Anniken Huitfeldt (A) [13:08:35] (komiteens leder): I midten av desember 1957 var det i Oslo, som i dag, reiserestriksjoner. Men problemet den gangen var ikke en smittsom pandemi. Det var tåke. Statsminister Gerhardsen skulle til NATO-toppmøtet i Paris, og tåka lå så tett at han valgte å ta tog fra Østbanen hele veien til Europa.

På midten av 1950-tallet rådde det en viss optimisme etter Khrusjtsjovs maktovertakelse i Sovjet og hans oppgjør med forgjengeren Stalin. Optimismen ble slått tilbake av den sovjetiske innmarsjen i Ungarn november 1956. Forløpet til dette NATO-toppmøtet var også preget av det vi har markert i disse dager, nemlig Sputnik – det var Sputnik-sjokket som var noe av forløpet. Noen uker før statslederne møttes i Paris, hadde altså den første kunstige satellitten blitt skutt opp i bane rundt jorda. I forkant av toppmøtet hadde USA gitt Norge et tilbud, og det var å utplassere mellomdistanseraketter med kort varslingstid og rekkevidde til å nå Sovjetunionen fra Norge. Det var det amerikanske tilbudet.

Gerhardsens tale på dette toppmøtet vakte oppsikt. Selv skrev han flere år senere om denne talen at taleutkastet hans fra UD fulgte et gammelt mønster, og ber du gode diplomater skrive en tale, får du gjerne en tale som er preget av det – diplomatisk. Men denne gangen ønsket Gerhardsen noe mer – selv om det alltid er en fordel at talene er kvalitetssikret av diplomater, jeg vil understreke det. For Gerhardsen den gangen hadde et tydelig budskap. Han stadfestet norsk basepolitikk. Han sa nei til utplassering av atomvåpen på norsk jord, og han takket nei til tilbudet om mellomdistanseraketter i Norge.

Nøyaktig 30 år senere, bare uker etter Gerhardsens bortgang, 1987, skulle altså debatten om mellomdistanseraketter ende med INF-avtalen mellom USA og Sovjet og et forbud mot den typen destabiliserende våpen i Europa. Drøyt tre tiår senere opphørte INF-avtalen, i august 2019. I dag står vi igjen overfor risiko for et våpenkappløp i Europa med utplassering av mellomdistanseraketter både i øst og i vest.

Gerhardsen møtte motbør i Stortinget etter Paris-avtalen. Både Høyre og Senterpartiet uttrykte skepsis til statsministerens tale, men sikkerhetspolitikken ble allikevel knesatt og har vært videreført på tvers av skiftende regjeringer. Avskrekking gjennom kombinasjon av vårt nasjonale forsvar og NATO-alliansen, beroligelse gjennom base- og atompolitikken – det er kjernen i norsk sikkerhetspolitikk. Siden 1957 har Norge i praksis hatt et nasjonalt atomvåpenforbud: Ingen kjernevåpen på norsk jord.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne den nye internasjonale atomvåpentraktaten uten at det reduserer vår mulighet for både innflytelse og beskyttelse, som vi er så avhengige av. Norges rolle i nedrustningspolitikken må være som en brobygger, med utgangspunkt i at vi har vært NATO-medlem helt siden alliansen ble grunnlagt i 1949.

På nedrustningsfeltet er det behov for de mulighetene som Norge kan utrette. Jeg la merke til at utenriksministeren trakk fram arbeidet for å verifisere atomnedrustning i sin tale. Det synes jeg er bra, og det er en videreføring av det norsk-russiske samarbeidet som daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre, tok initiativ til i 2007. Det er bra at vi kan stå sammen om dette.

La meg nå på slutten av denne perioden takke utenriksministeren for en god redegjørelse og for et godt samarbeid gjennom en stortingsperiode. På vegne av Stortinget og komiteen vil jeg takke utenriksministeren for det gode og nære samarbeidet vi har hatt, og de gode diskusjonene vi har hatt.

Koronapandemien er fremdeles det overskyggende temaet i norsk og internasjonal politikk. Da pandemien i fjor spredte seg til alle verdens kontinenter, mistet millioner av mennesker i land uten annet sikkerhetsnett enn familien sin, livsgrunnlaget over natta. Mange barn vil ikke komme tilbake til skolen, og FN har anslått at 11 millioner jenter vil måtte slutte på skolen på grunn av pandemien. Framgangen innenfor likestilling er altså satt flere år tilbake. Verden vil trenge en global dugnad for å ta igjen det tapte. Den dugnaden må Norge delta i.

Pandemien har, som utenriksministeren har påpekt i sin redegjørelse, vært et forstørrelsesglass for å vise hva som fungerer i det internasjonale samarbeidet, og hvor det internasjonale samarbeidet kommer til kort. Ja, FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner har vesentlige svakheter og mangler, men Norge var med på å grunnlegge mange av disse organisasjonene, og da må vi ta ansvar for både å forbedre dem og å forsvare dem. Hovedmålet for norsk utenrikspolitikk må være å ivareta norske interesser og norske verdier. Ja, vi setter Norge først, men det gjør svært ofte at vi også er best tjent med internasjonalt forpliktende samarbeid med andre land. Det er Norges egeninteresse. Derfor er det ingen motsetning mellom Norge først og et forpliktende internasjonalt samarbeid. De henger sammen. Alternativet er at den sterkestes rett får rå.

Skulle det bli regjeringsskifte til høsten, kan jeg på vegne av Arbeiderpartiet allerede nå varsle at det ikke blir noen dramatiske kursendringer for norsk utenrikspolitikk. Det er på sett og vis en fordel for et land som Norge. Vi vil videreføre hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk slik de har blitt utmeislet av Arbeiderparti-regjeringer etter annen verdenskrig også: folkeretten, FN, NATO-alliansen og EØS-avtalen. Her deler jeg utenriksministerens hovedlinje i hennes redegjørelse, for i møte med en mer urolig og uforutsigbar verden er ikke en mer uforutsigbar utenrikspolitikk et fornuftig svar.

Men i møte med en verden i raske endringer vil det være behov for kursjusteringer. Norsk utenrikspolitikk trenger flere bein å stå på. Rivaliseringen mellom stormaktene tiltar, og for å ivareta norske interesser må vi evne å balansere, navigere klokt og bygge nye allianser. Arbeiderpartiet vil føre norsk utenrikspolitikk for et tryggere, mer rettferdig og en grønnere verden. Selv midt oppe i pandemien og i klimaendringene må det også reflekteres i norsk utenrikspolitikk.

Det går mange røde tråder fra NATO-toppmøtet i 1957 fram til i dag. I Paris-avtalen stadfestet Einar Gerhardsen norsk basepolitikk, grunnlegging av det som var Norges politikk, at det ikke skulle stasjoneres fremmede stridskrefter på vårt territorium, så lenge vi ikke var truet eller utsatt for angrep. Det var norsk basepolitikk.

Regjeringa har nå framforhandlet en ny forsvarsavtale med USA. Fra Arbeiderpartiets side er vi for at våre allierte trener og øver i Norge, i norsk geografi, i norsk klima, sammen med norske styrker, og vi er for at denne aktiviteten skjer i ordnede former, basert på et oppdatert avtaleverk. Det er videreføring av det som er hovedlinjen i norsk sikkerhetspolitikk. USA er Norges viktigste allierte, vi er et atlantisk land, men vi trenger også flere bein å stå på. Det er behov for å tenke nytt om gamle samarbeidspartnere, og jeg mener at det ligger et veldig uutnyttet potensial i det nordiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet som et supplement til NATO-samarbeidet.

Vi sier gjerne at vi må unngå at sikkerhetspolitiske kriser blir for store for Norge, men for små for NATO. Å bruke nordisk samarbeid for å tette dette gapet er et av flere konsepter vi må arbeide videre med for å hegne om vår trygghet og vår sikkerhet også på 2020-tallet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:18:00] (ordfører for sak nr. 5): La meg aller først gratulere Iran med en fantastisk utnevnelse til FNs råd for kvinners rettigheter. Det viser vel egentlig FNs sanne ansikt. Det var altså fire vestlige land som stemte for dette, så da kan man jo lure på hvor disse landene får sin intensjon og motivasjon for å sitte i FN.

Jeg vil også takke utenriksministeren for en lang og grundig redegjørelse.

Jeg vil starte der utenriksministeren startet, med covid-19-pandemien. Utenriksministeren poengterte at pandemien på sett og vis fungerte som et forstørrelsesglass, som viser hva som fungerer i det internasjonale samarbeidet, og hvor man kommer til kort. Det kan også sies slik: Det viser hvilke land som har god beredskap, og hvilke land som har fungerende systemer. Det viser oss hvilke land vi særlig kan lære av. Det viser også at når alt kommer til alt, er det nasjonalstatene som er de handlekraftige enhetene, som kjøper opp og distribuerer vaksiner til befolkningen.

Vaksinenasjonalisme blir det gjerne kalt. Det er ikke ment som en kompliment, men faktum er at når rikere land kjøper inn medisiner til en høy pris, finansierer dette økt produksjonskapasitet og videre utvikling av vaksinene. Vaksinenasjonalistene er betalingsvillige og tar risiko. Resultatet er at produksjonen øker, og at verden får tilgang til flere vaksiner. Prisen går også gjerne ned når tilbudet økes. Det betyr at fattige land kan få råd til å kjøpe vaksinene.

Til tross for koronapandemien er de underliggende konfliktstrukturene i det internasjonale samfunnet tydelige. Man må gjerne lure seg selv og tro at det vi opplever, er «end of history», og at fremtiden ikke vil oppleve store omveltninger, verken i samfunn, politisk, i styringsform eller i økonomi. Dessverre er det det motsatte vi opplever.

De som vil se, ser tydelige «clash of civilizations», hvor stor befolkningsvekst i muslimske land kombinert med en sterk økonomisk vekst i Asia vil skape en ny verdensorden. Demokratiets kraft svekkes, og Vestens globale innflytelse er på retur. Verken Norge eller våre nærmeste allierte ønsker å adressere det makropolitiske bildet, delvis fordi det er ubehagelig, men også fordi vi står maktesløse mot store globale trender.

Alle kulturer har én ting til felles, og det er at de forsvant. Det samme vil skje med vår sivilisasjon. Det er ingen naturlov som sier at den vestlige sivilisasjonen skal fortsette sitt hegemoni. Det er ingen naturlov som sier at den globale strukturen som vokste frem under vestlig imperialisme, og siden gjennom internasjonale organisasjoner og utvikling av folkeretten og menneskerettighetene, skal holde frem. Fra tid til annen vil det komme utfordrere som enten vil ødelegge systemet, endre det fra innsiden eller bli integrert.

Kina er en utfordrer, og dette blir tydeligere anerkjent. John Bolton, tidligere sikkerhetspolitisk rådgiver i USA, mener at Kina er en eksistensiell trussel mot de vestlige demokratiene. Bolton er som kjent en hauk, men den nye administrasjonen i USA følger i praksis den samme linjen. Utenriksminister Blinken bruker svært sterke ord når han sier at Kina begår folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Kina har globale ambisjoner. Det er naturlig for en stormakt å ønske en ekspansjon av sin interessesfære. Det er naturlig at Kina søker mer makt – økonomisk, politisk og militært.

Hva skal Norge gjøre i denne situasjonen? Fremskrittspartiet er tilhengere av frihandel og ønsker i prinsippet en frihandelsavtale med Kina velkommen. Vi har heller ikke noe ønske om å havne i fryseboksen igjen, men ønsker å bygge videre på et konstruktivt forhold til Kina. Samtidig må vi være veldig tydelige på å sette grenser og hegne om våre interesser. Derfor er vedtaket vi gjorde i forbindelse med behandlingen av nordområdemeldingen, viktig. Her sa vi tydelig fra at Norge må sikre norsk eierskap av kritisk infrastruktur og eiendom og ha kontroll over naturressursene i nordområdene, Norges viktigste strategiske ansvarsområde.

Det er også viktig å bygge sterke allianser og samhold med våre vestlige allierte. Vi må sammen sikre viktige verdikjeder, f.eks. når det gjelder produksjon av medisiner og teknologi. Det er viktig å sikre tilgang til mineralforekomster og andre ressurser, som kan være sårbare hvis konfliktnivået øker. Kanskje vi heller må bygge regionale verdikjeder og ikke globale. Og vi må gjøre det velgerne har satt oss til å gjøre: Vi må sikre norske interesser og sette vårt eget land først.

Norge forsøker å gjøre seg relevant. Utenriksministeren viser til bistand, klima og nasjonal innsats for konfliktløsning, men på ingen av disse områdene har Norges bidrag nevneverdig effekt, og globalt er de helt betydningsløse. Tross rekordstor bistand blir det stadig flere fattige, og befolkningsveksten i fattige land er enorm. I kampen mot den klimatiske katastrofen er nær all innsats for å begrense klimautslipp overlatt til velutviklede demokratier. Store utslippsnasjoner slipper unna og tillater sågar å øke sine utslipp.

Vi ynder å fremstille vårt land som en fredsnasjon, et land som reiser rundt og engasjerer seg i ulike konflikter overalt på jordkloden, et reisende fredsdiplomatiets korps. Dessverre lykkes vi ikke. Kreftene vi kjemper imot, er langt sterkere enn de rasjonelle og demokratiske ideene vi kan bidra med. Konfliktene har dype røtter og er for omfattende. Kompromisser verken søkes eller aksepteres. Verdslig, vestlig demokratisk tankegang er fremmed.

Jeg betviler ikke at Norges intensjoner og ambisjoner er de aller beste, men de er dessverre et spark i løse luften. Vårt engasjement krever et stort diplomati og et omfattende samarbeid med sivile organisasjoner – organisasjoner som ønsker det beste, men som ikke er basert på frivillighet. De er lønnet av det offentlige – et sammensurium av offentlige aktører og sentrale politiske eks-aktører.

Jeg vil bruke de siste minuttene av mitt innlegg til å ta opp noen saker om de interne rutinene i Utenriksdepartementet, slik disse har kommet frem i mediene de siste ukene. Særlig Dagens Næringsliv har vært aktive og tatt sitt samfunnsoppdrag seriøst. All ære til Dagens Næringsliv. Til tross for relativt dramatiske avsløringer om sammenblanding av roller og kontakter har de øvrige mediene i stor grad latt disse ligge. Jeg har blitt kontaktet av flere med lang erfaring i utenrikstjenesten, både i FN og i UD, som har ønsket å fortelle meg sin historie. Felles for disse er at de har oppfattet Fremskrittspartiet som det eneste partiet som ikke er involvert.

Flere spør seg hvorfor ikke mislighetene har ført til politianmeldelse eller granskning fra Riksrevisjonen. Man kan spørre seg hvilke vurderinger sentrale medieaktører som NRK og TV 2 har gjort. For meg handler disse avsløringene om sikkerhetspolitikk, potensiell korrupsjon og hensynet til rikets sikkerhet, og de er derfor noe mer enn interne personalsaker.

Den første store saken som fikk oppmerksomhet, var Terje Rød-Larsens mange hatter i norsk diplomati. Rød-Larsen har i årevis bedrevet sin egen diplomatiske praksis med vekslende støtte fra UD og FN. Øystein Steiro foretok for en tid tilbake en gjennomgang av Norges diplomatiske engasjement. Artikkelen sto i Klassekampen. I avisen viste han til at utenlandske diplomater omtaler Norge som verdens største NGO. Jagland, Bondevik og Stoltenberg presenterte Norge som en humanitær stormakt og fredsmegler. Ideene etablerte seg etter hvert også i Høyre, og hos statsminister Erna Solberg og utenriksministeren, som vi har her i dag. Mange har antydet at Norge kjøpte seg en plass i Sikkerhetsrådet, meg selv inkludert.

Steiro skriver at den såkalte engasjementspolitikken de siste tretti årene har kostet norske skattebetalere vanvittige beløp. Resultatene har vært særdeles magre, bortsett fra et inflatert selvbilde i det snevre, hjemlige utenrikspolitiske miljøet i Oslo. Dette reflekteres i det jeg sa innledningsvis.

Flere av våre ledende rikspolitikere har fått lukrative internasjonale retrettstillinger. Det får man ikke for sine blå øynes skyld, men mer sannsynlig fordi man er raus med skattebetalernes penger. Det gjelder også flere i det øverste embetsverket i UD og ved Statsministerens kontor samt direktørene i de voksende bistands- og fredsorganisasjonene. De har kunnet bygge karrierer og i noen tilfeller betydelige personlige formuer gjennom sin posisjon som internasjonale distributører av våre felles skattepenger. Så langt Steiro senior.

Jeg har ikke tid til å gå innom alle steg på veien, heller ikke alle aktørene som bidro til utviklingen, men resultatet er interessant. Oslo-prosessen ble startet opp som et privat initiativ uten forankring verken i storting eller i embetsverk. Den ga Mona Juul en rask karriere i UD og startet Terje Rød-Larsens liv på røde løpere i FN, inkludert eget teaterstykke på Broadway. Rød-Larsen bedrev sitt eget fredsløp, men det ble ingen fred i Midtøsten.

Det som til å begynne med var et Arbeiderparti-privilegium, ble etter hvert en kilde til internasjonal suksess for politikere og embetsmenn fra flere partier, først og fremst fra Arbeiderpartiet, men siden fra Høyre og også fra Kristelig Folkeparti og SV. Slik jeg ser det, er dette årsaken til den manglende interessen for å rydde opp og ansvarliggjøre de involverte.

Felles for alle større fredsprosjekter Norge har engasjert seg i, er at de har vært ledsaget av betydelige pengebeløp til ulike aktører i prosessene. Rød-Larsen ble en av aktørene i Jaglands «Det norske hus». Før den tid var han visegeneralsekretær i FN. Etter rekordkort tid som planleggingsminister, en post han måtte gå fra, fikk han anledning til å reise tilbake til stillingen som Norges utsendte og visegeneralsekretær i FN.

I 1999 fikk ekteparet Juul/Rød-Larsen en fredspris fra Shimon Peres-senteret på 50 000 dollar hver. De unnlot å rapportere den til UD. Den ble ikke oppgitt til skattemyndighetene, men det fikk ingen karrieremessige konsekvenser. Mona Juul ble utnevnt til statssekretær i Stoltenberg-regjeringen i 2000, og i 2001 ble hun utnevnt til ambassadør i Tel Aviv. Mona Juul ble senere av Børge Brende utnevnt til ambassadør i London, det var i 2014, og av dagens utenriksminister til FN-ambassadør i 2019, hvor hun nå sitter som Norges representant i Sikkerhetsrådet.

I 2020 måtte Rød-Larsen gå fra styrevervet i International Peace Institute, et verv som ga ham et skyhøyt honorar. Han ønsket for øvrig ikke å redegjøre for bakgrunnen for det private lånet på 130 000 dollar han inngikk med den overgrepsdømte Jeffrey Epstein.

Det etterlatte inntrykket er at UD beskytter sine egne, for én dag kan behovet snus. «You scratch my back, I’ll scratch yours» – nettverk, elitesirkulasjon og personlige hestehandler på tvers av partigrensene. Ikke minst dreier det seg om økonomi. I stikkords form kan jeg nevne, uten at jeg skal gå i detaljer om det, Kongo, Wennesland, Joshua French, Øyen, Gertler. Jeg kan også nevne Wenneslands brev til diamanthandler Dan Gertler, et brev hvis innhold ennå ikke er kjent. Heller ikke Wennesland ønsker å fortelle offentligheten om det, og man kan spørre seg hvorfor brevet ble skrevet. Offentligheten trenger flere svar.

Jeg vil nå som saksordfører i sak nr. 5 – litt underlig å slå sammen disse to sakene – si noen ord om hva som var felles for disse internasjonale delegasjonene og organisasjonene i 2020.

Menneskerettigheter og demokratiutvikling står sentralt i flere av parlamentarikerforsamlingene. I PACE er dette den overordnede tematikken, likesom det inngår i kjernen av organisasjonens virke for OSSE PA og IPU. Sikkerhetspolitikk er en fellesnevner for NATO PA og OSSE PA, Kinas fremvekst og geopolitiske konsekvenser av dette. Stormaktsrivalisering mellom Kina og USA har vært aktuelle tema for bl.a. NATO PA, ASEP/ AIPA og den arktiske delegasjonen. De handelspolitiske konsekvensene av dette har stått sentralt for EØS/EFTA og ASEP/AIPA. Vi har vært opptatt av utviklingen i WTO og hvordan både pandemi og vedvarende stormaktsrivalisering har påvirket et multilateralt handelssystem under sterkt press og forholdet mellom USA og Kina og Asia og EU. Utviklingen i nordområdene, særlig konsekvensene av klimaendringene, har vært drøftet i den arktiske delegasjonen og i OSSE PA. Det oppleves økt internasjonal politisk interesse for Arktis og nordområdene.

Komiteen viser til at parlamentarikerforsamlingene som følge av pandemien har måttet gå over til møter på digitale plattformer, og komiteen ser frem til at fysiske møter tas opp igjen. Det vil gjøre det lettere for delegasjonens medlemmer å ha uformell kontakt og opprettholde nettverk for å kunne ta initiativ, utøve påvirkning og få informasjon. Komiteen mener det er svært viktig å opprettholde fora for interparlamentarisk samarbeid i en tid med politiske spenninger, og at deltakelse i slike fora bidrar til å opprettholde dialog og økt forståelse og samhandling mellom nasjonene.

Michael Tetzschner (H) [13:31:38]: Jeg tror jeg vil begynne med en henvisning til det foregående innlegget, for jeg ble litt i stuss over hvilken sak som ble omtalt. Det var et bukkeritt gjennom i og for seg interessante, oppskakende og utdypende presseoppslag de siste årene, men det vi skal behandle i dag, er jo utenriksministerens redegjørelse. Så ser jeg at på grunn av de sammenslåtte sakene er forrige taler også saksordfører, men jeg er fortsatt ikke i stand til å få tak i hvilken sak min ærede medrepresentant er saksordfører for. For det kan vel ikke ha vært alle disse personangrepene som ligger i innstillingen fra komiteen.

Jeg vil derfor tilbake til et mer konstruktivt hovedspor og takke utenriksministeren for en perspektivrik og bred redegjørelse. Det demokratiske Tsjekkoslovakias første president – det var før oppdelingen – for den første demokratiske regjering og konstitusjon etter Sovjetunionens oppløsing, nemlig president Vaclav Havel, sa veldig klokt at den stat som undertrykker egne borgere, også vil være en konstant fare for sine naboland.

Russlands endring av landegrenser i Europa ved hjelp av makt har endret det sikkerhetspolitiske bildet i Europa. Men anneksjonen av Krim i 2014 kom ikke uten forvarsler. Landet hadde allerede vært involvert – direkte eller indirekte – i militære konflikter med flere av sine naboland. Parallelt med eksterne forsøk på destabilisering av selvstendige, nylig suverene stater, ikke bare i deres umiddelbare nærhet, men også gjennom systematisk innblanding i vestlige demokratiers valg, har man opprettholdt og økt trykket mot egen befolkning.

Vi kunne i dag våkne opp til internasjonale nyhetsmediers rapport om at det i går ble arrestert 1 700 som demonstrerte mot behandlingen av den opposisjonelle Aleksej Navalnyj. Etter å ha overlevd et statsregissert giftmord er han ved tilbakekomst etter sykehusbehandling i Tyskland blitt sendt i fengsel etter en parodisk prosess. Navalnyj er blitt et symbol på ikke bare undertrykkelse av alternative politiske synspunkter slik de kommer til uttrykk gjennom organiserte partier, men også på at det i det hele tatt er livsfarlig å ytre seg om den herskende elites maktmisbruk og korrupsjon. Derfor er det ikke å blande seg inn i interne forhold når vi krever øyeblikkelig løslatelse av Navalnyj og alle andre som er kastet i fengsel som ledd i en politisk undertrykkelse.

Våre historiske erfaringer tilsier at et regime som Putins ikke vil gi fra seg makten frivillig. Spørsmålet er hvor mye lidelse det russiske folk skal gjennomleve før det skjer, og ikke minst hva vi kan vente oss av utenrikspolitiske eksperimenter før vi kommer dit.

Det er en økende uro over at Russland igjen vil engasjere seg direkte i Ukraina, slik de gjorde med Krim i 2014. Luftbårne tropper, angrepshelikoptre, rekognoseringsdroner. Satellittbilder offentliggjort i The Wall Street Journal for en uke siden, 16. april, viser et stort antall Su-30 kampfly oppstilt i Krim. Samtidig pågår det en hittil usett styrkeoppladning ved grensen til Ukraina som nærmer seg 120 000, uten at det er satt som noe tak.

Vi vet ikke hvor dette ender, men vi er ikke garantert at Russland vil begrense seg til intimiderende adferd overfor fredelige naboer for å erstatte tapt internasjonal anseelse med frykt.

Russland representerer den største sikkerhetspolitiske risikofaktor for Europa i vår tid. Den må møtes med maksimalt samhold mellom demokratiske land. Norge har siden annen verdenskrig vært dypt forankret i den atlantiske forsvarsalliansen NATO. Samtidig har utviklingen av NATO med tiden også blitt den eneste troverdige alliansen for de europeiske land, hvorav EU-landene og Storbritannia bidrar med politisk tyngde og, især sistnevnte, også med egne kapasiteter. Det er i dette bildet vi må se det positive i at de ytre forhold har fremmet et større samarbeid mellom de nordiske land, internt i Norden, men også NATO-landene i Europa og USA, med NATO-vedtaket og Wales-erklæringen. Etter presidentskiftet i USA ser man allerede at man vinner over de splittelsestendenser som viste seg, uten at USA på noe tidspunkt har trukket seg tilbake fra sine allierte i Europa. Jeg tror at det også er en viktig lærdom. Samholdet om NATO, alliansen med USA og en sterkere europeisk forståelse for å ta et større ansvar for egen sikkerhet – dette samholdet er slitesterkt på tross av forbigående splittelsesforsøk eller prosaiske uenigheter.

Det er også på tide, etter mitt skjønn, å reise som et tema hvor langt utviklingen i Russland kan gå uten at det får konsekvenser for landets medlemskap i Europarådet. Hvor lenge kan man ignorere Menneskerettsdomstolens avgjørelser uten at det går ut over domstolens troverdighet som håndhevelsesorgan for Den europeiske menneskerettskonvensjon? Dette spørsmålet må reises av flere land, samordnet, med tanke på en frist for etterlevelse av dommer og med tanke på konsekvenser hvis det ikke skjer. Norge bør være ett av disse landene.

For Norge, som et lite land, finnes det i en utrygg verden ikke noe annet alternativ til å hevde egen suverenitet enn å samarbeide tettest med våre venner, våre naboer og i en allianse som deler grunnleggende verdier. Men nettopp når vi vektlegger fellesskap så sterkt som en norsk interesse, er det selvmotsigende at vi ikke med full kraft kan ta del i det politiske samarbeid i vår verdensdel. Vi har et økonomisk medlemskap i EU gjennom EØS-avtalen, som langt på vei ivaretar våre eksportmuligheter og dermed det meste av vår velstand. Vi som er glad i det nordiske samarbeidet, ser også at vi går glipp av dypere integrering i Norden når Finland, Sverige og Danmark er med i EU og vi ikke er det. Med all respekt for alt annet internasjonalt samarbeid – vi kunne vært med på å påvirke utviklingen av europeisk politikk i dens utforming i en mer nordisk retning hvis vi hadde tatt del, og hvis vi hadde ønsket det.

Våre nordiske naboland har ytret bekymring for fullføring av gassledningen Nord Stream 2, som etableres som et alternativ for russisk gass, slik at den ikke lenger behøver å gå over Ukraina og dermed bidra til Ukrainas statsinntekter. Et europeisk samarbeid for å dekke et eget energibehov burde vært drevet frem med større kraft fordi dette har en sikkerhetspolitisk side i tillegg til en miljømessig. Her kunne Norge også spille en større rolle, men mulighetene er ikke uttømt, og de ligger der fortsatt.

Dette er den siste utenrikspolitiske redegjørelse før stortingsvalget. Bortsett fra noe ustøhet om NATO-medlemskapets forpliktelser, betydningen av dobbeltvedtaket i 1980-årene, noe som går på solidaritet, og stadig vektlegging av de mindre forpliktende delene av NATO-samarbeidet har Arbeiderpartiet, når alt kommer til alt, vært et troverdig parti når det gjelder den atlantiske forsvarsalliansen. Likevel ser det ut til at en eventuell annen regjering vil måtte støtte seg på to partier som er imot NATO, og tre som vil avvikle EØS-avtalen. Vi må vel også legge til grunn at Arbeiderpartiet har en varig svekket stilling, og da vil de kreftene som vil svekke det vestlige forsvarsfellesskap og stenge våre bedrifters adgang til det indre marked i EU, styrke seg i et slikt sprikende regjeringsfellesskap, i eller utenfor selve regjeringen.

Med en EØS-avtale ute av kraft eller svekket vil også den tilgangen vi har hatt til andre av EUs programmer, langt utover det som følger av en nitid lesning av EØS-avtalen, være i fare. Her bør vi studere nærmere de overraskende erfaringene som britene gjorde seg da de forlot EU-samarbeidet, ved at man jo avdekket samarbeid som var utviklet på andre områder enn det de tok avstand fra, og som de hadde tatt for gitt, f.eks. tilgang på samme informasjonssystemer for å bekjempe internasjonal kriminalitet eller rettsforfølge kriminalitet over landegrensene.

Også fra et utenriks- og sikkerhetspolitisk synspunkt er det flertallet som avtegner seg som en mulighet etter valget, ikke et trygt valg for Norge. Men velgerne skal heldigvis si noe om dette.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:41:46]: Eg vil starte med å takke utanriksministeren for ei god og ryddig utgreiing, og eg vil også slutte meg til leiaren sine gode ord om samarbeidet dei åra ho har vore utanriksminister. Det har vore prega av ryddigheit og skikkeleg politisk handverk.

Eg er samd med utanriksministren i at kvar norske regjering bør byggje ein solid utanriks- og sikkerheitspolitikk, som kan tole overraskande vendingar, og som kan stå seg over tid. Me ser at når ulike kriser rammar oss, er me sånn passe budde på å takle dei, og den neste krisa er heilt sikkert ikkje slik som denne. Det har me jo sett, anten det gjaldt tvillingtårna i New York som vart bomba, eller det gjaldt finanskrisa eller den pandemien me no er midt oppe i. Det er vanskeleg å vere godt budd.

Senterpartiet ser med stor uro på stormaktsrivaliseringa som har gått føre seg, og som går føre seg i stadig større grad og pregar våre nærområde, spesielt i nord. Me ser faretruande signal frå naboen vår i aust, og situasjonen som no er i og kring Ukraina, er svært uheldig, for å seie det mildt. Me ser også eit stadig meir aktivt Kina. Dette er ei utvikling som sjølvsagt ikkje er i Noreg sine interesser, og ei utvikling som må takast på stort alvor. Noreg må både jobbe kontinuerleg med å roe og avskrekke vår nabo i aust og byggje opp nasjonale kapasitetar og forsvarsevne parallelt med det.

Noreg må også, i den grad det er mogleg, ha ein dialog med Kina og prøve som eit lite land, men med eiga stemme å arbeide der me kan for å skape fred, for å fremje avspenning. Noreg har hatt ei rolle i slike situasjonar før og har truverdigheit til å vere ein stabil og trygg samarbeidspartnar og ein samtalepartnar, som trass i vår vesle størrelse, vert lytta til.

I utgreiinga viste utanriksministeren til at forsvaret av Noreg skjer langs ei hovudlinje – den nasjonale forsvarsevna, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkingar frå nære allierte som USA. I den nye langtidsplanen frå regjeringa vart det lagt vesentleg større fokus på bilateral støtte og forsterkingar frå nære allierte enn i tidlegare langtidsplanar.

Senterpartiet er uroa over denne ansvarsforskyvinga i norsk forsvarspolitikk. Norsk nærvær er viktig. Det er ein viktig del av sikkerheitspolitikken vår, og det er ein viktig verdi at Noreg er NATO i nord. Det vil også kunne bidra til lågare spenningsnivå. Senterpartiet meiner det er eit stort behov for å styrkje det nasjonale forsvaret raskt, og er skuffa over at høgreregjeringa har valt ein politikk som skyv stadig meir ansvar for norsk forsvarsberedskap over på allierte. Det gir ikkje tryggleik for det norske terskelforsvaret. Den nyleg inngåtte avtalen med USA syner vel også at meir av forsvars- og sikkerheitspolitikken vert outsourca.

Senterpartiet vil også understreke kor viktig norsk eigarskap og kontroll er, spesielt i våre nordområde. Me har tidlegare denne veka vore gjennom ei høyring om Bergen Engines-saka, som til dei grader har synleggjort kor skadeleg det vil kunne vere for norske interesser om teknologi og eigarskap fell i feil hender. Som det går fram av PST si trusselvurdering for 2021, er det russiske og kinesiske tenester som utgjer det største trugsmålet. Senterpartiet er glad for at me i nordområdemeldinga klarte å sikre fleirtal for forslaget om at regjeringa skal syte for norsk eigarskap av kritisk infrastruktur og eigedom, og nasjonal kontroll over naturresursar i nordområda. Det er eit svært viktig vedtak som vart gjort, trass i regjeringspartia sine haldningar.

Den sikkerheitspolitiske utviklinga kjem til å prege våre val og prioriteringar i utanrikspolitikken dei neste åra. I lys av dagens sikkerheitspolitiske situasjon, med eit stadig kaldare forhold mellom aust og vest, er det ikkje forsvarleg å eksperimentere med dei sikkerheitspolitiske rammene Noreg har. Me må stå saman med våre allierte i NATO og ikkje byggje parallelle strukturar.

Senterpartiet har hatt og har ei kritisk haldning til EUs oppbygging av eit eige forsvarssystem. Samarbeid i Europa er bra, men utviklinga på forsvarssida i EU er knapt positiv. Det vert stadig ei utviding av program og tiltak, og det kostar. Dette skal gjerast innanfor den ramma som dei ulike landa har til forsvar, og då vert det mindre til andre oppgåver. Frankrike er den største pådrivaren. President Macron har uttala at Frankrike er villig til å dele sine resursar innan atomforsvar med andre land i Europa.

Eg er redd EU sitt parallelle løp innan forsvar ikkje vil styrkje tryggleiken i Europa, men gjere politikken meir fragmentert. NATO har vore verdas mest suksessfulle forsvarsallianse, og for Noreg er det ikkje godt nytt dersom NATO vert svekt som følgje av Frankrike sitt ønskje om ein allianse der dei sit i førarsetet. Noreg er avhengig av USA og Storbritannia som gode allierte. Me har eit historisk samarbeid. Det skal me halde fram med, og ingen av dei landa er medlem i EU.

Utviklinga kring atomvåpen i verda i dag går i feil retning. Iran si avgjerd om oppriking av uran opp mot 60 pst. er eit svært urovekkjande steg i feil retning. Det er også urovekkjande at Storbritannia startar opprusting. Senterpartiet meiner at Noreg må vere ein endå sterkare pådrivar i det internasjonale samfunnet for nedrustingsarbeid enn denne regjeringa har teke til orde for så langt. Kanskje ser me ei endring no.

Det er ikkje i Noreg si interesse med nye våpenkappløp. Dersom regjeringa hadde hatt eit meir positivt syn på å slutte Noreg til FN sitt initiativ om å forby atomvåpen, kunne også den alliansen vore ei viktig plattform for å arbeide mot opprusting og for nedrusting.

I si utgreiing på måndag sa utanriksministeren at pandemien er ei helsekrise, men at han også har utløyst ei sosial og økonomisk krise. Det forsterkar andre kriser og får konsekvensar for bl.a. matsikkerheit og fattigdom, som igjen gir auka risiko for konflikt og ustabilitet. Eg er samd med utanriksministeren i det. Pandemien har vore og er ei krise i vestlege land, men i mange av verdas fattigaste land er pandemien ein katastrofe. FN varslar at koronapandemien kan doble talet på menneske i akutt svolt. Senterpartiet meiner at dersom matsikkerheita ikkje vert sikra, er det nyttelaust å drive annan bistand. Svolt er verdas største helseproblem, og det vil fortsetje å auke.

Etter fleire tiår med gradvis nedgang har det sidan 2014 vore ein auke i talet på menneske som lever med vedvarande matusikkerheit og kronisk svolt. I 2019 var det 690 millionar menneske som opplevde dagleg svolt. Ifølgje David Beasley, leiaren i Verdas matvareprogram, vil det kome ytterlegare 270 millionar svoltne til etter koronaepidemien. Det verste er at det finst nok mat til alle, om fordelinga hadde vore meir rettferdig.

Ei rekkje store og seriøse studiar dei siste åra har stadfesta at støtte til landbruket i fattige land er det viktigaste ein kan gjere for å nedkjempe svolt, fattigdom, klimaendringar og naturtap. Studien Ceres2030 er ein leiande studie på feltet. Studien har sidan 2016 gått gjennom fleire hundre tusen artiklar og rapportar frå dei 20 siste åra for å finne ut korleis verda mest effektivt kan utrydde svolt og ekstrem fattigdom innan 2030, som er målsetjinga, og kva det vil koste. Konklusjonen er at om dei rike landa doblar støtta si til verdas 500 millionar småbønder, slik at dei kan doble matproduksjonen sin, og landa gjer det same, kan ein kome svært nær å få slutt på ekstrem fattigdom og svolt og samstundes takle klima- og naturkriser som råkar verdas fattigaste hardt.

Klimaendringar, svolt, konflikt og sikkerheitspolitikk har ein direkte samanheng. Konflikt leier til mangel på mat, og motsett: Mangel på mat kan føre til konflikt. Matmangelen kan forverre eksisterande sosiale spenningar, fyre opp under misnøye og frustrasjon og gi grobotn til ekstremistgrupper. Senterpartiet meiner Noreg må ha fokus på dei grunnleggjande tinga i utanrikspolitikken. Klimatilpassing og støtte til klimasmart matproduksjon i fattige land er ein god plass å starte, og slik sett er det spennande at Noreg skal leie arbeidsgruppa som nettopp skal arbeide med klimatilpassing og sikkerheit det neste året.

Petter Eide (SV) [14:21:51]: Aller først vil jeg takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Jeg synes faktisk den var god. Jeg synes også utenriksministeren gjennom disse årene har hatt et veldig saklig og kunnskapsorientert møte med Stortinget, og også med stor respekt for dem som kanskje er uenig med henne i noen synspunkter.

Så vil jeg ta avstand fra representanten Christian Tybring-Gjeddes innlegg i sted og hans harselering både av diplomatkorpset og for så vidt også bistandsbransjen, som jeg selv har vært en del av og ledet i mange år. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i en rekke av de tingene som han tok opp.

Utenrikspolitikkens mål er jo som punkt nummer én å tjene norske interesser, men ikke bare det; utenrikspolitikkens mål er også å være verdibasert, solidarisk, idealistisk og å styrke menneskerettighetene og folkeretten. Disse målene henger til en viss grad sammen. Det kan være i norsk interesse å være idealistisk og verdibasert, men det kan også være slik at man i noen saker ikke skal skjele til norske interesser før man tar utenrikspolitiske valg, nettopp fordi hensynet til befolkningen i andre land kan være viktigere enn de norske interessene. SV mener at hvis disse målene står imot hverandre, må man i noen sammenhenger faktisk skjele til hva som er best for andre, ikke nødvendigvis best for Norge. Her skiller vi oss diametralt fra innlegget til Tybring-Gjedde tidligere i dag.

La meg illustrere dette med en liten refleksjon rundt Myanmar. Situasjonen i Myanmar eskalerte veldig i februar, militærregimet tok på ny kontroll, svært brutalt, og slo hardt ned på alle protester. De militære gjør hva de kan for å forhindre folkets vilje – utstrakt bruk av vold mot befolkningen. Jeg har tre konkrete utfordringer til utenriksministeren rundt dette, for situasjonen i Myanmar handler ikke bare om hva Norge gjør i Sikkerhetsrådet og vårt multilateral arbeid; det handler også om Norges bilaterale, altså direkte, relasjon til Myanmar og norske aktørers tilstedeværelse.

Punkt nummer én: Det er nå etablert en ny skyggeregjering i Myanmar, den såkalte National Unity Government, som ledes av demokratisk valgte politiske ledere, bl.a. Aung San Suu Kyi, og de har representanter bredt fra også etniske befolkninger rundt i landet. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: På hvilken måte ser utenriksministeren denne skyggeregjeringen som en viktig aktør, og på hvilken måte ønsker norsk UD å samarbeide med denne skyggeregjeringen?

Min utfordring nummer to handler om støtte til sivilsamfunnet. Det er fortsatt et sivilsamfunn i Myanmar. Jeg har selv vært i Myanmar under et tidligere militærdiktatur og vet at det finnes muligheter for sivilsamfunnet til å videreutvikle noen demokratiske ordninger. På hvilken måte ønsker regjeringen å trappe opp innsatsen for å øke støtte til sivilsamfunnet, for på den måten å få på plass og støtte lokale grupper som kan kjempe for frihet og demokrati? Da vil det være interessant om Norge f.eks. vil gå inn og jobbe mot de veldig få frie mediene som er i Myanmar. Norge har jo en lang og god tradisjon for å støtte medieutviklingen i Myanmar. Er det noe man vil fortsette med?

Det tredje er kanskje viktigst: Vi må unngå økonomisk støtte til militærregimet for å være samstemt i vår håndtering i Myanmar. Nå har det blitt kjent at oljefondet, som er våre sparepenger, har investert i et indisk selskap som har tette bånd til militærregimet i Myanmar. Avisen Bistandsaktuelt, som er i UD, har avslørt at Norfund er deleier i en bank som blir kritisert for å ha et nært forhold til militære i Myanmar. SV mener at vi må opptre samstemt. Ønsker vi en demokratisk utvikling i Myanmar, og ønsker vi å fjerne militærregimet, da må det ikke være norske interesser styrt av den norske staten som militærregimet kan tjene på.

Da er mitt spørsmål til utenriksministeren: På hvilken måte vil hun nå sikre og ta initiativ til at norske penger ikke bidrar til å styrke militærregimet?

Trine Skei Grande (V) [14:27:00]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en veldig god og grundig redegjørelse. Jeg vil spesielt understreke at den var veldig god på klima og på kvinnerettigheter, så pass god som jeg knapt har hørt noen andre løfte de temaene i debatten. Det betyr vel at det var grundig og skikkelig lagt fram.

Jeg er også veldig positiv til at vi har en utenriksminister som understreker så sterkt at menneskerettighetene er under press, og at covid har vært med på å sette menneskerettighetene under press. Jeg mener kanskje at de to største utfordringene verdenssamfunnet står overfor når denne pandemien er over, er alle de tapte generasjonene i skole og demokratienes svekkelser.

Jeg har bare fem minutter, og det er veldig mye jeg kunne tenkt meg å løfte fram, men det er mange representanter som har løftet mange temaer på en god måte, og som jeg kan slutte meg til – både Myanmar, som SVs representant gjorde, og situasjonen i Russland, som representanten Tetzschner gjorde på en veldig god måte. Dette er bekymringer jeg deler.

Jeg har lyst til å kommentere et innlegg med noe som jeg har sagt tidligere, nemlig at er det noe covid har vist oss, så er det hvor viktig samarbeid er, hvor til kort nasjonalstaten kommer. For et lite land som Norge hadde vi ikke hatt en sjanse til verken å få den vaksinetilgangen vi har, eller å få det utstyret vi har, hvis vi ikke hadde vært villige til å samarbeide og handle med andre land. Det har reddet liv.

Så når jeg skal velge et tema som bekymrer meg sterkt, er det Kinas rolle og den måten Kina har styrket seg gjennom de siste par årene. Det at vi har hatt en amerikansk president som har tillatt Kina å styrke seg, både gjennom den posisjonen de har, og også gjennom den moralske posisjonen de har tiltatt seg i det offentlige ordskiftet. Det som har skjedd i Hongkong, er ytterst skremmende, og det er skremmende hvordan et demokrati kan veltes over ende på så kort tid. Det er skremmende hvordan et diktatur tar seg til rette overfor en demokratisk befolkning. Det er med på å svekke synet på at alle verdensdeler kan ha godt fungerende demokratier. Vi trengte Hongkong for å vise at det også i dette geografiske området er mulig å ha godt fungerende demokratier, og nå er jeg bekymret for hva som er det neste trinnet.

Kina klarte det kunststykket det var å skape en pandemi, for deretter å lage et narrativ om at de som diktatur var de beste til å stoppe det. Nei, det at man har diktaturer som ikke tillater åpenhet, og som ikke tillater åpen debatt, skaper pandemier. Det var det som var den store trusselen her, at vi ikke fikk stoppet dette mye tidligere. Det at vi nå ser at diktaturet i Kina klarer å lage et narrativ om at de er de beste til å takle pandemier, er helt feil. Og de valgte å bruke muligheten til å slå ned demokratiet i Hongkong.

Nå er jeg veldig bekymret for Taiwan. Jeg er bekymret for det demokratiet de har hatt over lang tid. Jeg har vært på presidentinnsettelse i Taiwan, til et søsterparti som ble valgt gjennom frie demokratiske valg. Det at Trump var med på å styrke Kina, det at Kina har brukt pandemien til å styrke seg sjøl, og den posisjonen de tiltar seg i det internasjonale samfunnet nå, mener jeg har skremmende perspektiver.

Det er ikke sånn at menneskerettigheter er noe relativt – hvis man er god på én ting, så kan man velge å være skikkelig dårlig på noe annet. Jeg husker da SV-representanter i denne salen nominerte Fidel Castro til fredsprisen fordi han var så sabla god på helsepolitikk. Det er ikke sånn at hvis en statsleder er god på helsepolitikk, kan man la være å bry seg om de andre menneskerettighetene til sine borgere. Men litt sånn har Kina bygd imaget sitt – fordi de har vært med og løftet en del av befolkningen ut av fattigdom, så gjør det ikke så mye at de bedriver overgrep på andre deler av befolkningen.

Nei, demokrati er ikke noe man kan ta for gitt. Diktatorene har brukt pandemien til å styrke seg sjøl. Skoler svekkes, gründerskap svekkes og demokratier svekkes. Det er vår jobb å løfte de verdiene.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:32:16]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for en god og opplysende redegjørelse – igjen.

Så vil jeg bruke tiden til å snakke om situasjonen i Belarus, også kalt Hviterussland. I landet som ligger halvannen times flyreise fra oss, er situasjonen også koronarelatert, og regimets stadige skiftende argumentasjon rundt pandemien er en del av bakteppet. Fra først å si at pandemien var oppspinn til deretter å si at den kunne håndteres med sauna, vodka eller en arbeidsøkt på traktor, til deretter å bruke pandemien som påskudd for å innskrenke folks frihet ytterligere, så ble alt dette medvirkende til at folk fikk nok av mannen som har styrt landet med jernhånd gjennom et kvart hundre år.

Vi husker alle mobiliseringen i forkant og etterkant av valget i fjor, der regimet brukte valgfusk, løgner og fengslinger av kandidater. Nok en gang valgte de å utrope Aleksandr Lukasjenko som landets president. Men opposisjonen mener at valgresultatet var rigget, og at den egentlige vinneren var Svetlana Tikhanovskaja, som befinner seg i eksil i Litauen. Som kjent for denne salen hadde hun aldri noe mål om å bli president, og hun vil bruke rollen til én ting, nemlig å sikre et reell og åpent demokrati og rettferdige valg.

Vi har løpende kontakt med aksjonskomiteen, eller koordineringsrådet, for den demokratiske bevegelsen, hvor flere nå opererer fra eksil. De rapporterer om dramatiske overgrep og vilkårlige fengslinger av mennesker som deltok i fredelige demonstrasjoner etter valget. De siste meldingene går ut på at de identifiserer folk ut fra videoopptak og bilder fra demonstrasjonene og oppsøker dem hjemme for arrestasjoner. Belaruserne gir ikke opp, men de er avhengige av at det internasjonale samfunnet ikke glemmer dem slik at Lukasjenkos regime lykkes med den oppskriften de har brukt gang på gang, nemlig å skremme til taushet og resignasjon. Denne gangen må de ikke lykkes. Slik passasjerer i et kapret fly ikke kan protestere åpent mot terroristene – slik ordlegger de seg selv – har de måttet legge om arbeidsformen for å fremme fredelige prosesser.

Belaruserne tørster etter forandring. Samtidig strammer Lukasjenkos regime grepet. Nylig ble det vedtatt innstramminger i lov om ekstremisme og anti-statlig virksomhet. Så fort disse lovene er vedtatt, er det grunn til å frykte at regimet vil definere koordineringsrådet som en ekstremistorganisasjon og stramme grepet ytterligere med fengsling, tortur og umenneskelig behandling. Det er nå en stor mengde politiske fanger i Belarus, og også mødre med barn blir holdt under uutholdelige forhold – ingen madrasser, ingen dusjing, ingen brev eller pakker, lyset på døgnet rundt.

Samtidig er lov om advokater endret, og advokater som har forsvart folk fra demokratibevegelsen, har vilkårlig mistet lisensen. Mange av dem er blant landets beste advokater. I forrige uke sendte koordineringsrådet et brev til den norske ambassaden i Kiev og uttrykte sterk bekymring for utviklingen for demokratibevegelsens arbeid og sikkerhet. Brevet er undertegnet Svetlana Tikhanovskaja, lederen for Democratic Belarus, og Svetlana Aleksijevitsj, nobelprisvinner i litteratur.

Koordineringsrådet understreker at det ble dannet og opererer utelukkende på lovlig basis, basert på grunnlov og demokratiske og humanistiske verdier. De har aldri initiert eller oppmuntret til voldelige aksjoner. Også under opptøyene i høst og vinter ble voldsutøvelsen utført av politi og sikkerhetsstyrker – les KGB. De anser forsøk på å linke koordineringsrådet til kriminelle handlinger og ekstremistiske handlinger som en provokasjon. Til tross for dette fortsetter koordineringsrådet sitt arbeid for frihet og demokrati og påkaller det internasjonale samfunnets oppmerksomhet for å bidra til å løse den politiske krisen i landet og medvirke til at folket omsider kan få sin frihet og velge sine ledere fritt.

Ethvert regime som bygger på løgn og undertrykking, vil før eller siden falle. Den illegitime president Lukasjenko har holdt sitt folk i lenker nå i et kvart århundre. La oss stå sammen med folket og med koordineringsrådet og bruke vår anledning til å utøve press på regimet. Kanskje noen har fulgt med på tv-serien Weissensee, som viser noen av metodene til det øst-tyske Stasi. Disse metodene er til forveksling lik de metodene det belarusiske KGB nå bruker.

Dette er ikke historie, gode medrepresentanter, det skjer nå, i et naboland ikke langt fra oss, og det skjer i vår verdensdel, Europa.

Jeg vil til slutt takke utenriksministeren for det positive engasjementet og oppfordrer Stortinget og regjeringen videre til å holde fokuset oppe i denne viktige saken.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [14:37:38]: Jeg vil aller først bare knytte en kort kommentar til uttalelsene fra representanten Tybring-Gjedde. Han er selvfølgelig i sin fulle rett til å komme med karakteristikker av andre mennesker, men jeg må si at en 10 minutters tirade med et generelt og kraftig personangrep på navngitte personer, og hvor han også mener at stort sett hele det norske diplomatiske korps er av samme kaliber som det han selv viser til, syns jeg med respekt å melde ikke hører hjemme i stortingssalen, spesielt ikke fordi de navngitte personene ikke er her og kan ta til motmæle.

Så vil jeg gå over til det som er tema for dagen, nemlig debatten om redegjørelsen. Jeg takker for både hyggelige tilbakemeldinger om redegjørelsen og godt samarbeid, og jeg ser fram til å fortsette det samarbeidet med komiteen også etter valget.

Det er stor grad av enighet om de lange linjene her, og jeg skal derfor egentlig bare vise til redegjørelsen min for det aller meste, fordi den er såpass omfattende at det meste av det som skal sies, ble sagt der. Men jeg vil understreke at det engasjementet som Stortinget og komiteen – både som komité og gjennom diverse delegasjoner – viser for demokratiarbeid også i vår umiddelbare nærhet, er av stor betydning. Jeg vil ikke på noen måte underspille det engasjementets betydning gjennom f.eks. parlamentarikerdelegasjoner, og jeg vil bare oppfordre Stortinget til å fortsette det arbeidet.

Det andre er at det avtegner seg et veldig tydelig bilde, hvor jeg mener at Norge også er veldig godt posisjonert. Det blir stadig viktigere å verne om det multilaterale, det forpliktende internasjonale samarbeidet. Det er ikke uten grunn at jeg i den stortingsmeldingen jeg presenterte om det, sa at det å verne om det multilaterale samarbeidet er Norges viktigste utenrikspolitiske interesse. Det står jeg ved, og jeg mener det er den beste måten vi kan ivareta våre interesser på. Vi utvider samarbeidet med nære allierte, enten det er USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland eller de nordiske landene. Vi har tatt sete i FNs sikkerhetsråd og jobber der sammen med våre nærstående og også andre, og vi bygger allianser på tvers, nettopp for å ivareta både norske og globale interesser. Vi jobber gjennom styreplassen vår i IAEA for nedrustning, vi jobber med to konkrete prosjekter, nemlig verifikasjon og irreversibilitet, som jeg snakket om i redegjørelsen min. Og vi jobber gjennom Sikkerhetsrådet med de samme spørsmålene. Det er med andre ord en klar og tydelig linje i norsk utenrikspolitikk.

Så vil jeg bare også benytte anledningen til å svare på de spørsmålene som representanten Petter Eide hadde. Den etablerte skyggeregjeringa har jo på ganske kort tid egentlig oppnådd flere ting. Det ene er at også kineserne har hatt kontakt med dem, og det er i denne sammenheng viktig. Vi kommer også til å ha kontakt med dem, og vi opplever nå en relativt interessant utvikling, der ti av Myanmars største opprørsgrupper har sluttet seg til demokratibevegelsen. Hvordan det kommer til å utvikle seg videre, er selvfølgelig for tidlig å si, men det er i alle fall en interessant utvikling.

Når det gjelder støtte til sivilt samfunn, jobber vi og andre nærstående med å finne ut hvordan vi best kan fortsette å støtte. Som representanten vet, har vi fryst stat-til-stat-bistanden og det som handler om støtte til militærregimet eller til myndighetene, men vi opprettholder det humanitære, og vi opprettholder selvfølgelig også det som handler om fredsbygging, demokratiutvikling og sivilt samfunn. Men jeg skal ikke underslå at det er vanskelig å få det til nå, fordi rommet innskrenkes. Derfor må vi tenke kreativt på hvordan vi skal gjøre det, og på hvordan vi skal kunne klare å støtte de ulike grupperingene, og medier er en del av det.

Så har ikke jeg en detaljoversikt over Norfunds investeringer, siden det ligger under utviklingsministeren, men det kan selvfølgelig både utviklingsministeren og jeg komme nærmere tilbake til.

Så helt avslutningsvis: Vi er i en situasjon nå hvor vi kommer til å måtte leve med ettervirkningene av pandemien i lang tid. Det kommer til å prege måten vi jobber på, og det kommer til å prege måten verden håndterer små og store utfordringer på. Jeg kan med stor grad av sikkerhet si at mange av de utfordringene vi ser i dag, der vernet av menneskerettigheter går i feil retning, der vi ser at autoritære ledere tiltar seg mer makt, der vi ser at kvinner, jenter og sårbare grupper rammes uproporsjonalt av det som nå skjer, er jeg redd for er utviklingstrekk vi må kommer til å ha over lang tid. Da er det vår oppgave i fellesskap å prøve å gjøre noe med det. Vi kan ikke gjøre alt, vi kan ikke løse alt, men vi kan bidra på en måte som gjør at den situasjonen vi ser i dag, blir lettere. Det er også en av årsakene til at vi i år har et rekordhøyt humanitært budsjett, på 6,3 mrd. kr, fordi andelen mennesker i verden som trenger humanitær hjelp og beskyttelse, bare fortsetter å øke.

Martin Kolberg (A) [14:56:23]: Det var med rette, og det var bra, at utenriksministeren i sin redegjørelse også pekte på Norden som viktig for norsk utenrikspolitikk. Vi kan vel gjerne alle sammen kalle arbeidet i Norden som vår nære utenrikspolitikk. Det vil jeg karakterisere den som. Vårt mål er at Norden skal være Europas mest integrerte region, og Norden er jo respektert i Europa for øvrig – og i verden, vil jeg kanskje si – for vår felles identitet, vår historie og vår demokratiske kultur.

Nå har utenriksministeren også sagt at pandemien har vist utfordringene i forstørrelsesglass mange steder, og jeg vil i dette innlegget, selv om vi skal komme nærmere tilbake til diskusjonen om det integrerte arbeidet i Norden i en senere debatt i denne sesjonen, også ta det inn i det utenrikspolitiske perspektivet. For det er riktig som det er sagt, at pandemien har utløst mange spørsmål knyttet til at man ikke i tilstrekkelig grad klarer å samarbeide i Norden, slik som vi tenker oss at det nordiske samarbeidet skal være. Samarbeidet har ikke på en sterk nok og en god nok måte vist fram det samarbeidet som peker i retning av en god kultur i det som kan kalles et integrert område i Europa.

Nå vil jeg understreke, og det gjør vi jo alle sammen, at vi er helt klar over at når det gjelder utenrikspolitikken og den nasjonale politikken, er det selvfølgelig slik at de vedtakene som fattes i en nasjon, må den enkelte nasjonen ha rett til å gjøre på eget grunnlag. Selvsagt mener vi det. Men det som er mitt poeng og mitt vesentlige poeng, er: I egenskap av å være leder av den nordiske delegasjonen til Nordisk råd, har jeg lyst til å få sagt at det bør ikke være slik, selv om vi har det prinsippet tungt på plass, at det står i veien for å ta riktige og nødvendige hensyn til hverandre når vi fatter nasjonale vedtak i en krisetid. I Nordisk råd-miljøet har vi tydelig sett en betydelig aggresjon knyttet til at så ikke er tilfellet, etter manges mening, og det er en unødvendig utvikling. Det er mitt essensielle poeng i dette innlegget. For nasjonale vedtak i krisetider, som nå, må ikke skade eller være til ulempe for andre lands borgere i Norden uten at det blir håndtert på en relevant og riktig måte.

Nå er jeg selvfølgelig helt klar over at dette også angår andre statsråder, andre konstitusjonelle områder, men jeg tar det bevisst inn i utenriksdebatten for – forhåpentligvis – på et senere tidspunkt å få utenriksministerens redegjørelse for prinsippene rundt dette. Det er det jeg er ute etter, og det er derfor jeg sier det jeg sier.

Det neste jeg har lyst til å si, er at denne pandemien også viser en økonomisk og sosial utvikling – litt i Norden, men også i Europa – som peker i retning av stadig større forskjeller. Det vil være viktig for norsk utenrikspolitikk i framtiden å ha et bevisst forhold til å arbeide for at denne ulikheten ikke skal forsterke seg og ikke skal feste seg, for alle vet hva det kan bety for europeisk politisk kultur hvis tilliten mellom befolkningen og myndighetene svekkes på grunn av akkurat dette som knytter seg til ulikhetsutviklingen.

Så vil jeg helt til slutt bare si: Representanten Michael Tetzschner mener at det kan bli utrygt med en rød-grønn regjering med tanke på utenrikspolitikken. Det mener jeg er urimelig sagt. Arbeiderpartiet står som garantisten for hele hovedlinjen i politikken.

Jeg trekker pusten og sier at ut fra representanten Tybring-Gjeddes innlegg, da jeg hørte det – og da tenker jeg ikke akkurat på hans personlige karakteristikker av personer, men linjen og ånden i det han sa – så tror jeg at situasjonen på den siden kan være minst like utfordrende som den vil være på rød-grønn side. Det vil jeg virkelig ha understreket.

Ingjerd Schou (H) [15:02:01]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en god redegjørelse, og jeg har tenkt å holde meg til debatten om nettopp den. Det er åpenbart at regjeringen sørger for en forsvarlig ivaretakelse av norske interesser og hensynet til den kompliserte verdenen som vi er i.

Det som er bekymringsfullt, er at vi ser en opposisjon som i tiltagende grad sår tvil om våre viktigste utenrikspolitiske bærebjelker. Det gjelder spesielt for EØS, men også andre spørsmål når det gjelder sikkerhetssamarbeid med våre nærmeste allierte i NATO. Spesielt Senterpartiet er blitt rammet av allergi mot alt som kan spores til Brussel. Det er foruroligende, men også underlig. Hvis det er én ting denne pandemien har lært oss, er det at alenegang ikke nytter. Det er kun gjennom samarbeid vi bekjemper smitten, og bare i fellesskap vi kan løfte våre økonomier og samfunn ut av den situasjonen vi befinner oss i nå.

Som utenriksministeren redegjorde for, er Norge en aktiv pådriver i den globale utrullingen av vaksiner gjennom COVAX og for bekjempelse av pandemien gjennom den såkalte Access to COVID-19 Tools Accelerator, ACT-A.

For vår egen del er det spesielt gjennom samarbeidet med EU langs flere spor at håndteringen av pandemien går. Vi er inkludert i EUs krisehåndtering og deltar med full tyngde i en rekke organisasjoner og steder der pandemiresponsen utvikles på et europeisk nivå. I tillegg er Norge del av EUs felles vaksinestrategi.

Når det gjelder det siste, kommer vi ikke utenom at EU har mottatt kritikk, og det er positivt at politiske beslutninger er gjenstand for kritisk gjennomgang. Det er ikke rart at vi blir utålmodige når vi etter hvert har forstått at immunisering gjennom vaksinasjon er den eneste veien ut av den helsemessige skaden ved covid-19.

La det være sagt med en gang: Vaksinasjonen i Norge er nå godt i gang, og det er takket være vårt samarbeid med EU. Samtidig er det viktig å påpeke at det helt sikkert ikke er alt ved EUs vaksinestrategi som har vært optimalt. Det er derimot lite som tyder på at Norge hadde vært tjent med en annen plan.

Motstandere av EU her hjemme har forsøkt å sko sine argumenter på akkurat dette spørsmålet. Det vises til at land som Israel og Storbritannia på det nåværende tidspunkt har vaksinert en større andel av sin befolkning enn Norge, og det er sant. Vi kan allikevel ikke sammenligne oss med verken Israel eller Storbritannia. Britene har hatt en stor egenproduksjon av vaksiner. Israel har inngått særegne avtaler med produsenter på et tidlig tidspunkt, men det er det tvilsomt at Norge ville fått tilbud om eller ville hatt anledning til å delta i innenfor rammen av norsk personvern. All honnør til våre britiske og israelske venner, men vi kunne ikke gått samme vei som dem.

Når partier som Senterpartiet viser til norsk vaksinesamarbeid med Israel, undrer jeg på én ting: Hvordan ville det føltes å lande på Ben Gurion internasjonale flyplass med den diplomatiske bagasjen full av lokale vedtak om å boikotte Israel og samarbeidsplaner med partier som ensidig vil anerkjenne Palestina som stat?

Realiteten er uansett en annen. Som en svært informativ kommentar fra minervanett.no den 9. april opplyser om, ville norsk alenegang trolig plassert oss i samme situasjon som Canada, et land som sakker av i forhold til norsk vaksinetempo.

Så vil jeg minne Senterpartiet om at nasjonal vaksineproduksjon ble lagt ned nettopp under de rød-grønne. Og i sin iver etter å snakke varmt om selvforsyning og oppmuntre til at vi i Norge skal være oss selv nok, hopper Senterpartiet bukk over det faktum at det var under de rød-grønne at nasjonal vaksineproduksjon ble lagt ned i Norge.

Det er lys i enden av tunnelen og sol i horisonten for dem som måtte skue ut. Som utenriksministeren forklarte, forventer vi stabilt høye leveranser fra Pfizer i andre kvartal, og til sammen over to millioner doser. Vi forventer også at Moderna fortsetter å øke sine leveranser i Europa.

Dessverre vil ikke motstanderne av EØS og EU slutte med sin kritikk selv om vaksinestrategien viser seg å være vellykket. Hvis det er noe vi har lært, er det at de som ønsker mindre europeisk samarbeid for Norges del, bare finner nye angrepsmåter. Vaksiner er bare ett av flere spor som forfølges. Et annet har vært å forsøke å så tvil om de konstitusjonelle forutsetningene for EØS-avtalen ved å angripe EUs jernbanepakke. Dette sporet ble nylig avvist av Høyesterett, men man fortsetter. Forsøkene stanser derimot ikke av den grunn, og vi hører også at Nei til EU akter å forsøke noe lignende med energibyrået ACER.

Kari Henriksen (A) [15:07:27]: Takk til utenriksministeren for en god redegjørelse.

Jeg vil bruke anledningen til å si noe om OSSE PA sitt virke. Årsrapporten gir en god oversikt over hva organisasjonen driver med. Først og fremst har vi en svært aktiv delegasjon, ledet av Siv Mossleth, og Torill Eidsheim, som er spesialrapportør for arktiske forhold, gjør en veldig god jobb når det gjelder å få forankret klima- og miljøpolitikk i alle komiteene. Og det blir lagt merke til at Norge er så aktive, og at vi påtar oss verv og bidrar i OSSE PA sine debatter.

I OSSE er det alvorlige konflikter som utvikler seg negativt, både mellom land og i land: Ukraina og Russland er nå inne i en kritisk fase. Aserbajdsjan og Armenia har heller ikke lykkes med sin fredsprosess, det er fremdeles ustabilt. Vi kjenner til konfliktene i Georgia, Hviterussland og Russland. OSSE PA er på tilbudssiden overfor sine parlamentskolleger i de landene for å løse disse fastlåste konfliktene. Det har vært møter, som bl.a. jeg har deltatt i, med den hviterussiske eksildelegasjonen, Tikhanovskajas eksildelegasjon, Volkov, lederen av Navalnys valgorganisasjon, for å nevne noen. Det de gir av signaler, er at internasjonale organisasjoner og land ikke må slutte å bry seg.

Mens kanskje det mest alvorlige er de ytterliggående høyrekrefter og konspirasjonsteoriene som har vært spesielt synlige i USA, men som finnes i alle land, også vårt eget. Det er i bunn og grunn en kamp om sannhet, og det er kanskje den viktigste kampen av alle. Jeg håper regjeringa spisser sitt budskap på dette området, både i OSSE-sammenheng og her hjemme.

Statsministeren er blitt kjent for sitt uttrykk «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene», og det viser at hun erkjenner at ord har en betydning. Derfor må vi klart og uforbeholdent slå ned på alle forsøk på å formidle konspirasjonsteorier og hatytringer. Under valget i USA kom disse tydelig til overflaten. To helt forskjellige virkelighetsbeskrivelser ble presentert og kulminerte i stormingen av Kongressen. Splittelsen mellom virkelighetsoppfatningene lever i beste velgående, også i vårt land. Heldigvis har valgobservasjoner vært et arbeid som ble videreført til tross for pandemirestriksjoner. Selv var jeg leder for OSSE PA sitt observatørkorps i november i USA, og ODIHR og OSSE PA sin valgobservasjon var helt avgjørende for å bringe tydelig beskjed til verden. Vår konklusjon var et avgjørende bidrag til å dempe de konspiratoriske kreftene. Det var ikke systematiske feil eller uregelmessigheter ved valget i USA.

Land som er tilsluttet OSSE, har felles utfordringer, f.eks. å ivareta mennesker på flukt og å ivareta den frie medievirksomheten og journalisters frihet til å skrive det de vil. Nylig ble en journalist skutt og drept i Hellas, og vi ser en svært bekymringsfull utvikling i flere land, bl.a. i Tyrkia og i Russland, der friheten til journalister og politiske opponenter er veldig, veldig smal.

Vi ser også at likestillingsarbeidet i mange land går gal vei, og eksempler på det er land som Polen. Men de står ikke alene. Vi må i større grad enn i dag være pådrivere for kvinners reproduktive helse og kvinners rett til selv å bestemme over den helsen.

Til slutt vil jeg peke på OSSEs sendelag og økonomien. OSSEs sendelag gjør en god jobb i de landene de opererer. Det kan være vanskelig, men enkeltmennesker kan ut fra det arbeidet som sendelagene gjør, leve tryggere liv. Å bidra til at utforming av lover er i tråd med internasjonale forpliktelser, og at politiet f.eks. får kunnskap om likestilling og menneskerettigheter i sine utdanninger, er eksempler på måten sendelagene jobber på. De ansattes innsats kombinert med de grunnleggende forpliktelsene som OSSE-land har sluttet seg til, fører til resultater.

Men finansieringen er en utfordring. Enkelte land ser ut til å bruke finansiering som et virkemiddel til å oppnå politiske mål. Å undergrave organisasjonens betydning kan være et slikt mål. Et motsvar må være å sørge for tilstrekkelig med finansiering, slik at organisasjonen faktisk kan utøve de oppgaver landene har satt OSSE til å løse.

Hårek Elvenes (H) [15:12:47]: Først må jeg få lov til å takke utenriksministeren for en veldig innsiktsfull redegjørelse.

Er det noe tiden etter muren har lært oss, så er det at norsk og for så vidt Vestens sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke kan innrettes etter om det blåser varmt eller kaldt fra øst. Det er historiske erfaringer som må legges til grunn, og den mest sannsynlige situasjonen man måtte stå overfor i løpet av de 20–30 neste årene. Da som nå er Norge et lite land i en farlig verden, som tidligere utenriksminister Knut Frydenlund fra Arbeiderpartiet uttalte.

I går holdt president Putin sin tale til nasjonen. Samtidig, på samme dag, ble tre av Navalnyjs nærmeste medarbeidere arrestert, og Ukraina er omringet av anslagsvis 120 000 soldater. Det er Russland som utfordrer stabiliteten i Europa. Det må også Norge forholde seg til. Russland har etter Sovjetunionens fall spesialisert seg på å lage ustabile situasjoner ved sine grenser. I det russiske tankesettet er ustabile grenser en adgang for den sterkeste part til å bruke sin sterkeste rett.

Putin uttalte noe svært oppsiktsvekkende og interessant i sin tale i går: Ingen må krysse Russlands røde linje, vi bestemmer selv hvor den går. Folkerettens forståelse av den røde linje er nasjonalstatens grense. I dette utsagnet ligger det et uttrykk for Russlands forståelse og Russlands rett overfor sine nabostater, nemlig å begrense nabostatenes suverenitet og begrense nabostatenes mulighet til fritt å velge sin alliansetilknytning.

Vi har en grense på 198 km til Russland. Vi ligger der vi ligger, vi har en stormakt som nabo. Men i fravær av tøværet må vi også minne oss på de områdene der vi samarbeider godt med Russland, innenfor fiskeri, kystvakt, miljøspørsmål og folk-til-folk-samarbeid. Så kan vi jo kanskje i disse litt deprimerende tider også minne oss på at det er faktisk bare 18 måneder siden Norge og Russland markerte frigjøringen av Finnmark, der det var konstruktive samtaler mellom utenriksminister Eriksen Søreide og Lavrov.

Jeg merket meg at i fjorårets redegjørelse nevnte ikke utenriksministeren USAs president ved navns nevnelse – kanskje med god grunn. Jeg legger merke til at i årets redegjørelse nevner utenriksministeren nåværende president, Biden, flere ganger – kanskje med god grunn. Bidens første 100 dager har vært håpefulle. Vi ser et gjenkjennelig USA, et USA som trer inn i internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoner, og ikke minst – og det er viktig for Norge – vi ser et USA med fornyet interesse for NATO.

Utenriksministeren konstaterer: «Det er ingen tvil om at USA er Norges viktigste allierte.» Tydeligere kan det vel ikke sies fra denne talerstolen. Den sikkerhetspolitiske utviklingen har gjort det nødvendig å fornye og forsterke våre forsvarsavtaler med USA. Et 70 år langt samarbeid er manifestert og ble ytterligere manifestert i den avtalen som regjeringen la fram i forrige uke, der det legges til rette for amerikansk militær aktivitet på noen utvalgte norske militære lokasjoner, og der det også er en mulighet for amerikanske infrastrukturinvesteringer.

Men la det være sagt: Norsk basepolitikk ligger fast. Norsk basepolitikk er ingen internasjonal avtale. Norsk basepolitikk er heller ingen avtale med Russland. Det er Norge selv som definerer innholdet i norsk basepolitikk. Men skal vår forsvarspolitikk og det forsvarskonseptet som vi baserer oss på, ha en mening, må vi også kunne legge til rette for alliert mottak, alliert lagring og alliert trening i fredstid. Da har vi en forsvarspolitikk som er til nasjonens beste.

Svein Roald Hansen (A) [15:18:00]: Koronapandemien satte en stopper for reising i fjor, men ikke for møtene. I EFTA-parlamentarikerkomiteen møttes vi via skjermen.

Vi har bl.a. drøftet pandemiens betydning for internasjonal handel, for de globale verdikjedene og EFTAs forhandlinger. Vi måtte dessverre utsette et planlagt besøk i Thailand, som EFTA gjenopptar forhandlingene med, men gjennomførte et Teams-møte med kollegene i det thailandske parlamentet og regjeringen.

Brexit har naturlig nok også stått på dagsordenen i EFTA gjennom fjoråret, slik det har gjort i Europautvalget og i utenriksministerens europaredegjørelser.

EFTA fylte 60 år i fjor, noe som etter planen skulle vært markert senere på året, i nytt bygg i Brussel. Men det må bli senere.

Det EFTA derimot har fått gjort, er å fornye og forbedre kapittelet om bærekraft i handelsavtalene. For første gang ble parlamentarikerkomiteen og de sosiale partnere involvert i arbeidet med kapittelet og lyttet til. Det er første gang. Det er en gledelig utvikling.

Det samme gjelder arbeidet med å gjøre EFTA mer åpen i handelspolitikken. EFTA har vært altfor lukket. I EFTAs parlamentarikerkomité har vi i flere år oppfordret EFTA-ministrene til å se til EU når det gjelder større åpenhet og informasjon om handelspolitikken. Vi ser nå positive tegn til endring også i EFTA. Så gjenstår det å se hvordan dette utvikler seg i praksis. Det må også følges opp av regjeringen her hjemme. Et skår i gleden over fjoråret er at næringsministeren ikke prioriterte møtet med parlamentarikerforsamlingen under ministermøtet i fjor høst.

Handelspolitikken er høyere på den politiske dagsordenen generelt. Uroen for globaliseringens negative utslag på fordeling, miljø og klima skaper sterkere engasjement. USAs frykt for Kinas utvikling fra å være en økonomi som kopierer andre, til en innovativ økonomi, tolkes som en trussel. Manglende forståelse for hvor innvevd også store lands økonomier er i hverandre, synes ikke å ha forsvunnet med Trump. Når tidligere sikkerhetsrådgiver Bolton advarer oss mot å inngå handelsavtale med Kina, er det et dårlig råd. Det må være bedre å utvikle handelsforbindelsene på grunnlag av en avtale, enn uten. For ingen tenker seg vel at norsk næringsliv ikke skal kunne eksportere til Kina?

Når det diskuteres om vi skal inngå handelsavtale med ulike land, synes det som om man tenker seg at uten en avtale blir det ingen handel. Det er motsatt. Det begynner med handel og eksport. Ønsket om og behovet for en handelsavtale springer ut av ønsket om større markedsadgang for norsk eksportindustri og behovet for et regelverk som ivaretar arbeidstakerrettigheter, miljøhensyn og klima.

Økt politisk oppmerksomhet om handelspolitikken krever mer åpenhet for å skape mer innsikt og en bredere debatt. Utenrikskomiteens medlemmer fikk før denne debatten en handelspolitisk redegjørelse fra Handelskampanjen, en rekke organisasjoner med ulike interesser i handelspolitikken. Det er mange interessante synspunkter i den redegjørelsen, men også synspunkter og påstander som må brynes i en sterkere offentlig debatt og mer åpenhet, fra myndighetene og – ikke minst – fra det eksportrettede næringslivet.

Det er fortsatt for mange som mistolker benevnelsen «frihandel». En frihandelsavtale gir ikke frihet, den regulerer handelen – de siste årene mer og mer fokus på arbeidstakerrettigheter, miljøhensyn, klima, forbrukervern og standarder.

I denne perioden har vi endret oppgaven til Europautvalget til også å omfatte handelspolitikk generelt, slik vi i dag fikk en orientering om forhandlingene om en handelsavtale med Storbritannia. Mer involvering av EFTA-komiteen og Europautvalget blir viktig, men vi må også få sterkere involvering av Stortingets øvrige komiteer – næringskomiteen, finanskomiteen, arbeids- og sosialkomiteen og utenrikskomiteen. Internasjonal avdeling her på Stortinget har de siste årene bygget opp en betydelig kompetanse på handelspolitikken og EØS. Den må flere komiteer benytte seg av i arbeidet med handelspolitikken framover.

La meg til slutt, på samme måte som representanten Kolberg, berolige Tetzschner når det gjelder bekymringen for EØS-avtalens framtid med Arbeiderpartiet i regjering. Jeg synes debatten i dag gir grunn til atskillig større uro om det politiske parlamentariske grunnlaget i utenrikspolitikken for den nåværende regjering.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:23:17]: Utenriksministerens grundige redegjørelse viste bredden og kompleksiteten i den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjonen, med den raske endringstakten og uforutsigbarheten vi står overfor globalt. Internasjonalt samarbeid er derfor viktigere enn noen gang. Et dominerende trekk er at geopolitikken og geoøkonomien i større grad flyter sammen i et nytt stormaktsspill, som særlig Kina er en av eksponentene for. At det ikke lenger er mulig å se økonomi og sikkerhet som adskilt, får følger for mange land, også dem vi samarbeider med i Asia. Den økende spagaten mange land står i mellom USA og Europa som sikkerhetspolitisk ankerfeste og en stadig større økonomisk avhengighet av Kina, setter alliansebånd på prøve.

Pandemien har rammet verdensøkonomien og europeisk økonomi svært hardt. Vi har blitt kjent med begreper som munnbinddiplomati og vaksinediplomati. Et aspekt blant mange er bekymringen for at krisen har gjort strategisk viktige virksomheter og teknologier mer sårbare og utsatt enn ellers for tredjelandsoppkjøp. Det var bakgrunnen for at EU i 2020 innskjerpet regelverket for screening av utenlandske direkteinvesteringer. Europakommisjonen oppfordrer nå medlemslandene til å bruke alle tilgjengelige verktøy på EU-nivå og nasjonalt nivå i dette arbeidet. Det har også overslag til norsk virkelighet. Utenlandske direkteinvesteringer er i utgangspunktet et gode, men ikke alle slike investeringer er like ønskelige. Det handler om å finne balansen mellom åpenhet og ivaretagelse av legitime sikkerhetsinteresser og å forebygge og forhindre investeringer og eierskap i strategiske sektorer som vil kunne skaffe land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, en innflytelse i Norge som ikke er i vår interesse. Trolig bør vi rette oppmerksomheten mot et bredere utvalg av utenlandske direkteinvesteringer enn de som reguleres av sikkerhetsloven, fange opp disse i en tidligere fase og ikke minst sette dem inn i en større kontekst.

EU har altså fra 2020 innført nye retningslinjer for screening av utenlandske investeringer, og det innebærer en systematisk gjennomgang, omfattende filtreringsmekanismer av utenlandske direkteinvesteringer i bedrifter og teknologi som er av kritisk betydning for EU-landene, og i tillegg et system for informasjonsutveksling mellom landene. Etter det jeg forstår, er Norge i denne sammenhengen for en utenlandsk aktør å regne. Selv om screeningforordningen ikke er merket EØS-relevant, har den likevel konsekvenser for det indre markedet og kan være svært nyttig for Norge å være en del av. Det skulle altså være gode grunner til at Norge søker å knytte seg opp mot denne mekanismen. Å skulle etablere noe sånt på egen kjøl vil kanskje være vesentlig tyngre for Norge og heller ikke gi samme effekt. Jeg håper dette er noe regjeringen vurderer, og som utenriksministeren kanskje kan kommentere. Ønsker Norge å delta i dette samarbeidet om EU sier ja til å inkludere oss?

Espen Barth Eide (A) [15:26:33]: I dag er det Jordens dag, eller Earth Day, og det bør vi gratulere hverandre med. Vi bør også merke oss at nettopp i dag, på Jordens dag, avholdes det et toppmøte som begynte da vi var til votering, som USAs president, Joe Biden, har invitert til, og der svært mange stats- og regjeringssjefer, inkludert vår egen, deltar.

Jeg har fulgt litt med på det, og når det gjelder det internasjonale samarbeidet om klima og den omstillingen som følger av erkjennelsen av at vi er i ferd med å overskride planetens tålegrenser, er det faktisk stor grunn til optimisme. Det er et lyspunkt i en ellers ganske brokete og kompleks verden at så mange er samlet der, og at det på mange måter nå er et kappløp mot toppen der det tidligere var et kappløp mot bunnen, fordi veldig mye av den økonomiske konkurransen vi kommer til å se i resten av dette hundreåret, ser ut til å være om å gripe de teknologiene som gjør at verden går fra fossil til fornybar og fra bruk og kast til sirkulærøkonomi og ombruk.

Dette kommer til å prege alle elementer av utenrikspolitikken, tror jeg vi kan være ganske sikre på. Det vil påvirke hvordan bistandspolitikken ser ut, fordi vi må hjelpe land i utvikling til å velge en retning som gjør at de ikke blir låst fast i en gammel økonomi som de rike landene forlater, og det vil åpenbart måtte prege handelspolitikken, som min kollega Svein Roald Hansen var innom. Det er ingen tvil om at samspillet mellom klimamål og handelspolitikk blir et mye tydeligere tema f.eks. i Verdens handelsorganisasjon, og samarbeidet mellom USA og EU om det blir viktig å følge.

Når det er sagt, har vi også foran oss en lang periode med strategisk konkurranse mellom stormakter, ikke minst mellom Kina og USA. Det kan vi mene hva vi vil om, men det er et faktum vi kommer til å måtte forholde oss til. Den strategiske konkurransen er delvis sikkerhetspolitisk, men først og fremst er den økonomisk og teknologisk. Det dreier seg om kunstig intelligens, om kommunikasjonsteknologi og om alle de nye kommandohøydene i økonomien.

Det som jeg tror kanskje er noe av det viktigste alle land som er opptatt av internasjonalt samarbeid, må engasjere seg i, er å gjenopprette den evnen som vi faktisk hadde under den kalde krigen, til å være enig og uenig samtidig, altså til å skille mellom de områdene der det er riktig å ta en tydelig posisjon og markere uenighet, som demokrati og menneskerettigheter, og områder der det ikke finnes noe alternativ til å samarbeide, som f.eks. innenfor klima eller global helse. Det kan synes opplagt, men det er ingen automatikk i at man klarer å skille mellom de to temaene. Det krever en høy grad av utenrikspolitisk modenhet og en høy grad av evne til å se de lange linjene.

Ingjerd Schou (H) [15:29:53]: Fra 1949 og fram til i dag setter 47 land hverandre stevne fire ganger i året i Strasbourg, og Europarådet samles for å konfrontere, debattere og forplikte hverandre når det gjelder inngåtte konvensjoner. Norge har en delegasjon på fem faste og fem varaer, som alle ti deltar aktivt i arbeidet i Europarådet.

Året som har gått, har vært spesielt. Fra mars i fjor la covid-19-pandemien sitt preg på arbeidet også i PACE. Alle møtene ut året ble gjennomført digitalt, men forsamlingen har også klart å omstille seg raskt og rustet seg til å gjennomføre de fleste arbeidsoppgaver og mandat via digitale plattformer, også med voteringer. Arbeidsformene ble endret og regelverket ble justert for å muliggjøre så normal drift som mulig, også for komiteene. Etter at man gikk over til digitale møter, ble selvfølgelig også delsesjonene avlyst og erstattet av møtene i faste komiteer. Komiteene vedtar resolusjoner på lik linje som i plenum, men kunne ikke umiddelbart gjøre valg, slik det var tidligere. Undertegnede har ledet det arbeidet i «rules committee», som det heter, slik at vi fikk orden på dette i de ekstraordinære omstendighetene, for at alle forsamlingens politiske grupper og nasjonale delegasjoner kunne stille seg bak det, og at vi kunne gjennomføre delsesjoner digitalt, også med voteringer.

Forsamlingen i Europarådet rettet raskt blikket mot konsekvensene av pandemien. Både Stortingets medlemmer, øvrige land og Europarådet som organisasjon har vært særlig opptatt av medlemslandenes krisehåndtering og at den ikke skulle skje på bekostning av menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. Og Norge skiller seg ut ved at makten fortsatt ligger i Stortinget. Mange andre land gjorde det ikke på samme måte. Delegasjonen har sett med bekymring på hvordan enkelte medlemsstater som del av krisehåndteringen valgte midlertidig å fravike det som gikk på den avtalte og inngåtte europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og hvordan styresmaktene ved flere tilfeller omgikk parlamentet og de kontrollfunksjonene som lå der. Jeg har lyst til å si at den norske delegasjonen har deltatt både ved å være rapportører og på en valgobservasjon i Georgia hvor representanten Jette Christensen deltok. Vi har også hatt representanter fra vår delegasjon som har evnet å være rapportører på enkelte land. Det er et sted hvor vi konfronterer og debatterer, og det er helt nødvendig slik utviklingen er i enkelte av medlemslandene.

Åsmund Aukrust (A) [15:33:10]: Den forrige utenrikspolitiske debatten i Stortinget var 12. mars i fjor. Da startet komiteens leder med å snakke om at land i Afrika nå hadde innført karanteneregler mot Norge. Da kom Michael Tetzschner med harselerende kommentarer om hva korona hadde å gjøre med internasjonal debatt, og at helseministeren faktisk ikke var til stede. Få timer senere stengte Norge ned, og siden da har det vært den altoppslukende debatten i alle internasjonale debatter. Hvis det er noe vi virkelig har lært, er det at hva som skjer ute i verden, påvirker også oss hjemme. Koronaen må føre til mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre. Vi vet nå at vi ikke er ferdige med denne pandemien før alle andre land er det. Så lenge den pandemien finnes, er den en trussel mot oss.

Sånn er det på en rekke områder i internasjonal politikk, og aller tydeligst er det i klimakrisen. Der er vi avhengig av at alle land bidrar. Vi lykkes bare hvis alle andre land også gjør mer. Der er det, som Espen Barth Eide sa, skjedd noe positivt det siste året, ikke minst ved det amerikanske valget, at Biden i dag har sitt klimatoppmøte, og at han akkurat nå har doblet de amerikanske klimamålene. Han sier han skal investere i millioner av arbeidsplasser samtidig som han skal halvere utslippene. Det er bare en god nyhet. Men samtidig må vi passe på at ikke Norge havner bakpå, både i vår klimainnsats og i mulighetene det gir oss. Høyrepartiene pleier å harselere med at Arbeiderpartiet ønsker at staten skal være mer aktiv i næringspolitikken. Vi sier at vi skal være mer aktive for å bidra til å skape arbeidsplasser samtidig som vi kutter utslipp, for det er det som skjer ute i Europa, og det er det som skjer i USA. Når andre land nå gjør mer, bør Norge gjøre det samme.

I Palestina-spørsmålet ser vi en glideflukt. Det er ingen annen måte å tolke Granavolden-erklæringen og Høyres partiprogram på, selv om utenriksministeren vrir seg når hun får spørsmålet, og egentlig svarer på andre ting. Hvorfor skal ellers landet Israel være det eneste landet som positivt nevnes? Det er klart at det handler om politikk. Hun viser bare til at Høyres program ikke er endelig vedtatt. Jeg har ikke bedt om at hun skal kortslutte prosessen, men jeg håper hun bidrar internt i Høyre, hever stemmen sin på Høyres landsmøte og sier at dette ikke treffer balansepunktet. Dette treffer ikke der Norge skal være. Det er et paradoks at samtidig som situasjonen på bakken blir stadig verre, blir altså omtalen fra høyrepartiene stadig mer positive.

La meg avslutte med at jeg mener denne debatten viser at vi trenger en ny giv i utenrikspolitikken. Høyrepartiene har brukt hele debatten på å karakterisere opposisjonen. Samtidig er det et paradoks at det som har vært Høyres valgte partner og støttespiller, Fremskrittspartiet, er de eneste som sier at de representerer et alternativ til dagens regjering.

Michael Tetzschner (H) [15:36:34]: Under henvisning til det foregående innlegget fra representanten Åsmund Aukrust blir jeg litt bekymret når han uttaler om mitt innlegg i fjor, som jeg ikke husker akkurat på den måten, at det skal ha vært spesielt harselerende. Men man skal selvfølgelig være ydmyk når man hører på en ekspert i det å være harselerende overfor andres innlegg. Det jeg derimot kan ha uttalt, er noe som jeg fortsatt står ved, og som utenriksministeren også ganske klokt var så vidt inne på i sin redegjørelse:

«I møte med globale kriser kan det være fare for at vi overdriver det veldig unike og historiske ved endringene vi opplever. Det er ikke vanskelig å finne kortsiktige utslag av storpolitisk karakter, men det er ikke sikkert de geopolitiske virkningene av covid-19 historisk sett blir så dominerende som vi tenker nå».

Det er nettopp derfor vi har en utenrikspolitisk debatt og ikke bare en forlengelse av covid-19-debatten i alle dens varianter, selv om ingen – jeg tror heller ikke jeg – i fjor underkjente at den har stor betydning. Det vi er samlet for her i dag, er nettopp å ta fatt i de utfordringer som ikke blir borte når regjeringen på en meget vellykket måte har bekjempet – ja, kanskje best av alle i hele verden – denne pandemien for vår eget folk.

Det jeg derimot, slett ikke harselerende, men reelt er usikker på, er hva en rød-grønn regjering vil ta med seg av samarbeidspartnere i regjeringen, som jo er imot de wirene vi har for å holde Norge mest mulig sammen med de likesinnede og demokratiske landene vi samarbeider med, både sikkerhetsmessig, handelsmessig, kulturelt og på annen måte. Der har vi en liste over hva disse partiene som Arbeiderpartiet kommer til å skaffe adgang til regjeringskontorene, ønsker i en situasjon der Arbeiderpartiet selv er svekket og kanskje utgjør mindretallet i regjeringen. Det er bare å studere alle disse representantforslagene som er fremmet i den perioden vi nå er ferdig med, for det gir et hint om hva som venter oss. Det er bl.a. å bryte det energipolitiske samarbeidet, hindre EUs 4. jernbanepakke, som er en stabilisering og sikkerhetssertifisering som gjør at vi får tryggere, raskere og bedre jernbane på tvers av Europa. Det er å løpe unna forpliktelser vi har i EØS-avtalen om å bidra til utvikling i andre land, det er å stoppe NorthConnect.

Slik kunne jeg ta område for område. Troen på at Arbeiderpartiet i regjering klarer å stå imot dette, er det som gjør meg utrygg, ikke forsikringene fra Arbeiderpartiet om at de skal klare det.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:40:04]: Som leder av Stortingets delegasjon til ASEP og AIPA, i dagligtale Asia-delegasjonen, vil jeg gjerne orientere litt om arbeidet i fjor og i år.

Pandemien endret jo premissene for de internasjonale delegasjonenes planer og programmer. For Asia-delegasjonen har det betydd at verken ASEP-møtet i Kambodsja eller AIPA-parlamentarikerforsamlingen i Vietnam kunne avholdes fysisk. Sistnevnte ble avholdt digitalt med Norge som gjest. Det samme gjelder møter med samarbeidspartnere og nettverk i Norge, som ambassadørene for ASEAN-landene og norske næringsaktører med tungt engasjement i Asia.

Delegasjonen har likevel forsøkt å holde aktiviteten og kontakten oppe via digitale møter og aktiviteter. Vi har avholdt flere digitale seminarer her på Stortinget med Asia- og Kina-relatert tematikk. Delegasjonen har som ambisjon å understøtte det pågående arbeidet på myndighetsnivå ved å videreutvikle og forsterke Norges samarbeid med land i Asia – en region der det pågår en rekke viktige prosesser, bl.a. med forhandlinger om handelsavtaler og en ny periode for sektordialogpartnerskapet med ASEAN.

I fjor høst ble Stortinget tatt opp som fast observatør i ASEAN-landenes parlamentarikerforsamling, AIPA. Asia-delegasjonen nådde med det sitt viktigste strategiske mål for fireårsperioden.

Som observatør får vi en formell rolle og en helt annen posisjon i samarbeidet med noen av Norges viktigste handelspartnere og land vi deler et interessefellesskap med, særlig når det gjelder ivaretakelsen av en regelstyrt verdensorden, internasjonale institusjoner og arbeidet med bærekraftsmålene. Ikke minst kommer vi også inn i et fellesskap med observatørland, som bl.a. Japan, Kina, Korea, Australia, New Zealand og Russland, for å nevne noen. Det kan gi oss en verdifull inngang til dialog om bilaterale interesser.

Så langt i 2021 har vi som ny observatør hatt et nyttig planleggingsmøte med AIPA-generalsekretæren, et introduksjonsmøte med alle de ti ASEAN-parlamentene, og vi har deltatt på et internasjonalt seminar om håndvåpen i regi av AIPA.

Pilarene i AIPA-samarbeidet framover vil være bærekraft, særlig energi og klima, hav, kvinner og likestilling, handel og næringsliv, parlamentarisk representativitet, lovarbeid og myndighetskontroll og selvfølgelig besøksutveksling. I tillegg er det en interesse for å dra erfaringer sammen på pandemihåndteringen.

Gitt en positiv pandemiutvikling er planen å delta på den 42. generalforsamlingen i AIPA i Brunei og på ASEP-delegasjonen i Kambodsja senere i år.

Siden dette er siste runde for avrapportering om arbeidet i de internasjonale delegasjonene i denne sesjonen, vil jeg på vegne av delegasjonen takke de øvrige internasjonale delegasjonene, stortingspresidenten og UD for et svært godt samarbeid, og internasjonal avdeling for fremragende support og tilrettelegging.

Hårek Elvenes (H) [15:43:26]: Jeg har lagt merke til at representantene fra Arbeiderpartiet har uttrykt en uro for samholdet i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål på borgerlig side. Ja, hvis man lytter til representanten Tybring-Gjedde kan det være grunn til det, men representanten Tybring-Gjedde er jo en privatpraktiserende utenrikspolitiker i Fremskrittspartiet som går på tvers av sitt eget parti. Jeg la merke til at han i sitt innlegg flere ganger brukte «jeg», «jeg», «jeg». Jeg stusset på at han ikke brukte ordet «Fremskrittspartiet», for han er jo innvalgt fra det partiet og satt til å målbære Fremskrittspartiets utenriks- og forsvarspolitikk.

Det representanten Tybring-Gjedde glemmer, er at mens det fortsatt røk av ruinene fra den andre verdenskrig, var også Norge interessert i og faktisk en pådriver for at den internasjonale rettsorden skulle gjenopprettes, og at internasjonale organisasjoner skulle opprettes. Norske interesser ivaretas gjennom allianser, partnerskap, samarbeid og en internasjonal rettsorden. Den motstanden som Tybring-Gjedde har mot Sikkerhetsrådet, er forunderlig. Hva er alternativet? Er det glemt at Sikkhetsrådet er det eneste organet med ansvar for krig og fred, som har rett til å fatte folkerettslig bindende vedtak? Hva skal vi erstatte FN med? Hva skal vi erstatte Sikkerhetsrådet med? Det som er ekstra urovekkende, er at i tider der vi ser at stormaktene rivaliserer mer og mer, der internasjonal rett og folkeretten er under press, der små stater har sitt førstelinjeforsvar i folkeretten og gjennom internasjonalt samarbeid, så tar man til orde for at dette skal bygges ned. Nei, utenrikspolitikk dreier seg ikke om utelukkende å sette Norge først, men det dreier seg om å ivareta de norske interesser gjennom samarbeid med andre. Norge lever ikke i et vakuum. En norsk alenegang uten venner kan slå kraftig tilbake.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [15:46:04]: Jeg vil benytte sjansen til å takke for en god og – for det meste – konstruktiv debatt. Det er mange temaer som har vært berørt, og jeg skal bare forsøke å svare ut noen helt få på tampen av debatten, og beklager derfor at det blir noe springende, men sånn er det nødvendigvis når man skal svare ut mot slutten.

Jeg registrerer at representanten Aukrust til stadighet mener at regjeringa er ubalansert i sin Midtøsten-politikk. Jeg har aldri noensinne i løpet av mine fire år som utenriksminister opplevd å få ett spørsmål fra representanten Aukrust som har en annen innfallsvinkel enn kun Palestina. Hvis man først skal være opptatt av balansen i Midtøsten-politikken, som regjeringa ivaretar på en veldig god måte, er det kanskje andre steder man må lete etter ubalanse enn akkurat hos regjeringa.

Så tar representanten Aukrust prisverdig også opp klimaspørsmål. Dagens klimatoppmøte er et veldig godt eksempel, men også det at Norge både var tidlig ute – nesten først av vestlige land – med å skjerpe klimamålene og samtidig har omfavnet den europeiske grønne given for at vi kan være med, med vår teknologi og våre bedrifter til å skape et klimanøytralt kontinent.

Det er mye man også kunne si om det representanten Kari Henriksen tok opp om OSSE. Vi er den fjerde største bidragsyteren av frivillig bidrag etter EU, Tyskland og USA. Vi prioriterer særlig feltarbeidet, som jeg vet representanten Henriksen også er veldig opptatt av, og som er noe av det viktigste vi faktisk kan prioritere.

Representanten Barth Eide var inne på det viktige poenget med å kunne være enig og uenig samtidig. Det gjelder i veldig mange sammenhenger, og jeg tror kanskje noe av det viktigste eksempelet vi har i Norge, er vår stadige balansegang mot Russland – enten det har dreid seg om spørsmålet om samarbeid der vi kan, men samtidig ha en klar og tydelig avskrekking der det er nødvendig, eller det å påpeke grove brudd på menneskerettighetene, der jeg mener den politiske forfølgingen av Aleksej Navalnyj nå kanskje er det aller beste eksempelet sammen med massearrestasjoner av demonstranter, og samtidig kunne ha et godt og konstruktivt naboskap og samarbeid om f.eks. fiskeriforvaltning. Begge deler går, man må bare trekke opp de gode linjene, som jeg mener vi i Norge har klart i mange tiår.

Så til slutt til representanten Kolberg: Jeg er hjertens enig i viktigheten av det nordiske samarbeidet, og er det noe pandemien har vist oss, er det faktisk at det nordiske samarbeidet både er veldig vitalt og fungerer. Vi jobber tett sammen politisk, vi jobber tett sammen på embetsnivå, og i dag kom også nyheten om at vi låner ut AstraZeneca-vaksiner på forespørsel fra Sverige og Island. Vi skal ta hensyn til hverandre når vi fatter beslutninger, men vi må samtidig også ha forståelse for at vi har vært i litt ulike situasjoner gjennom pandemien når det gjelder smitte, og det må hvert land ta hensyn til.

Helt til slutt er jeg også veldig enig i det poenget Martin Kolberg har om tillit. Jeg tror tilliten mellom myndigheter og befolkning kanskje er det viktigste som får oss gjennom både pandemien og andre store prøvelser på en bedre måte enn en del andre land.

Espen Barth Eide (A) [15:49:31]: Jeg følte også et behov for å gi en kommentar til deler av innlegget fra representanten Tybring-Gjedde, som ikke er her i salen nå, men det kan jo være han følger med på fjernsynsskjermen. De anklagene han kom med mot til dels navngitte norske toppbyråkrater, mener jeg er ganske uakseptabelt. Vi har et veldig solid embetsverk i Norge. Mange av oss har erfaring med at de tjener enhver regjering så godt de overhodet kan, på en skikkelig og profesjonell måte, og med en tydelig grenseoppgang mellom hva som er politikk, og hva som er embetsverk. Jeg vil slutte meg til utenriksministerens kommentarer til det, at det er delt bredt i denne salen.

Så har jeg lyst til å anerkjenne det innlegget som ble holdt fra Høyres side når det gjelder Tybring-Gjedde. Den forestillingen om at alle land har det best alene, er det veldig viktig at vi sammen sier nei til. Det er faktisk i all hovedsak best å samarbeide med andre land. Det er ikke alltid slik at samarbeid med andre land bringer oss fortest til alle mål, men i det lange løp skaper det en mye bedre verden, og det står veldig sentralt for oss.

Derfor reagerer jeg litt på Michael Tetzschners poeng mot Arbeiderpartiet. Jeg merket meg at han ville snakke om de viktigste spørsmålene i utenrikspolitikken og derfor ikke nødvendigvis først og fremst om helse. Så endte han opp med å snakke om opposisjonen, så det er mulig han synes opposisjonen er det viktigste tema i utenrikspolitikken. Men det er ingen tvil om at for Arbeiderpartiet er det kategorisk viktig og overordnet – dette har vært understreket også av vår partileder en rekke ganger – at vi vil ikke sitte i en regjering som setter EØS-avtalen i spill. Arbeiderpartiet tror sterkt på den norske modellen, den nordiske modellen, med små forskjeller, høy tillit, med trepartssamarbeid, med alle i arbeid, og vi er veldig klar over at i den modellen inngår en veldig viktig innsikt, nemlig at åpenhet mot verden er en forutsetning. Vi selger til verden. Vi kjøper fra verden. Vi har en svært åpen økonomi, mye mer åpen relativt sett til BNP enn de fleste andre land. Da må vi ha et organisert forhold til våre nærmeste. Det heter for tiden EØS. Det eneste alternativet til EØS er å være mer – ikke mindre – integrert i Europa. Sist jeg sjekket, var ikke det på dagsordenen, og derfor blir det fortsatt samling om EØS i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet.

Dette har jeg litt erfaring med, for jeg satt i fire ulike roller, først som statssekretær, så som statsråd i den forrige rød-grønne regjeringen med nøyaktig de samme partiene. Disse spørsmålene avklarte vi fort og tydelig, og det kommer vi nok til å gjøre om igjen om det blir en ny rød-grønn regjering. Det er noe helt annet enn å påpeke at vi kommer til å bruke handlingsrommet, for det er et stort potensial for å drive en enda mer aktiv europapolitikk og utnytte de mulighetene som EØS-avtalen faktisk gir til det.

Michael Tetzschner (H) [15:52:51]: Jeg var i ferd med å frafalle da jeg hørte første delen av representanten Barth Eides innlegg, men så kom visitten til meg hvor han åpenbart må ha misforstått hva som var min bekymring. Det er Arbeiderpartiets svekkede situasjon og det at de nå anslår sånne toner som at de skal utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen. Det er jo ikke for å utvide samarbeidet. Det er for å reservere seg mot det, for ikke å følge opp. Det er nettopp for å ha en mental reservasjon overfor det som er et viktig samarbeid. Det er det veldig usikre fremtidsbildet som blir tilbudt oss, også av representanten Barth Eide, selv om jeg har tro på at han også klarer å snakke fornuft til noen av sine eventuelle – jeg skal ikke bruke ordet «medsammensvorne», men det var det som kom opp.

Jeg håper også at Barth Eide som den meget informerte mannen han er, har lest at styrkeforholdet mellom Arbeiderpartiet og de andre partiene han skal ha med seg inn, er dramatisk forverret sett fra et europeisk synspunkt.

Åsmund Aukrust (A) [15:54:14]: Først, for å svare utenriksministeren, som mente at mine spørsmål stilt til henne, i hennes tid som utenriksminister, var ubalanserte: Mine spørsmål har handlet om det som har vært innholdet i regjeringens politikk. Det er klart at mine angrep på regjeringens politikk handler nettopp om den ubalansen som har vært i spørsmålet om Israel og Palestina.

Utenriksministeren klarer fortsatt ikke å svare på hvorfor det er sånn, hvorfor det er riktig av Norge, at det eneste landet som skal nevnes i regjeringserklæringen, skal være Israel. Det eneste landet av alle land i hele verden som skal framheves positivt, det er Israel – i en tid da okkupasjonspolitikken blir stadig forverret. Jeg leste ikke det på noen annen måte enn at det er en håndsrekning til Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, til Christian Tybring-Gjedde, til Grøvan og andre som har tatt opp dette internt.

Derfor blir det mer alvorlig når Høyres partiprogram kommer til å si akkurat det samme, med mindre utenriksministeren nå kommer til å heve stemmen sin internt i Høyre og sier fra om at dette treffer ikke balansepunktet. Hvis hun leser Arbeiderpartiets politikk, vil jeg tro hun vil se at det vil være en annen Midtøsten-politikk, for kjernen i vår politikk, som ble vedtatt på vårt landsmøte forrige helg, handler om det som er kjernen i konflikten, nemlig okkupasjonen, samtidig som det også selvsagt er helt rettmessig kritikk av ting som foregår på palestinsk side.

Så til slutt: Siden dette er siste utenrikspolitiske redegjørelse i denne perioden, og forhåpentligvis den siste dagens utenriksminister holder – men vi skal sikkert ha spennende debatter her i Stortinget – vil jeg bare si at denne debatten har avslørt at vi trenger ny giv. Under denne debatten har høyresidens representanter stort sett utelukkende snakket om opposisjonen, og prøvd å lage et skremmebilde av hva som skjer hvis Jonas Gahr Støre blir statsminister i Norge. Hvis de går inn og leser sine egne innlegg, tror jeg de vil se at de påstandene som de kaster ut, faller på sin egen urimelighet. Jeg synes vi fikk illustrert det i det siste innlegget fra Michael Tetzschner, da han angrep Arbeiderpartiet for å snakke om handlingsrommet i EØS-avtalen. Jeg antar at utenriksministeren er veldig opptatt av handlingsrommet i EØS-avtalen. Enhver regjering bør jo være opptatt av hva slags handlingsrom Norge har internasjonalt. Det er noe helt annet enn å si at vi setter EØS-avtalen i spill.

De som kritiserer og har den høyeste røsten mot regjeringen, er Fremskrittspartiet. Så mener Høyres representanter at Christian Tybring-Gjedde skal vi ikke se på som politiker – han er privatpraktiserende, har det blitt sagt. Han har i to perioder vært Fremskrittspartiets høyest utnevnte utenrikspolitiker. Det er klart vi må ta det han sier på alvor.

Til slutt: Jeg håper vi får debatter om utenrikspolitikk i valgkampen også. Det er bra for Norge. De store linjene ligger fast, men det er viktig at vi også i en valgkamp bruker tiden på å diskutere utenrikspolitikk og det som skiller oss. På en rekke områder vil vi få en ny giv, en ny energi, dersom det blir et regjeringsskifte og Jonas Gahr Støre blir statsminister etter den 13. september.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [15:57:36]: Jeg vet at komiteen også har andre saker den nå skal behandle, men jeg kan allikevel ikke fri meg fra fristelsen til rett og slett å spørre representanten Aukrust hvilke deler av Midtøsten-politikken som nå er ubalansert. Er det støtten vi gir til palestinerne? Nei, det kan det neppe være, for den er jo på samme nivå som den har vært i svært mange år. Kan det være det politiske lederskapet vårt i AHLC? Nei, det kan det heller ikke være. Det har vi jo ledet i veldig mange år, og gjør det fortsatt. Kan det være inntaket vi har hos både palestinere og israelere for å forsøke å finne løsninger på alt fra de praktiske skattespørsmålene og det at palestinerne skal ta imot de pengene israelerne samler inn på vegne av dem, til de langt større og vanskeligere spørsmålene knyttet til en tostatsløsning?

For meg er det ganske utrolig at disse angrepene kommer igjen og igjen, men uten noen annen substans enn at Israel er det eneste landet som er nevnt i Granavolden-erklæringen. Gang på gang har jeg også prøvd å utfordre representanten Aukrust på hva det er som nå er vippepunktet eller et annet balansepunkt.

Vi har et nært forhold både til israelere og til palestinere. De rollene og de oppgavene vi har i Midtøsten, har vi fordi begge parter ønsker at vi skal ha det. Det hadde ikke begge parter ønsket hvis de opplevde at Norge var ubalansert. Vi viderefører det engasjementet fordi partene vil det, og fordi vi har noe vi kan bidra med, og det er basert på den lange historien vi har med en balansert tilnærming til Midtøsten. Det betyr at vi på den ene siden kritiserer både okkupasjon, folkerettsbrudd og bosettinger. Vi kritiserer også at palestinerne ikke har holdt valg på 15 år.

Det er det som utgjør kjernen i balansen i norsk Midtøsten-politikk, og som har vært der gjennom ulike regjeringer. Man kommer ingen vei i Midtøsten hvis man ikke klarer å opprettholde en balanse der man gjennomfører møter, kritiserer det som skal kritiseres, og støtter opp under det som er positivt. Da mister man innflytelse og relevans i Midtøsten. Vårt poeng har hele veien vært å opprettholde det.

Det er mye som kan sies om den fredsavtalen eller de samtalene som president Trump tok initiativ til. Men at normaliseringsavtalene har skapt en ny dynamikk i regionen, kan det ikke være noen tvil om. Det mener også palestinernes beste venner. Samtidig har vi en uoversiktlig politisk situasjon, der israelerne hadde valg 23. mars, det fjerde valget på to år, og palestinerne etter planen skal ha valg i tre omganger nå framover. Det betyr at rommet for å få til politiske løsninger kan komme til å bli mindre i en periode fordi begge står i valgmodus. Men balansen i norsk Midtøsten-politikk ligger fast.

Åsmund Aukrust (A) [16:00:54]: Jeg håpet jo at når utenriksministeren nå tegnet seg igjen helt på tampen av debatten, skulle hun faktisk komme med et svar. Det kom ikke et svar, det kom bare masse angrep på meg og Arbeiderpartiet. Jeg spurte: Hvorfor er det sånn at Israel skal være det eneste landet som omtales positivt? Det fikk vi ikke svar på.

Jeg ser hun nå harselerer med at det er det eneste Arbeiderpartiet er opptatt av. Vel, hun er en så dyktig utenrikspolitiker at hun vet at ord betyr noe. Når det er ett land i verden som omtales positivt i regjeringserklæringen og i Høyres program, er det klart det betyr noe.

Men hun ble også spurt på hvilke andre områder vi ser det. Vi har sett det på flere områder. Under den rød-grønne regjeringen ble det tatt en rekke nye initiativer. Nå er det sånn at Norge dilter etter andre land. Det er ikke snakk om å gå i front, det er snakk om ikke å henge etter. Det ser vi bl.a. i spørsmålet om merking av bosettervarer, som det er mange andre land i Europa som gjør. Norge gjør det ikke.

I forbindelse med statsbudsjettet i fjor valgte utenriksministeren å sondere med støtten til UNRWA, samtidig som amerikanerne også kuttet. Det fikk masse oppmerksomhet. Jeg ser hun rister på hodet, men hun kan lese hva som skjedde i statsbudsjettsforhandlingene med Fremskrittspartiet. Det ble kutt til UNRWA. Det var Arbeiderpartiet imot, og det er også et eksempel på at vi mister balansen.