Stortinget - Møte tirsdag den 13. april 2021

Dato: 13.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 12 [17:06:01]

Interpellasjon fra representanten Mari Holm Lønseth til helse- og omsorgsministeren: «Mange har vært ensomme det siste året. Ifølge tall fra FHI er 1/3 studenter ensomme. Personer på hjemmekontor rapporterer om økte psykiske plager. Hjelpetelefonene opplever stor pågang. Det er viktig å hindre at ensomhet utvikler seg til psykiske problemer. Høyre har i hele sin regjeringsperiode prioritert psykisk helse med flere lavterskeltilbud, fritt behandlingsvalg, pakkeforløp for psykisk helse og kortere ventetider. Selv om tjenestene er rustet opp, trenger flere hjelp i tiden fremover. Konsekvensene av strenge smitteverntiltak gir grunn til bekymring for den psykiske helsen. For noen kan ensomheten vokse seg større og i verste fall gi nye psykiske problemer. For andre kan tiltakene føre til tilbakefall. Det er behov for en fortsatt kraftfull satsing på psykisk helse. Hva vil statsråden gjøre for å styrke arbeidet med psykisk helse i tiden som kommer»?

Talere

Mari Holm Lønseth (H) []: I helgen kunne vi i Adresseavisen lese om Lasse på 25 år, som bodde alene i en leilighet han nylig hadde flyttet inn i. Han var Arsenal-supporter, han hadde jobb, gode venner og en støttende familie. Dessverre er det sånn at historien om Lasse er det familien hans som forteller, for fem måneder siden valgte han å ta sitt eget liv. Men de som sto rundt ham, forteller at ingen egentlig visste hva han tenkte. Storebroren forteller også at han har hatt tanker om å ta sitt eget liv, men han valgte å gå til fastlegen sin og oppsøke den hjelpen han trengte.

Jeg vil få si tusen takk til familien som velger å dele denne historien. Deres oppfordring om at vi faktisk må snakke mer om det som er vanskelig, må vi alle sammen ta med oss videre.

I saken snakker også Rita Småvik ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging om hvordan over tre ganger så mange menn som kvinner tar livet sitt i Norge. Hun forteller at de fleste som tar livet sitt, ikke nødvendigvis har et ønske om å dø, men de vet ikke nødvendigvis hvordan de skal leve. Det er en følelse som det dessverre er for mange som kjenner seg igjen i, og det er også derfor vi er nødt til å snakke mer om psykisk helse.

Det skal være like selvfølgelig at man får god helsehjelp om man har en psykisk lidelse, som om man brekker beinet. Samtidig er det slik at det å gi psykisk helsehjelp ikke nødvendigvis er det samme som å gipse et beinbrudd. Plagene kan være sammensatte, og behandlingstilbudet må være godt tilpasset den enkelte. Noen har lettere plager, andre har tyngre plager. Det er også viktig å huske at psykiske helseutfordringer er noe mange lever med, enten de står i utdanning eller arbeid, og derfor er det også viktig at man har åpenhet, forståelse og raushet rundt det.

Jeg er veldig glad for at psykisk helse i hele regjeringsperioden har stått høyt på dagsordenen. De siste årene har vi fått en storstilt satsing. Helsestasjonene og skolehelsetjenestene har fått et kraftig løft. Vi har lagt fram en egen opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Det er kommet på plass et krav om at alle kommuner også skal ha psykologkompetanse. Det er innført egne pakkeforløp for psykisk helse, noe som også betyr at pasienten skal få vite hva som skal skje, når det skal skje, og hvem som har ansvaret for det. Selv om pakkeforløp for psykisk helse fortsatt må videreutvikles slik at det fungerer etter hensikten, er det altså starten på et vesentlig kvalitetsløft for mange pasienter. Ventetidene går ned, det er lagt fram en egen handlingsplan mot selvmord, og det satses mer på behandlingstilbud der pasienten er, enten det er f.eks. Internett-baserte metoder eller oppsøkende samarbeidsteam mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

I tillegg er jeg stolt av at vi med Høyre i regjering også har fått til å innføre fritt behandlingsvalg, noe som gjør at man kan få lov til å bestemme selv, helt uavhengig av lommeboken sin, det behandlingstilbudet man selv ønsker. Det er ekstra viktig for de pasientene som trenger psykisk helsehjelp, fordi de også kan finne motivasjon i ulike tilbud.

Det er veldig mye godt arbeid som er gjort, og det er veldig bra at det har stått høyt på dagsordenen. Dessverre ser vi at det er veldig mange som har det vanskelig. Jeg må også innrømme at jeg er ekstra bekymret etter pandemien, for strenge smitteverntiltak kan for mange ha en pris. Det er noen som opplever usikkerhet, mange har vært ensomme og isolerte, og vi leser også saker om og snakker med mennesker som forteller om at de har et større behov for hjelp enn tidligere. For å få god oversikt over hva behovet egentlig er, er det klokt at regjeringen har nedsatt et hurtigarbeidende utvalg som også skal se nærmere på konsekvensene på både kort og lang sikt.

Men jeg mener at vi også trenger en debatt for å se på hva det er vi kan gjøre for å få en enda bedre psykisk helse framover, enten vi er i en pandemi eller ikke er det. Samtidig synes jeg det er viktig, også når vi har en god debatt om psykisk helse, at vi husker at dette ikke bare handler om behandling eller om helsetjenesten – det handler vel så mye om forebygging, og det trenger ikke bare å være helsepolitikk. Noe jeg er glad for, er at psykisk helse nå er en grunnleggende og systematisk del av folkehelsearbeidet, for målet må jo være at færrest mulig mennesker trenger å få psykisk helsehjelp. Vi må forebygge der vi kan – det er veldig viktig for de enkeltmenneskene det gjelder. Det handler om tiltak som en god skole, et godt barnevern, gode fritidsaktiviteter, god oppfølging hvis man eksperimenterer med rus, en god og trygg jobb, fysisk aktivitet. Alt det er eksempler på ting som også er vel så viktig medisin for hodet. Det må vi heller ikke glemme når vi har denne debatten.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva har statsråden lyst til å gjøre for å styrke arbeidet med psykisk helse i tiden som kommer?

Statsråd Bent Høie []: Tusen takk for en veldig viktig interpellasjon.

Selv om vi har greid å holde smitten lavere og samfunnet åpnere enn mange andre land gjennom koronapandemien, har det, som representanten påpeker, hatt en pris. Pandemien og de strenge smitteverntiltakene har ført til ekstra belastninger for mange, bl.a. aleneboere og studenter, som opplever ensomhet og isolasjon, eldre som savner mer kontakt med familie, permitterte som ikke har en jobb å gå til, og arbeidstakere som savner gode kollegaer – for å nevne noe.

Barn og unge er sterkt berørt av pandemien, med langvarige begrensninger i sosial kontakt og viktige møteplasser som skole, fritidsaktiviteter og aktivitetstilbud.

Mange har følt seg ensomme og har hatt tunge tanker. Det er en naturlig reaksjon i en tid som denne. For de fleste vil dette gå over når hverdagen blir mer som før.

Samtidig vet vi at ensomhet kan føre til mer psykiske helseutfordringer, særlig for personer som allerede er sårbare. Vi vet at situasjonen er ekstra krevende for dem som ikke har det trygt hjemme. For dem som lever med vold i hjemmet, kan terskelen ha blitt enda høyere enn før for både å søke hjelp og få hjelp.

Jeg har vært tydelig på at tjenestene til sårbare grupper, spesielt til barn og unge, skal holdes åpne og være fysisk tilgjengelige så lenge det er smittevernfaglig forsvarlig. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste er det viktigste lavterskeltilbudet til barn og unge. Derfor sendte jeg og kommunal- og moderniseringsministeren brev til alle ordførere hvor vi understreket at helsesykepleiere som hovedregel ikke må brukes i arbeidet med smittesporing.

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten ble i revidert nasjonalbudsjett for 2020 styrket med 75 mill. kr for å øke tilgjengeligheten. I 2021 er det omdisponert 35 mill. kr til satsing på digitale tjenester for barn og unge.

Psykisk helsevern for barn og unge har i stor grad opprettholdt aktiviteten under pandemien. Fysiske møter er i noen grad blitt erstattet av nettbaserte løsninger og telefon. Tall for 2020 viser at det ble utført 7 pst. flere polikliniske konsultasjoner for barn og unge i psykisk helsevern sammenlignet med 2019. Totalt ble det utført mer enn 900 000 sånne konsultasjoner i 2020.

Helsepersonell er en knapp ressurs under pandemien. Derfor mener jeg det er viktig å bygge videre på de kjente lavterskeltilbudene vi allerede har, og styrke arbeidet med psykisk helse. Vi har i mange år jobbet målrettet med å bygge opp bedre tjenester i kommunene ved å sørge for flere psykologer, flere helsesykepleiere, flere lavterskeltilbud og flere oppsøkende team. Men nå tar vi grep for at også kommunen kan gi gratis opplæring og utdanning i lavterskeltilbud til rask psykisk helsehjelp.

Jeg deler representantens bekymring for konsekvensene av de strenge smitteverntiltakene. Regjeringen har gjennom det siste året tatt flere grep for å ivareta de særlig sårbare gruppene, sist gjennom tiltaksplanen som ble behandlet i Stortinget i februar, med 100 mill. kr til å styrke barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Disse midlene vil kunne bidra til økt bemanning, bruk av ny teknologi og nye metoder, forebyggende tiltak og kompetansetiltak.

Det er også bevilget 100 mill. kr til å opprettholde viktige lavterskeltilbud i kommunene for personer med psykiske lidelser og ruslidelser. Mange med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer ble skadelidende da en del av lavterskeltilbudet stengte ned i mars i fjor. Dette tilskuddet styrker det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet tross strenge krav til smittevern.

I tillegg åpner nå covid-19-forskriftens kapittel 5A for organiserte idrettsaktiviteter og fritidsaktiviteter for personer med psykisk helse- og rusproblemer så lenge dette gjennomføres utendørs, skjer i grupper på inntil fem, og at alle deltakerne kommer fra samme kommune. Sånne tilbud er viktige for å forebygge at psykisk helse- og rusproblemer forverres. Tilbudene gjør at mange kan beholde viktige rutiner i hverdagen, også i områder som har svært høyt smittetrykk, gjennom organisert trening, fotballag, turgrupper og andre sosiale aktiviteter utendørs, der det er lett å holde avstand.

Det er videre bevilget 10 mill. kr for å opprettholde særskilte lavterskeltilbud i kommuner til barn og unge i 2021 og i tillegg 170 mill. kr til tiltak i Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Flere hjelpetelefoner og chattetjenester er til sammen styrket med om lag 20 mill. kr det siste året.

Frivilligheten har også fått betydelige midler til å opprettholde aktivitet. Blant annet er det i 2020 og 2021 bevilget 75 mill. kr årlig til frivillige organisasjoner via Stiftelsen Dam for å lage møteplasser og aktiviteter for mennesker som er sosialt isolert som følge av smitteverntiltakene.

Det er videre bevilget 18,3 mill. kr i 2021 til tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet, og barn og unge sammen med eldre er målgruppen for ordningen.

Siden november i fjor har Helsedirektoratet gjennomført brede befolkningsrettede kampanjer for å ivareta psykisk helse og livskvalitet og for å forebygge ensomhet. Deler av kampanjene er rettet mot barn og unge på flere digitale plattformer, og på helsenorge.no fins det flere digitale selvhjelpsverktøy som kan brukes av barn og unge ved angst, depresjon eller søvnplager. Men jeg mener vi fortsatt må ha en betydelig oppmerksomhet på psykisk helse i informasjon som går ut til befolkningen. Det er like viktig som oppfordringen til å følge smitteverntiltakene.

Det siste året er det bevilget betydelige midler til tiltak for flere grupper, både gjennom øremerkede tilskudd og rammeoverføringer til kommunene og sykehusene. Vi har tatt mange grep for å hjelpe barn og unge som sliter under pandemien. Vi må likevel erkjenne at ikke alle har fått den hjelpen de trenger i den langvarige krisen det norske samfunnet står i. Mange fagfolk har strukket seg langt for å gi flest mulig best mulig hjelp, men det er en presset situasjon mange steder, særlig når det gjelder barn og unge.

Antall døgnopphold og akuttopphold i psykisk helsevern av barn og unge har vært høyere i 2020 enn i 2019. Flere unge blir henvist til psykisk helsevern med mistanke om depresjoner og spiseforstyrrelser. Fagfolkene forteller at mange av dem som kommer, også er sykere enn tidligere. Derfor er det fortsatt behov for en kraftfull satsing på psykisk helse.

De som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten, skal få det. Før pandemien ba vi helseregionene i samarbeid med andre instanser vurdere hvor stort behovet for psykisk helsehjelp vil bli i årene som kommer, og hvor stor kapasitet spesialisthelsetjenesten bør ha. Vi får svar på dette oppdraget denne våren. Det er altså et arbeid som startet før pandemien, men som er blitt enda mer aktualisert under pandemien.

Jeg er opptatt av at tiltakene skal være så målrettede som mulig, og har derfor også satt ned en ekspertgruppe som skal se på hvordan pandemien har virket inn på befolkningens livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk. Gruppen skal komme med konkrete forslag til hvor innsatsen bør styrkes, og om det er nye tiltak som også bør vurderes. Ekspertgruppens rapport skal være ferdig innen 30. april i år. Vi vil bruke rapporten fra regjeringens side ved beslutninger om smitteverntiltak, men ikke minst for å se på hvilke nye tiltak innenfor psykisk helse og rus vi skal innføre eller forsterke både på kort og litt lengre sikt.

Vi må sørge for at tjenestene til dem som sliter psykisk, er lett tilgjengelige, og at kapasiteten er god nok både i kommunene og sykehusene. Pandemien er et forstørrelsesglass på helse- og omsorgstjenestene, både på våre styrker og på våre svakheter. Vi skal bruke det vi har sett, til å forbedre tjenestene til personer med psykiske helseutfordringer.

Jeg vil avslutningsvis vise til det statsministeren sa i sin redegjørelse for Stortinget i forrige uke: «Vi har stått i denne krisen sammen. Vi skal også komme oss ut av denne krisen sammen.»

For mange av oss vil en normal hverdag være det vi lengter etter: å gjøre det som vil gjøre livet vårt normalt igjen. Men altfor mange vil bli stående igjen med langvarige utfordringer som følge av det en har opplevd under pandemien. De skal ikke bli stående igjen alene – vi skal også sammen gå ut av denne krisen.

Mari Holm Lønseth (H) []: La meg først få takke statsråden for et godt og utfyllende svar. Jeg synes det er veldig mange viktige tiltak man har jobbet mye og godt med, og som man også viser at man vil jobbe mye med framover.

Jeg synes også det er veldig viktig å understreke at tiltakene som settes inn, skal være målrettede, at vi vet at det som settes i verk, er kunnskapsbasert. Derfor er jeg veldig glad for denne ekspertgruppen som skal se på problemene både på lang og på kort sikt, og som skal komme med konkrete forslag. Jeg gleder meg veldig til å følge den gruppen og deres arbeid og hvordan regjeringen har tenkt å følge opp det.

Jeg er også helt enig i at det er klokt å fortsette å se på de lavterskeltilbudene vi har, og hvordan de kan utnyttes på en enda bedre måte. For eksempel har tilgangen på rask psykisk helsehjelp rundt omkring i de ulike kommunene vært et viktig prosjekt å få ut, men det er også viktig at kommunene som nå kanskje opplever et stort press på disse tjenestene, følger med, at de fortsatt blir opprettholdt. For eksempel i min egen hjemkommune, Trondheim, var det en periode et problem at det ikke var kapasitet i ordningen med rask psykisk helsehjelp, som gjorde at man heller ikke slapp inn nye. Det tror jeg det har blitt bedring på nå, men det at kommunene også følger opp at man har tilgjengelige lavterskeltilbud, er viktig i tiden framover.

Det er også mulig å tenke seg at det er andre ting man kan gjøre framover. Ekspertgruppen er én ting, men jeg mener jo at man generelt burde ha økt forskningen på årsaken til at mange, særlig unge, opplever større grad av psykiske helseplager enn før. Det er viktig for å vite at de ressursene vi bruker, blir brukt riktig. Jeg mener også det er behov for å få på plass enda mer lavterskeltilbud, som jeg vel også var inne på, og også lett tilgjengelig informasjon for barn og unge.

Så mener jeg at den helsehjelpen vi gir, og den veiledningen vi gir, også må gis der unge er, og det er vel så viktig med tanke på å ha en åpen dør hos helsesykepleier. Men man må også være på nett, så en digital og tilgjengelig skolehelsetjeneste synes jeg vil være et viktig tiltak framover.

Jeg mener at vi også er nødt til å sørge for å ha et differensiert behandlingstilbud. Hver pasient er ulik. Derfor må man også ha muligheten til å velge forskjellig for å få det tilbudet som passer en selv best, f.eks. om det er medikamentfri behandling, eller om det er en annen type behandling som passer godt for en selv. Der synes jeg at fritt behandlingsvalg er et godt eksempel på at man har muligheten til å gjøre det, og det synes jeg også kunne vært klokt å få utvidet i tiden framover.

Statsråd Bent Høie []: Takk for tilbakemeldingen. Det er godt å få bekreftet at representanten Holm Lønseth og jeg er enige, siden vi tilhører samme parti, om hva som er utfordringen, og hva som bør være prioriteringene framover.

Det er slik at veldig mange vil ha behov for rask lavterskel, enkel hjelp. Det er kanskje noe vi snakker om altfor lite, at når det gjelder psykisk helse, er det slik at de fleste som får en psykisk helseutfordring en ikke takler selv, sammen med sine nærmeste, og har behov for hjelp, faktisk vil få veldig mye og god hjelp av veldig rask og enkel hjelp. For veldig mange er det ikke slik at dette er et område som krever veldig mye og veldig avansert hjelp. Veldig ofte vil ganske få timer f.eks. hos en person som kan noe om samtaleterapi, som har noe kompetanse på området – det å delta i lavterskeltilbud i kommunen, raskere psykisk helsehjelp – være det lille som skal til for å snu en utvikling. Det er veldig positivt, for veldig ofte når vi snakker om psykisk helse, skaper en nærmest et inntrykk av at hvis en får psykiske helseutfordringer, så er det lite hjelp å få – det er lite som hjelper, en må vente lenge, en blir alvorlig syk. Nei, veldig mange får hjelp, hjelpen virker veldig godt, og det er også ofte godt dokumentert at hjelpen er effektiv. Men vi må gi mer hjelp, ikke minst nå i den situasjonen som kommer framover, så lavterskeltilbud er viktig.

Jeg tror også vi må tenke at vi forhåpentligvis skal være på vei ut av denne pandemien i løpet av en sommer, en sommer der veldig mange av dem som har jobbet i tjenestene, har et sterkt behov for å ta fri fordi de har jobbet veldig mye. Det betyr at en del tilbud som er åpent ellers i året, vil være begrenset eller stengt om sommeren, og jeg tror det er viktig at vi nå begynner å tenke på hvordan vi kan mobilisere slik at det også er et tilbud i sommer, at det er møteplasser, at vi mobiliserer frivillig og ideell sektor.

Så ser vi dessverre en økning i henvisninger til den spesialiserte behandlingen av dem som henvises i dag, spesielt barn og unge, og tilbakemeldingen fra tjenesten er at en del av dem som henvises, og som har behov for hjelp, også er sykere. Derfor var det viktig at vi allerede før pandemien rammet oss, startet det nødvendige arbeidet med å ha en vurdering av hva som faktisk bør være tilbudet i den spesialiserte tjenesten innenfor psykisk helse, og hva som bør dimensjoneres framover. Det er veldig bra at vi får det arbeidet besvart i løpet av denne våren.

Tage Pettersen (H) []: La meg innledningsvis få lov til å takke interpellanten for å reise et uhyre viktig tema.

Vi kan på mange måter få bekreftet at økt ensomhet og psykisk uhelse er et voksende problem under pandemien. Selv har jeg snakket med Blå Kors, som bl.a. driver de to anonyme chattetjenestene for barn og ungdom mellom 9 og 19 år, SnakkOmPsyken.no og SnakkOmMobbing.no. Blå Kors melder om flere, lengre og tyngre samtaler, ungdommer som forteller om motløshet, håpløshet og mangel på framtidstro, og de merker en økning i alvorlige samtaler knyttet til utfordringer i familieforhold, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker.

SnakkOmPsyken.no hadde i 2020 11 530 henvendelser, og de har hatt rundt 30 pst. økning i antall henvendelser i januar og februar i år. Ser vi på hva de snakket om i mars måned, altså helt ferske tilbakemeldinger, har samtaler om egen psykisk helse økt til 79 pst. av henvendelsene. I mars 2020 gjaldt dette 56 pst. av samtalene. Samtaler omkring selvmord har økt fra 22 pst. i 2020 til 34 pst. i mars i år.

Her kommer to sitat fra samtalene fra sist måned: Har ikke hørt noe fra BUP på flere uker, og de siste ukene har alt stupt i mørke.

Og: Helsesykepleieren på skolen er der sjelden. Man må først avtale time på grunn av korona, som jeg ikke vil. Jeg har ikke sett henne på flere uker, og døra hennes har ikke vært åpen på flere uker, noe den alltid er de dagene hun er der.

Vi er alle enige om at ensomhet og ulike psykiske utfordringer har hatt stort spillerom gjennom nå 13 måneder med pandemi og et samfunn som i store deler av landet har vært helt nedstengt. Men det har også regjeringens politikk forsøkt å ta høyde for. En rekke ekstraordinære budsjettstyrkinger har kommet på plass det siste året, og jeg har sett gjennom hva som er prioritert utover de ordinære budsjettene på områdene for barn og unge spesielt:

I RNB for 2020 bevilget vi bl.a. 75 mill. kr til frivillige organisasjoner og 400 mill. kr i tiltakspakke for sårbare barn og unge. Nysalderingen av budsjettet for 2020 inneholdt en tiltakspakke for sårbare grupper for julen på 25 mill. kr. I tilleggsproposisjonen om endringer i statsbudsjettet for 2021 ble det bevilget 158 mill. kr til ytterligere tiltak for sårbare grupper, bl.a. 75 mill. kr til forlengelse av stimuleringsprogrammet for helsefrivilligheten, 10 mill. kr til nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge, 10 mill. kr for tiltak for studenters psykiske helse og 7 mill. kr til Røde Kors sitt samtaletilbud, Kors på halsen. I behandlingen av Prop. 79 S for 2020–2021 nå i februar ble det vedtatt tiltak på over 2,2 mrd. kr, som vil komme sårbare grupper til gode, med bl.a. 500 mill. kr til kommunenes sommerskoletilbud, 100 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien, 11 mill. kr til håndtering av pandemiens konsekvenser for studenters psykiske helse, 50 mill. kr til å ansette studenter i samskipnadene som skal sørge for gode sosiale tilbud til studentene, og 20 mill. kr til sosiale lavterskeltilbud for studenter, for å nevne noe.

Koronapandemien har satt et forstørrelsesglass på utfordringer i samfunnet vårt som også var der før krisen. Mange av dem som hadde det vanskelig fra før, har fått det enda vanskeligere. Forskjellen er at nå vet vi mer om hvem som har det vanskelig, og hvilke tiltak og tilbud som er viktige. Den kunnskapen forplikter oss.

Regjeringen har bevilget nærmere 3 mrd. kr de siste 13 månedene. Disse pengene må vi sørge for at brukes der de trengs aller mest, og i dette arbeidet spiller også kommunene en sentral rolle. De har kunnskapen, og de må bruke den slik at hjelpetilbudene blir best mulig og treffer dem med størst behov der ute. Så må vi sammen, alle sammen, sørge for at hjelpetilbudet er der for dem som trenger det også i lang tid framover. I tillegg til dette vet vi at en kontrollert gjenåpning av samfunnet og at flest mulig kommer tilbake i skole, jobb og aktivitet, også er avgjørende viktig.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: «Alle» snakker om psykisk helse i disse dager, og dessverre med god grunn. Et nedstengt samfunn i mer enn ett år tærer på noen hver.

Utfordringen er at folk sliter av totalt forskjellige grunner. De fleste takler nedstengingen, men har en ting som plager dem mye, og som forsterkes jo lenger tid det går.

Noen sliter på grunn av at de har mistet jobben, eller står i fare for å miste jobben. Noen har ingen frykt for å miste jobben, men blir gal av å sitte inne i en trang leilighet alene på hjemmekontor. Andre igjen har måttet jobbe svært mye, eller er til enhver tid utsatt for fare for å bli smittet av covid-19 ved utførelsen av jobben sin.

Ensomhet er tungt i det vanlige livet, men har blitt ekstremt mye mer gjennomtrengende det siste året. Mange som normalt ikke ville blitt rammet av ensomhet, har opplevd det nå. Dette gjelder kanskje særlig mennesker som har flyttet til et nytt sted, og studenter som har flyttet til en ny by grunnet studier. Der livet skulle preges av nye spennende bekjentskaper, har hverdagen blitt alenegang.

Så har vi alle dem som har en kjæreste eller nære pårørende som bor i et annet land. Vi har fått svært mange henvendelser om dette, og det er åpenbart at det for mange går på helsa løs.

Jeg er glad for at vi de siste årene har bygget opp helsetjenesten generelt, at vi har fått på plass psykologkompetanse i alle kommuner, mer lavterskeltilbud, mer FACT-tilbud og ikke minst en betydelig styrking av helsestasjonene. Jeg tør ikke tenke på hvor vi hadde stått i dag uten denne styrkingen i alle ledd de siste årene.

Når jeg som fortsatt har jobben min, og en mann og barn som også fortsatt har beholdt jobbene sine, og vi alle har vært friske hele tiden, likevel synes at dagene er tunge, er det ikke vanskelig å forstå at de som ikke har vært like heldige, sliter stadig mer.

Jeg savner vennene mine, slekta og kollegaer. Jeg savner at det skjer noe, og jeg savner å reise. Jeg savner rett og slett hverdagen min slik den var, og jeg savner det så mye at jeg innimellom føler at jeg blir gal av det. Og savnet øker i styrke for hver dag.

Jeg er overbevist om at det som vil ha aller størst effekt for psyken for oss alle, er å få tilbake livet vårt. At vi kan åpne samfunnet, samtidig som våren og sommeren gir oss sol, lys og varme, vil være viktig for veldig mange av dem som nå sliter.

Jeg ber derfor om at statsråden, regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet nå, mer enn noen gang tidligere, må veie de psykiske helseplagene opp mot smittetallene, når diskusjoner om åpning av samfunnet finner sted. Er vi i ferd med å betale en for høy pris for å holde smitten nede? Hvilken ubotelig skade påfører vi våre innbyggere og ikke minst de utsatte barna, de enslige og de eldre, ved å leve slik vi gjør nå?

Selvfølgelig må vi ruste helsetjenesten i alle ledd for å møte våre innbyggeres behov for helsehjelp i dag, og ikke minst når dette endelig en gang er over. Det tar jeg som en selvfølge. Men mitt hovedbudskap er: Det aller beste for alles psykiske helse er å få ta tilbake livet vårt, og det haster for mange av oss.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg vil takke representanten for å reise denne diskusjonen.

Jeg fikk informasjon fra dem som jobber i Kors på Halsen, om at flere barn tenker på å ta sitt eget liv på grunn av pandemien og tiltakene. Mange er ensomme og psykisk syke. Det har blitt en stor økning i antall spiseforstyrrelser. På et sykehus i Oslo hadde de 67 pasienter på poliklinikken i 2018. Nå har antallet økt med 40 pst. I Vestfold har økningen vært på nesten 50 pst. dette året. En undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet viser at flere sliter med ensomhet og psykiske plager.

Problemet er at vi hadde en psykisk helsekrise før pandemien traff Norge. Høyre lovte at psykisk helse skulle få mer ressurser enn de andre delene av helsesektoren. De kalte det «den gylne regel». Jeg er enig med Psykologforeningen, som sa: «Den gylne regel er en politisk bløff.» SV har foreslått en psykisk helse-krisepakke fra sommeren 2020. Vi var helt alene. Regjeringen fremmet en krisepakke med titalls milliarder kroner, men de foreslo bare 22 mill. kr til psykisk helse i desember. Det viser at regjeringen ikke har forstått alvoret. Stortinget bedret ordningen litt, men det er store mangler akkurat nå.

SV har bedt, og ber igjen, helseministeren om å få en psykisk helse-krisepakke, som må vare også etter at pandemien er slått ned. Skadene på psykisk helse blir ikke rettet opp automatisk bare fordi smittetallene går nedover. SV foreslo i budsjettet nesten 700 mill. kr mer til psykisk helse enn regjeringen, og vi håper de andre partiene forstår alvoret og støtter en psykisk helse-krisepakke.

Ett av problemene er at psykisk syke ikke får hele behandlingen og ikke blir friske nok. En rapport fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse viser at 92 pst. av informantene minst én gang hadde opplevd at behandlingen ble avsluttet før de var ferdigbehandlet. Den årlige rapporten fra Sintef viser at det ikke er flere årsverk per innbygger til psykisk helse for voksne dette året.

Under denne regjeringen har vi mistet 500 plasser i døgnbehandling for psykisk syke. SV fikk flertall på Stortinget, sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, for å stoppe nedleggingene. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti stemte imot. Jeg forventer at regjeringen stopper og følger vedtaket fra Stortinget, slik at ingen plasser blir kuttet.

Jeg spør helseministeren: Kan han forsikre meg og SV om at ingen døgnplasser innen psykisk helse blir lagt ned?

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Først takk til representanten Mari Holm Lønseth for å ta opp et utrolig viktig tema. Koronakrisen forstørrer utfordringene for utsatte barn og unge, og det er dem jeg vil fokusere på i dette innlegget.

Psykologspesialisten Ingvild Stjernen Tisløv sa til NRK: «Å takle lange perioder uten fritidstilbud avhenger av hvor og hvordan du bor og hvilke ressurser du har tilgang på.» Reduksjon i fritidstilbud og skolegang går særlig ut over barn med foreldre som sliter fra før. Fristedene og møteplassene ble borte under koronaen. Mange barn og unge er ensomme og mangler sosial omgang. Som en ungdom sa til Aftenposten: «Tilholdsstedet mitt er Deli de Luca.» Derfor venter vi på at samfunnet skal åpne. Noen har faktisk ikke vært på et sosialt arrangement på ett år.

Statsråden har redegjort for det arbeidet regjeringen gjør innen psykisk helse, og jeg må si jeg er stolt av å være en del av en regjering som har jobbet med det systematisk siden 2013. Det jeg vil fokusere på, er det forebyggende arbeidet, ikke minst at man må ha kompetanse i tjenesten.

Rapporter fra Barne- og ungdomsdirektoratet viser at krisen forstørrer problemene, og en rapport fra Røde Kors viser at ett av seks barn forteller om en eller annen form for vold eller overgrep under koronakrisen. Det er en tverrdepartemental handlingsplan mot vold og overgrep som skal gå fram til 2021, og en av de store satsingene i den planen er nettopp at man trenger mer systematisk og bedre kompetanse i tjenesten på alle nivåer. Det starter regjeringen med nå, med ny barnevernslov, som bl.a. fordrer at man skal ha økt kompetanse i den kommunale tjenesten, slik at man kan gi tilbud til utsatte barn.

Det er bekymringsfullt at helsestasjoner melder om færre henvendelser enn før, det er faktisk tilfellet, og det er en bekymring for etterslep av saker.

Flere tiltak er satt i verk for å forebygge svikt i psykisk helsevern. Kommunene har fått større tilskudd for å inkludere idrett, friluftsliv, kultur og frivillighet. De utgjør nå til sammen 450 mill. kr. i statsbudsjettet for 2021. Det er en god start for kommunene til å prioritere dette.

Vi utvikler også et prøveprosjekt med en nasjonal fritidskortordning for at alle skal få delta i idrett og kultur. Men det fordrer jo at samfunnet åpnes, og det er viktig. Representanten Kjønaas Kjos var inne på det.

Når det gjelder barnefattigdom, som jeg mener er en spesiell utfordring i koronakrisen, har regjeringen økt barnetrygden. Vi er vel de første som har gjort det på seks år. Det er innført gratis kjernetid i barnehager, og enkelte kommuner har også gratis etter-skoletid-tilbud med lekselesing og måltider.

Man må ha noen å snakke med, man må ha en tillitsperson, enten det er en helsesykepleier, en lærer eller en trener. Det er det som har manglet nå. Jeg er glad for at helseministeren stadig presiserer at tilbudet på helsestasjonen skal være oppe, og for at det er gitt ganske mange midler til nettbaserte løsninger til organisasjoner, slik at man kan henvende seg til lavterskeltilbud. Mange gjør det, men det som er viktig, er jo å sette seg ned og gjerne sette seg ved siden av en som sliter og trenger hjelp.

Det er også viktig at kommunene prioriterer opp utsatte barn og unge og utarbeider konkrete handlingsplaner for å forebygge svikt i psykisk helsevern. Man må mobilisere frivillige innen idrett og kultur – alt fra Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon til næringslivet, som kan gi sommerjobb til unge som har følt seg ensomme og utenfor.

Reparasjon av psykisk helse er ingen kvikkfiks. Jeg er glad for at regjeringen tar dette på alvor, og vil fortsatt jobbe med å sette psykisk helse på dagsordenen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg starta dagen i dag med ein debatt i anledning framlegginga av Helsepolitisk barometer. Eit av spørsmåla som var stilt der, var om psykisk helse. Svaret frå folk i Noreg var at svært få, berre 11 pst., hadde eit bra inntrykk av helsetenester som vert gitt til personar med psykiske helseplager. Det er eit veldig lågt tal. 37 pst. vurderte tilbodet som dårleg. Det var ikkje meir enn 5 pst. av dei spurde som meinte at skulen klarar å handtera barn og unge som slit med psykiske helseutfordringar. Viss vi hadde fått sånne svar på eit anna område i helsepolitikken, hadde det nok vorte større ramaskrik, for dette er nedslåande. Det var gjennomgåande at folk, dei fleste, svarte at psykisk helsehjelp var blant dei områda ein meinte at regjeringa burde prioritera.

Det har vore sagt mykje i denne debatten. Vi er i ein pandemi, og det er ein spesiell situasjon. Det har vore mange medieoppslag om at pandemien har ført til ein rekordpågang til barne- og ungdomspsykiatrien. Blant anna var det eit oppslag i Bergensavisen i helga der klinikkleiaren for barne- og ungdomspsykiatrien i Helse Bergen stod fram og sa at talet på tilvisingar hadde auka med 25 pst. berre etter nyttår. Dei hadde sett i gang kriseplanar, men det var ikkje så enkelt, ingen kvikkfiks. Det alvorlege var at dei var bekymra fordi barn og unge som kom, var mykje sjukare enn før, og dei var yngre. Spesielt var ho bekymra for at det var så mange unge som kom med alvorleg anoreksi, barn heilt ned i 12-årsalderen. Anoreksi er ein av dei vanskelegaste psykiske lidingane å handtera – svake behandlingsresultat og høg dødsrate. Dette er hennar utsegn. Eg vil seia at er det éin ting vi må fokusera på, er det at vi klarar å gi eit godt tilbod under pandemien, ikkje berre eit godt tilbod, men eit heilt nødvendig tilbod til unge med alvorlege spiseforstyrringar, for her kan det stå om liv.

Eg har òg fått tilbakemelding frå Rådgivning om spiseforstyrrelser, som eg òg veit har skrive eit brev til Helse- og omsorgsdepartementet der dei ber om meir midlar. Dei rapporterer òg om ein enorm pågang, og det gjeld alvorleg sjukdom, spiseforstyrringar, der òg. Dei har hatt ein auke i førespurnader på over 100 pst., og så mykje som 60 pst. ser dei på som alvorlege tilstandar. ROS, altså Rådgivning om spiseforstyrrelser, skreiv vi om i budsjettet med ei tilvising til å gi dei meir midlar i revidert. Dei fekk halvert tilskotet sitt frå Helsedirektoratet i 2019 og står i den situasjonen at dei no har mindre midlar enn det dei elles har hatt. Det håpar eg at vi kan få til ei ordning på. Det er vel anvende pengar.

Så har eg sjølvsagt lyst til å spreia litt kritikk inn i denne debatten der veldig mange Høgre-talarar snakkar fint om kva ein har fått til. Sjølvsagt er det sånn at veldig mykje er gjort, eg skal seia det. Vi snakkar veldig mykje om beredskapen i samfunnet for alt frå smittevernutstyr til intensivplassar, men vi har snakka for lite om kva beredskap vi har for den psykiske helsa til barn og unge. Den har vi ikkje hatt. Vi har hatt eit tilbod innan psykisk helsevern som ikkje eingong har vore tilstrekkeleg i ein normalsituasjon. Vi har tal på at så mange som ein av tre som vert tilviste, vert avviste. Vi har enormt mange kritiske rapportar frå Barneombodet og frå Ukom, som seier at det ikkje manglar på planar, men likevel står vi her, og problema er dei same år etter år. Vi veit at pakkeløp for psykisk helse har fått stryk i rapportar. Den gylne regelen vert ikkje følgt opp, og forslaget frå opposisjonen om å styrkja barne- og ungdomspsykiatrien og få ei stortingsmelding om dette har vorte stemt ned gong på gong. Eg håpar at dette kan vera ein vekkjar òg for regjeringa, at vi må styrkja tilbodet til barn og unge mellom pandemiar for å gi dei eit godt tilbod i ein pandemi.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Takk til interpellanten og til helse- og omsorgsministeren for å ha ledet oss inn i denne solide gjennomgangen av psykiske helseutfordringer under denne pandemien og noen av tiltakene for å møte dem. Takk også til medlemmer av opposisjonen for å ha bidratt til å utdype dette temaet, denne pandemien som nesten har fiksjonens uvirkelighet over seg.

Det har vært sagt et par ganger at pandemien er et forstørrelsesglass på helseutfordringer i Norge. Den er også et forstørrelsesglass på budsjettene, så vidt jeg har kunnet se det. Det har vel i og for seg også helseministeren understreket med en gjennomgang av det som faktisk er bevilget. Nå kan ikke alt gjøres med penger, og mye av det som nå må brukes i erfaringen av hvordan vi skal møte en senere krise av denne typen, må dreie seg om at vi nå klarer å snakke oss fram til en beredskap for psykisk helse, som også representanten Toppe var innom.

I forrige uke hadde jeg et møte med Medisinsk studentutvalg ved fakultetet på Universitetet i Oslo. Der snakket man mye om kvaliteten på undervisningen og på undervisningstilbudet som har blitt gitt. Nå er ikke dette en debatt om kvalitet på akademia, men noe av det som ble trukket fram, var følelsen av å sakke akterut i utdanningsløpet, og hvordan det i seg selv er en psykisk belastning. Mange av dem hadde f.eks. opplevd timer i disseksjon bli redusert til et Teams-møte hvor man ble vist plansjer av hvordan ting skulle gjøres. Mens man vanligvis står i et auditorium eller en sal og får nær sagt nær kjennskap til faget, ble man nå henvist til digitale medier. Det kan umulig være en rett måte å møte undervisningen på. Det er selvfølgelig helt nødvendig i den situasjonen vi har stått oppe i, men de betraktet det som en belastning, og de følte seg akterutseilt.

Studenttilværelsen er på mange måter en viktig sosialiseringsperiode. Man sosialiseres inn i et voksent liv. Men sosialisering er det motsatte av isolasjon, og det at man nå har mistet ett og kanskje to år av sin utdanning uten å kunne møte venner eller være i kollokvier, må også være en belastning. Jeg kan bare tenke tilbake til min egen studietid for å ha noen følelse av hvordan det måtte være.

Den FHI-undersøkelsen som interpellanten viste til, med 26 000 svar på spørreskjemaet som ble sendt ut fra FHI – 44 pst. svarte, det var meget høyt – viste at flere og flere sliter, unge og aleneboende i særlig grad, og at én av tre studenter føler seg ensom. Det er bare en av de mange utfordringene som møter denne gruppen unge, og verst er det i Bergen og Oslo, der det er størst smittetrykk. Det er helt åpenbart at viktige tiltak må settes inn spesielt i denne gruppen i tiden framover.

Internasjonale undersøkelser viser også til at angst og depresjon følger i kjølvannet av covid-pandemien. På Haukeland er det i en undersøkelse vist til at 60 pst. sliter med senvirkninger av pandemien. Det er en kjent sak i fagmiljøet av virusinfeksjoner fører til psykiske lidelser, en slags form for PTSD, som mange beskriver det som.

Jeg tror ikke det hjelper stort for mange unge at vi som er veletablerte, med boliger der vi kan gå fra rom til rom, uttrykker sympati og medfølelse med hun som sitter på ett rom nærmest i isolasjon. Jeg tror vi får mer igjen for å vise handling i tiden som kommer. Jeg er veldig glad for at medlemmer av familie- og kulturkomiteen har deltatt på dette, for det er åpenbart at mange av de tiltakene som må settes inn, må komme i den sektoren.

Lars Haltbrekken (SV) []: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en utrolig viktig debatt. Det siste året har mange slitt, men de som har slitt mest, har vært de unge, studenter som bor alene på en liten hybel, skoleungdom som ikke får muligheten til å leve en normal ungdomstid, og mennesker som bor alene. Livet har for mange blitt satt på vent. Tiden man som ungdom skulle bruke på å være sammen med venner, på å gå på fest, på jakt etter en kjæreste, er erstattet av alenetid på hybel.

I perioden fra 18. november til 4. desember ble i overkant av 58 000 nordmenn invitert til en omfattende spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Undersøkelsen ble gjennomført i Oslo, Agder, Nordland og Vestlandet. Resultatene viser at flere sliter med ensomhet og psykiske plager. Unge og aleneboende sliter mest. Blant studentene er én av tre ensomme. Én av fire er ikke fornøyd med livet.

Pandemien har, som flere i debatten har påpekt, ført oss inn i en psykisk helsekrise. Det er ingen overraskelse at det å ta fra folk fellesskap, forutsigbarhet og økonomisk trygghet også gjør livet vanskeligere å leve, både for dem som hadde det vanskelig fra før, og for folk som har mestret livet fint til nå.

Det oppdages jevnlig unge med psykiske vansker. Alvorlige psykiske lidelser har ofte sin debut i ungdomstiden. Vi har også ungdom som skal overføres fra barne- og ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien. Det siste året har mennesker som trenger hjelp fra de distriktspsykiatriske sentrene, ofte vært henvist til å møte behandlere via skjerm. Det er utfordrende for mange, og spesielt for sårbare ungdommer, å skulle bygge en ny relasjon til en behandler gjennom en skjerm. Det er også stor sannsynlighet for at behandleren går glipp av viktige observasjonsmuligheter som man har når man møtes fysisk. For enkelte psykiske lidelser og vansker er gruppebehandling den beste måten å få hjelp på, og dette lar seg vanskelig gjøre digitalt.

Private psykologer tar imot pasienter fysisk. Det gjør også andre behandlere, som massører, tannleger, frisører og andre, men ved de distriktspsykiatriske sentrene har det ikke alltid vært mulig å få til fysisk oppmøte, og de har derfor henvist nye pasienter til skjermmøte. Vi håper derfor at helseministeren kan se på dette og sørge for at det er fysisk oppmøte som også er hovedregelen ved de distriktspsykiatriske sentrene.

Mari Holm Lønseth (H) []: Tusen takk til alle som har deltatt i debatten. Det er en viktig start på en debatt som i og for seg har pågått, men som vi er nødt til å fortsette å føre framover.

Jeg tenkte jeg skulle kommentere kort noen av de tingene som er tatt opp i debatten.

Wilkinson tar opp den gylne regel. Det er riktig at denne regjeringen har gjeninnført den, som hans eget parti i regjering var med på å fjerne, og selv om måloppnåelsen kanskje varierer fra år til år, har den gylne regel vært et viktig skifte for å få et løft for psykisk helse. Under pandemien har man sørget for at man har overført mye penger til kommunene, men ikke minst også til sykehusene, som faktisk har ansvaret for at pengene blir brukt på psykiske helsetiltak. Så jeg mener det rett og slett ikke er riktig å si at regjeringen heller ikke har prioritert dette under pandemien. Det er i flere krisepakker, sammen med Fremskrittspartiet, bevilget mer penger til dette.

Det jeg mener debatten viser på en god måte, er at vi i årene som kommer fortsatt er nødt til å ta godt tak i dette. Vi trenger fortsatt et bedre kunnskapsgrunnlag. Vi er nødt til å bruke det kunnskapsgrunnlaget vi har, godt. Vi er nødt til å gjøre de lavterskeltilbudene som finnes, godt kjent, og også opplyse om at fastlegen er en god vei inn for å gi god behandling, men ikke minst også i tiden framover fortsette å mobilisere frivilligheten, som er viktig for å gi dem som trenger det, god hjelp og meningsfulle opplevelser.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil også takke for en god og viktig debatt. Jeg vil igjen vise til det statsministeren sa i redegjørelsen i forrige uke, at regjeringen vil, bl.a. i revidert nasjonalbudsjett, komme tilbake med konkrete tiltak for å ta Norge ut av krisen. Det vil også omhandle tiltak på dette området, så det er heldigvis ikke siste gangen vi diskuterer dette i Stortinget. Jeg tror det er viktig at vi får ha gode diskusjoner om dette og gjøre gode vedtak før Stortinget går fra hverandre før sommeren.

Representanten Wilkinson spør om jeg kan sikre at nye døgnplasser ikke legges ned, og svaret på det er ja; det er en oppfølging av et vedtak som Stortinget har gjort på dette området, som selvfølgelig kommer til å bli fulgt opp. Men jeg mener at det arbeidet som ble igangsatt av regjeringen før pandemien, er viktigere, nemlig en grundig gjennomgang av hva behovet videre faktisk skal være for spesialisert psykisk helsehjelp – slik at vi ikke bare hele veien har denne diskusjonen om døgnplasser eller ikke døgnplasser, men faktisk prøver å få et felles grunnlag for å ha en plattform til å diskutere hvor behovet egentlig er, og hvordan innsatsen skal være framover. Jeg ser veldig fram til det arbeidet, som skal sluttføres nå i løpet av de nærmeste ukene.

Så viser representanten Toppe til Helsepolitisk barometer og at mange der mener at vi har et dårlig psykisk helsetilbud i Norge. Det mener jeg er en alvorlig tilbakemelding. Men jeg mener at det også handler om måten vi snakker om dette tilbudet på, for jeg mener at vi i veldig stor grad har veldig mange gode tilbud, og at vi i større grad bør få fram at vi i Norge har et psykisk helsetilbud, et stort og variert tilbud og mange flinke fagfolk som gir tilbud som hjelper. Altfor ofte når en snakker om psykisk helse, snakker en bare om det som er vanskelig, det som ikke fungerer, om de utfordringene vi har. Dette handler ikke om å underslå at ting kan bli bedre, men jeg tror at vi har behov for rett og slett å skape en tro i befolkningen på at hvis en har psykiske helseutfordringer, så er det faktisk god hjelp å få for de aller fleste – uten at en da samtidig underslår at det er mennesker som har behov for hjelp, og som ikke får den hjelpen de hadde ønsket.

Så spør representanten Lars Haltbrekken om jeg kan sørge for at de som skal få hjelp ved DPS-ene, får lov til å møte fysisk. Svaret på det er at hvis pasienten og behandleren mener at det er nødvendig for å gi god hjelp, så bør en møte fysisk. Men det er veldig mange av disse konsultasjonene som med fordel fortsatt bør gis digitalt, ikke minst fordi mange unge mennesker synes det er en bedre måte å få behandling og hjelp på.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.