Jette F. Christensen (A) [11:48:45] (ordfører for saken): Siden Norge er så lite og verden så stor, er det da i det hele tatt noen vits i å gjøre en forskjell? Det er en samlet komité som har landet på at svaret på det bør være ja, og det er jo trygt.

På vegne av komiteen vil jeg takke for Meld. St. 27 for 2018–2019, om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Den kom akkurat da vi trengte den. Den liberale, regelstyrte verdensordenen som har tjent oss vel siden annen verdenskrig, står på vaklende grunn. Maktbalansen i verden har endret seg, handelsinteresser og motsetninger mellom Kina og USA som ikke fantes da systemet vi baserer vår åpne økonomi på, ble laget, preger den globale verdensorden.

Internasjonale avtaler forlates av land som tidligere bar dem fram. Klimaspørsmålet er et veldig godt eksempel på problemer som ikke var i bevisstheten da systemene vi har for å løse felles problemer, ble rigget. Bistand fungerer heller ikke på samme måte som før, verken når det gjelder måloppnåelse, eller som valuta for politisk innflytelse.

Meldingen peker på seks hovedutfordringer for det multinasjonale systemet i dag. Dette er komiteens forkorting, men jeg vil gjenta dem her for å ha et bakteppe for hva det egentlig er snakk om.

1. Maktforholdene i verden er i endring.

2. Større land løser flere problemer bilateralt framfor multilateralt.

3. Liberale verdier, normer og rettigheter er under press.

4. Det er økt ulikhet innad i land og mistillit til globalisering.

5. Det er manglende representativitet og effektivitet.

6. Verden har problemer det haster med å løse i fellesskap, men som det multilaterale systemet ikke er rigget til å løse.

Meldingens gjennomgang av situasjonsbeskrivelsen og utfordringene er veldig god, men den er ikke utfyllende, og det vil den aldri være. Komiteen deler verdensbildet til regjeringen, men har ikke mulighet verken her eller i innstillingen til å gjennomkommentere alt. Heldigvis er dette starten på en bredere utenrikspolitisk debatt, og det skal jeg komme tilbake til.

Vi har rigget vår utenrikspolitikk etter hva som framhever en regelstyrt og forutsigbar verdensorden basert på våre verdier, fordi det gagner oss. For om man ikke er så opptatt av verden for øvrig, kan man være opptatt av hvordan man har det selv. Vår velferd, sikkerhet og internasjonale innflytelse er skapt og er avhengig av det multinasjonale systemet. Vår åpne økonomi er avhengig av internasjonalt handelssamarbeid og regelstyring. Fremme av folkeretten, menneskerettighetene, utvikling og stabilitet er kjernen i norsk utenrikspolitikk fordi vår rolle i verden, vår økonomi og vår sikkerhet hviler på disse pilarene. Derfor er det avgjørende for Norge å sikre det multinasjonale systemets framtid.

I dag bruker toneangivende land og framvoksende makter det multilaterale systemet til å fylle det med nytt innhold, og de etablerte verdiene systemet bygger på, er flere plasser i opposisjon. Norske interesser og overholdelse av menneskerettighetene utfordres gjennom det multilaterale systemet når det brukes til å legitimere maktmisbruk. Derfor må Norge jobbe for at de bevarer sin funksjon og legitimitet. Det er altså ikke nok bare å kjempe for deres eksistens, man må kjempe også for deres innhold.

Vi er som sagt enige om mye, men det er to ulike flertall jeg vil bruke for å underbygge at vi trenger en bredere debatt om utenrikspolitikk i denne salen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen trekker fram norske kandidaturer, formannskap og styreplasser som et virkemiddel Norge har for å påvirke. Flertallet slutter seg til dette og vil bruke anledningen til å uttrykke at det er et samlet storting som mener at det norske kandidaturet til FNs sikkerhetsråd gir en spesiell mulighet til å støtte opp om FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet, samtidig som det gir mulighet for bedre å fremme norske interesser. Flertallet mener Norge bør og kan stille opp, foreslå løsninger og påvirke de andre medlemmene i et forum vi er avhengige av skal fungere bedre og mer åpent. Det er en samlet komité som slutter seg til linjen om å være aktiv på reformfronten innenfor WTO, Europarådet, NATO og FN. For å forsvare og bevare må vi sikre at organisasjonene fungerer etter hensikten.

Men så er det flertallet som viser til at meldingen slår fast at FNs sikkerhetsråd og dets arbeidsmetoder trenger en reform. Komiteen mener at løsningen på problemene handelskonflikten mellom USA og Kina har skapt, ligger i å styrke og reformere WTO, ikke svekke organisasjonen. Komiteens flertall, alle utenom medlemmet fra SV, mener at det at enkeltland samarbeider seg imellom, ikke er problematisk. Eksempelvis skal og bør Norge også framover pleie et godt bilateralt samarbeid med USA, samtidig som vi er alliert i NATO. Dette gir ingen motsetning, skriver flertallet i merknadene.

Et annet flertall igjen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at bilateralisme forkledd som multilateralisme er et økende problem. Dersom en struktur utgir seg for å være et fellesskap med byrdefordeling, men i realiteten er kontrollert av bare én part, svekker det tilliten til det etablerte multilaterale systemet. Et eksempel på dette er Belt and Road Initiative, Kinas silkevei-initiativ, en rekke bilaterale avtaler der Kina nyter stor kontroll og økonomisk makt.

Dette flertallet mener at målene for den liberale verdensordenen har vært og må fortsette å være mer demokrati, transparens, ansvarlighet og stabilitet. I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk, skapes det flere steder inntrykk av at multilateralisme er en motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier. Dette flertallet mener tvert imot at det nettopp er gjennom det multinasjonale systemet utfordringer enkeltland har, men som deles av flere, kan løses.

Det er nettopp de ulike flertallene her som danner grunnlaget for et av forslagene. For hva er en norsk interesse? Den har blitt definert i Meld. St. 18 for 2008–2009. Der defineres den som verdibasert og ikke statisk. Den defineres som sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, klima og miljø, internasjonal organisering, strategiske og operative utfordringer.

Det er en samlet komité som mener at det er behov for en oppdatert definisjon og beskrivelse av hva norske interesser er, og hvordan de skal forstås. Det kan godt være at de skal forstås på akkurat samme måte som i dag, men den diskusjonen trenger vi å ta.

Når stater ikke støtter opp om det multilaterale systemet, svekker det innbyggernes tillit til det. Problemet kommer når innbyggerne opplever at de har problemer som systemene ikke klarer å løse. I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk handler om landet selv, skapes det et inntrykk av at det er en motsetning. Da kan resultatet bli et økt ønske om proteksjonisme.

Det er en samlet komité som deler meldingens beskrivelse av at mye av misnøyen med effekten av globalisering kan skyldes manglende eller dårlig fordelingspolitikk i statene. Det er et veldig godt utgangspunkt for videre diskusjon. Populistiske strømninger innad i land svekker også regjeringers evne til kompromisser, som multilaterale avtaler i flere tilfeller krever. Internasjonale fellesskapsløsninger framstilles som noe som påtvinges nasjonalstater.

På vårt eget kontinent opplever flere land begrensninger i menneskerettighetene og i demokratiske strukturer. Når politikere i enkeltland svikter, må storsamfunnet være der og stille opp. Kort sagt kan det oppsummeres med at vi må kjempe for de avtalene og samarbeidene vi har. Vi kan godt lete etter nye for å løse nye problemer, men vi må kjempe kamper om igjen, for ingenting er vunnet for alltid.

I meldingen varsler regjeringen en gjennomgang av bruk av fond som kanal for norsk bistand, med mål om å identifisere gode og effektive fondsmekanismer. Den endrede situasjonen i bistandsstrukturen kan ha skapt et behov for en tilsvarende gjennomgang av hele den norske innretningen for bistand og bidrag, for verden er i endring også på dette feltet.

Vekst i antall private aktører gjør bistand relativt mindre viktig over tid. Reduksjonen i kjernebidrag og økningen i frivillige og øremerkede bidrag gjør at multilaterale organisasjoner i mindre grad er bærere av universelle normer eller føler seg bundet til å være det.

Effekten av norsk støtte til FN, i tillegg til de politiske realitetene, har vært en mulighet til å konvertere økonomisk kapital til politisk kapital og mulighet til påvirkning. Flertallet mener at utviklingen mot mindre kjernestøtte og mer prosjektrettet bistand internasjonalt gjør at økonomiske bidrag er vanskeligere å omsette til direkte innflytelse enn tidligere. Derfor trenger vi en ny diskusjon.

Skal vi øke støtten til organisasjoner som bidrar til regelutvikling? Skal vi snevre inn dagens bidrag til multilaterale organisasjoner? Skal vi endre konsentrasjonen av bistand til færre land for å øke resultatene, eller bruke bistand for å bygge partnerskap i Asia, Afrika og Latin-Amerika? Skal norsk bistand i større grad kanaliseres til temaområder vi har særlige muligheter til å bidra på, som institusjonsbygging, etablering av demokratiske kontrollfunksjoner og etablering av rettferdige skattesystemer?

Flertallet mener dette er spørsmål som krever oppdaterte drøftinger og svar i lys av situasjonen meldingen beskriver. Vi trenger en fullstendig gjennomgang av norsk bistand.

Jeg vil nå forklare hvorfor Arbeiderpartiet ikke har gått inn i merknaden til flertallet som viser til at norsk støtte til multilaterale bistandsorganisasjoner må være betinget av at disse faktisk bidrar til økonomisk utvikling. Det er fordi vi ønsker en fullstendig gjennomgang av all effekt.

Nå skal jeg også gå kjapt inn på tre områder der Arbeiderpartiet er en del av mindretallet.

Det ene er i forbindelse med at vi mener Norge må være til å stole på. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser til «Veivalg»-meldingen, der vårt kandidatur til formannskapet i OSSE ble løftet. Det var en enstemmig utenriks- og forsvarskomité som sluttet seg til det, men kort tid før den formelle beslutningen skulle tas, meddelte regjeringen at den likevel ikke var kandidat eller ville påta seg formannskapsvervet i 2020. Både våre internasjonale partnere, Stortinget og offentligheten må kunne forvente at en regjering har gjennomført grundige vurderinger når en går bredt ut med nyheten om at Norge skal ta ansvar og påta seg et formannskap.

Medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV viser også til den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Disse medlemmene mener at Norge bør styrke sin representasjon i slike forhandlinger.

Det tredje er at de samme medlemmene mener at forholdet mellom bistand og långivning må bli drøftet som en del av regjeringens varslede gjennomgang av bruk av fond.

Så viser de samme medlemmene til meldingens påstand om at Norge ikke er en tung nok aktør til å kunne påvirke hvordan stormaktene forholder seg til multilateralt samarbeid. Disse medlemmene mener at vi ikke har noe annet valg enn å prøve.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV, fremmer forslag til vedtak I:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken.»

Jeg vil til slutt ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av hvordan norsk utviklings- og bistandspolitikk best gir effekt og virker i det endrede globale landskapet, også som virkemiddel for påvirkning i multilaterale organisasjoner og sett i forhold til private investeringer.»

Michael Tetzschner (H) [12:01:53]: Først vil jeg rette en takk til saksordføreren for et utmerket samarbeid i komiteen om meldingen og en veldig samvittighetsfull og real fremstilling av både flertallssynspunkter og noen mindretallssynspunkter i innstillingen i dag.

Det er jo slik at man, når man får sakene litt på avstand, opp mot debatten, ser at man kanskje på noen punkter kunne – hvis det var det om å gjøre – samarbeidet ytterligere for å få til felles standpunkter, og jeg tror fortsatt vi skal glede oss over at det er bred tilslutning til hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Så kan vi se at det er en del forskjellig vektlegging på hvor vi skal videre, og kanskje også litt forskjell på synet på de økonomiske og internasjonale utviklingstrekkene.

Vi er enig i de hovedproblemstillinger som meldingen trekker opp, som bør gjøre at Norge stadig oppdaterer og evaluerer sine egne interesser i et større internasjonalt bilde. Jeg bare nevner – for sammenhengens skyld – det vi har pekt på, og som meldingen peker på, at maktforholdene i verden er i endring. Større land løser flere problemer bilateralt fremfor multilateralt. Liberale verdier, normer og rettigheter er under press. Økt ulikhet innad i land og mistillit til globalisering – i varierende grad, riktignok – er et fenomen. Samtidig mangler representativitet og effektivitet. Og til slutt har vi klimaspørsmålet, som en påminning om at det haster å finne felles løsninger som rekker utover landegrensene.

Når det da blir spørsmål om hvordan vi griper dette an, må jeg likevel stille spørsmålet fra mitt ståsted: Hvor lenge kan Norge unnlate å ta opp sitt forhold til EU? Vi er økonomiske medlemmer i det indre markedet, men vi ser jo stadig at den form for multilateralisme som vi ellers priser på et veldig overordnet nivå, møter, skal vi si, skepsis og direkte politisk opposisjon, også i denne sal. Der EU utvikler en energipolitikk der vi etablerer grenseoverskridende kabler som sikrer energiforsyningen i Europa, der snakker vi om et praktisk samarbeid som møter problemer i denne sal.

Jeg har vært inne på den tanken at den kanskje ikke er så fulltonende, denne hyllesten til det internasjonale og multilaterale samfunn. De som vil overbevise seg om dette, kan se nærmere på fellesmerknaden fra Senterpartiet og SV. Nå har jo slike særmerknader en tendens til å forsvinne, men jeg synes allikevel at de som kunne bekymre seg for hvordan en annen regjering ville tilnærme seg disse spørsmålene, absolutt bør se på SV og Senterpartiets fellesmerknader. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti «mener at «den liberale verdensordenen» ikke kan omtales som et enhetlig sett av politiske ideer». De mener videre at den representerer en

«økonomisk liberalisme som i utviklingspolitikk vektlegger privatisering, frihandel og kutt i offentlige utgifter. Spesielt gjennom strukturtilpasningsprogrammene som ble innført fra Bretton Woods-institusjonene overfor utviklingsland på 80- og 90-tallet i kjølvannet av gjeldskrisen, la de multilaterale organisasjonene et enormt press på utviklingsland for å privatisere viktige fellesgoder, åpne sine markeder, eksportrette næringer, og også å bygge ned velferdstjenester gjennom krav om kutt i offentlige utgifter. Disse medlemmer mener det er et paradoks at en av de viktigste satsingene i norsk bistand det siste tiåret er nettopp Skatt for utvikling, en målrettet politikk for å bygge opp skattebasene i utviklingsland som i sin tur kan bidra til å bygge ut velferd, infrastruktur osv., kan ses som en motsats til den politikken som ble ført de foregående tiårene.»

Jeg skal ikke referere mer her, men det er tydelig at det nettopp er Bretton Woods-institusjonene, IMF og Verdensbanken, som da skal være årsaken til verdens begredelige situasjon. Men det er jo ikke slik disse landene selv ser det. Også disse landene, på tross av ulike styringstradisjoner, har blitt en del av det internasjonale varebyttet og en del av den internasjonale økonomien som har løftet hundrevis på hundrevis av millioner fra fattigdom. Så har de fått et annet problem, og det er selvfølgelig hvordan inntektsfordelingen skjer innad i landet, men det er først og fremst et nasjonalt politisk ansvar. Vi kan konstatere at selv gjennom disse krisene som vi har kalt disse midlertidige tilbakeslagene i verdensøkonomien, har verdensøkonomien hatt en vekst og dermed også ført til en velstandsøkning som har endret livsbetingelsene for utrolig mange på vår klode.

Samtidig er det de samme partiene, SV og Senterpartiet, som ellers er store helter når det gjelder klimapolitikken, som også vil markere avstand til de energiløsningene som Norge kan bidra til gjennom et liberalisert energimarked. De er imot de konkrete løsningene, og samtidig vil de gjennomføre en slags proteksjonisme på norsk, enda vår økonomi jo er helt avhengig av at vi får avsatt våre varer i en åpen verdensøkonomi.

Så kan man også spørre: Hvorfor har de glemt hele Øst-Europa, det tidligere Øst-Europas utvikling? Den gikk fra planøkonomi og bidro for det første til øyeblikkelig nedstenging av utrolig miljøbelastende industri i tidligere Øst-Tyskland, men også i de andre, mindre utviklede industrilandene. Det gjør at man i Europa har et bedre grunnlag for å gjøre de ytterligere kuttene som skal til, og som EU også samarbeider om.

Så jeg er optimist, særlig når det gjelder den regionale regeldannelsen og rettsdannelsen som vi har i vår egen verdensdel. Jeg er kanskje ikke så mye optimist når det gjelder FN-systemets evne til å reformere seg selv, bli mer effektivt og få en representativitet som øker legitimiteten blant medlemslandene. Vi ser hvordan det multilaterale fellesskapet også åpner for land som ikke har noe som helst ønske om å fremme en økonomisk liberalisme, tankefrihet eller demokrati. Man ser hvordan sterkt strukturkonservative araberland de siste årene har befolket FNs organisasjoner for menneskerettigheter for å blokkere dem for reelt utviklingsarbeid. Så det er mye Norge må ta fatt i som en aktiv aktør i FN-systemet. Min oppskrift er ikke at Norge skal trekke seg ut, men tvert imot være aktiv på alle de fronter og i alle de organisasjonene som Norge tilbys både medlemskap i og, når det passer, også førende og ledende stillinger, fordi vi har noe å bidra med ut fra både vår situasjon, våre interesser og ikke minst vår tradisjon for samarbeid og demokrati, som vi er sammen om her i Norden.

Flere av disse tingene er interessante, og vi kan sikkert komme tilbake til dem i debatten. Og på tross av de kritiske bemerkningene overfor et par av våre spesielt proteksjonistiske hjemmepartier må jeg si at jeg gleder meg over at det i denne saken er et bredt stortingsflertall for hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:10:55]: La meg først bemerke at jeg registrerer at det ikke finnes noen på min venstre side her, som vanligvis har stor interesse av å skrive mye om utenrikspolitikk i sine medier, men de er ikke så veldig opptatt av Norges politikere og hva de skulle mene i denne saken. Det synes jeg er litt interessant.

Jeg vil også takke saksordføreren for en veldig god jobb og inkluderende arbeid. Jeg synes det har vært veldig viktig. Mitt budskap vil nok stå litt i kontrast til den forrige representantens budskap, men det vil man etter hvert få høre.

Noen ganger er norsk politikk preget av gjennomgående svada. Formuleringer er så runde, meningsløse og ufarlige at hele verden kan gi sin hyllest. Formuleringen under, som er hentet fra meldingen vi i dag behandler, er et slikt eksempel:

«Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste årene er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.»

Et sentralt mål er med andre ord absolutt alt. Ingenting er utelatt, og det finnes heller ingen prioritering. Alt er like viktig. Samtidig sier regjeringen at den også har flere mål, og hvorvidt disse er sentrale, nevnes ikke.

Regjeringen tar det for gitt at verden blir et bedre sted dersom vi alle forholder oss til internasjonale institusjoner som gir udemokratiske og totalitære land innflytelse. Det er en påstand, en påstand som ikke er basert på empiri. Det er faktisk en udokumenterbar påstand at en organisasjon som FN skaper større forståelse mellom folk og mindre ufred i verden. Det er ikke gitt at ledere eller utsendinger til FN som ikke har et legitimt mandat fra sitt eget folk, skaper en mer fredfull verden.

Festtalene om internasjonal forbrødring og dialog lyder hult og blir uten reelt innhold når statsledere legitimerer sitt ofte hatefulle budskap ved å benytte FNs talerstol, samtidig som verdens demokratiske ledere ikke tar til motmæle.

Det vi imidlertid vet, er at en grenseløs tro på globalismen fører til store migrasjonsstrømmer fra sør til nord – ofte som en indirekte konsekvens av forståelse etablert i FN, og enkelte ganger basert på FN-vedtak hvor intensjonen er å åpne opp for migrasjon. Slik forståelse eller vedtak er ikke basert på nasjonale demokratiske vedtak – den er basert på en ideologisk styrt tro på en flerkulturell internasjonal forbrødring på tvers av alle landegrenser. Den er heller ikke legitim, og derfor er folk i Europa stadig sintere, og politikerne fremmedgjør seg selv. Det er på tide at politikere i Europa får øynene opp for hva de er med på.

Fremskrittspartiet er en varm tilhenger av en liberal verdensorden. En liberal verdensorden er imidlertid helt avhengig av nasjonal handlefrihet. Uten nasjonal handlefrihet er folkestyre en illusjon. Samtidig tror vi ikke at verden blir et bedre sted dersom korrupte ledere får anledning til å bruke internasjonale arenaer til å belære demokratiske nasjoner, ei heller dersom representanter for udemokratiske land får anledning til å misbruke slike arenaer til å forsvare sine totalitære styresett, hvor konsekvensene ofte fører til forflytning av store folkemengder fra sør til velfungerende og kulturelt svært ulike land i nord.

Fremskrittspartiets støtte til internasjonale organisasjoner er ikke betingelsesløs. I motsetning til flertallet i denne sal forutsetter vi at medlemmene er legitime representanter for sine land, og at organisasjonene baserer sin virksomhet på liberale prinsipper. Flertallet legger som et premiss at norsk utenrikspolitikk skal være basert på støtte og aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner. Forsvar av en liberal verdensorden forutsetter imidlertid ikke en slik ubetinget støtte. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man samtidig anerkjenner land som aktivt motarbeider ytringsfrihet. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man bedriver dialog med land som åpenlyst ikke aksepterer menneskers likeverd eller likestilling mellom kvinner og menn. Man bidrar ikke til en liberal verdensorden dersom man anerkjenner land som ikke aksepterer politisk pluralisme eller religiøs frihet.

Norge er verdens suverent største bidragsyter til det multilaterale systemet. Nær 4 000 kr per nordmann hvert år bruker Norge på dette. Dette er for mange mennesker i Norge svært mye penger, selv om det kanskje forklares ut fra andre forhold. Men for mennesker flest, og for nordmenn flest, er dette, 4 000 kr, det de har å leve for hver måned. Det er altså et tankekors at mange der ute er fattige folk, men vi bevilger altså 4 000 kr per nordmann til dette systemet, som åpenbart ikke virker. Disse 4 000 kronene åpner selvsagt dører – også svært udemokratiske dører. Dette er selvsagt en pengebruk som kommer svært godt med når regjeringens ambisjoner er å få en plass i FNs sikkerhetsråd. Når dette kommer i tillegg til en utstrakt reisevirksomhet, står naturlig nok vårt kandidatur sterkt. Regjeringens ambisjon er for øvrig svært uklok og vil være kontrær til alle de bilaterale forbindelsene med likesinnede Norge er helt avhengig av.

Fremskrittspartiet forsvarer den liberale verdensorden når den reelt sett utøves på liberalt vis. Vi er overbevist om at handel mellom land på like vilkår vil være til gagn for alle. Vi tror at slik handel vil skape økonomisk vekst og utvikling. Forutsetningen og betingelsene for slik handel må imidlertid ha sitt utgangspunkt i nasjonal selvråderett.

Det burde være selvsagt, men all norsk utenrikspolitikk bør være basert på det som gagner Norge. Utenrikspolitikken må derfor ha folkelig forankring. Norge må derfor ta utgangspunkt i at norske interesser best ivaretas i en liberal verdensorden, forankret i folkeretten og det multilaterale systemet. Utenrikspolitikken må være basert på realisme, hvordan verden faktisk er, og ikke på idealisme, hvordan vi skulle ønske at den var.

Ambisjonen om å ivareta denne verdensordenen fremstår imidlertid i økende grad utfordrende og ligger utenfor Norges kontroll. Det er derfor ikke realistisk, eller ønskelig, at Norge skal tilrive seg innflytelse på de globale utviklingstrekkene utover landets størrelse, men at vi istedenfor står sammen med våre allierte.

Vi må manøvrere i en ny tid og tenke flere trinn fremover og ikke lene oss tilbake på det bestående. Det kan være behagelig å lene seg tilbake på det bestående, og det er sikkert mange nordmenn der ute som representerer både hist og her, som er veldig glad for at vi faktisk gjør det.

Norges engasjement må primært ivareta norske interesser, og den bør fortrinnsvis finne sted i våre nærområder og være i tråd med våre allianseforpliktelser. Det innebærer at vår primære oppgave er å ivareta sikkerhet og velferd for det norske samfunnet og for landets borgere. Vi må prioritere i vårt internasjonale engasjement. Ambisjoner om bred deltakelse i organisasjoner, forum, fredsinitiativer og operasjoner er ikke nødvendigvis i Norges interesse – det til tross for at mange nordmenn kan finne et slikt engasjement attraktivt.

Det ser imidlertid ikke ut til at dette er en ambisjon verken regjeringen eller sosialister i ulike valører i denne salen deler. For de fleste er alt internasjonalt engasjement av det gode, og til syvende og sist er alt i Norges interesse. En slik ambisjon er uten mening og mål til tross for at den gir oss anerkjennelse og status.

Som nevnt innledningsvis er det, som også saksordføreren sa, veldig uklart hva regjeringen mener med «norske interesser», og det blir veldig spennende å høre utenriksministeren eventuelt snakke litt om dette og hva de mener ikkeer Norges interesser, for det er kanskje det som er enklest å si. Men vi vil også ha det skriftlig, og derfor støtter vi forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Jeg kan ikke la være å nevne litt av saksarbeidet som denne saken har medført, og den siden som Dagens Næringsliv skrev, hvor en kokte suppe på en spiker og kom med påstander om at Fremskrittspartiet ikke var noe glad i NATO og ikke ønsket å ha EØS-avtalen og en del andre ting. Nå kom den på bakgrunn av at noen hadde en lekkasje innad fra vår komité. For det første finner jeg det helt uakseptabelt, men mitt poeng her er først og fremst å snakke til DNs journalister, og det er Marie Melgård, Tore Gjerstad og Gard Oterholm, som basert på løgner og flisespikkeri og usanne opplysninger ba om et møte med meg. Vi hadde et 40 minutters intervju om denne meldingen, og til tross for at jeg gikk gjennom Fremskrittspartiets synspunkter, hadde de bare ett mål – uten å si det – nemlig å skape den siden med løgner som de produserte i Dagens Næringsliv. Jeg hadde ønsket å gå til PFU med denne saken, men jeg gidder ikke å bruke tid på det, så jeg har heller bestemt meg for at disse tre journalistene kommer jeg til å kutte ut og ikke ha noen samtaler med.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:20:22]: Eg vil fyrst takke saksordføraren for ein god og ryddig jobb i denne saka, både med komitéhandsaminga og i dagens debatt.

Internasjonalt arbeid er særs viktig for Noreg. Her skil eg meg nok frå førre talar, og Senterpartiet skil seg frå Framstegspartiet. Som ein liten nasjon er me avhengige av ein regelbasert verdsorden. Me er avhengige av handel med andre land, tryggleiken vår byggjer på ein allianse med andre land, og framtida vår avheng av samarbeid med nasjonane rundt oss. Det er difor særs viktig at Noreg er ein pådrivar for at eit godt internasjonalt samarbeid skal fortsetje i åra som kjem.

Dessverre er me vitne til ei negativ endring i dei multilaterale foruma. Den liberale verdsordenen har fremja eit sett med reglar og verdiar, som individuelle rettar og fridom, demokrati og rettstryggleik. Dette er no under press. På den eine sida er det ein konsekvens av at førande land, særleg USA, legg mindre vekt på multilateralt samarbeid enn tidlegare. På den andre sida er ein vitne til at framveksande makter som Kina og Russland fyller internasjonalt samarbeid med nytt innhald, og ein ser ofte at dette nye innhaldet ikkje er i tråd med dei verdiane som har lege til grunn for det multilaterale samarbeidet som voks fram etter den andre verdskrigen.

Dialog, kompromiss og samarbeid vert i mindre grad brukt for å løyse mange av dei utfordringane verda står overfor i dag. Dette er eit paradoks, ettersom mange av dei utfordringane me står overfor, ikkje kan løysast av nokon stat åleine. I møte med klimaendringane vil eit godt internasjonalt samarbeid vere avgjerande. Det er avgjerande at statar jobbar saman for å oppnå berekraftsmåla innan 2030. Spørsmålet vert då kva Noreg skal gjere. Kva er våre styrkar, og korleis skal me manøvrere i dette nye landskapet?

Noreg er eit lite land, men det er absolutt ikkje synonymt med at me har ei svak stemme internasjonalt. Tvert imot – me har høg integritet, me har fråvær av kolonihistorie, og me har slik gode føresetnader for å påverke retninga i det multilaterale samarbeidet. Me kan vise til erfaring og resultat frå internasjonale politiske innsatsar, diplomatiske bidrag og partnarskapar. Dette er styrkar og erfaringar me må nytte oss av, og me må nytte oss av handlingsrommet vårt.

Noreg er i ein særeigen posisjon i multilaterale forum i dag ettersom me ikkje er EU-medlem. Dette gir oss moglegheit til å fremje eigne synspunkt, òg på vegner av Norden, medan dei andre nordiske landa må fremje sine synspunkt gjennom EU og dermed lett mistar den individuelle og nordiske stemma i dei multilaterale foruma. Dette set oss i ein unik posisjon – me har moglegheit til å ha ei brubyggjar- og meklarrolle i fastlåste forhandlingssituasjonar, noko Noreg ikkje kunne ha hatt på same måte som EU-medlem.

Kva innhald me ynskjer å fylle internasjonalt samarbeid med i åra som kjem, er ein viktig utanrikspolitisk debatt. Kvar me har god kompetanse, og kva som er viktig for Noreg å fokusere på, bør vere leiande spørsmål i den debatten. Det er brei politisk semje om dei aller fleste utanrikspolitiske prioriteringane i Noreg. Det er bra, for me er eit lite land og treng ikkje store og tunge interne debattar om det. Likevel er det ulik vektlegging av ulike område.

Senterpartiet ynskjer ei tydelegare prioritering av berekraftige matsystem i Noreg sin multilaterale utviklingspolitikk. Matmangel og sviktande avlingar er i aukande grad årsak til ustabilitet, konflikt og migrasjon. Det vil verte forsterka gjennom klimaendringane som me alt er vitne til. Senterpartiet rosar gjerne at regjeringa fokuserer sterkare på berekraftige matsystem gjennom Mat, mennesker og miljø, handlingsplanen for berekraftige matsystem som vart lagd fram i juni 2019. Men satsinga er framleis for beskjeden – løyvinga på 100 mill. kr er ikkje i nærleiken av å vere nok til å følgje opp planen viss ein meiner alvor.

Mattryggleik er avgjerande viktig for at me skal klare å nå berekraftsmåla. Utan ei særskild satsing for å nå berekraftsmål 1 og 2, avskaffing av svolt og fattigdom, vil det ikkje vere mogleg å nå dei andre måla. Senterpartiet meiner landbruket bør nemnast særskilt, og at områda som er lyfta fram i handlingsplanen for berekraftige matsystem, bør lyftast fram i lista over Noreg sine forpliktingar og prioriteringar i det multilaterale samarbeidet.

Senterpartiet vil peike på at Noreg sine særskilde føresetnader for å medverke til å styrkje ei utvikling av klimatilpassa landbruk gjennom å fokusere på genetiske ressursar for mat og landbruk er store. I møte med raske klimaendringar, tilhøyrande plantesjukdomar og andre miljøfaktorar er det viktigare enn nokon gong å ha tilgang på motstandsdyktige plantesortar og vidareforedling.

Noreg har, slik meldinga viser, gjort ein særleg global innsats i oppretting og drift av det globale frøkvelvet på Svalbard. Noreg har òg vore brubyggjar for den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressursar for mat og landbruk, samstundes med at me bidreg med omfattande støtte til multilateralt samarbeid på området, og me har sterke forskingsmiljø. Senterpartiet vil difor hevde at Noreg har eit særskilt fortrinn på dette området.

Me registrerer dessverre at ein er vitne til ei svekking av det multilaterale samarbeidet på området. Under det åttande partsmøtet for Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar for mat og landbruk viste det seg umogleg å bli samde om å styrkje det multilaterale systemet for tilgang til genetiske ressursar og fordeling av goda frå bruken av desse ressursane. Me meiner Noreg bør styrkje sin representasjon i slike forhandlingar. Det er òg naudsynt å styrkje forarbeidet til forhandlingane med utnytting av den samla norske kompetansen, slik at ein i større grad kan leggje til rette for gode multilaterale løysingar. Dette bør vere ei strategisk prioritering for Noreg i multilaterale forum, og det er underleg at regjeringa ikkje vil støtte Senterpartiet i dette, ikkje minst gitt Kristeleg Folkeparti sitt engasjement på dette området.

Representanten Tetzschner brukte størstedelen av innlegget sitt til å kritisere SV og Senterpartiet heller enn å fremje og snakke om sin eigen politikk. Dei av representantane som lytta til første sak i dag, debatten om ulv, kunne høyre at det same var tilfellet der – Høgre brukte mykje taletid på kritikk av andre parti, og då spesielt Senterpartiet, heller enn å snakke om sin eigen politikk. Ein kan jo undrast om dette er Høgres nye strategi – minst mogleg fremje sine eigne tankar og idear og heller stadig finne eit eller anna å kritisere Senterpartiet for.

Internasjonalt er Senterpartiet slett ikkje åleine om å vere kritisk til IMF og Verdsbanken og krava dei stilte på 1980- og 1990-talet. Det betyr ikkje at ein nødvendigvis er kritisk til dei same institusjonane sitt arbeid i dag. Senterpartiet har endra haldning til institusjonane i høve til då me var opponentar og sterkt kritiske i Stortinget og i alle andre forum der me kom til orde, mot Bretton Woods-institusjonane og dei krava som vart stilte nettopp på 1980- og 1990-talet.

Eg tenkjer at den historiske sveipen innom dette høyrer med for å ha det breie biletet. Senterpartiet trur at dette òg har medverka til ei utvikling som kunne vore meir positiv enn det ho dessverre er i dag. Å bruke veldig mykje taletid på den historiske sveipen synest noko malplassert i staden for å løfte det som er dei store utfordringane, og som meldinga skisserer – eg vil seie – på ein god måte. Difor har heller ikkje Senterpartiet kome med nokon kritikk i dag, men me har løfta fram eit område som me meiner regjeringa og Noreg bør vere endå tydelegare på. Me har høg kompetanse, nemleg på det som går på mattryggleik og ikkje minst på å sikre tilgang til genetiske materiale som kan setje fattige land i stand til å produsere meir og betre mat.

Meldinga om multilateralt samarbeid er ei melding utan store konfrontasjonar mellom parti, men innhaldet er veldig viktig for landet vårt. Som eit lite land er me avhengige av at internasjonale køyrereglar vert respekterte òg av stormaktene, og Noreg må arbeide hardt i alle forum for å sikre at det vert fasiten i det internasjonale samfunnet i åra som kjem.

Audun Lysbakken (SV) [12:30:34]: Jeg vil takke saksordføreren for godt arbeid og for så vidt også regjeringen for å legge fram en melding som gir oss en anledning til å diskutere noen utviklingstrekk som vi burde ha diskutert mer i Stortinget.

SV er varme forsvarere av multilateralt internasjonalt samarbeid. Vi er stolt av den rollen Norge spiller når det gjelder bistand og internasjonal solidaritet. Vi er opptatt av at Norge skal spille en rolle, ikke minst i FNs arbeid for sikkerhet rundt om i verden, og vi trenger mer multilateralt samarbeid for å møte klimakrisen.

Denne meldingen beskriver en verden der den typen samarbeid på mange områder er i retrett, mens stormaktsrivaliseringen og alenegangen fra stormaktene tiltar. Jeg synes jo det er påfallende hvor lite vi diskuterer det, og hvor rituelt det har blitt at de fleste partiene i denne salen alltid er aller mest opptatt av å understreke hvor stor enigheten i norsk utenrikspolitikk er, mens initiativer som kunne gjort oss bedre forberedt til å møte en verden i rask endring, blir stemt ned – f.eks. SVs forslag om å sette ned en ny forsvarskommisjon.

Vi har brukt litt plass i innstillingen på det vi mener er noen svakheter ved analysen. Jeg vil egentlig takke representanten Tetzschner for å bruke så mye av sin taletid på å lese opp vår utmerkede merknad. Det gjør jo at jeg ikke trenger å gjengi alt selv. Men det er også et eksempel på det samme, for denne meldingen legger til grunn begrepet «liberal verdensorden» og på en måte hyller den liberale verdensordenen vi har hatt de siste tiårene. Men det er uten egentlig å stille spørsmål ved hva som har gjort at vi nå havner i en situasjon der denne verdensordenen er så sårbar, og der multilateralt samarbeid ser ut til å være på defensiven. Hva er det som har vært svakhetene ved denne verdensordenen som har brakt oss inn i den verden vi er i i dag? Det må man jo være interessert i å spørre seg – med mindre man velger strutsens metode og stikker hodet i sanden – og det er akkurat det vi gjør i den nevnte merknaden. Vi peker på at en vesentlig grunn til ustabilitet, manglende tillit og manglende samhold i en rekke samfunn rundt om i verden er den sterkt økende økonomiske ulikheten, fordi så mye av globaliseringen har skjedd på de økonomiske elitenes premisser, mens vanlige folk i mange land har tapt. Derfor ser man at ulikhetene øker innad i land, nesten over hele verden.

Mange av de multilaterale organisasjonene har dessverre spilt en viktig rolle i dette. Bretton Woods-institusjonene på 1980-tallet er blitt nevnt, men det gjelder også de råd og føringer som er lagt av organisasjoner som WTO, EU og OECD gjennom lang tid. Derfor peker vi på at vi er grunnleggende positiv til den utviklingen som har vært i verden i retning av sterkere internasjonalt samarbeid og politisk demokratisering, men også negativ til den økonomiske liberalismen som har vært den andre siden ved denne verdensordenen.

Vi kan ikke gjøre dette til et enkelt ja eller nei til alt multilateralt samarbeid. Vi må gjøre en vurdering av det politiske innholdet i ulike typer samarbeid. Vårt enkle utgangspunkt er at vi ønsker sterkest mulig multilateralt og internasjonalt samarbeid, men hvis det innebærer ulike former for pådytting av økonomisk høyrepolitikk, er vi selvfølgelig imot det. Det er jo grunnlaget for at et internasjonalistisk parti som SV likevel er mot norsk EU-medlemskap, som ville innebære å pådytte oss mer økonomisk høyrepolitikk.

Det er også viktig å se – på samme måte som representanten Navarsete var inne på – at det at vi står utenfor noen typer samarbeid, f.eks. at vi ikke er medlem av EU, kan gi oss en sterkere uavhengig stemme i andre typer internasjonalt samarbeid. Innenfor klimaforhandlinger og innenfor det som skjer i FN-systemet, har Norge en stemme som vi kan bruke til å fremme andre budskap og andre verdier enn det som kommer fra EU-siden, og det har ofte vist seg å være svært verdifullt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:35:41]: Multilateralt samarbeid er noe av det viktigste vi har i norsk utenrikspolitikk, fra mange synsvinkler. Som ny i komiteen har jeg måttet tenke gjennom dette og vil derfor ha en versjon når det gjelder det. Multilateralt samarbeid er økonomisk avgjørende for velferden i Norge. Det trygger vår markedstilgang, eksport av olje, fisk og andre varer, våre tjenester innen skipsfart og ikke minst de enorme investeringer og pengeplasseringer som Statens pensjonsfond utland håndterer på befolkningens vegne. Regelverket i Verdens handelsorganisasjon og EØS-avtalen er viktig og passer for Norge.

Sikkerhetspolitisk er multilateralt samarbeid veldig viktig. Som en småstat med store ressurser har Norge funnet en trygg forankring gjennom mer enn 60 år i den nordatlantiske forsvarsalliansen. I senere år har vår og andres trygghet blitt truet av internasjonal terrorisme. Dette krever mer enn før et bredere samarbeid, bl.a. gjennom FN. Alle disse nevnte organisasjonene og Norges forhold til dem må oppdateres og justeres, og det må Norge bidra til og ikke trekke seg tilbake fra.

Natur og klima må beskyttes. Multilateralt samarbeid har i mange tiår vært viktig for å bekjempe grenseoverskridende forgiftning av sjø og luft. Nå er klimautfordringene en trussel mot klodens framtid. Det må internasjonalt samarbeid til for å løse det problemet, og det må vi kunne forplikte oss til.

Det samme gjelder – og det ser vi jo nå – grenseoverskridende helsetrusler. Nå har vi koronaviruset. Håndtering av slike epidemier og pandemier krever globalt samarbeid. Vi har også sett det i forrige periode, ikke minst når det gjelder migrasjon og betydningen av et Schengen-regime – ja, det kan forbedres, men vi må ha det. Vi ser også, med tanke på at vi i framtiden kan forvente flyktningstrømmer, ikke minst hvor viktig det er å ha en målrettet bistand inn mot en verden som er i endring.

Norge har sterke egeninteresser i et godt fungerende multilateralt samarbeid. Som en liten nasjon er det derfor viktig å verdsette en internasjonal rettsorden som forplikter alle. Internasjonal rett kan begrense risikoen for at små land blir offer for stormakter. Men dette dreier seg ikke bare om egeninteresser. Det som står på spill, er grunnleggende verdier for verdenssamfunnet og menneskeheten. Det norske samfunnet er tuftet på verdier, på det enkelte menneskets verdi, frihet, menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. På lignende vis skal vi delta i internasjonalt samarbeid for å bygge disse verdiene til mer globale ordninger. Det er viktig at vi er til stede på de arenaene der det skjer, og at vi har en stemme som blir lyttet til.

Det er åpnet opp mye i disse multilaterale organisasjonene i etterkrigstiden, ikke minst gjennom FN og andre fora, og her skal vi bidra videre for å forbedre menneskehetens livssituasjon. Det er mye som gjenstår, og bærekraftsmålene gir tydelig retning. Nå ser vi en tendens til farlige tilbakeslag. Rettsstaten er under press. Autoritære regimer truer demokratier. Avtaler om rustningskontroll forvitrer. Dette må uroe oss, men det skal inspirere oss til å delta i internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer for å fremme Norges interesser og verdier på disse områdene. Vi har aldri vært passive tilskuere, men vi skal være initiativtakere og deltakere. Vi må bygge allianser med andre. I dette arbeidet er ingen stor nok alene, men verden kan mestre disse problemene gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er en oppgave verdt å kjempe for, og det ønsker Kristelig Folkeparti at Norge skal bidra til.

Så tillater jeg meg til slutt et lite utsyn fra Rogaland når jeg har havnet i denne komiteen med denne interessante problemstillingen. Ja, jeg er kjent med både handel og næringsliv, hvor avhengige vi er av dette. Jeg er kjent med det, ikke minst innen innovasjon, det å få nye ideer og få den kontakten med omverdenen. Jeg tenker også på det nettverket vi har i Rogaland på alle disse områdene, ikke minst innen misjon, bistand og det som har med menneskerettigheter å gjøre. Jeg er også særlig glad for at dette slår inn når det gjelder kulturutveksling, slik at vi bedre forstår hverandre når vi skal samhandle med andre. Verden er i endring, som det blir sagt, og da skal vi kunne bidra med våre verdier på en god måte.

Så er det sånn at vi i Kristelig Folkeparti også er veldig kritiske, og i Rogaland er vi kritiske, men det er for å kvalitetssikre det vi holder på med. Men en ting må være helt sikkert: Selv om vi er kritiske, vil vi gå inn i situasjonen for å bidra og forbedre.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:41:02]: Jeg vil først få takke saksordføreren og komiteen for et godt stykke arbeid og for at vi kan ha denne debatten i dag – og ikke minst for gjengivelsen av meldingas hovedinnhold på en måte som gjør at jeg ikke behøver å ta alt.

Dagens situasjon er utfordrende for Norge fordi vi har bygd vår velferd og hentet mye av vår internasjonale innflytelse fra det multilaterale systemet. Norges multilaterale arbeid er forlengelsen av våre nasjonale prioriteringer, og det internasjonale forpliktende samarbeidet er avgjørende for norske interesser på mange områder.

Det siste halvåret har vi fått stadig nye bekreftelser på at dette samarbeidet som vi har bygd vår sikkerhet, økonomi og velferd på, er i endring. Tre konkrete eksempler: I august i høst opphørte INF-avtalen, som forbød utplassering av landbaserte mellomdistanseraketter i Europa. Med det har vi mistet en avtale som var viktig for Europas sikkerhet. I desember ble ankeorganet i Verdens handelsorganisasjon satt ut av spill. Med det er en viktig mekanisme for å løse handelstvister i tråd med felles internasjonale kjøreregler blokkert. Og ved utgangen av januar trådte Storbritannia ut av EU.

Dette er tre hendelser med veldig ulike forklaringer, men alle er uttrykk for en situasjon der internasjonale samarbeidsordninger vi lenge har kunnet ta for gitt, er i bevegelse. Fastpunktene vi har navigert etter, flytter seg. Felles for dem alle er at de også har stor betydning for Norge. Dette er bare tre eksempler på en utvikling regjeringa har ønsket å drøfte med Stortinget gjennom denne meldinga, og ikke minst å kunne bidra til en god offentlig diskusjon rundt.

En utvikling som er preget av mindre stabilitet, økt uforutsigbarhet og press mot internasjonalt samarbeid og normene det bygger på, er noe jeg gjennom meldingsarbeidet har merket at mange er opptatt av. Det er større uro enn tidligere for hva som skjer i verden, og hvordan det kommer til å påvirke Norge.

Presset kommer fra flere hold: fra framvoksende makter som tar større plass enn før og fyller samarbeidet med nytt innhold, og fra stater som har båret mye av samarbeidet siden annen verdenskrig, men som nå trekker seg tilbake. Økende stormaktsrivalisering – og jeg vil understreke: en dyp, strategisk rivalisering – får konsekvenser for internasjonalt samarbeid, og det påvirker særlig handlingsrommet til små og mellomstore stater. Situasjonen er utfordrende for Norge fordi det multilaterale samarbeidet er avgjørende for å ivareta samfunnets behov på en lang rekke områder, ikke minst når det gjelder sikkerhet og velferd.

Jeg har vært opptatt av at vi skal legge en nøktern og realpolitisk analyse til grunn for utfordringene vi står overfor. Meldinga har tatt utgangspunkt i hvordan verden faktisk ser ut – ikke hvordan vi skulle ønske at den så ut. Med det hører også at vi faktisk må ta valg, og i veldig mange tilfeller mellom dårlige alternativer. Men det er ikke et alternativ for et land som Norge å la være å ta et valg eller å melde seg ut av virkeligheten.

Dagens situasjon krever at vi prioriterer hvor vi engasjerer oss. Vi har ikke anledning eller kapasitet til å delta overalt og prioritere alt like høyt. Vi vil derfor prioritere ressurser på initiativer og områder der Norge har særlige forutsetninger for å bidra, der det er realistisk at vi kan lykkes med innsatsen, og der initiativet direkte eller indirekte fremmer våre nasjonale og globale interesser.

Som komiteen har sett – og jeg er veldig glad for å se at det er full tilslutning til punktene i meldinga om hvordan vi skal jobbe – er det noen hovedprioriteringer som er viktige for oss. Den ene er å forsvare vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Vår evne til å inngå i strategiske samarbeid og allianser har alltid vært helt avgjørende for hvilket utenrikspolitisk handlingsrom vi har. Det kommer det fortsatt til å være. Vi skal være en pådriver for reformer som gjør institusjonene mer effektive og mer representative, og jeg er glad for at komiteen også peker veldig tydelig på det i sine merknader. Vi skal søke et enda tettere samarbeid med likesinnede land i Europa, men vi må også samarbeide mer i saker av felles interesse med land vi ikke er enige om alt med.

Det å bygge nye og brede allianser er en helt avgjørende del av det å sikre vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

I en tid med økende geopolitisk ustabilitet må vi også stille opp og ta vår del av ansvaret. Det er ikke alltid behagelig, men jeg kan love komiteen at det for Norge, som for ethvert annet land, ikke er et alternativ å ikke forholde seg til verken stormaktsrivalisering, økende uforutsigbarhet eller økende kompleksitet.

Hårek Elvenes (H) [12:59:58]: Denne meldingen er en god melding, som kommer på et helt riktig tidspunkt. Meldingen tar opp viktige endringer i verden som i høyeste grad berører også vårt land.

Norge har vært en pådriver i framveksten av den regelbaserte verdensordenen. Det har vi ikke gjort utelukkende fordi det tjener vår egeninteresse, det er også fordi verden har interesse av felles regler som skaper forutsigbarhet og stabilitet. Det tjener både de små og de store statene i det lange løp.

I motsetning til representanten Tybring-Gjedde er Høyre av den oppfatning at Norge, som en liten nasjon, har alt å vinne på et godt organisert verdenssamarbeid med sterke og forutsigbare multilaterale samarbeidsformer. Folkeretten er Norges og små nasjoners førstelinjeforsvar og kan aldri tas for gitt. Alternativet er at makt går foran rett, og da vil småstater måtte lide. Norge forventer at andre land også følger folkeretten. Derfor er Norge opptatt av å støtte sanksjonene mot land som begår alvorlige brudd på folkeretten.

Kina og Russland har lenge utfordret regler og normer for samhandling internasjonalt. Det nye er imidlertid at Trumps USA har adoptert en klart mer bilateralistisk tilnærming til internasjonal politikk. Det skaper også utfordringer for Norge. Det transatlantiske båndet er avgjørende for Norges sikkerhet, og relasjonen til Det hvite hus er uvurderlig. Presidenter kommer og går, Norges relasjon til Det hvite hus består.

Å bidra til å opprettholde internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er og blir en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk. Derfor framstår Norge som en tydelig forsvarer av det multilaterale systemet når det utfordres, uansett hvem utfordreren måtte være. Det hører nemlig med til historien om den ansvarlige og kloke norske utenrikspolitikken at Norge var en pådriver og en arkitekt, sammen med andre nasjoner, i opprettelsen av FN, NATO, Verdensbanken, IMF og WTO.

Norges åpne økonomi gjør at vi har stor nytte av et handelsrettslig regime. Uten forpliktende internasjonale avtaler og samarbeid hadde ikke Norge hatt den velstand som vi har i dag. Det er alvorlig når handelspolitikken nå preges av at bilaterale og regionale strategier er på frammarsj. Norge har vært en pådriver for åpne markeder og frihandel, både gjennom multilaterale avtaler og bilaterale avtaler – dette som etter SVs oppfatning er den vederstyggelige internasjonale økonomiske liberalismen.

Norges viktigste arena for å fremme norske økonomiske interesser har vært WTO og IMF. Derfor er det så alvorlig også for Norge at disse organisasjonene nå er i en form for krise og har store interne problemer å måtte forholde seg til.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske område. Utviklingen i Arktis, med økt stormaktsinteresse, tilsier at Norge må ha et fast blikk på nordområdene og et fast grep om nordområdepolitikken. Norge bør framstå med et tydelig lederskap når formannskapet overtas i Arktisk råd i 2022, fordi de konvensjoner og avtaler som har bidratt til stabilitet og avklarte forhold i nordområdene, nå er under press – dessverre. Dette er avtaler som er helt fundamentale for at vi skal kunne ivareta norske strategiske interesser i dette så viktige området.

Til slutt: Det er all mulig grunn til å være på vakt mot perifere land som forsøker å definere seg inn som nærarktiske stater og ønsker å utfordre balansen i Arktis. Derfor er det med glede, og en form for beroligelse, jeg ser at meldingen slår fast at Norge ønsker å styrke Arktisk råd, fordi arbeidet i Arktisk råd er så viktig for Norge. Arktis er kjennetegnet av stabilitet og godt internasjonalt samarbeid, basert på folkeretten. Slik bør Arktis forbli.

Ingjerd Schou (H) [13:05:06]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for grundig og engasjert arbeid med meldingen. Den meldingen som jeg med interesse har lyttet til bli debattert med ulike innganger i dag, er allikevel en melding som samler et godt, stort og bredt flertall i Stortinget. Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid er verdt både den utredningen som den har fått, og det arbeidet som har vært gjort i Stortinget og i komiteen. Tittelen er godt formulert, for som meldingen overbevisende forklarer, er det gjennom multilateralt samarbeid vi i Norge – som et lite, men åpent land – er i stand til å ivareta våre interesser.

Det er flere arenaer for multilateralt samarbeid. Jeg skal allikevel fremheve en av dem. Hvis vi skal bedømme ut fra handel, næringsliv og arbeidsplasser i norske distrikter, er vår viktigste multilaterale avtale forankret i nettopp EØS-avtalen. Selv om Norge sa nei til fullt medlemskap i 1972 og i 1994 – et standpunkt som vi selvfølgelig må og skal respektere – utgjør EU kanskje den viktigste internasjonale organisasjonen, som vi betimelig hyller, men som vi allikevel velger å ikke være medlem av. Representanter før meg har omtalt at det burde være et tankekors og på høy tid at vi faktisk debatterer EU og EUs betydning for Norge. Det er vårt viktigste nærområde både økonomisk, politisk og kulturelt. Jeg hørte med forundring resonnementet til representanten Lysbakken og Sosialistisk Venstreparti, om at vi, når vi ikke er med i EU, får mer oppmerksomhet og mer respekt på andre arenaer. Det er en politikk og en matematikk som jeg ikke kan se blir dokumentert godt nok, eller på noen måte i det hele tatt, for å si det veldig enkelt.

EUs regelverk omfatter i dag de aller fleste samfunnsområder – fra handel og arbeidslivsstandarder til miljø, klimagassutslipp og grensekontroll. Norge omfattes av store deler av dette europeiske regelverket gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og en rekke andre avtaler som vi har inngått med EU.

EØS-avtalen er altså Norges klart viktigste og mest omfattende avtale. Den etablerer et felles indre marked for mer enn 500 millioner mennesker. Den omfatter EU-landene samt EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein og gir et regelverk for handel og økonomiske forbindelser. På de områder avtalen omfatter, utgjør EØS ett marked, hvor EØS-borgere og bedrifter i alle EØS-landene skal behandles på lik linje. Det forholdet forplikter, spesielt gjennom at vi aksepterer de fire friheter for EUs borgere i Norge. I tillegg bidrar vi til demokratiutvikling og stabilitet i Europa gjennom EØS-midlene.

Det er ikke uten grunn at vi fra mitt og vårt parti, Høyre, kaller EØS-avtalen for en abonnementsordning for velferd. Medregnet olje og gass går omtrent 80 pst. av all norsk eksport – all norsk eksport – gjennom EØS-området, og det tilsvarer om lag 300 mrd. kr i året. Dette merker folk i det private næringslivet godt, og jeg tror også det er noe av grunnen til at EØS-avtalen nyter historisk høy oppslutning. Over 60 pst. av befolkningen er i dag positive til avtalen.

Like fullt kan vi ikke ta avtalen for gitt. Det er krefter i norsk politikk – vi har hørt det i debatten i dag – som sår tvil om avtalens betydning, som underdriver hvor viktig den er, eller som har ideologiske problemer med det den står for. Enkelte angriper avtalen fordi de ønsker mer proteksjonisme i landet. Andre bruker den som en nyttig hoggestabbe for all mulig misnøye. Det er grunn til å spørre seg om disse kreftene er klar over hva de egentlig risikerer. Er de beredt til å møte eieren av den lille bedriften som mister sin eksporttilgang dersom avtalen skulle settes i fare? Eller er det bare et retorisk spill, i trygg forvissning om at den uansett vil bestå? Man kan undre seg.

Ett er i alle fall sikkert: Enhver som har lest stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid, vil bli overbevist om at et lite – vi må bare innrømme at vi er det – men åpent land som Norge trenger internasjonalt forpliktende samarbeid for å kunne følge og forfølge sine interesser. Regjeringen viser at den står som en forsvarer og garantist for dette, også for vårt forhold til EU gjennom EØS-avtalen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:10:23]: Jeg har et par bemerkninger, bl.a. til utenriksministeren, som skulle prioritere: Vi må «ta valg» – da lurer jeg på hvilke valg. «Vi må prioritere» – da lurer jeg på hva man skal prioritere. Man sa at man skulle løse konflikter der man hadde særlige forutsetninger for å bidra. Det var ikke et alternativ å ikke engasjere seg, og man skulle også engasjere seg fordi verden utvikler en særlig stor stormaktsrivalisering. Med andre ord skulle vi også ha et engasjement der. Da vil jeg anta at det også gjelder alle andre land på vår størrelse, som burde engasjere seg i disse spørsmålene, og som har noe å bidra med.

Kanskje man tar munnen for full, at man overdriver Norges betydning litt. Jeg forstår at det er ønskelig å spille stormann rundt omkring, og jeg forstår at det er veldig interessant. Jeg har selv jobbet i samme bransje, så jeg vet hvordan folk tenker rundt omkring, men kanskje vi skulle redusere våre ambisjoner bare en liten smule.

Så er det sånn at i FNs menneskerettighetsråd – for FN er jo en organisasjon man er veldig glad i, og som regjeringen også er veldig glad i – sitter Venezuela, Sudan, Libya og Afghanistan. Så kan man jo lure, når man må argumentere for at FN er et fint sted å være og et fint sted å argumentere, og vi skal til og med inn i Sikkerhetsrådet: Dette er altså land som skal fortelle andre at de bryter menneskerettighetene. USA trakk seg fra Menneskerettighetsrådet i 2018. Allikevel fortsetter vi å tro på dette systemet, som åpenbart har spilt helt fallitt uten at vi tør å si det.

Så vær så snill, kan ikke Norge nå få opp øynene og være mer realistiske i vår utenrikspolitikk og forholde oss til de utfordringene Norge faktisk har? Det er bl.a. handel, forholdet til EØS-avtalen, ikke minst forholdet til NATO, våre likesinnede, det er Norden og det er nordområdene. Det er dette vi bør fokusere på, ikke på hvordan det går i verken UAE, Saudi-Arabia, Venezuela eller andre steder, og vi bør i hvert fall ikke bruke vår energi og en hel masse arbeidskraft i FN for å sitte og spise kirsebær med de store i Sikkerhetsrådet. Det er bortkastede penger, og dessuten vil vi bli nødt til å være uvenner med en av disse fem stormaktene som har vetorett, enten det er Frankrike, Storbritannia, USA, Kina eller Russland. Det er ingen fordel for oss å bli uvenner med noen av de fem nasjonene, fordi vi må avgi vår stemme i ulike saker.

Igjen er min oppfordring: Ikke forhold dere til FNs sikkerhetsråd. Si at det er andre nasjoner som gjerne kan få den plassen av oss. Vi kan gjøre helt andre ting. Jeg forstår at dette sikkert irriterer utenriksministeren noe voldsomt, men det at vi ikke skal spille stormann rundt omkring, er faktisk en mening som deles av veldig, veldig mange nordmenn.

Vi kan f.eks. se på vårt bistandsbudsjett, som nå er på 40 mrd. kr – helt uten ende. Så kan man stille seg spørsmålet: Hvor mange land er nå uavhengige av bistand etter at Norge har gitt enorme summer i bistand? Og det øker automatisk over statsbudsjettet hvert eneste år. Hvor mange nasjoner er nå demokratier og blomstrer og selger sine varer? Det er null – null.

Til representanten Lysbakken, som snakket om at det var «pådytting av økonomisk høyrepolitikk», og at det var derfor det var rivalisering rundt omkring i verden: Hvis det er det inntrykket han har – på grunn av at ulike europeiske nasjoner begynner å se på sine nasjonale grenser og er opptatt av sine nasjonale interesser fremfor å engasjere seg globalt – og hvis det er det han oppfatter når han er ute og driver valgkamp, at det er den tilbakemeldingen han får, og at det er derfor man er skeptisk til det internasjonale samarbeidet, fordi det er flere fattige og større skille mellom fattig og rik, så ja vel. Det er i hvert fall ikke de menneskene jeg møter, verken via e-post eller andre steder. Man får ikke den tilbakemeldingen. Det er mulig at han får den, men da må han fortelle meg hvor han får den fra.

Når det gjelder salg av forsvarsmateriell til udemokratiske regimer, f.eks. UAE, så har vi altså sluttet med det. Vi driver ikke med det lenger. Vi sluttet med det i 2018. Og gjerne på oppfordring fra representanten Lysbakken: Poenget med forsvarsmateriell og komponenter i forsvarsmateriell gjør at det er veldig krevende, for hvis man sier at man ikke kan plassere en komponent i et stort system, kan ikke systemet virke. Det vil si at man heller ikke kan bidra andre steder i et stort system. Det har store konsekvenser for norsk industri. Men nå har vi altså sluttet med det, og derfor vil jeg oppfordre representanten Lysbakken og SV til å ha tilsvarende holdning som man hadde til apartheid i Sør-Afrika. Hvorfor ikke kutte ut forholdet til f.eks. Saudi-Arabia, Libya eller andre land jeg nevnte? Selvfølgelig gjør vi ikke det, for prinsippene er helt annerledes, konfliktene er helt annerledes, og vi ønsker å være der og ha en dialog med dem – ikke å være like prinsippfaste.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:15:40]: Her var det litt av hvert å ta tak i, men utgangspunktet til representanten Tybring-Gjedde er jo at han er uenig i alt i norsk utenrikspolitikk, han er uenig med alle partier i denne salen og veldig ofte uenig med sitt eget parti. Det er en ærlig sak.

Så er det heller ikke riktig som representanten Tybring-Gjedde forsøker å gjengi, at jeg mener at vi skal engasjere oss i stormaktsrivalisering. Jeg sier bare at vi er nødt til å ta det inn over oss. Det får konsekvenser for Norge og for hvordan vi manøvrerer, og det ville være veldig rart hvis et land som Norge ikke skulle forsøke å ivareta våre interesser på best mulig måte også i et politisk landskap der det blir stadig vanskeligere å manøvrere.

Det virker også som om representanten Tybring-Gjedde har som et utgangspunkt at Norge skal gjøre seg så små som overhodet mulig, at vi ikke skal søke innflytelse noe sted og ikke forsøke å påvirke verden som den ser ut i dag, sånn at vi kan ivareta norske interesser bedre.

Det er ingen i Norge som ønsker å «spille stormann». Men jeg syns det er et godt eksempel representanten selv trekker fram, når han snakker om at noe av det viktigste for oss er handel, det er EØS, det er NATO, og det er nordområdene. Og hvordan tror representanten Tybring-Gjedde at vi ivaretar våre interesser – når det gjelder handel, EØS, NATO og nordområdene – om det ikke hadde vært for forpliktende internasjonalt samarbeid? Hvor hadde Norge vært uten havretten? Hvor hadde norsk økonomi vært uten EØS-avtalen? Hvor hadde norsk sikkerhet vært uten NATO? Alt dette er forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er det vi bygger vår sikkerhet, vår velstand og vår velferd på.

Jeg syns resonnementet til representanten Tybring-Gjedde ikke henger sammen når han mener at vi aktivt skal melde oss ut av alle disse prosessene som bidrar til å ivareta norske interesser, stille oss på utsiden og late som om stormaktsrivalisering ikke påvirker oss. Et hovedargument for ikke å gå inn i Sikkerhetsrådet, i tillegg til mange ting representanten trekker fram, er at vi da kan komme i konflikt med P5, altså vetomaktene. Det argumentet har jeg hørt før. Realiteten i dagens internasjonale politiske landskap er at vi hver dag må ta side i ulike konflikter og spørsmål – som involverer Kina og USA. Vi kan ikke gjemme oss for det. Vi kan ikke gjemme oss for det nå, vi kan ikke gjemme oss for det i Sikkerhetsrådet. Det er en del av dagens internasjonale virkelighet som vi er nødt til å gå inn i hvis vi skal kunne ivareta norske interesser på en god måte.

Jeg tror at de fleste partiene her i salen har landet på en god måte når det gjelder å beskrive hvordan norske interesser best kan ivaretas i et stadig mer utfordrende politisk landskap, der alternativet ikke er å melde seg ut.

Hårek Elvenes (H) [13:18:58]: Utenriksminister Knut Frydenlund fra Arbeiderpartiet sa på 1970-tallet at Norge var et lite land i en farlig verden. Det gjelder fortsatt. Men når man hører på representanten Tybring-Gjedde, høres det nesten ut som om Norge er upåvirket og ikke skal forholde seg til den verdenen som vi er en del av.

Representanten Tybring-Gjedde sier at vi skal føre en utenrikspolitikk som gagner norske interesser. Norske interesser lever ikke i et vakuum, norske interesser finner sin løsning i et verdenssamfunn. Hva hadde Norge vært uten havretten, som har tilført vårt land enorme verdier? Og folkeretten – vårt førstelinjeforsvar: Hva hadde NATO og vårt nasjonale forsvar hatt å stille opp med hvis ikke folkeretten hadde stått der som en buffer for – i verste fall – ekspansive stormakter?

Så må jeg spørre representanten Tybring-Gjedde: Er representanten fremmed for at det som skjer f.eks. i Afrika – klimaendringer, migrasjon, store flyktningstrømmer – også påvirker Norge? Siden representanten Tybring-Gjedde benyttet talerstolen til å stille punktvise spørsmål til utenriksministeren, forbeholder jeg meg retten til å gjøre det samme:

• Hva skal erstatte FN, De forente nasjoner?

• Hvilken arena skal verdens land ha for å kunne møtes og avdømme og søke løsninger på internasjonale problemer?

• Hvordan skal man kunne klare å opprettholde en regelbasert internasjonal verdensorden hvis man setter et stort kryss over FN?

Representanten Tybring-Gjedde har meget som han må utdype nærmere, om han med troverdighet skal kunne hevde at Norge skal føre en utenrikspolitikk som utelukkende gagner norske interesser.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:21:18]: Jeg ber utenriksministeren lytte og ikke legge ord i min munn som jeg ikke har sagt. Vi skal forholde oss til EØS-avtalen. Vi skal forholde oss til nordområdene. Vi skal forholde oss til NATO. Vi skal forholde oss til Norden. Nettopp de avtalene som berører det som er i vår interesse – der skal vi være aktive, og der skal vi engasjere oss. Men vi behøver ikke nødvendigvis være aktive i Afrika, selv om representanten Elvenes sa at vi skal være aktive i Afrika. Vi trenger ikke være aktive i Afrika hvis vi tror vi skal stanse migrasjonsstrømmene. Vi trenger å være aktive der vi har interesser. Faktisk er det slik at vi har størst migrasjon fordi vi er aktive, og ikke minst migrasjon fordi vi er aktive. Så det er ikke slik at et aktivt engasjement i Nord-Afrika og i Midtøsten har ført til færre innvandrere til Norge, selv om Hårek Elvenes sannsynligvis hadde ønsket det, vil jeg anta. Poenget er hvilken rolle vi skal spille. Vi skal ikke legge ned FN. Poenget er hvilken rolle Norge, et bittelite land, skal spille i FN. Vi trenger ikke å være et av verdens mest sentrale land for at FN skal overleve.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:22:34]: Jeg hørte etter hva representanten Tybring-Gjedde sa, og mitt poeng var at resonnementet hans ikke hang sammen. Det går ikke an på den ene siden å si at Norge skal gjøre seg så bitteliten som mulig, at vi egentlig ikke skal søke innflytelse noe sted, og samtidig klare å ivareta våre interesser i forpliktende internasjonalt samarbeid. Det resonnementet henger ikke sammen.

Det er nettopp derfor vi skriver i stortingsmeldinga, som representanten Tybring-Gjedde også var inne på i sitt hovedinnlegg:

«Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste årene er derfor å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan styrke vår evne til å håndtere felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser.»

Vi sier videre:

«Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multinasjonale styringssystemer er derfor Norges fremste utenrikspolitiske interesse.»

Jeg har lyst til å eksemplifisere det med noen av de temaene jeg tok opp i mitt forrige innlegg. Vi har i dag et handelssystem som vi er helt avhengig av, der det er like kjøreregler for oss som et lite land, som det er for USA som et stort land. Det er vår økonomi helt avhengig av – på samme måte som vi er helt avhengig av EØS-avtalen, som også er et multilateralt samarbeid, og på samme måte som vi er helt avhengig av folkeretten, og kanskje spesielt havretten, som er helt avgjørende for Norge. Hadde vi ikke hatt internasjonalt forpliktende samarbeid gjennom bl.a. Verdens helseorganisasjon og forskjellige vaksineallianser nå, kunne vi vært i en enda mer dramatisk situasjon når det gjelder utbruddet av covid-19-viruset.

Mitt poeng er følgende: Det går ikke an å tenke at Norge skal melde seg ut eller ikke delta aktivt verken i disse internasjonale organisasjonene, i det multilaterale samarbeidet, i det å reformere og gjøre dem mer effektive og representative, og samtidig tro at det er den beste måten å ivareta norske interesser på. Det nytter heller ikke å bestemme seg for at vi lar være å forholde oss til problemstillinger som stormaktsrivalisering, eller at vi lar være å forholde oss til enkelte land. Det er ikke sånn verden fungerer. Skal vi klare å ivareta våre interesser, som et lite land i en stadig mer urolig og omskiftelig verden, er vi nødt til å ha diskusjoner som den vi har hatt i dag, og vi er nødt til å ivareta samarbeidet med andre land, også land der vi ser at vi ikke er enige om alt, for å kunne få gjennom det som er det viktigste for oss, vår viktigste utenrikspolitiske interesse, nemlig å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer.