Stortinget - Møte tirsdag den 2. februar 2021

Dato: 02.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 183 L (2020–2021), jf. Prop. 25 L (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 8 [18:24:23]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i energiloven m.m. (endringer om funksjonelt skille for nettforetak) (Innst. 183 L (2020–2021), jf. Prop. 25 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Ja, saken om selskapsmessig og funksjonelt skille har pågått i Stortinget sikkert over lang tid, men det ble i hvert fall gjort vedtak tilbake i mai i 2016. Vi har i tiden siden det hatt en overgangsordning.

I 2018 var det så en diskusjon om størrelser og hvem som skulle bli omfattet av et funksjonelt skille. Regjeringen fikk da i mandat å utrede et antall på 30 000 og flere. Regjeringen kommer nå tilbake – eller kom tilbake rett før jul – og foreslår 10 000. Det er det regjeringspartiene går for. Det er ulike syn i denne saken. Noen ønsker at det fortsatt skal være 100 000, og noen ønsker at det skal være 0.

Det er uansett viktig i en bransje som er i stor endring, og overfor kundene, at det er likest mulig vilkår. Når man driver en monopolvirksomhet, som nettforetakene er, er det viktig at man har likest mulig vilkår. På kraftselskaper har vi en struktur som begynner å bli opp mot 100 år gammel, og i likhet med kommunestrukturen er det av og til behov for endringer. Vi har også ny teknologi som gjør at det er mulig å drifte på en annen måte. Vi ser at vi i Norge har fått nettselskaper og kraftselskaper som har rundt en million abonnenter, så teknologi skaper også nye muligheter.

Noen hevder at det er kostnadsdrivende å skulle forholde seg til byråkratiet som det skulle medføre å ha et funksjonelt skille, men med dagens teknologi og muligheter er det vanskelig å se begrunnelsen for det. Da er nøytralitet viktig, at det ikke er gjennomgående representasjon, og at en ikke kan kryssubsidiere.

Regjeringens forslag er altså at vi reduserer risikoen for uforholdsmessige byrder ved at fritaket gis for bare dem som har færre enn 10 000 abonnenter.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Ketil Kjenseth (V) []: Beklager, president, det begynner å bli langt på dag. Representanten skal ta opp det forslaget vi står inne i.

Presidenten: Da har representanten Ketil Kjenseth teke opp det forslaget han refererte til.

Ruth Grung (A) []: Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at Norge skal ha strengere regler enn Europa. EU har satt grensen ved 100 000 nettkunder fordi det for små selskaper vil være unødig byråkratisk og fordyrende for kundene. Det er argumentene til EU, og dem støtter vi.

Norge har allerede strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremme konkurranse og sikre nøytralitet for nettselskapene. Et funksjonelt skille vil hindre samdrift og ressursutnyttelse mellom nettvirksomheten og den øvrige virksomheten.

Regjeringen har ikke vurdert eiernes styringsrett. Lovforslaget griper direkte inn i eiernes styringsrett. Bransjen er dominert av lokale offentlige eiere, og Arbeiderpartiet ser ingen grunn til å begrense eiernes mulighet og rett til å styre selskapene i tråd med lokale mål.

Mange lokale energiselskaper er innovative og har vært tidlig ute med å investere i infrastruktur med automatiske måle- og styringssystemer og bredbånd. Økt byråkrati og økte kostnader vil svekke denne muligheten framover. De lokale energiselskapene bidrar også til god forsyningssikkerhet. Lokal tilstedeværelse av mennesker og materiell gir rask retting av eventuelle strømbrudd. De representerer også viktige lokale, attraktive kompetansearbeidsplasser.

Norge har i dag trolig et av verdens best fungerende nettsystemer og høy leveringssikkerhet. Energiselskapene har et klart fokus på å redusere kostnader og forbedre kvaliteten, og mange mindre selskaper ligger høyt på NVEs effektivitetsmålinger. Det er bl.a. et resultat av et velfungerende marked, sterk konkurranse med mange aktører og svært lave marginer på kraftsalg til sluttbrukere.

Arbeiderpartiet mener en utvikling mot svært få selskaper vil være uheldig for kundene og for konkurransen. Erfaringene fra f.eks. Storbritannia viser at kundene ikke er fornøyd med få og store leverandører.

Vi kan ikke se at det er dokumentert at større selskaper driver energiforsyning bedre enn små og mellomstore selskaper. Store selskaper har lav nettleie fordi de har stor kundekonsentrasjon og lite nett per kunde, ikke nødvendigvis fordi de driver spesielt godt. Det vi vet sikkert, er at et funksjonelt skille vil føre til mer ineffektiv drift og betydelige kostnadsøkninger, som kundene til slutt må dekke. Konsolidering bør skje ut fra selskapenes egne vurderinger om hva som tjener kundene best, ikke med regler som påfører unødvendige ekstrakostnader.

Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at norske virksomheter skal ha strammere og mer kostnadsdrivende regler enn EU, og mener at grensen bør være på 100 000 nettkunder, akkurat som ellers i EU. Da vil 31 flere nettforetak enn i regjeringens forslag slippe å innføre et funksjonelt skille.

Aase Simonsen (H) []: Proposisjonen som er til behandling i dag, har sitt opphav i det arbeidet som ble utført av Reiten-utvalget tilbake i 2014, der anbefalingen var å innskjerpe reglene for å sikre nettselskapenes nøytralitet og for å hindre at den store graden av integrasjon mellom monopolvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet, som var dagens bilde på den tiden, ikke måtte stå i veien for en mer hensiktsmessig nettstruktur.

Selv om det er bare seks år siden, var altså ingen nettselskaper eiermessig skilt fra produksjon eller kraftsalg på den tiden, og selskapene drev med mye i tillegg til nett. Det var lett å se at en slik organisering for framtiden ville kunne by på utfordringer. Det kunne hindre spesialisering, og det ville kunne skape problemer knyttet til nøytralitet og kryssubsidiering. Med den framtiden man så for seg med stadig mer elektrifisering, og med de behov og nødvendige forsterkninger som måtte til i nettet med det, meldte bekymringene seg om hvorvidt små selskaper ville klare å tiltrekke seg nok og viktig kompetanse. Dette dreier seg om samfunnssikkerhet og vår evne til å møte en stadig mer elektrifisert hverdag for framtiden.

I dag har alle nettselskaper krav om selskapsmessig skille, og debatten om funksjonelt skille har vært en levende diskusjon i lengre tid. Det er viktig at vi nå endelig får fastslått hvor mange abonnenter som skal til for at et funksjonelt skille skal etableres. Vi ser at de store aktørene i bransjen for lengst har sett at dette er veien å gå, og de har tilpasset seg dette i organisasjon og form. De mindre selskapene har hatt denne uforutsigbarheten hengende over seg, og jeg tror at en slik uforutsigbarhet nok er langt mer krevende å forholde seg til enn en beslutning som gir dem grunnlag for hvordan selskapet skal organiseres i årene framover.

Vi i Høyre håper nå at det blir ro omkring denne diskusjonen, som har bølget fram og tilbake, og med det starten på det som ligger framfor oss, ikke minst at de beslutningene som blir tatt her i dag, står seg over tid, og at ikke selskapene opplever seg som kasteballer i et politisk spill der reversering og omkamper får prege bildet. Det er ingen tjent med, aller minst selskapene selv, som nå trenger å bruke kreftene på å utvikle selskapene og ikke bruke tiden på evige omorganiseringer.

Terje Halleland (FrP) []: Samfunnet vårt står foran en stor omstilling, og kraftsektoren er ikke noe unntak, snarere tvert imot. Skal vi lykkes framover, er det mange bransjer og sektorer som må både samarbeide og yte optimalt. Vi skal elektrifisere mye framover, og det skal flyttes mye kraft rundt omkring. Til det trenger vi solide selskaper med kunnskap, kompetanse og ikke minst kapital.

Rundt oss har vi organisert oss så effektivt som mulig, og derfor har vi også monopolsituasjoner på mange områder. Kraftlinjer er et av dem. Som samfunnet i liten grad er tjent med to parallelle veibaner, vannforsyning eller renovasjon, er vi i like liten grad tjent med å ha flere konkurrerende nett. Det er samfunnsøkonomisk lurt, men det følger også med et stort ansvar når vi legger opp til sånne ordninger. En monopolsituasjon kan fort bli en situasjon hvor en ikke lenger ser innovasjon, effektivisering, kunnskapsinnhenting eller forståelse for at en trenger utvikling og vekst.

Så er det nå engang sånn at noen klarer alltid å levere, skille seg positivt ut og levere gode resultater. For disse er det alltid beklagelig å få et unødvendig pålegg, men dessverre – det finnes flere andre selskaper som ikke gjør det.

Et skille mellom selskaper som produserer kraft, og dem som leverer nett, er helt naturlig. Skal vi få en effekt ut av det, mener Fremskrittspartiet at det også er helt naturlig at en skiller på personer som skal utføre arbeidet. Vi har sett lignende situasjoner i renovasjonsbransjen, da offentlig eide selskaper plutselig skulle begynne å ta inn næringsavfall, hvor de selv bedyret at de klarte å skille monopoldelen fra konkurransedelen. Mange selskaper gjorde nok også det, men det skapte situasjoner som ikke var bra, og sånn vil vi ikke ha det.

Vi ser heldigvis mange fusjoner i dag. Jeg tror det er både viktig og rett. Vi ser store selskaper slå seg sammen, vi ser mindre selskaper slå seg sammen med større selskaper, og vi ser også at det er mange som har valgt å samarbeide. Jeg er overbevist om at dette vil være en god utvikling, og ser få grunner til at vi skal skille regelverket ut fra størrelsene på selskapene.

Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at et funksjonelt skille skal gjelde alle selskapene, men vi oppnår antakelig ikke flertall for dette. Vi kommer subsidiært til å støtte en grense på kravene til funksjonelt skille – at de skal gjelde for nettforetak som har flere enn 10 000 nettkunder. Dermed tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Terje Halleland har teke opp det forslaget han refererte til.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det norske nettet består av både små og store aktører. For tre år siden vedtok Stortinget å sette grensen for funksjonelt skille ved 30 000 abonnenter. Den gangen sto Senterpartiet sammen med bl.a. Kristelig Folkeparti. Den gang sa Kristelig Folkepartis Tore Storehaug det ganske godt fra denne talerstolen:

«Det er nokre som seier at i tilnærminga vår til EU-direktiv blir vi meir katolske enn paven.»

Videre sa Storehaug at han mente at «dei må basere seg på gode, forretningsmessige løysingar, og ikkje på unødvendig byråkrati.» Etter det har Kristelig Folkeparti dessverre gått i regjering, og vi har fått regjeringens omkamp i dag, hvor man ønsker å redusere denne grensen fra 30 000 til 10 000 abonnenter. Det er smått meningsløst.

Det vil skape ytterligere byråkrati og fordyrende ledd som igjen vil belastes kundene. Det er heller ingen grunn til at Norge skal ha strengere regler enn Europa for øvrig. Det er allerede i dag strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremme konkurranse og sikre nøytralitet for nettselskap. Det finnes ingen kjente brudd på disse grunnleggende prinsippene. Regjeringens forslag er i praksis en teoretisk løsning på et ikke-eksisterende problem. Et funksjonelt skille vil hindre samdrift og ressursutnyttelse mellom nettvirksomhetene og den øvrige virksomheten. I praksis vil dette særlig ramme små og mellomstore selskap, som vil måtte utvide styre og administrasjon. Som representanten Halleland fra Fremskrittspartiet sa, fikser selskapene det godt selv hvis de har behov for fusjon eller samarbeid. Hvorfor Fremskrittspartiet skal byråkratisere dette med lovpålegg overfor selskapene, er smått uforståelig.

Sånn vi ser det, har regjeringen heller ikke vurdert eiers styringsrett. Et funksjonelt skille av selskap vil medføre at eier ikke lenger vil kunne disponere sine ressurser på en optimal måte. Lovforslaget griper dermed urimelig inn i eiernes styringsrett. Vi snakker her om en bransje som domineres av lokale eiere, samvirkeforetak og kommunale foretak, hvor det er stort samsvar mellom kundenes og eiernes interesser og derfor ikke grunn til å begrense eiernes mulighet og rett til å styre selskapene i tråd med lokale mål. Det er greit å minne om at de samme selskapene i dag skal ha et funksjonelt skille, mens man tidligere i dag i dagligvaredebatten ikke ville ha et regnskapsmessig og administrativt skille mellom kjede og grossistledd, en bransje som er mye mer maktkonsentrert enn det denne bransjen er. Dette er reint ideologisk. Det er en kamp for å samle det norske nettet i flest mulig store selskaper.

Tore Storehaug (KrF) []: Dette er ei sak som går langt tilbake, som fleire av representantane før meg har vore inne på, og der Stortinget har fatta lovvedtak som gjer at gjeldande lov i dag har ei grense på 0. Det har vore tydeleg gjennom heile denne stortingsperioden at det har vore eit fleirtal som har ønskt å setje den grensa noko høgare enn det, noko Kristeleg Folkeparti òg meinte då lova blei vedteken tilbake i 2015.

No har vi forhandla på Granavolden, og vi har kome fram til eit kompromiss der den grensa no blir sett til 10 000. Det meiner eg er ei god løysing, og det er ei god løysing fordi ein då klarar å halde dei to tankane ein skal ha, i hovudet på same tid. På den eine sida har vi sørgt for eit regelverk som gjer at reguleringane og reglane som nettselskapa skal følgje, i større grad er like, og som gjer at det er ein større grad av likebehandling. På den andre sida tek vi inn over oss den situasjonen som er særnorsk, nemleg at det er mange små selskap, og at i selskap som har få kundar og låg omsetning, blir det eit krav om funksjonelt skilje. Det vil vere ei uforholdsmessig stor ulempe. Då har vi kome fram til eit kompromiss, og eg synest det er eit godt kompromiss, som også gjer at den lova som gjeld i dag, blir endra, dersom vi får fleirtal for det. No er det varsla sekundær støtte til det. Det meiner eg er bra, og det vil gjere at vi endar opp med eit regelverk som også tek inn over seg den situasjonen som fleire små selskap står i. Det er ei god løysing, og eg er glad for at dei forslaga no ligg an til å få fleirtal.

Statsråd Tina Bru []: Dette er forhåpentligvis siste kapittel i en lang historie – der regjeringens mål hele tiden har vært å gjøre endringer til beste for norske strømkunder. Fordi nettselskapene er monopoler og kundene ikke har mulighet til selv å velge leverandør, er det ekstra viktig å sørge for at nettselskapene drives med mest mulig effektivitet.

De siste årene har vi sett at flere mindre nettselskap har slått seg sammen i større enheter. Dette skaper ofte stordriftsfordeler, som igjen gir lavere nettkostnader til fordel for kundene. Det mener jeg er positivt. Større nettselskap vil også være bedre rustet til å ta i bruk nye teknologiske og markedsbaserte løsninger som kan bidra til bedre og billigere tjenester for kundene. Samtidig er det viktig å understreke at regjeringen ikke har fremmet et forslag om krav til at nettselskaper skal fusjonere. Dette bestemmes fortsatt av nettselskapene og deres eiere.

Regjeringen har heller ikke lagt skjul på at det funksjonelle skillet vil kunne gi økte kostnader for de enkelte energiselskapene på kort sikt. Imidlertid vil stordriftsfordeler og økt effektivitet gi besparelser over tid. Forslaget om funksjonelt skille har skapt mye debatt. Regjeringen foreslår nå endringer i reglene for det funksjonelle skillet, slik at kravet kun gjelder selskap med flere enn 10 000 unike kunder. Dette vil skåne de aller minste nettselskapene, som slipper kostnadene ved å gjennomføre et slikt skille.

Endring møter som regel motstand, og det har vi sett også i denne saken. Jeg er likevel ikke i tvil om at det er riktig å gjennomføre disse endringene, og at en nedre grense på 10 000 kunder også er et fornuftig politisk kompromiss. Jeg er derfor svært overrasket over at Arbeiderpartiet velger å lytte mer til nettselskapene enn til strømkundene når de foreslår en grense på 100 000 kunder. Inspirasjonen til dette forslaget har Arbeiderpartiet funnet i et EU-direktiv, men realiteten er at den norske selskapsstrukturen er helt annerledes enn den europeiske, og at en slik grense i praksis nuller ut hele formålet med lovendringen.

Jeg håper derfor at flertallet i Stortinget vil slutte seg til en grense på 10 000 kunder – en grense som både ivaretar strømkundene og sikrer unntak for de aller minste nettselskapene.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Det viser seg at Norges nettselskapsstruktur ikke er så unik i europeisk sammenheng, for både Tyskland, Østerrike, Frankrike, Finland og Sverige har omtrent tilsvarende sammensetning som det vi har i Norge, med mange små selskaper og selvfølgelig en del store. Det har sikkert vært litt av begrunnelsen for at EU har ment at grensen bør settes til 100 000 nettkunder og ikke til 10 000.

Spørsmålet er: Finnes det noen dokumentasjon på at dagens selskaper har drevet med kryssubsidiering, misligholdt eller misbrukt regelverket, eller noe annet negativt knyttet til det de reelt sett har gjort, utover det at en del har litt mindre størrelse enn de syv aller største?

Statsråd Tina Bru []: Hovedårsaken til at Arbeiderpartiet foreslo denne grensen på 100 000, er at de i utgangspunktet ikke ønsket det funksjonelle skillet, i motsetning til Høyre og regjeringspartiene, som har ønsket dette helt tilbake til 2016, da vi behandlet dette for første gang. Da gikk Arbeiderpartiet imot alt. Nå lener de seg heller på EU og 100 000, men kjernen er at de ikke ønsker dette.

Vi ønsker det fordi vi mener det er bra for strømkundene, og at det på sikt også vil bidra til at flere får billigere nettleie og et mer effektivt strømnett. Sånn sett er ikke det så overraskende. Men setter man grensen på 100 000, vil dette kravet kun omfatte seks selskap. Med andre ord: Da er det det samme som nesten ikke å ha det, og jeg er ikke enig i det.

Hvis vi tenker tilbake på historikken, når man etterspør dokumentasjon, finnes det rapporter, bl.a. fra NVE, som viser at de selskapene som har organisert seg på denne måten, også tilbyr en bedre pris til sine kunder og drives mer lønnsomt.

Ruth Grung (A) []: Det er helt rett at vi har store selskaper. I min region har vi bl.a. BKK, som er stort. Men vi har også lyttet til de mindre selskapene, som vi ser driver veldig bra ut fra sine lokale forhold – så vi har et mangfold.

Arbeiderpartiet er opptatt av positiv konkurranse og innovasjon, for er det for få selskaper, bidrar det til mindre konkurranse og mindre innovasjon. Dette er en balansegang. Men Arbeiderpartiet mener at det ikke er dette tiltaket som er det viktigste. Vi er positive til konsolidering, men ikke under tvang.

Nå har vi registrert at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte og sannsynligvis gi flertall for forslaget om en grense på 10 000. Hvor lang tid vil de berørte selskapene få til å tilpasse seg endringene, og hvilket tidspunkt vil endringene gjelde fra?

Statsråd Tina Bru []: Stortinget vedtok jo kravet om selskapsmessig og funksjonelt skille allerede i 2016. Det har vært en overgangsordning, og man varslet at det skulle tre i kraft 1. januar 2021, så selskapene har hatt svært god tid å tilpasse seg den endringen som kommer. Så hadde man det som skjedde i 2018, med unntaket på 30 000. Granavolden-plattformen i 2019 har også gitt en klar forventning om at dette kom til å komme. Høringsnotatet vi sendte ut sommeren 2020, ga heller ingen grunn til å forvente at det kom til å settes noe høyere punkt enn 10 000. Det er det som har ligget til grunn, og mange har også tilpasset seg det. Så jeg er ikke bekymret for at selskapene ikke har hatt god nok tid. Dette tror jeg kommer til å løse seg helt fint.

Ruth Grung (A) []: Men regjeringspartiene er i alle fall vanligvis opptatt av forutsigbarhet, og ulike flertall som har beveget seg fram og tilbake, er ikke ensbetydende med forutsigbarhet. Betyr det at så fort vi vedtar dette på torsdag, skal det iverksettes? Hva blir datoen?

Statsråd Tina Bru []: De som i dag har færre enn 10 000 kunder, har kunnet søke om dispensasjon i påvente av hva som skulle skje, men når dette nå blir vedtatt, er det det som vil gjelde.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg tror statsråden og jeg er mer enige i sak enn hva som egentlig framkommer i forslaget til vedtak. Jeg tror vi er enige om at vi vil skille selskapene som produserer kraft, og de som disponerer nett, fra hverandre, og at et skille også skal gjelde personer. Men selv om det er formålstjenlig med et slikt skille, ser vi at det er en del negative konsekvenser som blir dratt fram ved de mindre selskapene – for det første at de har mangel på kompetanse og kunnskap og ikke minst kapital. Men om flertallet nå får det som de vil, vil jo gjerne de mindre selskapene få pålagt større kostnader. Er det da slik at statsråden er bekymret for at innstillingen differensierer på konkurransekraften til næringslivet, avhengig av hvor de er etablert?

Statsråd Tina Bru []: Jeg satt og hadde det hyggelig med referatet fra forrige gang vi hadde denne debatten i salen, tilbake i 2015, da Tord Lien var statsråd. Da husker jeg at statsråd Tord Lien var veldig tydelig på at man var fullstendig klar over at dette kunne føre til økte kostnader for de minste. Det er selvfølgelig ikke noe man ønsker, men man tror likevel at dette vil gi bedre løsninger på sikt. Tord Lien la den gang ikke la skjul på – han sa det helt åpent og tydelig – at han ikke så det som en ulempe dersom dette førte til at flere slo seg sammen, og at det ga bedre tilbud til kundene. Det skal heller ikke jeg motsette meg, men det er altså ikke det vi stiller krav om her, og det er ikke det som er hensikten. Hensikten er det som representanten Halleland veldig godt gjorde rede for i sitt eget innlegg i saken i stad.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Statsråden sa at dette ville gi besparelse og effektivitet på sikt. Meg bekjent driver også en del av de mindre nettselskapene veldig effektivt og er blant de mest effektive i landet i sine kategorier. Vi ser vel også at når det gjelder beredskap og brudd, er det ofte slik at det er færre brudd i de små selskapene enn det er i de store.

Så spørsmålet er: Hvor skal denne besparelsen og effektiviteten skje? Skal det skje på beredskapssiden? Er det slik at man i framtiden skal belage seg på å få flere brudd og lengre brudd, eller er det slik at man skal spare inn på lønningssekretærene og de administrative kostnadene i selskapene?

Det ble også sagt her at de små selskapene ikke har mulighet til å være innovative og ta i bruk ny teknologi. Meg bekjent var de små selskapene like tidlig ute med AMS-teknologi som de store.

Så hvor skal denne besparelsen og effektiviteten tas?

Statsråd Tina Bru []: Først vil jeg bare si at jeg er fullstendig klar over og også enig i at det er mange små selskaper som er gode på dette. Det er ikke slik at alle er helt like, eller at alle gjør akkurat det samme. Det finnes både gode og mindre gode eksempler på hvordan man driver.

Men kjernen i denne saken handler jo ikke om kostnader og pris, det handler om strømkundene, og det er der vi skiller lag med Senterpartiet. Vi står her på siden med strømforbrukeren. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått i denne salen og vi har hatt debatter om bekymringer for strømpris, som akkurat nå, f.eks., da strømprisen er veldig høy, men det er vanligvis ikke det som er bekymringen. Stort sett er bekymringen prisen på nettleien, at den er høy, og hvordan vi skal få ned den. Dette er et grep for å bidra til det, bidra til lavere nettleie rundt omkring i hele landet. Når man spør om hvor man skal hente inn kostnadene, er jo dette et mer effektivt virkemiddel enn f.eks. å ha omfattende tilsyn og kontroll for å sikre den nøytraliteten som selskapene er nødt til å ha for at alle kunder i hele landet skal ha et likt tilbud og ha samme vilkår.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er nettopp strømkunden som også er vårt anliggende her. Det er sånn at disse selskapene stort sett er samvirkeforetak eller eid av kommunale virksomheter. Det betyr at det er en lokal forankring. Så vidt jeg vet, er det veldig mange av disse, enten samvirkeforetakene eller kommunene, som har tatt beslutninger om å beholde mindre selskap nettopp fordi man anser at den lokale beredskapen er bedre, kjennskapen til linjenettet er bedre. Det er også i strømkundens tjeneste at man unngår brudd.

Så nok en gang: Hvor skal den effektiviteten tas? Er det sånn at statsråden synes det er greit at vi får hyppigere brudd og lengre brudd, eller er det på andre områder vi skal finne effektivitet ved større selskaper?

Statsråd Tina Bru []: Reiten-utvalget er egentlig noe av det som er grunnen til at dette kom i utgangspunktet tilbake i 2015. De pekte på dette som en utfordring. Produktivitetskommisjonen har gjort det samme, og det finnes også utallige NVE-rapporter som viser det samme – at det er bedre drift i de selskapene som er større og har gjennomført et slikt skille. Det er det dette handler om.

Så nevnte jeg i stad bl.a. at dette handler om at i stedet for å føre omfattende tilsyn er man sikret det gjennom å ha et funksjonelt skille. Vi skal investere enorme beløp i nettet vårt i framtiden. Jeg har også i denne salen, eller for å være helt korrekt kanskje i svar på skriftlige spørsmål, svart på bekymringer om at regionale nettselskap ikke investerer nok i å vedlikeholde nettet, f.eks. Vi er opptatt av å passe på at vi ikke havner i en situasjon der man skyver kostnadene for andre deler av virksomheten over på det som skal være å finansiere nettet og ha det som hovedformål. Det er det som er grunnen til denne lovendringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg vil oppsummere denne debatten og først av alt takke Fremskrittspartiet for en oppklarende opplysning om at de vil stemme subsidiært for 10 000.

Så til litt av historien bak debatten vi har her i dag. Dette handler også om at det har vært stilt spørsmål ved om det er kryssubsidiering, om det er ukultur, i en bransje som opp gjennom tiden kanskje har vært litt lite gjennomsiktig. Det er nok å nevne investeringer i teater- og kulturselskaper utenfor Norges grenser.

Vi kan også gå til diskusjonene vi har om hvem som skal råde over alternativene til strømnettet, rør som også kan distribuere vann til oppvarming, bioenergi. Der interesser kommer i konflikt, er det gunstig å ha et funksjonelt skille for å skille person, sak og interesse så langt som mulig og hensiktsmessig. Det ligger også bak diskusjonene vi har her i dag. I sin svarreplikk nå nevnte statsråden kontroll og tilsyn, som også drar ressurser – NVE har også vært en stor del av debatten om dette.

Jeg synes Arbeiderpartiet og Senterpartiet går høyt på banen når det gjelder å forsvare de aller minste aktørene. En nevner ikke at mange av de minste aktørene også er dem som forholdsmessig sett har størst kraftinntekter, og som sånn sett har ressurser til å vedlikeholde. Det er bra. Det er ikke den diskusjonen vi har i så stor grad i dag, men når en viser til 100 000 i EU, er det ikke helt sammenlignbart. Norge har uforholdsmessig mange og små selskaper.

Det andre forholdet er at Hafslund og Eidsiva har slått seg sammen til Elvia og nå har én million nettabonnenter. Det er i et område hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet har politisk flertall og ikke har brydd seg filla med det. Hvis en hadde vært så bekymret for de store, ville det vært naturlig at en hadde brydd seg litt mer med det og ikke latt det skje uten noen som helst politisk oppmerksomhet om det – hvis smått alltid er best.

Det sier meg noe om at Hafslund og Eidsiva – Elvia – ser noen muligheter, og jeg synes også vi skal være med dem på å se etter de mulighetene blant flere. Som representanten Halleland var inne på: Vi skal ha mye grønn kraft ut til mye ny, grønn industrialisering, men også fram til forbrukere som har stadig større behov for grønn energi i hverdagen.

Aud Hove (Sp) []: Det er då rart at regjeringa i det meste av andre saker støttar seg på eller skuldar på EU for å innføre endringar, men når det gjeld denne saka, nei, då skal vi få eit mykje strengare og meir byråkratisk regime enn EU har, og som næringa ikkje ynskjer.

Kvifor det? Jau, departementet grunngjev det med at nettføretaket skal opptre nøytralt, det skal vere føresetnad for like konkurransevilkår som vil bidra til ein velfungerande kraftmarknad og effektiv konkurranse. Men blir det verkeleg meir effektiv konkurranse om det som ein konsekvens av dette blir langt færre nettselskap?

Eg må kommentere at det med dokumentasjon av misleghald trur eg ikkje statsråden svara på, spørsmålet blei stilt her rett no. Det er i dag strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremje konkurranse og sikre nøytralitet. Vi har allereie eit eige regelverk for å sikre nøytralitet for nettselskap, i tillegg til det generelle som gjeld for all næringsverksemd. Når det ikkje er, så vidt eg veit, kjende brot på desse grunnleggjande prinsippa for bransjen og avgjerdene om funksjonelt skilje, er dette i praksis ei teoretisk løysing på eit ikkje-eksisterande problem.

Vi i Senterpartiet ynskjer både kraft- og nettselskap som skal sikre innbyggjarane våre og næringslivet straum i stikkontaktar, og det gjer dei i dag. Noreg har i dag eit av verdas best fungerande nettsystem og høg leveringssikkerheit. I min oppvekst lengst nord i Gudbrandsdalen blinka ljoset då naboen starta mjølkemaskina, og primusen stod støtt lett tilgjengeleg i tilfelle straumen skulle gå. Slik er det på ingen måte i dag.

Trua regjeringa har på at store selskap og stordrift støtt er best og billigast, kjem også til syne i denne saka. Dette funksjonelle skiljet vil bli både byråkratisk og fordyrande, noko eg trudde dagens regjering ville unngå i det meste. Nei, dette er eit vikarierande argument for å få ei samanslåing av selskap i bransjen, og vil ein ikkje, så skal ein.

Eg må nesten kommentere at representanten Kjenseth seier at Arbeidarpartiet og Senterpartiet er ukritiske eller berre lar det som skjer i Eidsiva, skje. Då vil eg minne representanten om at Senterpartiet stemde imot samanslåinga av Eidsiva og Hafslund E-CO. Noko av grunnen var nettopp dette.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til debatten i sak nr. 8.

Dermed er kartet for i dag ferdig handsama. Ber nokon om ordet før møtet vert heva? – Møtet er heva.

Votering, se torsdag 4. februar
Forrige kapittel
Neste kapittel