Stortinget - Møte tirsdag den 2. februar 2021

Dato: 02.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 188 S (2020–2021), jf. Dokument 8:15 S (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:56]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Geir Pollestad og Marit Arnstad om eit styrka lovverk for å sikra norsk eigarskap til skogen (Innst. 188 S (2020–2021), jf. Dokument 8:15 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

André N. Skjelstad (V) [] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg begynne med å takke komiteen for arbeidet med representantforslaget om å styrke lovverket for å sikre norsk eierskap til skogen.

Strenge konsesjonslover for landbrukseiendom, skogbrukseiendom, vannkraft osv. har lange og sterke tradisjoner i Norge. I Venstre er vi stolte over vår egen historie, der Gunnar Knudsen og Johan Castberg var blant de fremste forkjemperne for sterke konsesjonslover på begynnelsen av 1900-tallet. At naturressurser skal være et felles gode, at ikke for mye makt skal samles på få hender, og at norsk natur i hovedsak skal være eid av nordmenn, er prinsipper som fortsatt står sterkt i dag.

For Venstre er maktfordeling, fellesgodeprinsippet og norsk eierskap til norsk natur viktig for å sikre framtidige generasjoner den samme tilgangen til natur som tidligere generasjoner har hatt. Friheten til fri ferdsel i naturen og muligheter for individet er viktige prinsipper vi står last og brast ved, i dag som for 100 år siden.

Heldigvis er det fortsatt sånn at norsk og personlig eierskap til landbrukseiendommer er hovedregelen i Norge. Dette gjelder både jord- og skogbrukseiendommer. Av de bebygde landbrukseiendommene vi har i Norge, er kun 0,8 pst. eid av et aksjeforetak, som eiendommen i Namdalen som ble solgt til det tyske selskapet LAM. Resten er eid av stat, region, kommune og privatpersoner. Det bor folk på 80 pst. av alle eiendommene. Det viser at landbrukseiendommer er en viktig driver for sysselsetting og bosetting i distriktene over hele landet, og sånn bør det være.

Et samlet storting sluttet seg i 2003 til forslaget om at det var unødvendig med konsesjonsplikt ved erverv av aksjer eller aksjeselskap. Det ble opplyst om at enkelte eiendommer, sånn som eiendommen i Namdalen, var av betydelig størrelse, men Stortinget valgte å endre loven, også med den kunnskapen i bakhånd, fordi det fantes få selskap. Jeg skulle gjerne sett at eiendommen i Namdalen ikke kunne omsettes fritt til LAM, sånn som det er i dag, men et enstemmig storting åpnet for det i 2003. Bakgrunnen for endringen var bl.a. Norges tilknytning til EØS, der den frie bevegelse av kapital er et bærende prinsipp.

Det er viktig for meg å understreke at salget av skogeiendommen i Namdalen like gjerne kunne skjedd med en rød-grønn som en blå-grønn regjering, for reglene har vært like siden 2003, og også forslagsstillerne stemte for lovendringene. Det er også slik at forslagsstillerne fra Senterpartiet i åtte år hadde landbruksministeren i en flertallsregjering, uten at de tok noen grep for å endre på dette. Det er også viktig å få med og understreke at det heldigvis er få eiendommer av denne størrelsen som kan omsettes fritt. Det er strenge regler for at AS kan få konsesjoner, og det gis avslag i svært mange saker der det søkes konsesjoner for et AS.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i sine merknader til denne saken hevder at Solberg-regjeringen flere ganger har kommet med forslag som angriper konsesjonsloven. Det er viktig for meg å understreke at det er forskjell på en regjering bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, som står for en mer liberalistisk tilnærming til konsesjonsloven, og en som består av Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Venstre og Kristelig Folkeparti har bidratt til å stoppe flere av de foreslåtte endringene i Stortinget, og vi er tilhengere av et sterkt og godt konsesjonssystem – tradisjonen tro, for det har Venstre kjempet for helt siden konsesjonslovene fra begynnelsen av 1900-tallet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Vi har mye å være stolte over som demokratiet vårt har fått til på vegne av vanlige folk og familier. I Norge har vi spesielt mye å være stolte over når det gjelder hvordan vi har forvaltet naturressursene våre til beste for befolkningen fra nord til sør, og til beste for å skape arbeidsplasser og framtidshåp. Det er noe av kjernen i det vi har klart å skape sammen demokratisk for å rigge en sterk velferdsstat.

Dessverre er det sånn at skogen vår er under press for privatisering. Det er interessant å høre på saksordføreren og talspersonen fra Venstre, som innrømmer at samarbeidspartnerne Høyre og Fremskrittspartiet står for en liberalistisk økonomisk politikk på dette avgjørende saksområdet for landet vårt. Det er derfor vi har debatten i dag, fordi en stor del av landarealet i Trøndelag har blitt solgt til tyske oppkjøpere.

Det som er viktig å ha med seg når vi debatterer denne saken, er at man gjerne kan hevde at det er få eiendommer det gjelder, men en eiendom på 600 000 dekar er en så stor bit av landet vårt at det i seg selv får store konsekvenser, selv om det bare er såkalt én eiendom. Derfor må Stortinget ta denne saken på høyeste alvor, og vi trenger åpenbart forsterkninger av politikken og lovverket.

Når vi hører på saksordføreren, høres det ut som om han er enig i at vi trenger forbedringer, men partiet hans er bastet og bundet av Høyre i regjering, så der er det ingenting å hente. Det som trengs, er et nytt stortingsflertall. Da skal vi sørge for at vi får demokratisk kontroll over prisene, som sikrer at eierskapet kan være fordelt på flere hender, og at ikke storkapital kommer inn og tar over en stadig større del av naturressursene våre.

I den økonomiske krisen som Norge nå står i, og den økonomiske usikkerheten som råder internasjonalt, vil vi kunne få se flere oppkjøp av den typen som tyske oppkjøpere har gjort i Trøndelag, for kronekursen er svak, og det å investere i fast eiendom i en usikker tid er meget lukrativt. Derfor haster det med å få til forbedringer på dette feltet, og det er oppsiktsvekkende at høyrepartiene samlet er i ferd med å stemme ned helt nødvendige og grasrotorienterte forslag fra en samlet rød-grønn side. Det er de forslagene, som Arbeiderpartiet er en del av, som jeg tar opp nå.

Presidenten: Representanten Nils Kristen Sandtrøen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Noreg er eit godt land å bu i. Noreg er eit land med små forskjellar. Noreg er eit land der tilliten mellom folk er høg. Ein av grunnane til det er at me historisk sett har hatt eit spreitt eigarskap. Folk flest har eigd. Det gjeld òg eigarskapet til jord og til skog – det har vore spreitt på mange hender. Me har hatt avgrensingar i den private eigedomsretten, nettopp for å sikra samfunnsutviklinga og for å spreia eigarskapet. Det er òg i dag eit politisk fleirtal for at eigedomar knytte til jord og skog av ein viss storleik ikkje skal vera fritt omsetjeleg, men krevja konsesjon.

Spørsmålet me behandlar i dag, gjeld eigentleg om me meiner det bør gjelda uansett korleis ein vel å organisera eigarskapet. Det kan finnast grunnar til å eiga skog via eit AS, men det finst ingen grunnar til å frita skog og sal av skog frå kontroll fordi det vert selt som ein del av eit aksjeselskap.

Når ein høyrer på saksordføraren, kan ein få litt inntrykk av at dette er eit spørsmål alle er einige om, men då er det viktig å trekkja fram kva Trond Helleland, parlamentarisk leiar i Høgre, sa i trontaledebatten 5. oktober. Han sa:

«Men når det gjelder forvaltningen av skog og skogseiendommer – som er der de er – er jeg ikke så veldig redd for eller synes det har så veldig mye å si om det er norske eller utenlandske eiere.»

Logikken til Høgre er altså at fordi ein ikkje kan flytta det ut av landet, er det ikkje så farleg – det har ikkje så mykje å seia om det er norske eller utanlandske eigarar. Ja, det prinsippet kan ein bruka på skogen, på vasskrafta vår, på fisken vår og på jorda vår. Det viser at det er politiske skiljeliner her, og det er dei denne saka i dag handlar om.

Regjeringspartia og Framstegspartiet er veldig opptekne av tida då Bondevik var statsminister i Noreg, og det er dei òg i denne innstillinga. Til det er det å seia at når me i Senterpartiet vurderer konsesjonsloven, tek me ikkje utgangspunkt i korleis verda såg ut i 2003. Me tek utgangspunkt i dei politiske utfordringane som er i 2021, og det meiner eg at resten av Stortinget òg bør gjera. Då bør ein stilla seg spørsmålet: Har det noko å seia om det er norske eller utanlandske eigarar til skogen, og skal det vera fritt fram å selja skogen til utlandet fordi han ligg i eit aksjeselskap? Det er det saka i dag handlar om, og Senterpartiet er heilt klar i sin konklusjon og i sine forslag: Konsesjonsloven bør òg gjelda i desse tilfella.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg trur at dei norske biologiske ressursane kjem til å bli veldig avgjerande for framtida til Noreg, når ein skal erstatte det som er innsatsfaktorar i batteri, i industriprosessar osv. med fornybare, berekraftige ressursar. Då kjem bioressursane til å få enda større aktualitet. Vi veit at det er prosjekt med å utvikle biobaserte batteri med utgangspunkt i lignin frå norsk skog. Lignin har leieeigenskapar og kan i teorien brukast i batteri. Tenk kva som kan skje om ein i staden for å hente dette ut av gruver – som ikkje er fornybare ressursar, og som sjølvsagt vil ta slutt på eit eller anna tidspunkt – klarer å erstatte heile den industrialiseringa med innsats på bioressursar. Dermed blir bioressursar fundamentalt for framtida – kanskje ikkje om 10 år, men om 20 år, 30 år, 40 år.

Det er det temaet vi tar opp i dag, gjeld: eigarskap. Vi veit at det er betydeleg interesse rundt omkring i verda for å erverve seg tilgang til jord og skog, nettopp av strategiske, langsiktige grunnar. Kinesarane har alltid hatt eit hundreårsperspektiv i det dei driv på med, og også her ser vi korleis dei organiserer sin politikk internasjonalt med å etablere eigarskap, anten det er i Canada eller i Afrika, osv. Det er i stor grad strategiske grunnar til det, men bioressursar er fundamentalt.

Vi må impregnere oss mot utanlandske raid av norske areal og viktige norske verdiar, for vi veit at det er der makta til sjuande og sist kjem til å liggje – det kjem til å liggje i eigarskap. Denne diskusjonen om skog er noko vi kjenner godt til. Vi hadde ein runde med grunnlovsforslag i fjor. Kvart fjerde år kjem det ein ny diskusjon om å fjerne odelsloven. Høgresida – med Venstre, som no er på motsett side enn det dei var tidleg på 1900-talet, då Venstre var ein annan type parti – peiker på at vi har strenge reglar i konsesjonsloven. Men det ein legg opp til her, er ei liberalisering av konsesjonslovgivinga, at dette skal vere meir omsetjeleg. Odelsloven var meint for å spreie makt og sikre eigarskap til arealressursane. Konsesjonsloven har mykje av den same innretninga, men når ein mjukar opp dette, opnar det for ei heilt anna tenking.

Dette er ein klassisk debatt vi no beveger oss inn i som storting, men eg trur debatten har større aktualitet no, for det handlar om noko så avgjerande som kva som skal vere innsatsfaktoren i den framtidige måten å organisere næring og industri på i Noreg. Det er ein stor tabbe å tru at liberalistiske modellar og kapitalisme berre skal organisere dette for oss. Sånn er ikkje verda. Sånn har ho aldri vore. Sånn kjem ho heller aldri til å bli.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Skogen og jorda vår er en viktig ressurs – for hver enkelt grunneier, for industrien og for oss som samfunn. Vi ønsker at skog og jord i størst mulig grad skal være i personlig eie og ikke eies av aksjeselskap.

For å få til dette er konsesjonsloven helt avgjørende. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti da vi gikk inn i regjering å få stadfestet i Granavolden-plattformen at det ikke skulle gjøres ytterligere liberaliseringer i jord- og konsesjonslovgivningen. Lokalt personlig eierskap til jord, skog og grunn er hovedregelen i Norge, særlig for tradisjonelle landbrukseiendommer med jord og skog. Tallene viser tydelig at kommunene har vært restriktive med å gi konsesjon til aksjeselskaper. Det er bra, og sånn bør det også fortsette å være. Jeg har tillit til at kommunene vil fortsette å bidra til en personlig eierstruktur.

Konsesjonsloven ble vedtatt, som flere har sagt her, i 2003 med et bredt flertall i denne salen, også fra de rød-grønne partiene. Da ble konsesjonsplikten fjernet ved kjøp av aksjer i selskaper som eier landbrukseiendom. Dette er altså ikke en regel som denne regjeringen har innført, det har vært sånn i mange år, også i de åtte årene før 2013 da Senterpartiet satt i landbruksministerstolen. Handlingsrommet for å innføre konsesjonsplikt ved kjøp av aksjer er, sånn jeg vurderer saken nå, begrenset. Virkemidler vi har i dagens lovverk, bidrar samtidig til at det er få aksjeselskaper som blir eiere av landbrukseiendommer.

Vi har regler i jordloven og skogbruksloven som handler som drift av eiendommene. Disse reglene er helt sentrale for å sikre produksjon, sysselsetting og råvarer til industrien, og de gjelder uavhengig av eierform. Det er kommunene som avgjør saker etter konsesjonsloven, jordloven og skogbruksloven. Jeg ønsker i løpet av våren å sende ut oppdaterte rundskriv til kommunene om praktisering av jordloven og konsesjonsloven. I disse oppdaterte rundskrivene har jeg tenkt å tydeliggjøre hvordan praksis bør legges opp for landbrukets egen nedbygging og jordvernhensyn, men også i spørsmål som gjelder konsesjon til aksjeselskaper.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Noen ganger må jeg si jeg blir litt forundret over debatten i denne salen, for det hevdes at man er enig i målet, men stritter allikevel imot å gjøre lovmessige forbedringer. Det vises til tider da Lars Sponheim var landbruksminister, men hvis vi skal styre et land, går det på en måte ikke an bare å ligge mange, mange år tilbake i tid, vi må tenke på hva som er behovet her og nå. Da ser vi åpenbart at her er det hull i lovverket, og noen av de hullene er bevisst skapt av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering, bl.a. ved å ta bort konsesjon for rene skogeiendommer, det samme med priskontroll. Frister det ikke litt for landbruksministeren heller å være med i en progressiv og framtidsrettet forsamling her i Stortinget og vedta noen forbedringer, i stedet for å prate om tiden til tidligere landbruksminister Lars Sponheim?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: For det første vil jeg minne representanten om at jeg ikke snakker om Lars Sponheims tid, jeg snakker faktisk også om den tiden da representantens eget parti satt i regjering. Senterpartiet, som var deres medspiller, satt også i regjeringen og hadde mulighet til å endre dette hvis de ville.

Så til spørsmålet om det som representanten egentlig mener er et smutthull for aksjeselskaper: Jeg merker meg at det skapes en opplevelse av at det smutthullet er veldig, veldig stort. Jeg har lyst til å si at antallet aksjeselskaper som eier eiendommer i den størrelsen vi snakker om, f.eks. skogeiendommen i Namdal, er likt med det som var i 2010. Det er også sånn at av antall skogeiendommer med produktivt skogareal over 1 000 dekar er det 0,2 pst. som eies som aksjeselskaper, de andre eies av private aktører og personlige eiere.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Dette er nok ikke noen opplevelse av et smutthull, det er et hull som tyske oppkjøpere har benyttet seg av. Det er et faktum, så det går det ikke an å bestride.

Hvis vi skulle styrt politikk på denne måten og bare henvist til hva som skjedde langt tilbake, hadde det sannsynligvis vært en veldig svak gjenoppbygging av landet etter krigen, vi hadde aldri hatt noen folketrygd, og vi kunne overhodet ikke sett for oss den progressive forvaltningen av eiendommene våre som vi i dag har i Nordsjøen, og på samme måte av vannkraften.

De framskrittene har skjedd fordi folk har turt å se på hva som er behovet fram i tid, og man gjør kloke valg etter det. Det må vi naturligvis også gjøre på vegne av en så viktig fellesskapsressurs som det skogen vår er. Som representanten Knag Fylkesnes var inne på, blir dette bare et stadig mer aktuelt tema på grunn av de verdiene som skogen kommer til å representere i årene som kommer.

Mener ikke landbruksministeren at det er behov for lovmessige forbedringer?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Hvis jeg hadde sett en stor utglidning av hvem som eier, og aksjeselskaper som finnes – men det gjør vi ikke i tallenes tale, de er så å si like siden 2010. Jeg har samtidig lyst til å si at der gjør kommunene også en vanvittig god jobb, for det er de som forvalter det å gi konsesjon.

Det som har bekymret meg aller mest når det gjelder arealer og skog, er at det har ligget mye bundet areal fordi det har gått årevis før en har gjort opp dødsbo. Det gjorde vi noe med i fjor nettopp fordi det også er areal som er viktig for næringsliv, for aktivitet og for produktivitet. Der har jeg gjort endringer, men i det som ligger nå, har vi også en forpliktelse til å gjøre denne jobben på en skikkelig måte. Hvis det hadde vært en enkel måte å gjøre dette på, tror jeg at regjeringen før oss hadde gjort jobben, men her er det mange kompliserte spørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Høyres parlamentariske leder mener på vegne av det største regjeringspartiet at det ikke spiller noen rolle hvem som eier skogen, for den blir liggende der den ligger – ifølge Helleland. Det er det som er historisk helt feil, for hvis vi skulle kjørt samme linjen, ville Høyre i sin tid, da de kjempet for at franske og tyske oppkjøpere skulle ta over fossene våre, sagt at det spilte ingen rolle, for fossene ble uansett liggende der de lå. Oljefeltene våre ville også blitt liggende der de lå, selv om Carl I. Hagen hadde fått flertall i Stortinget for å la store amerikanske konserner overta dem.

Ser landbruksministeren at Høyre er på ville veier i disse spørsmålene om naturressursene våre – og i forslag til Høyres partiprogram, hvor man foreslår liberaliseringer nettopp i konsesjonslover?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Da vi gikk inn i samarbeid med denne regjeringen, med Høyre og Venstre, var ingen liberalisering av konsesjonslovene et viktig punkt i Granavolden-plattformen. Det i seg selv forteller noe om hvor jeg som landbruksminister står, og hvor Kristelig Folkeparti står. Når det er sagt: Selv om jeg er for mest mulig personlig eierskap i Norge, har jeg lyst til å løfte blikket bitte litt og si at det ikke er en ønsket situasjon at flest mulig utlendinger skal eie i Norge, men dette må vi også tenke motsatt vei om for våre innbyggere. Vil det da bety at vi ikke kan eie et torp med skogeiendom i Sverige – hvis andre skulle benytte den samme muligheten som Arbeiderpartiet nå legger for dagen?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil fyrst takka statsråden for faktisk å halda innlegg i debatten, i motsetning til Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, som glimrar med sitt fråvær.

Eg vil stilla spørsmål for å høyra litt om kva som er statsråden sitt syn på den saka me diskuterer i dag. Er statsråden einig med Høgre i at det ikkje betyr så mykje om det er norske eller utanlandske eigarar av skogen, eller er statsråden einig med Senterpartiet i at det er eit mål å ha mest mogleg norsk eigarskap av den norske skogen?

I debatten har det vore vist til 2003 og 2013, og no er me i 2021. Viss statsråden er einig med Senterpartiet i at det behov for å gjera noko, så forstår eg at 2021 er for tidleg, men kva tid er det mogleg å gjera forbetringar av den politikken som gjaldt i 2003 og 2013?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg svarte den forrige representanten i replikkordskiftet at jeg mener og står for at vi ønsker et størst mulig norsk eierskap. Det svarte jeg ham, og det svarer jeg representanten Pollestad. Samtidig mener jeg at det lovverket og det reglementet vi har, klarer å ivareta det i størst mulig grad. Når 0,2 pst. av det produktive skogarealet eies av aksjeselskaper – alt annet må konsesjonsbehandles – mener jeg at det ligger stabilt og har gjort det de siste årene. Derfor ser jeg ingen grunn til å endre det som fungerer nå.

Marit Arnstad (Sp) []: Den rød-grønne regjeringen gjorde jo noe. Da Borregaard-skogen ble solgt i 2010, sørget den rød-grønne regjeringen for at det ikke ble solgt til utlandet, men at det ble kjøpt av Statskog og til dels fordelt til private, små skogeiere i Norge. Det er den måten en kan gjøre det på hvis en ønsker å sikre norsk eierskap og norske interesser.

Nå har denne regjeringen latt 590 000 mål av skogen i Namdalen gå til tyske interesser. Så har en ny investor, fra Oslo, nettopp kjøpt opp nye 70 000 mål i Namdalen og fått det omgjort til aksjeselskap fordi det skal bli mer verdifullt og omsettbart. Hva vil statsråden gjøre hvis de 70 000 målene blir solgt til russiske, kinesiske eller tyske interesser?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg har sagt noen ganger at jeg gjerne skulle sett at skogen i Namdalen hadde gått til norske eiere. Punkt 2: Statskog gjorde en grundig vurdering av både eiendommens verdi og bruk og fikk også, hvis Stortinget godkjente det, ryggdekning til å kjøpe, men da måtte en ta en vurdering ut fra verdien av det som skulle kjøpes. Det gjorde at en dessverre ikke kom til samme resultat som den rød-grønne regjeringen gjorde med Borregaard. Vi brukte akkurat det samme reglementet, vi brukte akkurat den samme advokaten, vi gjorde akkurat det samme, men resultatet ble annerledes. Statskog var inne, men så ikke den samme verdien som dem som budet gikk til til slutt.

Marit Arnstad (Sp) []: Men spørsmålet mitt var: Hva gjør statsråden neste gang det blir snakk om et salg til utenlandske interesser? Hva gjør statsråden hvis den Oslo-investoren som nå har kjøpt opp 70 000 mål i Namdalen – og har fått gjort det om til aksjeselskap nettopp fordi det skal være omsettbart – velger å selge til russiske, kinesiske eller tyske interesser, når statsråden så kategorisk avviser en mulighet til faktisk å innføre konsesjonsplikt for AS? Hva vil statsråden da gjøre?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: For det første: En investor fra Oslo som investerer i en skog i Namdalen, vil jeg i første omgang ikke mistenke for å ha en tanke om at dette plent skal gå til eiere fra utlandet. Det må faktisk den investoren svare for, i tilfelle.

Når det gjelder det andre, ønsker jeg å forholde meg til det lovverket som ligger. Så vil vi også, så langt det er mulig, la Statskog være med i de budrundene som gjelder, men i utgangspunktet vil jeg forholde meg til det lovverket som ligger nå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Arnstad (Sp) []: Dette er en uhyre interessant debatt. Det er interessant hvis Høyre og Fremskrittspartiets utgangspunkt her er at fordi skogen ligger der den ligger, har det ikke så veldig stor betydning om det er norske eller tyske eiere – eller kinesiske eiere, for den saks skyld. Det er interessant fordi, som representanten Pollestad sa, hvis en hadde lagt det til grunn for alle norske naturressurser, hadde vi hatt en utrolig stor utfordring. Da hadde vi ikke kunnet utvikle vannkraften på den måten vi har gjort i dette landet. Og det er det dette egentlig handler om: Hvordan skal vi utvikle naturressursene våre i årene framover hvis vi ikke klarer å sette et rammeverk rundt dem?

Så gjemmer en seg bak at dette ble vedtatt i 2003, og at vi var med på å vedta det, og derfor kan vi ikke gjøre noe, derfor er det faktisk nesten litt utidig av oss å ta opp spørsmålet igjen. Men det er klart at spørsmålet blir aktualisert, og det må være mulig å ta opp og vurdere på nytt spørsmålet om det skal være konsesjonsplikt også for et AS. Jeg er helt enig i at AS utgjør en svært liten del av norske skogeiendommer. Men de utgjør en viktig del, for de utgjør noen få veldig store skogeiendommer, som nettopp er av interesse for utenlandske eiere. Det er helt merkverdig at stortingsflertallet ikke er villig til å være med og vurdere en endring av konsesjonsloven på det punktet.

Jeg vet ikke hva som har foregått internt i regjeringen nå, men jeg vet veldig godt hva som skjedde i 2010, da Borregaard-skogen ble solgt, og det var ikke slik at en bare lot Statskog være med på et løp – en var en drivende kraft for å sørge for at den skogen ikke ble solgt til utlandet. Men nå selges altså 590 000 mål rett ut av den landsdelen jeg kommer fra, og det har betydning om det er norske eller utenlandske eiere. Det gir også en mulighet for nye investorer til å tenke like ens, tenke i samme baner, og det var nok nettopp det som skjedde da en investor nå nettopp også kjøpte opp 70 000 nye mål i Namdalen og fikk truet seg til å få omgjort en del av de eiendommene og samlet dem slik at de ble et AS, slik at de skulle være lettere omsettbare i neste omgang.

Denne utviklingen stemmer ikke veldig godt med verken tekningen vår om forvaltning av naturressurser eller om eierskap på mange hender. Jeg må si at jeg synes det er sørgelig å se at det ikke reflekteres mer over det i partiene, også i Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti skifter også mellom å si at konsesjonsloven er viktig, og samtidig si at vi vil jo også ønske å kjøpe opp i utlandet. Hvilken logikk er det i den type tenkning? Hvis konsesjonsloven er viktig, er den viktig på grunn av norsk eierskap, og det er norsk eierskap som er utsatt og truet på grunn av disse oppkjøpene. Jeg synes det er helt merkverdig at flertallet av regjeringspartiene ikke engang deltar i dagens debatt, verken Høyre eller Kristelig Folkeparti – og heller ikke Fremskrittspartiet.

Terje Aasland (A) []: Egentlig burde denne saken være veldig enkel, for de tre forslagene som er fremmet av bl.a. Senterpartiet, burde det være lett å slutte seg til, hvis man i utgangspunktet mener at skogen bør eies lokalt og av norske aktører. Da burde man bare sluttet seg til det. Man burde komme tilbake igjen til Stortinget med endringer i konsesjonsloven som nettopp underbygde det som forslaget går ut på. Det er helt ufattelig å høre at høyrepartiene er imot det forslaget – helt uforståelig – spesielt så lenge landbruksministeren sier at hun gjerne skulle sett at denne skogen ble overtatt av norske eiere. Hun skulle gjerne sett at den ble overtatt av norske eiere, president! Da må man jo gjøre noe med det. Da må man jo sørge for at de åpningene som er i lovverket, blir tettet, og at man i utgangspunktet ivaretar det som også tilsynelatende skal være landbruksministerens syn gjennom det lovverket hun administrerer. Det ville hun ikke. Det er helt uforståelig. Det burde være forholdsvis enkelt å gjøre det.

Det er ikke noe stor – skal vi si – bruk av denne åpningen nå, men hva om fem år, hva om ti år? Hva med dagens regjerings holdning til andre naturressurser når det gjelder å bevare mest mulig av dette på norske hender, til norsk verdiskaping, til å understøtte norske arbeidsplasser? Er viljen noen gang til stede? Hvor går grensene for dette? Vi aner det ikke med dagens regjering. Det at man selger store skogeiendommer til utenlandske store aktører med kanskje helt andre interesser enn de lokale skogeierne eller de lokale miljøene – med tanke på muligheter for verdiskaping – vitner om at det er parkert. Det interesserer ikke regjeringen. Regjeringen bare mener at hovedregelen er at det er underlagt konsesjonsreglene, og at de ikke har sett en stor utgliding. Men dette er starten på at store utenlandske selskaper ønsker å kjøpe store skogeiendommer i Norge. Fortsettelsen vet vi ingenting om, men hvis man ikke ønsker at det skal fortsette, må man tette lovverket. Og da kan det ikke være veldig vanskelig at regjeringen tar en gjennomgang av dette og legger fram et lovforslag for Stortinget, med mindre man da er prinsipielt tvunget til ikke å være for det. Og det er det landbruksministeren tilsynelatende gir uttrykk for. Hun er tvunget i kne og har én mening som går på tvers av det regjeringen pålegger henne å gjennomføre. Hadde man fulgt opp det landbruksministeren sier, hadde landbruksministeren kommet tilbake til Stortinget med en endring av konsesjonsloven som vil ivareta norske eierinteresser, norske arbeidsplasser og norsk skogindustri. Men det skjer ikke, og det er litt flaut å se på hvordan et enkeltparti i denne saken er undertrykt av et annet flertall i regjering.

André N. Skjelstad (V) []: Det er for så vidt interessant å få med seg en del av det spesielt Arbeiderpartiet sier, for når det gjelder den nevnte Namdalseiendommen som er overført til Lukas Stiftung, såkalt LAM, var det jo Namsskogan som var konsesjonsgiver den gangen. Arbeiderpartiet satt tydelig med makten i Namsskogan. Det kan virke som om dette ikke er godt nok opplyst for representantene fra Arbeiderpartiet.

Tallene for hvor mange eiendommer som eies av AS fra 2010 til 2019, ligger stabilt – helt stabilt. Det er ikke den dramatikken som ikke minst representanten Aasland og representanten Sandtrøen prøver å male et bilde av, men som ikke stemmer med terrenget.

Jeg er enig med landbruksministeren: Ja, jeg ønsker i hovedtrekk norsk eierskap, men det er noen utfordringer som vi også må ta opp i denne salen når det gjelder det norske eierskapet rundt omkring. Det er tydeligvis helt uproblematisk for mange i opposisjonen. Vi er enig i at rammevilkår er viktig i dette, og vi ønsker også at naturressursene i hovedtrekk skal være på norske hender. Det kan det ikke være den minste tvil om, selv om noen prøver å så tvil om det landbruksministeren faktisk svarer i replikkvekslingen. Når representanten Sandtrøen peker på at odelsloven gir spredt eierskap, kan vel noen mene at det kanskje er tvert imot i en del sammenhenger.

Uansett, i denne saken må vi også huske historien: Konsesjonsgiveren til den eiendommen som vi har nevnt mange, mange ganger i dag, var en Arbeiderparti-styrt kommune, Namsskogan, og før det SV-styrt. Den har vært sosialistisk styrt så lenge jeg kan huske, med et lite unntak i nyere tid. Det er litt av historikken bak dette.

Så kan en jo ta med seg, som en tidligere taler var inne på, at man egentlig ønsker at dette skal eies lokalt. Ja, hvem gjør ikke det, men hvem er det da som skal komme opp med kapital for å kjøpe 600 000 dekar? Skal ikke det gi en forenkling også videre?

I tillegg er det ingen tvil om at de lokale ikke har stilt opp og gått i tog for at det ikke skulle være et nytt skifte av eierskap. De har vært fornøyd med det eierskapet – hvis en da orker å lese de lokale avisene.

Men det må ikke være den minste tvil om at jeg i hovedtrekk ønsker norsk eierskap til både skog- og vannkraftressursene, og det gjør også regjeringen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er en meget viktig sak. Hvem er det som skal eie landbrukseiendommene? Dypest sett betyr det hvem som skal eie landarealene i Norge.

Jeg er veldig for innstillingen. Hvorfor er jeg det? Jo, fordi det er en plattform, ved et eventuelt nytt regjeringsskifte, fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, og jeg forventer at også Rødt og Miljøpartiet De Grønne støtter det. Det er et godt grunnlag å arbeide videre på.

Det er ikke uforståelig at Høyre er uenig. Høyre har holdt sin sti ren hele tiden; de har systematisk vært mot slike begrensninger i den private eiendomsretten. For dem er det akkurat det samme hvem som eier, om det er privatpersoner eller selskaper, i Norge eller utlandet, det har ingen betydning. Her har vi en av de store politiske skillelinjene mellom Høyre og Senterpartiet. Fremskrittspartiet har mer trøbbel med hvilket ben de skal stå på. De liker ikke konsesjonsloven, men de liker heller ikke at kinesere eller russere eller tyskere kjøper opp Norge, så de har da problemer. Men liberalismen står sterkest, og de fremmer da forslag i henhold til Høyre.

Forslagene er nødvendige og riktige: styrke lokalt norsk eierskap, få til krav om konsesjon ved salg av aksjer i aksjeselskaper og priskontroll på rene skogeiendommer. Dette er helt nødvendig. Det var feil at det ble fritak for konsesjon ved salg av aksjer i aksjeselskaper i 2003, og at Senterpartiet var med på det, det er i hvert fall min bestemte mening. Det skulle aldri vært gjort. Her må vi tette hullene, for vi er i en ny situasjon.

Og hvilken situasjon er vi i? Jo, i urolige økonomiske tider blir det mer interessant å investere i fast eiendom. Det blir ikke mer fast eiendom. Det er flere som har penger, som vil investere. Interessen vil bli større, og det vil da bli et investeringsobjekt, ikke et objekt for å drive skogbruk. Det er det som er kjernen her: Vi har ikke en investortankegang, en slik tradisjon og kultur i Norge. Det er en tradisjon som vi skal holde langt, langt unna. Vi skal ha en skogbrukskultur, en bruk av skogen som innebærer både god samfunnsøkonomi og god privatøkonomi. Det betyr sjølsagt at økonomien i skogbruket må bedres, og at vi kan greie å få utdanning, interesse, aktivitet i skogen. Her har vi veldig, veldig mye å gå på.

Så sier statsråden at EØS-avtalen med fri bevegelse av kapital setter begrensninger. Vi hørte ingenting om det før 1994. Men så kommer det også på dette området at EØS-avtalen skal blande seg inn i hvem som skal eie Norge. Det viser at EØS-avtalen er en tvangstrøye for Stortinget, en tvangstrøye mot at vi kan sikre de nødvendige lover og virkemidler i Norge. Statsråden sier det er vanskelig å skille. Ja vel, da tar vi bare samme regler: personlig eierskap, bo i Norge, og om en har en eller annen etnisitet, betyr ingenting. En bor i Norge, en driver eiendommen. Alle kan da eie det. Det er en veldig viktig plattform, det som her er anlagt, og jeg er takknemlig for at Arbeiderpartiet og SV er sammen med Senterpartiet om dette.

Karin Andersen (SV) []: Jeg skulle gjerne sett at det var norske eiere, hører jeg flere si. Men hvis vi ønsker norsk eierskap og mener at det er viktig framover, må jo vi som storting og regjering sikre det på best mulig måte, og det er det dette forslaget forsøker å gjøre. Det er ikke fordi vi nå har sett et voldsomt ras i antall kjøp. Det blir brukt som et argument at det har vært stabilt nå. Ja, det har det vært. Men vi skal jo sikre framtida og hva som kan skje da. Det er flere representanter som har vært oppe og snakket bra om hva som kan komme framover.

Jeg kommer fra skogfylket Hedmark, som jeg velger å si fortsatt, men nå heter det vel Innlandet, etter at dette flertallet i Stortinget har tvunget fram et rart fylke. Men da blir vi jo enda større og har enda mer skog, og det er noe av det vi skal skape arbeidsplasser av i Norge framover. Det er fornybart karbon som kan bidra til å skape arbeidsplasser som vi kan tjene penger på, som vi kan leve av sammen, og som kan være en del av den sirkulære økonomien. Det vet vi er framtiden i hele verden nå. Derfor har SV lagt fram et prosjekt som vi kaller Grønn ny deal, der dette er en av de viktige tingene.

Da er det helt avgjørende at vi sikrer eierskapet til disse ressursene, både skogen og landet, på norske hender, for norske eiere vil selvfølgelig ha større interesse av å utvikle arbeidsplassene i Norge – håper jeg, da. Det er jo en del som synes det er greit å kjøre tømmeret sitt til Sverige nå også, bare de får godt nok betalt.

Det er mange ting som må på plass her, men dette handler jo om å se framover. Det vi kan se bakover på, er hvordan konsesjonslovene i Norge sikret eierskap til viktige ressurser. Det kan vi lære av. Så har alle partier sikkert tatt noen feil avgjørelser på vegen i denne saken også, og ikke sett så tydelig framover – at dette er ressurser som er helt avgjørende for vår framtid når vi både skal kutte klimagassutslipp, skape arbeidsplasser og tjene penger framover. Det er SVs mål at vi skal få til det, og da må vi sikre eierskapet til disse avgjørende ressursene.

Det kan hende vi da må se på Statskog også. Hvis de ikke finner dette lønnsomt, må vi se på hvordan det er rigget, slik at vi er sikre på at den typen begrensninger ikke gjør at viktige eiendommer havner på utenlandske hender. For det kan ikke være i noens interesse. Vi ser hva som skjer i andre land der noen strategisk kjøper opp viktige ressurser fordi de ser inn i framtida. Det virker ikke som om denne regjeringen gjør det.

Terje Aasland (A) []: Jeg skal ikke forlenge debatten. Saksordføreren sa vel egentlig mye av det dette handler om. Han spurte: Hvem skal komme opp med kapitalen? Hvis det ikke er store utenlandske – tyske, kinesiske eller russiske – selskap, som andre har nevnt her – hvem skal komme opp med kapitalen?

Vi har i altfor stor grad sett at viktige lokale, store eiendommer er blitt underlagt eiere som overhodet ikke har interesse i nærområdet, verken for å utvikle dem som en fritidseiendom, for jakt og fiske eller innenfor mulighetene til å skape merverdi, som i dette tilfellet f.eks. å la skogen bli en viktig del av en industrisatsing.

Med dagens regjerings manglende vilje til å tette hull er det fremdeles kapitalen, de store kapitaleierne, som bestemmer utviklingen i hvordan vi posisjonerer oss og håndterer viktige norske landbrukseiendommer – dessverre.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg skal vera litt meir ærleg enn førre talar, så eg skal seia at eg kjem til å forlengja debatten.

Eg beit meg merke i og oppfatta at statsråden sa at 0,2 pst. av skogarealet i Noreg var eigd av aksjeselskap. Det vert rista på hovudet, og då tek eg det som om eg har høyrt feil, for dette handlar om 4 millionar dekar som er eigd av private, som ikkje er privatpersonar, så det er eit betydeleg volum det er snakk om.

Eg registrerer at debatten no går mot slutten. Det er ingen frå partiet Høgre som har vore oppe og teke til motmæle mot Trond Helleland sine ord om at det ikkje synest å ha så veldig mykje å seia om det er norske eller utanlandske eigarar til skogen. Det tek eg som eit teikn på at det faktisk er den politikken og den haldninga Høgre har i dette spørsmålet. Det er ei særdeles viktig avklaring å få før me går inn i valkampen, for dette handlar ikkje berre om synet på skogen, det handlar om synet på jorda, det handlar om synet på vasskrafta, det handlar om synet på fisken – og det er viktig å få fram dei klare politiske skiljelinjene.

Sjølv om me ikkje ser ut til å få fleirtal for eit viktig forslag i dag, meiner eg at denne debatten har bidrege til ei viktig prinsipiell avklaring av kvar dei politiske partia står. Og det meiner eg er viktig at folk i Noreg får moglegheit til å ta stilling til gjennom val.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg tenkte egentlig ikke å forlenge dette, men de siste talerne gjør det helt nødvendig å si litt, for nå har representanten Pollestad og representanten Arnstad i flere runder påpekt at jeg er den eneste, i tillegg til statsråden, som deltar fra regjeringspartiene. Ja, det er korrekt, for vi har en holdning om at vi er i den situasjonen vi er, og har tenkt å ta hensyn til den, selv om det selvfølgelig er en særdeles interessant sak å debattere. Vi kunne selvfølgelig fortsatt lenge om dette, med såkalt fri debatt, men det er ikke det.

Jeg må også få lov til å si at jeg blir ganske forundret, ikke minst over representanten Aasland, for den eiendommen som har vært oppe her, som på mange måter også har utløst representantforslaget fra Senterpartiet, ligger i en kommune som etter krigen stort sett har vært styrt av Arbeiderpartiet, med noen unntak med SV og en gang med en bygdeliste. Det har ikke vært noen motstand fra det området verken da dette en gang i tida ble solgt fra Norske Skog til Mæle og Ulvig Kiær, og nå da til Lukas Stiftung. De lokale har for så vidt heiet på det.

Jeg er kritisk, og det ga jeg også uttrykk for, til at det norske eierskapet forvitrer, men jeg er særdeles kritisk til det representanten Lundteigen kom med i stad, som etter min mening på mange måter er ren egoisme. Sånn bygger man ikke en nasjon. Man bygger en nasjon også på at når vi har muligheten til å handle i utlandet, må det være rom for det i dette landet – selv om det er gitt klart og utvetydig uttrykk for, både fra meg og statsråden, at vi i hovedtrekk ønsker norsk eierskap til norske eiendommer.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg ønsker bare å gi en oppklaring til representanten Pollestad.

Først vil jeg si at vi ikke svekker norsk eierskap. For det første er det veldig få eiendommer med mer enn 1 000 dekar skog som eies av aksjeselskap i dag. Av det totale antall eiendommer med produktivt skogareal snakker vi om under 0,2 pst. De aller fleste eiendommene er i personlig eie og de krever konsesjon. Det mener jeg er bra. For det andre: Selskapet som kjøpte i Namdalen-skogen må følge noen andre lover og regler – de må følge jordloven, og de må følge skogbruksloven om drift uansett. Det betyr at de har det ansvaret å drive skogen som andre eiere på norske hender hadde hatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Som jeg sa, er dette en veldig viktig debatt – en utrolig viktig debatt. Det er ingenting som er viktigere i landbrukspolitikken og i bruken av Norge enn hvem som skal eie Norge, og hvilke forpliktelser som skal være med tanke på det.

At Høyre holder sin sti ren, er jeg den første til å si, for de har alltid vært mot sånne inngrep i den private eiendomsretten. Høyre er derfor i en egen kategori.

Det som er interessant, er Fremskrittspartiet. Jeg husker godt jeg var i møte i København i norsk-kinesisk handelskammer. Da fortalte kineserne hvordan de var interessert i norske naturressurser. Jeg vet ikke om Fremskrittsparti-representanten som satt ved siden av meg, var sjarmert av at en ikke skulle ha konsesjonslov, men etter innlegget dunket han borti meg og sa: Lundteigen, konsesjonsloven har sine klare fordeler. Det er dét vi diskuterer her.

Det mest interessante jeg har hørt nå i denne diskusjonen, er representanten Skjelstads innlegg. Representanten Skjelstad sier at det jeg sa var egoisme – det var egoisme at vi skulle ha et lovverk i Norge som sikret at landarealene ble på norske hender, ble på norske private hender, for det er det vi i all hovedsak diskuterer, og at det skulle være plikter til det.

Så lang ferd har partiet Venstre nå hatt. Partiet Venstre, som virkelig er en hedersbetegnelse, et hedersnavn, i min historie, som tilhengere av konsesjonslovene og med Johan Castberg, har nå altså en talsperson her i salen som sier at det er egoisme å stå for et sånt standpunkt. Det viser den glideflukt som partiet Venstre har hatt over i den økonomiske liberalismen, og hvor det ikke er noe snev av argumentasjon som er forskjellig fra partiet Høyre.

Jeg må si at jeg ikke har fått noe sterkere bevis for at partiet Venstre er et helt unødvendig parti i tida framover. Jeg pleier ikke å si det så ofte, men det må sies når det gjelder partiet Venstre, for her er vi inne på helt grunnleggende forhold som går på samfunnsorganiseringen, og jeg kan gjenta det nok en gang: Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er i regjering, for det er Kristelig Folkeparti som har sikret at dette ikke går helt galt. At en nå er i dårlig selskap, får så være som det er, men statsråden gjør så godt hun kan, og jeg vil være den første til å takke statsråden for det: Tusen takk!

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Jeg tok ordet nå på grunn av en viktig sak for debatten og Stortinget nå, både i denne saken og generelt i den tida vi er inne i. Det ble hevdet av representanten Skjelstad at grunnen til at Høyre ikke deltok i debatten, var at man skulle være få i salen, og det ble dermed framstilt som om det var av smittevernhensyn det største regjeringspartiet ikke deltar. Men Høyre er jo representert i salen av to representanter som fint kunne ha framført innlegg i den aktuelle saken, så dette kan vi slett ikke ha som en regel for debattene i Stortinget i saker framover. Det er alvorlige saker som vi behandler, for lang, lang tid framover, og når det er debatt, må selvfølgelig alle partier ha full anledning til å delta og si det de mener. Det ligger nok mer i det som representanten Pollestad påpekte, at det rett og slett er sånn at parlamentarisk leder Trond Helleland har sagt det som er å si fra Høyre. Det var jo for så vidt et veldig klart standpunkt, selv om vi i Arbeiderpartiet er helt uenig i holdningen til Høyre, at det ikke spiller noen rolle om det er tyske eiere eller lokale eiere av skogområder i Trøndelag og ellers i landet vårt.

Så en kommentar til til representanten Skjelstad, som nærmest påstår at det skal være noe galt i å sørge for at det er lokalt eierskap. Vi må selvfølgelig også respektere det demokratiet faller ned på, enten det er i Sverige eller i Brasil eller andre land, når det gjelder hvordan de har ønsket å forvalte sine landområder – det er jo et viktig prinsipp. Og det er mange som ser til Norge for å lære av de progressive og sosiale lovene vi har for hvordan naturressurser og landområder er fordelt. Mange land ønsker seg nettopp bedre fordeling og ser hvor galt det har gått, f.eks. i Skottland, hvor store gods er samlet på noen få hender. Derfor bør vi heller være stolte og si at dette er en sosial modell som andre land selvfølgelig er i sin fulle rett til å innføre i sine demokratier.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg tror ikke at representanten Lundteigen er tunghørt. Men han bryter det ut av en kontekst. Konteksten er: Skal ikke vår solidaritet også gjelde andre veien? Det blir litt sånn når en drar opp historikken – og det synes jeg er litt interessant: Jeg husker det ikke, men fikk fortalt av min farmor da Landmandsforbundet ville gå over til å bli Bondepartiet rundt 1920, at de gikk rundt på gårdene for å få engasjert dem som var Venstre-medlemmer. Min farmor var tydelig den gangen. Hun sa: Vi er nødt til å ha et syn som er litt utenfor både landbruket og dette – vi er nødt til å se en helhet. Vi melder oss ikke inn i et parti av ren egoisme.

Jeg har vært – og er fortsatt – en tydelig nei til EU-kar. Det har jeg vært lenge, og det kommer jeg også til å være – antakelig – så lenge jeg har mulighet til å mene noe om det. Men jeg er for EØS. Jeg skjønner helt tydelig – og det har jeg aldri vært i tvil om – at representanten Lundteigen også har vært motstander av det, selv om ting indikerer i denne verden at Norge har store fordeler av det, selv om representanten Lundteigen selvfølgelig også er uenig i det, og det respekterer jeg. Men jeg må også få lov å si når vi bryter ut deler av en kontekst, også likeens som det representanten Sandtrøen kom inn på her, at jeg er svært for et lokalt eierskap, jeg er svært for at vi har et mangfoldig eierskap, men det er ikke sikkert at vi i Namdalen ser så stor forskjell på om det eierskapet er Lukas Stiftung eller om det er i Holmenkollen. Jeg er litt usikker på det. Jeg er uansett for et norsk eierskap som gir et mangfold rundt våre eiendommer i hele landet.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) []: Er en for norsk eierskap og norsk mangfold, må en stemme for forslagene. Da kan en ikke dekke seg bak at det er dekkende det som ligger nå. Det går ikke engang an å argumentere på den måten, for det er åpnet opp. Vi ser hvordan lovverket faktisk fungerer. Vi ser at det legger til rette for utenlandske eiere – i stort monn. Det er fullt mulig, det er bare å organisere skogen og eiendommen sånn at det faktisk legger opp til den typen virksomhet. Hvis en mener at en er for lokalt mangfold og norsk eierskap, må en stemme for forslagene. Hvis ikke er en i utgangspunktet imot.

Men det som er det kanskje mest vanskelige akkurat nå, er at regjeringspartiene dekker seg bak smittevernloven, og så får vi verken deltakelse fra Kristelig Folkeparti eller fra Høyre. Landbruksministeren har vi hørt, men hun forsvarer regjeringens klare standpunkt. Jeg er interessert i å vite om representanten Steinar Reiten står inne for den reguleringen og den argumentasjonen som regjeringen anfører i denne saken. Er det Kristelig Folkepartis syn? Det kunne vært greit å få vite. Og så kunne det vært greit å vite også hva Høyre faktisk mente i denne saken, for det er vel de som er toneangivende og fører an.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil reflektere litt over standpunktet at ein ikkje skal delta i viktige debattar fordi det går føre seg ein pandemi. Eg reknar med at verken presidentskapet eller nokon av dei ansvarlege her på huset meiner det, at no skal vi leggje lokk på alle viktige saker i landet og vere stille i salen, så mykje som mogleg – berre la det tute gjennom, skrive nokre merknader og så ferdig med det. Eg kan ikkje tenkje meg at det har gått føre seg ein bakromsprat der ein har konkludert med det. No var ikkje eg der, i den bakromspraten, men det kan jo ikkje skje. Når all merksemd i samfunnet er retta mot pandemien, er det spesielt avgjerande at vi konsentrerer oss om dei viktige sakene, i alle fall i denne salen, og at vi anstrenger oss for å gjere det.

No har vi debattert i litt over ein time. Høgre har enno ikkje tatt ordet. Eg vil tru at samarbeidsklimaet ikkje er spesielt gunstig når ein skubbar Kristeleg Folkeparti og Venstre framfor seg, mens det store partiet som antakeleg har betydeleg innverknad på standpunktet til regjeringa i denne saka, ikkje er villig til å ta ordet. Dei skubbar dei framfor seg, i alt som er upopulært.

Dette er ei sak som har mange dimensjonar og historiske parallellar. Det er klart at dersom ein beveger seg altfor langt bort frå tradisjonen i sitt eige parti, har ein forlate den tradisjonen. Da kan ein ikkje lenger påstå at ein er ein del av den tradisjonen, og påkalle gamle verdiar, gamle heltar i norsk historie og hastelovgiving frå tidleg 1900-tal osv. Beveger ein seg for langt unna det, kan ein ikkje lenger ta det til eiga inntekt. Sånn er det berre. Det er mange parti som driv på i glideflukt bort frå eigen tradisjon – klart det – men da kan ein ikkje opportunt påkalle han i ei sak som denne, der ein så ettertrykkeleg tar ein heilt annan type standpunkt enn det Castberg ville ha gjort, for å seie det slik.

Dette er Noreg dømt til å eige. Det er klart at når det gjelder pølser, pizza, bildekk og den typen ting, der kan marknaden rå. Men det er nokre botnplankar der ein må sikre lokalt, nasjonalt eigarskap, og det har vore ein lang tradisjon i dette storting, i 100 år minst, for å sikre nasjonalt eigarskap til naturressursane. Seinare kom det viktige bedrifter som skulle sikrast, viktige industriprosessar. Høgresida var sterkt kritisk til den lovgivinga som førte til at vi bygde opp ein norsk offshoreindustri i Noreg, men no er ein sikkert veldig glad for at ein tapte dei slaga.

Det er på same måten no: Kven skal eige avgjerande ressursar for Noreg i framtida? Vi registrerer at Høgre ikkje tar ordet i saka, antakeleg fordi det er ei upopulær sak og ein ønskjer å skubbe andre parti under bussen.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i saken, men på direkte oppfordring fra representanten Aasland gjør jeg det gjerne.

I Kristelig Folkeparti stiller vi oss selvsagt bak det som er regjeringens politikk i denne saken. Vi registrerer, som statsråden har vært inne på, at de rød-grønne gjennom åtte år i regjering ikke fant noen som helst grunn til å endre lovverket på dette punktet. Jeg registrerer også at de rød-grønne later som om det er en rørende enighet på sin side av streken om hvordan en skal forvalte skogen i Norge, og det stemmer jo ikke.

Like før sommeren behandlet Stortinget et representantforslag om å stoppe salget av våre felles norske skoger, som var fremmet av representanter fra Arbeiderpartiet, der det viste seg at det var en betydelig forskjell på tilnærmingen hos Arbeiderpartiet og SV på den ene siden og Senterpartiet på den andre. Mens partiene til venstre for Senterpartiet – jo lenger ut en kommer, jo tydeligere blir det – ønsker å gjennomføre massive oppkjøp av skog som staten skal forvalte, har Senterpartiet aldri vært for det. Senterpartiet hadde veldig lave skuldre da forhenværende landbruks- og matminister Jon Georg Dale ønsket å gjennomføre en andre runde med arronderingssalg, som Senterpartiet ikke lot til å ha noe imot. Det kom i hvert fall ikke noen protester fra den kanten da.

Det hadde vært interessant, hvis de rød-grønne partiene har igjen noe taletid, om de kunne fortelle det norske folk hvordan en skal drive skogpolitikk ved et regjeringsskifte. Skal det da gjennomføres store statlige oppkjøp der det er staten som skal være skogeier, eller skal en i etterkant av sånne statlige oppkjøp selge det videre til private skogeiere?

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er riktig som representanten Skjelstad sier, at i de forskjellige delene av landet er det forskjellige tradisjoner når det gjelder hvordan man skal forholde seg, og at det i Namdalen er en annen kultur enn ellers. Jeg er rimelig sikker på at folk i Namdalen ønsker det personlige private eierskapet, men folk som er bosatt i Namdalen, har måttet akseptere Holmenkollen, og de protesterer mot Tyskland.

Senterpartiet ser helheten. Som representant for arbeidslivspolitikken i dag viser det – vil jeg replisere til Venstre – at vi representerer en helhet i det vi står for. EØS er blitt en tvangstrøye, Brussel overkjører Stortinget. Senterpartiet vil gjøre Stortinget mye viktigere for å fange opp folkeviljen.

Og for å avslutte: Senterpartiet står fjellstøtt på et privat personlig eierskap med rettigheter og plikter, og det er bred, bred støtte i Arbeiderpartiet, i SV og til og med i Rødt. Rødt er i dag mer patent på disse spørsmålene enn partiet Høyre.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er glad for at det er kome fram at det ikkje er avgrensingar i debatten, at det er moglegheit for å ta ordet for alle parti.

Eg har lyst til å takka for at Kristeleg Folkeparti tok ordet i debatten, og eg har lyst til å svara på det dei tok opp. I eit samarbeid mellom Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV er det heilt sikkert at ein vil skapa tryggleik rundt konsesjonsloven, og ein vil styrkja konsesjonsloven og vareta den norske og den lokale eigarskapen.

Det andre som er heilt sikkert, er at ein vil vera villig til å bruka Statskog som ein reiskap for å sikra norsk eigarskap. Det er jo det saka om Borregaard-skogane handlar om. Så har me litt ulik tilnærming til arronderingssalet, men dei store og viktige spørsmåla er det einigheit om, og der vil det verta forandring viss veljarane vil.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel