Stortinget - Møte tirsdag den 26. november 2019

Dato: 26.11.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 53 L (2019–2020), jf. Prop. 129 L (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 7 [13:58:38]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i folketrygdloven (krav om bosted og opphold i Norge for rett til ektefelle- og barnetillegg) (Innst. 53 L (2019–2020), jf. Prop. 129 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: Taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Helge André Njåstad (FrP) [] (ordførar for saka): Denne saka handlar om å stramma inn retten til barne- og ektefelletillegg ved opphald i utlandet. Det blir føreslått at frå 1. juli 2020 vil det vera eit krav at både den som mottek tillegga og forsørgjande barn og ektefellar, må vera busette i Noreg. Dette gjeld forsørgingstillegg, i tillegg til alderspensjon, arbeidsavklaringspengar, dagpengar, kvalifiseringsstønad, uføretrygd og tiltakspengar.

Den innstillinga som ligg på bordet, viser at skiljelinene i salen i dag går på om det er rett å behandla denne saka sett i lys av rettsskandalen, eller Nav-skandalen, som går på forvaltninga og domstolane si behandling relatert til EØS-regelverket. Her vil sikkert dei ulike partia greia ut for sitt syn og sine forslag om å senda saka tilbake til regjeringa. Regjeringspartia har òg adressert denne problemstillinga, og eg er glad for dei svara og avklaringane me har fått av statsråden i komitébehandlinga.

Me har òg lagt inn ein fleirtalsmerknad som understrekar at det er viktig at dei aktørane som er i dette feltet, til kvar tid kjenner til dei reglane, og at ein difor ber om at det blir tydeleggjort kva regelverk det til kvar tid dreiar seg om. Men det blir feil å bruka den EØS-problematikken i denne saka, for dei som er råka av dette forslaget, oppheld seg ikkje i EØS-land, men i stor grad i land som Thailand, Filippinane, Marokko, Pakistan og Libanon. Kvifor er det då fornuftig å gjera endringar? Velferdseksport kan på sikt bli ei stor utfordring for Noreg. Når ytingar tilpassa norske forhold blir utbetalt i andre land, kan det gje betydeleg betre kjøpekraft for mottakaren.

I Granavolden-plattforma slår me fast at regjeringa vil jobba for tiltak som kan avgrensa og stansa eksport av velferdsytingar. Lovforslaget som no er til behandling, vil sikra at forsørgingstillegg ikkje blir utbetalt ved busetjing eller langvarig opphald i andre land med lågare kostnadsnivå enn i Noreg.

Endringa vil i tillegg gje arbeids- og velferdsetaten betre kontrollmoglegheiter med utbetaling av desse tillegga, og me vil sikra at føremålet med tillegga er til stades. Forsørgingstillegget er ikkje ei opptent yting, og slik reglane er i dag, kan det gå til forsørging av personar som ikkje bur i Noreg. Ettersom størrelsen på forsørgingstillegga er tilpassa eit norsk kostnadsnivå, er det rimeleg at både mottakar og barn eller ektefelle som ein mottek tillegg for, må opphalda seg i landet.

I tillegg vil dette forslaget gjera at me førebyggjer at barn kan bli sende til utlandet mot sin vilje. Me ønskjer å førebyggja at barn blir sende til skular i utlandet der dei blir utsette for vald eller overgrep, eller at dei blir etterlatne i utlandet under uforsvarlege forhold. Dette er eitt av fleire tiltak regjeringa har sett i verk for å hindra at mindreårige blir etterlatne eller sende til utlandet mot sin vilje.

Innsparingane som er skisserte i saka, er betydelege allereie no, men viss ein ikkje sørgjer for å gjera tiltak som dette, vil det på sikt og i framtida bli endå større utfordringar. Då sørgjer me altså for å få endå større innsparingar, pluss at me sikrar legitimitet til at norske velferdsytingar går til dei som dei er tiltenkte, og ikkje blir sende ut av landet i stor grad.

Lise Christoffersen (A) []: Da Stortinget 1. mars 2018 behandlet Meld. St. 40 for 2016–2017, om trygdeeksport, ga en samlet komité sin tilslutning til regjeringas målsetting om å redusere eksporten av norske velferdsytelser, tok til etterretning at EØS-avtalen avgrenser hva Norge kan gjøre av innstramminger for å avgrense trygdeeksporten, og ga samtidig tilslutning til at regjeringa følger opp skisserte tiltak som ennå ikke er ferdig utredet, men som det vil kunne være naturlig å vurdere nærmere. Eksportforbud for ulike forsørgingstillegg var blant dem.

I utgangspunktet er Arbeiderpartiet for slike begrensninger, men vi kommer likevel til å stemme mot regjeringas forslag i dag. I stedet foreslår vi, sammen med SV og Senterpartiet, å sende saken tilbake til regjeringa, og grunnen til det er åpenbar. Det skyldes den siste tidas avsløringer av det som kanskje er den største rettsskandalen i norsk historie, der flere tusen personer urettmessig kan ha blitt avkrevd tilbakebetaling av ytelser eller ha fått stans i sine rettmessige ytelser fordi de har oppholdt seg i utlandet. Noen har til og med – antakelig – blitt tiltalt, dømt og sonet fengselsstraff på feil grunnlag – alt dette på grunn av at Norge har tolket EØS-regelverket feil. Først trodde man at EØS-regelverket bare gjaldt dem som var bosatt i et annet land. Så oppdaget man at regelverket også gjelder ved kortvarige midlertidige opphold, men det var bare halve sannheten, for etter hvert oppdaget man at det også gjelder ved langvarige midlertidige opphold.

Prop. 129 L for 2018–2019 gikk i statsråd 21. juni 2019. Hva visste man på det tidspunktet? Ifølge statsrådens redegjørelse i Stortinget 5. november 2019 visste man faktisk ganske mye. Allerede da Stortinget 1. mars 2018 behandlet Meld. St. 40 for 2016–2017, hadde Trygderetten begynt å avsi kjennelser om at artikkel 21 i trygdeforordningen tolkes feil. Flere kjennelser ble avsagt om dette i perioden juni 2017 til mars 2018 og sendt til direktoratet for ny vurdering, men Stortinget fikk ingen informasjon om noe av dette før meldingen ble behandlet, selv om direktoratet hadde tatt initiativ til å starte en utredning allerede i februar 2018, altså måneden før.

Før Prop. 129 L gikk i statsråd i juni i år, hadde enda mer skjedd. Trygderetten truet med sak for EFTA-domstolen. Departementet var informert om uklarheter i forbindelse med den norske tolkningen av EØS-regelverket i desember 2018. I januar 2019 ba departementet om en redegjørelse, og det ble slått fast at artikkel 21 gjelder kortvarige midlertidige opphold, noe som altså også skulle vise seg å være feil.

Alle saker stilles så i bero i mars 2019. Samme dag som Prop. 129 L går i statsråd, blir departementet orientert om at alle Nav-kontor blir bedt om å endre praksis, og den beskjeden går så ut dagen etter.

Ingenting av dette er det redegjort for i proposisjonen, ingen tilleggsinformasjon er sendt Stortinget, selv ikke etter statsrådens pressekonferanse i forrige måned. Vi har selv vært nødt til å sende brev til statsråden for å få vite om de forslagene som fremmes her, faktisk er en del av samme problemkompleks. Vi fikk et «god dag mann, økseskaft»-svar: Vi trenger ikke å tenke på akkurat det, for forslagene i proposisjonen gjelder bare folketrygdloven, og EØS-reglene er ikke relevante for saken, fordi de overstyrer uansett. Ja, det var jo nettopp det spørsmålet gjaldt, om dette var en del av samme problemstilling som rettsskandalen omfatter. Og Prop. 129 L gjelder altså dagpenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, alderspensjon, kvalifiseringsstønad, tiltakspenger og uførepensjon, så det er jo en del av det samme saksområdet.

Statsråden sier i tillegg følgende i Stortinget 5. november 2019:

«Selv om forordningen har vært innlemmet i norsk rett, har denne saken» – altså rettsskandalen – «vist at regelverket ikke har vært tilgjengelig nok. Trygdelovgivningen bør gi bedre veiledning, både til medlemmene av folketrygden og til profesjonelle aktører. Jeg har derfor allerede bedt om at departementet går i gang med å se på hvordan dette best kan løses.»

Da går det over vår forstand hvorfor vi skal vedta enda noen nye regler som trolig ikke er informative nok, verken for medlemmer av folketrygden eller for profesjonelle aktører, før denne gjennomgangen er ferdig. Så vi ønsker å sende saken tilbake til regjeringa.

Jeg tar opp de forslag som Arbeiderpartiet står inne i.

Presidenten: Då har representanten Lise Christoffersen teke opp dei forslaga ho refererte til.

Kristian Tonning Riise (H) []: Høyre mener at å sikre velferdsstatens bærekraft for framtiden er en av våre viktigste oppgaver. Derfor har det vært – og vil være – nødvendig å fortsette å justere eller endre ytelser og ordninger, slik at de reflekterer intensjonen med at de ble innført. De fleste ytelser fra folketrygdloven følger fra før av prinsippet om at bosted og opphold i Norge er et vilkår for å få støtte. Det følger naturlig av dette at sosiale ytelser er tilpasset det norske lønns- og kostnadsnivået. Ved bosetting i land med vesentlig lavere lønnsnivå enn i Norge vil forsørgelsestillegget i mange tilfeller gå til familier der mottakeren selv, den forsørgede ektefellen eller den andre forelderen til det forsørgede barnet har forholdsmessig høy inntekt. I disse tilfellene vil formålet med de behovsprøvde tilleggene ikke lenger være til stede. I tillegg svekkes kontrollmulighetene når mottakeren er bosatt utenfor Norge.

Det er også verdt å bemerke at saken har vært på høring, og at flertallet av høringsinstansene er positive til de foreslåtte endringene eller støtter intensjonen med forslaget. De som stiller seg negative, er i all hovedsak privatpersoner bosatt i utlandet og en interesseorganisasjon for norske statsborgere bosatt i Thailand.

Fra flertallets side mener vi derfor at forslaget er godt og ivaretar prinsippet om at velferdsytelser primært skal sikres for dem som bor og oppholder seg i Norge. I lys av den nylig avdekkede saken om feil rettsanvendelse ved opphold i EØS-land, som flere har vært inne på, er det viktig å påpeke at kravet om bosted og opphold i Norge for rett til ektefelle- og barnetillegg i praksis antakelig vil være et krav om bosted og opphold innenfor EØS-området. De nye reglene vil altså i hovedsak få effekt i de tilfeller der mottakere eller forsørget barn eller ektefelle oppholder seg i land utenfor EØS, som Norge ikke har inngått trygdeavtale med. I dag gjelder dette stort sett Thailand, Filippinene, Marokko, Pakistan og Libanon. Det er altså ingen grunn til å frykte tilsvarende problemstillinger med denne saken som i Nav-skandalen, det som ble avdekket der, ettersom EØS-problematikken er tatt grundig høyde for i saken. Det er derfor også vanskelig å forstå at dette skulle være noen grunn til å stemme mot saken i dag og unødig forsinke den, ettersom jeg skjønner at det er denne problematikken som egentlig er det eneste argumentet for at de som har vært oppe og uttalt seg mot saken fra talerstolen i dag, kommer til å stemme imot.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken gjelder om det skal stilles krav om bosetting og opphold i Norge for barn og ektefelle det mottas forsørgingstillegg for, og om det skal stilles krav om bosetting i Norge for mottakere av forsørgingstillegg til alderspensjon og uføretrygdede. Forslaget får kun effekt dersom mottaker eller forsørget barn/ektefelle oppholder seg i land utenfor EØS som Norge ikke har inngått trygdeavtale med.

Jeg vil understreke at Senterpartiet er for å begrense eksporten av trygdeytelser, men det er veldig krevende hvilke kriterier som skal brukes for at det samtidig blir rettferdig for dem det gjelder. Kriteriene for hvordan en skal begrense trygdeytelsene, er altså svært sentralt.

Forslaget fra regjeringa strammer inn på regelverket for folk som er bosatt eller oppholder seg utenfor EØS, hvor vi ikke har trygdeavtale, men strammer ikke inn for dem som er bosatt og oppholder seg innenfor EØS-området. For Senterpartiet er det ikke opplagt at vi skal sette et sånt klart skille mellom land innenfor og utenfor EØS. Representanten Tonning Riise var sjøl inne på det her, hvor et av hans premisser var lønns- og kostnadsforskjeller. Det er enorme forskjeller i lønn og kostnader ved å oppholde seg innenfor EØS-området, på samme måten som det er enorme forskjeller for dem som oppholder seg utenfor EØS-området. Det er mange land utenfor EØS-området som har et lønns- og kostnadsnivå som er mye høyere enn mange land innenfor EØS-området. Det er derfor behov for å gå grundigere inn i saken, også som følge av den pågående rettsskandalen i Nav.

Derfor står Senterpartiet bak forslagene nr. 1 og 2 i innstillinga, som i hovedsak går ut på å sende saken tilbake til regjeringa for å få dette grundigere behandlet.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: I dag kjem SV til å stemma for å senda tilbake til regjeringa forslaga som vart lagde fram i Prop. 129 L, samtidig som me ber regjeringa eventuelt fremja ei ny sak for Stortinget når årsakene til rettsskandalen med feil tolking av EØS-retten er avklarte. Difor stemmer me i dag mot forslaga frå regjeringa.

Det som likevel må vera heilt klart før Stortinget fattar sitt vedtak, er om vedtaket er i samsvar med forpliktingar som Noreg har til andre land. På denne bakgrunnen stilte SV spørsmål til statsråden etter at situasjonen i Nav vart kjend for offentlegheita, ei sak som òg kan omfatta same tematikk som den saka me behandlar i dag. Spørsmåla SV stilte til statsråden, var, for det fyrste: Vil forslaga i Prop. 129 L kunna verta påverka av det som kom fram i pressekonferansen 28. oktober 2019, om feil praksis i Nav? Og for det andre: Kan regjeringa garantera at det er føreteke avklaringar om at endringane ikkje kjem i konflikt med andre forpliktingar etter avtalar eller konvensjonar som Noreg er part i?

Svaret statsråden gav på desse to spørsmåla i brev av 6. november 2019, konkluderte med:

«Jeg kan således ikke se at saken det vises til har betydning for lovforslagene som fremmes i Prop. 129 L.»

For SV er ikkje dette godt nok.

Ei viktig oppgåve me har her på Stortinget no, er å skapa tillit til velferdsforvaltninga. I media og gjennom spørsmål som har kome til oss, kjem det heilt klart fram usikkerheit på ulike måtar, og tilliten til velferdsforvaltninga har, som me alle veit, fått seg ein alvorleg knekk i det siste. Difor er det viktig at me er ekstra årvakne no på om dette kan vera i konflikt med andre forpliktingar etter avtalar og konvensjonar som Noreg er part i. Dette må me få på det reine.

Regelverk skal sjølvsagt vera transparente, kjende for dei det gjeld, og forvaltast i samsvar med vedtak. Dette må me vera trygge på som lovgjevarar. Det er ikkje noko som skal takast tak i i etterkant.

Ektefelle- og barnetillegget er økonomisk behovsprøvde ordningar. Mottakarar av desse ytingane er hushald med låg inntekt. Med eit eventuelt bortfall av desse ytingane på grunn av utanlandsopphald må me vera trygge på at dette ikkje kjem i konflikt med eventuelle andre forpliktingar som Noreg har andre vegen, og at regelverket er godt kjent både i mottakargruppa og i forvaltninga.

På bakgrunn av dette og fordi me ikkje har fått tilfredsstillande forsikringar frå statsråden, fremjar SV – saman med Arbeidarpartiet og Senterpartiet – eit forslag der me ber regjeringa vurdera å fremja ny sak etter at årsakene til rettsskandalen med feil tolking av EØS-retten er avdekte, og løysingar for å gjera regelverket meir tilgjengeleg er vurderte. Me føreslår òg i dag å senda proposisjonen tilbake til regjeringa.

Statsråd Anniken Hauglie []: Lovforslagene i denne proposisjonen har to formål. Det ene er å begrense velferdseksport. Det andre er å stramme inn på offentlig støtte til foreldre som sender barna sine til land der de risikerer å bli utsatt for tvang og omsorgssvikt. Vi foreslår at de barna og ektefellene som det mottas forsørgingstillegg for, må bo og oppholde seg i Norge. Vi foreslår også at den som mottar forsørgingstillegg til sin alderspensjon eller uføretrygd, selv må bo i Norge.

Jeg mener at noe av det viktigste vi gjør, er å sikre at barn som vokser opp i Norge, får leve selvstendige og frie liv. Da er det viktig at vi sikrer deres rett til utdanning og forhindrer negativ sosial kontroll. Ikke minst innebærer det at vi skal beskytte dem fra å bli utsatt for tvang og vold. Dette er et prioritert område for regjeringen. Vi la i 2017 fram en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det framgår av Granavolden-plattformen at vi vil vurdere økonomiske sanksjoner mot foreldre som systematisk og bevisst fratar barn muligheten til å få den utdannelsen de har krav på. Et krav om at barn det mottas barnetillegg for, må oppholde seg i Norge, gir økonomiske insentiver til ikke å sende barna på slike utenlandsopphold. Jeg vil samtidig understreke at dette lovforslaget kun er ett av flere tiltak som regjeringen har satt i gang for å forebygge negativ sosial kontroll.

Vi har en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke og ikke har muligheten til å jobbe, og som sørger for at vi har noe å leve av når vi blir gamle. Dette må vi verne om. Ytelsene fra folketrygden er tilpasset et norsk kostnadsnivå, og disse vil jevnt over ha en større verdi ved bosetting utenfor Norge. Ved bosetting i land med vesentlig lavere lønns- og utgiftsnivå enn Norge vil forsørgingstilleggene kunne gis til familier med forholdsmessig høy inntekt. Formålet med de behovsprøvde tilleggene er da ikke lenger til stede. Jeg mener det er rimelig å stille krav til bosted og opphold i Norge for denne type sosiale ytelser. Barne- og ektefelletilleggene er sosiale tillegg som skal ivareta økonomisk trygghet for dem som trenger det mest. Gjennom lovforslaget sikrer vi nettopp dette. Det er viktig at befolkningen oppfatter folketrygden som legitim, og at vi sikrer oppslutningen om velferdssystemet.

Mindretallet i arbeids- og sosialkomiteen foreslår at denne proposisjonen skal sendes tilbake til regjeringen, og at det heller skal vurderes å fremme en ny sak etter at årsakene til feil praksis i Arbeids- og velferdsetaten er avdekket, og løsninger for å gjøre regelverket mer tilgjengelig er vurdert.

Selv om jeg forstår mindretallets bekymringer i lys av denne saken, vil jeg presisere at forholdet til relevante internasjonale avtaler og konvensjoner er grundig vurdert i denne proposisjonen. Det framgår at de foreslåtte endringene i folketrygdloven begrenses av de rammene som internasjonale avtaler og konvensjoner på trygdeområdet setter – herunder trygdeforordningen. Det framgår også at forslagene i hovedsak får effekt når mottaker eller forsørget barn og ektefelle oppholder seg i land utenfor EØS eller andre avtaleland. Det står i proposisjonen at dersom mottakeren, og eventuelt forsørgede barn og ektefelle, oppholder seg i et annet EØS-land, likestilles det med opphold i Norge.

Regjeringen har nå satt ned et eksternt granskingsutvalg, og det er satt ned et arbeid i etaten med bredt å vurdere praktiseringen av EØS-reglene opp mot reglene i folketrygdloven. Et sentralt formål her er å sikre riktig praksis framover i tid, herunder av endringene Stortinget nå skal vedta. Dette arbeidet skal etter planen være ferdig før endringene trer i kraft 1. juli 2020.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Statsråden sa avslutningsvis at forholdet til EØS-regelverket er grundig vurdert i saken. I proposisjonen står det:

«Forslagene i proposisjonen vil dermed i hovedsak få effekt dersom mottaker eller forsørget barn og ektefelle oppholder seg i land utenfor EØS (inkludert Sveits) eller andre avtaleland.»

Da vil jeg gjerne at statsråden gir et eksempel på at kravene faktisk vil få effekt selv om mottaker eller forsørget barn eller ektefelle oppholder seg i et EØS-land.

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg akkurat sa i mitt innlegg fra talerstolen, står det eksplisitt i proposisjonen, på side 11, at mottakere som bor i et annet EØS-land, er å anse som bosatt i Norge, og da vil jo ikke denne endringen gjelde for dem. Kravet er å bli bosatt i Norge. Norge er i denne sammenheng å sidestille med EØS-området.

Det er flere årsaker til at vi har fremmet denne saken. Det ene er at vi ønsker å begrense eksport av ytelser. Det opplever jeg at det er enighet om også i Stortinget. Den andre årsaken er at vi ønsker å begrense negativ sosial kontroll, at barn sendes til utlandet mot sin vilje, og det er jo også en oppfølging av et vedtak fattet i Stortinget i 2018, i forbindelse med en rekke medieoppslag hvor vi så at mange barn ble sendt ut av landet, til koranskoler og annet. Jeg oppfattet at det var bred enighet i Stortinget den gangen om at man ønsket nettopp å begrense eksport av ytelser, også med det formålet.

Lise Christoffersen (A) []: Statsråden brukte mesteparten av svaret på et spørsmål jeg ikke stilte. Vi er enig i det som er bakgrunnen for saken. Det er andre ting som gjør oss urolige. Da skal jeg prøve å nærme meg det samme spørsmålet med en litt annen vinkling. I proposisjonen tas det samme forbeholdet som jeg nevnte i min første replikk, også med motsatt fortegn, at de foreslåtte endringene i mindre grad berører opphold i EØS-land for arbeidsinnvandrere fra EØS. I hvilke tilfeller er det de foreslåtte endringene da faktisk vil berøre opphold i andre EØS-land enn Norge?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg kan ikke utelukke at det kan finnes noen eksempler på at det kan bli berørt. Men som vi også sier veldig tydelig i proposisjonen, er det å bo i et annet EØS-land det samme som å bo i Norge i denne sammenhengen – Norge og EØS-området er lik bosatt i Norge. Derfor sier vi også veldig tydelig og gjennomgående i denne proposisjonen at de avtalene vi har inngått, bl.a. som følge av EØS-avtalen, legger begrensninger på hvilke muligheter man har til å stanse eksport til utlandet. I all hovedsak vil denne proposisjonen handle om å begrense mulighetene for eksport til land utenfor EØS-området eller andre land som man har avtale med. Men det å begrense mulighetene for eksport til land og til familier som sender barna sine ut av landet på lengre utenlandsopphold, med de negative sidene det har for disse barna, har også vært en viktig del av den handlingsplanen som jeg viste til i mitt innlegg.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg registrerer at statsråden kanskje er litt på vikende front, at man liksom ikke kan være helt sikker. Når regjeringa i proposisjonen tar forbehold ved å si at dette i hovedsak vil ha effekt for bosetting og opphold utenfor EØS og i mindre grad vil berøre opphold i EØS-land, hvorfor tar man slike forbehold hvis det ikke finnes et eneste unntak fra regelen om at bosetting og opphold i EØS er det samme som bosetting og opphold i Norge?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt forrige svar, kan jeg ikke utelukke at det finnes noen eksempler – selv om jeg ikke klarer å se for meg hvilket eksempel det skal være nå – gitt den avtalen vi har inngått, og de begrensninger som nettopp forordningen setter. Når man sier at det å bo i et annet EØS-land er sidestilt med det å bo i Norge, og vilkåret for ytelsen er å bo i Norge, ja så sier det seg selv at disse endringene i all hovedsak vil ramme andre land enn dem innenfor EØS-området. Det er også i tråd med den handlingsplanen vi har mot negativ sosial kontroll, som jeg også nevnte i mitt hovedinnlegg. Vi ønsker at det skal være insentiver til ikke å sende barna på utenlandsopphold til land og regimer hvor de ikke blir ivaretatt på en god måte, nettopp slik vi så i medieoppslagene for et par år siden.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret – og tilbake til det statsråden sa i sitt hovedinnlegg om at forholdet til EØS-regelverket er «grundig vurdert». Men det tas i hvert fall to forbehold i proposisjonen. Statsråden sa selv på Stortingets talerstol den 5. november: «Trygdelovgivningen bør gi bedre veiledning, både til medlemmer av folketrygden og til profesjonelle aktører.» Hvorfor ser ikke statsråden seg da tjent med å ta en ny titt på denne saken når hun selv ikke kan svare på om det fins unntak – fra det at å bo innen EØS er lik å bo i Norge, og å oppholde seg innen EØS er lik å oppholde seg i Norge – eller ikke?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg mener den proposisjonen viser veldig tydelig hvilke avtaler vi har inngått, og hvilke begrensninger som følger av de avtalene. Det er ingen tvil om at vi er begrenset av avtaler, og at EØS-avtalen nettopp sier at det å bo i Norge og det å bo i EØS-området er sidestilt.

Ja, jeg mener virkelig dypt og inderlig at vi bør se på folketrygdloven i lys av den saken vi nå sitter i – nettopp fordi det åpenbart har vært vanskelig å lese hva som er rettstilstanden ut av norsk lov. Det er det vi nå sitter med også. Vi gransker nå hele dette saksforløpet for å se hvor det gikk galt i 2012, og kanskje til og med enda tidligere. Hvordan var det man implementerte denne forordningen? Var det virkelig ikke mulig den gangen å lese ut av forordningen hva den betød? Det er det vi nå sitter og gransker, og jeg håper vi kan få et svar på det, for det sier seg selv at den saken vi sitter med i fanget nå, er dypt tragisk og rett og slett en skandale for alle som er berørt av den.

Lise Christoffersen (A) []: Et siste spørsmål, for statsrådens svar nå gikk på en måte inn i kjernen av det jeg har prøvd å spørre om, uten at jeg synes jeg har fått helt tilfredsstillende svar. Statsråden sier at man nå bør se på hele folketrygdloven i lys av forordningene, at det har vært vanskelig å lese rettstilstanden ut av både loven og forordningene. Da regner jeg med at vi får en vurdering av det tilbake til Stortinget.

Da er spørsmålet når det gjelder de lovendringene som vi inviteres til å ta stilling til her i dag, og som stortingsflertallet kommer til å vedta: Kommer de også til å bli en del av de lovbestemmelsene som må endres i ganske nær framtid for at regelverket skal bli tydelig nok for dem som skal bruke det, og for medlemmene av folketrygden?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg tror vel det er ganske klart for Stortinget i dag i hvert fall hva som er i denne proposisjonen. Det framkommer også tydelig hvilke forordninger som gjelder, og hvilke begrensninger og muligheter de forordningene gir. Og jeg har ved flere anledninger stilt spørsmål om det på en bedre måte bør framkomme av loven hva som er lovens rekkevidde, for det er ikke åpenbart når man leser den slik som den er. Dette er et arbeid som jeg har sagt at jeg vil igangsette, og det vil jeg gjøre. Vi er nå i full gang med å rydde opp i denne trygdeskandalen. Det er mange forhold vi skal nøste i. Vi vil måtte gå tilbake til i hvert fall 2012 og kanskje tidligere. Når granskingsutvalgets rapport kommer til sommeren, vil vi forhåpentligvis få noen flere svar på hva som gikk galt, hvor det gikk galt, hvordan det kunne gå galt, og hvorfor ikke noen oppdaget det før vi selv oppdaget det nå i år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se onsdag 27. november