Stortinget - Møte tirsdag den 27. april 2021

Dato: 27.04.2021
President: Eva Kristin Hansen

Innhold

Sak nr. 15 [14:30:04]

Interpellasjon fra representanten Cecilie Myrseth til fiskeri- og sjømatministeren: «Havbruksnæringen er blant våre viktigste næringer. Arbeiderpartiet vil stille krav til næringen om bærekraftig utvikling samtidig som vi vil legge til rette for lønnsomhet og trygge arbeidsplasser. Det pågår mye innovasjon i næringen, og mye har forandret seg siden regjeringen la fram stortingsmeldingen om havbruksnæringen i 2015. Næringens bærekraftsutfordringer må tas på alvor, og dette påvirker også mulighetene for vekst. Det blir også stadig viktigere å kunne dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte. For å redusere miljøpåvirkning og kutte utslipp mener Arbeiderpartiet at regjeringen skal gå i dialog med sjømatnæringen for å få på plass en forpliktende avtale, etter modell fra landbruket. Vi har også etterlyst en ny melding om havbruk til Stortinget. Statsråden jobber nå med en havbruksstrategi som ikke skal forankres i Stortinget. Hvilke planer har regjeringen for havbruksnæringen»?

Talere

Cecilie Myrseth (A) []: Langs hele norskekysten finner man den samme historien: Havet gir folk mat og arbeid. Fra fjord til bord går det et ubrytelig bånd. I Nord-Norge som langs resten av kysten har vi alltid levd av havet. Havet, som i generasjoner har gitt oss store verdier, gir oss store verdier, ja, det gir til og med penger i lomma til unger som skjærer torsketunger. På restauranter og i de mange hjem verden over spises det hver dag 37 millioner måltid med norsk sjømat. Tenk det – hver dag, verden over! Inntektene fra sjømaten er det som i veldig stor grad vil gi oss velferd i framtiden.

Skal fiskeri- og sjømatpolitikken ha legitimitet, må den også ha folk langs kysten som heier. Da må man ha tillit, som oppnås gjennom dialog, lokale ringvirkninger og arbeidsplasser. Det har vi mange gode eksempler på, f.eks. på Senja – se på Husøy og hvordan man jobber i Sjømatklyngen Senja – og på Helgeland, med Nova Sea.

Havbruksnæringen er på mange måter en suksesshistorie og en av våre aller viktigste næringer. Det er en lønnsom distriktsnæring, det er matproduksjon, det er en eksportnæring, det er en framtidsnæring. I 2020 eksporterte vi laks og ørret for over 18 mill. kr – kanskje en liten dupp fra året før, men med tanke på at restaurantene over hele verden er stengt og vi ikke reiser, er dette et kjempetall. Nye markeder åpner også opp. Sjømatrådet kan melde om at Sørøst-Asia, Thailand og Taiwan, gir nye laksemarkeder for Norge. I Thailand er laks nå blitt den mest populære fisken å spise. Selv under pandemien og lockdown har konsumet økt. Vi har med andre ord kjempemuligheter som hav- og sjømatnasjon, gjennom havbruket.

I Arbeiderpartiets nylig vedtatte program har vi som mål å doble verdiskapningen fra havbruk innen 2030. Det er et ambisiøst mål, men vi har tro på næringen og har høye ambisjoner. Vi mener at Norge skal lede an i utviklingen av verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring, med produksjon av mat til et voksende verdensmarked, for vi skal leve av havet også framover, skape arbeidsplasser langs kysten, og sjømaten er en del av framtidens grønne løsning. Men samtidig ser vi utfordringer. For at næringen skal kunne vokse i tråd med ambisjonene, er det en forutsetning for vekst at næringen utvikler seg på en bærekraftig måte. Hvordan skal vi nå den veksten vi har ambisjon om? Hva vil statsråden gjøre for å sikre mer bærekraft samtidig som konkurransekraften i næringen sikres?

Da Stortinget våren 2015 behandlet Solberg-regjeringens stortingsmelding om havbruksnæringen, ble det enighet om trafikklyssystemet. Nå mener vi i Arbeiderpartiet at det er modent for å videreutvikles med flere miljøindikatorer.

Det må også investeres i ny teknologi og nye innovasjoner om målsettingen om en økning av produksjon skal nås. Stortinget vedtok også i 2015 en ordning om oppdrett på land, og Arbeiderpartiet mener at vi også må se på regelverket her. Anlegg på land gir store og ofte irreversible inngrep. Det er et stort behov for energi, og det stilles også spørsmål ved fiskehelsen. I media har vi sett at fiskeriministeren har tatt til orde for at mer oppdrett skal inn i lukkede anlegg, og at det vurderes en ny stimuleringsordning som skal bidra til det. Samtidig ser vi at semilukkede anlegg i fjorder og kystnære områder gjør at vi kan utnytte våre komparative fortrinn langs kysten, med rent vann og gode strømforhold, og det er også rimeligere enn store anlegg til havs.

Arbeiderpartiet mener også at vi må ha en teknologinøytral tilnærming når vi skal legge rammene for den videre utviklingen av havbruksnæringen. Vi må basere avgjørelsene på kunnskap og fokusere på bærekraft. Vi mener også at vi må se på hvordan vi kan utvikle de fortrinnene vi har som havnasjon, med samarbeid mellom havnæringer som maritim sektor, olje og gass. Våre sterke maritime miljø langs kysten og vår kompetanse som havnasjon gir oss konkurransefortrinn som vi må bygge videre på.

Arbeiderpartiet mener at det hadde vært på sin plass med en mer offensiv satsing på teknologi og innovasjon, hvor staten også tar en mer aktiv rolle. Her er det også naturlig at både fiskeriministeren og næringsministeren engasjerer seg. Hvordan kan vi legge til rette for prosjekter som kan bidra til å utvikle maritim næring, samtidig som vi videreutvikler havbruksnæringene? Kan mer av utviklingen skje her i Norge? Nå ser vi at mye av utviklingen skjer i andre land, bl.a. med havfarmer som bygges i Kina. Er utvikling av norsk leverandørindustri noe som settes i fokus i havbruksstrategien?

Utviklingskonsesjonene, som også viser at det er stor kreativitet og masse innovasjon i næringen, var noe man kunne søke på fram til 2017. Vil det komme nye runder med utviklingskonsesjoner? Mangfold og lokal tilknytning – er det noe regjeringen fokuserer på? Jobbes det med å sikre arbeidsplasser på land, sånn at den totale verdiskapningen kan økes? Vi ser også at det er skepsis mot næringen – som jeg vil påstå blir større jo lenger nord man kommer. Her er kanskje også konfliktene med fiskeriene større. Kanskje vi kan unngå konflikter om vi har et større verdikjedefokus, tenker på ringvirkninger, bygger lokalsamfunn basert på ressursene? Sameksistens er utrolig viktig når vi skal utvikle havnæringene. Vi har et felles ansvar for å forvalte fjordene våre på en måte som sikrer at vi får til en bærekraftig vekst. Folk og samfunn må være med, og politikere på alle nivå må stille krav og forventninger til næringen og samtidig legge til rette og utnytte fellesskapets areal og ressurser på en god måte.

Produksjonsavgiften som vi nå har vedtatt å innføre, er viktig. Den bidrar til å sikre stabile og forutsigbare inntekter til kommunene som stiller areal disponible for oppdrett. I tillegg har vi havbruksfondet, som også er svært viktig. Regjeringen har vedtatt å endre innretningen på fondet. Det har ikke vi støttet. Kommunene burde fått mer, men fra neste år har altså Solberg-regjeringen bestemt at mer av inntektene skal gå til statskassa.

Det blir også stadig viktigere å kunne dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte. Forbrukertrendene påvirker oss. Dokumentaren Seaspiracy er nå blant topp ti på Netflix. Det får også flere folk i flere land til å ta avstand ikke bare fra oppdrettsnæringen, men fra all sjømat. Jeg har sett Kardashian-stuntet til fiskeriministeren og må innrømme at jeg synes det var artig. Men hva mer gjør man for å møte motstanden som kommer fra enkelte miljøer? Det er viktig å spre kunnskap om norsk sjømat generelt, men det er også viktig for å sikre oppdrettsnæringens omdømme, vårt omdømme og framtidig verdiskapning, sånn at vi kan sikre at folk gjør opplyste valg og sikre markeder.

Vi må få folk til å spise fisk. Det er viktig. Både fiskeriministeren og jeg er nok enige om at vi må spise mer fisk. Satsinger som den man har på Geitmyra i Kristiansand, er viktig. Det å lære familier og unger å spise fisk og det å lære seg å lage mat av fisk er viktig. Jeg har vært med på fiskekakekonkurranse på Geitmyra. Det er veldig inspirerende å se unger som snakker på den måten om fisk. Det er viktig for at man i generasjoner som kommer, skal spise mer fisk.

Beredskap er også viktig i sjømatpolitikken, og det går først og fremst på tilgangen på fôr. I dag er vi for avhengig av importert fôr. Det mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gjøre noe med. Vi trenger å ha en satsing på å utvikle råstoff for fiskefôr her i landet. Vi må bli mer selvforsynt og ikke så avhengig av import. Bærekraft er også viktig i den sammenhengen. Arbeiderpartiet har programfestet at vi vil stimulere til økt produksjon av norskprodusert bærekraftig fôr, med mål om at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030.

Det skjer med andre ord mye på området, og mye har forandret seg på de seks årene som har gått siden regjeringen la fram stortingsmeldingen om havbruksnæringen i 2015. Men i stedet for å legge fram en ny melding, som bl.a. Arbeiderpartiet har ønsket, har regjeringen valgt å utarbeide en strategi som ikke skal forankres i Stortinget. For at Stortinget skal få innblikk i dette viktige arbeidet, skal få muligheten til å drøfte rammebetingelser for denne viktige næringen, har jeg derfor valgt å fremme interpellasjonen. Da spør jeg ganske enkelt og kort: Hvilke planer er det egentlig som ligger i denne strategien? Hva er regjeringens planer for havbruksnæringen?

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Først har jeg lyst til å takke interpellanten som gir meg muligheten til å snakke om en meget viktig distrikts- og kystnæring, som de siste årene er blitt mer og mer viktig også for Norge. Jeg opplever også at jeg er enig i veldig mye av det som interpellanten tar opp i sitt innlegg.

Laksen er en av de tingene som Norge er mest kjent for ute i verden, og jeg opplever det er en bred enighet også politisk om at dette er en viktig næring. Vi har lyktes med mye, og det er viktig at vi forteller om hva vi har fått til, jfr. diskusjonene som pågår ute i verden, også rundt bærekraft.

Havbruksnæringen er en næring som i all hovedsak består av familiebedrifter, noen store og mange mindre. Det er en næring med stor grad av lokalt eierskap og engasjement ikke bare for sin bedrift, men også for sitt lokalsamfunn. Det gir lokale ringvirkninger og masse aktivitet langs kysten, i tillegg til at Norge bidrar med sunn sjømat til en verden som trenger det.

Norsk økonomi er i en omstillingsfase, og havbruk har vokst til å bli en betydelig næring i Norge. Havbruksnæringen er en viktig bidragsyter til bosetting og sysselsetting langs hele kysten som gir inntekter til fellesskapet. Regjeringen har også gjennomført betydelige lokale ringvirkninger til havbrukskommunene, som har lagt til rette for havbruksnæringen.

Men potensialet er større enn det vi har fått til til nå. Havbruksnæringen kan og skal bli enda viktigere for Norge i framtiden. Før sommeren vil regjeringen legge fram en havbruksstrategi, og målet med strategien er å legge til rette for å utløse havbruksnæringens verdiskapingspotensial innenfor bærekraftige rammer. Verden trenger mer sunn norsk sjømat, og havbruksnæringen er en viktig del av løsningen for Norges vei ut av koronakrisen. Blant annet gjennom sin lønnsomhet og folk i næringen med vilje og evne til å satse kan havbruksnæringen kunne være en viktig kraft for å sørge for arbeidsplasser og bosetting i Distrikts-Norge.

Det Norge trenger nå, mer enn noen gang, er flere arbeidsplasser i privat sektor. Små og mellomstore bedrifter er ryggraden i norsk næringsliv, som Norge er avhengig av. Havbruksnæringen er en slik næring.

Strategien skal anvise retningen framover for næringen. Ettersom strategien er under utarbeidelse, er det lite jeg kan si om det konkrete innholdet, men på bakgrunn av interpellasjonen mener jeg det er naturlig å si noe om arbeidet med strategien og aktuelle tema som den kan omhandle. I strategien vil vi se litt inn i framtiden, 10 til 15 år, og på hvordan vi kan legge til rette for å utnytte det potensialet som næringen har, enda bedre.

I arbeidet med strategien har det vært viktig for meg at vi har hatt en bred og inkluderende prosess. Nettopp derfor har vi arrangert en hel rekke innspillmøter med både næringen, miljøvern- og dyrevernorganisasjoner, ulike klynger og underliggende etater. Vi har mottatt veldig mange gode innspill, både skriftlig og muntlig. På mange måter blir denne interpellasjonsdebatten også et slags innspillmøte, for strategien er ikke ferdig.

Mange har påpekt at fiskehelse og fiskevelferd er en grunnleggende utfordring, som vi må håndtere bedre enn det vi gjør i dag for å få videre vekst. Dødeligheten i anleggene må ned, og det må etableres gode metoder for å kvantifisere graden av velferd. Klima og miljø har naturligvis stått i sentrum for mange innspill. Eksempelvis har det blitt pekt på viktige problemstillinger som å sikre bærekraftige fôrressurser, potensial for økt sirkulærøkonomi, elektrifisering, nullutslipp og mer sjøveitransport av fisk til markedet. Det samme gjelder kjente utfordringer som bevaring av villaksen. I denne sammenhengen har det blitt pekt på at det er et behov for å satse på produksjon med mer rømningssikker teknologi og andre innovasjoner som kan bidra til videreutvikling av næringen.

Representanten Myrseth har i sin interpellasjon pekt på at det blir stadig viktigere å kunne dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte. Det er jeg helt enig i, og det er en økende trend der ute at kundene krever slik dokumentasjon. EUs taksonomiprosess er et godt eksempel på hva som er på gang. For å redusere miljøpåvirkning og kutte utslipp opplyser Arbeiderpartiet at man vil at regjeringen skal gå i dialog med sjømatnæringen for å få på plass en forpliktende avtale, etter modell fra landbruket.

Jeg er veldig enig i at det er viktig å dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte, og det er flere måter å sikre det på. Mange oppdrettsselskaper og deres leverandører er allerede i gang med dette fordi markedet krever dokumentasjon. Regjeringen har på sin side, i Klimaplan 2030, foreslått å innføre et krav om null- og lavutslippsløsninger for fôrflåter og fartøy tilknyttet oppdrettslokaliteter, med en trinnvis innfasing fra 2024. Dette kravet er etter min mening mer forpliktende enn en klimaavtale slik representanten skisserer.

Jeg opplever også stor grad av innovasjon og nytenking i næringen når det gjelder det grønne skiftet, sirkulærøkonomi, som f.eks. oppsamling av slam, og når det gjelder det å løse andre bærekraftutfordringer. En utvikling i retning av mer lukkede anlegg kystnært vil i tillegg til å kunne løse bærekraftutfordringer også medføre at flere lokaliteter blir tilgjengelig, ikke bare til lakseoppdrett, men kanskje også til nye arter, som f.eks. torsk.

Tillatelsessystemet er en grunnleggende rammebetingelse for næringen, og vi har fått mange innspill om videreutvikling av dette. Disse innspillene handler bl.a. om videreutvikling av trafikklyssystemet, at Norges kyst er et naturgitt fortrinn vi fortsatt må utnytte i oppdrettsvirksomheten, og at det er viktig med teknologinøytralitet. Det er ellers ikke uventet at flere innspill omhandler hvordan et tillatelsessystem kan hensynta landbasert oppdrett og havbruk til havs. Vi har fått innspill om at tildelingsregelverket bør oppdateres, og at sektormyndighetene ikke er godt nok samordnet. Dette er viktige tema, som det er naturlig at vi tar opp i en strategi.

Videreutvikling av forvaltningen er noe vi jobber med hver dag. Det er alltid potensiale for å gjøre ting enklere, samtidig som vi skal ivareta miljø og bærekraft. Norge er en av de ledende nasjonene når det gjelder digital samhandling mellom næringsliv og offentlig sektor. I strategien vil vi derfor se på hvordan vi gjennom digital samhandling kan redusere ressursbruken både i næringen og i forvaltningen, få enda bedre samspill, og hvordan vi kan bedre kunnskapsgrunnlaget gjennom økt datadeling.

Å sikre tilgang til areal til sjømatproduksjon er en avgjørende premissgiver for den videre utviklingen av næringen – på samme måte som det å ta vare på matjorda til landbruksformål. Innspillene oppfordrer til å tenke helhetlig og se på nye tiltak for sameksistens.

Regional og kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven er viktig for å legge til rette for en bærekraftig havbruksnæring og for å sikre lokal forankring, og dette vil vi også omtale i strategien. Det samme gjelder kriterier for å bedre samordning mellom plan- og bygningsloven og regelverk knyttet til havbruksnæringen. Dette vil omtales i regjeringens kyststrategi, som distrikts- og digitaliseringsministeren skal legge fram før sommeren.

Som jeg nevnte innledningsvis, er oppdrettsfisk en av Norges viktigste eksportvarer. Uten markedsadgang ingen virksomhet. Det er avgjørende at norsk oppdrettsfisk har god adgang til markedene. I strategien er det derfor naturlig å omtale myndighetenes arbeid med å sikre god markedsadgang til de viktigste markedene. Norge er et lite land, og vi er avhengig av et godt samarbeid med verden der ute for å sikre våre produkter markedsadgang. Enhver næring er avhengig av stabile og forutsigbare rammebetingelser. For en av våre viktigste distriktsnæringer er stabil og sikker markedsadgang en bunnplanke for hele næringen.

Verdens befolkning øker og trenger mer mat. Både FNs havpanel, FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, og OECD peker på havbruk som en av nøklene i overgangen til et sunt og bærekraftig globalt matsystem. Her kan og skal Norge bidra. Norsk sjømat er sunn, den er trygg og produsert på en bærekraftig måte. Regjeringen har store ambisjoner på vegne av næringen.

Helt til slutt: Vi har ingen intensjoner om å omgå Stortinget. Det kan komme flere oppfølgingspunkter fra strategien som må forankres i Stortinget. Strategien skal etter hvert ut på høring for å gi bred anledning til å delta med innspill, også etter at strategien er lagt fram. Jeg vil også nevne at i tidligere tider, og av tidligere regjeringer, er strategier lagt fram uten å ha vært innom Stortinget.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten vil fortsette etter votering.