Stortinget - Møte torsdag den 31. mai 2018

Dato: 31.05.2018
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 317 S (2017–2018), jf. Dokument 8:149 S (2017–2018) og Dokument 8:150 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 5 [13:44:40]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag om behovet for evaluering av seksårsreformen med sikte på å innrette skolen slik at den bedre ivaretar behovene til de yngste elevene og Representantforslag om evaluering av seksårsreformen og en skolestart på barns premisser (Innst. 317 S (2017–2018), jf. Dokument 8:149 S (2017–2018) og Dokument 8:150 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid i denne saken. Vi har kommet fram til forslag til vedtak som jeg tror vi alle er godt fornøyd med. Det er viktig, og det er noe vi ønsker, nemlig å få mer informasjon om hvordan de yngste barna har det i skolen i dag.

En omfattende undersøkelse fra Hedmark tyder på at de yngste elevene trives godt i skolen og har en god relasjon til læreren sin. Men vi vet at det er forskjeller innad i skoler, mellom skoler og mellom kommuner. Det gjelder også den pedagogiske praksisen som de yngste barna møter. Vi vet også at det er forskjell i læringsutbytte mellom gutter og jenter. Derfor har regjeringen nå nedsatt Stoltenbergutvalget, som skal se nærmere på mulige årsaker og tiltak. Jeg håper at det arbeidet som vi nå igangsetter, vil gi oss enda mer informasjon om hvordan de yngste barna har det i skolen, og hvilke tiltak vi bør satse på.

For Høyre er det i utgangspunktet ikke så viktig om det står «Barnehage» eller «Skole» på inngangsporten. Vi vil se framover. Det avgjørende er at seksåringer møter en skole som tar hensyn til deres styrker og behov. Seksåringer lærer på en helt annen måte enn tiåringer. De trenger varierte og praktiske læringsformer. For oss er det aller viktigst å satse på dyktige lærere og ledere og gode profesjonsfellesskap som sammen vet hvordan barn utvikler seg, og hvordan de skal tilpasse undervisningen. Det er ikke politikerne som skal vedta hvor mange minutter lærere skal bruke på én pedagogisk metode. Høyre og regjeringen satser på lærernes faglige, pedagogiske og etiske kompetanse, fordi vi vet at det er det som er avgjørende.

Vi utdanner nå flere begynnerspesialister i skolen, som skal jobbe med de yngste barna. Vi skal i dag vedta en samarbeidsplikt mellom barnehage og skole, slik at de jobber sammen for å skape gode overganger, som særlig er viktig for de mest sårbare barna. I den nye, femårige masterutdanningen har lærerstudenter praksis i fem dager i barnehagen. Vi er i gang med fagfornyelsen, bl.a. for å sikre at lærere har et større handlingsrom til å variere undervisningsmetodene og ha en mer praktisk tilnærming. Vi har ansatt mange flere lærere på 1.–4. trinn, og Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti står nå sammen om å gjennomføre en lærernorm. Det handler om å bygge et lag rundt de yngste elevene.

Jeg ønsker å kommentere bare noen påstander og argumenter som er blitt trukket fram i debatten. Det ene er at selv om det er riktig at SSB kom fram til at tidligere skolestart i seg selv ikke førte til at eleven lærte mer, er det viktig å understreke at de tok utgangspunkt i Reform 97, en reform som gjorde det obligatorisk for seksåringer å starte i et førskolelignende program. I evalueringen skriver de:

«En mulig årsak til de manglende positive effektene av tidligere skolestart kan være at programmet var lite intensivt og strukturert.»

Manglende systematisk og pedagogisk satsing på lesing, skriving og regning resulterte nettopp i at for mange lærevillige, klare barn falt fra tidlig i skoleløpet, og at skolen reproduserte sosiale forskjeller. Det var derfor viktig og riktig at Bondevik-regjeringen fremmet Kunnskapsløftet og innførte grunnleggende ferdigheter.

Nå ser vi resultater som Skole-Norge skal være veldig stolt av, og som mange har jobbet for. Flere elever fullfører videregående skole. Resultatene fra leseundersøkelsen PIRLS viser at norske 5.-klassinger leser mye bedre enn før, særlig barn med minoritetsbakgrunn.

Det er viktig å understreke at det er ingen motsetning mellom en variert og praktisk hverdag for de yngste barna og det å lære å lese, skrive og regne, det å fokusere på læring. Det er ingen motsetning mellom å ha intensiv oppfølging av de barna som sliter med de grunnleggende ferdighetene, og det å utvikle hele mennesket. Skolen skal både danne og utdanne.

Det er dessverre ikke mulig å ha en forskningsmessig evaluering av Reform 97 i seg selv, fordi den har blitt erstattet av andre tiltak, inkludert Kunnskapsløftet, men disse representantforslagene var gode initiativ.

Høyre er glad for at vi nå skal få enda mer informasjon om de yngste barna i skolen, fordi vi vil prioritere tidlig innsats. Men da må vi ha en skole som tilpasser seg eleven, og ikke elever som må tilpasse seg skolen.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Mitt sterkeste minne av seksårsreformen, eller Reform 97, var at jeg slapp å gå i 6. klasse. Da var jeg veldig glad for det, for jeg hadde hørt at i 6. klasse skulle vi ta BCG-sprøyte, og den gruet jeg meg veldig til. Nå er det 20 år siden, og det er på høy tid med en evaluering, men også å gjøre noen justeringer.

Arbeiderpartiet mener at norsk skole har blitt for teoretisk, stillesittende og akademisk, spesielt for de minste barna. Jeg synes at Fremskrittsparti–Høyre-regjeringa har gjort for lite for å fremme mer praktisk og variert læring for elevene.

Arbeiderpartiet har i denne salen flere ganger tatt til orde for mer praktisk læring i skolen. Skolen skal se alle og gi alle elevene mestring. Da må en også legge til rette for at barn lærer ulikt. Elevene må også kunne få tilegne seg kunnskap gjennom praktiske oppgaver, aktiviteter og deltakelse, ikke kun løse oppgaver rent teoretisk.

Det er ingen motsetning mellom lek og læring, tvert imot innebærer det å ta i bruk de læringsmetodene forskningen viser gir best læring og motivasjon for elevene. Det er enormt mye læring gjennom både lek, dans, sang og andre aktiviteter. I høst rapporterte, f.eks., The Guardian fra en barneskole i Bradford i Storbritannia, som gjennom en målrettet satsing på sang, drama og kunst i alle fag har gått fra nasjonal bunnplassering til topplassering i resultater i lesing, skriving og regning. Gjennom seks musikktimer i uka per elev har elevene også blitt bedre i matte, lesing og skriving.

Jeg vil takke saksordføreren og alle partiene for at det i dag er en samlet komité som ber om en evaluering. Arbeiderpartiet er spesielt fornøyd med at vi har fått gjennomslag for at dette arbeidet skal få konsekvenser også i fagfornyelsen, det pågående arbeidet. Det er bra og viser at Stortinget sier at vi ikke ønsker å vente, men at vi gjennom de vedtakene vi gjør i dag, gjør koblingen til det arbeidet som pågår, tydelig.

Det jeg synes fortsatt er litt usikkert, er viljen fra høyresida til å gjøre justeringer i etterkant av evalueringen, for når lek i skolen diskuteres, er det uten tvil mye skepsis fra høyresida. Jeg ber dem ikke om å forskuttere resultatene av selve evalueringen, men jeg vil utfordre både statsråden og høyrepartiene til å klargjøre om en i dag også forplikter seg til en oppfølging av resultatene, og om en er beredt til å gjøre de nødvendige endringene.

Saksordføreren hadde en fin, historisk gjennomgang av skrytelisten regjeringa har, som vi titt og stadig får høre, men har hun også noen ambisjoner for framtida? Kan en forvente, nå når en sier ja til en evaluering, at en også forplikter seg til en oppfølging av de resultatene?

Når vi spør lærerne om hvorfor en har endt her, peker de på at rammevilkårene i skolen – som tid, ressurser, krav, målinger og forventninger – fører til at mange opplever at ikke de har en mulighet til å ta i bruk mer lek og praktisk læring i skolen. Dette synes jeg det er verdt å lytte til, for det er rammevilkårene fra regjeringa, som regjeringa har ansvar for, som legger bakteppet for dette. Derfor bør disse signalene tas på alvor. For Arbeiderpartiet er det derfor viktig at denne evalueringen i etterkant får konsekvenser og ikke havner i en mørk skuff.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Fremskrittspartiet har behov for å opplyse om at det i dag er anledning til å få utsatt skolestart, men at det er veldig få norske elever som benytter seg av den muligheten. Fremskrittspartiet ønsker å løfte det opp. Vi mener at tidlig skolestart, som vi har sett etter Reform 97, ikke har gitt noe læringsutbytte, men det har for oss handlet mest om modenheten til de barna som starter på skolen. Det er helt åpenbart at modenheten til barna som starter på skolen, er avgjørende for barnas læringsutbytte gjennom hele skoleløpet.

Vi ser i dag at norske skoler har store kjønnsforskjeller, særlig mellom de jentene som er født tidlig på året, og de guttene som er født seint på året, som starter på skolen i samme klasse på seksårstrinnet. Den forskjellen blir nesten ikke redusert gjennom hele skoleløpet, og det tyder kanskje på at flere burde benyttet seg av muligheten til å utsette skolestarten, og at flere burde benyttet seg av muligheten til å framskynde skolestarten. Dette er en praksis som er mer vanlig i andre land. I Danmark ser man at rundt 10 pst. av årskullene velger å flytte på tidspunktet for skolestart, og det har de også fått større utbytte av. Man ser at kjønnsforskjellene i skolen er mindre i Danmark enn det de er i Norge.

Dette er noe regjeringen kommer til å se videre på gjennom det ekspertutvalget som nå skal samle kunnskap om hvorfor kjønnsforskjellene oppstår i skolen, og foreslå tiltak for å motvirke dem. Ekspertutvalgets innstilling blir lagt fram 1. februar 2019. Sammen med den saken vi behandler nå, som handler om kunnskapsinnhenting, mener vi det vil være et godt grunnlag for å diskutere videre hvordan man skal redusere kjønnsforskjeller i skolen, hvordan man skal sikre en mykere overgang mellom barnehagen og skolen, og hvordan man skal sikre at flere lykkes i den norske skolen.

Til representanten Torstein Tvedt Solberg fra Arbeiderpartiet, som ønsker å snakke om praktisk undervisning: Fremskrittspartiet er også opptatt av det. Vi mener at man bør ha mer nivådeling i norsk skole, etter både kunnskapsnivået og hvilke læringsmetoder man lærer av. Det er helt åpenbart at flere barn ville hatt god nytte av mer praktisk undervisning. Alle disse tiltakene ønsker vi å komme tilbake til.

Men først og fremst er jeg glad for at det er et bredt flertall som stiller seg bak at vi nå skal ha mer kunnskapsinnhenting om Reform 97 og seksårsreformen, og at man allerede neste år vil kunne diskutere hvilke tiltak vi skal gjøre for å gjøre skolehverdagen bedre for alle.

Marit Arnstad (Sp) []: Som en av forslagsstillerne, er det med stor glede at Senterpartiet i dag kan konstatere at det er en samlet komité som står bak innstillingen. Vi er veldig fornøyd med at en enstemmig komité gir tilslutning til de forslagene som først Senterpartiet og deretter også Kristelig Folkeparti fremmet i sine respektive representantforslag. Jeg vil gjerne takke saksordføreren og resten av komiteen for et konstruktivt arbeid med saken.

I august 1997 åpnet skolen dørene for seksåringene for første gang. Prosessen fram til vedtaket om senket skolealder skjedde ikke uten debatt. Motstanden og skepsisen var stor, ikke bare i det politiske miljøet, men også i ulike fagmiljø. Resultatet ble, som vi alle vet, et kompromiss. Seksårsreformen skulle sjøsettes med ballast både fra det beste i førskolepedagogikken og fra skolen. Det første skoleåret skulle gi rom for mye lek og tid utenfor skolerommet, og det skulle være en glidende og myk overgang til den skoledagen som ventet på 2. trinn.

Men den videre historien er også kjent. Med kunnskapsløft og PISA-sjokk ble mange av de gode intensjonene glemt og måtte vike for leseopplæring og innføring av læringsmål også for de aller yngste elevene. På en måte fikk seksårsreformen, slik som den i sin tid ble vedtatt, aldri sjansen til å feste seg ordentlig. I stedet ble seksåringene presset inn i en skoledag som mange ikke var modne for. Det er ikke vanskelig å forstå at det er utfordrende for en lærer med ansvaret for over 20 førsteklassinger og med en forventning fra ledelsen om at klassen skal innfri læringsmål og skåre bra på kartleggingsprøver på 2. trinn. Det er også noe av kjernen, tror jeg, i den debatten som antagelig kommer videre framover i tid, nemlig den tiltakende målstyringen som har vært ødeleggende for læring generelt og for de yngste elevene spesielt. Dette er fordi målstyringsregimet forutsetter arbeidsmåter som ikke er i tråd med de faglige prinsippene for små barns læring og utvikling.

I arbeidet med denne saken har vi hørt mange historier, og vi har lyttet til erfaringer fra både lærere, foreldre, forskere og andre fagpersoner. Det har gjort et stort inntrykk. Vi har hørt om førsteklassinger som gruer seg til ukeprøver på fredager fordi de aldri føler mestring. Vi har lyttet til foreldre som forteller om elever som uke etter uke må evaluere seg sjøl med grader av smilefjes og sure fjes. Vi har møtt overleger og professorer som slår alarm over veksten i antall elever som påføres psykiske påkjenninger som følge av skolehverdagen.

En fellesnevner i alt dette er at forventningene og kravene til prestasjoner ved summen av målinger og rapporteringer til dels overstyrer lærerens faglige vurderinger og innretning av skoledagen er store. En kan ikke tvinge fram læringsresultat ved å prøve å forsere den fysiologiske utviklingen hos unger, slik at de skal passe inn i skolens rammer. Det vet kloke og erfarne lærere, det vet også barnehagelærerne, og det vet mange av de foreldrene som fortvilet ser på at ungene deres strever og opplever nederlag helt fra starten av skolehverdagen.

Det er ikke Norges skår på internasjonale tester som skal være noen målestokk for norsk skole. Det er ikke et mål på suksess om skole A skårer høyere på kartleggingsprøver enn skole B i nabobygda. Dersom vi fortsetter å la slike parametere overstyre undervisningen i norsk skole, gjør vi elevene en stor urett, og særlig elevene på de laveste trinnene. I stedet må vi vise seksåringene respekt og ta på alvor det som er naturlige variasjoner i deres utvikling og i en klasseromstilværelse.

Som politikere er vi ombud som skal ivareta interessene til alle grupper i befolkningen. Spesielt er det viktig å ivareta behovene til dem som ikke sjøl kan målbære sine behov, slik som små seksåringer, som er prisgitt de voksnes betingelser. Derfor er ikke den saken vi behandler i dag, heller noen liten sak. Tvert imot er dette en sak med stor betydning for å kunne gi alle en god skolestart. Det er nemlig ikke slik at det er ungene som skal klargjøres for skolen, det må være skolene som er klare til å ta imot ungene.

Vi kan sikkert være uenige om beskrivelsen og om skolehverdagen, og det tror jeg også vi kommer til å se gjennom debatten, men Senterpartiet er altså veldig fornøyd med at vi nå får gjennomslag for en ekstern evaluering av seksåringenes inntreden i skolen. Vi mener det er på høy tid, og det bør også legge grunnlaget for en bred debatt om hvordan man skal gi framtidas seksåringer en bedre skole.

Mona Fagerås (SV) []: Vårt mål er en skole for hele ungen – en mer praktisk og variert skoledag, der ungene kommer til skolen med hele seg, og der de kan leke, trives og få venner. Det er en skole som ikke bare skal forberede for videre utdanning og arbeidsliv, men som også tar på alvor barndommens egenverdi her og nå. Det som er så bra, er at forskning viser at gjør man dette, lærer ungen også mer. Premisset om at et slikt barneperspektiv står i et motsetningsforhold til det å skulle lære alle barn å lese, skrive og regne, aksepteres ikke av SV. Høyresidens overdrevne tro på at mål, pugging, rangering og konkurranse er de viktigste drivkreftene for kunnskap og kvalitet, står derfor i skarp kontrast til det opprøret som vokser blant elever, foreldre og lærere, og det bekreftes av forskere.

Det er ikke uten grunn at den rød-grønne regjeringen satte ned det offentlige Ludvigsen-utvalget, som skulle komme med anbefalinger om framtidens skole. Dette ble gjort på bakgrunn av evalueringen av Kunnskapsløftet, som nettopp viser en skole som har blitt for ensrettet og teoritung. Det er åpenbart, ikke minst også på bakgrunn av de forskerne som påpeker at seksårsreformen ikke har ført til bedre læringsresultater, at tiden er overmoden for endringer av skolen. Stortinget har vedtatt at det skal lages nye læreplaner gjennom fagfornyelsen. Dette er det bred enighet om, men det er likevel ikke svaret på alt – slik det synes som om regjeringen mener.

SV vil fornye skolen slik at den blir mer tilpasset ungenes behov. Skoledagen skal ta hensyn til et moderne familieliv, der begge foreldrene som regel er yrkesaktive. Ved å utvide skoledagen noe og bruke tiden da mange unger likevel er på et dyrt SFO med varierende kvalitet, kan ungene få mer tid til lek, være kreative og fysisk aktive. Det kan også bli tid til en skikkelig lunsj midt på dagen.

Vi mener at skolen er blitt for akademisert, og at regjeringen Solberg har gjort lite for å fremme en mer praktisk og variert læring for elevene. Vi har gjentatte ganger tatt til orde for mer praktisk læring i skolen og mener dette er viktig, særlig for de yngste elevene. Det er mulig for skoler og den enkelte lærer å bruke lek og andre praktiske læringsmetoder i undervisningen, men dette brukes i for liten grad. En av forutsetningene ved Reform 97 var at leken skulle ha en framtredende plass i hele småskolen, og at ungene kunne veksle mellom fysisk aktivitet og stillesitting. Signalene fra lærerne er at rammevilkår i skolen – som tid, ressurser, krav, mål og forventninger – i dag har ført til at mange lærere opplever at det ikke er mulig å ta i bruk mer lek og praktisk læring i skolen.

Leksene bør gjøres unna på skolen med hjelp av en lærer, slik at ungene kan ha fri når de kommer hjem. En slik skole er kort og godt en skole som tar hele ungen på alvor. Skolen skal fremme læring og trivsel gjennom å utvikle elevenes kreative evner, skape variasjon i skoledagen og fremme god konsentrasjonsevne ved at elevene får være fysisk aktive og spise sunn skolemat. Da vil flere unger lære, mestre og trives bedre.

Fokuset må dreies fra teori til praksis og aktivitet, fra stillesitting og bøker til barns naturlige utvikling, fra detaljerte kompetansemål og stadig måling og rapportering til forståelse og aksept for at ungenes utvikling helt normalt skal være individuell og uten krav til gjennomsnittlige og teoretiske normalitetsmål.

Guri Melby (V) []: Reform 97 trådte i kraft 1. august 1997. Skolestart for seksåringer, 10-årig skolegang og et nytt læreplanverk var sentralt i reformen. Skolestart for seksåringer skulle gi alle barn et likeverdig pedagogisk tilbud uavhengig av bosted og familiens økonomi.

Lek sto sentralt i reformen. For de yngste barna er det viktig at læring skjer gjennom lek. Men det er også viktig at læring skjer på ulike måter, for barn er ulike og trenger ulik tilnærming.

Venstre er positiv til å se nærmere på effekten av reformen for de yngste barna, og imøteser dermed det initiativet som har kommet gjennom de to forslagene vi behandler her i dag. Vi vet allerede en god del om reformens effekter, men det er viktig at kunnskapen sammenstilles, og at vi også henter inn ny kunnskap.

For oss er det imidlertid viktig å understreke at vi ikke ønsker noen reversering av reformen. Etter fem år i barnehage er mange barn veldig klare for å starte på skolen. Det er mange som kanskje føler seg litt store i barnehagen, og som søker nye utfordringer. Selv fulgte jeg en seksåring til barnehagen i dag. Hun teller ned hvor mange dager hun har igjen i barnehagen før hun skal få lov til å begynne på skolen. Viljen til læring i denne alderen er stor, og det er viktig at vi legger til rette for videre utvikling, både faglig og sosialt, for barn lærer også ved å strekke seg etter eldre barn.

Jeg tenker det er viktig at vi har med oss at de yngste barna i skolen i dag har det helt annerledes enn da vi gikk i barneskolen. Selv var jeg med på en forsøksordning med seksåringer i skolen i 1987, da jeg var seks år. Da hadde vi relativt korte dager og en helt annen hverdag enn det barn har i dag. Svært mange barn har lange dager på skolen og AKS/SFO. Det er ikke uvanlig å bli levert før kl. 08 og bli hentet nærmere kl. 17. Dette trenger absolutt ikke å være negativt, men det gir oss noen problemstillinger vi må ta på alvor, bl.a. knyttet til mer uro og mer stress fordi barn opplever at de har lite fritid, og at det meste av dagen er organisert av oss voksne. Jeg håper derfor at man i evalueringen ser på hvilken rolle AKS og SFO spiller i barnas hverdag. Noen steder er skolefritidsordningen så integrert i skolehverdagen at barna opplever det som en del av skoledagen.

Videre er det viktig å understreke barnehagens avgjørende rolle for barnas utvikling. En av barnehagens viktigste oppgaver er å gi ungene sosial kompetanse. Gode sosiale ferdigheter og forståelse for egne og andres grenser er viktig kompetanse for alle barn. Man må lære hvordan man kan se at andre f.eks. er lei seg, sinte eller glade. Man må lære å si stopp når man ikke vil være med på leken, og ikke minst hva man skal gjøre når andre sier stopp. Dersom barnehagen lykkes i dette arbeidet, blir det enklere for skolen å følge opp elevene i neste omgang. Jeg mener at dette er vel så viktig som læring av mer «skolske» ferdigheter i barnehagen. Læring på skolen går mye lettere om barna har grunnleggende sosial kompetanse i bunnen.

Overgangen fra en trygg og kjent barnehage til en ny og mer utfordrende skolehverdag kan være skremmende for mange, både faglig og sosialt. Noen starter i klasse sammen med barn man har kjent fra barnehagen, barn man kjenner fra nærmiljøet, kanskje også lærere man kjenner fra nærmiljøet, mens andre starter i en klasse der man ikke kjenner noen, og på kort tid skal bli kjent med mange barn og voksne. Derfor må barnehagen og skolen samarbeide godt om overgangen, og derfor er det så viktig at vi tidligere i dag debatterte saken der vi lovfester en plikt for barnehageeiere og skole til å samarbeide om barns overgang fra barnehage til skole og skolefritidsordning. Man kan ikke velge om man skal legge til rette, man skal legge til rette. Det gjøres mye godt arbeid i dag i barnehager og skoler over hele landet, men med den lovfestingen håper jeg at arbeidet forsterkes.

Alle barn bør få en mulighet til å delta på AKS og SFO, uavhengig av foreldrenes inntekt. Derfor har Venstre i regjeringserklæringen fått gjennomslag for at vi skal innføre ordninger med redusert foreldrebetaling og gratis halvdagsplass i SFO, slik vi har gjennomført for barnehagene. Når så mange barn deltar på skolefritidsordningen de første skoleårene, kan man risikere å bli sosialt ekskludert dersom man ikke deltar. Derfor er det veldig viktig at alle barn får de samme mulighetene. En god start på SFO og AKS gir det beste grunnlaget for en god skolestart. Derfor er Venstre opptatt av å heve kvaliteten på skolefritidsordningen og overgangen her.

Lek skal være sentralt i SFO, men lek må ikke bety fri lek bestandig. Organiserte aktiviteter legger til rette for variert lek og sikrer at alle får være en del av leken. Dette er viktige prinsipper både i skolefritidsordningen og i skolen, og vi håper at dette er elementer vi kan greie å forbedre ytterligere i etterkant av en evaluering av en slik reform.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Vi skriver kanskje et lite stykke skolehistorie gjennom dagens vedtak om evaluering av seksårsreformen. Etter forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er det svært gledelig at en samlet komité i dag sier ja til å utarbeide en kunnskapsoversikt om forskning på de yngste barna i skolen, som kan tas i bruk i arbeidet med fagfornyelsen, for bedre å tilrettelegge undervisningssituasjonen for de yngste barna i skolen. Men det sies også ja til en ekstern evaluering av forholdet mellom intensjonene og prinsippene for skolestart for seksåringene, slik som de ble uttrykt i Reform 97, sammenlignet med dagens situasjon for seksåringene i skolen. Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordføreren og en samlet komité for et godt og konstruktivt arbeid.

I 2017 var det 20 år siden en av de største endringene i norske barns hverdag fant sted gjennom at seksårsreformen ble innført. Intensjonen var at det første året på skolen skulle være et overgangsår, hvor barna fikk, som flere har vært inne på, det beste av barnehage og skole samtidig. Barna skulle få leke, de skulle ikke sitte stille lenge, og pedagogikk i klasserommet skulle være preget av barnehagepedagogikk.

Reform 97 og seksårsreformen fikk en kort levetid. De gode intensjonene med å ta seksåringene inn i skolen ble raskt endret da Kunnskapsløftet ble innført. Og hva var konsekvensen? Leken og læring på barns premisser forsvant mye ut av 1. klasse, og skoledagen til de yngste ble formet på premisser som på mange måter fratok barnet å lære gjennom lek og seksåringens naturlige aktiviteter.

Så registrerer vi at i den debatten som har gått i media om denne saken, er det noen som kaller dette for «dill og dall og lek og fjas». Dette mener jeg viser liten innsikt i hvordan små barn lærer å utvikle seg. Det er nettopp gjennom leken at barn opparbeider seg sosiale, motoriske og kognitive ferdigheter og lærer å kommunisere med hverandre og ikke minst mestre utfordringer. Dette finnes det heldigvis mye forskning på som kan dokumentere. Gjennom pedagogikk som bygger på denne forståelsen, vil barna få en skolestart som gir det beste utgangspunkt for både læring og trivsel, og som bygger på hvor barna er i utviklingen, i stedet for at skolesystemet krever av dem i form av ferdigheter. Lek er ingen motsetning til læring.

En studie gjort av SSB viser at elever som starter på skolen som seksåringer, heller ikke har bedre karakterer eller høyere gjennomføringsgrad på videregående. Forskere har fram til nå ikke funnet noen læringseffekter av innføringen av seksårig skolestart, og sier at de fortsatt vet for lite om hvordan man best legger til rette for de minste barna.

Så er det også noen andre problemstillinger og utfordringer som kan ha sammenheng med at skolestarten er lagt for mye på skolens og ikke barnas premisser. Over tid har vi sett at flere og flere gutter har utfordringer på skolen, og at antallet som får ADHD-diagnose, øker. Forskning fra Folkehelseinstituttet, publisert i 2017, viser at barn født sent på året oftere får ADHD-diagnose enn barn født før sommeren. Studien viser faktisk at gutter født sent på året har 40 pst. større sannsynlighet for å få ADHD-legemidler enn gutter født tidlig på året. Dette er kunnskap som det er viktig å bore i, og som man må stille spørsmål om kan henge sammen med innholdet i den skolen vi i dag inviterer seksåringen til.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang av innhold og organisering av de første skoleårene, og særlig det aller første. Målet med en slik gjennomgang er at pedagogikken som brukes på seksåringene, skal være tilpasset barnas modenhetsnivå og kunnskap om hvordan små barn lærer.

Dagens fokus på kartlegging og læringstrykk på ferdigheter som lesing, skriving og regning må evalueres og vurderes opp mot kunnskap om hvordan barn lærer best. En slik kunnskapsinnhenting må ha en bred tilnærming til hvilke elementer som evalueres, fordi en skole ikke bare skal dreie seg om læringseffekter, men også om trivsel og dannelse og skal være et sted hvor hele mennesket blir sett. Får vi dette til – ja, da skriver vi et viktig stykke norsk skolehistorie.

Kristelig Folkeparti vil i tiden framover jobbe videre for å få på plass endringer som nettopp er nødvendige for at skolestarten blir på barnas premisser og ikke på skolens.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Alle som har hatt gleden av å følge et barn til første skoledag, vet hvor mange forventninger og undringer barna har til det som skal møte dem. Er læreren snill? Får jeg nye venner? Hva skal vi lære? Jeg er opptatt av at alle barn skal få oppleve en skole som er tilpasset deres alder og behov. De må møte voksne som skaper en trygg og lærerik skolehverdag. Jeg har tillit til at lærerne tilrettelegger skolehverdagen for de yngste barna, og at de bruker både kompetanse og skjønn.

Dyktige pedagoger vet at lek og læring ikke står i motsetning til hverandre, slik debatten om skole og opplæring ofte kan gi inntrykk av. Barn lærer gjennom lek. Leken har en egenverdi samtidig som den kan være et verdifullt pedagogisk virkemiddel. Nettopp derfor har regjeringen slått fast i den nye, overordnede delen av læreplanverket at lek er nødvendig for trivsel og utvikling, spesielt for de yngste i skolen.

Vårt mål er at ingen elever skal gå ut av skolen uten å ha lært å lese, skrive og regne skikkelig. Dette målet kan vi bare nå hvis elevene opplever trygge og gode læringsmiljøer. Det er heldigvis mye som tyder på at skolen er på riktig vei. De yngste elevene har gode resultater i matematikk, naturfag og lesing, og Elevundersøkelsen viser at ni av ti elever trives godt i skolen.

Det vi burde få mer kunnskap om, er hvordan de aller yngste barna har det i skolen. Det er ikke faglig belegg for å si at de mistrives, men vi vet for lite om skolehverdagen til disse barna. Enkeltundersøkelser finnes. En undersøkelse om de yngste elevene i Hedmark viser at elevene trives godt på skolen, har venner og liker fagene.

Mye har endret seg både i skolen og i samfunnet siden de første seksåringene satte sine små føtter i skolegården. Når vi vet hvor viktig de første årene i barnehagen og skolen er for barnas faglige og sosiale utvikling, må vi også sørge for å ha kunnskap om hvordan elevene opplever denne tiden. Derfor vil vi gå grundig til verks for å få vite mer om hvordan de yngste barna har det i dagens skole. På kort sikt vil vi bestille en kunnskapsoversikt om forskning på de yngste barna i skolen. Videre vil vi sette i gang et eksternt, uavhengig forskningsoppdrag som kan vurdere hva som kjennetegner lærernes pedagogiske praksis overfor de yngste barna, hvilke forventninger som stilles til barna, hvilke tilbud de får, hvordan skoledagen organiseres, og hvordan de opplever læringsmiljøet. Vi trenger å vite mer om hvordan vi på best mulig måte kan bygge et sterkere lag rundt barna, slik at de får en trygg og lærerik skolehverdag.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Som jeg sa i mitt innlegg, er jeg glad for at vi i dag samles om et vedtak, og, som statsråden også sa, at et samlet storting ønsker mer kunnskap. Jeg er enig i det statsråden sa i sitt innlegg, om at det er veldig mye bra arbeid som gjøres i den norske skolen, men det er også en del utfordringer som det er verdt å ta tak i, og som jeg tror dette vedtaket vil bidra til å få til.

Så mitt spørsmål er, som jeg også sa i mitt innlegg: Kan statsråden si noe om regjeringas ambisjon for oppfølgingen av den evalueringen en får – om en kan forplikte seg til et videre arbeid? Kan han si noe om hva en forventer blir det neste skrittet for å gjøre noe for de yngste barna, som statsråden var inne på?

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg først si at vi har gjort mye allerede. Vi har akkurat lagt bak oss en debatt om bemanningsnorm og pedagognorm, vi vedtar en lovfestet plikt for kommunene til samarbeid mellom skole og barnehage, vi har innført en plikt for kommunene til tidlig innsats, vi gjennomfører en lærernorm i samarbeid med Kristelig Folkeparti, og vi gjennomfører nå fagfornyelsen, som vil bidra til en fornyelse av hele skolen. Dette ligger også nedfelt i den overordnede delen av læreplanverket, hvor det er lagt vekt på trivsel, lek og utvikling – spesielt for de yngste barna.

Når jeg har varslet at vi ønsker å innhente dette faglige grunnlaget, er det fordi jeg mener det er behov for det. Vi må vite mer om hvordan de yngste barna har det i skolen, og når vi har fått kunnskapsgrunnlaget, er vi selvsagt opptatt av å følge det opp, slik at vi kan skape en trygg og god ramme rundt barna.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Leken er barnas viktigste måte å uttrykke seg på. Lek utvikler barna, både sosialt og faglig. Prinsipp for «småskulesteget» i L97 lød:

«Gjennom leik skal elevane utforske omgivnadene, arbeide med inntrykka sine og prøve ulike roller og praktiske løysingar.»

Etter 1997 blir dette prinsippet mindre vektlagt. Lærerne forteller at lekbasert innlæring og tid til uteaktiviteter er fortrengt på grunn av tidspress for å nå både læringsmål og lokale delmål og å forberede elevene på kartleggingsprøver. Jeg lurer da på: Når lærerne opplever krysspress og konflikt mellom det som er pedagogisk riktig og de krav og forventninger som følger målstyringen i skolen, hva mener statsråden at lærerne skal prioritere?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Lærerne skal selvfølgelig forholde seg til den overordnede delen for læreplanverket og for de læreplanene som utarbeides. Jeg siterte fra den overordnede delen som regjeringen har fastsatt, nemlig at lek er nødvendig for trivsel og utvikling, spesielt for de yngste barna i skolen. Dette er den overordnede – jeg holdt på å si – grunnloven for skolen, som den blå-grønne regjeringen har fastsatt.

Samtidig som vi nå skal innhente mer informasjon om hvordan de yngste barna har det, skal vi også glede oss over at veldig mye går bra. Vi har nå fått resultater om fullføring av videregående skole, som viser at det er flere som fullfører enn noen gang, og at de som løfter seg mest, er barn som har det svakeste utgangspunktet, enten gjennom foreldrenes utdanning eller gjennom karakterer. Så mye går i riktig retning. Og så skal vi ta tak i det kunnskapsgrunnlaget vi etter hvert får, for å gjøre det enda bedre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg er glad for at leken også har fått sin plass i overordnet læreplan. Men jeg vil fortsatt stille spørsmål om kompetansemålene. I dag er det ikke kompetansemål for 1. klasse, men i praksis er det mange skoler som har mange kompetansemål for sine førsteklassinger. Ser statsråden det som aktuelt å presisere at 1. klasse ikke skal ha egne kompetansemål?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå er det jo slik at vi gjennom fagfornyelsen skal fornye alle læreplanene i skolen. Vi skal nå gå i gang med selve læreplanverket, og da er det naturlig at man ser på hvilke kompetansemål som skal settes. Jeg vil ikke forskuttere det arbeidet som gjøres, men man skal forholde seg til de vedtak som er gjort i Stortinget, og til den overordnede delen for læreplanverket.

Så understreket jeg også i mitt innlegg at det ikke er noen motsetning mellom lek og læring. Samtidig må vi også være opptatt av at alle barn har rett til å bli møtt med forventninger. For noe av det mest skremmende er jo at for mange har fått lov til å gå gjennom hele grunnskolen uten å ha lært å lese, skrive og regne. Det er derfor vi er så opptatt av de første årene: både at vi har en trygg ramme rundt læringen, og at vi fanger opp dem som blir hengende etter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er over 20 år siden seksårsreformen ble innført. Nå er det på tide å ta et steg til side, trekke pusten godt ned i magen, sette ambisjonene, som ingen ende vil ta, på vent og tenke over: Hvordan er det å være seks år i dag? Hvordan er det å begynne på skolen?

Vi mangler kunnskap om effekten av tidlig skolestart. Vi vet at effekten på karakterer i ungdomskolen, valg av utdanningsprogram og gjennomføring av videregående skole er liten. En annen ting vi vet, er at motivasjon er viktig for læring. Elevene har både ytre og indre motivasjon. Mange elever opplever testing og tilbakemelding som næring for sin læring – de mestrer det. Men mange elever opplever stillesitting og teori som demotiverende og kanskje til og med umulig. Disse elevene fortjener også en opplæring som er motiverende, disse elevene fortjener også å oppleve mestring.

Vi hadde nylig en debatt om intensivopplæring i skolen. Der ble forholdet mellom grunnleggende ferdigheter knyttet til teoretisk arbeid løftet som regjeringens prioritet. Senterpartiets prioritet er større enn som så, det er elevenes motivasjon.

Når elevene gang på gang opplever nederlag, får det konsekvenser. Professor Trond H. Diseth ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo universitetssykehus Stein Førde har påvist at psykiske og somatiske lidelser øker i omfang, og ser dette i sterk sammenheng med skolegang og testing. De peker på at de kroppslige forutsetningene barna har for å mestre skolen, ikke er i tråd med de kravene som blir stilt når de kommer inn i klasserommet. Det viser seg faktisk at utviklingen av hjernen ikke er kommet langt nok for all den leseterpingen som regjeringen gjerne ser for seg for å øke leseferdighetene allerede i 1. klasse.

Jeg er veldig glad for den eksterne evalueringen vi nå vil få. Nettopp det å bedre ivareta behovene til de yngste elevene er Senterpartiets store ambisjon. Vi må jobbe for å bygge mestring allerede i 1. klasse. Selv om ting er nytt, selv om ting er annerledes og kanskje litt skummelt, er det også da det er store muligheter for å ta godt imot disse elevene og gi dem det de trenger. Lærerne i skolen i dag ønsker å imøtekomme dette, de ønsker å gjøre det beste for elevene, så da må vi også gi dem mulighetene til det.

Martin Henriksen (A) []: Det var et tankevekkende innlegg i Aftenposten i dag, skrevet av Helene Skjeggestad. Hun skriver om en mor som skal følge sønnen sin til innrullering i skolen i mai. Hun skriver:

«Gutten er 5 år og 5 måneder når de i mai møter til innrullering i skolen. Mamma svelger hardt flere ganger. Setningen «han er ikke klar» dukker opp igjen og igjen mens hun ser på den altfor store skolesekken som danser på den lille ryggen.»

Mange foreldre føler nok ikke den tryggheten de burde, i skolen. Derfor er det avgjørende at vi ser på hvordan vi kan gjøre skolen mer tilpasset de yngste, en mer praktisk og variert skole. En forutsetning for det er flere lærere, at man involverer foreldrene mer, og at man gjør noe med SFO, slik Venstre fortjenstfullt tok opp her i debatten – men også at vi tenker på læringssynet. Hvor instrumentelt skal vi behandle og måle en fem- eller seksåring?

Jeg synes det er gledelig at partiene står sammen om mye av virkelighetsbeskrivelsen, om å møte de yngste barna på deres egne vilkår, om å vektlegge leken og stå sammen om mer kunnskap om de yngste.

For å være ærlig er jeg usikker på om denne debatten hadde vært den samme uten Ludvigsen-utvalget, som kom for noen få år siden. Ludvigsen-utvalget spurte seg om hva det er elevene trenger, og hva som er veien til læring. Og bare så vi skal huske grunnlaget for hvorfor den rød-grønne regjeringa satte ned Ludvigsen-utvalget, var det at det som dominerte debatten etter Kunnskapsløftet, var målstyring, nasjonale prøver og grunnleggende ferdigheter. Spørsmålet som ble stilt, var: Har vi en skole som er for smal for det elevene trenger å lære i framtida? Det handlet om å justere kursen – en skole som tenkte mer helhetlig på å rydde opp i mål og læreplaner.

Jeg tror det er vanskelig å overvurdere hvor viktig Ludvigsen-utvalgets innstilling var. Resultatet ble da også til både inspirasjon og korreks til de politiske partiene: til oss, til Høyre – som i 2013 gikk til valg på å doble antall mål i læreplanene og pålegge alle lærere å skrive rapporter om alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag, eller karakterer fra 5. klasse. Det er forslag som senere er lagt på is, og det synes jeg er viktig.

Ludvigsen-utvalget var utgangspunktet for fagfornyelsen som vi nå har i skolen. Ett ønske fra oss er at konsekvensen av Ludvigsen-utvalget også må være at man ser på kvalitetsvurderingssystemet i skolen, samtidig som fagfornyelsen pågår.

Uansett er jeg glad for vedtakene vi gjør i dag, og jeg vil gi en takk til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som foreslo det. Det er en helt nødvendig debatt om hvordan man møter de yngste i skolen, men også – håper vi – en debatt om læringssynet som skal prege skolen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg er også glad for at vi tar denne skolepolitiske debatten. Jeg synes den er utrolig interessant.

Jeg vil starte med å berolige representanten Tvedt Solberg, som var bekymret for Høyres syn på lek. I den nye overordnede delen framgår det helt tydelig at lek er nødvendig for trivsel og utvikling, og det kan også bidra til kreativ og meningsfull læring. Høyre er positiv til alle pedagogiske metoder som er forskningsbasert, og som lærerprofesjonen i fellesskap ønsker å benytte seg av, og som de ser at elevene trives med og lærer av. Derfor er jeg enig med representanten Grøvan i at lek er en pedagogisk metode, det er ikke «dull og dall».

Lek er heller ikke én aktivitet, lek er mange ulike aktiviteter. Noen er bedre enn andre, slik det er med mange pedagogiske metoder. Et eksempel på det er da Reform 97 ble evaluert fra 1998 til 2003. Et av delprosjektene undersøkte bl.a. det pedagogiske opplegget for de yngste elevene, altså for seksåringene. Forskerne fant ut at seksåringene lekte mye, men at det var hovedsakelig frilek uten innblanding fra lærere, og de fant få eksempler på at lek ble brukt systematisk som et pedagogisk virkemiddel. Men det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Vi har mange skoler hvor det er nettopp det man gjør, og som lykkes i å bruke varierte praktiske metoder for de yngste barna, for å gi tilpasset undervisning og et godt læringsmiljø.

Så må jeg bare understreke til representanten Knutsdatter Strand at det ikke er slik at lesing, skriving og regning er teoretiske fag. Lesing, skriving og regning er ikke fag – lesing, skriving og regning er ferdigheter som vi trenger til absolutt alt, også kreative, estetiske og praktiske fagområder. Det er nettopp det som er så bra med Ludvigsen-utvalget som nå er blitt nevnt: at man snakker om ferdigheter som noe man skal lære seg, og som er gjennomgående viktig.

Jeg vil også vise til at rapporten som ekspertgruppen ledet av Thomas Nordahl nylig la fram om spesialundervisning, understreket én ting, og det var at spesialundervisningen er veldig mangelfull i dag, bl.a. fordi man har for lave forventninger til de elevene som får vedtak om spesialundervisning. Man forventer rett og slett ikke at de kommer til å lære noe, og så blir de satt til å gjøre andre ting enn å fokusere på fagene og kompetansemålene. Det viser faktisk at vi skal være litt forsiktige med å stille lave forventninger til barn og til elever, for det kan være at det ikke hjelper dem i framtiden.

Kort til representanten Tvedt Solberg, som utfordret meg på ambisjoner framover: Fagfornyelsen, læreplangruppene som nå nedsettes, skal jobbe med nye læreplaner. Der er fagpersoner involvert, fagpersoner som vet hvordan de yngste utvikler seg. Ny lærerutdanning med mer praksis i barnehagen er et veldig godt virkemiddel, og ikke minst er det det jeg først og fremst vil trekke fram: utviklingen av lærerspesialistordningen innen begynneropplæring, det at vi får flere eksperter på hvordan de yngste barna utvikler seg i skolen. For det er ekspertene som skal ta avgjørelsene om hvilke metoder som brukes, ikke politikerne.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.