Anniken Huitfeldt (A) [10:03:02]: Jeg vil takke utenriksministeren for en velskrevet, balansert og god redegjørelse. Fra Stortinget kan vi slutte oss til situasjonsbeskrivelsene og analysene som legges fram. Utenriksministeren snakket i forrige uke om den alvorlige koronaepidemien, og i går fastslo Verdens helseorganisasjon at virusutbruddet nå utgjør en verdensomfattende pandemi.

I norsk utenrikspolitisk perspektiv utgjør spredningen av koronaviruset her hjemme også et tankekors. Sett i forhold til antall innbyggere ligger vi svært høyt når det gjelder koronasmittede i Norge. Vi har dobbelt så høye smittetall som Kina i forhold til antall innbyggere. Vi er et reisende folk. Vi er vant til at utenriksstasjonene utsteder reiseråd for nordmenn som skal ut. Gitt smitteraten i vår befolkning opplever vi nå at andre lands myndigheter advarer sine borgere mot å besøke Norge. Nå er det altså mange som ikke vil besøke oss. Uganda har innført 14 dagers karantene for reisende fra Norge. Det bryter med vår virkelighetsoppfatning om at det alltid er tryggest hos oss. Vi nordmenn er godt vant med å ligge på verdenstoppen i internasjonale rangeringer, og nå ligger vi altså dessverre på verdenstoppen når det gjelder koronasmittede.

Denne epidemien og pandemien viser hvor sammenvevd verden er blitt, og hvor sårbare vi er. Danmarks statsminister snakker om å stå sammen ved å holde avstand til hverandre. Land holder nå også større avstand ved å stenge flyplasser og innføre reiseforbud. Internasjonal handel rammes. Når denne krisa er over, må vi gjøre alt vi kan for å styrke internasjonalt samarbeid på tvers av våre landegrenser. Åpenhet og effektivt samarbeid mellom land er og blir den beste metoden for å bekjempe det som er dagens største trusler, enten det er pandemi, atomtrusselen, ekstremisme og terror eller klimakrisen.

Siden utenriksministeren holdt sin redegjørelse, har vi markert den internasjonale kvinnedagen. De siste tiårene har likestilling gjort viktige framskritt i mange land. I hjemlandet til pave Frans, Argentina, foreslår nå presidenten at dette skal bli Sør-Amerikas første land til å legalisere abort. Hittil har argentinske kvinner og helsepersonell risikert fengselsstraff på 15 år for et abortinngrep. Men hovedbildet i verden i dag er dessverre at likestillingen går i revers.

Jeg er enig med utenriksministeren i at retten til å bestemme over egen kropp er en grunnleggende menneskerettighet. Men til forskjell fra andre menneskerettigheter kan vi faktisk fremme denne rettigheten effektivt ved å bruke bistandsmidler, ved at Norge bruker mer penger på å sikre tilgangen til prevensjon og trygge aborter, ikke minst i områder med krise, krig og konflikt. Derfor forstår ikke jeg regjeringas budsjettprioriteringer.

I 2013 styrte president Obama i USA. Den gangen brukte Stoltenberg-regjeringa 1,1 milliard bistandskroner på familieplanlegging og reproduktiv helse. I 2020 er det Trump-administrasjonen som styrer med sine kutt, og bare i Mosambik har altså 380 000 mennesker mistet tilgang til prevensjonsmidler etter Trump-kuttet. Likevel er det altså store kutt i regjeringas budsjett. Det brukes bare 364 mill. kr på familieplanlegging og prevensjon. Det er et stort kutt. Når andre land trapper ned, mener jeg vi skal sikre disse menneskerettighetene ved at Norge trapper opp.

Den 2. mars avholdt Israel sitt tredje parlamentsvalg på under ett år. Heller ikke denne gangen fikk et av de to regjeringsalternativene et klart flertall. En fellesliste med fire arabiske og jødisk-arabiske partier vant 15 av 120 seter i Knesset. Sittende statsminister, korrupsjonstiltalte Benjamin Netanyahu, utropte likevel seg selv til seierherre fordi araberne ikke er en del av regnestykket. Israel omtales gjerne som Midtøstens eneste reelle demokrati, men den typen språkbruk om landets egne statsborgere er ikke verdig en statsleder i et demokrati.

Vi skal absolutt også stille krav til palestinerne. I Palestina er det ikke blitt avholdt parlamentsvalg på 14 år. Utallige forsøk på å oppnå palestinsk samling etter valgene i 2006 har ikke ført fram. Men palestinsk samling er en grunnleggende forutsetning for framgang i en fredsprosess. Her ligger det etter min mening en viktig rolle som Norge kan spille aktivt, og vi kan bruke vårt formannskap i giverlandsgruppa for å mobilisere støtte til en palestinsk samlingsregjering.

Samtidig må vi være klokkeklare i møte med folkerettsbrudd og okkupasjon. En balansert midtøstenpolitikk kan ikke ha en annen standard i møte med Russland eller Marokko enn med Israel. Folkerettens prinsipper må gjelde enten det er snakk om okkupasjon av Krimhalvøya, Vest-Sahara eller av de palestinske områdene på Vestbredden. Alternativet er at vi tillater at den sterkestes rett får råde.

Sikkerhetspolitikk var hovedtema i årets redegjørelse. Vi må hegne om og styrke samarbeidet i NATO-alliansen og FN. Disse organisasjonene må også utgjøre grunnlaget for våre militære bidrag utenlands. Jeg la merke til at utenriksministeren ikke nevnte situasjonen i Sahel og Frankrikes forespørsel om vi kan bidra med norske spesialstyrker i Mali. Forsvarsministeren sier til Dagbladet at det er ulike vurderinger av dette spørsmålet i regjeringa. Det kunne vært interessant å høre utenriksministerens vurderinger.

Jeg mener Norge bør stille opp for å bekjempe ekstremisme og terror, om nødvendig også med militære bidrag. Men vi må ha en kritisk diskusjon om hver enkelt forespørsel vi får. Da ISIL sto rett utenfor døra til den kurdiske befolkningen i Nord-Irak, ba ikke kurderne om ulltepper og støtteerklæringer. De ba om militær bistand. Flere partier i denne salen var motstandere av å støtte kurderne militært, og flere partier mener i dag at Norge raskest mulig bør trekke ut sine gjenværende norske soldater fra Irak. Det vil jeg advare mot. Vi skal trekke ut norske soldater fra Irak i det øyeblikket regjeringa i landet ikke lenger ønsker oss der, eller sikkerheten til våre soldater ikke kan ivaretas. Med en rask uttrekking risikerer vi å skape et nytt maktvakuum. Terrorgrupper som ISIL og Al Qaida får lettere fotfeste der myndighetskontroll mangler og stor ustabilitet hersker.

I norske skoler og barnehager iverksettes planer for utdeling av jodtabletter i tilfelle atomhendelser. Kjernevåpen spiller igjen en mer framtredende plass i internasjonal sikkerhetspolitikk. Avtaler for nedrustning og rustningskontroll forvitrer, brytes opp og sies opp – med negative konsekvenser for norsk og europeisk sikkerhet. Utenriksministerens i og for seg presise situasjonsbeskrivelse må følges opp med handlinger og nye initiativer. INF-avtalen med forbud mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder er sagt opp av Russland og USA.

Det er viktig for Norge at vi nå hindrer et nytt atomrustningskappløp i Europa. Jeg vil gjerne høre utenriksministerens vurdering av dette temaet og hva hun vil gjøre for å bidra til at START-avtalen videreføres.

Utenriksministeren påpekte at Norges lengste grense ikke er mot Sverige, men mot Atlanterhavet. Nå har aldri nordmenn oppfattet vår langstrakte kyst som en begrensning. Kysten har vært vår dør ut mot den store verden. Sånn har det vært for vikingene, for sjøfarten, fisk, olje, gass og i dag havvind. I geopolitikken sier vi gjerne at geografien er konstant. Men det er jo ikke helt sant. Den eurasiske og den nordamerikanske kontinentalplaten glir fra hverandre med en fart på 20 mm i året. Det politiske samarbeidsklimaet mellom USA og Europa de siste årene kan tyde på at kontinentalplatenes hastighet er større enn som så.

USA forblir vår viktigste allierte. Vi har håndtert uenighet før, og vi skal holde sammen. Norge er et atlantisk land. Likevel er det behov for å tenke nytt også om gamle samarbeid. Jeg mener det fremdeles er et uutnyttet potensial i et nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid som et supplement til NATO. Vi sier gjerne at vi må unngå at sikkerhetspolitiske kriser blir for store for Norge, men for små for NATO. Å bruke nordisk samarbeid til å tette dette gapet er ett av flere konsepter vi kan arbeide videre med for å hegne om vår trygghet og sikkerhet også på vei inn i et nytt tiår.

Michael Tetzschner (H) [10:12:02] (ordfører for sak nr. 2): Det foregående innlegg, fra komitélederen, etterlater undertegnede og kanskje en del andre også litt i tvil om hva som er Arbeiderpartiets forslag – hva er Arbeiderpartiets førende linje i utenrikspolitikken? Det begynte med et spark mot helseministeren, som vel ikke har avgitt noen redegjørelse for Stortinget! – deretter en sveip innom familieplanlegging i den tredje verden, som vi vel alle er for, og så et mer selektivt angrep på Israel, som om Israel representerer det eneste problemet i Midtøsten. Jeg gleder meg til Arbeiderpartiets fortsatte interesse for de menneskerettighetsbrudd som anvendes i de selvstyrte områdene som en målrettet undertrykking av sivile rettigheter, som vi tar som selvsagt i Israel. Men jeg regner med at tiden ikke strakk til, i sine angrep på regjeringen, for å redegjøre for egen politikk.

Litt av det samme utgangspunktet: Den uavklarte pandemien minner oss om uttrykket «Den globale landsbyen» – «The global village» – og hvor konkret dette uttrykket egentlig er blitt. Det stammer fra 1964 av en samfunnsskribent som het Marshall McLuhan, og det gikk egentlig mer på at hele verdens kultur ville smelte sammen – det har heldigvis ikke skjedd. Men det vi kan minne oss om, og det vi ser, er at menneskeheten er tett vevet sammen gjennom internasjonal arbeidsdeling, gjennom økonomi og varebytte. Mye av dette er bra, og det er fredsbyggende.

Klimaproblemene er også felles, og de kaller på felles innsats og samlende tiltak hvor vi ser at våre internasjonale institusjoner ikke fungerer effektivt nok. Likevel må det også konstateres at i denne tid har geopolitisk maktpolitikk hatt sin store renessanse. Den regelbaserte verdensorden er under press, proteksjonistiske ideer har fremgang.

Det tosidige supermaktsystemet som vi var vant til å leve med, er, som mange har påpekt, erstattet av en multipolar orden, eller et system. Vi ser tydeligere fremveksten av regionale, hegemoniske stater som inngår i dette mønsteret. Den universelle regeldannelsen skjer langsomt og håndheves halvhjertet.

Det er i dette bildet riktig at Norge som en del av det vestlige fellesskap ikke oppgir arbeidet for grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske institusjoner og folkerett. Mye av dette er beskrevet vel i den multimeldingen som Stortinget akkurat har debattert i denne sal. Det kan likevel være på sin plass å understreke at det er nasjonalstatene som er aktørene i den internasjonale regeldannelsen. Særlig vil demokratiske land ha høy legitimitet hos sine borgere, ikke minst fordi de av alle kan påvirke sine myndigheter, og de kan skifte ut sine politikere direkte. Samtidig stopper ikke verden ved det enkelte lands statsgrense. Det er for mange der den begynner.

I et land som Norge, som ikke er stort, men som har oppnådd sin velstand både ved arbeidsdisiplin, dyktighet og også hell, er vi mer enn mange avhengig av våre omgivelser. Det er ikke en passiv avhengighet eller en opportunistisk allianse som har gitt oss våre naturlige forbundsfeller. Det er felles kultur, det er felles ideer om frihet, felles ideer om respekt for enkeltmennesket og om en regelbundet statsmakt og fredelig maktveksling som gir dette det egentlige samholdet, det som holder.

Derfor er det en svekkelse også av Norges interesser når våre allianser svekkes av tilbakeslag for disse ideene – når NATO-allierte land henfaller til autoritære eksperimenter og selv hengir seg til krigseventyr utenfor eget territorium, når nye medlemmer av Det europeiske fellesskap, som Polen og Ungarn, mener at det beste oppgjøret med sin kommunistiske fortid er å bruke sitt folkelige mandat til å hindre konkurranse om makten eller skaffe seg kontroll med mediene og om nødvendig svekke rettsstatens garantier mot maktmisbruk.

I begynnelsen av denne uken besøkte jeg Polen og dets viktigste politiske institusjoner, også det såkalte senatet – det kalles senat – som jo har gitt opposisjonen en mulighet til å kontrollere nasjonalforsamlingen. Det politiske flertall har falt for fristelsen til å overutnytte sin posisjon til å underminere maktfordelingsprinsippet, og kanskje det viktigste delprinsippet i dette: dommernes og domstolenes uavhengighet. Norges bidrag gjennom EØS-midlene brukes målrettet for å understøtte en demokratisk utvikling og det frie organisasjonslivet.

Besøket omfattet også OSSEs representasjon, og bildet som tegnes både av polakkene selv og de utenlandske observatørene, er ikke entydig dystert: Polen er ennå ikke fortapt, slik det også heter i første linje av landets nasjonalhymne. Men det er klart at uten EUs pågående prosedyre etter artikkel 7 og de andre monitoreringsordningene ville forholdene vært langt verre. Ennå vil systemet kunne reformeres fra innsiden, og ennå har ikke noe valg vært underkjent som ikke fritt og fair av observatørene, til en viss forskjell fra utviklingen i Ungarn.

Det samme krav til demokratisk utvikling har ytterligere fremgang i andre EU-land i det tidligere Sovjet-dominerte beltet fra Stettin til Trieste. I virkeligheten representerer det en formidabel fremgang fra etterkrigstidens «best case scenario», som jo var fredelig sameksistens mellom demokratiske land i vest og totalitære sosialistiske ettpartidiktaturer i øst. Men det betyr jo ikke at vi skal måle oss mot historiske standarder. Vi må jo måle oss mot en standard som gir håp om medvirkning og menneskerettigheter i den verden vi er i nå.

Når det gjelder forholdet til Ungarn, er det også reist internasjonal kritikk av lovgivningen, som retter seg mot NGO-er, mot internasjonale universiteter og forholdene for uavhengige medier, også domstolssystemet. Den tidligere kommisjonen i EU har i to rapporter, fra april og juli 2019, presentert en ambisjon om å styrke rammen på europeisk plan for å håndheve rettsstatsprinsipper og for å forebygge at det oppstår problemer med etterlevelsen av rettsstatsprinsippene i medlemslandene. Foruten det allerede fremsatte forslag i regi av MFF-forhandlingene om å la manglende etterlevelse av rettsstatsprinsippene få økonomiske konsekvenser, presenterer EU bl.a. en idé om å øke monitoreringen på rettsstatsområdet og avgi en årlig rettsstatsrapport.

Jeg vil så også henvise til Parisavtalen, som mange helt naturlig hyller. Men det er allikevel EU som sørger for at den innenfor sin medlemskrets gjøres rettslig bindende, i motsetning til en del andre land som betrakter Parisavtalen mer som en resolusjon og en tilkjennegivelse av holdningen. Derfor har EU fulgt opp gjennom The green deal, EUs grønne dagsorden, og den nåværende kommisjonspresident har nettopp gjort den grønne dagsorden til en absolutt topprioritet med presentasjonen av en europeisk avtale og dertil hørende arbeidsprogram som skal utgjøre den overordnede ramme om arbeidet med klima-, miljø- og naturpolitikk.

I tillegg skal man gjøre den grønne dagsorden til et gjennomgående, tverrgående hensyn i EU-samarbeidet, med integrasjonen av verdensmålene om bærekraft, og EU ventes i 2020 å fremlegge en rekke tiltak på de forskjellige sektorområdene. EU vil også fremlegge en biodiversitetsstrategi for å sikre høye ambisjoner på dette området til toppmøtet i oktober og en skogstrategi for å stoppe avskoging.

Jeg nevner dette for å si at det viktigste politiske samarbeidet i Europa kjøres frem og drives frem av EU-institusjonene, med sine feil og med sine mangler og med sine uenigheter, men innenfor en demokratisk ramme som betyr at man ikke nedkjemper alle andre med makt, men at man gjennom gode argumenter kommer frem til felles politikk. Det er derfor trist at Norge står utenfor dette fellesskapet. Vi er med, så langt det lar seg gjøre, på de andres premisser. Vi vil også gjerne være med og utforme en videre utvikling av Dublinavtalen innenfor Schengen, men vi har bare konsultasjonsordninger selv om vi har sluttet oss til selve Schengen-regelverket.

Jeg mener at norsk utenrikspolitikk vil mangle en avgjørende faktor så lenge vi ikke er med for fullt i Europas politiske samarbeid. Det vil være opp til de forskjellige representantene å arbeide for i sine partier, slik at det kan endres, men det vil være en mangel, og det er noe hult ved vår – skal vi si – tilkjennegivelse av internasjonal regelorden når vi ikke selv er med på å utvikle den rett utenfor vår egen stuedør.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:22:20]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen, men min hyllest blir ikke så unison som komitélederens. Det skyldes kanskje at Høyre og Arbeiderpartiet har byttet på den stolen siden annen verdenskrig, omtrent. Det er vel bare noen få unntak fra det, og politikken blir omtrent den samme.

I en verden som opplever enorme utfordringer knyttet til global spredning av det dødelige koronaviruset, i en verden som opplever et potensielt samfunnsovergripende migrasjonspress på Europas yttergrenser, i en verden hvor vår forsvarsallianse opplever eksistensielle utfordringer, i en verden hvor Norges egne nærområder utsettes for utilbørlig press fra sentrale verdensaktører, velger utenriksministeren allerede i første avsnitt å fokusere på klimaendringer.

Utenriksministeren velger med andre ord å gjøre det i en sak hvor vitenskapsfolk i økende grad er usikre på årsak og virkning, og hvor Norges innsats uansett kun er av politisk korrekt kosmetisk art og dessuten er en ekstrem økonomisk belastning for bedrifter, forbrukere og offentlige budsjetter. Det hjelper lite hva Norge gjør, så lenge Kina og India fortsetter utbygging av forurensende kraftverk og industri. Vi burde heller fokusere på utfordringer vi faktisk kan gjøre noe med, og som er til gagn for eget land.

Utenriksministeren innrømmer at hun et par tiår tilbake var noe naiv da hun trodde at frihet og demokrati ville fortsette å spre seg utover verden av seg selv. Det var hun ikke alene om. Den kjente amerikanske statsviteren Fukuyama skrev boken «The End of History and the Last Man», som slo fast at det liberale demokratiet hadde seiret.

Det er imidlertid et paradoks at dette var lenge etter at islamistiske ekstremister av ulikt slag hadde tatt kontrollen over flere land i Midtøsten. Politisk islam hadde sin foreløpig største seier da Iran ble gjort til et islamsk prestestyre i 1979.

At frihet og demokrati vil spre seg i Midtøsten, er og blir et håp og ikke en realitet. Både sjia- og sunniinspirert islam står i veien. Det er ikke alle som har frihet og demokrati som ideal. Den gangen, som i dag, advarte Fremskrittspartiet mot islams økende globale innflytelse og hvordan ekstremistiske krefter innenfor islam gjorde arbeidet mot menneskerettigheter til en religiøs forpliktelse.

Kvinners rettigheter, likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet, demokrati og sekularitet ble ansett som et vestlig fenomen. Vedtak fattet i FN i New York gjorde lite inntrykk på Midtøstens og Afrikas diktaturer. Istedenfor samlet FN seg for å gjøre flere av de samme statene til medlemmer av FNs menneskerettighetsråd. Tanken var at det er bedre å inkludere dem i arbeidet med menneskerettighetene enn å la dem stå utenfor. Slik har det seg at Venezuela og Iran innenfor dette forumets rammeverk kan kritisere Norge for å bryte menneskerettighetene og gi oss råd om forbedringer. Verden vil bedras.

Utenriksministeren påpekte helt korrekt at man i noen land i økende grad snakker om seksuelle og reproduktive rettigheter som noe kontroversielt. Videre er det igjen i noen land at sønner får preferanse foran døtre. Dette er selvsagt helt forkastelig. Jeg merker meg imidlertid at utenriksministeren er rask med å identifisere land som gjør livssituasjonen for egne innbyggere bedre, men avstår fra å identifisere de landene som gjør det motsatte. Disse blir raskt referert til som «noen land».

I likhet med alle andre land skal Norges utgangspunkt i utenrikspolitikken være det som best ivaretar norske interesser. Noen ganger innebærer det inngåelse av bilaterale eller multilaterale forpliktende avtaler, men i andre saker vil det innebære at Norge som et lite land ikke bør blande seg inn i eller engasjere seg i global politikk. Det er ikke slik at Norge har noen forpliktelse overfor verden, men dersom vi styrer vårt bo, vår økonomi og samarbeid vel, vil våre handelsrelasjoner i forsvarssamarbeid bidra til multilateral sikkerhet, teknologiutvikling, økt levestandard og fattigdomsbekjempelse. På denne måten kan Norge fremstå som et forbilde for andre mindre nasjoner.

En nasjonalt fokusert utenrikspolitikk kan kanskje karakteriseres som egenrådig og populistisk. Men dersom ikke enkeltland skulle ivareta egne nasjonale interesser, hvem skal da gjøre det?

Det er mye som tyder på at flere land i større grad fokuserer på nasjonale interesser enn multinasjonale forpliktelser. I stedet for å anklage disse landene for populisme burde man gjøre en noe dypere analyse og spørre seg hvorfor det forholder seg slik. Det er ikke unaturlig at land er mer innadvendte dersom de har en historisk erfaring med at en motsatt innstilling og tilnærming har ført til press på nasjonal sikkerhet, kultur og identitet.

Koronaviruset maner også til ettertanke. Vi ser tydelig de negative effektene av globaliseringen på vår åpne økonomi. Verdens økende gjensidige avhengighet gjør oss samtidig mer sårbare når kriser inntreffer. Når Kina nyser, blir verden forkjølet. Sjelden får vi det illustrert bedre enn nå, bokstavelig talt. Produksjon stopper opp, virksomheter stenges, utstrakt reising og åpne grenser bringer viruset hit. Det er viktig å samarbeide globalt og regionalt om forebygging og forsvar mot pandemier. Men statens forpliktelse er først og fremst å sikre egen befolknings ve og vel.

Det er en anerkjent og akseptert forståelse at penger som gis bort gjennom årlige og økende bistandsbudsjetter, gjør verden til et bedre sted. Det er imidlertid ikke åpenbart. Selvfølgelig vil både de som gir og de som mottar mene at slik virksomhet er positivt. Giveren vil naturlig nok oppleve en selvtilfredsstillelse ved å hjelpe, mens mottakeren naturligvis vil være glad for hjelpen. Men der stopper det åpenbare.

Selvsagt skal rike land som Norge bidra med vår overflod, men vi skal ikke som i dag bidra på en måte som gjør behovet på sikt enda større. Nettopp derfor må vi stille krav til mottakerlandene. Bistand kan ikke regnes som vellykket dersom ikke landene på sikt blir gradvis mindre avhengig av bistand. Dersom det viser seg at behovet for hjelp fortsetter eller øker, bør prosjektene avsluttes. Videre bør det stilles som krav at landene som mottar norsk bistand, ikke samtidig produserer nye migrasjonsbølger mot Europa. En forutsetning for bistand må være at innbyggerne blir værende i landet for å gjøre levekårene i eget land bedre.

Dersom bistand skaper økt avhengighet, er det verken snilt eller gavmildt. Det er som å gi alkohol til en alkoholiker – uten sammenligning for øvrig.

I år ligger bistanden på litt under 40 mrd. kr. Dette gjør Norge til et av verdens mest generøse land. Vi overoppfyller FNs målsetting om at landene skal bruke 0,7 pst. av BNI på utvikling. Stadig mindre handlingsrom og en mer presset norsk økonomi i årene som kommer, krever en tøffere prioritering i budsjettene. Norges hovedansvar er egne borgere. Bistand skal derfor ikke gå på bekostning av udekte behov hjemme.

I sin redegjørelse lister utenriksministeren opp mange viktige utviklingstrekk i verden. Makt forskyves fra vest til øst, det samme gjør det økonomiske tyngdepunktet. Det er samtidig en økende rivalisering mellom Beijing og Washington. Videre fortsetter islamistiske terrorgrupper å vokse, og migrasjonspresset mot Europa øker.

Konfliktene går i dag øst–vest, men jeg vil hevde at konfliktlinjene sør–nord er vel så skarpe og grunnleggende utfordrende. Ikke minst forsterker teknologiutviklingen alle trender, og kommunikasjonslinjer som det tidligere tok dager å opprette, skjer nå i sanntid.

Til tross for dette sier utenriksministeren at Norge ikke automatisk skal justere sin utenrikspolitikk. Det kan virke litt besynderlig. Samtidig som verden rundt oss endres raskt, skal vi holde fast på vår. Det er litt krevende å få dette til å harmonere. Ja, vi skal fortsatt være medlem av NATO, og vi skal fortsatt forsvare en åpen og liberal handel mellom nasjonene, men når alt er i bevegelse, må også vi tilpasse oss de nye realitetene. Vi må eksempelvis innse at mottak av stadig flere flyktninger og asylanter ikke er i Norges interesse, og det vil heller ikke løse noen globale utfordringer.

Vi må videre innlede et enda tettere bånd til våre fremste allierte og undersøke mulighetene for å etablere et nytt og overordnet samarbeid mellom USA, Canada og Storbritannia. Dette er land som Norge har mye til felles med både når det gjelder kultur, historie, språk og teknologi, og ikke minst er alle naturlig transatlantisk allierte.

Å tilpasse landets utenrikspolitikk i tråd med den globale utviklingen handler ikke om å følge avisoverskrifter; det handler om å tilpasse oss verden slik den er, ikke hvordan vi skulle ønske at den var. Vårt fokus må uansett være å sikre våre nasjonale interesser og våre forpliktelser.

Apropos avisoverskrifter, så er det vel liten antydning til at disse også leses i Utenriksdepartementet. Påstanden om at populismen brer om seg, og at det bl.a. slår ut i en mer egenrådig utenrikspolitikk fra flere land, er lett gjenkjennelige påstander. Man kunne like godt ha beskrevet en slik utvikling som en nasjonal erkjennelse av at utfordringene landene står overfor, ikke løses ved åpne grenser. Da må man ha en politikk som ivaretar dette. Dette er ikke populisme, men sunn fornuft.

Den siste tiden har vi opplevd en regjering som i stadig mindre grad forsvarer Israels interesser. Vi har registrert at Norge ikke vil avslutte støtten til de palestinske selvstyremyndigheter, til tross for at denne bistanden beviselig benyttes til formidling av antisemittisme og hat mot Israel. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger fremmet forslag om at denne støtten avvikles, men hver gang evner utenriksministeren å finne nye grunner for hvorfor en slik bistand bør fortsette. Det skjer selv med en selverklært Israel-venn i regjering.

Fremskrittspartiet er eneste parti som både i ord og i handling står opp for Israel som et ensomt demokratisk lys i en region som er fylt av hat og terror. Man kan jo spørre seg hvordan regionen ville sett ut dersom venstresidens krav hadde blitt innfridd. Og gjennom sin vitenskap på en rekke områder, også innenfor medisinsk forskning, ville det ikke overraske meg om det nettopp er Israel som finner en vaksine som tar knekken på koronaviruset.

Fremskrittspartiet har registrert regjeringens – la oss si – grenseløse ambisjon om å få plass i FNs sikkerhetsråd. En overordnet begrunnelse er ifølge utenriksministeren at Norge og nordmenn er nordiske, europeiske, atlantiske, men også globale. Det høres flott ut.

Som en konsekvens hevder utenriksministeren at Norge må ta en del av ansvaret for å forsvare og reformere forpliktende internasjonalt samarbeid. Ut fra en slik visjon skulle man tro at Norges ambisjon om å komme inn i FNs sikkerhetsråd er et utslag av selvoppofrelse hvor Norge i Nansens ånd er villig til å ta på seg et internasjonalt verv, på bekostning av alle andre nyttige gjøremål. I et slikt perspektiv kan man selvfølgelig stusse over hvorfor Norge bruker et titalls millioner kroner på å drive valgkamp for vårt kandidatur.

Ifølge utenriksministeren vil vi som medlem av Sikkerhetsrådet arbeide for folkeretten, menneskerettighetene, internasjonal humanitær rett og de humanitære prinsippene. Da Norge konkurrerer med Irland og Canada om de to ledige plassene, må det bety at disse landene ikke har de samme ambisjonene.

Som leder av Norges delegasjon til NATOs parlamentarikerforsamling ønsker jeg å si noen ord om ordskiftet som finner sted i forsamlingen. Min erfaring gjennom noen år er at forsamlingen er mer relevant enn noen få år tilbake. Det skyldes ikke minst at forsamlingen er blitt politisk bredere – eller som utenriksministeren ville ha sagt det: Det har kommet flere populister dit – og at man i større grad diskuterer store strategiske sikkerhetspolitiske spørsmål som berører alliansen på flere nivåer.

Parlamentarikerforsamlingens store styrke er at den er sammensatt av medlemslandenes ulike partier. Videre har mange land en helt annen debattkultur, noe som gjør utvekslingen av synspunkter spissere og mer spontan og interessant. Ferdigskrevne manuskripter – som mitt – er heldigvis en mangelvare. Som såkalt rapportør i min komité har jeg lagt frem en rapport som omhandler bruken av sanksjoner som politisk virkemiddel, og skal i høst legge frem en rapport om NATOs utfordringer og muligheter for samarbeid med Kina. Det forutsetter selvsagt at verden innen rimelig tid kommer tilbake til normalen.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:34:10]: Eg vil fyrst takke utanriksministeren for ei god og svært fyldig utgreiing om utanrikspolitiske område som er viktige for Noreg. Det er ikkje den store konflikten i norsk utanrikspolitikk, og det skal me vere glade for. Me er eit lite land, og me treng å snakke med éi stemme. Likevel vil det vere ulik vektlegging av ulike område, og slik sett kan ein forundre seg over representanten Tetzschner, som i innleiinga si var så hårsår når det galdt innlegget til leiaren i komiteen.

Me ser ved inngangen til 2020-talet ei verd i endring og eit tryggleikspolitisk bilete som har endra seg. Me er vitne til auka spenningar mellom stormaktene, ei svekking av den multilaterale verdsordenen og store globale klima- og miljøutfordringar. Dette er sjølvsagt krevjande, men det tvingar oss samstundes til å prioritere og velje kva som er viktigast for oss. Senterpartiet meiner at konfliktdemping, tryggleik i nærområda og arbeidet for å utrydde fattigdom og sikre mattryggleik bør vere sentrale satsingsområde innanfor norsk utanrikspolitikk i næraste framtid.

Utanriksministeren sa i tala si den 5. mars at utgreiinga hennar i år ville ha sikkerheitspolitikk som eit hovudtema. Dette fortel oss mykje om tilstanden i verda i dag, òg i våre nærområde. I korte trekk er den tryggleikspolitiske situasjonen i nærområda våre forverra. Rapporten Fokus som Etterretningstenesta gav ut i februar i år, peiker på sterkt aukande russisk militær aktivitet i norske nærområde berre det siste året. I tillegg kjem den stabile oppbygginga av dei russiske militære kapasitetane sidan 2008, då militærreforma deira vart sett i verk. Fokus viser til at aktiviteten i nordområda ikkje har vore så stor som no sidan den kalde krigen. I august 2019 var me t.d. vitne til at Nordflåten i samvirke med Austersjøflåten gjennomførte den største maritime øvinga i nærområda våre sidan den kalde krigen. Delar av bastionforsvaret vart etablert heilt ned til Nordsjøen. Dette er ei urovekkjande utvikling, og det er ei utvikling me må ta på største alvor og forhalde oss til.

Me ser ei stadig meir globalisert verd. Utviklinga dei siste 20 åra – spesielt med internett – har knytt verda tettare saman. Me skal ikkje jobbe imot globalisering og digitalisering, me skal ynskje det velkomme. Samstundes skal me ha ei medviten haldning til det. Saka med Huawei og 5G-nett viser kva utfordringar me kan få med den nye teknologien som kjem. Høgteknologiske løysingar kan understøtte ulike former for sosial og politisk kontroll, det skal me vere særs merksame på.

Stormaktsrivaliseringa i Arktis er eit anna element som er med på å forme kvardagen i Noreg, og som vil prege tryggleikssituasjonen vår i åra som kjem. Havisen smeltar, og det vil opne seg nye sjøruter i Barentshavet. Kina har definert seg som ein nær arktisk stat og vist stor interesse for å etablere seg langs dei nye sjørutene. Kina har m.a. kjøpt opp hamner langs den nye sjøruta som vil vekse fram. USA er ikkje lenger like ivrig i rolla som garantisten for Noreg og Europas tryggleik, samstundes med at Russland har utvikla ein stadig større vilje og evne til å agere mot andre nærliggjande og suverene statar. Eit auka nærvær av stormakter i våre nærområde gjer oppbygging av eit sterkt nasjonalt forsvar til eit fundamentalt satsingsområde framover.

Den tryggleikspolitiske utviklinga kjem til å prege våre val og prioriteringar i utanrikspolitikken dei neste åra. I lys av dagens tryggleikspolitiske situasjon, med eit stadig kaldare forhold mellom aust og vest, er det ikkje forsvarleg å eksperimentere med dei tryggleikspolitiske rammene Noreg har. Me må stå saman med våre allierte i NATO og ikkje byggje parallelle strukturar.

Senterpartiet har hatt og har ei kritisk haldning til EUs oppbygging av eit eige forsvarssystem. Det er allereie i ferd med å binde opp store ressursar. PESCO har t.d. meir enn 40 ulike prosjekt, alle skal planleggjast, styrast og gjennomførast, og det er berre éin bit av forsvarssamarbeidet som Frankrike er den største pådrivaren for. President Macron har òg uttala at Frankrike er villig til å dele sine ressursar innanfor atomforsvar med andre land i Europa. På møte i NATOs parlamentarikarforsamling i Brussel i februar vart oppbygging av ein forsvarsallianse i EU tema, og det utvikla seg til det som ein nærast må kalle eit munnhoggeri mellom parlamentarikarar frå USA og Frankrike. USAs medlemmer i parlamentarikarforsamlinga hevda at EU svikta NATO-alliansen, og at oppbygginga av eit EU-forsvar ville svekkje, ikkje styrkje forsvarsevna i Europa. Det gjekk så langt at dei minte forsamlinga om USAs innsats under den andre verdskrigen, og at ein ikkje kan ta USA for gitt.

Eg er redd EU sitt parallelle løp innanfor forsvar ikkje vil styrkje tryggleiken i Europa. NATO har vore verdas mest suksessfulle forsvarsallianse, og for Noreg er det ikkje godt nytt dersom NATO vert svekt som følgje av Frankrikes ønske om ein allianse der dei sit i førarsetet. Noreg er avhengig av USA og Storbritannia som gode allierte, me har eit historisk samarbeid, og ingen av dei er medlemmer i EU.

Ein kjem ikkje utanom å nemne koronaviruset, heller ikkje i denne samanhengen. Eit virus som vart oppdaga i Wuhan i Kina, har på få veker spreidd seg over heile verda og fått enorme konsekvensar. Som utanriksministeren sa, viser ein slik epidemi kor tett verda er voven saman. Situasjonen har òg vist kor sårbare me er, og korleis verda og verdsøkonomien stoppar opp. Helsevesenet har ikkje nok smittevernutstyr, me får ikkje importere nok. Lagera er tomme, og dei landa som har, treng det sjølve.

Tenk om dette viruset hadde vore eit virus eller smittsame bakteriar som råka matvarer, det er slett ikkje utenkjeleg at det kan skje. Det er i slike kriser me vert minte på kor utruleg viktig det er med sjølvforsyning av det aller viktigaste. Direktoratet for samfunnssikkerheit og beredskap har sendt ut liste over kva forsyningar me bør ha for å sikre oss mat i tre dagar, men tre dagar går fort, og i eit sikkerheitspolitisk bilete må Noreg no ta tak i spørsmålet kring matforsyning når krise oppstår.

Senterpartiet har òg lenge teke til orde for ei tydelegare prioritering av berekraftige matsystem i Noregs multilaterale utviklingspolitikk. Matmangel og sviktande avlingar er i aukande grad årsak til ustabilitet, konflikt og migrasjon. Me må føre ein politikk som ikkje berre toler solskin, men òg regnversdagar. Me må jobbe for at land skal vere sjølvforsynte og ha moglegheit til å sikre innbyggjarane mat og vatn, òg i tider då verda ser ut til å stoppe litt opp, og verdshandelen kan kollapse.

FN gjer ein særs viktig jobb i dagens internasjonale samfunn, og Noreg må prioritere FNs viktige arbeid. For kvart år som går, kjem fristen for å innfri berekraftsmåla nærare. Verdsbanken har sagt at støtte til småskalabønder har best effekt for å redusere fattigdom, som er eitt av dei fyrste måla – saman med å utrydde svolt. Noreg har eit stort potensial i å auke nettopp innsatsen på dette området, det er eit område som er altfor lite framme, òg i lys av dei klimaendringane me ser i dag, klimaendringar som vil føre til at store område vert ubrukelege for matproduksjon, noko som igjen kan føre til migrasjon av eit omfang som berre gjer dagens migrasjon til eit førevarsel om det som kan kome. Dette må takast på alvor, og det er ein viktig del av det sikkerheitspolitiske biletet som har fått altfor liten plass så langt.

Me er nøydde til, som eit land som vert høyrt i den internasjonale dialogen, å lyfte både klimaendringar og beredskap innanfor vatn, mat, medisin og helse endå høgare på dagsordenen. Noreg må bruke røysta si i det internasjonale samfunnet til å dempe konfliktar og drive fredsskapande arbeid. Me må støtte opp under FN og NATO-alliansen og styrkje vår eigen tryggleik gjennom ei realistisk tilnærming til dei trugsmåla me ser rundt oss. Nett i desse dagar ser me at det slett ikkje berre er våpenmakt som kan setje sjølv dei største nasjonane ut av spel. Difor må Noreg fremje totalforsvaret både her heime og i andre land, slik at me i framtida er betre budde – også mot kriser som koronaviruset, som no herjar det globale samfunnet.

Audun Lysbakken (SV) [10:43:25]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg setter pris på at utenriksministeren slutter opp om vitenskap. Jeg er glad for at hun tok opp presset mot kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter, og jeg mener det er positivt når hun sier at folk-til-folk-samarbeidet skal styrkes når Norge tar over formannskapet i Barentsrådet.

Det vi alle tenker på nå, er pandemien og vår beredskap mot den. Det er jo noe som illustrerer det vi diskuterer i hver eneste av disse debattene nå, nemlig en verden hvor internasjonalt samarbeid er under press, hvor stormaktene er mer egenrådige, og hvor autoritære regimer i deler av verden er på frammarsj. Og det er jo viktig å diskutere det i denne sammenhengen, fordi internasjonalt samarbeid er så viktig for å møte pandemien, og også fordi noen prøver å framstille det som om diktatur nærmest er effektivt i en slik situasjon. Jeg synes det er et tankekors at det i deler av debatten nå er stor oppmerksomhet rundt Kinas håndtering av viruset, mens det vel er mye som tyder på at nettopp mangelen på ytringsfrihet i det kinesiske diktaturet er en viktig grunn til at viruset fikk spre seg. Så demokrati og åpen debatt om hvordan vi styrker responsen, og appell til internasjonalt samarbeid er ekstra viktig i den situasjonen vi er i nå.

På den begrensede tiden jeg har, ønsker jeg å ta opp to ting som utenriksministeren var innom i redegjørelsen sin. Det ene er atomvåpen, nedrustning, og det andre er flyktningsituasjonen i Europa.

Den eneste måten for å sikre at atomvåpen aldri blir brukt, er å avskaffe dem. Og jeg registrerer at regjeringen er bekymret for at flere stater globalt har det som kalles en rustningsdrivende atferd, altså at vi opplever opprustning og økt internasjonal spenning. Da er det bra at utenriksministeren framhever det avtaleverket som vi har knyttet til ikke-spredning, men det er også skuffende at regjeringen fortsetter å la være å støtte opp om og framheve forbudsprosessen i FN som et relevant, viktig og til og med helt nødvendig tiltak for atomnedrustning. Norge burde være et av de landene som la press på atomvåpenstatene for å forhandle, med mål om å gjennomføre en gjensidig nedrustning. Det kan vi gjøre ved å slutte oss til FNs atomvåpenforbud. I det minste burde Norge delta som observatør på statspartsmøtene til forbudstraktaten når den har trådt i kraft. Og vi ser – i motsetning til det en del hevder i debatten her hjemme – at forbudet virker. 81 stater har signert, 25 har ratifisert. Det går raskere enn mange hadde håpet. Og vi ser at det virker, f.eks. gjennom at finansaktører nå i økende grad trekker seg ut av atomvåpenindustrien. Det er denne typen press Norge burde bidra til, istedenfor i praksis å stille seg på atommaktenes side ved ikke å være med på denne prosessen.

Utenriksministeren var tydelig på at det er uakseptabelt av Tyrkia og Erdogan å bruke flyktninger og migranter som pressmiddel mot Europa. Det er vi alle enig i. Men jeg synes det er skuffende at utenriksministeren ikke med ett ord nevner Hellas’ forespørsel om å hente ut sårbare flyktninger for å avhjelpe situasjonen. Hellas er i en svært vanskelig situasjon. Vi har en humanitær krise i Europa. Vi ser nå at det etterlyses land som er villig til å være med på å evakuere en del av de mest sårbare flyktningene – mange av disse er barn som har vært alene i lang tid, uten skolegang, uten oppfølging. Det vergesystemet som FNs høykommissær for flyktninger hadde satt opp, har brutt sammen. Da er det SVs tydelige holdning at Norge burde gå foran og si seg villig til nå å ta imot en del av disse, både for å avhjelpe situasjonen i Hellas, for å legge press på andre europeiske land, og fordi vi faktisk kan gjøre en forskjell for en del mennesker i en vanskelig situasjon.

Da er min tid ute – sånn er det.

Ola Elvestuen (V) [10:48:41]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en veldig grundig redegjørelse, som på mange måter viser hele bredden av og størrelsen på det norske internasjonale engasjementet ved å være innom mange temaer – temaer som jeg tror det er bred enighet i Stortinget om at vi skal forsterke vår innsats på. Det er viktig for Norge og for verden.

Det er selvfølgelig også grunn til å komme inn på den internasjonale avhengigheten vi har, som nå blir illustrert med koronaviruset, covid-19-viruset, og hvor raskt denne situasjonen nå endrer seg internasjonalt og hos oss. Jeg er enig med representanten Lysbakken i at man har et eget ansvar i Norge og i andre demokratiske land for å vise at vi klarer å håndtere en slik situasjon, en pandemi, med den styrken som kreves for å stoppe den utviklingen vi er inne i nå. Der vi er nå, hvor det er en eskalerende utvikling også i Norge, er det viktig for oss å vise tydelig at vi har vilje til å sette i gang kraftfulle tiltak, enten det er å stenge skoler eller andre tiltak, så raskt som de faglige rådene tilsier det. Det har betydning også ut over akkurat den situasjonen vi er i nå.

Jeg er glad for at utenriksministeren brukte så mye tid også på en situasjon vi er i som går over lengre tid, men som har en utvikling som flere og flere blir mer bekymret over, nemlig klimaendringene vi står overfor. Vi er inne i det året da Parisavtalen skal vise om den har den nødvendige kraften, ved at alle land skal melde inn sine nye mål innen desember i år. Jeg er da veldig glad for at Norge har vært tidlig ute. Vi har sagt at vi skal forsterke vårt nasjonale mål til 50–55 pst. Det er viktig for å påvirke EU, slik at også EU forsterker sitt mål med tilsvarende og jobber for at de kommer opp til 50–55 pst.

Det er ingen tvil om at Norge og Europa er ledende i å ta tak i og vise hvordan man kan redusere utslipp raskt nok. Men det er også viktig at vi har vært tidlig ute med tanke på å påvirke de større utslippslandene til å forsterke sine mål i løpet av dette året – i tilstrekkelig grad også, slik at man kan tro på at vi kan holde den globale oppvarmingen under 2 grader og ned mot 1,5 grader. Vi må kutte utslipp, og det må skje raskt.

Vi har nå fått på plass et sterkere samarbeid med EU ved at vi har felles mål fram mot 2030. Det er bra, men det holder ikke å redusere utslipp. Vi må også ta vare på natur, så det å få på plass den nye konvensjonen for biologisk mangfold er også viktig. Det gjelder også det internasjonale arbeidet vi har for bl.a. å ivareta regnskog.

Den store utfordringen er at man skal etablere en global økonomi innenfor naturens tåleevne. Alt annet er ikke rasjonelt og gir ikke mening. Det skal også skje innenfor en åpen økonomi og en fri handel, for dette må henge nøye sammen med det samarbeidet vi trenger internasjonalt for å nå FNs bærekraftsmål. FNs bærekraftsmål er slik at man ikke kan plukke noen, man må nå alle.

For å nå disse målene må demokratier lede. Det er mangel på demokratisk ledelse i verden i dag. I løpet av den siste uken har den amerikanske stiftelsen Freedom House lagt fram sin rapport for året 2019 om utviklingen av sivile og politiske rettigheter i verden. Det var det fjortende året på rad at det var flere land som hadde en negativ utvikling enn det var land som hadde en positiv utvikling. Så det er ingen tvil om at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er under press internasjonalt, fra stormaktsrivalisering, hvor Russland, Kina og Iran fører en politikk for å undergrave demokratiske systemer, men vi ser det også i demokratier, hvor man må bekjempe autoritære krefter, enten det er i Ungarn eller i andre land.

Et siste poeng: NATO er bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk, og det må pleies og styrkes, men vi trenger også mer europeisk og nordisk samarbeid. Europa trenger også en strategi i Midtøsten som er langsiktig – for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det er det eneste som over tid kan gi den nødvendige stabiliteten.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:54:03]: Jeg vil først få takke utenriksministeren for en omfattende og interessant redegjørelse.

Norge er såpass avhengig av andre land at det er viktig å ha førstehånds kjennskap til hva som rører seg rundt oss i alle himmelretninger. Vi ser jo at det er grunn til årvåkenhet over den globale utviklingen, trolig mer enn på lenge. Internasjonal politikk er i større bevegelse enn vi kunne ønske. Land med mer autoritære styresett opptrer med større selvtillit, gjerne med åpne brudd på menneskerettigheter og innskrenkning av tros- og livssynsfriheten. Populisme og særinteresser fører til egenrådig utenrikspolitikk.

De siste årene har vi dessverre sett endringer i stabilitet og demokratiske verdier verden rundt. Det gjelder alt fra toppledelse i stormaktene til flertall i parlament som flytter og tiltar seg makt på bekostning av demokrati og rettspraksis. Andelen demokratier som har blitt svekket i løpet av de siste ti årene, har økt, og selv om dette er en global utfordring, er Afrika den regionen som i dag har størst andel av ikke-demokratiske regimer. Jeg mener at norsk bistand med fordel kan øke sin innsats innenfor demokratiassistanse.

Et sterkt sivilsamfunn og frie medier er forutsetninger for et levende demokrati, som kan holde myndighetene ansvarlig. I dag er det nettopp tilskudd til sivilsamfunn og mediefrihet som mottar den største andelen av Norges støtte til demokratisering og godt styresett. Ethvert demokrati med frie valg må ha demokratiske og politiske institusjoner og politikere med kontinuitet. Demokrati kan ikke påtvinges noen utenfra, men Kristelig Folkeparti mener at Norge skal støtte aktører som ber om slik demokratiassistanse.

I disse virusdager ser vi i særlig grad hvor viktig det er med et multilateralt og globalt samarbeid. Epidemier og sykdom kjenner ingen landegrenser, og forskning og tiltak må samordnes til beste for menneskeheten. Verdens helseorganisasjon har erklært utbruddet av koronaviruset som en internasjonal helsekrise. Det får direkte påvirkning på verdens børser, men dette er likevel en sekundær bekymring når helsen er truet. Kristelig Folkeparti er takknemlig for WHOs koordinerende virksomhet. I den forbindelse er det flott at regjeringen har gitt et ekstra bidrag på 10 mill. kr for å redusere spredning til utviklingsland med svake helsesystemer.

Apropos landegrenser – Norges medlemskap i NATO er av stor betydning, og vi må ivareta et fredelig naboskap på en betryggende måte. Men Norge er en av de største havnasjonene med portal og farvannsleder inn i Arktis. Forsvaret vårt skal derfor være operativt, effektivt og målrettet ut fra den sikkerhets- og trusselvurdering som gjøres til enhver tid i hav, i luft, på land, i rommet og i cyberverdenen.

Kristelig Folkeparti skulle ønske at Nordisk råd og Norden styrket sin evne til å opptre som en samlet utenrikspolitisk aktør. Kristelig Folkeparti er også enig i å ivareta en tett allianse med de baltiske land for å sikre en enighet i felles sikkerhetspolitiske interesser.

Kristelig Folkeparti vil beholde dagens tilknytningsform til EU og er tilfreds med en godt fungerende EØS-avtale. Avtalen sikrer oss optimal tilgang til våre viktigste handelspartnere, og vi skulle ønske at prosjektene som vi tildeler EØS-midler til, blir fulgt opp, kvalitetssikret og målrettet der de trengs. Dette året er utviklingen av avtalene med Storbritannia etter brexit av stor interesse. Jeg er glad for at signalene så langt tyder på at Norge får beholde alle de gode relasjonene vi trenger.

Kristelig Folkeparti mener at Norge aktivt må bidra til å finne en forpliktende felles europeisk asyl- og flyktningpolitikk som er human og har en rettferdig ansvarsfordeling. Situasjonen i Syria, Idlib-bombingen og striden mellom Tyrkia og Hellas bekymrer oss i Kristelig Folkeparti sterkt. Folk er opptatt av de menneskelige tragediene vi ser i media og kjenner seg maktesløse. Folk er særlig bekymret for barna, som helt uskyldig har blitt ofre for en grusom politikk. Derfor er Kristelig Folkeparti utålmodig og vil bidra til at regjeringen på alle måter prøver å finne et minimum av felles løsninger med øvrige land i Europa om varige løsninger og tiltak for mennesker i ytterste fortvilelse og nød.

Når det gjelder årsakene til lidelsene, kreves det internasjonal innsats, et utstrakt diplomati og bruk av sanksjoner. Her har FN sin viktigste rolle. Kristelig Folkeparti støtter derfor Norges bidrag og samarbeid med FN og håper å lykkes med en plass i Sikkerhetsrådet. FN er vårt beste organ og instrument for å komme videre. De vedtatte bærekraftsmålene er noe av det beste som har skjedd på lenge. Her synes vi i Kristelig Folkeparti at noen av de beste og mest gjenkjennelige verdiene kommer fram, nemlig forvalteransvar, nestekjærlighet og menneskeverd.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:59:32]: Først vil jeg takke for både gode innlegg og gode innspill i diskusjonen, og jeg registrerer også en betydelig enighet rundt både prioriteringene og vurderingene. I og med at vi er i den situasjonen vi er med koronaviruset, og i og med at jeg allerede har gjort mine prioriteringer kjent gjennom en omfattende redegjørelse, kommer jeg til å bruke mest tid på viruset, men svare ut noen ting nokså kort.

I redegjørelsen bruker jeg mye tid på sikkerhetspolitikk, og jeg bruker mye tid på nedrustning. Det er av en god grunn. Jeg forteller også nokså detaljert om Norges rolle og våre initiativer for å få til nedrustning, og det gjelder særlig det internasjonale lederskapet vi har tatt på verifikasjon. Det er et helt avgjørende arbeid både for å bygge tillit og for å sikre at vi har verifikasjonsprosedyrer og teknikker som kan verifisere reell nedrustning. Det er også et arbeid der vi samler både kjernevåpenstater og ikke-kjernevåpenstater. Det er nesten det eneste området der det er mulig å få til i en ellers veldig polarisert debatt. Det har vært en klar prioritering fra vår side, og det lederskapet fortsetter vi. For øvrig viser jeg til det som sies i redegjørelsen.

Så til migrasjon. Som jeg var inne på i redegjørelsen, jobber vi for felleseuropeiske løsninger. Det mener vi er viktig fordi flere EU-land og land i Europa må være med på å ta dette ansvaret. Vi følger derfor diskusjonen om relokalisering i EU tett. Vi har nå fått en henvendelse fra tyske myndigheter vedrørende relokalisering av enslige mindreårige fra Hellas, og det er en forespørsel regjeringa nå vurderer.

Helt til slutt, når det gjelder innspill og kommentarer, vil jeg si at regjeringa har tatt en veldig tydelig stilling til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det betyr at vi i årene fra 2020 til 2025 kommer til å bruke 10,4 mrd. kr på dette feltet, fordi, som jeg sa i min redegjørelse, kvinners og jenters rett til å bestemme over egen kropp og eget liv er helt grunnleggende. Vi gjør det vi kan for å støtte opp om det gjennom FN-organisasjoner, der vi nå er en av de aller største giverne til UNFPA, FNs befolkningsfond. Vi har økt vår kjernestøtte, og det tas svært godt imot av organisasjonen. De bidrar tydelig til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

La meg så gå over til det som nå er en både stor, alvorlig og viktig sak. Jeg vil først nevne at statsministeren og helseministeren kommer til å ha en redegjørelse senere i dag, hvor de varsler de sterkeste og mest omfattende tiltak i Norge i fredstid. De mer helsefaglige sidene henviser jeg dit, men jeg vil gjerne si noe om hvordan situasjonen er nå med tanke på hvordan vi opererer, både Utenriksdepartementet og våre utestasjoner.

Det er helt åpenbart at viruset og utbruddet legger begrensninger på hvordan vi jobber. Vi har, som alle andre departementer, innført tiltak for å kunne ivareta kjernefunksjonene våre. Det er tiltak som løpende vurderes om skal forsterkes, men vi følger de rådene helsemyndighetene gir. Når det gjelder våre stasjoner ute, er situasjonen den samme der. Vi jobber i det aller lengste for å unngå å stenge ned utenriksstasjoner, men situasjonen er sånn i enkelte land at det ikke er mulig å unngå på sikt, og det vil gjelde alle land, ikke bare norske utenriksstasjoner.

Det vi også jobber svært tett sammen med helsemyndighetene om, er å utstede reiseråd og reiseinformasjon, og det er viktig for nordmenn som er på reise i utlandet, eller planlegger reise i utlandet. Gjennom de siste dagene har vi sett at flere og flere land innfører strenge restriksjoner på bevegelse internt i sine land, men også på innreise og utreise og karantenebestemmelser. Nettopp derfor har vi vært veldig klare i våre reiseråd, som er helt synkronisert med helsemyndighetenes smittevernråd. Normalt er våre reiseråd av en litt annen karakter enn helsemyndighetenes råd, og det er fordi vi skal tenke på hvordan situasjonen er for individet som reiser ut, mens helsemyndighetene skal tenke på hvordan f.eks. en smittesituasjon i Norge vil være hvis man kommer fra et land med smitte.

Når det gjelder pandemier, går dette på sett og vis over i hverandre, og det gir ikke noe stor mening å skille disse vurderingene. Nettopp derfor er vi helt synkronisert med helsemyndighetene. Det betyr at nordmenn som vurderer reise til områder som foreløpig ikke er underlagt reiseråd, også må gjøre sine egne vurderinger og følge nøye med på det faktum at land på veldig kort varsel kan innføre enten reisebegrensninger, karantenebestemmelser, eller at helsemyndighetene ikke er i stand til å håndtere tilreisende eller andre dersom de trenger helsehjelp.

Vi oppdaterer fortløpende, men dette er ting som går fra time til time. Vi fraråder reiser som ikke er helt nødvendige, en rekke steder, men generelt er situasjonen i verden nå sånn at alle må følge nøye med også på hvilke begrensninger som er innført.

Jonas Gahr Støre (A) [11:17:49]: La meg bare innledningsvis si at jeg gir full støtte til utenriksministeren og regjeringen når det gjelder FNs sikkerhetsråd. Det er riktig at Norge tar det ansvaret, og at vi også tar ansvar for den kompleksiteten som det representerer.

I 2006 tok jeg, sammen med utenriksministerkolleger fra Frankrike, Indonesia, Brasil og Sør-Afrika, initiativ til et samarbeid om helse- og utenrikspolitikk. Det var inspirert av erfaringer jeg hadde fra Verdens helseorganisasjon, der vi så at så mange av verdens helseutfordringer fikk konsekvenser for politikk mellom land – det kunne skape konflikt, og det kunne skape samarbeid. Et eksempel var utfordringene fra smitte på tvers av landegrensene, håndteringen av epidemier og pandemier, som ikke bare treffer sårbare mennesker, men også myndigheter. SARS i 2003, svineinfluensa i 2009 – dette er den nye normalen. Derfor må politikken henge med når det gjelder forebygging av utbrudd og spredning og riktig helsehjelp til riktig tid. Der sykdom og fattigdom gjør folk og samfunn særlig sårbare, er det fare for sammenbrudd av både stater og politikk. Det er i alles opplyste egeninteresse å motvirke det.

Spredningen av koronaviruset til over 100 land er nå definert som en pandemi av WHO. Vi ser igjen hvor tett sammenvevd verden er blitt. Vi reiser mer, har globale finans- og varemarkeder og produksjonskjeder, og det gjør oss mer sårbare. Norge støtter WHOs lederskap og koordinerende rolle i den globale prosessen. Det er positivt at regjeringen gir et ekstra bidrag på 10 mill. kr til WHOs arbeid for beredskap og operasjonell respons i utviklingsland, der de er mest sårbare for smitte.

Vi støtter at Norge er en stor bidragsyter til koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier, CEPI, med totalt 1,6 mrd. kr fram mot 2025. CEPI har tatt initiativ til utvikling av vaksine mot koronavirus, og Norge har der en lederrolle som vi bør ta godt vare på.

Nå tar kampen mot et smittsomt virus nesten all oppmerksomhet i alle land, og det snakkes om de mest inngripende tiltakene siden annen verdenskrig. Den store utfordringen er likevel for all politikk å bekjempe klimaendringene og global oppvarming. Derfor må klimapolitikk også være en del av utenrikspolitikken. Det er fellestrekk mellom helse og klima. Vi kan med stor sikkerhet fastslå at livsbetingelsene for mennesker mange steder på jorda vil forverres de neste ti årene. Det er særlig fire dimensjoner som peker seg ut.

For det første: Klimarelaterte forhold kan forsterke og forverre allerede pågående kriser uten at de er krisens opprinnelige årsak.

For det andre: Klimaendringene kan være medvirkende årsak til konflikter, f.eks. der de fører til økt konkurranse om begrensede ressurser, som f.eks. rent vann når nomadiske folk på flukt fra forøkning møter fastboende, eller gjennom migrasjon.

For det tredje ser vi rene humanitære kriser. Sårbare stater som allerede har begrenset kapasitet til å ivareta innbyggernes behov i normalsituasjoner, kan bli fullstendig overveldet av klimarelaterte naturkatastrofer, slik at responsevnen forringes samtidig som problemet bare forverres.

Og for det fjerde: I geopolitikken sier vi gjerne at geografien ligger fast, den er konstant. Norge ligger der vi ligger, med de naboene vi har. Vi velger ikke vår geografi. Men klimaendringene endrer også geografien. For eksempel fører issmelting i Arktis til at Polhavet åpnes gradvis. Vårt naboland Russland får i praksis en ny nordlig kystlinje, og stater langveisfra melder seg på nær våre grenser. Det har åpenbart utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Derfor må en effektiv regjering på 2020-tallet forstå hvilke praktiske konsekvenser klimakrisen får for norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Fungerende internasjonalt samarbeid er åpenbart helt nødvendig. Parisavtalen var viktig, og Norge bør fordype vårt klimasamarbeid med sentrale aktører som EU og Kina. Handelskrigen med USA, nye risikovurderinger og behovet for forsyningssikkerhet fører nå til at Kina bygger kullkraftverk framfor mer klimavennlig energi. Det er alvorlig, både for verden og for Norge.

Norsk klima og energi og teknologi, fra havvind til fangst og lagring av CO₂ og moderne hydrogenproduksjon, kan gjøre en stor forskjell internasjonalt. Utenrikspolitikken må støtte at slik teknologi blir kjent ute i verden og foretrukket ute i verden. Støtte til fornybar energi-satsing i utviklingsland må prioriteres. Jeg forutsetter at det er noe regjeringen bør ta ansvar for, og at et pensjonsfond som er framtidsrettet, også ser i denne retningen.

Her mener jeg regjeringen ikke leverer. Bevilgningene til klima- og miljøtiltak på utviklingsbudsjettet var om lag 7 mrd. kr i toppåret 2013. I dag har støtten til denne type tiltak sunket med 3 mrd. kr. Vi trenger en kraftig opptrapping av norsk støtte til tiltak med dobbelt positiv effekt for både klima og utvikling. Satsing på ren energi er et åpenbart eksempel.

Vi har en velfylt verktøykasse. Landet trenger en regjering som makter å følge opp signaler og lovnader med konkret politikk og økonomisk satsing.

Hårek Elvenes (H) [11:23:11]: Hundre år etter at spanskesyken herjet og rammet 15 000 mennesker i Norge, er vi igjen blitt minnet om hvor sårbare vi er for virus som kan løpe løpsk. Igjen er vi blitt minnet om betydningen av internasjonalt samarbeid for å kunne forhindre og nedkjempe en slik situasjon. Det er jo litt interessant at utenriksministeren i tidligere redegjørelser har vært inne på nettopp denne trusselen og hva den kan bety for norsk beredskap. I går gikk alarmen. Det ble en realitet.

Sikkerhetspolitikk er et hovedtema i utenriksministerens redegjørelse, og det er en god grunn til det. For det første er sikkerhetspolitikk en veldig viktig del av utenrikspolitikken, og for det andre står vi overfor en uforutsigbar og ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, også i våre nærområder. Vi ser nå at tusenvis av flyktninger setter kursen mot Europas grenser, og at flyktninger blir brukt i et kynisk spill. Skal våre allierte i Sør-Europa ha en forståelse for de sikkerhetspolitiske utfordringene vi har i Nord-Europa, er det viktig at vi også har en forståelse for deres utfordringer. Jeg må minne om at Norge er et av de landene som har bidratt mest i den humanitære innsatsen i dette området, med 10 mrd. kr, og kommer til å øke med 1,7 mrd. kr til neste år. Aldri har Norge bidratt så mye inn i én enkelt humanitær bistandsaksjon, for å si det slik, som den som er knyttet til situasjonen i Syria og omlandet.

Vi står overfor en stormaktsrivalisering globalt. President Xi i Kina har liketil sagt det rett ut, at vi står i en konkurrerende situasjon mellom to forskjellige samfunnssystemer.

I fjor var det 75 år siden Øst-Finnmark ble frigjort. I år er det 100 år siden Svalbardtraktaten ble inngått, som ga Norge suverenitet over denne øygruppa. Det er verdt å merke seg at ved begge disse anledningene har Russland på en strategisk måte brukt disse to begivenhetene til å fremme direkte og indirekte kritikk mot Norge. I forbindelse med frigjøringsjubileet hadde den russiske utenriksministeren Lavrov en ganske kritisk kronikk på trykk i Aftenposten der han kritiserte norsk sikkerhetspolitikk. Og i forbindelse med Svalbardtraktatens jubileum kom det et brev til norske myndigheter der man ønsket å gå i bilaterale forhandlinger, bl.a. knyttet til Norges regulering av helikoptertrafikken på Svalbard. La det være sagt: Svalbard er like norsk som norsk fastland, og Svalbardtraktaten er internasjonalt godkjent og fastslår norsk suverenitet over øygruppa.

Norge og Russland har en felles interesse av et fredelig samarbeid i nordområdene. Norge er faktisk det eneste nabolandet som Russland ikke har vært i krig med, og det er også Russland stolt over å kunne kommunisere. Når det er sagt, er det vanskelig å skjønne hva som dypest sett er motivene til Russland i deres mange destabiliseringsforsøk mot Europa og mellom land i Europa, for å svekke samholdet i Europa og svekke samholdet mellom europeiske land. Det går en linje i norsk russlandspolitikk, og den linjen ligger fast: Det er fasthet og forutsigbarhet, og det er avskrekking og samarbeid.

Russland er og forblir en arktisk stat, i motsetning til Kina, som definerer seg som en nær-arktisk stat, og som sågar har laget en egen arktisk strategi. Kina er en fremmed fugl i Arktis. Men når det er sagt: Den tid er også forbi at Kina er for langt borte og for liten til å være lite interessant i norsk utenrikspolitikk. I denne situasjonen, der stormaktene av ulike årsaker viser en økende interesse for nordområdene, er det desto viktigere at vi har evne til egen suverenitetshevdelse, situasjonskontroll og til å opprettholde det transatlantiske båndet, og det er med glede vi konstaterer at Atlanterhavskommandoen nå er gjenopprettet, og at USAs andre flåte er gjenopprettet. Dette, i kombinasjon med at vi styrker vårt nasjonale forsvar, gjør at vi setter oss i stand til å ivareta vår suverenitet og vår rettmessige rolle i nordområdene, definert av folkeretten.

Jette F. Christensen (A) [11:28:40]: Det er ikke bare koronaviruset som smitter. Utenriksministeren var i sin veldig gode og ryddige redegjørelse inne på at vi i land etter land ser en bekymringsfull nedbygging av demokrati, institusjoner og menneskerettigheter, også i Europa, som i Polen og Ungarn.

Det som først ryker når lederne av et land spiser opp sitt eget demokrati innenfra, er, slik jeg ser det, minoritetsrettigheter og domstoler. Den 22. april skal russerne stemme over hvorvidt president Putin skal få sitte så å si så lenge han vil. Og mens de står der ved urnene, skal de også stemme over hvorvidt ekteskap mellom mann og kvinne er det eneste som skal gjelde. Polen har innført LHBT-frie soner. De har også bygget ned sin egen rettsstat så kraftig at Norge har besluttet å oppheve domstolsamarbeidet. Det er trist, men det er det eneste riktige, og det viser at Norge tar ansvar.

Presset mot internasjonalt samarbeid har økt, og politisk polarisering preger utviklingen i flere land, sa utenriksministeren i sin redegjørelse. Dette har vi sett før. Ivan Iljin, president Putins store inspirasjonskilde, beskrev fascismens tre kjennetegn på 1930-tallet: den lovpriste vilje framfor fornuft og lov, fremme av en leder med en mystisk tilnærming til folket, og han så på globaliseringen som en sammensvergelse, framfor en arena for å løse felles problem. Det framstår for de fleste av oss som en advarsel, men for ham var det en oppskrift.

Før når globaliseringen ble kritisert, var det i frykt for arbeidstakeres rettigheter i møte med en mer åpen økonomi. Nå får globaliseringen skylden for det som enkelte kaller en homoideologi, altså grunnleggende menneskerettigheter for homofile, kvinners frigjøring, og senest i morges hørte jeg på radioen at president Trump mente at EU nesten har skylden for korona.

På 1920-tallet, som nå, ble frykt for at det kun er én som er skikket til å styre, brukt som katalysator i overgangen fra offentlig ordskifte til politisk blendverk, fra reelle valg til kunstig demokrati, fra rettsstat til personkultur.

Putin hadde selv ordet i Dumaen og sa at han mener og er overbevist om at det bare er et strengt vertikalt presidentstyre i Russland som er mulig og nødvendig. Han begrunnet det med å sikre økonomi og stabilitet. Det finnes parlamentarisk demokrati, sa Putin, men der vi er nå, passer det ikke oss.

I 2010 støttet Putin seg på Iljin som en autoritet da han forklarte hvorfor Russland undergravde EU og invaderte Ukraina. Iljin mente fascismen var framtidens politikk, og da han satt i landflyktighet, ble han sur fordi fascismen nådde Italia før Russland.

Demokratiet mister stadig støttespillere – både blant statsledere og i befolkningen. Yascha Mounk gjengir studier i sin The People Vs. Democracy som viser at Russland scorer høyest når det gjelder antallet som mener demokrati er en dårlig eller en veldig dårlig måte å styre et land på. 26 pst. oppga det. I 2011 sa en av seks «millennials» i USA at militærstyre er en god måte å styre et land på. Det er på nivå med Jemen. Det er ikke lenger sånn at det er bare de som ønsker seg en fascistisk leder, som vil stemme begrensende.

Etter murens fall hadde vi tro på følgende: demokrati, kapitalisme, globalisering, menneskerettigheter, nedrustning og en USA-ledet verdensorden. Det er ikke helt situasjonen nå. Stater som bruker lovverk og konstitusjon for å frata egen befolkning rettigheter og friheter for å styrke egen makt, blir det stadig flere av. Det er ikke noe nytt å være bekymret for dette. Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes, står det i Njåls saga. Den ble skrevet rundt 1280.

Utenriksministeren beskriver at hun har tett kontakt med russiske myndigheter og følger utviklingen nøye, og det er bra. Men hva mer kan Norge gjøre for å redde reelt demokrati og troen på det som styresett på vårt eget kontinent? Bruker vi handlingsrommet nok?

Som medlem i Europarådsdelegasjonen følger jeg utviklingen i Polen nøye, og jeg er bekymret for at dette er til inspirasjon. EØS-midlene er der for det polske folk, Europarådet er der for russere og innbyggere i land der lederne bygger ned deres menneskerettigheter. Jeg skulle ønske at redegjørelsen tok mer for seg hva vi som nabo til Russland og som aktiv menneskerettsforkjemper kan gjøre på et overnasjonalt nivå for å kjempe for de demokratiene som er i ferd med å spise seg selv opp innenfra i vår egen bakgård.

Ingjerd Schou (H) [11:33:43]: Vi behandler to saker samtidig i dag. Det er utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse, som jeg skal konsentrere meg om først, dernest holder jeg et innlegg som også vil omhandle internasjonale parlamentariske forsamlinger. I den forbindelse har jeg tenkt å snakke litt om det viruset som infiltrerer menneskerettigheter, demokratiutvikling og rettsstatsprinsipper, men det blir altså i neste innlegg.

Takk til utenriksministeren for en bred og god gjennomgang i redegjørelsen som ble holdt i forrige uke. Det var en redegjørelse om den situasjonen som vi har i verden. Som utenriksministeren også redegjorde for i den talen, har vi vår viktigste deltagelse i det europeiske samarbeidet gjennom EØS-avtalen og Schengen, i tillegg til at vi opprettholder et tett samarbeid med våre europeiske partnere om det som går på utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dialogen er ikke alltid nok.

Jeg vil minne om at vi er medlem av EØS-samarbeidet ikke fordi vi først og fremst ønsker å hjelpe Europa, men fordi vi trenger avtalen for vår egen del – lokalsamfunn og næringsliv i hele Norge. Med tanke på handel, næringsliv og arbeidsplasser rundt omkring i distriktene er vi avhengig av tilgangen til det europeiske markedet som vi får gjennom EØS-avtalen. Det gir oss tilgang til et marked for våre varer, og det gir oss tilgang på forsyninger som vi ser særlig effektene av, og som er truede og sårbare, i den situasjonen vi er i i dag.

Som jeg har understreket flere ganger før, er EØS-avtalen et abonnement på velferd for Norge. Den sikrer oss like vilkår til et marked som består av flere enn 500 millioner forbrukere. I disse dager ser vi også den andre siden av et europeisk samarbeid, nemlig ved at EUs yttergrense er under sterkt press med den spente situasjonen på grensen mellom Hellas og Tyrkia, og som til dels også rammer Romania. Situasjonen som utspiller seg, er et resultat av at Tyrkia ikke lenger vil overholde sin del av EU–Tyrkia-erklæringen om kontroll av irregulær migrasjon. Vi er ikke med i EU, men vi deler et skjebnefellesskap med Europa. Som kommisjonspresident Ursula von der Leyen uttalte under sitt nylige besøk til grensen mot Tyrkia, utgjør Hellas Europas skjold.

Det er en tragedie at uskyldige mennesker på flukt og i migrasjon blir satt under press og i en svært krevende, vanskelig og uoversiktlig situasjon. Mange av disse uskyldige menneskene kommer fra Syria, men ikke alle. Mange kommer lenger vekk ifra, andre kommer fra områder som ikke nødvendigvis er preget av krig og konflikt, men de er likevel i en vanskelig og uoversiktlig situasjon.

Som utenriksministeren var helt tydelig på i sin redegjørelse:

«Å gjøre flyktninger og migranter om til et politisk pressmiddel er ikke akseptabelt. Norge støtter EU fullt ut i denne saken. EU- og Schengen-landene kan ikke gi etter for det politiske presset.»

Jeg håper vi alle kan enes om dette. Dette er en tid hvor det europeiske samholdet blir satt på prøve. Heldigvis gjør Norge en del for å hjelpe både migranter i Hellas og flyktninger i de syriske nærområdene. Senest i slutten av februar lovte Norge utbetaling av 77 mill. kr til FNs fond for grensekryssende bistand til Syria. Dette er det samme beløpet som i fjor, som gjorde oss til den fjerde største bidragsyteren til fondet i 2019.

Norge oppfylte ved utgangen av 2019 løftet gitt under giverkonferansen for Syria i London i 2016 om å gi 10 mrd. kr over fire år. Norge vil og skal være en betydelig giver til Syria-krisen også i årene som kommer. Vi har tidligere erfart, senest i 2015, at det som var vår utenrikspolitikk, plutselig er lokalpolitikk. Vi ser nå at man forbereder seg på den situasjonen ved å sørge for at mottakssenteret i Råde rigges for å være forberedt på en slik situasjon. Det kalles beredskap, og det kalles å ta de internasjonale signalene på det dypeste alvor.

Svein Roald Hansen (A) [11:38:57]: Jeg viser til årsrapporten fra EFTA-parlamentarikerkomiteen. En av de viktigste oppgavene denne komiteen har, er sammen med representanter for EU-parlamentet å passe på at EØS-avtalen fungerer som den skal. De årlige rapportene om dette åpner alltid med en setning om at EØS-avtalen fungerer godt. Og godt er det, gitt uroen som nå er i internasjonal handelspolitikk, konflikten mellom USA og Kina og USAs undergraving av WTOs tvisteløsningssystem.

Den største utfordringen vi har hatt i EØS de siste årene, er oppbyggingen av et stort etterslep av nytt regelverk som skal inn i avtalen. Det er uheldig, men etter at EU godtok at ESA skal ha rollen som overvåkingsorgan også for finanstilsynene, er etterslepet gått betraktelig ned.

Vi har i EFTA-komiteen også fulgt brexit-prosessen tett, helt fra folkeavstemningen i juni 2016. Vi har hatt møter med EUs sjefsforhandler, Barnier, med EUs tidligere handelskommisær Cecilia Malmström og den nye, Phil Hogan, og med representanter fra Storbritannia.

Før britene inngikk skilsmisseavtalen med EU, var det krefter i det britiske parlamentet som ønsket at de skulle vende tilbake til EFTA og bli med i EØS. I de møtene vi hadde i London, var det åpenbart at kunnskapen om hva EØS-avtalen innebærer, var svak. For et land som ønsker å forlate EU for å komme unna det felles regelverket, ville EØS-avtalen være en lite egnet avtale, for å si det forsiktig.

Gitt kravet om enighet mellom EØS-landene om å ta inn nytt regelverk kunne en slik situasjon fort føre til en uthuling, for ikke å si gjennomhulling, av EØS-avtalen. Derfor var det overraskende å se at statsminister Erna Solberg i intervjuer i britiske aviser ønsket Storbritannia velkommen til EFTA og EØS, mens kollega Heidi Nordby Lunde, som er nestleder i EFTA-komiteen, og jeg selv i kraftige og klare ordelag gjorde det klart at det var de slett ikke. Heldigvis var dette en tanke som ikke vant fram i det britiske parlamentet.

Nå er det siste sesong av brexit-sagaen. Forhandlinger om en handelsavtale med EU – og snart forhåpentligvis med oss – er i gang. Det gjenstår å se om det blir enighet, men jeg tror det er fornuftig å pusse støvet av forberedelsene som er gjort til at vi kan stå uten en avtale når overgangsperioden er ute nyttårsaften.

EFTA er i år 60 år, og for Norge har EFTA gjennom disse årene vært et viktig redskap for økonomisk integrasjon og markedsadgang for norsk eksportindustri. De siste 25 årene har våre eksportnæringer fått styrket handelen på viktige og voksende markeder gjennom 29 handelsavtaler med 40 partnere globalt.

Gjennom disse 60 årene er eksport ikke bare blitt en stadig viktigere del av norsk økonomi, handelen er også endret i innhold. Tjenester og varer veves sammen. Mindre og mindre «lages her» og «selges der». Produkter settes sammen av mange deler, produsert mange steder. Det er altså utviklet globale verdikjeder. Da er felles standarder viktig, og det pågår i dag en dragkamp om hvem som skal sette standard: Er det EUs standarder? Er det USAs standarder, eller er det Kinas? Vi har valgt gjennom EØS-avtalen å benytte EUs standarder. Det er en stor verdi fordi det er der vi har tre fjerdedeler av vår eksport.

Det knyttes også i større grad andre politiske ambisjoner til handelsavtalene enn at de bare skal fremme handel. For Stortingets EFTA-delegasjon har det vært viktig at EFTA nå inkluderer et moderne og ambisiøst bærekraftkapittel og et kapittel om arbeidstakerrettigheter i sine handelsavtaler. Denne utviklingen byr på utfordringer for våre bestrebelser med å få handelsavtaler på nye og voksende markeder. Vi har f.eks. forhandlet i mange år uten å komme i mål med India og Vietnam og andre markeder.

Når utviklingen i det globale handelslandskapet krever mer av oss, er det bekymringsfullt at handelsministrene i EFTA i fjor bestemte seg for å halvere antall ministermøter – fra to til ett i året. Skype og telefonsamtaler kan ikke erstatte fysiske møter ministrene imellom. EFTA-samarbeidet er selvsagt mer begrenset enn EU-samarbeidet når det gjelder handelspolitikk, men desto viktigere er det at samarbeidet pleies og utvikles for å møte de nye utfordringene i det handelspolitiske landskapet.

Lise Christoffersen (A) [11:43:59]: Jeg viser til 2019-rapporten for Europaråds-delegasjonen vår, og spesielt det avsnittet der det står:

«Migrasjon var fortsatt en sentral sak, fokus var særlig på den prekære situasjonen i flyktningleirene i Hellas og økende grad av vold mot barn på flukt.»

Utenriksministeren sa også i sin redegjørelse, som flere andre heldigvis også har valgt å sitere, at «å gjøre flyktninger og migranter om til et politisk pressmiddel er ikke akseptabelt». Det er jeg helt enig i, men det skjer altså. Spørsmålet er: Hva gjør vi med det, hva kan og vil vi gjøre, og i hvilken sammenheng?

Utenriksministeren viste til Norges støtte til EU i denne saken – om at Tyrkia må overholde enigheten i EU–Tyrkia-erklæringen fra 2016, men hva når de ikke gjør det?

Jeg deltok sist fredag på et møte i Europarådets faste komité der første punkt på agendaen var en hastedebatt om utviklingen på grensa mellom Tyrkia, Hellas og Bulgaria. Noen hovedpunkter fra den debatten viste, som seg hør og bør, at fokuset fra Europarådet ikke primært var spørsmålet om å sikre EUs yttergrense, men den prekære menneskerettighetssituasjonen som vi nå ser. Europarådets menneskerettighetskommissær har også slått fast at det er nødvendig å handle raskt for at flere menneskeliv ikke skal gå tapt.

For øvrig var debatten preget av ganske steile fronter – mellom Hellas og Tyrkia, men også mellom Hellas og Tyrkia på den ene sida mot andre europeiske land på den andre sida, land som kun vil bidra økonomisk, men ikke ved å ta imot migranter og asylsøkere. Debatten ble oppsummert i en oppfordring fra PACE-president Rick Daems til alle delegasjoner om å ta opp spørsmålet med egen utenriksminister eller regjering om ikke bare å gjøre fordeling av ansvaret i Europa til en sak for EUs 28 medlemsland, men for alle 47 medlemsland i Europarådet. Medlemskapet i Europarådet forplikter, og det kan jo være interessant å høre om utenriksministeren har gjort seg noen tanker om hvilken rolle vår menneskerettighetsorganisasjon bør og kan spille for å få til en mer solidarisk fordeling av ansvaret i Europa, i den situasjonen vi nå står i. For eksempel var vel Michael Tetzschner tidligere inne på mulighetene for en reforhandling av Dublin-avtalene.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:46:56]: For første gang går debatten om utenrikspolitisk redegjørelse og årsmeldingene fra Stortingets internasjonale delegasjoner samlet. Det er et viktig og riktig grep med et bredere grunnlag for den utenrikspolitiske debatten i en tid der hendelser og utviklingen på den internasjonale arenaen får raskere og større innvirkning på norsk politikk og norske interesser.

Den økonomiske og geopolitiske utviklingen i Asia, Kinas rolle i regionen og globalt og asiatiske lands økte innflytelse i multilaterale fora, særlig i klimaspørsmål, er av økende betydning for Norge. Norges vektlegging av samarbeidet i Asia både som sektordialogpartner i ASEAN med nye handelsavtaler og nye relasjoner til Kina gjør Stortinget direkte berørt. Arbeidet i de internasjonale delegasjonene understøtter de prosessene som går på myndighetsnivå.

Stortingets tilknytning til Asia–Europa parlamentarikerforum med i alt 52 land har vært et springbrett for å bygge bredere kompetanse på Asia-relatert tematikk og et større nettverk med land i Asia. Asia-delegasjonen har det siste året intensivert arbeidet for å etablere tettere relasjoner til ASEAN-landene, og vi er nå flere skritt nærmere det strategisk viktige målet om observatørstatus i parlamentarikerforsamlingen AIPA.

Relasjonene til disse asiatiske landene er historisk basert, på shipping, på handel og på norsk engasjement i freds- og forsoningsprosesser, og dekker nå viktig politisk dialog og felles prosjekter innen utdanning, maritim og marin sektor og nye grønne energiløsninger. I tillegg kommer samarbeidet om FNs bærekraftsmål, felles interesser i Arktis og forvaltning av havressursene.

Landene sett under ett er faktisk Norges tredje største handelspartner på tjenester og fjerde største på varer. Det er et interessefellesskap, men i økende grad også et verdifellesskap som omhandler felles innsats for å understøtte internasjonale institusjoner og en regelstyrt multilateral verdensorden. En internasjonal trend er sterke koblinger mellom handelspolitikk, utenrikspolitiske interesser og sikkerhetspolitikk. Skillene viskes ut. Investeringer i infrastruktur, handel med varer og tjenester mv. brukes i økende grad som et politisk verktøy.

Flere samarbeidsland i Asia opplever å stå i en spagat, med sitt sikkerhetspolitiske ankerfeste i vestlige land og USA og en økende økonomisk avhengighet av og politisk press fra Kina. Det kan forsterke den globale maktforskyvningen og gi konsekvenser for Norge som vi ikke overskuer i dag.

Mange i debatten har vært inne på den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen, økt smittepress og koronapandemien – et bilde på økt global sårbarhet. Alt dette er utfordringer vi bare kan løse i fellesskap. Derfor blir parlamentarisk diplomati og styrkede parlamentariske bånd til andre land av økt betydning framover.

Petter Eide (SV) [11:50:11]: Takk til utenriksministeren for en fin redegjørelse. Jeg vil si at det er veldig mye vi er enige om. Spesielt er vi enige om viktigheten av forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er ingen av de store globale utfordringene – absolutt ingen av dem – som kan løses innenfor rammen av én nasjonalstat alene, og vi snakker selvfølgelig om klimautfordringer, ulikhetsutfordringer, menneskerettigheter, men også pandemier. Det er helt avgjørende at vi også internasjonalt her samordner tiltak, vaksineutvikling og smittehåndtering osv.

I dette perspektivet – og siden dette faktisk skal være en debatt – har jeg lyst til å utfordre en av de tidligere talerne. Det er i dette perspektivet, viktigheten av internasjonalt samarbeid, litt urovekkende å høre på representanten Christian Tybring-Gjedde, som helt utilslørt hyller en type nasjonalisme og proteksjonisme, avviser internasjonalt samarbeid, argumenterer for stenging av grenser og sier nei til bistand. Dette henger også sammen med en uttalelse fra Oslo Fremskrittsparti forrige helg hvor de tok til orde for at Norge skal være et patriotisk fyrtårn. Noen humret i salen da han dro disse refleksjonene, men jeg mener at det er veldig feil. Jeg ber utenriksministeren være veldig lyttende til det Tybring-Gjedde sier, og ta det på dypeste alvor, for det er nettopp denne typen holdninger og verdier som er på frammarsj i mange land i Europa. Han har tro på at det f.eks. går an å lage en mur langs norskegrensen opp til atmosfæren, også langs kysten, for å forhindre at klimaendringene skal slå inn over Norge.

Det som gjør dette ytterligere urovekkende, er at i denne pandemitiden vil denne typen nasjonalistiske holdninger i Europa få mye ammunisjon. Pandemiene skaper uro, og veldig mange av tiltakene vil også handle om å beskytte grensene. Derfor er det helt avgjørende at vi etter denne pandemiuroen som nå vil være, alle sammen tar til orde for at vi må gjenoppta et veldig aktivt og forpliktende internasjonalt samarbeid, slik at ikke pandemien skal kunne bli en ny ammunisjon for en ny type nasjonalisme og nedbygging av de internasjonale organisasjonene som vi er så avhengige av. Jeg ber også utenriksministeren om at hun – kanskje noe tydeligere enn det hun har gjort i denne debatten – tydeligere tar til orde mot de kreftene som representanten Christian Tybring-Gjedde representerer, slik at vi får tydeligere klarhet i hva utenriksministeren står for i akkurat disse spørsmålene.

Ingjerd Schou (H) [11:53:29]: Så til det interparlamentariske og internasjonale samarbeidet, og denne gangen Europarådet. 2019, som årsrapporten er myntet på, representerer jo jubileumsåret: Det er 70 år siden Europarådet ble etablert, i 1949. Det ble etablert etter to verdenskriger, av ti land, og Norge var et av landene som var med i initiativet. I dag er det 47 land, som representerer 830 millioner innbyggere. Det handler ikke om hensynet til disse landenes presidenter, statsråder, osv., det handler om det enkelte mennesket, en av disse 830 millionene, som på denne måten har noen som bryr seg om menneskerettigheter, demokratiutvikling og rettsstatsprinsipper, og som gir hver eneste en av de ca. 830 millioner innbyggerne retten og muligheten til å komme til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Det er flere virus i omløp, det er flere virus på avveier, og jeg tenker da i overført betydning på virusene som angriper menneskerettigheter, demokratiutvikling og de ordinære rettsstatsprinsippene.

Forrige uke hørte jeg om et sentralt land i Europa hvor myndighetene har inndratt en av de viktigste tradisjonelle skolebøkene som brukes i grunnskolen – den har vært brukt i mange tiår – fordi de var kommet under vær med at en av forfatterne var jødisk. Møter i organisasjoner og i politiske partier gjennomføres med uro og usikkerhet i enkelte av disse medlemslandene, og det er angiverivirksomhet om hva møtene inneholder, og at de finner sted.

Journalisters arbeidsvilkår og presse- og ytringsfriheten er under press. De som driver med den fjerde statsmakts viktige oppgaver, mister livet nettopp for å ivareta et av disse mer grunnleggende prinsippene.

I kjølvannet av og i tiden etter to verdenskriger har altså Europarådet vært et fredsprosjekt, og Europarådet har også vært helt grunnleggende sentralt i demokratiprosessen som førte til Sovjetunionens fall. Vi har inngått konvensjoner. Vi har overvåkning av hvordan valgene gjennomføres, og ikke alt går bra for seg. Vi har også litt svin på skogen i Norge. Det handler om normutvikling, som også er noe av det viktige i Europarådet: hvordan vi behandler barn, hvordan forholdet er til kvinner, ikke aksept for seksualisert vold, vold i nære relasjoner. Alt dette er normutvikling som er viktig for menneskerettighetene og demokratiprosessene i det arbeidet Europarådet driver med.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [11:56:49]: Mohammad Abd al-Kareem Hamayel ble bare 15 år. Han ble skutt i hodet av israelske militære i går, i Stavangers palestinske vennskapsby Nablus. Han var der sammen med store deler av bygda si for å protestere mot bosettere og okkupanter.

Stavanger har en lang historie og nære bånd til Nablus. Jeg snakket med en av mine venner der i dag, og han uttrykker stor sorg over det som har skjedd. Det er uakseptabelt, og stater som dreper unger, bør fordømmes for det.

Vi ser hvordan palestinerne er presset. Vi ser president Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten, som på ingen måte er det. Den legger opp til at Israel får beholde de ulovlige bosettingene i okkuperte områder, som FNs sikkerhetsråd har slått fast er ulovlige og i strid med folkeretten. De får annektere Jordandalen, der palestinerne dyrker korn. Det palestinske folket er hardt presset. De trenger støtte. De trenger vår støtte.

Nå er tiden inne for å løfte stemmen for en tostatsløsning, og det har jeg også registrert at utenriksminister Eriksen Søreide har uttalt. Jeg vil også legge til at regjeringen bør anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Det er det andre land i vår nærhet som har gjort. Det palestinske folket trenger støtte. Denne uretten kan ikke fortsette. De planene som Trump har for Midtøsten, vil bidra til at palestinerne blir satt historisk langt tilbake. De vil være under så harde forhold at det ikke er noe vi kan sitte stille og se på. Her trengs det handling. Den norske regjering må vise hvilke verdier vi har, hvem vi vil støtte, og hvem vi vil være på lag med.

Siv Mossleth (Sp) [11:59:59]: Jeg vil informere om arbeidet til Stortingets delegasjon til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas parlamentariske forsamling for 2019. Delegasjonen dette året har bestått av, foruten meg selv, som er leder: Sivert Bjørnstad fra Fremskrittspartiet som nestleder, Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet, Torill Eidsheim fra Høyre, Kari Henriksen fra Arbeiderpartiet og Abid Q. Raja fra Venstre. Hovedsakene i 2019 har vært FNs bærekraftsmål, klimaendringer, dialog og tillitsbyggende tiltak, kampen mot terrorisme og for pressefrihet og menneskerettigheter.

I mai inviterte en norsk delegasjon ledelsen i OSSE PA og komiteen for økonomi, teknologi og miljø til en studietur til Tromsø og Svalbard. Formålet med studieturen var å lære mer om konsekvensene av klimaendringer og hva dette kan bety for mulighetene for bærekraftig utvikling. Det er en sammenheng mellom klimaendring, bærekraftig utvikling og sikkerhet i Europa. Delegasjonsmedlemmet Torill Eidsheim ble senere utnevnt til spesialrepresentant i OSSE PA på arktiske spørsmål.

OSSE PAs adhockomité for antiterror fokuserte i 2019 særlig på hjemvendte fremmedkrigere og på hvordan disse og ikke minst barn av fremmedkrigere kan returneres og reintegreres, samtidig som en demmer opp for radikalisering og ekstremisme. I august ble delegasjonsmedlem Abid Q. Raja utpekt til å lede denne adhockomiteen.

Norge var i 2019 det landet som var rangert høyest på pressefrihetsindeksen. Den norske delegasjonen inviterte under hovedsesjonen i Luxembourg til foredrag og diskusjon om hva som er viktig for å oppnå en høy plassering på denne indeksen, og om hvordan pressefrihet, demokrati og utvikling henger sammen. Pressefrihet er jo veldig viktig for et reelt demokrati og for å motvirke propaganda, desinformasjon og falske nyheter. Delegasjonen har også møtt flere grupper av menneskerettighetsaktivister, ofte med LHBT-fokus.

Delegasjonsmedlem Kari Henriksen er visepresident i OSSE PA, og hun har ledet OSSE PAs korttidsobservatører under valgene i Moldova og i Usbekistan. Kari Henriksen er kandidat til presidentvervet. Hun jobber hardt, og jeg håper at hun får sterk støtte.

Arne Nævra (SV) [12:03:19]: Jeg har lyst til å følge opp det som representanten Huitfeldt tok opp, nemlig spørsmålet om en konsistent holdning til ulike land og regimer når det gjelder menneskerettigheter, folkeretten, okkupasjoner, annekteringer osv. En prinsipiell holdning er slett ikke prinsipiell om den ikke gjelder alle land, enten det er vestlig-orienterte land, nære NATO-allierte eller andre. Utenriksministeren sier også dette:

«Folkeretten, inkludert menneskerettighetene, internasjonal humanitærrett og de humanitære prinsippene skal være grunnlaget for alt Norge gjør i Sikkerhetsrådet.»

Ja, det er selvfølgelig bra, men hva gjør Norge bilateralt, og hva gjør Norges tilgjengelige kanaler i dag? Det er jo det store spørsmålet.

Utenriksministeren sier også:

«Menneskerettighetssituasjonen i Russland er svært bekymringsfull. Vi vil fortsette å ta opp vår uro for den negative utviklingen for menneskerettigheter med Russland.»

Dette er selvfølgelig SV også helt enig i, og det er bra, men hva gjør vi med et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettigheter og kvinners rettigheter: Saudi-Arabia? Hva gjør vi med dette via kanalen USA?

Utenriksministeren sier:

«Kvinners deltakelse er et tredje område der Norge har særlig kompetanse.»

Det er helt riktig, og det er flott, men mange har tenkt dette: Vi kan nevne tre bevegelser og land som har mye til felles: Taliban, Iran og Saudi-Arabia. De to første har Norge en klar offisiell holdning til når det gjelder menneskerettigheter, kvinnenes stilling osv. Vi har nok dette – verbalt – også når det gjelder Saudi-Arabia, trygt hjemme i Norge. Men hva gjør Norge aktivt mot Saudi-Arabia der det kanskje har størst virkning: i møte med USA? Her eksporterer vi på toppen av det hele våpenutstyr, kategori B-utstyr.

Det samme gjelder vår holdning til Israels okkupasjon. Den holdningen er bra utad, men situasjonen er nå enda verre med denne Trump-løsningen, der palestinerne nok en gang blir latt i stikken.

Det er mange utenfor Stortinget som følger med – i hvert fall noen – og de sitter igjen med denne følelsen: Der vår alliansepartner og storebror har venner, er vi forsiktige, men der USA har fiender, kan vi gjerne trå til uten å provosere USA.

Det er viktig å ha denne konsistente holdningen hvis det skal være troverdig. Hva har vi f.eks. gjort gjennom NATO, gjennom press på Tyrkia, når det gjelder den offensiven som er i Syria? Utenriksministeren nevner Russlands og Irans rolle, og det er også helt riktig, men vi kan bruke våre kanaler gjennom NATO til i hvert fall å sette spørsmålstegn ved Tyrkias rolle. Og det er den etterlysningen jeg vil framføre her.

Jeg rekker visst ikke mer.

Hårek Elvenes (H) [12:06:34]: Senterpartiet og Høyre er enige om mye i forsvarspolitikken, men når det gjelder synet på PESCO, synes det som om det er en uenighet.

Vi må huske på at NATO ikke disponerer egne militære styrker. NATOs styrker er summen av NATO-landenes militære styrker. Problemet med NATO-landenes militære kapasiteter er at de er håpløst fragmentert. Europa står for ca. 25 pst. av NATOs militærutgifter, men slagkraften er antakelig mindre enn som så. Når man nå forsøker å få NATO-landene i Europa til å ta et større ansvar for egen sikkerhet gjennom å øke forsvarsbudsjettene, er det også særdeles viktig å få mer forsvar ut av hver krone i forsvarsbudsjettet. La meg ta et eksempel: Der Europa har 178 forskjellige våpenplattformer, har USA 30. Der Europa har 17 forskjellige stridsvogntyper, har USA én type.

Det er mye forsvarskraft å hente på å gjøre forsvarssystemene i de europeiske NATO-landene mer kompatible. Gjennom EØS-avtalen er Norge faktisk det eneste landet utenfor EU som er med i det innledende forsvarssamarbeidet i Det europeiske forskningsfondet. Det er bra, også av hensyn til norsk våpenindustri.

Behovet for et styrket nordisk forsvarssamarbeid har vært nevnt, både av Arbeiderpartiet og Venstre. Det nordiske forsvarssamarbeidet er viktig, men det har også sine klare begrensninger. Man skal merke seg at Finland og Sverige nå nærmer seg NATO så langt som overhodet mulig uten å være NATO-land. Begge de to landene har inngått vertslandsstøtteavtale med USA. Under øvelsen Aurora i Sør-Sverige i 2017 deltok faktisk 4 000 soldater fra USA, og under vinterøvelsen i Nord-Sverige i fjor deltok hele Brigade Nord. Det nordiske forsvarssamarbeidet er viktig, men vi må ikke leve på en illusjon om at det har potensial i seg til å kunne være mer enn det egentlig er. Det er jo derfor Finland og Sverige nå orienterer seg så sterkt mot NATO.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:09:33]: Jeg er klar over at representanten Petter Eide ønsket å invitere til en debatt. Han fortalte det da vi satt der oppe. Det er greit nok, men Petter Eides – hva skal jeg kalle det – populisme, venstrevridde populisme, er vanskelig å ta seriøst. Representanten burde lytte til hva jeg faktisk sa, ikke hva han kunne ønske at jeg sa. Jeg sa at vi skulle inngå bilaterale avtaler, vi skulle inngå multilaterale avtaler, vi skulle gi av vår overflod. Det var det jeg sa. Så sa jeg selvfølgelig mye mer. Jeg sa bl.a. at vi ikke skulle gi av vår overflod hvis det ikke førte til vekst og velstand hos dem vi faktisk hjelper. Da gjør vi vondt verre – da gir vi alkohol til en alkoholiker, som jeg sa. Det er verken fornuftig, barmhjertig, snilt eller noe som helst, det er det motsatte, men det er det representanten Eide ønsker å gjøre. Representanten Eide er jo forferdelig glad i FN. Han er ikke så glad i EU, men han er veldig glad i FN, altså internasjonalt samarbeid globalt. Og representanten Eide synes sikkert det er helt ålreit at Venezuela og Iran går inn i FNs menneskerettighetsråd. Jeg har ikke sett eller opplevd at representanten Eide virkelig har engasjert seg for å yte motstand mot det, som er noe av det mest – hva skal jeg si – fatale som FN har gjort; de aksepterer totalitære stater og setter de totalitære statene inn i Menneskerettighetsrådet, et menneskerettighetsråd som faktisk kritiserer Norge for å bryte menneskerettighetene.

Så er det ordet «patriotisme», som tydeligvis er veldig, veldig vanskelig å akseptere. Dette er et ord som har vært helt normalt å bruke i alle andre sammenhenger, og som veldig mange mennesker bruker til daglig, men når det kommer fra Fremskrittspartiet, er det noe forferdelig. Da legger representanten Eide noe mer i det enn det ordet faktisk sier. Eller er det kanskje ordet «fyrtårn» som representanten Eide ikke liker. Jeg kan godt endre det ordet, og det kommer vi sikkert til å gjøre også, fordi mediene har hengt seg opp i dette. I MSM har jo – i kronikk etter kronikk – disse forferdelige ordene «patriotisme» og «fyrtårn» blitt angrepet. Men skulle representanten Eide faktisk ha noe relevant å bidra med, f.eks. mene det han faktisk sier, burde han vel fjernet de nasjonale grensene. Hva skal vi med disse diskriminerende nasjonale grensene som skiller de fattige fra de rike? Hvorfor fjerner vi ikke disse grensene og får folk inn? Det er jo millioner av mennesker i Afrika, Midtøsten og andre steder som lever i totalitære stater, og som ville elsket å komme til Norge. Og hvorfor skal vi bare ta imot 1 000, 5 000 eller 10 000? Kan vi ikke ta imot 2 millioner? Vi kan da det? Eller mener representanten Eide at vi skal ta imot 5 000 og diskriminere de hundrevis av millionene som ikke kommer? Eller tror virkelig representanten Eide at det vil hjelpe Norge, eller det landet de kommer fra, hvis vi tar menneskelige ressurser fra de landene de faktisk skulle være i og hjelpe med å utvikle? Det henger ikke sammen.

Kari Henriksen (A) [12:12:46]: Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til det som har vært et vesentlig tema i OSSEs parlamentarikerforsamling. Siv Mossleth var inne på en god del av de viktige sakene som det jobbes med der. Men ett tema som vi har adressert flere ganger, og som har vært oppe til diskusjon, er det som handler om å omskrive historien. Vi ser en kraftig framvekst i Europa av en ideologi som har som sitt fremste virkemiddel å omskrive historien. Det er forsøk på å omskrive historien når det gjelder andre verdenskrig, spesielt knyttet til nasjonalsosialismen og jødeforfølgelsene. Det handler om å omskrive historien når det gjelder likestilling, reproduktiv helse, menneskerettigheter, hvor de begrepene og den ideologien som lå til grunn for disse verktøyene som det internasjonale samfunnet skapte seg gjennom de internasjonale konvensjonene og internasjonale avtaler som var bygd på en felles forståelse av hva menneskerettigheter faktisk innebar, er i ferd med å bli angrepet og forsøkt uthulet.

Da tenker jeg at det er utrolig viktig at vi som stat, med våre statlige representanter, som er vårt folks fremste representanter og ansikt ut mot verden, er det landet som er først når det gjelder å hevde reproduktive rettigheter. Vi må være det landet som er først når det gjelder å omtale brudd på menneskerettsforpliktelsene våre, og vi må være det landet som bygger demokrati i andre land, og der må vi også være først. I den situasjonen vi er i i verden og i Europa i dag, er det mange land som ser til Norge. Vi må derfor skru omdreiningene opp noen hakk og være tydelige. Jeg mener at hele regjeringsapparatet må stå bak en innsats for å adressere det forsøket vi ser i Europa på å omskrive disse historiene. Det rammer spesielt minoriteter. Det rammer jøder. Det rammer muslimer, og det rammer LHBTI-folk i første rekke i alle disse landene. Her mener jeg at Norge godt kan snakke med en høyere stemme, ikke bare i utlandet og internasjonalt, men også internt, slik at vi gir tydelige signaler til vårt eget folk om hvor Norge som stat står når det gjelder å bryte disse menneskerettighetene.

Ingjerd Schou (H) [12:16:02]: Det var representanten Eide som inspirerte meg. Han sa at Norge ikke klarer seg alene, og at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for utviklingen av bl.a. klimaet, vaksiner, migrasjon osv. Da er det vel greit å påpeke at hvis dette er så viktig, så er altså Norge utenfor. EU er den viktigste pådriveren i klimaarbeidet. Norge er ikke der. EU er Europas politiske samarbeidsforum. Vi er ikke der og har dermed ikke stemmerett. EU er en internasjonal regelorden, og Norge er helt utenfor. Europarådet er en møteplass hvor land møtes til verbalt håndgemeng. NATO har de militære virkemidlene. EU har de økonomiske virkemidler og sanksjoner. Men på den viktigste arenaen, EU, som er så viktig for alt det Eide omtaler, er vi altså ikke.

Petter Eide (SV) [12:17:19]: Nå begynner dette å bli en interessant utenrikspolitisk debatt. Nå ser jeg at representanten Tybring-Gjedde har gått, og det er egentlig ment til ham, men jeg kan jo si det likevel til resten. Det er en helt vesentlig ideologisk forskjell i forståelsen av verdensordenen mellom de som tror på forpliktende internasjonalt samarbeid – at det faktisk skal styre verden, nettopp fordi de store utfordringene ikke kan løses innenfor rammen av nasjonalstaten alene – og de som mener at utfordringer som rammer land, skal løses innenfor ett land alene. Og der mener jeg Fremskrittspartiet plasserer seg. De viser gjennom ord og uttrykk og gjennom uttalelser osv. at de ønsker å plassere Norge på et område hvor Norge skal greie seg aller best alene. Det reflekteres kanskje ikke så mye gjennom høyre–venstre-aksen, men tydeligere gjennom den såkalte GAL-TAN-aksen, hvor TAN står for tradisjonell, autoritær og nasjonalistisk. Og det er jo her Fremskrittspartiet har plassert seg, i selskap med en rekke partier i Europa.

I dette blir jeg også utfordret på mitt syn på FN. Jo, det er nettopp gjennom FN, som kanskje er den sterkeste aktøren for forpliktende internasjonale avtaler, selv om det ikke er så tungt forpliktende. Det er mange land i FN, og som deltar i FNs organer, som alvorlig bryter menneskerettighetene. Til og med vår nærmeste allierte, USA, gjør det, men ved at de er med i FN, er det mulig å holde dem ansvarlig. Det er det som er det sentrale.

Så ble jeg utfordret av Ingjerd Schou her på SVs holdning til EU. Det er helt riktig: SV er ikke tilhenger av at Norge skal inn i EU. Det betyr ikke at vi er uenig i et sterkt europeisk forpliktende samarbeid, men det er elementer ved EU som gjør at det vipper over mot at vi ikke ønsker at Norge skal inn der. Det er ikke en 100–0-vurdering, men det er kanskje en 60–40-vurdering. Det er elementer ved EU, f.eks. knyttet til hvordan det rammer norske arbeidsforhold, og heller ikke bidrar til økonomisk utjevning i Norge, som gjør at vi ikke ønsker å støtte opp under det. Men det betyr ikke at vi er uenig i prinsippet om europeisk samarbeid. Det støtter vi helhjertet opp om, spesielt arbeidet i Europarådet, som jeg selv deltar i, og som jeg synes er helt avgjørende viktig.

Men jeg tror vi må minne oss selv om at den store utenrikspolitiske debatten i verden i dag, som kommer til å komme også i kjølvannet av denne pandemien, faktisk vil være knyttet til forskjellen mellom – jeg holdt på å si – internasjonalistene, de som tror på det internasjonale samarbeidet og ønsker å forplikte landet sitt der, og de som ønsker å løse disse utfordringene innenfor ett land alene.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:20:39]: Jeg følte bare behov for å svare ut noen spørsmål fra SVs representant Arne Nævra, for jeg tror nok ikke representanten har fulgt så veldig godt med på det som har skjedd i norsk utenrikspolitikk den siste tida. Han spør om hva vi gjør med Saudi-Arabia. Vel, det vi gjør, er å ta opp menneskerettighetsbrudd direkte med myndighetene i Saudi-Arabia. Jeg var selv i Saudi-Arabia for litt over to uker siden. Mesteparten av det 3,5 timer lange møtet vi hadde, dreide seg om menneskerettigheter, det dreide seg om de anbefalingene vi har gitt gjennom FNs menneskerettighetsråd, det dreide seg om bruken av dødsstraff, det dreide seg om vergesystemet, det dreide seg om bruken av fengslinger av menneskerettighetsaktivister og særlig kvinnelige aktivister. Det var for oss veldig viktig å understreke den linja Norge har hatt svært lenge, nemlig at vi er sterkt kritiske til innstrammingene i sivile og politiske rettigheter i Saudi-Arabia. Samtidig er det en viss åpning på kulturelle og sosiale rettigheter. Det skal man i og for seg anerkjenne, men det skjuler altså ikke det faktum at det er en tilstramming på andre områder som er til dels dramatisk.

Representanten Arne Nævra har åpenbart heller ikke fått med seg at Norge verken eksporterer våpen og ammunisjon til Saudi-Arabia – det har vi aldri gjort – eller at vi siden 2018 heller ikke har gitt nye lisenser for eksport av B-materiell eller flerbruksvarer til militær bruk til Saudi-Arabia.

Så til spørsmålet om Israel–Palestina-konflikten: Der har Norge gjennom svært mange år ikke bare tatt en tydelig rolle, men vi har også ledet giverlandsgruppa, AHLC. Der skulle vi hatt et nytt møte 1. april. Det blir nå av naturlige årsaker ingenting av, men vi fortsetter selvsagt kontakten med partene, som vi har gjort, både for å løse de praktiske spørsmålene og ikke minst for å legge til rette for en tostatsløsning i framtida. Begge parter er veldig tydelige på at de ønsker den norske rollen, og de mener at den norske rollen er nyttig. Vi ønsker å videreføre den, for vi mener den har en klar verdi.

Den tydelige norske linja, både etter at Trumps fredsplan ble lansert, og for så vidt også andre hendelser, har vi gitt både offentlig og i denne salen. Vi er helt tydelige på behovet for og støtten til en tostatsløsning. Vi er også helt klare på at israelske bosetninger på okkupert område er i strid med folkeretten, og at en tostatsløsning må bygge på både parameterne fra Osloavtalen og FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Jeg har også advart veldig klart og tydelig mot ensidige handlinger eller f.eks. annekteringer.

Så spurte representanten Nævra om hva vi gjorde med Tyrkia, og hvorfor vi ikke kunne bruke NATO. Også her tror jeg nok representanten har fulgt litt dårlig med, for representanten spør om vi ikke kunne sette spørsmålstegn ved Tyrkias aksjoner i Syria i NATO. Vi har altså fordømt Tyrkias handlinger i Syria i NATO. Det har vi også diskutert i denne salen tidligere, og det er et klart og tydelig budskap fra norsk side.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:23:54]: Da en parlamentarikerdelegasjon fra EFTA-landene besøkte Sør-Korea i fjor, forsøkte vi å få gehør for å reforhandle vår frihandelsavtale fra 2006. I løpet av årene har avtalen blitt utdatert gjennom endring av markeder, ny teknologi, nye varer og tjenester som avtalen ikke omfatter. Vi møtte veldig stor forståelse fra både tjenestemenn og politisk nivå, men som de sa, var de mer opptatt av å forhandle fram nye avtaler med nye muligheter i stedet for å reforhandle gamle. Foran oss i køen sto bl.a. EU, USA, Brasil, Argentina og Storbritannia.

Begrepet frihandelsavtale er kanskje noe av det mest misvisende jeg vet. Global handel er høyst regulert og helt avhengig av oppslutning om tvistemekanismer som gjør at rett går foran makt, slik som i Verdens handelsorganisasjon. Enkelt sagt er en frihandelsavtale som et Excel-ark der alle Norges varer og tjenester står oppført i én kolonne nedover, og alle Sør-Koreas varer og tjenester står i en annen, og så forhandler vi linje for linje betingelser og kvoter. Det er derfor handelsavtaler er så kompliserte og tar lang tid å forhandle, men også utdateres over tid.

Det er derfor jeg lurer på hvilke gode alternativer de som vil at vi skal gå ut av EØS, ser for seg. For EØS-avtalen sørger for at alle medlemsland oppdaterer lover og reguleringer samtidig, og dermed sikrer kontinuerlig, friksjonsfri adgang til verdens største integrerte marked. De som vil gå ut av EØS for å forhandle fram en såkalt bedre avtale, må fortelle oss hvem den avtalen er bedre for, og på hvilken måte. For norske eksportbedrifter og norske arbeidsplasser over hele landet er avhengig av en kontinuerlig, friksjonsfri adgang til vårt nærmeste marked.

Utenriksministeren slo i redegjørelsen fast at ved inngangen til 2020-tallet er bekymringen over den globale utviklingen større enn den var for ti år siden. Dette er en type bekymring vi må ta på største alvor. Alt henger sammen med alt, som en tidligere statsminister sa. Det er ikke mulig å stenge grensene, portene og døra og håpe på at alt blir det samme som før. Gjør vi dette, vil ingenting bli som før. Økonomisk vekst og velferdsutvikling forutsetter handel og ikke minst samhandel.

Putin destabiliserer i sine nærområder i øst, i en kontraintuitiv utenrikspolitikk, i det som også er våre nærområder. USAs president går til handelskrig mot Kina samtidig som fundamentet for Verdens handelsorganisasjon svekkes – og dermed de mekanismene som understøtter verdenshandelen. Er det ett tidspunkt i historien hvor Norge burde vurdere vår tilhørighet til vårt nærmeste verdi- og handelsfellesskap, er det nå. Jeg tror ikke det vil overraske noen i denne sal at jeg selvsagt mener at i stedet for å stå med ett bein utenfor, burde vi gått med begge beina inn i det europeiske fellesskapet, EU. De har jo plass også, nå som Storbritannia har forlatt fellesskapet.

Arne Nævra (SV) [12:27:02]: Jeg måtte jo svare statsråden, siden hun la litt vekt på det jeg hadde sagt fra denne talerstolen. Jeg følger selvfølgelig ganske godt med i utenrikspolitikken. Det er sånn SV og SF i sin tid ble fundert og dannet. Det var på den bakgrunnen. Jeg har vært med helt siden 1969, som ganske ung – jeg kan vel ha vært 10–11 år!

Poenget mitt er følgende: Når det gjelder å følge med i utenrikspolitikken, er det dessverre ikke så stor interesse ute blant folk. Det er jeg veldig lei meg for. Det skyldes nok i stor grad en kompakt enighet blant de store partiene om de store linjene. Vi skal gjøre det vi kan for å løfte den debatten på viktige felt.

Når det gjelder dette med konsistens, er jo det noe veldig mange av dem som følger med på utenrikspolitikken, er opptatt av – at vi har en prinsipiell holdning enten det gjelder venner eller fiender. Det må vi ha. Det jeg har lagt merke til – nå kan det jo hende jeg har en selektiv omgangskrets – er at det som blir uttalt utad, det som blir kommunisert, er at vi har litt forskjellige holdninger til de såkalte vennene og fiendene.

Jeg har stor forståelse for at statsråden ikke kan referere fra én-til-én-samtaler med andre utenriksministre eller landsledere. Det kan jeg forstå, men det er viktig å kommunisere hva som blir gjort. Jeg kjenner meget godt til den reisen statsråden har gjort til bl.a. Saudi-Arabia. Det er ikke så lenge siden. Jeg så hva som ble gjort, og det som ble sagt derfra, var veldig bra. Men det som i stor grad var poenget mitt her, var at er det ett land Saudi-Arabia lytter til, så er det USA. De er tett på hverandre. Vi har inngang til USA på et vis, både bilateralt og for så vidt også gjennom NATO-samarbeidet. Det er jo det sporet og den vinklinga mange har etterlyst, i hvert fall blant dem som følger med, og som har et litt kritisk syn og kan kaste et kritisk lys på norsk utenrikspolitikk.

Når blir det våpenet, holdt jeg på å si – inngangen gjennom USA – brukt? Det samme gjelder for så vidt Israel-konflikten. Det er helt avgjørende å bruke USA-sporet. Det er de som på en måte styrer mye av det som skjer i Israel. Det er vel ingen som sitter her i salen som ikke skjønner det. Sånn er det. Det ser man bl.a. på hvordan våpen selges hit og dit, og på hvordan olje selges hit og dit. Det er en nær forbindelse. Vi ser bl.a. at utgiftene til forsvar per innbygger er størst i de landene som USA har nærkontakt med. Det er de selv, det er Saudi-Arabia, og det er et land til som ligger helt tett på, men det får så være.

Når det gjelder våpeneksport av kategori B-våpen: Hvis jeg snakket i presens, er det feil. Det skulle vært i fortid, altså preteritum, heter det vel. Vi har gjort det helt til det siste, på toppen av det hele. Det var sånn jeg skulle sagt det. Så det statsråden sa, er korrekt.