Stortinget - Møte tirsdag den 23. februar 2021

Dato: 23.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 228 L (2020–2021), jf. Dokument 8:59 LS (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 14 [17:28:16]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Petter Eide om opphør av flyktningstatus (Innst. 228 L (2020–2021), jf. Dokument 8:59 LS (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til replikkordskifte på inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Masud Gharahkhani (A) [] (ordfører for saken): Representantforslaget tar for seg forslag om å gjeninnføre kravet om rimelighet i internfluktvurdering ved endring i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, forslag om å trekke tilbake instruksene til utlendingsforvaltningen om opphør av flyktningstatus og praktisere opphørssaker i tråd med UNHCRs tolkning av FNs flyktningkonvensjon og forslag om at regjeringen må sørge for kort saksbehandlingstid i saker om opphør av flyktningstatus.

Komiteen viser til flyktningkonvensjonen artikkel 1 C nr. 5 og 6 om bestemmelser om opphør av flyktningstatus når beskyttelsesbehovet ikke lenger er til stede.

I juni 2016 ble det flertall på Stortinget for å oppheve rimelighetsvilkåret som tidligere gjaldt internfluktvurderinger. Vilkåret for å kunne henvise noen til internflukt er at søkeren kan få effektiv beskyttelse i dette området. Det betyr at området må være trygt og tilgjengelig for utlendingen. Norge er bundet av flyktningkonvensjonen artikkel 33 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3. Det betyr at ingen kan sendes tilbake til forfølgelse, dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Disse forpliktelsene kan ikke brytes når det henvises til internflukt. I de tilfellene det kan henvises til internflukt, skal det alltid vurderes om det likevel er grunn til å gi oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. De hensynene som tidligere ble vurdert under rimelighetsvilkåret, blir nå vurdert etter denne bestemmelsen.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, støtter forslaget om å sørge for kort saksbehandlingstid i saker som omhandler opphør av flyktningstatus.

Så langt som saksordfører.

Arbeiderpartiet mener det er riktig å beholde muligheten til å fatte vedtak om opphør av flyktningstatus i tilfeller der beskyttelsesgrunnlaget har falt bort før det er innvilget permanent oppholdstillatelse. Jeg vil imidlertid understreke at bestemmelsen om opphør må praktiseres på en slik måte at den gir minst mulig negativ innvirkning på integreringen og ikke utsetter enkeltmennesker for unødig usikkerhet og belastning. Et eksempel på en slik uheldig praksis var da utlendingsmyndighetene i 2020 henla sakene til 600 somaliere etter at de først hadde fått varsel om opphør og deretter ventet i fire år i uvisshet om framtiden sin. Manglende avklaring mellom departementet og utlendingsforvaltningen skal ha vært en medvirkende årsak til denne situasjonen. En slik praksis kan være svært ødeleggende for integreringen og for den enkelte.

Arbeiderpartiet forutsetter at departementet i framtiden sikrer at alle nødvendige avklaringer og vurderinger er gjort før de sender ut forhåndsvarsel om opphør av flyktningstatus. På bakgrunn av dette støtter vi forslaget om at regjeringen må sørge for kortere saksbehandlingstid i disse sakene.

Ove Trellevik (H) []: Det er ikkje første gongen SV fremjar forslag om å innføra rimelegheitsvilkåret igjen. Eit fleirtal på Stortinget vart i juni 2016 einige om å oppheva rimelegheitsvilkåret som tidlegare gjaldt ved internfluktvurderinga. Høgre meiner dette var eit riktig og godt vedtak, og me ønskjer ikkje å innføra rimelegheitsvilkåret på nytt.

Å fjerna rimelegheitsvilkåret er ikkje i strid med FNs flyktningkonvensjon, slik det vert hevda av SV. Det er slik at ingen har krav på internasjonal beskyttelse dersom ein kan få tilstrekkeleg beskyttelse – om det er mogleg – i eit område i sitt eige heimland, i den staten flyktningen kjem frå. Noreg er sjølvsagt bunden av flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det betyr at ingen kan sendast tilbake til forfølging, dødsstraff, tortur, eller umenneskeleg eller nedverdigande behandling eller straff. Desse forpliktingane skal sjølvsagt ikkje brytast når dei vert viste til internflukt.

Migrasjonspresset mot Europa er vedvarande høgt, og det er framleis mange flyktningar og irregulære emigrantar i nærområda til Europa. Høgre meiner me må prioritera dei menneska som har eit beskyttelsesbehov. På same måten som i våre næraste naboland, som Sverige og Danmark, er det også viktig for Høgre at me i Noreg også kan trekkja tilbake opphaldsløyve og flyktningstatus, og såleis ikkje gje rett til vidare opphald når det ikkje lenger er behov for beskyttelse.

Å kunne visa til internflukt vil sikra likebehandling med nye asylsøkarar frå same land som får avslag på asylsøknaden med grunngjeving om at vedkommande kan ta opphald i andre trygge område i heimlandet. Høgre meiner det ikkje kan lesast av ordlyden i flyktningkonvensjonen at internflukt ikkje kan brukast i opphørssaker.

Det er sjølvsagt mange eksempel på at praksisen med opphør av flyktningstatus og tilbakekalling av opphaldsløyve kan verka negativt på den enkeltes motivasjon for å delta i integreringstiltak.

Fleirtalet av flyktningar med mellombels opphaldsløyve i Noreg ønskjer jo å verta i landet. Høgre meiner likevel at omsynet til at me skal gje beskyttelse så lenge det er behov for det, og ikkje nødvendigvis lenger, må vega tyngre enn omsynet til svekt motivasjon og manglande integreringsvilje hos den enkelte.

Utdanning og deltaking i arbeidslivet vil uansett vera nyttig og positivt for dei som skal returnera til heimlandet sitt. Gjennomførte integreringstiltak og påbegynt utdanning og arbeidserfaring vil aldri vera bortkasta.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er heller ikke første gang vi diskuterer akkurat dette forslaget. Det er vanlig at det i disse sakene fremmes en rekke påstander som viser seg å ikke holde mål. En vanlig påstand som var i forrige sak og også er i denne saken, er at Norge bryter internasjonale forpliktelser, og at man også bryter egne retningslinjer. Det er en påstand som kommer fram veldig ofte, men den holder altså ikke mål. Rimelighetskriteriet er ikke en folkerettslig bindende rettsregel, og man bryter ikke flyktningkonvensjonen ved å gjennomføre Norges praksis. Det bør det være rimelig liten tvil om.

Fremskrittspartiet synes det er helt greit å ha standpunkter om at man hele tiden vil myke opp det meste av utlendingsloven og regelverket rundt asylpolitikk, men da må man heller si det og ikke skyve argumenter foran seg som ikke er riktige, for Norge har en praksis som er i tråd med de forpliktelsene vi har. Dette er grundig gjennomprøvd flere ganger. Vi har nylig fått en slutning av Høyesterett i Farida-saken som viser at norsk praksis holder vann, den holder mål.

Det er også feil å fremstille et bilde av at å gi beskyttelse i en trygg del av deres hjemland er urimelig. Det er en feil påstand. Det er faktisk en effektiv måte å gi beskyttelse i deres eget hjemland på. I veldig mange av disse sakene er det hele tiden sånn at de som ønsker oppmykninger, prøver å framstille norsk politikk som inhuman. Man prøver å framstille det nærmest som en straff dersom man ikke kan være i Norge. Det er altså ingen straff ikke å være i Norge, hvis vi bidrar til beskyttelse et annet sted. Det eneste det fører til, er at vi tar bort noe av presset på vårt eget asylsystem og blir i stand til å hjelpe flere av dem som trenger det, og færre av dem som ikke trenger å være her for å få beskyttelse. Da er egentlig hele grunnlaget for debatten borte, fordi i alle sånne saker gjør man en vurdering av om det er rimelig å være i Norge og få beskyttelse, eller om det er rimelig å være i sitt hjemland og få beskyttelse, og da har man ivaretatt alle hensyn.

Jeg respekterer også forslagsstillernes ønske om stadig å myke opp regelverket, sånn at det til slutt er svært få begrensninger for hvem som skal bli og ikke, men man bør ikke dytte andre argumenter foran seg som gang på gang har blitt tilbakevist. Jeg synes det er bra at vi har hatt et flertall gjennom flere år nå som har blitt med på mange av Fremskrittspartiets innstramninger. Dette var en av dem, og det bidrar på sikt til en mer human og en bedre og mer rettferdig og ansvarlig innvandringspolitikk.

Heidi Greni (Sp) []: I dette representantforslaget fremmer SV tre forslag angående opphør av flyktningstatus, og i tillegg fremmes det forslag om å gjeninnføre rimelighetsvilkåret.

Det foreslås at Stortinget skal be regjeringen trekke tilbake instruksen til utlendingsmyndighetene om opphør av flyktningstatus. Instruksen har sin bakgrunn i asylforliket i Stortinget, og Senterpartiet mener det er viktig at vi har en forutsigbar flyktning- og innvandringspolitikk, og at asylforliket bør ligge fast. Senterpartiet mener det er riktig å beholde muligheten til å fatte vedtak om opphør av flyktningstatus i tilfeller der beskyttelsesgrunnlaget har falt bort før det er innvilget permanent oppholdstillatelse, og støtter derfor ikke forslaget. Vi vil imidlertid understreke at bestemmelsen om opphør må praktiseres på en slik måte at den gir minst mulig negativ innvirkning på integreringen og ikke utsetter enkeltmennesker for unødig usikkerhet og belastning. Vi forutsetter at departementet i framtiden sikrer at alle nødvendige avklaringer og vurderinger er gjort før det sendes ut forhåndsvarsel om opphør av flyktningstatus.

Videre fremmes det forslag om at regjeringen må praktisere opphør av flyktningstatus i tråd med UNHCRs tolkning av FNs flyktningkonvensjon. Et bredt flertall på Stortinget ønsker å utnytte den muligheten flyktningkonvensjonen gir til tilbakekall av flyktningstatus når flyktningen ikke lenger har behov for beskyttelse. Senterpartiet vil påpeke at det skal gjelde vesentlige og varige endringer, ikke endringer som antas å være kortvarige, eller der den sikkerhetspolitiske situasjonen i hjemlandet fortsatt er ustabil. Det er også viktig å understreke at anbefalinger fra UNHCR ikke er bindende for norske utlendingsmyndigheter.

Flertallet i komiteen fremmer forslag der vi ber regjeringen sørge for kort saksbehandlingstid. Varsel om opphør skaper usikkerhet som kan være uheldig for integreringen, også i saker som ikke ender med at statusen trekkes tilbake. Når det viser seg at det kan ta opptil fire år fra varsel om tilbaketrekking til det er en avklaring av oppholdsstatus, er det helt uakseptabelt. Saksbehandlingen må være rettssikker og forsvarlig, men den må sørge for en så kort saksbehandlingstid som mulig. Det vil gjøre det bedre for alle, uavhengig av hva resultatet av behandlingen blir.

Det fremmes også forslag om gjeninnføring av rimelighetsvilkåret. Under behandlingen av asylforliket var det flertall på Stortinget for å oppheve rimelighetsvilkåret som tidligere gjaldt ved internflukt. En har ikke krav på internasjonal beskyttelse dersom det er tilstrekkelig beskyttelse i et annet område i den staten som en flykter fra. Det er i tråd med flyktningkonvensjonen.

Senterpartiet mener det er viktig å ha en forutsigbar flyktningpolitikk. Derfor tok vi initiativ til asylforliket, og det står vi fast på.

Karin Andersen (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil ta opp forslagene vi har fremmet i innstillingen.

Ifølge FN skal ikke flyktningkonvensjonen tolkes på den måten Norge gjør det i opphørssaker. Opphør handler om individuelle forhold, frivillighet, altså eget ønske om å returnere, at man har mistet opprinnelig statsborgerskap og kan få det tilbake når vedkommende har fått et annet og nytt statsborgerskap og frivillig etablerer seg i opprinnelseslandet eller et annet land, sier FN. Det er ikke det flertallet og regjeringen har vedtatt.

Bruk av internflukt i opphørssaker er særlig kritikkverdig fordi Norge ikke lenger gjør den vurderingen om det er rimelig for den enkelte å bli returnert til internflukt. Det betyr jo at situasjonen ikke er stabil i det landet man returneres til, noe som er en forutsetning for å bruke opphør, slik FN sier opphørsbestemmelsen er.

Det er litt opprørende å høre at man her tydeligvis mener at Norge ikke er forpliktet av dette, men dette handler ikke om hva jeg mener, hva statsråden mener, eller hva representanter her mener. Dette handler om hvordan disse forpliktelsene er, hvordan konvensjonen er, og hvordan den skal forstås. Jeg hører flere si at Norges praksis er innafor, slik den skal forstås. Det er i strid med det FN forteller til Stortinget og regjeringen når sakene behandles. Det er i strid med det FN sier til norsk rettsvesen når disse sakene behandles, og det er i strid med hva også UNE sa til både regjeringen og Stortinget da forslaget var oppe. Da sa UNE:

«Den statspraksis vi har redegjort for her, taler for at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt (…) Det betyr igjen at det ikke vil være tilstrekkelig å gi søkeren en tillatelse etter utlendingsloven § 38.»

Det sa UNE, som skal være regjeringens ekspertorgan på dette. Det finnes ikke fnugg av tvil om at det FN har sagt til både storting og regjering, er at det skal være det de kaller «reasonableness criterion», som jo er rimelighetsvilkår, og at man er forpliktet til å ha det.

Jeg ser at tiden går ut her, så jeg får be om ordet en gang til.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Monica Mæland []: Ingen som søker asyl, har rett til internasjonal beskyttelse dersom internflukt i eget land er mulig. I juni 2016 sa et flertall på Stortinget seg enig i at rimelighetsvilkåret ved internflukt skulle oppheves, og jeg mener det var et riktig vedtak. Norge er ikke folkerettslig forpliktet til å ha et sånt vilkår, og opphevelsen sikrer likebehandling og klargjør regelverket. Jeg mener at vårt nasjonale regelverk bør være tydelig på når det foreligger en forpliktelse til å gi flyktningstatus.

Så er det viktig å understreke at Norge uansett ikke kan returnere noen til forfølgelse, dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Utlendingsmyndighetene skal også alltid vurdere om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag når det henvises til internflukt.

I november 2015 bestemte et flertall på Stortinget at det i større grad skulle praktiseres opphør av flyktningstatus dersom beskyttelsesbehovet er bortfalt på grunn av endringer i hjemlandet. Regjeringen fulgte opp Stortingets vedtak i en instruks til Utlendingsdirektoratet våren 2016.

Formålet bak flyktningkonvensjonen er å gi beskyttelse til personer som ikke kan få det i eget hjemland. Flyktningkonvensjonen har egne bestemmelser om opphør av flyktningstatus, som er videreført i utlendingsloven. Regjeringens instruks er innenfor rammen av både flyktningkonvensjonen og utlendingsloven.

Jeg har merket meg at FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, ikke anbefaler bruk av internflukt i opphørssaker. Til det vil jeg bemerke at UNHCRs anbefalinger ikke er bindende for Norge, selv om de normalt tillegges stor vekt. Jeg viser også til at spørsmålet nylig er blitt behandlet av Høyesterett, som mener at internflukt kan tas i betraktning i opphørssaker.

Det er et mål at alle saker etter utlendingsloven skal behandles korrekt og uten ugrunnet opphold. Opphørs- og tilbakekallssaker er et viktig og prioritert saksområde. Saksbehandlingstiden har dessverre vist seg å være for lang i mange av sakene i denne porteføljen. Justis- og beredskapsdepartementet er i dialog med UDI om dette og følger nøye med på utviklingen i saksbehandlingstiden.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) []: Når FN sier til Stortinget at rimelighetsvilkåret er en del av våre forpliktelser etter flyktningkonvensjonen i artikkel 1 A nr. 2, og sier at lovendringen som ble vedtatt i juni 2016, utgjør et brudd på folkeretten, så sier regjeringen at det gjør det ikke. UNE sa i samme saken at det de redegjorde for, talte for at Norge var folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt. Kan statsråden bekrefte at det bare er en ren politisk beslutning og ikke en juridisk vurdering av våre forpliktelser som ligger bak regjeringens holdning i disse sakene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan bekrefte at UNHCR har gitt en anbefaling til Norge. Så kan jeg bekrefte at regjeringen, Stortinget og domstolen ikke anser at vi har en slik folkerettslig forpliktelse.

Karin Andersen (SV) []: Dette er jo ikke anbefaling; dette er en tolkning av konvensjonen som UNHCR gir. Sånn jeg forstår det, har Norge ved å knytte seg til flyktningkonvensjonen også knyttet seg til UNHCR som veileder i tolkning av traktaten. Hvis ikke må det bety at hvert eneste land kan tolke dette akkurat som de vil, og at det ikke blir et regelverk som skal regulere hvordan vi håndterer vanskelige situasjoner som det kan være stor politisk uenighet om, f.eks. Betyr det at statsråden mener at UNE når de mener at vi er folkerettslig forpliktet til å ha et slikt rimelighetsvilkår, også tar feil?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg oppfatter det slik at representanten er politisk uenig med regjeringen, med et flertall i Stortinget og med domstolen. Det kan man selvsagt være. Det er altså regjeringen, Stortinget og domstolens oppfatning at vi ikke har en folkerettslig forpliktelse, at UNHCRs anbefaling ikke er bindende, men at den selvsagt skal veie tungt. Det er det jeg har redegjort for, og det er det standpunktet regjeringen har, Stortinget har og domstolen har.

Karin Andersen (SV) []: Det er ikke jeg som er uenig med utlendingsmyndighetene og UNE. Det er statsråden og flertallet her som er uenig i hvordan den fortolkningen er. Jeg forholder meg til den fortolkningen som FN og UNE har gitt av våre forpliktelser. Men når det gjelder opphevelsesbestemmelsen i FNs flyktningkonvensjon, kunne det være interessant å høre statsråden redegjøre for hvordan den er, og hvordan den skal fortolkes. For det som foregår nå, er jo heller ikke der innenfor det som er opphørsbestemmelsen i flyktningkonvensjonen. Så jeg vil gjerne høre statsråden redegjøre for hvordan opphørsbestemmelsen er og skal fortolkes.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg synes det er veldig spesielt. Vi behandlet akkurat forrige sak, der representanten overhodet ikke la til grunn UNEs fortolkning av sin sak, av sin kompetanse, men tvert imot mente at UNE tok fullstendig feil. I denne saken mener altså representanten at det er UNEs fortolkning som er den eneste riktige – når regjeringen og et flertall på Stortinget, og domstolen, har sagt at sånn er det ikke. Vi har altså ingen folkerettslig forpliktelse, men vi gjør en grundig behandling av hver enkelt sak, og vi legger til grunn at vi ikke skal returnere mennesker som utsettes for tortur, straff eller annen umenneskelig behandling. Så dette er jo en bestemmelse der vi ivaretar kravet til menneskelige hensyn på alle måter. Men vi skal altså ikke ha en rimelighetsbetraktning, fordi det mener vi at vi ikke er forpliktet til å ha.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden blander sammen to helt forskjellige ting. Dette handler om UNEs fortolkning av våre forpliktelser etter flyktningkonvensjonen, og den andre saken handlet jo om en utvikling av praksis i UNE ved behandlingen av sakene.

Men tilbake til spørsmålet mitt, som jeg ikke fikk noe svar på: Kan statsråden redegjøre for hvordan opphørsbestemmelsen i flyktningkonvensjonen er og skal forstås, i og med at den nå fortolkes helt annerledes enn det jeg har fått opplyst fra FN og UNHCR at opphørsbestemmelsen skal fortolkes?

Statsråd Monica Mæland []: Det er jeg helt uenig i. Det representanten i forrige sak redegjorde for, var at UNEs forståelse av loven og praktiseringen av den var de facto feil. Jeg mener jo ikke det, men det mente representanten. Så mener man altså nå at UNE er den eneste rettskilde for fortolkningen – i denne saken. Det kan så være, men det forteller jo én ting, og det er at jurister ofte kan være uenige om fortolkning av lover. I denne saken har altså regjeringen, et flertall på Stortinget og norske domstolen et annet syn enn representanten.

Så har jeg i min oversendelse til Stortinget redegjort for hvordan vi oppfatter dette. Den redegjørelsen har representanten fått, og jeg har også redegjort for dette i innlegget mitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som no får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden vil tydeligvis ikke erkjenne at det er stor forskjell på en fortolkning knyttet til våre forpliktelser når det gjelder rimelighetsvilkåret – å skulle ha det i norsk lovgivning, de rådene man har fått – og hvilken praksis som utvikler seg når det gjelder lengeværende barn i UNE. Det er to vidt forskjellige ting. I tillegg til det er UNHCR klinkende klare på at vi har en forpliktelse til å ha et rimelighetsvilkår. Dette rimelighetsvilkåret blir enda mer viktig når regjeringen og stortingsflertallet ønsker å bruke opphørsbestemmelsen også på en måte som det ikke er grunnlag for i flyktningkonvensjonen, for den bestemmelsen handler om frivillighet, om at hele hjemlandet er trygt, at det er en situasjon som er stabil. Her har altså regjeringen og flertallet forsøkt å bruke opphørsbestemmelsen i f.eks. en rekke saker som gjelder Somalia. Man skal ikke være veldig mye orientert om situasjonen i verden for å vite at situasjonen der på ingen måte er stabil.

I tillegg har man jo ved å vedta denne saken om tilbakekall brukt masse ressurser, skapt masse utrygghet i en hel rekke familier. Den ene dagen ber man dem om å integrere seg, bli norske, lære norsk, begynne å jobbe og slå rot, og den andre dagen sier man at man kanskje skal trekke tilbake oppholdstillatelsen – etter mange, mange, mange år. Dette har man holdt på med nå, og resultatet er altså null. Her har man brukt store ressurser. I 2020 henla Justis- og beredskapsdepartementet 600 saker for somaliere, som hadde måttet vente i fire år på en avgjørelse. Det er ikke bare slik at dette kan virke negativt på integreringen; det er grundig dokumentert at en slik praksis er ødeleggende for integreringen.

Så her er regjeringen og flertallet på ville veier. Denne praksisen og denne bestemmelsen er man rett og slett nødt til å fjerne, og det er derfor SV tar opp disse sakene nå. Slik som dette har vært til nå, er det jo ingen som har hatt noen nytte av det. Man har bare brukt masse ressurser, skapt stor utrygghet og ikke oppnådd noen ting. Det er grunnen til at SV fremmer disse forslagene i dag.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 14.

Votering, se torsdag 25. februar