Stortinget - Møte tirsdag den 27. april 2021

Dato: 27.04.2021
President: Eva Kristin Hansen

Innhold

Sak nr. 15 [15:26:55]

Interpellasjon fra representanten Cecilie Myrseth til fiskeri- og sjømatministeren: «Havbruksnæringen er blant våre viktigste næringer. Arbeiderpartiet vil stille krav til næringen om bærekraftig utvikling samtidig som vi vil legge til rette for lønnsomhet og trygge arbeidsplasser. Det pågår mye innovasjon i næringen, og mye har forandret seg siden regjeringen la fram stortingsmeldingen om havbruksnæringen i 2015. Næringens bærekraftsutfordringer må tas på alvor, og dette påvirker også mulighetene for vekst. Det blir også stadig viktigere å kunne dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte. For å redusere miljøpåvirkning og kutte utslipp mener Arbeiderpartiet at regjeringen skal gå i dialog med sjømatnæringen for å få på plass en forpliktende avtale, etter modell fra landbruket. Vi har også etterlyst en ny melding om havbruk til Stortinget. Statsråden jobber nå med en havbruksstrategi som ikke skal forankres i Stortinget. Hvilke planer har regjeringen for havbruksnæringen»?

Talere

Presidenten: Stortinget går da tilbake til behandling av dagens kart.

Neste taler er representanten Cecilie Myrseth.

Cecilie Myrseth (A) []: Først vil jeg selvfølgelig takke ministeren for svaret. Veldig mange av de ambisjonene som ministeren la fram, deler vi jo. Men jeg er usikker på om vi er enige om virkemidlene, og derfor etterlyser Arbeiderpartiet en mer aktiv næringspolitikk på dette området også.

Den tiden vi står i, mener jeg tilsier at man burde hatt en sak på bordet i Stortinget. Det er her vi burde blitt enige om rammebetingelsene for næringen og diskutert framtiden og hvordan vi skal sikre den best mulig for sjømatnasjonen Norge. Derfor skulle jeg ønske man i stedet for å si at denne meldingen ikke kommer, kunne si litt om hvorfor man ikke kunne tatt den inn i Stortinget og inkludert hele Stortinget i det viktige arbeidet. Den begrunnelsen vil jeg gjerne høre.

Stortinget har tatt flere initiativer for å sikre flere arbeidsplasser, mer bearbeiding på land, fordi vi mener vi må tenke nytt. I fjor høst behandlet Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om at hvitfiskaktører skal kunne leie oppdrettskonsesjoner til bruk i egenproduksjon. Det var et innspill som kom fra Primex i Vesterålen, men skulle selvfølgelig ikke gjelde bare Primex, men generelt. Det kom et veldig tydelig vedtak fra Stortinget, hvor man vedtok at Stortinget ba regjeringen om å utrede en ordning med utleie av tidsbegrensede akvakulturtillatelser for å sikre egenproduksjon i fiskeindustrien.

Jeg vet at ministeren i utgangspunktet var veldig skeptisk til dette, men Stortinget var heldigvis veldig enig. Men jeg er usikker på hvor denne saken nå ligger.

En annen sak gjelder det med variabel MTB, som skal bidra til jevnere råvaretilgang for industrien. Det er også et forslag som fikk flertall, og det man vedtok i Stortinget, var at regjeringen skal legge fram en sak for Stortinget innen utløpet av fristen for behandling i vårsesjonen 2021, med sikte på å innføre en prøveordning som skal bidra til økt bearbeiding og verdiskaping. Men jeg kan ikke se at det er lagt fram noen sånn type sak for Stortinget, og nå er vi snart i mai og er i innspurten av behandlingen. Det hadde vært fint å få høre hva som skjer med sakene, og hvordan statsråden tenker å følge opp dette overfor Stortinget.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg har kastet et blikk på Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram, og jeg må si at det var vanskelig å finne ting jeg ikke var enig i der. På mange måter må jeg kunne si at det som ligger i programmet, egentlig er en videreføring av regjeringens politikk. Så noe må regjeringen ha gjort rett, og jeg oppfatter at det egentlig er ganske bred enighet, selv om det ikke alltid høres sånn ut fra opposisjonens side. Men jeg tror det er et viktig signal til næringen og næringsaktørene, som har behov for stabile og forutsigbare rammebetingelser.

Jeg skal prøve å få svart på en del av spørsmålene som er stilt. Jeg må bare si at når det gjelder Seaspiracy-filmen, setter den også søkelyset på viktige problemstillinger som er ute i verden, og som Norge også er med på å bekjempe internasjonalt, f.eks. med Blue Justice-initiativet, hvor vi legger til rette for at også f.eks. utviklingsland skal kunne bruke den teknologien og de dataene vi har og overvåker havområder med, og som er relevant for andre deler av verden, f.eks. ved slavedrift på enkelte skip – det er forkastelig.

Jeg må si at budskapet selvfølgelig var – på 30 sekunder – tilpasset et amerikansk publikum, og det var ikke tid til å gå så mye i dybden. Men det er veldig viktig at vi også er litt stolt av hva vi har fått til. Det norske ordet «dugnad» er nærliggende når vi over tid har fått til det vi har fått til i havbruksnæringen. Franskmennene er stolte av sin rødvin og champagne, og vi bør være mye stoltere av det vi har fått til med laksen. Men, som noe litt typisk norsk, synes jeg det er for mange – ikke i denne salen, men generelt – som snakker ned det vi faktisk har grunn til å være veldig stolte av. Det er en historie om stå-på-folk som ikke gir seg, og det er også en historie om godt samarbeid mellom myndigheter og privat næring.

Når det gjelder mer offensiv satsing på teknologi, er det også viktig å si at regjeringen nå i år har et rekordbeløp på ca. 2,4 mrd. kr som går til marin forskning. Jeg vil også si at utviklingstillatelsesordningen har vært en suksess. Vi har fått i gang en utvikling, en ny retning i havbruk til havs, som følge av at det offentlige Norge har stimulert for en sånn utvikling med laksetillatelser.

Når det gjelder kosthold, bruker vi årlig mye ressurser på bl.a. noe som heter Fiskesprell, som skal være med på å få barn- og unge til å spise mer fisk. Og det er det behov for, for vi spiser for lite fisk i Norge.

Når det gjelder hva vi gjør knyttet til bærekraft, er det et kontinuerlig, daglig arbeid. Dødelighet er en stor utfordring. Fiskefôr er som nevnt en stor utfordring, det å få en mindre soyaandel i det, og marin forsøpling. Jeg vil også si at lønnsomhet over tid er en del av bærekraftsbegrepet. Det er også en utfordring at særtillatelsene innenfor lakseoppdrett er på ca. 192 000 tonn laks i sjøen utenom trafikklyssystemet.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg lurde på om eg høyrde rett då statsråden sa at han hadde kasta eit blikk på Arbeidarpartiet sitt program og ikkje funne noko han var ueinig i. Og ettersom eg høyrde, avgrensa han seg ikkje til havbrukskapitlet, men det gjaldt programmet generelt. Då kan ein jo gjera to ting. Ein kan vurdera om ein er i rett parti, eller ein kan gleda seg endå meir til å lesa Senterpartiet sitt program, for det kjem til å skapa stor, stor begeistring hos fiskeriministeren.

Og sjølv om dette er ein debatt i Stortinget, og sjølv om dette er ein interpellasjonsdebatt utan eit vedtak, trur eg ein skal vera forsiktig med å betrakta det som eit innspelsmøte til ein strategi og ein strategiprosess som skjer i regjeringa. Eg meiner det er uheldig at ein går i ei retning der ein prøver å lata dei politiske prosessane knytte til havbruksnæringa gå utanfor stortingssalen. Det er rett og slett fordi havbruksnæringa er ei viktig næring, men det er òg ei omstridd næring. Det er ei næring det er mykje diskusjon rundt, og eg trur det er så viktig å lata dei diskusjonane kome opp i denne salen, få vedtaka, få fleirtal på plass og på den bakgrunn gje næringa stabile og føreseielege rammevilkår. Når ein køyrer ein strategiprosess lukka i regjering, sjølv om ein har innspelsmøte o.a., vil det lett kunna reisast kritikk mot prosessane som har vore, så eg håpar at mest mogleg av politikken knytt til havbruk kan forankrast i Stortinget.

Det er slik for havbruk at det er ikkje den som heiar mest ukritisk på næringa, som er næringas beste ven. Eg trur næringas beste ven er den som har ei positiv grunnholdning til næringa, som ønskjer ei vidareutvikling og vekst i næringa, men som samtidig evnar å stilla krav til næringa. For det er utfordringar i næringa, og dei avvegingane må Stortinget gjera.

Ein av dei tinga som uroar Senterpartiet, er den framtidige utviklinga i strukturen i oppdrettsnæringa. Kan me stå i fare for på ulike måtar å bidra til ei utvikling som gjer at me står att med nokre få aktørar innanfor havbruksnæringa? Kapitalbehovet for å skapa vekst kan tyda på det. Ordninga med utviklingskonsesjonar har nok kanskje vore god for dei større selskapa, og alt av reguleringar og krav vil, forholdsvis, utgjera større belastningar for dei mindre aktørane enn for dei store aktørane. Det er Senterpartiet si sterkaste oppfordring at ein ved all regelverksutforming knytt til havbruksnæringa tek omsyn til kva dette vil bety for strukturen i næringa.

Så har me hatt nokre rundar i Stortinget som har vore unødvendige, og som har skapt unødvendig uro i næringa. Runden med grunnrenteskatt på havbruk enda med ingenting. Ein unødvendig prosess skapte uro. At ein finansminister frå Framstegspartiet sette i gang denne prosessen, og at ikkje eit borgarleg fleirtal på Stortinget stoppa den prosessen, er for meg eit under. Men ein er trass i alt glad for at resultatet vart som det vart.

Så har det skjedd ein ting som eg og Senterpartiet meiner har fått altfor liten merksemd. Det er bra at me har fått på plass eit havbruksfond, det er bra at ein har fått på plass at kommunane skal få ei årleg inntekt ved å ha havbruk. Men undervegs her skjedde det eg vil kalla eit ran av 2 mrd. kr, fordi auksjonane gav 2 mrd. kr meir enn det som var føresett då Stortinget hadde diskusjonen om fordeling mellom stat og kommune for åra 2020 og 2021. Dei to milliardane hamna rett i statskassen utan at kommunane fekk så mykje som eit øre av dei. Det er ein urett som eg meiner at regjeringa burde ha retta opp i for å greia det som er ei av dei viktigaste utfordringane for havbruksnæringa, nemleg å ha kystkommunane med på laget, kystkommunar som legg til rette, kystkommunar som stiller krav, men kystkommunar som stiller krav med ei positiv grunnholdning. Det er det oppdrettsnæringa treng. Dei treng ikkje ukritisk klapping, dei treng begeistra supporterar som stiller krav.

Ruth Grung (A) []: Jeg er helt enig med interpellanten og siste taler når det gjelder behovet for åpen debatt rundt nettopp havbruksnæringen og fiskeriene. Tidligere i dag hadde energi- og miljøkomiteen høring om marine vernesoner. Der ser vi også tydelig splittelse, ulike holdninger og de største konfliktene knyttet til nettopp havbruksnæringen og fiskeriene. Det er veldig sterke motkrefter mot næringer som egentlig faktisk er blant de mest bærekraftige. De produserer proteinrik mat med minst klimaavtrykk, så det burde egentlig vært motsatt, for de som driver aktivitet, enten det er havbruk eller fiskeri, vet at de er avhengig av rene vann og rene kystområder for å produsere og klare å selge produktene.

Bærekraftig vekst er næringens mantra, og alle vet at det blir ikke noe vekst uten bærekraft. Men så har jeg også fått spørsmål fra næringen: Dere politikere sier hele tiden «bærekraft», men hva er det dere legger i det? Vi har vært dyktige til å utvikle et forvaltningssystem med trafikklys, som har gitt klare føringer, men så har det ikke skjedd noe videre utvikling etter det. Vi vet at fôr er noe av det som har det største klimaavtrykket. Det gjelder både transport og innhold i fôret. Så der også etterlyser næringen noe. Det som egentlig har vært utgangspunktet for at Norge har lyktes med å utvikle en så bærekraftig og sterk havbruksnæring, er nettopp at vi har brukt de naturgitte forholdene våre i kombinasjon med et godt forvaltningssystem som har utfordret næringene, og som egentlig har gjort at de har vært konkurransedyktige og motstandsdyktige mot de endringene som har skjedd underveis.

Når vi sier «naturgitte forhold», er det de gode strømforholdene, det rene vannet osv., og det kystnære, som også statsråden var inne på, mens veldig mange av støtteordningene har støttet opp under store offshoreanlegg. Nå ser vi at flere og flere snakker om landbaserte anlegg eller at større deler av produksjonen skal skje på land, men det som kanskje gir det laveste avtrykket, er å utvikle og utnytte våre fortrinn, som er det kystnære, med semilukkede anlegg, som også er rimeligere, og som også gjør at vi klarer å opprettholde et mangfold i næringen, som bidrar til innovasjon ved at man har de familieeide selskapene og ikke bare de som er avhengig av mye kapital. Det er riktig, som flere har vært inne på, at veldig mye av premissene for næringen kanskje er lagt opp vel mye for de store i disfavør av de mindre, mens vi trenger begge deler for å utvikle næringen videre.

Så har det også vært vist til EUs taksonomi, og der vil i framtiden kanskje mer av det totale avtrykket – transport og fôrinnhold, men også inngrep på land – egentlig påvirke hva som er lønnsomt å investere i i framtiden.

Så var statsråden inne på det med den fragmenterte forvaltningen. Undertegnede og Arbeiderpartiet har flere ganger løftet opp at det ofte kjennetegner nye næringer at de liksom blir plassert oppå andre lovverk, mens det man gjorde med petroleum, var å etablere helt egne institusjoner som forsto egenarten og klarte å utvikle det der. Der har det skjedd veldig lite, så det er også et viktig tema framover å klare å se hvordan vi skal løse det mye bedre enn det vi har gjort fram til nå.

Avslutningsvis: Jeg er helt enig i at vi må framsnakke denne næringen. Jeg vet ikke om det er fordi vi alltid skal være så kritisk til vårt eget, men det er en fantastisk næring. Jeg vet at i fjor var det langt flere som søkte på aktuelle linjer både på videregående og i høyskolesystemet som er relevant. Det er et veldig godt tegn når ungdom søker mot de retningene som de har tro på. Jeg har ikke fått tid til å undersøke hvordan utviklingen har vært i år. Jeg håper at trenden har fortsatt, for det er også en del av det bærekraftige å være sosialt bærekraftig. Vi har sett hvordan verftsindustrien har vært sårbar nå, og det å sikre rekruttering, at folk vil jobbe innenfor denne næringen, etablere lærlingplasser og muligheter til å utvikle seg videre i forhold til ulike posisjoner, er helt avgjørende, skal vi få både en levedyktig næring og en viktig kystnæring.

Tom-Christer Nilsen (H) []: La meg starte med de tonene som siste opus ble avsluttet med: Vi trenger å huske at det er en fantastisk næring vi her snakker om. Vi definerer oss ofte som oljenasjonen Norge, men vi er like mye sjømatnasjonen Norge. Og vi har vært utrolig heldig på den måten at vi har hatt to næringer som har utviklet seg på en så fantastisk måte parallelt.

Det er utrolig å tenke på at på starten av 1990-tallet hadde vi en totalproduksjon av oppdrettslaks på om lag 110 000–150 000 tonn. Det var på det tidspunktet vi innfryste store deler av produksjonen vår fordi vi mente det ville føre til markedsubalanse å slippe ut en så stor menge laks på det internasjonale markedet. I dag leverer vi over én million tonn laks til det samme internasjonale markedet. Det betyr at det ikke bare har vært en utrolig utvikling av teknologi, praksis og investering i Kyst-Norge uten sidestykke. Det har også vært en utvikling i markedet som har gjort at i dag spiser japanere og kinesere – og nordmenn – sushi med laks, noe de aldri egentlig gjorde noensinne. Laks var et nisjeprodukt langt fra sushi-bordet, og er nå blitt markedsleder i flere av segmentene innenfor sjømat. Det er en fantastisk historie.

Det er også en fantastisk historie å tenke over at dette er en av de mest bærekraftige næringene innenfor husdyrhold – la meg kalle det husdyrhold, selv om det er i sjøen. Vi snakker om en næring som har noe av det laveste klimaavtrykket, noe av det laveste miljøavtrykket i forhold til andre næringer. Når vi snakker om et høyt klimaavtrykk fra fôret til laks, snakker vi ikke om det målt mot andre typer fôr. Vi snakker om det målt i forhold til den forutsetning at dersom soyaen de bruker i laksefôret ikke hadde vært kjøpt – som tross alt er bærekraftregistrert, bærekraftsertifisert – ville det vært plantet skog på områdene. Det er ingen realistisk forutsetning.

Uansett tror jeg vi først skal huske å starte med at dette er en bærekraftig næring, dette er en viktig næring for Kyst-Norge, dette er en lønnsom næring, og det er en lønnsom næring med et stort potensial framover hvis vi gjør tingene riktig. Ja, vi skal stille krav til næringen. Det er viktig. Det gjør vi i alle sammenhenger. Men vi skal ikke stille større krav til denne næringen enn til andre næringer. Vi skal stille de samme kravene som vi forventer fra alle kanter. Og vi skal skryte når vi ser at næringen gjør noe bra. Og virkelig: Denne næringen gjør noe bra.

Vi har mange eksempler på fantastiske produkter, fantastisk markedsarbeid og fantastisk drift som kommer fram av dette. Det å se en næring som faktisk leverer på alle de kriteriene vi ønsker at det skal leveres på, er helt utrolig.

Framtiden kan også være fantastisk når vi gjør de riktige tingene. Vi står på terskelen av en helt fantastisk utvikling. Vi står på terskelen av å lykkes med torsk. Torsk – hvis vi lykkes med det – kan bli like stort og viktig som laks. Og om ti år, hvis noen står i denne salen og diskuterer norsk fiskeripolitikk, vil man kanskje diskutere en torskeoppdrett som er like stor som den totale trålerfangsten i Norge. Det betyr at vi får en helt annen mulighet for fastlandsindustri langs kysten. Tenk på at vi kan få levert torsk i den kvaliteten, i den størrelsen og på det tidspunktet fersk, som hele industrien etterspør. Det er en kjempemulighet, og slike store muligheter har vi flere av med nye arter. Samtidig skal vi huske på at det er ikke sånn at Norge er dømt til å lykkes med havbruk. De siste ukene har vi sett gamle blåskjellanlegg bli ryddet opp på Sørlandet. Det er et minne om at det er ikke sånn at alt lykkes og at alle trær vokser inn i himmelen. Det krever innsats. Det krever framsnakking. Det krever innsats og forskning. Og dette er en av de næringene som er pålagt å avsette deler av sin omsetning til forskning. Det er veldig bra.

Jeg skal nok innrømme at jeg er glad for at vi har denne debatten og at det er tatt initiativ til denne debatten, men jeg deler kanskje ikke fullt ut den begeistringen fiskeriministeren har for Arbeiderpartiets programforslag. Det må jeg innrømme. Jeg vil derfor si at det er et programforslag med store målsettinger, men som punkt for punkt sier hvordan det skal bli vanskeligere å gjennomføre den målsettingen ved å gjøre kostnadene høyere, reguleringene strengere og mulighetene for næringen vanskeligere framover.

Videre vil jeg si at det er et interessant forslag – for å avslutte – om en klimaavtale. Jeg vil minne om at en klimaavtale gjelder våre egne utslipp. De utslippene vi her snakker om, som er de største for havbruksnæringen, nemlig fôrutslippene, ville vært utenfor en slik klimaavtale fordi de opparbeides i andre land.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Mulighetene for framtidens havbruk er store, og det har jo flere sagt. Senterpartiet er opptatt av at det skal legges til rette for videre vekst i havbruksnæringen samtidig som miljøet og livet i havet blir ivaretatt. Senterpartiet vil intensivere tiltak og virkemidler for å hindre rømming og spredning av lakselus. Reglene for næringen må bygge på nulltoleranse for rømming og spredning av sykdommer fra merder. Dessuten må næringen og myndighetene bidra med midler til forskning og utvikling slik at en sikrer en enhetlig og bærekraftig forvaltning av havbruksnæringen. Senterpartiet vil fjerne konsesjonen for produksjonsmetoder i havbruksnæringen som ikke påvirker miljøet negativt, som oppdrettsanlegg på land og lukkede anlegg til sjøs.

På kanten av ishavet ligger Sørøya. Friskere og renere vann finnes ikke. Det er ingen andre anlegg i nærheten. Likevel rammes oppdrettsanlegg av den smittsomme sykdommen ILA. Dette skjedde for ikke så lenge siden, og 2,3 millioner laks ble rammet. Dette representerte ca. 10 millioner kg, dvs. et tap på ca. 600 mill. kr. Vi kan konkludere med at ILA ikke er påført anlegget av eksterne faktorer, men er noe som helt ut skyldes driftsmåten ved intensiv oppdrett.

Jeg var så heldig at jeg fikk besøke et lukket anlegg på Vevelstad, som ikke hadde lus eller sykdom, og tok vare på slam og skitt. Fisken var i fantastisk kondisjon. Det er et eksempel på hvordan oppdrett kan drives på en bærekraftig måte.

Senterpartiet vil fortsatt være en pådriver for at skatter og avgifter fra havbruksnæringen i større grad skal tilbakeføres til kommunene som setter av areal til havbruksanlegg. Senterpartiet vil opprettholde eierskapsbegrensninger i oppdrettsnæringen, styrke offentlig FoU-innsats for bærekraftig og økende produksjon av dagens oppdrettsarter, og initiere prosjekter for annen havbasert produksjon.

At kommunene skal få mer igjen for å avsette arealer til havbruksnæringen, er også viktig. Det holder ikke bare å få godtgjort for vekst, men det må også komme mer til kommuner som har avsatt sjøarealer til oppdrett.

Hensynet til villfisk må ivaretas på en god måte. Vi kan f.eks. ikke risikere at torsk vil slutte å gyte i sine vanlige gytefjorder. Derfor må det å styrke kontrollen av havmiljøet være en nasjonal oppgave, som må gjøres på en tillitvekkende måte. Det må være nasjonens oppgave, og det må være ressurser nok til å gjøre en god jobb.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg kan selvfølgelig anbefale ministeren mye annet godt lesestoff også. Selv har jeg ikke lest det han refererer til, det må jeg kanskje gjøre på et eller annet tidspunkt.

Dette er en interessant interpellasjonsdebatt som på mange måter belyser flere aspekt, ikke minst at fiskeri-, hav- og sjømatnæringen er noe av det største og mest verdiskapende vi har i Norge – etter oljen. Denne næringen har et stort, stort potensial for vekst, men en må også alltid ta hensyn til naturens tåleevne.

Trafikklyssystemet som er etablert som grunnlag for å styre utviklingen i havbruksnæringen, må utvikles og etter hvert også styrkes med ny kunnskap. Vi er nødt til å tørre å sette strengere krav til bedre dyrevelferd i oppdrettsnæringen, kombinert med økt satsing på forskning og teknologiutvikling. Oppdrettsnæringen er viktig for Norge og fører også med seg noen utfordringer vi må arbeide sammen med næringen for å håndtere. Vi må derfor se på mulighetene for å tilpasse regler for oppdretten for å sikre bærekraftige løsninger for ikke minst å ivareta villaksbestandene, samt at vi må sikre kommunene en rimelig kompensasjon for areal som blir brukt av oppdrettsnæringen.

Næringen har også et stort potensial for å skape nye arbeidsplasser og blir derfor viktig i det grønne skiftet. Det er også viktig å ha en fortsatt mangfoldighet i oppdrettsnæringen, der en bør ha større fokus på fôrproduksjon og ikke minst på slamhåndtering. Dette vil kunne skape mange nye, spennende arbeidsplasser gjennom bærekraftig og sirkulær tilnærming. Jeg var så heldig i fjor og var og så på en sånn type anlegg i Brønnøy. Det er litt pilot fortsatt, men jeg har stor tro på at her går det an faktisk å få til flere ting i ett: en fôrproduksjon som er mer bærekraftig, og en slamhåndtering som også kan bli en industriell satsing på land.

Så må man huske på at lakseproduksjon er en matproduksjon med veldig lave CO2-utslipp og fôreffektivt med tanke på proteinproduksjon. Vi har noen store fortrinn med tanke på at vi har stor kompetanse i næringen og et forskningsmiljø som er verdensledende. Dette er definitivt en distriktsbasert næring. Norskekysten har noen store fortrinn langs hele kystlinjen. Nå snakker vi først og fremst om laks i dag, men også andre arter vil det definitivt kunne være muligheter for i framtiden. Det har vært noen spede forsøk på oppdrett av torsk, men jeg tror at vi vil kunne knekke de kodene i løpet av noen år, og da vil det kanskje også bli en næring som blir like stor som laksen.

Jeg håper at vi i framtiden vil kunne se mer av utviklingskonsesjoner som vektlegger det sirkulære og ikke minst i større grad er kystnært. Jeg tror at gjennom de mulighetene der har vi også større muligheter til nettopp det jeg sa om slamhåndtering og fôrproduksjon, som kan gi en stor kraft framover. Jeg tror ikke det er noen grunn til å prate ned norsk laksenæring og havbruksnæring, for norsk laks er en sterk norsk internasjonal vare med tilhørende godt markedsapparat. Her har ikke minst Norges sjømatråd gjort en sterk jobb i mange år. Der våre naboland har IKEA, LEGO og Nokia, er vi så heldige at vi har laksen.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Cecilie Myrseth (A) []: Det er jo fint at Arbeiderpartiets program ble tema også her, jeg er veldig stolt av det. Jeg er litt usikker på om ministeren egentlig har lest Arbeiderpartiets program, kanskje han egentlig tok en liten spansk en der, for er ministeren enig i at man skal ha en målsetting om å doble verdiskapingen innen 2030? Er ministeren enig i at man skal innføre tidsbegrensede oppdrettstillatelser? Er ministeren enig i at man skal videreutvikle trafikklyssystemet med flere miljøindikatorer? Og er ministeren enig i at man skal gjøre det motsatte av det regjeringen har gjort, nemlig å gjeninnføre kravet om lærlinger, videreforedling og forskning for de største aktørene innenfor havbruk? Jeg er litt usikker på det. Men det kan jo hende, all den tid Høyre har begynt å kopiere Arbeiderpartiets slagord, «Arbeid til alle», at det lå utenpå, at man tenkte at det var Arbeiderpartiets program man leste, men det var kanskje Høyre sitt.

Det er ingen tvil om at vi har god grunn til å være stolte av oss som havnasjon, men det er også viktig å stille de kritiske spørsmålene skal man komme framover, skal man få til framtidsrettet og bærekraftig utvikling for kysten for dem som jobber der, for å sikre verdiskapingen for landet vårt. Det er grunnen til at denne interpellasjonen er løftet. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet har et veldig tydelig, godt program når det kommer til sjømat, fiskeri og havbruk, fordi vi vil noe mer. Derfor er det fint at også Senterpartiet mener at det er likheter mellom våre program. Det betyr at vi kan få til en ny kurs for landet også når det kommer til havet, en mer aktiv politikk.

Men det var én ting jeg stilte spørsmål om, som jeg mener det er viktig å få avklart fra ministeren, nemlig forslaget som er vedtatt her i Stortinget om variabel MTB. Vedtaket handler om at man skulle få behandlet denne saken ferdig i salen denne sesjonen, at man skulle legge fram saken for å kunne sikre det. Det var hele bakgrunnen for at man fikk til så bred enighet som man gjorde. Jeg tror det er flere som vet at det var muligheter for å få flertall for å gå mye lenger i de forslagene som lå i denne salen, men man ønsket å stå sammen. Men man har ennå ikke fått en sak på bordet, og jeg lurer på hva som har skjedd.

Så, helt til slutt: Det å være tilhengere av næringen handler også om å stille krav. De som stiller krav, er kanskje næringens beste venner, fordi man må stille krav samtidig som man heier. Og dette med at noen snakker ned, mens andre snakker opp, er også litt stråmannsargumentasjon, for det må være mulig å ha politisk uenighet. Men jeg møter hovedsakelig folk som snakker denne næringen bare opp.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg må vel kanskje presisere at det var Arbeiderpartiets program på fiskeri- og sjømatområdet jeg refererte til, og jeg sa at det var vanskelig å finne noe å være uenig i. Noe er det, men i all hovedsak er mitt inntrykk at hvis vi ser bakom den politiske retorikken, er det ganske bred enighet om ting.

Jeg kan ta poenget med Havbruksfondet. Havbruksfondet handler om å finne en balanse mellom verdiskaping og lokale ringvirkninger til det som skal ende i storsamfunnskassen vår. På samme vis handler også utviklingen av havbruksnæringen om å finne balanse mellom biologi, dyrevelferd og arbeidsplasser. De små skritts forandringer er viktig fordi næringsaktørene har behov for både stabilitet og forutsigbarhet i sitt virke.

Jeg er veldig enig med representanten Pollestad i at vi skal stille krav, og det gjør vi også. Det er også viktig å ikke glemme at vi må framsnakke og vi må heie ikke minst på de mange familiebedriftene det her er snakk om, som driver denne næringen framover. Jeg har lyst til å minne en del av representantene om at den til dels respektløse diskusjonen som går på norsk eierskap og formuesskatt på arbeidende kapital, er direkte diskriminering av lokalt eierskap. Det er veldig viktig at en legger seg det på minnet, for det angår dem som er kjernen og ryggraden i akkurat denne næringen, akkurat som det angår en annen viktig næring i Norge, som er landbruket.

Jeg vil si at vi driver aktiv næringspolitikk. For eksempel vil jeg si at den årelange satsingen på marin forskning har resultert i at vi har lyktes med torskeoppdrett. Der skal det også sies at det har vært private aktører som har gjort et grundig arbeid i Florø. Akkurat det med torskeoppdrett er interessant fordi den nye arten kan bidra til å skape flere helårige arbeidsplasser innenfor bearbeiding og videreforedling, kanskje spesielt i Nord-Norge, hvor vi trenger enda flere helårige arbeidsplasser hvis vi skal få folk til å flytte dit. Det er ingen som flytter til en plass for en deltidsstilling.

Så har jeg lyst til si at de anmodningsvedtakene som har kommet fra Stortinget, er under oppfølging, og variabel MTB er nevnt fra interpellanten. Der skal vi komme tilbake til Stortinget på egnet måte, og jeg oppfatter også at vi skal rekke det innenfor den tidsfristen som er satt. Det er flere vedtak i Stortinget det er snakk om der.

Så til spørsmålet om åpen debatt. Jeg opplever at det er en ganske åpen debatt. Selv om vi legger fram en havbruksstrategi istedenfor en stortingsmelding, handler det også om et tempo. Jeg opplever ikke at det avskjærer en relativt åpen og bred debatt. Det er heller ikke noe i veien for å gå enda grundigere til verks senere, og enkelte elementer i strategien kan det være behov for å sende på høring. Jeg vil presisere at det er relevante deler av den strategien som må sendes på høring.

Ellers vil jeg takke for en bred og god debatt, og jeg opplever at det er ganske bred oppslutning om retningen for næringen.

Presidenten: Med det er interpellasjonsdebatten omme.