Sammen kan vi skape et varmere samfunn for alle.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Et av regjeringens viktigste prosjekter denne perioden er å gjennomføre et integreringsløft. Innvandrere skal som alle andre ha mulighet til å skape et godt liv for seg og sine og bli en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet. Det viktigste er at flere kommer i jobb. Høy yrkesdeltakelse er helt nødvendig for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er også viktig at vi lykkes med hverdagsintegrering, slik at vi sikrer den tilliten og det samholdet som det norske samfunnet kjennes ved. Endringene vi nå foreslår i introduksjonsloven, er et første steg i arbeidet med integreringsløftet.

Veien til arbeid, selvforsørgelse og deltakelse i det norske samfunnet går gjennom kunnskap og kompetanse. Norskkunnskap og forståelse for det norske samfunnet er avgjørende for å lykkes. I dag er det opp til vertskommuner for mottak å avgjøre om de vil tilby opplæring i norsk og opplæring i norsk kultur og norske verdier. Jeg har selv møtt noen av dem som ivrer etter å komme i gang med å lære seg norsk, men som ikke fikk et tilbud.

Vi mener det er viktig at alle kommuner kommer raskt i gang med opplæringen. Vi foreslår derfor at det innføres en plikt for kommunene til å gi et tilbud om opplæring i mottak og en plikt til å delta for alle i målgruppen.

Regjeringen har allerede satt i gang flere andre tiltak for beboere i mottak. Blant disse er kompetansekartlegging og karriereveiledning. I lovforslaget presiserer vi at de tiltakene som iverksettes i introduksjonsprogrammet, skal bygge på den kartleggingen som er gjennomført. Vi vet at arbeidsrettede tiltak og utdanning virker. Vi vet også at det er for få som per i dag har slike tiltak. Derfor foreslår vi å lovfeste at alle skal ha arbeids- eller utdanningsrettede tiltak som del av sitt introduksjonsprogram. Slike tiltak kan f.eks. være arbeidspraksis, yrkesprøving, grunnskole og godkjenning av medbrakt utdanning.

Dersom man f.eks. skal fullføre grunnskole eller videregående skole, kan man trenge noe mer tid enn to år. Omtrent halvparten av kommunene bruker ikke muligheten i introduksjonsloven til å forlenge introduksjonsprogrammet utover to år. Vi presiserer derfor at programmet kan forlenges til tre år dersom dette vil styrke den enkeltes mulighet for overgang til arbeid eller ordinær utdanning.

Jeg er glad for at Stortinget slutter seg til de lovendringene regjeringen har foreslått, som vil gi raskere og bedre integrering for mange. Dette er imidlertid bare første steg i arbeidet med integreringsstrategien. De neste stegene vil bl.a. handle om hvordan vi kan få formell kvalifisering som en del av introduksjonsprogrammet, tydeligere krav til språkopplæring og en sterkere arbeidsretting. Det er gledelig at flere partier gir uttrykk for at de støtter denne linjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Ja, det skulle bare mangle at ikke vi støttet dette. Det er altfor lite og altfor sent.

Velferdssamfunnets bærekraft er helt avhengig av at så mange som mulig av oss jobber. Derfor er det også avgjørende at selvforsørgingsgraden blant dem som kommer som flyktninger, øker betraktelig. Da må vi ha flere relevante praksisplasser for deltakerne i introduksjonsprogrammet, og da er innføringen av utdanningsløp for noen fagbrev i introduksjonsordningen noe som må vurderes. Vi foreslår også at Nav og landets kommuner bør jobbe sammen og skaffe flere relevante praksisplasser.

Oslo kommune gjør noe fantastisk på voksenopplæringen på Helsfyr og har nå lansert en modell der deltakerne kan få fagbrev etter fire år. Hvorfor støtter ikke statsråden forslaget om å gi mulighet for noen deltakere til å ta fagbrevet i løpet av denne ordningen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først si at «for lite, for sent» ikke er spesielt tillitvekkende retorikk i denne saken. Jeg har vært kunnskaps- og integreringsminister i fire måneder, og vi har staket ut retningen for den fremtidige integreringspolitikken. Jeg reiser land og strand rundt for å løfte frem de gode eksemplene – f.eks. på Lillehammer, hvor innvandrerne har mulighet til å ta fagopplæring. Vi skal legge frem et integreringsløft til høsten og en reform av introduksjonsprogrammet neste vår. Vi er godt i gang.

Så er jeg glad for utålmodigheten, jeg er glad for innspill i denne prosessen, jeg er glad for at det er et samlet storting som peker i samme retning. Det er ikke riktig at regjeringen eller regjeringspartiene er imot disse forslagene, men når en regjering skal fremme forslag, må det være kunnskapsbasert, og det må tas i sammenheng. Vi har varslet at dette kommer til høsten og neste vår.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Arbeiderpartiet mener at dersom en deltaker mangler grunnskole og dette ikke vurderes som et aktuelt opplæringstilbud, skal det begrunnes i individuell plan. Skal man bli selvforsørgende over tid, vil de fleste trenge grunnskolen. Tilbud om grunnskole for voksne finnes ikke i alle kommuner, derfor er en slik begrunnelsesplikt viktig i kartleggingen av kommunenes tilbud.

Å bli kvalifisert for norsk arbeidsliv kan være et langt lerret å bleke for en del av våre nye naboer. Hvorfor er det så vanskelig for regjeringen å se nettopp dette, at noen trenger et lengre løp og tettere oppfølging enn andre? Spørsmålet er: Hvorfor prioriterer ikke statsråden å få kvalifisert dem som mangler grunnskolen, til norsk arbeidsliv? Tror statsråden mange av flyktningene vil greie å bli varig selvforsørgende uten grunnskolenivå?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Svaret på det spørsmålet er nei. Statsråden tror ikke det. Det er derfor vi nå gjennomfører en reform av introduksjonsprogrammet. Det er derfor vi skal gjennomføre et integreringsløft. Det er derfor vi satser på reell kvalifisering. Men en regjering kan ikke vedta denne type forslag over bordet. Vi utreder dem. Vi henter inn kunnskap. Vi ser hva som virker, og vi gjennomfører tiltak som gjør at vi skal lykkes. Vi er nødt til å lykkes for å sikre et samfunn som fortsatt skal preges av tillit, åpenhet og små forskjeller, og da er det formell kvalifisering som er veien å gå, i et arbeidsmarked som nettopp krever det.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det var mye man kunne tatt tak i i statsrådens innlegg, bl.a. at nå var utredning plutselig blitt så viktig. Man vet jo hva en del andre saker, som ikke er blitt utredet tilstrekkelig, har gjort. Inngangen statsråden hadde, var at han i fire måneder har vært kunnskaps- og integreringsminister. Representanten Engen-Helgheim fra Fremskrittspartiet, et av regjeringspartiene, viste til at det ble gjort for lite under den forrige regjeringen. Denne regjeringen har nå sittet i fem år, og jeg noterte med interesse at statsråden etter fire måneder tok tak i introduksjonsprogrammet og fikk revidert det. Jeg kan vanskelig oppfatte det som annet enn kritikk av forrige statsråd.

Da er spørsmålet: Er det slik at statsråden deler Engen-Helgheims beskrivelse, at den forrige regjeringen hadde et introduksjonsprogram der man arbeidet for at mange skulle bli «gode til å tråkle seg gjennom det norske systemet»? Det var vel det uttrykket Engen-Helgheim brukte.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg har ikke fremført kritikk mot noen, verken mot mine tidligere eller nåværende regjeringskolleger eller mot Stortinget. Jeg gleder meg over at vi nå ser i samme retning.

Så må vi også ha i bakhodet at vi i 2015 opplevde en flyktningkrise som jeg ikke tror noen annen regjering har stått i. Det betyr at det som var hovedoppgaven i forrige periode, var å håndtere flyktningkrisen. Det var å sørge for at vi fikk kontroll ved grensene. Det var å sørge for å samarbeide med kommunene for å få til god bosetting. Og det lyktes vi med.

Nå er vi i den situasjonen at det er mange som går på introduksjonsordningen, og det er min oppgave nummer én å sørge for at de får det best mulige utgangspunktet for å lykkes i arbeid, i å bli en del av små og store lokalsamfunn. Jeg ser frem til samarbeid med alle partier i Stortinget for å lykkes med dette.

Karin Andersen (SV) []: Vi ser også fram til nye forslag, for det er på tide. Jeg vet at statsråden har sittet kort tid, men den kunnskapen og kompetansen vi trenger til dette, har vi. Vi trenger ikke nye forskningsrapporter. Her foreligger det NOU-er og forskningsrapporter. Jeg har som sagt stabelen nede på kontoret mitt.

Da er spørsmålet hvorfor man ikke kan være klarere på dette i vedtaksform nå, når til og med statsråden svarer så klart på representanten Gåsemyr Staalesens spørsmål om statsråden tror at noen får jobb hvis de ikke har denne kompetansen. Statsråden svarer at nei, det tror han ikke. Hvorfor kan vi ikke da slå fast nå at den kompetansen må kunne fullføres innenfor introduksjonsordningen, når alle er enige om at den er nødvendig for å kunne få jobb i Norge?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg skjønner veldig godt at både SV og andre partier i opposisjon gjerne vil at regjeringspartiene skal stemme for deres forslag, men når vi sitter i regjering og er i ferd med å gjennomføre dette og forbereder saker for Stortinget, er det ikke nødvendig å stemme for opposisjonens forslag. Men som jeg sier i mitt innlegg: Jeg registrerer at vi nå peker i samme retning. Jeg er glad for de forslagene som kommer, og jeg tror at flere kommer til å gjenkjenne sine forslag når regjeringen etter hvert kommer med både en strategi og en reform av introduksjonsprogrammet.

Jeg er enig i at vi har mye forskning på dette. Det er ikke slik at vi har behov for masse ny forskning. Men når jeg reiser rundt, ser jeg også at man løser oppgavene litt forskjellig. Det er litt av poenget med å bruke lite grann tid nå for å lære av de beste, de som faktisk lykkes, enten det er med hverdagsintegreringen, slik man gjør på Furuset med Alnaskolen, om det er med arbeidsretting, som man lykkes med mange andre steder, eller om det er med kompetanseheving.

Karin Andersen (SV) []: Den erfaringen har jo også funnes der lenge, og den har vært meddelt veldig lenge. Det er på grunnlag av de praktiske erfaringene og forskningen vi har fremmet disse forslagene. Det er overmodent, og da er det jo veldig dumt at regjeringen har valgt å legge ned mottakene i noen av de kommunene som har vært aller best på integrering. Det har liksom ikke hengt så godt sammen.

Jeg har ett spørsmål til slutt. Vi diskuterer det ikke så mye akkurat nå, men det er et problem for noen av våre innvandrere som skal ut i arbeid, at det i Norge faktisk også eksisterer rasisme – søknader fra folk som har et utenlandsk navn, blir lagt ganske langt ned i bunken, på tross av at de er kvalifisert. Det er en del av problemet med å få jobb. Hva vil statsråden gjøre på det området, samtidig med at vi nå bedrer kvalifiseringen – det skjønner jeg at vi er enige om retningen på – for det må også løses hvis vi skal få alle i jobb som er kvalifisert for jobb?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først si at når det legges ned mottak, er det jo fordi innvandringen går ned. Men det er også slik at man opprettholder dem i de kommunene som lykkes godt. Jeg har selv hatt gleden av å besøke Vinje, som har vært trukket frem i denne sal ved flere anledninger som et eksempel på en liten kommune som lykkes godt med integrering og har satset lenge på god hverdagsintegrering og kvalifisering.

Jeg deler analysen at det er vanskelig for en del å få jobb fordi de har et utenlandskklingende navn. Jeg tror at arbeidspraksis og de programmene vi kan kjøre gjennom introduksjonsprogrammet, kan være med på å bidra til at det blir lettere. Har man først vært ute i praksis og vist hva man kan, er det også lettere å få jobb i neste omgang.

Så har vi en jobb å gjøre i offentlig sektor. Både stat, kommuner og fylkeskommuner kan gå foran. Vi har i Jeløya-erklæringen også noen formuleringer som knytter seg til nettopp det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Masud Gharahkhani (A) []: Vi er nødt til å lykkes bedre med å få mennesker inn i arbeidslivet. Det er avgjørende for at de skal kunne stå på egne bein og for deres familier, men like viktig for velferdssamfunnet Norge og bærekraften i det.

Det finnes kommuner som får det til, og suksessfaktoren for de kommunene som får det til – og som jeg regner med at statsråden har opplevd på samme turné som meg – er todelt. Det ene er at de lykkes med kvalifisering av nyankomne flyktninger, men de lykkes også med å få dem til å bli en del av lokalmiljøet. Det er de to tiltakene som gir best effekt.

Derfor er det bra at vi allerede ønsker å sette i gang med kvalifisering på asylmottakene, at man skal ha norsk og samfunnskunnskap der. Det tenker jeg også er en erkjennelse fra en regjering som tidligere har foreslått å kutte i norskopplæring på asylmottakene: at det er viktig allerede der å sette i gang norskopplæringen.

Så er det viktig at vi både klarer å få nyankomne flyktninger inn, og ser på de erfaringene vi har gjort historisk sett: at mange ikke holder ut i arbeidslivet over tid. Den erkjennelsen er alvorlig, for det handler igjen om velferdssamfunnets bærekraft, og om hvordan vi skal gi de menneskene de grunnleggende kunnskapene de trenger. Da er det slik at de kommunene som lykkes, som f.eks. Sunndal, som jeg har besøkt, gir folk grunnskole og et fagløp og en mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet, i kombinasjon med praksis underveis – hvor man stiller opp og dermed får en inngang til arbeidsmarkedet, noe som er trygt og som står seg over tid, og på den måten bidrar til fellesskapet. Da tenker jeg at når disse eksemplene finnes, må ikke vi vente: Vi må iverksette. Det er avgjørende.

Så tenker jeg at vi er nødt til å ha en diskusjon – det er i hvert fall helt klart for Arbeiderpartiet – om at enkelte kontantytelser, som også er omtalt i merknader komiteen har overlevert, som eksempelvis kontantstøtten, ikke er bra for å få innvandrere til å stå i arbeidslivet over tid. Og så er det spesielt det som gjør at Norge er et fantastisk og rikt land – det er ikke bare oljen eller fisken: Det er menneskene, og det er høy sysselsetting blant kvinner og menn. Da må vi ikke ha ordninger som gjør at når de er kvalifisert og skal inn i et arbeidsliv, velger de å være hjemme, og at ungene ikke kommer seg i barnehage, slik at de kan norsk til skolestart.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg tror nok, som statsråden var inne på, at vi er enige om retningen, og jeg ser fram til at man skal revidere introduksjonsprogrammet med mål om at flere skal komme seg ut i varig arbeid eller over i videre utdanning.

Det som fikk meg til å ta ordet, var at statsråden nevnte spesielt at man ikke hadde lagt ned de mottakene som hadde veldig gode resultater å vise til. Men i Meld. St. 30 for 2015–2016, altså fra denne regjeringen, dro man f.eks. fram Sunndal mottak som et mottak som hadde lyktes veldig godt med integreringen, langt over landsgjennomsnittet, av dem som man bosatte. Det mottaket la den forrige integreringsministeren ned. Det er klart at hvis vi legger ned dem som har bygd opp kompetanse, i dette tilfellet i over 30 år, tar vi i hvert fall ikke vare på den kunnskapen som er der ute, for faktisk å sørge for at våre nye landsmenn blir integrert. Det er beklagelig, men det er litt spesielt at statsråden dro det opp, slik han gjorde.

I tillegg fikk jeg ikke svar på mitt spørsmål – nemlig det spørsmålet jeg stilte her i replikkrunden, om statsråden deler beskrivelsen fra representanten Engen-Helgheim, at den forrige regjeringen la opp til at man skulle sørge for at innvandrerne ble «gode til å tråkle seg gjennom det norske systemet» – det var vel ordene som ble brukt – eller om han ikke gjør det. Som statsråden var inne på, fikk vi i 2015 en svært stor utfordring med å ta imot alle som kom. Statsråden har altså nå tatt tak i introduksjonsprogrammet for å sørge for at de nye som etter hvert kommer, og som man ønsker å ta imot, skal klare å kvalifisere seg for god integrering og ikke minst språkopplæring. Og det er jo det det handler om. Det handler om hvilke muligheter vi gir våre nye landsmenn for å lære seg språk, slik at vi kan sørge for god integrering.

Men det trengs jo penger til det. Jeg hadde et oppspill til det i det første innlegget mitt, nemlig: Hvordan ser man for seg at dette skal finansieres ute i kommunene, når man ser lærermangelen og andre utfordringer, herunder på tolkesiden, som jeg går ut fra at statsråden er vel kjent med? Det ønsket ikke statsråden å svare på, og jeg noterer meg at det er flere partier i denne salen som ikke har gått inn på den merknaden som sier at dette må finansieres dersom kommunene skal ha mulighet til å lykkes. Man ønsker i hvert fall ikke å gå inn på hvilke områder kommunene eventuelt skal nedprioritere. Det er klart at når man skal prioritere opp alt, er det noen statsråder som er glad i å si at det ikke er mulig. Det er det heller ikke, med mindre man faktisk lar penger følge oppgavene man pålegger dem. Her gir man altså et pålegg, som Senterpartiet er enig i, men det Senterpartiet ikke er enig med regjeringen i, er hvordan det eventuelt skal finansieres. Jeg gjentar spørsmålet: Har statsråden tenkt å finansiere de økte kompetansemålene?

Karin Andersen (SV) []: Jeg merker meg at statsråden begrunner manglende satsing med at det var flyktningkrise. Ja, nettopp derfor skulle man vel satset mer på integrering og ikke vente. Da er det jo så avgjørende viktig at de som nesten kan gå rett ut i arbeidslivet, kan få gjort det, og at de som trenger opplæring, får startet med den veldig tidlig. Da kan man ikke kutte i norskopplæringen, slik som regjeringen gjorde. Man kuttet altså i et av de viktigste virkemidlene for integrering, sjøl om man visste at mange av dem som kom, kom til å få bli, fordi det var flyktninger fra Syria. Etter mitt syn beviser det at regjeringen til nå ikke har hatt, virker det som, verken et hjerte eller engasjement for dette. Men jeg er glad for at statsråden nå ser ut til å ha en annen holdning.

Vi må analysere hva slags arbeidsliv vi har i Norge. Det er et arbeidsliv som krever høy kompetanse. Det må vi ta inn over oss både når vi snakker om tiltak og kvalifisering for alle dem som går på Nav, men også for flyktninger. Det eksisterer et arbeidsliv også for dem som er ufaglærte, men det er ikke så stort, og det krever ofte veldig god fysisk kondisjon. Det krever også at man kan norsk.

Veldig mange av dem som kommer hit, har høy kompetanse med seg og ikke minst mange talenter og evner som kan utløses gjennom god, meningsfylt og kvalifiserende kompetanseheving. Da er SV og min påstand at det er mye bedre at vi sikrer økonomi til at folk kan stå tre år i kvalifisering, enn at de havner på trygd resten av livet. Det er bedre for oss, det er bedre for dem, det er bedre for alle. Vi er nødt til å gjøre dette fordi arbeidslivet krever det.

Jeg vil vise til det representantforslaget, ett av dem, som SV fremmet i forrige periode der vi fremmet over 50 forslag når det gjaldt integrering. Der man kobler videregående fagopplæring med introduksjonsordningen, får man dem som gjør det, mye raskere igjennom – til jobber som Kommune-Norge og arbeidslivet i Norge skriker etter. Det er smart å gjøre det slik, og det er mulig. Noen har gjort det, så det er egentlig bare å sette i gang.

Så til Jobbsjansen. Det er ordningen for de kvinnene som står lengst unna arbeidslivet. Der har regjeringen begrenset personkretsen. Hvis man er så ille ute at man kommer på sosialhjelp, kan man ikke få Jobbsjansen. Jobbsjansen må utvides i personkrets og omfang, for det trengs skal kvinner komme i arbeid.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Jeg synes nok statsråden er noe høy og mørk i sine svar, men jeg vil takke for at han er åpen for våre forslag, selv om han ikke kan støtte dem før han lanserer dem som sine egne. Jeg må bare få ønske velkommen etter. Regjeringen har hatt fem år på seg. Trenger statsråden mer inspirasjon, kan han bare lete opp alle de gode forslagene vi fremmet i forrige periode, som regjeringspartiene stemte ned.

Stein Erik Lauvås (A) []: Dobbeltkommunikasjonen slår ut i full blomst i Stortinget. Regjeringen – Fremskrittspartiet, Høyre og nå også Venstre – ved statsråden, og representantene Engen-Helgheim og Thommessen har vært glimrende eksempler.

Engen-Helgheim åpner med å si at introduksjonsloven har lagt opp til å lære innvandrerne å tråkle seg gjennom systemet, implisitt for å grafse til seg mest mulig av velferdsgodene, uten at de er interessert i å yte noe tilbake. Det er Fremskrittspartiets inngang. Dette er Fremskrittspartiets holdning og syn i saken – og uten å ha gjort noe med det i de snart fem årene som Fremskrittspartiet har sittet med ansvaret i regjering. Det er dette bildet Fremskrittspartiet ønsker å tegne. De gjør det helt med åpne øyne. Det er den retorikken Fremskrittspartiet presenterer.

Så kommer regjeringspartner Høyre, ved representanten Thommessen, på banen med det innlegget han holder, som har en helt annen vinkling. Representanten Thommessen setter egentlig skapet litt på plass overfor representanten Engen-Helgheim, og det er bra. Det var riktig av representanten Thommessen å gjøre det, slik jeg oppfattet hans innlegg.

Så kommer statsråden på banen, irettesetter Arbeiderpartiet og legger vekt på betydningen av tillitvekkende retorikk – og svarer ikke på spørsmålet fra representanten Nordlund om hva statsråden synes om retorikken til regjeringspartner Fremskrittspartiet og representanten Engen-Helgheim. Jeg håper statsråden tar sin regjeringspartner Fremskrittspartiet i skole om temaet «tillitvekkende retorikk». Det er det sterkt behov for. At statsråden ikke vil irettesette sin regjeringskollega her i stortingssalen, kan jeg for så vidt ha forståelse for, selv om det hadde vært helt på sin plass.

Torhild Bransdal (KrF) []: Jeg synes det er på sin plass å minne Stortinget om at temaet for denne saken faktisk er endringer i introduksjonsloven og hvordan vi skal få til språkopplæring i mottakene. Jeg stiller meg i rekken av de utålmodige. Jeg har også forstått at statsråden står i samme rekke. Derfor blir jeg ganske forbauset når jeg hører den retningen som debatten utvikler seg i. Vi skal vel ikke diskutere hvem som er best, hvem som er dårligst, og hvem som sa hva? Jeg er opptatt av at det leveres resultater på dette området. Dette er første skritt, og for meg er det revnende likegyldig om det er Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet som fremmer forslagene. Jeg er opptatt av menneskene dette gjelder, for dette må til for å få en god integrering.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Noen ganger er det sånn at jo større enigheten er i salen, jo høyere skinnuenighetsfaktor blir det i debatten. Dette er faktisk en sak hvor alle har pekt i samme retning. Vi er enig i at noe skal gjøres. I mitt innlegg sa jeg noe om hva som har skjedd tidligere. Vi har vært for dårlige til å saksbehandle søknader raskt nok. Vi har vært for dårlige til å bosette raskt nok. Det har denne regjeringen gjort noe med og fått de tidene dramatisk ned.

Jeg pekte videre på at det er viktig at vi kommer tidligere i gang med integreringsarbeidet, noe vi alle sammen er enige om. Det har blitt pekt på at det var en stor utfordring etter 2015 med alle dem som kom da. Vi klarte til og med da å få bosatt folk og satse på integrering med våre integreringsmottak, som har hatt stor suksess – og regjeringen tar med seg de erfaringene videre i arbeidet.

Når jeg sier at vi i for stor grad har manglet fokus på arbeidsretting i introduksjonsordningen, er det helt riktig. Det har i for stor grad vært fokusert på hvordan man tråkler seg gjennom det norske systemet – kanskje litt uten mål og mening. Det er derfor vi gjør noe med det. Det er derfor hele Stortinget er enig i det vi nå skal vedta. Vi skal endre det vi har holdt på med, til noe som er nytt og bedre. Hvis det er dårlig retorikk å peke på hva som er grunnlaget for det vi gjør, ja så blir jeg veldig overrasket. Det tyder bare på at opposisjonen i sak etter sak bare er ute etter å skape uenigheter som egentlig ikke finnes, i stedet for å diskutere sakene.

Det har også blitt varslet fra regjeringen at det vil komme en ny og større gjennomgang av introduksjonsloven, og da kan man gå enda lenger for å få på plass alle de gode tiltakene som jeg er helt sikker på at vi er enige om. Regjeringen vil ta med seg – det er jeg helt sikker på – de innspillene som har kommet. Å komme her og skape uenighet og kritisere en retorikk som vi egentlig alle er enig i, synes jeg er rart. Det tyder vel bare på at opposisjonen i denne saken ikke tør å peke på hvorfor de faktisk er enig med regjeringen – at det var for dårlig, at vi vil forbedre det, slik at det faktisk kan begynne å fungere.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får dermed ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Først til innlegget som ble holdt sist, om å skape uenighet: Det er vel et gammelt ordtak som sier at på seg selv skal man kjenne andre. Noe mer tror jeg ikke det er nødvendig å si om den saken.

Jeg har lyst til å si til representanten Bransdal at grunnen til at det blir litt temperatur, er at alle vi som har fremmet forslag om dette, er opptatt av saken. Vi er opptatt av menneskene, og det har vi vært i mange år. Det er overmodent for å ta større grep – og vi vet det. To regjeringer har satt ned to offentlige utvalg, det er forskningsrapport på forskningsrapport, det er rapporter fra dem som jobber med dette ute på mottakene og i kommunene, som forteller oss hva vi må gjøre. Og det haster, for vi vet at hvis det går år etter år uten at folk kommer i arbeid, eller man kanskje får mange negative opplevelser – man kommer i arbeid, men får ikke fast arbeid, ut igjen og ut igjen, mange tap – så heves også terskelen for å lykkes til slutt.

Det er alvorlig, og engasjementet kommer fordi vi er opptatt av menneskene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel