Stortinget - Møte torsdag den 31. mai 2018

Dato: 31.05.2018
President: Nils T. Bjørke

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:52]

Interpellasjon fra representanten Emilie Enger Mehl til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren: «Internasjonale regler slår fast at barn og psykisk syke ikke skal isoleres på glattcelle. Bergens Tidende har dokumentert at syke og mindreårige blir langtidsisolert på glattcelle i Bergen fengsel. Sivilombudsmannen har avdekket samme rutiner i andre norske fengsel, bl.a. i Ila fengsel. FNs menneskerettskomité har bedt Norge avskaffe isolasjon av psykisk syke på glattceller. Gjentatte budsjettkutt i kriminalomsorgen har ført til et kritisk lavt bemanningsnivå, dårligere rehabilitering og økt bruk av isolasjon og tvang. Flere innsatte med psykiske lidelser får ikke et verdig tilbud i fengsel, og det er flere eksempler på at akuttinnlagte til psykisk helsevern tilbakeføres etter kort tid, i strid med fengselsledelsens vurderinger. Sivilombudsmannen har kritisert situasjonen gjentatte ganger. Hvordan vil statsråden sørge for at praksisen med isolasjon av innsatte med psykiske lidelser avsluttes i norske fengsler?»

Talere

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil begynne med å si at jeg er veldig glad for at justisministeren har kommet til Stortinget for å svare på spørsmål om et svært viktig tema, men jeg er skuffet over at ikke også helseministeren er her. Opprinnelig fremmet representanten Kjersti Toppe en lignende interpellasjon til helseminister Bent Høie, samtidig som jeg fremmet interpellasjonen som vi nå har til behandling. Intensjonen med det var å få til en debatt på tvers av helse og justis om hvordan vi kan løse situasjonen med psykisk syke som sitter i fengsel og utsettes for isolasjon og tvangsbruk i stedet for å få helsehjelp. Statsråd Høie oversendte interpellasjonen fra Kjersti Toppe til justisministeren, og representanten Toppe har derfor valgt å trekke sin interpellasjon.

Psykiske lidelser og rusproblemer er mer utbredt i fengsel enn i befolkningen for øvrig. En omfattende undersøkelse fra 2015 viste at så mange som ni av ti innsatte har tegn på psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser. 42 pst. av de innsatte hadde symptomer på en pågående angstlidelse, 23 pst. hadde symptomer på pågående stemningslidelse, og 4,1 pst. hadde symptomer som er forenlige med en pågående psykose. Det synes ikke i dag å være grunn til å anta at dette bildet har endret seg vesentlig.

Innsatte i fengsel har samme rett til helsetilbud som resten av befolkningen, men det oppleves som vanskeligere å få tilgang til psykiatrisk helsehjelp. Helsetilbudet i fengsler er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I noen fengsler gis polikliniske psykiatritjenester inne i fengselet, i andre fengsler må innsatte framstilles til psykiatrisk behandling utenfor fengselet. Statusundersøkelsen for sikkerhetspsykiatri fra 2015 viste at behandlingskapasiteten hadde gått ned siden forrige statusundersøkelse, i 2008, mens pasientantallet hadde gått opp. Fire av ti henvisninger til sikkerhetspsykiatrien ble på det tidspunktet avslått.

Utviklingen i kriminalomsorgen har gjennom flere år vært preget av stadige økonomiske kutt, bl.a. som følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Senterpartiet er alvorlig bekymret for at økonomiske innsparinger over tid har hatt betydelige menneskelige kostnader. Realiteten er at budsjettkuttene i lang tid har gått direkte ut over førstelinjen og bemanningen i fengsler over hele Norge, og det har vært kutt i aktivitetstilbud og programvirksomhet. Det har ført til stort press og krevende arbeidsforhold for ansatte, dårligere rehabilitering for innsatte, en økning i volds- og trusselhendelser og økt bruk av isolasjon.

For den gruppen som er tema i dagens interpellasjon, psykisk syke innsatte, er denne situasjonen spesielt kritisk. I stedet for oppfølging, rehabilitering og helsehjelp blir mange møtt med innlåsing og isolasjon, noe som forverrer tilstanden, en situasjon som har møtt kraftig kritikk fra både fengselsansatte selv og instanser som Advokatforeningen, Sivilombudsmannen og FN.

Bruk av sikkerhetsceller og belter som tvangsmiddel overfor psykisk syke innsatte er grundig dokumentert fra flere hold. Jeg vil trekke fram et par eksempler.

Bergens Tidende har gjennom flere artikler redegjort for svært kritikkverdige forhold i Bergen fengsel, bl.a. i reportasjen «Fortvilelsen på celle 6143». Jeg siterer fra ingressen:

«De kutter seg med barberblad og skaller hodet i veggen til de blør. Psykisk syke innsatte isoleres på glattcelle i Bergen fengsel. Den yngste er 15 år.»

Fengselsinnsatte er allerede fratatt sin frihet som en reaksjon på kriminalitet. Å isolere noen på sikkerhetscelle eller bruke belter er det sterkeste maktmiddelet staten kan bruke. Mange av dem som utsettes for tvangsbruk, er personer med alvorlige psykiske lidelser, som forverres av en slik behandling.

I Sivilombudsmannens besøksrapport fra Ila fengsel og forvaringsanstalt av august 2017 heter det at det over flere år har vært en rekke langtidsutelukkede innsatte med alvorlige psykiske lidelser ved avdeling G. På besøkstidspunktet hadde to innsatte sittet nesten uavbrutt utelukket fra fellesskapet siden juli 2013 og april 2014. Det var også jevnlig innsatte som ble isolert i kortere tidsrom på grunn av selvmordsfare, angst eller psykiske lidelser.

Det heter i rapporten at

«de fleste langtidsutelukkede burde vært overført til psykisk helsevern, og at enkelte innsattes tilstand ble forverret i fengselet. Flere hadde vært akuttinnlagt, men ble tilbakeført etter kort tid ettersom de ikke ble ansett å ha en alvorlig sinnslidelse, som er lovens hovedkrav for tvangsinnleggelse. Fengselet var uenig i dette, og mente det ikke ble benyttet nok tid på psykiatrisk diagnostisering».

Det heter videre at

«det er personer (…) med store psykiske lidelser som har blitt forverret under fengselsoppholdet (…) Fengselsledelsen har selv satt spørsmålstegn ved om det regimet som i dag kan tilbys (…) kan klassifiseres som umenneskelig eller nedverdigende behandling».

Disse forholdene er ikke unike for Bergen fengsel og Ila fengsel. Fra fengsler over hele landet kommer det signaler om en prekær situasjon og bruk av isolasjon som følge av bemanningssituasjonen og et for dårlig helsetilbud i fengslene. Fengselsbetjenter, som ikke har medisinsk eller psykiatrisk kompetanse, blir i praksis satt til å håndtere svært krevende pasienter. De innsatte risikerer å få forverret tilstand under fengselsoppholdet, noe som er stikk i strid med formålet i kriminalomsorgen om å hjelpe innsatte til et bedre og kriminalitetsfritt liv etter soning.

Jeg tror vi med sikkerhet kan legge til grunn at norske fengselsansatte ikke har noe ønske om å måtte isolere alvorlig sinnslidende innsatte. Likevel skjer dette til stadighet, ofte som en følge av ressursknapphet. Personalet blir stående i situasjoner hvor de ikke har kapasitet eller andre virkemidler til å håndtere utagerende eller ustabile innsatte og samtidig ivareta sikkerhet og behov for øvrige innsatte. Løsningen blir da bruk av isolasjon eller tvangsmidler som sikkerhetsseng, med begrunnelse fare for alvorlig selvskading, selvdrap eller trusler om å skade seg selv eller andre.

Grunnleggende menneskerettigheter oppstiller et forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling. I dag finnes det flere eksempler på at norske soningsforhold for innsatte med psykiske lidelser bryter med disse helt grunnleggende rettighetene. Umenneskelig behandling er spesielt alvorlig overfor personer som har alvorlige psykiske lidelser.

FNs menneskerettskomité har bedt Norge avskaffe isolasjon av psykisk syke på glattcelle. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter anbefaler i sin årsmelding for 2017, i tråd med anbefalinger fra Sivilombudsmannen, at det iverksettes tiltak for å sikre at langtidsisolerte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt får et behandlingstilbud, og at deres isolasjon avbrytes. Det er grunn til å understreke at dette må gjelde for samtlige innsatte med psykiske lidelser som isoleres, og at problemstillingen er relevant for fengsler over hele landet.

Jeg har da kommet til spørsmålet: Hvordan vil statsråden sørge for at praksisen med isolasjon av innsatte med psykiske lidelser avsluttes i norske fengsler?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Isolasjon kan være skadelig. I Jeløya-plattformen slås det fast at regjeringen vil redusere bruken av isolasjon. Det er en viktig oppgave for kriminalomsorgen både å begrense isolasjon og å motvirke isolasjonsskader hos innsatte som av ulike årsaker i perioder utelukkes fra fellesskapet.

Ved innsettelse i varetekt kan domstolene fastsette restriksjoner for den innsattes kontakt med andre. Slike restriksjoner kan ikke kriminalomsorgen overprøve. I tillegg har kriminalomsorgen adgang til å beslutte utelukkelse fra fellesskapet og bruk av tvangsmidler når lovens vilkår for dette er oppfylt. Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng er eksempler på tvangsmidler det i unntakstilfeller kan være aktuelt å bruke.

En undersøkelse foretatt av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst, Cramer-rapporten, viser at forekomsten av psykiske lidelser blant domfelte er betydelig høyere enn i befolkningen ellers. 92 pst. hadde tegn på personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser. Undersøkelsen tilsier også at en langt større andel blant innsatte enn blant befolkningen for øvrig har psykiske lidelser som varer livet ut.

Innsatte i norske fengsler har samme rett til helsehjelp som befolkningen for øvrig. Dette gjelder også spesialisthelsetjenester. Fengselshelsetjenesten er et sentralt bindeledd mellom fengsel, spesialisthelsetjeneste og hjemkommunen til den enkelte innsatte. Vertskommunen og den helseregionen der fengselet geografisk er plassert, yter helsetjenester til innsatte. Vertskommunen for fengslene får øremerkede tilskudd fra staten. I 2018 bevilget Stortinget 167,4 mill. kr i tilskudd til vertskommuner og vertsfylker for helsetjenester i fengslene. Regjeringen har styrket tilskuddet til fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i 2017 og 5 mill. kr i år.

I tillegg er det etablert rusmestringsenheter i 17 norske fengsler. Dette er enheter tilrettelagt for innsatte med rusproblemer. Det er ofte en sammenheng mellom rusmisbruk og psykiske lidelser. Ved hver av disse rusenhetene er det helsepersonell fra spesialisthelsetjeneste inne som kan bidra til at innsatte med rusproblematikk også får helsehjelp. Som ledd i regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet ble det i 2017 etablert tre nye slike enheter etter Stifinner-modellen.

Videre er det i årets oppdragsdokument til de regionale helseforetakene satt mål om at det skal iverksettes tiltak for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte i fengsler. Når det gjelder regionale sikkerhetsavdelinger innen psykisk helsevern, har Helse Sør-Øst igangsatt prosjektering av en ny regional sikkerhetsavdeling ved Oslo universitetssykehus. Det legges opp til at byggingen av denne nye avdelingen skal skje like ved Ila fengsel. Det er bevilget 33 mill. kr til forprosjektering av den nye sikkerhetsavdelingen. En slik avdeling vil kunne gi et bedre helsetilbud og bidra til å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten om de aller sykeste innsatte.

Noen få innsatte i norske fengsler er i en helt spesiell situasjon. Dette er mennesker med omfattende psykiske lidelser. De har begått alvorlige kriminelle handlinger og har ofte en vanskelig bakgrunn og voldelig atferd. For dem kan fengselsopphold innebære isolasjon. Det er bl.a. et utslag av behovet for å beskytte andre innsatte og ansatte. Dette er en krevende gruppe, men selv om det er vanskelig, må vi arbeide for å finne gode løsninger. I 2014 sørget denne regjeringen for at det ble opprettet et ressursteam for de aller sykeste ved Ila fengsel. Ressursteamet har gitt innsatte som ikke evner å tilpasse seg en ordinær fellesskapsavdeling, aktivisering i form av lufting, trening, samtaler, matlaging og handling. Dette var et viktig tiltak, som har hatt positive virkninger for den aktuelle gruppen innsatte. Ettersom ressursteamet nå har eksistert i snart fire år, er det naturlig å oppsummere erfaringene med teamet før vi iverksetter nye tiltak. Ut fra det jeg har hørt, har ressursteamet vært nyttig.

Forholdene for psykisk syke i fengsel er et tema som vil måtte stå på dagsordenen framover. Regjeringen vil arbeide videre med å bedre forholdene for psykisk syke innsatte. Dette vil følges opp i et samarbeid mellom meg og helseministeren.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke for statsrådens svar. Jeg synes det er bra at regjeringen har igangsatt enkelte prosjekter, bl.a. med å bygge flere sikkerhetsavdelinger, noe som vil bedre situasjonen med tilgang på psykisk helsevern. Men jeg synes statsråden var lite innom en av de grunnleggende utfordringene for situasjonen med psykisk syke i fengsel, nemlig at bemanningssituasjonen i norske fengsler er så kritisk at det er veldig vanskelig å følge opp innsatte som har sinnslidelser, som er utagerende, uten å isolere dem eller i verste fall bruke belteseng.

Justiskomiteen hadde for en tid tilbake bl.a. en komitéreise til Bodø. I Bodø fengsel kunne de fortelle at noen innsatte var så utagerende at man måtte ha tre til fire ansatte bare for å kunne åpne døren og gå inn til vedkommende. En hel avdeling på høysikkerhet hadde tre ansatte på jobb. Når de tre ansatte som er på jobb, alle sammen må brukes bare for å kunne ta vare på én innsatt, sier det seg selv at regnestykket ikke går opp. Da må man enten velge å isolere den ene innsatte, sånn at man kan håndtere de øvrige innsatte på avdelingen, eller rett og slett stå i en veldig uhåndterlig situasjon. Den situasjonen går selvfølgelig ut over de innsatte, som får en forverret tilstand, men det går også ut over de ansatte, som har en svært krevende arbeidshverdag. De må stå overfor situasjoner de som fengselsbetjenter ikke burde ha stått i. Når innsatte har psykisk uhelse, psykiske lidelser, har de krav på helsehjelp i samme grad som øvrig befolkning. Den helsehjelpen er det helsepersonell som må yte, ikke fengselsbetjenter, som ikke har den kompetansen. Jeg vil gjerne oppfordre statsråden til å svare mer på konkret på hvordan han vil bedre situasjonen i fengslene.

I tillegg lurer jeg på hva ambisjonsnivået til regjeringen er, for det har framkommet en del viktige enkelttiltak, men faktum er jo at det på det nåværende tidspunkt er situasjoner man kan stille spørsmål ved om bryter med helt grunnleggende menneskerettigheter og også er brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling. Er det en situasjon som statsråden kan leve med at han er ansvarlig for?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: La meg begynne med å si at dette er en svært vanskelig gruppe, og det er ingen tvil om at regjeringen de siste årene har økt ressursene til dem, bl.a. gjennom ressursteam. Så er det også helt korrekt, som representanten sier, at det ofte kreves veldig stor bemanning rundt disse.

Jeg tror det er viktig å minne om at det finnes noen viktige ting som må ligge til grunn, helt sentralt, og det er at man klarer å beskytte de ansatte, og at man klarer å beskytte andre innsatte. Men det er også viktig at denne gruppen beskyttes mot seg selv. Det er ressurskrevende, og det er vanskelig. Det tilligger helsevesenet, men det tilligger også fengselsvesenet. Det er jo ikke isolasjonen i seg selv som er et mål eller et virkemiddel; utelukkelse fra fellesskapet er noen ganger helt nødvendig for å kunne beskytte disse mot seg selv og mot de øvrige som er i fengselet.

Så er det slik at det er helsevesenet som har ansvar for psykisk helsevern, og de har fått styrket sine budsjetter til dette. Det er også gitt beskjed om at dette skal prioriteres, i tildelingsbrevet til helseregionen.

Det er viktig å si at det har jo ikke vært en generell nedskjæring innenfor helsesektoren – driftsbudsjettene har økt med mange hundre millioner kroner, fra 3,4 mrd. kr til 4,3 mrd. kr fra 2013 til 2018, så det er en styrking.

Etter hvert som vi nå har lyktes med å fjerne fengselskøene – det er viktig å si at det har vi mer eller mindre gjort helt for høysikkerhet, og vi går nå inn i en situasjon hvor vi har for mange på lavsikkerhet – er det veldig viktig at vi får lov til å legge ned fengsler som vi ikke har bruk for, slik at disse ressursene kan brukes til å styrke innholdet i soningen for dem som er igjen. Det å avvikle fengselskøene blir på mange måter jobb nummer én, og nå kan vi forhåpentligvis få ressurser til å styrke innholdet i soningen, samtidig som det er helt opplagt at de samme rettighetene til å få tilgang til helsetjenester gjelder for innsatte som for den øvrige del av befolkningen.

Espen Barth Eide (A) []: Et av de beste målene for kvaliteten i et samfunn er hvordan man behandler de aller svakeste. Alvorlig psykisk syke som befinner seg i fengsel og har en kombinasjon av utagerende oppførsel, psykiatriske problemer, rus og kriminalitet, må ses på som noen av de aller svakeste i vårt samfunn. Derfor skal man se dit for å se hvordan det står til i kongeriket.

Dette er mennesker som trenger nødvendig helsehjelp. Det er mennesker hvor målet er rehabilitering og hjelp til å vende tilbake til samfunnet, og isolasjon i fengsel er vel omtrent den aller minst egnede måten å forberede folk på en slik retur på. Det er også, noe som har vært tydelig dokumentert både her i salen og i flere oppslag i media om dette, slik at vi nå utsetter de ansatte i fengslene for en nesten umenneskelig forventning om at de skal gå inn som behandlere, noe de ikke har utdanning til, og på grunn av ressursknapphet, som igjen er et produkt av mange års sultefôring av fengslene. De ansatte blir tvunget til å velge tiltak som isolasjon, som de – slik det ble nevnt av representanten Enger Mehl – ikke egentlig ønsker. Dette er altså en konsekvens av hvordan man har behandlet fengslene, bl.a. gjennom såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringstiltak.

Det er bekymringsfullt at vi her så åpenbart oppfører oss i strid med helt grunnleggende menneskerettslige prinsipper. Det har FNs menneskerettskommisjon uttalt veldig tydelig, og det har også hjemlige institusjoner, som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og Sivilombudsmannen, påpekt. Da har jeg lyst til å si at menneskerettighetene er alvorlig ment. De er ment for å følges. Og et land som vårt, som har forpliktelser overfor egne borgere, må ta dem på alvor – også for å underbygge argumenter vi bruker ute i verden. For når vi ønsker å ha en klar og tydelig tone i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet – som vi har, og som vi skal ha – må vi alltid huske at vårt eget arbeid for å opprettholde menneskerettighetene også hjemme hos oss, er en viktig start på det. Menneskerettighetsarbeidet begynner hjemme.

Jeg vil også si at jeg er glad for at statsråden gir uttrykk for at han erkjenner utfordringen, erkjenner problemet, og sier at regjeringen vil ta tak i det. Men her forventer vi fra Arbeiderpartiets side tydelig handling, både fra justisministerens side og fra helse- og omsorgsministerens side, for å ta tak i disse utfordringene, slik at vi i Norge kan komme på linje med de forpliktelsene vi har påtatt oss i det internasjonale samarbeidet.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk for at vi har fått denne veldig viktige debatten, og takk til interpellanten, Emilie Enger Mehl, for at hun tar opp en viktig sak.

Jeg har aller først lyst til å si at selv om vi nå stiller justisministeren til ansvar for dette, er det ikke hans feil. Dette er en situasjon som har vart i mange år, og det var definitivt en slik situasjon også da de rød-grønne styrte. Selv om jeg har stor respekt for min navnebror Espen Barth Eide, som også viste til den internasjonale dimensjonen her, var det heller ikke slik at dette ble ryddet opp i da Arbeiderpartiet hadde justisministeren. Jeg tror vi i all ærlighetens navn skal si at dette har vært en unnlatelse gjennom mange, mange år – gjennom flere skiftende regjeringer – og nå tar vi det opp på denne justisministerens vakt. Men det er altså ikke slik at det er hans feil. Jeg har bare lyst til å understreke akkurat det.

Vi snakker om en ganske liten gruppe, det er sannsynligvis 15–20 personer på landsbasis. De har alle sammen gjort alvorlige forbrytelser og er dømt til lengre straffer. De har også blitt dømt straffetilregnelige, så de skal være i fengsel. Så vidt jeg forstår, er disse personene selv ofre, dette er personer som har vært sviktet i sin egen barndom, av barnevernet, av skolen. Dette er personer som har vært sviktet gjennom hele sin livskarriere, og de blir nå til slutt også sviktet når de havner i fengsel – både som fanger og som pasienter.

SV og undertegnede har vært veldig engasjert i denne saken, så i tillegg til interpellasjonsdebatten vi har her, har jeg nylig presentert for Stortinget et representantforslag som helt konkret har som mål å rydde opp i denne situasjonen. Jeg skal referere hovedpunktene i det forslaget som Stortinget får til behandling rett over sommeren.

Det ene konkrete forslaget er at vi ber regjeringen helt konkret om å unngå vedtak om isolering av psykisk syke – så enkelt som det. Psykisk syke skal ikke isoleres. Dette skal Stortinget behandle.

Så ber vi om at straffedømte som tas ut av fellesskapet på grunn av alvorlig psykisk sykdom, umiddelbart begjæres innlagt i det psykiske helsevernet – et helt konkret forslag som vi ønsker at Stortinget skal vedta. Jeg skal ikke ramse opp alle forslagene, men jeg vil ta et tredje som er viktig: om å be regjeringen lage en opptrappingsplan for å styrke kapasiteten for å håndtere disse psykisk syke på en ordentlig måte.

Når jeg ønsker å bringe denne saken konkret til behandling i Stortinget, er det fordi vi vil at løsningen på situasjonen for disse innsatte og pasientene skal få en formell avklaring i Stortinget, både hvem som har ansvar for dem, og at situasjonen for dem skal festes veldig tydelig i framtidige statsbudsjett.

Jeg har vært opptatt av menneskerettsdimensjonen. Det har vært mistanke om at grunnleggende menneskerettigheter er blitt brutt, at torturforbudet i realiteten er blitt brutt i denne sammenhengen. Jeg stilte justisministeren et skriftlig spørsmål om dette for et par uker siden, hvor jeg ba om en garanti for at forbudet mot tortur eller grusom, umenneskelig behandling ikke blir brutt, altså at justisministeren skulle garantere at dette forbudet ikke blir brutt. Dessverre fikk jeg ikke noen garanti – det kom på ingen måte noen garanti. I svaret fra justisministeren kom det en rekke selvfølgeligheter, svaret touchet ikke engang innom det som var mitt spørsmål. Svaret handlet om helt andre ting.

Når jeg registrerer at justisministeren ikke kan gi Stortinget en garanti for at menneskerettighetene ikke er brutt, er jeg nødt til å tolke det svaret. Da tolker jeg det svaret slik at Justisdepartementet ikke kan garantere at menneskerettighetene ikke er brutt, med andre ord at fagfolk i Justisdepartementet selv har en mistanke om at menneskerettighetene er brutt. Det er en veldig alvorlig situasjon, som egentlig er veldig alarmerende, at det faktisk selv i Justisdepartementet er en mistanke om at menneskerettighetene her blir brutt, og at staten i sin håndtering av denne gruppen faktisk bryter norsk lovverk. Det er altså da grunnlag for å stille staten strafferettslig ansvarlig for den situasjonen. Vi ønsker selvfølgelig ikke å gjøre det, vi ønsker å håndtere dette gjennom konkrete forslag i Stortinget. Men det er klart at løses ikke situasjonen på sikt, må vi også teste situasjonen i rettsapparatet.

Liv Gustavsen (FrP) []: Først vil jeg takke representanten Enger Mehl for å ha tatt opp et veldig viktig tema, et tema man egentlig aldri får snakket lenge og godt om. Jeg gleder meg over å høre at vi egentlig er ganske samlet i denne utfordringen man har, for dette er et kompleks. Det er mange innsatte som har en sammensatt utfordring med psykiske lidelser. Noen få innsatte har helt spesielle behov på grunn av sin psykiske helse. Dette er mennesker som har begått kriminelle handlinger, og som ofte har en vanskelig bakgrunn.

Det er en krevende gruppe, men de fortjener en verdig behandling, selv om det er utfordrende å finne gode løsninger. Vi vet at isolasjon kan være skadelig for innsatte, og vi må jobbe for å redusere bruken av isolasjon. Statsråden nevnte selv Ila og dette ressursteamet som ble opprettet der for noen år siden. Dette var et viktig tiltak for å aktivisere de innsatte ved avdeling G. Vi har de senere årene sett at dette ressursarbeidet har virket positivt på de innsatte, så dette er veldig viktig. Det er ingen tvil om det.

Da er det naturlig at vi nå vurderer om det er behov for nye tiltak. Et av tiltakene som vurderes, er nasjonale forsterkede fellesskapsavdelinger, noe vi håper vi kommer til å se om ikke altfor lenge.

Representanten Enger Mehl nevnte de unge som sitter i fengsel. I Norge har vi syv stykker, og jeg har selv besøkt ungdomsfengselet på Eidsvoll, hvor fire av dem sitter. Der ble det meg fortalt om hvor gode resultater disse fire har fra de kom inn med sterke kompliserte lidelser innen rus og psykiatri, og hvordan de klarer å behandle dem der. Der kunne de fortelle at det ikke er brukt isolasjon, og det er heller ikke brukt noe tvang hos dem. Det er i hvert fall en veldig positiv ting.

Jeg er veldig glad for at jeg ser at regjeringens mål er å styrke tilbudet til de innsatte med psykiske lidelser. Derfor er et nært samarbeid mellom Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet svært viktig.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke for en debatt med gode innlegg, og jeg er glad for at flere partier engasjerte seg i dag.

Jeg vil starte med noe som representanten Petter Eide sa. Han sa at det er ikke justisministerens feil at situasjonen er som den er i dag. Det premisset kan jeg være enig i. Det er ikke hans feil, men det er hans ansvar å gjøre noe med det. Det må vi ikke glemme, for situasjonen er prekær. Den er prekær for de innsatte, for de ansatte og for samfunnet, og vi kan ikke mye lenger fortsette å håndtere psykisk syke i fengsel på denne måten og samtidig påberope oss å være en god rettsstat med god rettspleie.

Det er en svært krevende gruppe vi snakker om. Justisministeren sa selv at det er en gruppe som krever stor bemanning. Representanten Petter Eide refererte til SVs forslag om at psykisk syke ikke skal isoleres. Det tror jeg egentlig alle er enig i. I dag tror jeg man ville si at psykisk syke ikke skal isoleres. Det er ingen som vil si at psykisk syke skal isoleres. Men i den praktiske virkeligheten er det likevel det som skjer gang på gang. Det skyldes ikke at man har en intensjon om å gjøre det, men de faktiske forholdene gjør at man blir tvunget til å gjøre det. De fengselsansatte har ikke noe annet valg, som jeg var inne på i mine forrige innlegg.

Når man har så lav bemanning som man har nå, når det har vært kuttet i aktivitetstilbud, i rehabilitering og programvirksomhet, er det klart at vi ikke oppnår det jeg mener må være det grunnleggende i kriminalomsorgen, nemlig at de innsatte skal komme ut av fengsel bedre rustet til å møte samfunnet og holde seg til et liv uten kriminalitet enn de var da de kom inn. Nå risikerer vi i praksis at innsatte som har vært i fengsel med psykiske lidelser, blir sykere når de kommer ut igjen, de blir farligere for samfunnet, og gjentakelsesfaren risikerer å øke. Det kan jeg aldri tenke meg er noe Fremskrittspartiet ønsker, men det er det politikken i praksis fører til.

Ordene i Jeløya-plattformen om at regjeringen vil bedre rehabiliteringen i fengsel og det tilhørende, er bra, men nå er det helt uten innhold. Jeg vil til slutt minne om at direktøren for Kriminalomsorgsdirektoratet kommenterte budsjettsituasjonen for 2018 som tilnærmet uhåndterlig. Det er realiteten med Fremskrittspartiets politikk akkurat nå. Det blir det ikke bedre rehabilitering av. Jeg håper at justisministeren vil ta ansvar for situasjonen også i framtiden.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: La meg understreke at jeg synes dette er en viktig debatt, og jeg synes at interpellanten skal ha ros for å engasjere seg i det. Det er viktig, og dette er en gruppe som vi veldig lett glemmer å fokusere på.

Jeg har noen merknader til innleggene. Først av alt: Det representanten Petter Eide sier om en tolkning av Justisdepartementets mening, kan vi selvfølgelig ikke gå god for. Det er ikke en tolkning som vi står inne for, men det er et forsøk fra Eide på å tillegge oss meninger vi ikke har.

Jeg tenker også det er nyttig å ha en liten merknad til dette begrepet «tortur» som brukes. I dette tilfellet er det ikke så presist som det høres ut til, for vi snakker her om utelukkelse fra fellesskapet i en institusjon fordi man er en fare for seg selv eller andre innsatte eller ansatte. Da er det en vurdering hvilken merkelapp man skal sette på det. Det er ikke en ønskelig situasjon å utelukke dem. Men en del, folk flest, forbinder kanskje ordet «tortur» med noe helt annet.

Det er også nyttig å minne om at i utgangspunktet er dette mennesker som har begått alvorlige kriminelle handlinger, og arbeidsdelingen i dette samfunnet er sånn at det er domstolene som avgjør hvor de skal være. Disse er ikke dømt til psykisk helsevern, de er dømt til å sone en fengselsstraff. Det er et premiss som vi ikke kan gjøre noe med, og som vi ikke skal gjøre noe med, for sånn er arbeidsdelingen i det. Når de så kommer til fengselet, har de krav på den samme helsetjenesten som alle andre borgere. Men det er opplagt at det er viktig for oss å fokusere særlig på dem, og derfor har man også styrket fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i fjor og 5 mill. kr i år. Derfor er det også prioritert i oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene, og derfor er vi i gang med å prosjektere en ny regional sikkerhetsavdeling på Ila.

Men det er selvfølgelig ikke nok. Dette er en sak som vi må følge hele tiden. Det er selvfølgelig mitt ansvar, og det er helseministerens ansvar, for vi har hver vår del av dette. Jeg kan forsikre at dette er noe som jeg og helseministeren har diskutert mange ganger, og også kommer til å diskutere igjen – også neste uke.

Avslutningsvis vil jeg igjen si at dette er en viktig debatt. Det er nyttig å fokusere på denne gruppen. Jeg synes at debatten egentlig har vært god, den har vært nyttig, så jeg vil gjerne si tusen takk for det.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avslutta.

Forrige kapittel
Neste kapittel