Stortinget - Møte tirsdag den 13. april 2021

Dato: 13.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 309 S (2020–2021), jf. Dokument 8:62 S (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 4 [10:11:43]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jan Bøhler, Marit Knutsdatter Strand, Åslaug Sem-Jacobsen, Trygve Slagsvold Vedum, Kjersti Toppe og Willfred Nordlund om nye områdesatsinger mot utenforskap blant barn og unge (Innst. 309 S (2020–2021), jf. Dokument 8:62 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil 6 replikker med svar etter medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken.

Saken handler om et representantforslag fra flere representanter i Senterpartiet om nye områdesatsinger mot utenforskap blant barn og unge.

Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som har flertall i komiteen, men ikke nødvendigvis i denne salen. Det er fremmet sju forslag til vedtak i saken.

Det har vært diskusjoner, og det pågår diskusjoner, om hvordan man bør innrette denne satsingen, og om man treffer på målet. Jeg regner med at de forskjellige partiene vil redegjøre for sine standpunkter i saken. Jeg vil snakke om hva Fremskrittspartiet mener i saken.

Det jeg mener mangler av innrømmelse fra de andre partiene, gjelder at de store problemene, som egentlig alle partiene stiller seg bak å erkjenne at vi har, kommer av en feilslått innvandringspolitikk – dårlig integrering. Inntil man klarer å innse at det er årsaken, har jeg lite tro på at man klarer å gjøre noe med problemstillingene. De fleste partiene stiller seg bak en definisjon av levekårsutfordringer, eller områder som preges av dette: dårlig bomiljø, trangboddhet, høy arbeidsledighet, barnefattigdom, stor innvandrerbefolkning, høy kriminalitet og andre utfordringer. Det er ganske mange og alvorlige utfordringer, som man har bygd opp gjennom en årrekke, fordi man har hatt en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig.

Da er det grunn til å sette spørsmålstegn ved at en del av de samme partiene i andre debatter nekter å ta inn over seg at de samme utfordringene er dem man er med på å skape, når man åpner for mer innvandring. Det å satse på å gjøre disse tingene bedre, er alle for. Men nå har man drevet med områdesatsing i flere forskjellige byer i en årrekke og under iallfall to regjeringer. Det er vanskelig å finne evalueringer som viser at dette fungerer godt. Det er vanskelig å vise at man treffer på måloppnåelsen, at man faktisk klarer å forbedre oppvekstsvilkårene, at man klarer å fjerne fattigdom og utenforskap, redusere kriminaliteten og frafall fra videregående skole. Da mener vi at istedenfor å gjøre mer av det man ikke kan si fungerer eller vet ikke fungerer, må man først evaluere det man har gjort, for å finne ut om man treffer på målet. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en evaluering før man satser mer penger på noe man ikke vet om fungerer.

Presidenten: Da har representanten Jon Engen-Helgheim tatt opp det forslaget han refererte til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: «Det vil være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område. Men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse reduserer ens livsjanser. Det har vært forsket mye på familiebakgrunn og skolens betydning i Norge – langt mindre på effekten av nabolag og nærmiljø.»

Alt dette sa forsker Ingar Brattbakk i Aftenposten i 2017.

En sterk bydelsøkonomi er avgjørende for et nabolag. Det rød-grønne byrådet har styrket økonomien ute i bydelene i Oslo med 1,2 mrd. kr. Slik kan bydelene i Oslo nå i større grad tilby tjenester som er med og sikrer gode oppvekstsvilkår for barn og unge, også utenom de lovpålagte oppgavene. Arbeiderpartiet har også i sitt alternative statsbudsjett økt kommunerammen med 3,5 mrd. kr. Det ville betydd en stor forskjell for bydelene i Oslo og andre byer med utsatte områder. Det er først og fremst økte bevilgninger som dette som motvirker utenforskap blant barn og unge. Metodene utviklet i Groruddalssatsingen viser at politisk områdeinnsats virker. Jeg er stolt og glad over å representere det partiet som har gått i front – først fra regjeringskontorene og så fra rådhuset i Oslo. Det må ikke råde noen tvil om at den sittende regjeringen har bidratt med mindre penger til dette arbeidet enn Stoltenberg-regjeringen.

Men hvor skal veien gå videre? Senterpartiet har i sitt forslag fremmet en rekke gode forslag vi selvsagt støtter, men om det skal være framtidens områdesatsinger, eller om det bør være ordinære tiltak for å forhindre utenforskap, bør vi diskutere i dag.

Mange av forslagene Senterpartiet fremmer i dag, prøves ut allerede av byrådet i Oslo: arbeidserfaring gjennom sommerjobb-prosjektet, et ellevte skoleår for dem som sliter, kartlegging av utsatt ungdom, koding til arbeid som et tiltak for kodeopplæring for ungdom og TeknologiHagen ved Bjørnholt skole, der elektrofaget skal videreutvikles med mål om å få et tettere samarbeid mellom yrkesfagutdanning, næringslivet og nærmiljøet.

Elevene i Osloskolen gjør det bedre enn før. Andelen som fullfører videregående skole, øker og har aldri vært større. Gjennomsnittlig grunnskolepoeng har økt, og elevenes standpunktkarakterer har økt i alle fag. Avgangskarakterene har økt på samtlige fellesfag i videregående skole og i nesten alle eksamener i disse fellesfagene. Oslo gjør det best i samtlige nasjonale prøver på alle trinn og har flest elever på øverste mestringsnivå og færrest på laveste. Og ikke minst: Flere elever søker seg til yrkesfag i Oslo. Men vi er ikke i mål før alle er med – også barn og ungdom i utsatte områder i hele landet.

Ulikhetsgapet øker på vår vakt. Nå må vi skape politikk for å tette dette gapet.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Forslagsstillerne har her satt søkelyset på et viktig tema som fortjener både oppmerksomhet og innsats. Målet om å bekjempe utenforskap deler vi på kryss av partigrensene, selv om virkemidlene vi velger, av og til kan være ulike. Integrerings- og inkluderingsarbeid har vært høyt prioritert under denne regjeringen, og det er jeg glad for. Likevel er det ingen tvil om at vi i noen av våre største byer finner levekårsutfordringer som er særlig sammensatte og komplekse, utfordringer som krever en ekstra, samordnet innsats fra mange ulike instanser, og som må komme i tillegg til og på toppen av det ordinære tjenestetilbudet.

I områdesatsingene samarbeider stat og kommune over sektorgrenser og nivåer, sammen med næringslivet og frivillige, om å utvikle områdene og tjenestene, og vi finner sånne satsinger i flere områder – i Oslo, Drammen, Stavanger og Bergen kommune. Siden 2014 har regjeringen inngått nye avtaler med flere kommuner om sånne satsinger for å bedre levekårene. Områdesatsingene skal supplere det ordinære tjenestetilbudet i en avgrenset tidsperiode. Målet er at de skal bidra til og resultere i varige forbedringer av tjenester og nærmiljøkvaliteter der behovene er størst.

Vi har i de årene ordningene har vart, sett gode eksempler på prosjekter og tiltak som fungerer godt, enkelte så godt at de er blitt en del av et større tilbud til flere. I Oslo startet det ellevte skoleåret som et forsøk i en områdesatsing. Utfordringer med frafall, fravær og lave grunnskolekarakterer var utgangspunktet for en modell for tverrsektorielt samarbeid basert på skreddersydd opplæring og bruk av bydelskoordinatorer som døråpnere inn til tjenesteapparatet. Dette ga gode resultater for mange ungdommer, som har fått en ny hverdag og et håp om en bedre framtid. I dag er det ellevte skoleåret et tilbud i hele Oslo-skolen.

Et lignende eksempel er samarbeid med Oslo voksenopplæring Helsfyr, Nav, Ikea og XXL for å få innvandrere raskere ut i jobb. Hurtigspor inkluderer både språkopplæring og arbeidstrening, og erfaringene har bidratt til bl.a. et nasjonalt samarbeid mellom Nav og Ikea. Også i Drammen har de opplevd at tiltak fra områdesatsingen har blitt en del av den ordinære driften i regi av Nav Drammen. Det er bra, og det viser at tiltakene både har hatt effekt og også kan ha overføringsverdi i andre sammenhenger.

Jeg er glad for at regjeringen viderefører områdesatsingen. Samtidig vil jeg understreke at skal disse satsingene lykkes, må profil, mål og virkemidler skreddersys, og det lokale initiativet og engasjementet må være til stede.

Ellers har vi i Høyre redegjort for vårt syn på enkeltforslagene i innstillingen, så jeg viser til det når det gjelder de enkelte forslagene.

Heidi Greni (Sp) []: En av de største utfordringene samfunnet vårt står overfor i dag, er utenforskap. Altfor mange ungdommer, særlig gutter, faller ut av videregående uten å ha en jobb å gå til. Det blir sagt at disse guttene ikke passer inn i skolen. Jeg vil heller si at vi har skapt et skoleløp som ikke passer for disse ungdommene. Ofte er dette ungdommer som er praktisk anlagt, men som ikke får brukt ferdighetene sine, og som ikke har mulighet til å føle mestring, fordi dagens skole i stor grad er tilpasset teoretikere. Det er en utfordring i hele landet, men det er et ekstra stort problem i områder med en stor andel elever med innvandrerbakgrunn.

Grunnlaget for å klare å gjennomføre videregående legges i grunnskolen, men også grunnskolen er tilrettelagt for teoretikere og lite tilpasset elever som er sterke i praktiske fag. Valgmulighetene er altfor snevre. Dette er et paradoks da vi vet at arbeidslivet etterspør flere fagarbeidere, flere som velger praktiske yrker. Elevene må i større grad kunne velge fag ut fra interesser og anlegg, og med en bred allmennutdanning som ligger til grunn. Alle elever må få mulighet til å velge arbeidslivsfag, slik Senterpartiet foreslår i Representantforslag 191 S for 2020–2021, som nå behandles i Stortinget. Med flere slike valgmuligheter vil vi også se at flere gjennomfører skoleløpet.

I dag er situasjonen for dem som dropper ut av videregående, verre enn noen gang. Det finnes stadig færre tilgjengelige jobber for dem som har liten formell kompetanse, bl.a. på grunn av ukontrollert arbeidsinnvandring fra EØS-land. Arbeidsmarkedet blir stadig tøffere. I 2016 avskaffet regjeringen muligheten for å få tiltaksplass for ungdom i alderen 16 til 18 år. Det er etter min mening en katastrofe. Tidlig innsats er viktig, også på dette området. Da er ikke løsningen å sette livet på vent i to år, men heller at ordningen må gjeninnføres og forsterkes.

Et annet tiltak som hjelper de unge, er ordningen med praksisbrev. Ordningen ble vedtatt i 2016, men er dessverre ikke fulgt opp av regjeringen med tilstrekkelige ressurser til fylkeskommunene. Staten må ta sitt ansvar. Den argumentasjonen vi ser, og at det er de lokale folkevalgte som får tyn, holder ikke vann. Senterpartiet mener at denne ordningen må på plass i alle fylker og følges opp med en helhetlig finansiering.

Frafall er en utfordring i hele landet, men problemet er ekstra stort i områder med en høy andel innvandrere. Senterpartiets hovedmålsetting er mindre forskjeller mellom folk, og da er områdesatsing et viktig verktøy. Satsingen bør utvides til å gjelde flere områder i landet, og den må innrettes slik at den også kan styrke oppsøkende tjenester og forebyggende politi som jobber tett på miljøene. Det var den rødgrønne regjeringen som innførte områdesatsingene, og erfaringene har vist at dette er et verktøy som må forsterkes og videreutvikles.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): SV står bak alle forslagene som fremmes i innstillingen i dag, og takker for at forslaget ble fremmet. Det er både et kommunalt og et statlig ansvar å sikre at det er gode levekår også i byene og områder med stor tilflytting.

Jeg flyttet til Oslo i 1971 og bodde i områder som da ble ansett for å være belastet, og som hadde store kriminalitetsproblemer. Alle mine naboer var norske. Dette er et fenomen som oppstår i områder der det er vanskelige levekår, der det er mange som har dårlig inntekt, og der området rundt er ganske fattigslig.

Her er det gjort store endringer, bl.a. gjennom satsingen på områdesatsinger nå i deler av Oslo og også i mange andre byer. Det er veldig bra. Evalueringen av Groruddalssatsingen viser at det har vært svært vellykket, ikke bare de fysiske omgivelsene, som selvfølgelig betyr mye for folk, at en har gode lokalsamfunn fysisk, men også det som inkluderer folk imellom. Det denne evalueringen viste, var at man utviklet mange nye lokale ledere som tok ansvar i sine lokalsamfunn. Det er helt uvurderlig at det skjer.

Det er gode grunner til å fortsette med dette, og det er veldig dårlige grunner til å prøve å peke ut noen folkegrupper, stigmatisere dem og si at de har skylda for at dette går dårlig. Det er ikke sant. Det er ikke sant, men vi skal bygge gode lokalsamfunn som inkluderer reelt folk imellom.

Til de forslagene som er fremmet: SV står bak dem, og vi er veldig enig i argumentasjonen rundt, at det er veldig viktig at ungdom nå får gode muligheter til også å prøve seg praktisk. Nå etter korona vet alle at dette har blitt enda vanskeligere. Det handler ikke bare om sommerjobber, men det handler også om hvordan Navs portefølje skal brukes, og at den må styrkes, slik at det blir mulig for mange flere å få prøvd seg praktisk.

Derfor er også forslagene om praksisbrev veldig viktige. Det er nok slik som representanten fra Senterpartiet, Heidi Greni, var oppe og sa, at teoretiseringen er et problem, men det er også et stort problem at det ikke på en måte er noen arbeidsplasser som slipper ungdom inn til å kunne prøve seg i perioder og sånn sett skjønne at man faktisk klarer noe. Det er det veldig mange av disse ungdommene oppdager, at når de får prøvd seg, så ser de at ja, men jeg fikser det jo, og så går man videre. Det er så utrolig viktig.

Jeg er også bare litt lei meg for at ikke hele komiteen er med meg på å peke på at arbeidsmarkedsbedriftene og VTA-bedriftene kan være gode arenaer for denne type arbeidspraksis.

Statsråd Nikolai Astrup []: Områdesatsingene skal bedre levekårene i utsatte områder rundt i landet. Satsingene er ekstraordinære og kommer i tillegg til ordinære tilskuddsordninger. Områdesatsingene skal bidra til å løse utfordringer som krever samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Utgangspunktet for avtalene er at en kommune har utfordringer og tar initiativ overfor staten til en avtale. Staten bidrar med kompetanse og tilskuddsmidler for å støtte opp under dette. Kommuner som ønsker en slik samarbeidsavtale, må dokumentere behov og bli enig med staten om hvilke tiltak som egner seg, og hvordan det skal prioriteres.

By- og levekårsutvalget la 16. desember 2020 fram NOU 2020:16 Levekår i byer, gode lokalsamfunn for alle. Utvalget har utredet levekårs- og integreringsutfordringer i områder i og rundt de store byene i Norge. En av oppgavene har vært å vurdere den sannsynlige virkningen av områdesatsingene. Utvalget har også foreslått endringer i eksisterende virkemidler og strategier.

I løpet av mai 2021 har vi en midtveisevaluering av områdesatsingene i Oslo. Da får vi svar på hvilke resultater områdesatsingene har gitt så langt, og virkningene av den samlede innsatsen. Regjeringen vil våren 2021 følge opp by- og levekårsutvalgets forslag. Målet er å videreutvikle arbeidet og følge opp andre tiltak for å bedre forholdene i levekårsutsatte områder.

Regjeringen la 26. mars frem en melding til Stortinget om videregående opplæring, fullføringsreformen. Målet er at ni av ti skal fullføre videregående opplæring i 2030, slik at de er bedre forberedt til videre utdanning og arbeidsliv. Vi innfører nå en rett til å fullføre videregående opplæring. Den skal sørge for at tilbudene blir mer fleksible, og at man kan bruke lengre tid på å fullføre. Det er naturlig at vi videreutvikler ordningen med praksisbrev i lys av den nye fullføringsretten. Unge er prioritert ved oppfølging og arbeidsmarkedstiltak fra Nav. En Fafo-rapport fra september 2020 viser at om lag 90 pst. av de unge fikk et tilbud innen åtte uker i 2018.

Vi satser på de unge. Derfor har vi styrket innsatsen overfor unge i budsjettet for 2021 og i forbindelse med tilleggsproposisjonen av 29. januar i år. Målet er å bedre levevilkårene i utsatte områder og sørge for at flest mulig av de unge er kvalifisert og forberedt på å delta i arbeidslivet som voksne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I januar i år skrev tre av medlemmene i by- og levekårsutvalget, som nylig leverte sin rapport til regjeringen, følgende i en kronikk på nrk.no:

«De utsatte områdene i norske byer har lenge sakket akterut. Mens velstanden øker andre steder, henger de ikke med. Og koronaen har forsterket forskjellene.»

Og videre:

«Mest bekymringsfullt er det at stadig flere barn vokser opp i fattigdom, og at disse barna bor mer geografisk konsentrert.»

Hvilke forslag fra rapporten «Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle» mener statsråden kunne egnet seg for å minske ulikhetsgapet? Jeg hørte statsråden sa at det skulle vurderes denne våren, men det kunne vært fint å få en vurdering fra statsråden i denne debatten her i dag.

Statsråd Nikolai Astrup []: By- og levekårsutvalget har jo fremmet en lang rekke forslag, og det vil ikke være tid innenfor rammen av ett minutt til å gå igjennom alle de forslagene. Men det jeg kan si, er at vi kommer til å gå inn i alle de forslagene som er kommet, vurdere dem grundig og se hva som egner seg for oppfølging. Så er det også viktig å understreke at når det gjelder områdesatsingene og levekårsutfordringene i noen av våre største byer, må vi samarbeide tett med kommunene, slik representanten var inne på i sitt innlegg. Jeg er grunnleggende skeptisk til at vi i denne sal skal bestemme, på egen kjøl, innretningen av helt konkrete tiltak, når de tiltakene er noe vi burde komme frem til i samarbeid med de kommunene som faktisk har ansvaret for hoveddelen av dette arbeidet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Utsatte nabolag med dårlige levekår er sentrale i å reprodusere forskjeller i samfunnet og gir barn reduserte muligheter resten av livet dersom de vokser opp i disse nabolagene. Å finne politikk som utjevner levekår, sikrer sosial mobilitet, forebygger fattigdom og gir folk mulighet til å leve det livet de selv ønsker, er avgjørende for hvilken retning utviklingen av nabolagene våre går i. Hvem som bor i et nabolag, henger jo tett sammen med levekår og dermed inntekt. Med andre ord: Arbeid til flere betyr noe for utviklingen av et område. For eksempel lå ledighetstallene på Søndre Nordstrand på 3,9 pst. før koronaen, og siden august har ledighetstallene der vært på over 8 pst. I dag sier regjeringspartiene nei til sju gode forslag som kunne kvalifisert unge til arbeid i utsatte nabolag. Hvordan skal regjeringen skaffe disse ungdommene jobb og forhindre utenforskap for nye generasjoner?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi jobber på bred front med tiltak for å hjelpe unge i hele landet, og ikke minst unge som vokser opp i levekårsutsatte områder. Områdesatsingene er et av tiltakene som regjeringen tar i bruk for å gjøre det, men fullføringsreformen, som jeg også nevnte, er utrolig viktig for å sørge for at flere har et bedre utgangspunkt i livet sitt. Representanten er inne på mange sentrale faktorer som er avgjørende for å lykkes med dette arbeidet, og regjeringen jobber med alle, på litt ulike måter.

Årsaken til at vi ikke går inn i alle disse forslagene nå, er dels at vi skal ha en midtveisevaluering av områdesatsingene i 2021, dels at nye detaljerte enkelttiltak som angår områdesatsingene, er noe vi bør komme frem til i samarbeid med de kommunene det angår, og som har hovedansvaret for dette, og dels at vi har andre pågående initiativ som vi mener dekker opp de problemstillingene på en like god eller bedre måte.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg vil på ingen måte svartmale situasjonen eller være imot gode tiltak for å løse de utfordringene vi har. Men som jeg sa i mitt innlegg, er det veldig viktig at vi vet hva vi driver med, at vi vet at vi treffer blink når vi prøver å løse utfordringer.

Det ble nevnt fra Høyre i innlegget at det var flere av prosjektene som var kommet på plass i områdesatsingene, som hadde gått over i ordinær drift, og det er nok riktig. Det ble pekt på spesielt Drammen i den forbindelse. Jeg kjenner relativt godt til Drammen og har fulgt prosjektet der i mange år, og jeg savner å se en evaluering som viser at det faktisk har hatt en positiv effekt på hovedutfordringene, som er oppvekstvilkår, fattigdom, utenforskap, kriminalitet og frafall fra videregående skole. Kan statsråden vise til at dette i Drammen, som det kom fram fra Høyre under innlegget, har gitt ønsket effekt, og at de faktorene har blitt bedre?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi har evaluert områdesatsingene, og de viser til dels forbedringspotensial, men også gode resultater. Men en av de tingene som by- og levekårsutvalget peker på, er at vi trenger bedre effektstudier av områdesatsingene, og jeg ser frem til å se midtveisevalueringen fra områdesatsingen i Oslo, nettopp fordi jeg tror det er behov for å se om det er ting vi kan gjøre bedre og annerledes. Vi bruker mye statlige midler på dette, men det handler egentlig ikke om pengebruk; det handler om at vi må organisere måten vi jobber på slik at vi får best mulig resultater, både på statlig og på kommunalt nivå. Mange av disse tingene er vanskelige å måle, for det er sammensatte problemer, og det er ikke alltid klart hva som er årsakssammenhengen i den type problemstillinger, men jeg er helt enig i at vi må ha god kunnskap, og vi må bruke kunnskapen vi har, til å forbedre innsatsen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Da er vi i hvert fall helt enige om at vi trenger mer kunnskap, og at det ikke er så lett å peke på noen faktorer som har blitt bedre. Jeg vet at det har hatt positiv effekt på en del utfordringer i de bydelene som har hatt prosjektene, men når det gjelder hovedproblemstillingene, som er oppvekstvilkår, fattigdom, utenforskap, kriminalitet og frafall fra videregående skole, har disse problemene, hvis vi ser på Drammen, faktisk blitt verre. Når man har hatt et prosjekt gjennom hele denne regjeringens periode og også mesteparten av forrige regjerings periode, og man bare fortsetter å kjøre på med disse pengene – og det er store summer – uten at man vet at det har hatt noen effekt på de hovedutfordringene, så synes jeg det er rart.

Statsråden nevnte nå i første svar at man så et forbedringspotensial, men også gode effekter av prosjektet i Drammen. Da lurer jeg på: Hva er de gode effektene man har sett av prosjektet i Drammen på de utfordringene jeg nevnte?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg kan ikke redegjøre for det i detalj. Prosjektet på Fjell er vel, så vidt jeg vet, avsluttet, eller over i en ny fase. Nå er det et nytt prosjekt på gang, som det er altfor tidlig å evaluere, på Strømsø, som jeg har besøkt flere ganger. Det er litt tidlig å felle dom over det prosjektet, men jeg synes det virker som om det er lovende takter.

Noe av det områdesatsingen skal bidra til, er at man begynner å jobbe på nye måter, samarbeide på tvers mellom aktører som bør samarbeide bedre, for å kunne sette de menneskene som trenger vår felles hjelp, i sentrum av satsingen. Da handler det om å snakke bedre sammen og få frivilligheten, næringslivet, kommunale instanser og statlige instanser til å koordinere seg bedre, samarbeide bedre og målrette innsatsen. Mitt inntrykk er at områdesatsingen har bidratt til å endre arbeidsmetodikken til det bedre rundt mange av disse sentrale problemstillingene, som vi er opptatt av å løse.

Jan Bøhler (Sp) []: Fram til 2016 var det en ordning med tiltaksplasser for unge ned til 16 år, som lå under Nav. Jeg hadde kontakt med flere bydeler, f.eks. Grorud bydel, og der var det ca. 30 unge i alderen 16–17 år som var på disse tiltaksplassene. Bare i bydelene i Groruddalen kunne det kanskje dreie seg om et par hundre ungdommer i 16–17-årsalderen som benyttet seg av disse plassene. Fra 1. januar 2016 avskaffet regjeringen den ordningen og hevet aldersgrensen til 18 år, og begrunnelsen var at alle skulle gå på skole. Men det betydde jo at de som likevel falt ut av skolen, som jo er en god del i disse områdene, ikke hadde noe tilbud om praktiske tiltak.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil regjeringen vurdere dette på nytt? Er det ikke bedre at de som likevel dropper ut, har noe å gjøre og kan komme inn i et system som også gjør at de kan komme tilbake til skolen? Er det ikke bedre at de har et tiltak å være på enn at de går uten noe tilbud?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi har akkurat lagt frem en fullføringsreform. Vi er opptatt av at flest mulig unge mennesker skal fullføre utdanningen sin, slik at de står best mulig rustet for resten av livet. Grunnen til at man strammet inn denne ordningen med tiltakspenger fra 1. januar 2016, var at man ikke ønsker at unge mennesker som vurderer å slutte på skolen, skal ha et klart økonomisk insentiv til å gjøre det. Vi trenger ikke en insentivstruktur som gjør at det er lønnsomt for unge mennesker mellom 16 og 18 år aktivt å søke seg ut av skolesystemet, og det var det det systemet bidro til. Derfor strammet vi inn på det, og det tenker jeg var fornuftig. Så må vi sørge for at vi har andre tiltak for å fange opp de unge i den aldersgruppen.

Karin Andersen (SV) []: Fattigdom er en del av dette problemet. Der skjønner jeg at regjeringen ikke vil det som SV vil, nemlig at vi skal fordele jevnere, slik at flere faktisk klarer seg. Men det vi snakker om nå, er tiltak for å få de som detter ut av skole og arbeidsliv, inn i arbeid igjen, og da er det litt opprørende å høre hva statsråden mener om et system der en 16-åring som ikke passer i skolen og har falt ut, får en jobb og får betalt for den. Det er ikke et insentiv for å slutte på skolen, men det er et insentiv for å gå på jobb, og det insentivet er det veldig mange ungdommer som trenger, fordi de føler at det er en meningsfull måte å fylle dagen sin på.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke ser at for en ungdom å komme i en slik situasjon – å kunne komme inn i arbeidslivet og oppleve at man faktisk tjener noen kroner – er en god inngang, både til arbeidslivet og til å fatte mot og kanskje komme videre i utdanningen senere?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er helt enig i at det er noen ungdommer som har behov for en opplæring som er mer praktisk orientert enn de ordinære tilbudene. Derfor har vi praksisbrevordningen, som vil kunne være et tilbud bl.a. til den målgruppen som representanten beskriver.

Vi er uenige om hvorvidt vi skal ha et økonomisk insentiv til å forlate skolen og gå inn i Nav-systemet, for formålet med tiltakspenger er dels å oppfordre til deltakelse på arbeidsmarkedstiltak, men også å gi et økonomisk insentiv til å delta på arbeidsmarkedstiltak. Men vi ønsker at unge mellom 16 og 18 år skal ha et insentiv til å fullføre utdanningen sin, enten den er praktisk eller akademisk rettet, og vi må legge til rette for at det er attraktivt for unge mennesker.

Så er jeg nok litt uenig i representantens beskrivelse av at representanten er mer opptatt av å bekjempe fattigdom enn det regjeringen er. Jeg tror vi deler målet om å bekjempe fattigdom, men vi har ulike veier til det. Det skal vi respektere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Bøhler (Sp) []: Jeg vil takke komiteen for en grundig innstilling og for merknader hvor det står veldig mye viktig og fornuftig, og jeg vil selvsagt takke flertallet i komiteen for støtte til forslagene.

Man kan snakke mye om at det er en positiv utvikling i skolen i Oslo eller i skolen på landsbasis, og at man har en fullføringsreform man vil gjennomføre osv., men det som dessverre er et faktum, er at i disse utsatte områdene vi snakker om her, når man ser på tallene for andelen som faller ut av skolen, så er tallene jeg referer nå, fra Statistikkbanken til Oslo kommune, fra når disse ungdommene har fylt 29 år, slik at det er liten sjanse for at de kommer til å fullføre senere. De tallene gjelder disse utsatte områdene, de delbydelene, som det heter.

De siste tallene er fra 2019. Der er det 46,5 pst. som er det høyeste tallet, og i disse utsatte områdene hvor vi har områdesatsinger, ligger gjennomsnittlig andel drop-out på mellom 35 pst. og 46,5 pst. i de boområdene. Det vil si at blant guttene – for dette er gjennomsnittet av gutter og jenter, og det er flere jenter som fullfører – vil andelen som dropper ut av videregående, kunne ligge over 50 pst. i disse utsatte boområdene. Selv om man kan peke på en tendens i landet til at man får litt ned andelen som faller ut av skolen, og at man kan komme med gjennomsnittstall for Oslo osv., så er det disse områdene vi snakker om i dag når vi snakker om områdesatsinger.

Det jeg blir mest fortvilet over, er når jeg snakker med de unge som står og sier til meg, opp i ansiktet: Vi har ikke penger, vi har ikke noe å gjøre, det står narkolangere rundt hjørnet og vil at vi skal selge eller oppbevare narkotika. Vi kan tjene tusener, titusener på det. Har dere noe å tilby oss?

Det som forebyggende politi og oppfølgingsteamet i bydelene sier til meg – og det er derfor jeg har jobbet med dette forslaget – at det er én ting som er avgjørende for dem. Det er at de, når de står og snakker med disse ungdommene, som jeg også gjør, skal kunne si: Du kan møte opp der i morgen tidlig, eller du kan møte opp der om to dager – å ha noe konkret å tilby.

Vi har en modell med sommerjobber, som det er vist til. Det er en god modell for å få fram praktiske jobber hvor unge kan være med og gjøre noe, men det er snakk om tre uker. Disse ungdommene her trenger noe hele året. Dette er det springende punktet, etter min mening, i områdesatsingene nå. Jeg mener at når vi skal utvikle områdesatsingen i årene som kommer, må vi dreie det mer over til å jobbe med ungdom i faresonen, ungdom som faller utenfor, og bruke større ressurser på den delen. Derfor har vi fremmet disse forslagene. Jeg håper at også regjeringen kan ta det mer på alvor og komme med noe mer konkret, for det å vise til praksisbrev, hvor det er 45 plasser i hele landet, det er ikke nok for å møte det behovet og det spørsmålet vi tar opp her i dag.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Denne debatten har synliggjort at det ikke er noen tvil om hvor alle i denne salen vil, men som det ble nevnt: Det er uenighet om veien til målet.

For å vite hvordan det går, må det evalueres, og jeg synes det er rart at man vet så lite etter så mange år, slik det har kommet fram i denne debatten. Vi er ganske gode i Norge til å pøse på med gode tiltak, men ikke fullt så gode til å sjekke om de fungerer. Så fort vi kommer til en korsvei, ser vi på muligheten for å pøse på med enda mer midler, enda mer penger, før vi vet om det fungerer. Som jeg nevnte i replikkordskiftet, har det i Drammen på de fleste indikatorene gått i feil retning. Da må det også være noe galt med innretningen på tiltakene, og det må man se på før man bare pøser på med mer midler, som sikkert ser bra ut og høres bra ut i festtaler, men det er faktisk resultatene som teller.

Representanten Andersen fra SV nevnte at evalueringen i Oslo viser gode resultater. Ja, det finnes noen gode resultater, det er positive ting å spore i disse prosjektene. Flere føler en tilhørighet i samfunnet, det er flere ledere, som representanten Andersen nevnte, og det er vel og bra, men det er veldig vanskelig når man begynner å lete etter de konkrete resultatene på hovedutfordringene som jeg har nevnt en rekke ganger, å se at det har hatt noen positiv effekt der. Nå vet vi jo ikke hvordan det ville vært hvis vi ikke hadde hatt en satsing, men det kunne man ha avdekket hvis det hadde vært en større interesse i denne sal for å undersøke det.

Så nevnte representanten Andersen i sitt innlegg at det var feil bare å stigmatisere en gruppe og si at det er deres skyld, og hun tenkte da på innvandrere. Jeg er helt sikker på at representanten Andersen tenkte på mitt innlegg da. Det jeg gjorde i mitt innlegg, var å peke på politikerne som har bestemt innvandringspolitikken. Jeg pekte på innvandringspolitikken som en årsak til at vi har fått den utviklingen vi har fått. Jeg pekte ikke på noen som helst måte på innvandrerne, for så vidt jeg vet, er det ikke innvandrere som har sittet og bestemt hvilken innvandringspolitikk vi skal ha i Norge. Det er politikere i denne sal, og det ansvaret må politikere i denne sal ta. Uten at man ser en sammenheng mellom den utviklingen vi har fått, og den politikken som har vært, så kommer det bare til å fortsette.

Representanten Andersen er jo en av de fremste forkjemperne for å fortsette å intensivere og eskalere utviklingen i gal retning, og da vil jeg håpe at man i framtidige debatter i salen kan være litt mer saklig og snakke om sak og ikke personer, for det har faktisk ikke jeg gjort.

Karin Andersen (SV) []: Dette handler i hovedsak om å gi dem som bor i ulike områder, gode lokalsamfunn og gode muligheter i livet sitt, og om å få dem ut av den enorme avmakten veldig mange nå føler.

Forskjellene har økt under denne regjeringen, de har økt kraftig, og det vi vet, er at folk som lever i familier med veldig dårlig råd, også systematisk har dårligere helse enn andre. De har færre muligheter til å bruke de mulighetene som samfunnet gir, og de får dessverre også med seg et sjølbilde som er dårlig. Det er ingen grunn til det, men sånn er det. Det er det vi snakker om nå, og det er, for å si det sånn, stor forskjell på SV og Høyres fordelingspolitikk. Denne regjeringen har helt systematisk gitt de store pengene til de aller rikeste, de som klarer seg kjempegodt fra før, og har gått løs på ytelser til dem som sliter. Det rammer også her. Statsråden kan riste på hodet så mye han vil – det er bare å vise fram listen. Flere har kommet i en avmaktssituasjon.

Den beskrivelsen som Jan Bøhler nå ga av de ungdommene dette handler om, er det så viktig at også regjeringen tar inn over seg, og da er ikke problemet at de f.eks. får lite grann igjen i lommeboka fordi de står opp og går på en jobb. Det er ikke det som er problemet; det kan være løsningen. Det er ikke sånn at man får disse ungdommene til å sette seg på skolebenken med en gang, før de har kommet over bøygen og faktisk ser at de kan klare noe. Den muligheten er mye større hvis de får den sjansen et sted, i arbeidslivet, der de kan se hva de faktisk får til. Hvis de får noen penger i lommeboka i tillegg, tror jeg det vil være en kjempehjelp både for ungdommen, for familien og ikke minst for motivasjonen. Høyre er jo veldig for økonomisk motivasjon når det gjelder dem som har aller mest fra før. Da hjelper det med penger. For dem som har lite, har man altså fjernet denne muligheten for 16-åringer.

Det er ikke sant at det bare er å spasere inn på Nav og si: Jeg har sluttet på skolen, og nå skal jeg ha tiltakspenger. Sånn har det aldri vært, og sånn skal det heller ikke være i en slik ordning, men det skal være en mulighet for de ungdommene som trenger den muligheten, og som kanskje trenger den oppmuntringen, at de må få igjen litt for den innsatsen de gjør, og det er en utrolig god lærdom å ha med seg, den er ikke tung. Dessuten tror jeg faktisk store deler av næringslivet hadde hatt veldig nytte av mange av de ungdommene, for det er veldig mye bra arbeidsfolk som kommer ut av dem som kanskje ikke klarer det så bra på skolen, men som når de får prøve seg i arbeidslivet, har utrolig mye å bidra med. Så her er man nødt til å tenke nytt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Dette er en sak om et viktig tiltak for å lykkes med en viktig utfordring vi har.

Områdesatsingene handler om å utjevne levevilkår i utsatte levekårsområder. Områdesatsinger handler om inkludering, trygge og gode bo-, oppvekst- og nærmiljøer, frivillighet i utsatte lokalområder, økt kvalitet i de fysiske omgivelsene og attraktive møteplasser, insentiver til sosialt entreprenørskap, forebygging av utenforskap og kriminalitet, bedring av ulike offentlige tjenester, omdømmebygging og gode bomiljø, og bedre kobling mellom overordnet byutvikling og det konkrete nærmiljøarbeidet.

Senterpartiet har tro på gode, målrettede tiltak for å bedre forholdene i utsatte områder, og satsingen, som nå bl.a. omfatter Oslo og Trondheim, foreslår vi nå å utvide til bl.a. Grenland i mitt fylke Telemark, og drabantbyen Gulset samt Lørenskog på Romerike.

Senterpartiet forplikter seg til å satse på utsatte områder. Senterpartiet vil forsterke områdesatsingene for bedre å utjevne forskjeller og særlig målrette dem mot å forebygge utenforskap og fattigdom blant barn og unge.

Som denne saken her har belyst, bl.a. i salen i dag, så fungerer satsinger. Evalueringer av forskningsresultater har også vist at områdesatsinger som virkemiddel absolutt kan ha en positiv effekt på livsforholdene og snu en negativ levekårsutvikling i et bestemt, avgrenset område. Videre kan slike satsinger bidra til å bedre områders omdømme og få til positive økonomiske prosesser gjennom næringsetablering og tilflytting av mer ressurssterke grupper.

Derfor skulle jeg virkelig ønske at vi i Senterpartiet hadde fått mye større tilslutning til forslagene våre i denne saken i salen i dag, og jeg må si jeg er skuffet over regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, selv om de har argumenter som tilsier at de ikke vil være med på en del av disse forslagene. Jeg håper i hvert fall at ministeren tar med seg en del av dem videre i jobben sin. Jeg mener at når Fremskrittspartiet er så opptatt av evalueringer, ligger det såpass mye på bordet her at det burde vært en grei sak, hvis man virkelig var kjempeopptatt av integrering, å bli med på en del av disse forslagene.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Det var egentlig bare kort til representanten Engen-Helgheim, som stilte spørsmål ved hva vi refererte til når det gjaldt områdesatsingen i Drammen. Det som primært lå framme hos meg, var erfaringene som ble gjort da Jobbsjansen for kvinner på Fjell ble organisert gjennom områdesatsingen. Områdesatsingen har jo som formål å øke sysselsettingen og få færre på lavinntekt, og det som ble gjort på Fjell, har jo bidratt til å få mange flere innvandrerkvinner ut i jobb, rett og slett gjennom «empowerment» og økonomisk selvstendighet blant kvinnene der. For å rekruttere til det tilbudet gjennomførte en tidlig i prosjektperioden en dør-til-dør-aksjon for å spre informasjon om tiltaket, og det erfaringene fra dette prosjektet har vist, er at de fleste kvinnene som har deltatt, er i arbeidspraksis eller i utdanning nå. Nav Drammen har også lagt Jobbsjansen for kvinner inn i ordinær drift og ønsker å fortsette å tilby dette tiltaket på Fjell, og det innebærer også at de får bedre fasiliteter og lokaler.

Gjennom sluttevalueringen framkom det at denne satsingen på Fjell hadde vært veldig vellykket, med gode tiltak som har hatt stor betydning for befolkningen der, at organiseringen av prosjektet var god, og at det hadde vært kort vei mellom beslutningstakerne og prosjektlederne og de ulike leddene i organisasjonen.

Det var dette som lå bak det eksemplet jeg tenkte på i mitt forrige innlegg.

Jan Bøhler (Sp) []: Jeg er enig i det som er sagt her om å se på innretningen av tiltakene i områdesatsingene, noe særlig Fremskrittspartiet er inne på. Men det som er poenget med forslagene i dag, er nettopp at vi ser på innretningen, og at vi foreslår en bedre innretning mot det vi ser som en hovedutfordring i disse områdene, nemlig unge som faller utenfor og havner i forskjellige problemer. Det er litt for lite bare å si at man ønsker en evaluering. Det er det vi politikere pleier å si når vi ikke vet hva som skal gjøres, ikke har noen konkrete forslag – da vil vi ha en evaluering.

For min del har jeg i denne saken fulgt områdesatsingene og jobbet med dem siden 2006, og vi har fått gjort ganske mye fysisk når det gjelder opprusting, trygghet i uteområdene og sånt i disse bydelene. Men der vi står på stedet hvil, ikke har kommet lenger og faktisk har færre tiltak nå enn tidligere – fordi disse tiltakspengene fra Nav som vi har vært inne på, er kuttet ut for dem ned til 16 år – gjelder tiltak for unge som faller utenfor arbeidslivet, faller utenfor skolen og ikke har noe å gjøre. Det er en hovedkilde til at ungdomskriminaliteten dessverre har økt i disse områdene. Det må vi forstå alvoret i. Derfor er jeg også litt spørrende til hvorfor – hvis man vil gjøre noe fra Fremskrittspartiets side, som nevnt for Fjell i Drammen – ikke ser at det i hvert fall sikkert vil være en fordel at de ned til 16 år som faller ut av skolen, har mulighet til å komme inn på tiltak i Nav. Er det ikke enkelte punkter her man kunne stemt for, fordi det sikkert vil hjelpe – ikke bare gå inn for en evaluering?

Hvis man ser på budsjettet for i år, 2021, er det – hvis man med velvilje ser på penger som går til entreprenørskap og sånt – 13 mill. kr innenfor disse områdesatsingene som går til noe som har med arbeid å gjøre, altså 13 mill. kr av totaliteten, og det er for hele landet. Det blir altså altfor lite, så det jeg håper på, er at vi kan få en dreining i retning av tiltak for unge som faller utenfor, i kommende budsjetter og områdesatsinger.

Statsråden viser til praksisbrev når vi spør hva vi konkret har til disse ungdommene, men ifølge det svaret jeg fikk fra utredningsseksjonen på Stortinget i høst, er det 45 plasser i hele landet. Det er altså ikke noe svar til dem når det bare i ett boområde er 46,5 pst. av ungdommene som dropper ut. Det er ikke noe svar, og heller ikke det at man med tiltaksplasser liksom skal lokke dem ut av skolen ved å ha disse tiltaksplassene. Så vidt jeg husker var det beløpet de fikk da ordningen ble avskaffet i 2016, på 4 000 kr – om det var i uken, det var i hvert fall mer i lommepengestørrelse, altså et incentiv. Man var med på noe og hadde et visst incentiv, men det var ikke snakk om noen full lønn.

Jeg skulle gjerne ha spurt statsråden: Når det er 45 plasser i praksisbrevordningen, vil man satse på den videre, eller vil man kutte den ut? Regjeringen behandler jo nå et forslag om å legge ned denne ordningen, og da står vi igjen med ingenting.

Statsråd Nikolai Astrup []: Når det gjelder ordningen med praksisbrev, er det et toårig opplæringsløp på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene der en stor del av opplæringen foregår i bedrift. Det er ikke slik at antall plasser er begrenset, men ordningen er lite brukt. Hvorfor den er lite brukt, vet vi dessverre for lite om, og det er noe vi må gå nærmere inn i.

Men det er ikke den eneste ordningen vi har, heldigvis. Vi har også en ordning med lærekandidater som gir delkompetanse. Den er individuelt innrettet og kan også være et aktuelt tiltak.

Så til representantens mer generelle poeng: Det er slik at alt alltid kan bli bedre, men vi har akkurat fått en NOU om by- og levekårsutfordringer med en lang rekke forslag som vi nå skal gå inn i og se på om kan bidra til å forbedre resultatene fra områdesatsingen vår og arbeidet for bedre levekår.

Det er heldigvis noen lyspunkter, og det er at sammenligner vi oss med andre land, er det slik at de levekårsutsatte områdene i Norge ikke når opp til listen over levekårsutsatte områder i våre naboland. Det er noe vi skal ta med oss som positivt. Det betyr ikke at ting ikke kan bli bedre, det kan de helt åpenbart, og særlig må vi gjøre mer for å sørge for at de unge menneskene ikke faller fra og faller ut, men at vi fanger dem opp og gir dem en ny sjanse til å lykkes og realisere sitt potensial. Men det er likevel et lyspunkt at tross alt går det ganske bra i Norge på mange områder, noe som gjør at våre levekårsutsatte områder er langt bedre enn levekårsutsatte områder i våre naboland.

Så bare en liten visitt til representanten fra SV: Jeg opplever at representanten på mange måter sår tvil om regjeringens motivasjon. Det føler jeg blir uberettiget. Jeg mener at vi er minst like opptatt av å bekjempe fattigdom og forbedre levekår som representanten fra SV er. Men vi har altså andre typer svar i noen spørsmål enn det representanten har. Det er en ærlig sak, men gjennomgående synes det å virke som om representanten sår tvil om vår motivasjon og mener at vi ikke er opptatt av dette. Det mener jeg er en urimelig kritikk. Jeg mener også at gjennom vår regjeringstid er listen lang over målrettede satsinger for å hjelpe barn og unge som sliter, gi dem en bedre start på livet, men i noen spørsmål har vi ulik inngang, og det må være lov.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det er en stor forskjell på om man ønsker å øke inntektene og mulighetene til dem som har det aller dårligst, eller om man velger å bruke pengene på dem som er aller rikest. Man hever pisken og tar ytelser fra dem som har det vanskeligst, mens man har veldig liberale ordninger for dem som har mest. Under koronakrisen har man f.eks. ikke stilt ett krav til de aller rikeste om ikke å si opp folk. Det er mye nytale for tida – det er mye oljeboring for klima for tida. Når jeg skal se hva folk faktisk legger vekt på, holder jeg øynene på hvor pengene går hen. Jeg ser at det er stor forskjell på hva Høyre egentlig syns de har råd til når det «bærer i hælinga». Det hadde hjulpet mange av disse ungdommene og mange av disse utsatte bydelene hvis de familiene både hadde fått bedre råd og vi hadde gitt dem mye større muligheter, og om vi hadde brukt pengene på bedre sosiale sikkerhetsnett og sikret at det var mer velfungerende lokalsamfunn. Det er det det handler om.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg beklager å forlenge denne debatten, men jeg mener at den kritikken som representanten her fremfører, er feil og urimelig.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe til med å redusere forskjeller, er å sørge for at folk kommer i jobb. Den viktigste forskjellen i samfunnet er jo mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb. Det å bidra til at det skapes flere arbeidsplasser er derfor utrolig viktig. Det henger sammen med en skattepolitikk som gjør det attraktivt å skape arbeidsplasser i Norge, også blant norske små og mellomstore bedrifter. Det er ikke for å berike de rike, slik representanten fremstiller det, at vi har gjort det mer attraktivt å skape arbeidsplasser i Norge. Tvert imot: Hvis man tar pengene ut til privat forbruk, betaler man langt mer i skatt enn man gjorde da representanten fra SV styrte landet, mens hvis man lar pengene bli i bedriftene og skaper nye arbeidsplasser, kommer man bedre ut enn man gjorde før. Det mener jeg er en positiv ting.

Vi må satse på skole. Vi kan ikke risikere å få en skole der det er viktig å kunne gangetabellen, sa en annen SV-representant en gang – underforstått: Grunnleggende ferdigheter er ikke noe vi skal satse på. Vel, for oss er det motsatt. Vi må satse på grunnleggende ferdigheter for å gi barna en god start på livet. Det skiller kanskje SVs og Høyres skolepolitikk. For Høyre er skolepolitikken en viktig del av sosialpolitikken og en viktig del av arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller. Vi må ha et integreringsløft. Det har regjeringen lansert. Vi må inkludere flere i arbeidslivet. Vi har derfor lansert en inkluderingsdugnad. Vi har lansert en strategi mot barnefattigdom. Vi har lansert et fritidskort. Vi gjør en rekke tiltak. På noen områder er vi uenige med SV om hva som virker, og hva som ikke virker, men å betvile vår motivasjon og si at vi ikke er opptatt av å bekjempe fattigdom og å gi folk en god start på livet – det kjøper jeg ikke, jeg mener at det er urimelig. Det gjentas fra representanten gang på gang, nærmest i alle debatter, at det er slik det er. Vi må gjerne være uenige i sak, men la oss ikke betvile hverandres motivasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel