Stortinget - Møte tirsdag den 7. januar 2020

Dato: 07.01.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 121 S (2019–2020), jf. Dokument 12:14 (2015–2016) og Dokument 12:43 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:30:49]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Ulf Leirstein og Erlend Wiborg om ny § 85 a (om folkeavstemning) og Grunnlovsforslag fra Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe om nytt andre ledd i § 49 (folkeavstemning) (Innst. 121 S (2019–2020), jf. Dokument 12:14 (2015–2016) og Dokument 12:43 (2015–2016))

Talere

Eva Kristin Hansen (A) [] (ordfører for saken): I denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, og i Stortinget nå, behandler vi to grunnlovsforslag som omhandler folkeavstemning. Det er et forslag fra Ulf Leirstein og Erlend Wiborg om ny § 85 a, som i korte trekk går ut på at en tredjedel av Stortingets representanter innen en viss frist skal kunne kreve at visse vedtak i Stortinget blir lagt ut til en folkeavstemning. Det andre forslaget er fra Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe om nytt andre ledd i § 49, som innebærer at hvis minst hundre tusen statsborgere krever det, kan man gjennom folkeavstemning sette til side nye lovvedtak og vedtak om tilslutning til traktater. Forutsetningen for at folkeavstemningen skal være gyldig, er at minst 40 pst. av dem som er stemmeberettiget, har stemt.

Flertallet i komiteen viser til at begge disse forslagene vil kunne innebære en begrensning i lovgivers rett til å vedta lover og eventuelt vedta norsk tilslutning til internasjonale traktater. I Norge har det vært gjennomført flere rådgivende folkeavstemninger. Det er blitt gjort nettopp fordi Stortinget har vurdert at de sakene som er lagt fram til avstemning, har vært så viktige at man har bedt om folkets vurdering. Flertallet i komiteen synes at dette systemet har fungert godt. Stortinget har altså anledning til å legge saker ut til rådgivende folkeavstemning hvis Stortinget ønsker det.

Flertallet i komiteen anbefaler derfor at ingen av de to forslagene bifalles.

Vi har to mindretall i komiteen – ett som anbefaler at forslaget fra Leirstein og Wiborg bifalles, og et annet som anbefaler at forslaget fra Lundteigen og Toppe bifalles. Jeg antar at man selv vil redegjøre for sine standpunkter.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forslaget vårt gjelder nytt andre ledd i § 49, om folkeavstemning. Forslaget er inspirert – jeg understreker det – av det sveitsiske systemet med folkeavstemninger. Forslaget skal overflødiggjøre vedtakelsen av formelle lover gjennom folkeavstemning hver gang det viser seg ønskelig. Initiativ fra folk om folkeavstemning vil komplettere Stortingets rolle i vårt demokrati. Avstemningsresultatet kan være rådgivende eller bindende ut fra Stortingets avgjørelse. I 1994 var folkeavstemningsresultatet rådgivende sjøl om både Arbeiderpartiet og Høyre argumenterte for at det den gang skulle være bindende.

Forslaget gjelder traktater. Tema for folkeavstemningen er traktater, altså folkerettslig bindende avtaler mellom to eller flere stater. Andre navn for traktat kan være konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt eller protokoll. En traktat kan være bilateral, mellom to stater, eller multilateral, mellom flere stater.

Folket skal gjennom folkeavstemning kunne sette til side nye lovvedtak og vedtak om tilslutning til traktater. Folkeinitiativet må fremmes av minst hundre tusen statsborgere – jeg understreker ved underskrift, en underskrift som gir en kontrollerbar ID, slik at vi er sikre på at det er statsborgere som oppfyller rettigheter og plikter som står bak initiativet. Deltakelsen ved en folkeavstemning må være på minst 40 pst. av de stemmeberettigede. Jeg vil altså si at det er en høy terskel for at en skal kunne kreve en folkeavstemning. Og til dem som har harselert med forslaget og sagt at her kan en bare ha en Facebook-aksjon for å sette i gang dette: Nei, det er et helt annet alvor vi her snakker om.

Folkeavstemning skal altså i større grad bli en sikkerhetsventil i vårt demokrati, det skal være med på å skape debatt, og det skal ikke minst være med på å skape folkeopplysning. Jeg må si at folkeopplysning snart bør bli det nye slagordet innenfor det som alle snakker om, en kunnskapsbasert utvikling. På sentrale områder er den kunnskapen som danner grunnlag for utviklingen, i for svak grad til stede. Det vi snakker om her, vil medvirke til en folkeopplysning slik at vi kan få en reell kunnskapsframgang. Det vil føre til en vitalisering, det vil føre til større deltakelse i å ta stilling i viktige samfunnsspørsmål. Det er et positivt tiltak for å styrke demokratiet.

Jeg går da inn for å støtte forslaget som Kjersti Toppe og undertegnede har lagt fram, og jeg vil også støtte forslag nr. 3, fra SV, om en utredning.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi lever i en tid med økt press på folkestyret vårt fra flere hold. Det er en internasjonal trend, og noe som synes å gå igjen i den trenden, er at befolkningen opplever en økende avstand mellom makta og befolkningen, en økende avstand mellom de som styrer, og de som blir styrt, utfordringer mot legitimiteten i folkestyret vårt. Et litt personlig eksempel er fra min egen valgkrets og min egen hjemby, Sarpsborg, hvor vi har en valgkrets, Alvim, som de siste årene er blitt kjent fordi det er den valgkretsen som har lavest valgoppslutning. Det er en valgkrets med så lav valgoppslutning at man kan stille spørsmål ved om det i hele tatt er legitimt når altså under halvparten av de stemmeberettigede stemmer. Det er alvorlig. Heldigvis har gode krefter engasjert seg og sørget for en høyere valgdeltakelse – nå senest ved kommunestyrevalget. Likevel er det et talende eksempel på at noe av det vi tar for gitt ved folkestyret, er under press.

Hva er så svaret på et folkestyre som blir utfordret på flere forskjellige måter? Jo, det må være å utvide, fordype og forsterke det, gjøre det mer levende, la det være mer inviterende, og ikke minst også flytte beslutninger nærmere befolkningen.

SV ønsker et mer deltakende demokrati. Det er mange måter å få til det på som alle egentlig handler om et ganske enkelt og greit prinsipp om å gi mer makt og myndighet til befolkningen. Det kan gjøres lokalt gjennom at man inviterer befolkningen med på å lage budsjettet i kommunen – deltakende budsjettering, en modell som med stort hell brukes rundt omkring i verden, engasjerer befolkningen i de lokale politiske prosessene.

Det kan også styrkes gjennom mer bruk av folkeavstemninger. Det er et uttrykk for at folket inviteres med direkte i beslutningen av særlig viktige saker.

En tredje viktig måte å gjøre folkestyret mer deltakende på er å gi innbyggerne initiativ, det å la innbyggerne ta initiativ til saker. Derfor har SV programfestet at vi ønsker å gi innbyggerne en initiativrett til Stortinget, slik de har til kommunestyre og fylkesting – dersom man samler nok underskrifter, kan man få reist en sak for de folkevalgte. Akkurat den måten å gjennomføre folkeavstemninger på er ikke foreslått her i dag. Likevel velger SVs stortingsgruppe å anbefale å bifalle forslaget om at innbyggerne kan reise krav om folkeavstemning, altså forslag nr. 2.

Forskjellen mellom det forslaget og forslaget fra Fremskrittspartiet er at det er folket som skal ha initiativretten, det er ikke en mindretallsrett for stortingsrepresentanter. Man gir folket anledning til å reise en viktig sak. Det vil være en tydeligere myndiggjøring av befolkningen.

Men det er ikke et perfekt forslag. At tallet skal være akkurat 100 000, virker for meg litt merkelig, all den tid befolkningen utvikler seg og det blir flere av oss. Forslaget dreier seg også om en passiv, ikke aktiv, initiativrett, altså at folket kan stille seg imot noe som er i ferd med å innføres, og ikke heller ha anledning til faktisk å fremme nye saker for behandling til Stortinget. Det siste ville vært mer å foretrekke for SVs del.

Så til slutt, men ikke minst: En konsekvens av dette forslaget vil være at folkeavstemningen blir bindende. Det spørsmålet er ikke noe SV har tatt stilling til verken for eller imot, og det er kanskje hovedgrunnen til at vi i denne innstillingen ber om en utredning, all den tid vi ut fra innstillingen ser at selve grunnlovsforslaget ikke får det nødvendige flertallet grunnlovsmessig i salen. For det er mange sider, spesielt ved den delen av forslaget, som bør utredes nærmere. Det dreier seg f.eks. – og særlig – om menneskerettslige konsekvenser. Det vil bety en endring konstitusjonelt som man bør undersøke konsekvensene av. Likevel ønsker SV å signalisere at all den tid vi har en situasjon der folkestyret er under press, bør de folkevalgte være opptatt av å åpne for et mer deltakende demokrati, og det ønsker vi å vise ved at jeg anbefaler SVs stortingsgruppe å bifalle forslag nr. 2 i saken.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Ja, jeg ønsker å ta opp forslag nr. 2 og også forslag nr. 3.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Neste taler er Leif – nei, Ulf Leirstein!

Ulf Leirstein (uavh) []: Tusen hjertelig takk, president. Kjært barn har mangenavn!

Jeg ønsker å vise til grunnlovsforslag 12:14 for 2015–2016, om en ny § 85 a, om folkeavstemning. Det er det forslaget som undertegnede, sammen med representanten Erlend Wiborg, har framsatt, og som bygger på § 42 i den danske grunnloven.

Grunnlovsforslaget går ut på at en tredjedel av Stortingets representanter innen en viss frist skal kunne kreve at visse vedtak i Stortinget blir lagt ut til en folkeavstemning. Dersom det er flertall mot vedtaket, forkastes forslaget. Resultatet av folkeavstemningen vil være bindende. Det dreier seg med andre ord ikke om å gi folket en rett til å kreve at visse saker skal tas opp til folkeavstemning, såkalt folkeinitiativ, men om en rett for et mindretall i Stortinget til å ta opp som sak om man vil spørre folket gjennom en bindende folkeavstemning om vedtak i Stortinget i større, viktige saker.

Forslaget inneholder en rekke avgrensninger, bl.a. knyttet til statsbudsjettvedtak. Forslaget er likevel ikke ment å stenge for at Stortinget gjennom alminnelig vedtak kan gjennomføre folkeavstemninger også på de områdene der Stortinget anser dette som hensiktsmessig, hvis det er et flertall i Stortinget for det.

Demokrati betyr folkestyre, og det er derfor naturlig, slik jeg ser det, med en sikkerhetsventil som lar folket ta den endelige avgjørelsen i større saker. I Norge har jo heller ikke Stortingets flertall vært prinsipielt imot det å ta i bruk folkeavstemninger.

Det har vært avholdt seks rådgivende landsomfattende folkeavstemninger i Norge, de to første i 1905 om styreform og unionsoppløsningen, deretter i 1919, hvor det gjennom folkeavstemning ble innført brennevinsforbud, og i 1926, da det samme forbudet ble opphevet. Og så har vi de to siste om norsk medlemskap i EF og EU, i 1972 og i 1994. Det at folket får si sin mening direkte i større saker gjennom en folkeavstemning framfor kun gjennom indirekte valgte representanter, handler om å styrke demokratiet, og vi legitimerer vår styreform ytterligere. Som folkets representanter bør man ikke være bekymret for å lytte til folkets mening og rette oss etter folkemeningen.

Det finnes gode eksempler på rike og velfungerende demokratier som lar innbyggerne delta direkte i demokratiet gjennom folkeavstemninger. Ett eksempel er Sveits. Jeg har funnet tall som viser at man der fra 1848 til slutten av 2004 til sammen hadde holdt 531 føderale folkeavstemninger, og det blir fortsatt holdt jevnlige folkeavstemninger om viktige samfunnsspørsmål. Det er slik i det systemet at en viss andel av innbyggerne kan kreve å få saker lagt fram for folkeavstemning, som parlamentet da må følge opp. Det er et direkte demokrati, som fungerer, som har satt seg, og som har vært utprøvd gjennom mange år i Sveits.

At vi kan innføre det samme systemet i Norge over natten, har jeg dessverre ingen tro på. Jeg tror vi må gå litt langsommere fram. Derfor tenker jeg at dette grunnlovsforslaget, som jeg selv har vært med på å framsette, vil medføre en noe større åpning for gjennom Grunnloven å få debatt om flere folkeavstemninger og forhåpentligvis få gjennomført flere folkeavstemninger.

Det å gi folket mer makt kan oppleves brysomt av enkelte. Jeg hører stadig vekk i debatter at mange mener at siden man har fått tilliten som folkevalgt gjennom valg, har man også fått fullmaktene i den gjeldende perioden. Det er etter min oppfatning ikke slik man bør forvalte den tillit man får gjennom valg, tvert imot burde man spørre velgerne oftere om deres mening gjennom folkeavstemninger – og følge resultatet. Et godt ordtak er at man burde se på innbyggerne som sine herrer og ikke som sine tjenere.

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av at vi skal ha et mer direkte demokrati. Det betyr også å åpne for større grad av folkeavstemninger.

Grunnlovsforslaget vi nå debatterer, bygger på en etablert og velprøvd praksis fra Danmark, og det er etter undertegnedes oppfatning gode erfaringer med den bestemmelsen i vårt naboland. Paragrafen antas å ha stor indirekte betydning, da forhandlingsklimaet mellom ulike partier og politikere hele tiden vil sørge for at de har i bakhodet at et mindretall kan fremme en sak for folket til vurdering i en folkeavstemning. Dette kan skape bedre prosesser og minner konstant politikerne i Danmark om viktigheten av å ivareta folkets interesser. Et system som foreslått i dette forslaget vil også stimulere interessen for politikk og samfunnsstyring, fordi det vil kunne gi den enkelte velger mulighet til å medvirke direkte i avgjørelsen – også mellom valg.

På sikt mener vi som er forslagsstillere, at det forslaget vi fremmer, vil kunne påvirke legitimiteten og muligheten til å opprettholde et velfungerende demokrati. Det er med andre ord på høy tid med en demokratireform, en reform for folket, der folket – og ikke politikerne – settes i sentrum.

Stortinget har allerede sett viktigheten av folkeavstemninger i lokale spørsmål i kommunene, og jeg er glad for at vi lovfestet retten til lokale folkeavstemninger i 2009. Nå er det på tide å ta neste steg i demokratiseringsprosessen og sørge for at folket får større rettigheter også nasjonalt, ved å grunnlovfeste en rett til bindende folkeavstemninger i den norske Grunnloven.

Med dette tar jeg opp det forslaget jeg har referert til.

Jeg har også lyst til å knytte et par kommentarer til de to andre forslagene som er framsatt, det opprinnelige grunnlovsforslaget fra Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe, som fremmes av SV i salen i dag, og tilleggsforslaget fra SV, hvor man ber presidentskapet gjennomføre en utredning. Etter å ha sett på dette må jeg si at jeg synes det er gode forslag.

For det første er det veldig bra hvis vi kunne få en modell hvor et visst antall underskrifter fra innbyggerne krever en sak lagt fram for folkeavstemning, og forslaget fra Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe er et godt forslag som også er helt i tråd med det partiprogrammet jeg selv har stilt til valg til Stortinget på gjentatte ganger. Jeg skjønner at det ikke blir vedtatt, men jeg synes det likevel er naturlig at jeg gir min støtte til forslaget, siden det er i tråd med det jeg alltid har ment.

Så har vi forslaget fra SV, og jeg synes representanten Øvstegård har kommet med gode argumenter for det. Det burde egentlig være noe som hele Stortinget sluttet opp om: at man nå fikk en utredning for å se på om man får alle de utfordringene ved å innføre større grad av folkeavstemninger som mange hevder. Da ville vi ha fått en god utredning på det, og vi kunne ha fått en spennende debatt i neste stortingsperiode om hvilke muligheter det er for at man i større grad kan ta i bruk folkeavstemninger. Så jeg har også lyst til å gi min støtte til det forslaget, som er fremmet som forslag nr. 3 i saken.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp det forslaget han refererte til.

Petter Eide (SV) []: Godt nytt år til presidenten også.

Jeg velger nå å konsentrere meg om forslaget fra Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe og begrunne hvorfor vi støtter dette. Vi har også fremmet vårt eget anmodningsforslag. Forslaget her handler om at folket gjennom folkeavstemning kan sette til side nye lovvedtak om Norges tilslutning til ulike former for traktater.

Som representanten Øvstegård har snakket godt om, støtter SV prosesser med å utforske vårt demokrati og også utforske og finne ut nye måter å avholde folkeavstemninger på. Så vi støtter intensjonen i dette forslaget. Jeg må innrømme at jeg var ganske sterkt imot dette forslaget, men jeg lot meg overbevise gjennom behandling i flere gruppemøter i SV, og vi ble enige om at vi kunne støtte dette på en slags intensjonell basis, men med den sikringen som ligger i forslag nr. 3, om at dette skal utredes. Jeg skal forklare litt hva som ligger bak dette.

Selv om vi støtter forslaget til Lundteigen og Toppe her, innebærer dette forslaget en rekke ganske problematiske forhold, spesielt på tre områder – for det første det rent konstitusjonelle, så det folkerettslige, og det tredje, som er knyttet til dette mindretallsinitiativet. Jeg skal ta for meg disse tre forholdene.

Forslaget innebærer et nytt folkeavstemningsinstitutt som også kan innebære bindende folkeavstemninger. I Norge er det slik i dag at Grunnloven er bygd på en arkitektur av tre statsmakter, storting, regjering og domstoler, og det er i maktbalansen mellom disse tre statsmaktene vårt demokrati er utformet. Dette kan vi i Stortinget veldig godt, og representanten Lundteigen er jo ekspert på det.

Ved å innføre et folkeavstemningsinstitutt som er bindende, forrykkes maktbalansen mellom de eksisterende statsmaktene. På hvilken måte skal da bindende folkeavstemninger kunne finne sin plass i maktbalansen mellom storting, regjering og domstoler? Det er ikke utforsket i dette forslaget, men det er klart at dette vil innebære at man på en måte rokker ved maktbalansen mellom disse tre statsmaktene. Dette er jo ikke så enkelt som det er i dag, der f.eks. Stortingets budsjettvedtak og lovvedtak er rettslig bindende for regjeringen, mens Stortingets anmodningsvedtak ikke er rettslig bindende for regjeringen, det er kun politisk bindende. Så det er stor forskjell på det og det å ta initiativ til mer bruk av rådgivende folkeavstemninger, for rådgivende folkeavstemninger er kun politisk bindende, mens såkalt bindende folkeavstemninger også vil være rettslig bindende og vil måtte finne sin plass i Grunnloven og i maktbalansen mellom de tre statsmaktene. Derfor er det helt avgjørende for oss for å kunne støtte et sånt forslag at vi får en utredning som utforsker de konstitusjonelle konsekvenser av dette forslaget og nærmest skriver om Grunnloven sånn at vi får en ny arkitektur i maktbalansen mellom de eksisterende statsmaktene som dette forslaget vil rokke ved.

Når det gjelder det folkerettslige, vil dette forslaget omhandle ulike former for traktater, slik representanten Lundteigen redegjorde for i sin gode innledning. Det er ikke til å stikke under stol at for Lundteigen og Toppe er det nok traktater knyttet til EU og EØS som er det mest sentrale, men vi må også være klar over at dette forslaget, slik det nå er utformet, også kan innebære tilsidesetting av nye traktater, f.eks. gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon, altså Europarådet. Da er vi inne på et problematisk område, for mener vi faktisk at vi skal kunne ha et institutt som har anledning til å sette til side vår tilknytning til nye vedtak eller nye traktater i Den europeiske menneskerettskonvensjon?

La meg bare ta et eksempel. For to år siden vedtok Stortinget den såkalte Istanbul-konvensjonen, som er en europarådskonvensjon, som omhandler ulike tiltak for å beskytte kvinner mot vold og voldtekt. Gjennom ratifiseringen i Stortinget forpliktet Norge seg til denne, men den ble, på samme måte som ved et EU-direktiv, nærmest automatisk tatt inn, nettopp fordi den var arbeidet gjennom i Europarådet. Mitt spørsmål går til forslagsstilleren: Kan man da tenke seg at et mindretall på hundre tusen middelaldrende menn tar initiativ til å sette Istanbul-konvensjonen, som er en ny traktat, ut til folkeavstemning og dermed så tvil om Norges forpliktelser når det gjelder å beskytte kvinner mot vold og voldtekt? Det vil være konsekvensen av et sånt forslag, nettopp også fordi dette mindretallet, som er definert til hundre tusen, definitivt ikke er et representativt utvalg, men i realiteten kan være hvem som helst, og kan være en kampanje ut fra noen bestemte interesser.

Så det er viktig at vi får sett nærmere på de folkerettslige konsekvensene av dette forslaget. Jeg er personlig mest opptatt av at dette forslaget ikke skal ramme Norges forpliktelser på menneskerettighetsområdet – derfor også forslag nr. 3, at vi må se på de folkerettslige og menneskerettslige konsekvensene av det.

Til forslagets del om mindretallsinitiativ: Et initiativ tatt av hundre tusen personer i Norge gjelder under 1 pst. av de stemmeberettigede i Norge. Vi må drøfte om vi synes det er godt demokrati at man kan organisere en type kampanje og få mobilisert hundre tusen mennesker til et sånt initiativ. Jeg synes ikke det er helt uproblematisk, og i tråd med det Øvstegård sa, er det tallet litt konstruert. Vi er nødt til å diskutere om vi synes det kan være riktig.

La oss nå si, igjen, at Europarådet innfører en ny konvensjon i EMK som handler om f.eks. metoo, som handler om å forby ulike former for trakassering av kvinner. Dette innføres som en ny artikkel i EMK – det er ikke usannsynlig at det vil komme. Da kan en gruppe i Norge ta et initiativ og sette dette forslaget ut til folkeavstemning, og det kan være en ikke-representativ gruppe, f.eks., igjen, av middelaldrende menn, som kan sette fram dette forslaget for å trekke Norge vekk fra den delen av EMK som omhandler dette metoo-forslaget. Jeg synes det i dette tilfellet ville være veldig problematisk og også sende veldig krevende signaler til Europarådet og dem som sitter og forvalter EMK, om hvilke forpliktelser Norge ønsker å påta seg når det gjelder dette.

Alt i alt – SV støtter intensjonen i forslaget fra Lundteigen og Toppe. Vi synes det er viktig å utforske nye former for et direktedemokrati gjennom folkeavstemninger. Det er bra. Men forslaget er noe uferdig og mangler en godt nok gjennomtenkt vurdering av konsekvensene, spesielt for tre områder.

Det ene er det konstitusjonelle, som går på hvordan dette forslaget vil forrykke maktbalansen mellom eksisterende statsmakter.

Forslaget mangler også en presisering av hvilke folkerettslige konsekvenser det vil ha. Hvordan vil dette forslaget kunne knyttes til Norges internasjonale forpliktelser, og hvordan vil det kunne brukes, eventuelt misbrukes, til å trekke Norge vekk fra ulike menneskerettighetsforpliktelser?

Det tredje er knyttet til mindretallsinitiativet. Vi er nødt til å se på demokratiutformingen ved nettopp dette, slik at vi sikrer at ikke en svært lite representativ gruppe kan ta initiativ til f.eks. å trekke Norge ut av vesentlige menneskerettighetsforpliktelser.

Vi vil likevel støtte forslaget, vi vil bifalle forslaget til Senterpartiet, men under forutsetning av at det blir gjort en utredning, slik at alle disse aspektene jeg har tatt opp, blir sett nærmere på.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Som jeg sa i min innledning, støtter jeg SVs forslag om en utredning. Det vi erfarer i samfunnet generelt og også her i salen, er en gryende forståelse og respekt for det vi diskuterer. Det er en strømning som ser at det er behov for å komplettere det systemet vi har.

Jeg er den første til å innrømme det som representanten Petter Eide sa, nemlig at spørsmålet om et bindende folkeavstemningsinstitutt og forholdet til maktbalansen er et veldig krevende spørsmål. Derfor sa jeg også i min innledning at avstemningsresultatet kan være rådgivende bindende ut fra Stortingets avgjørelse, altså en klargjøring av spillereglene for saken. Det er opplagt at det fra Senterpartiets side har vært mest påtrengende med tanke på det vi snakker om her av traktater, EU/EØS-traktater. Men det er også klart, det som representanten Eide sa, at menneskerettighetsspørsmål også i høyeste grad er aktuelle – og meget krevende.

Det blir sagt her fra representanten Eide at et slikt folkeavstemningsinstitutt kan innebære at en løper en risiko ved at norske myndigheter fatter vedtak som er problematiske med tanke på menneskerettighetssituasjonen. Ja vel, det er en del av det en skal forsøke å forhindre gjennom en opplyst debatt og dermed få en delaktighet fra innbyggernes side i slike vesentlige spørsmål på en helt annen måte enn det vi opplever i dag. Det er en veldig liten gruppe mennesker som i dag deltar i den typen diskusjoner og er klar over de forpliktelsene og de konsekvensene som slike traktater og avtaler innebærer. Jeg vil i demokratiets navn si at det vi her snakker om med dette initiativet – et folkeavstemningsinitiativ – vil kunne medvirke til å gjøre noe med dette, sånn at vi får en kvalitetssikring av de vedtakene som blir gjort.

Når det gjelder det siste punktet som ble nevnt, at det kan være en lite representativ gruppe som kommer opp med dette, kommer en tilbake til den gruppen som jeg sjøl representerer, nemlig middelaldrende menn, at det er en gruppe som det er noe spesielt ved, og det er det vel. Det er vel noe spesielt ved de fleste grupper, men det er noe spesielt negativt ved middeladrende menn. Jeg har tidligere sagt det utenfor denne talerstolen, og jeg blir egentlig inspirert til å si det herfra også, at det kan hende at middelaldrende menn har erfaring, og at det kan være en fordel i en del situasjoner at en har erfaring. Det kan også være at middelaldrende menn tør å stå opp mot makteliter og personer i større grad enn yngre personer. Det gjelder både kvinner og menn. Men poenget var at en liten gruppe ikke er representativ. Nei vel, men det er jo det som er kjernen i saken, nemlig at når det er en høylytt, ikke representativ liten gruppe som krever en slik sak, vil den gruppen få sin korrigering gjennom avstemningsresultatet. Dette er demokratiet i sin kjerne.

Michael Tetzschner (H) []: Utover saksordførerens oppsummerende bemerkninger vil jeg bare si at en av grunnene til at denne debatten ikke har inkludert noe særlig med innlegg fra dem som står fast på ordningen slik den er, altså vår styringsordning, kan være at forslaget ikke ser ut til å få noen særlig oppslutning. Jeg vil allikevel – siden noe av debatten har dreid seg om alle disse innbilte fordelene ved å utfordre det representative systemet, hvilket forslagene åpner for – si at historisk sett har folkeavstemninger ligget klart på kollisjonskurs med det representative systemet. Vi har til og med grelle eksempler på at nettopp folkeavstemninger har vært brukt for å legitimere autoritære maktpersoners mulighet til å styre utenom eller på tvers av demokratiske institusjoner – eller til og med nedlegge dem. Det burde faktisk bekymre forslagsstillerne mye mer. Så fremfor en stor og omfattende utredning som noen tar til orde for, bør man faktisk se i historiebøkene hvordan folkeavstemninger egentlig har vært brukt på bred front til å understøtte stemningsbølger benyttet av et propagandaapparat til fordel for autoritære personer som senere også har avskaffet enhver institusjonell demokratisk styreform. Vi merker også at jo mer disse tankene utvikles i salen her, ved at man må ta forbehold om hvilke typer saker, hvem som eventuelt kunne tenkes å utgjøre disse initiativgruppene, osv., ser man også hvilket villniss man beveger seg inn i.

Dette er mer et markeringsinnlegg for å si at grunnen til at vi ikke engasjerer oss på bred front mot dette, er at det har dårlige utsikter til å bli vedtatt, men jeg vil med dette innlegget også fremføre en kraftig reservasjon mot hele tenkningen i forslagene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel