Stortinget - Møte torsdag den 10. juni 2021

Dato: 10.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 530 S (2020–2021), jf. Dokument 8:270 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 19 [19:02:28]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Eirik Faret Sakariassen, Torgeir Knag Fylkesnes, Kari Elisabeth Kaski, Freddy André Øvstegård, Mona Fagerås, Karin Andersen og Nicholas Wilkinson om å rette opp i usosiale velferdskutt (Innst. 530 S (2020–2021), jf. Dokument 8:270 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) []: (ordfører for saken): Da komiteen ikke har klart å stå samlet om verken virkelighetsbeskrivelse eller løsninger, blir merknadene på vegne av komiteen korte. Forslagene i denne innstillingen har også vært behandlet av Stortinget tidligere.

Det vi er enige om, er at velferdsstaten er til for å sikre anstendige levekår og samtidig sikre at ingen faller utenfor. Komiteens flertall mener at endringer i velferdsstatens mange ytelser og innretninger har økt den sosiale ulikheten i Norge. Komiteens mindretall mener derimot at for at velferdsstaten skal kunne ta vare på dem som trenger den mest, må velferdsordninger prioriteres og endres i takt med samfunnets behov for å dempe forskjeller og gi muligheter til flere. Komiteens flertallstilråding er dog at representantforslaget ikke vedtas.

Det norske velferdssamfunnet er heldigvis mer enn summen av offentlige ytelser, men det er også tilgang på en god barnehage, muligheter til alle gjennom kunnskap i skolen, et anstendig og inkluderende arbeidsliv, et godt og tilgjengelig helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som sikrer anstendige levekår, og at ingen faller utenfor. Men velferdspolitikkens dilemma er nettopp å sikre anstendige levekår uten å skape barrierer mot deltakelse i arbeidslivet. Både uførereformen og endringene i barnetillegget for uføre har bidratt til å redusere disse barrierene. Tidligere gjorde f.eks. barnetillegget at noen fikk mer enn sin tidligere inntekt utbetalt som ufør. Nåværende regler gir en reduksjon i tillegget dersom uføretrygd og barnetillegg samlet utgjør mer enn 95 pst. av inntekt før uførhet. Vi mener det er urimelig å forvente at uføre som kan og vil jobbe, skal gjøre det dersom de da får lavere inntekt enn med uføretrygd og barnetillegg. SVs politikk hever terskelen inn i arbeidslivet og reduserer muligheten for arbeidsdeltakelse, inntekt og inkluderende fellesskap på arbeidsplassen.

En bærekraftig velferdsstat handler om velferdsstatens evne til å løfte dem som trenger det, så lenge de trenger det, også i framtiden. Regjeringen har derfor gjort flere endringer i ulike velferdsytelser og -ordninger, også for å gjøre dem mer rettferdige eller målrettede. Når SV f.eks. ønsker å reversere endringene i fysioterapiordningen, betyr det å gå tilbake til den urettferdige diagnoselisten som ga gratis fysioterapi til noen, mens mange med kroniske sykdommer og store helseplager ble holdt utenfor. Det var heller ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom diagnose og behovet for fysioterapi. Derfor ble listen fjernet. Vi senket frikortgrensen for alle, og aldersgrensen for fritak ble hevet, slik at 9 000 barn ble unntatt egenandeler. SV kaller dette et usosialt kutt for dem som da fikk samme egenandel som alle andre, mens vi mener det er en forbedring for de mange som falt utenfor tidligere.

I 2013 var nærmere 70 000 mottakere i ferd med å miste retten til arbeidsavklaringspengene sine fordi de rød-grønne ikke hadde fulgt opp forutsetningen for ordningen. Da ordningen ble evaluert, sa arbeidslivsforsker Simen Markussen:

«AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet, der det gis aksept for at du ikke kan jobbe og der folk låses inne i utenforskapet.»

Det ble gjort endringer i AAP for å hindre at folk ble låst inne i fattigdom. Dette vil altså SV reversere. Vi mener det er usosialt ikke å gjøre nødvendige endringer i ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet.

Når det gjelder reduksjon i budsjett for medisinsk forbruksmateriell, førte det først og fremst til reduksjon av fortjenesten til leverandørene etter reforhandling av avtalene, ikke en reduksjon av tilbudet. Men også dette blir framstilt som et usosialt kutt. Målet må være best mulig kvalitet til best mulig pris, ikke at alt det offentlige tilbyr, skal være dyrest mulig.

Derfor er det også en falsk motsetning mellom skattelette og velferd, slik Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV framstiller det. Disse partiene regjerte med historisk høye oljepriser, inntektene fra arveavgift og høyere inntekt fra både formuesskatt, selskapsskatt og personskatt. Likevel økte helsekøene, og det ble 15 000 flere fattige barn i Norge på deres vakt. Økte skatter gir åpenbart ikke nødvendigvis mer velferd, i hvert fall ikke når disse tre styrer.

Regjeringspartiene har både senket skattene, økt barnetrygden og redusert helsekøene. Det er ingen motsetning mellom skattelette og velferd. Det er derfor heller ingen grunn til å endre denne politikken. Derfor støtter heller ikke regjeringspartiene flertallsinnstillingen her – unnskyld, jeg sier feil, flertallsinnstillingen er jo å avvise forslagene. Vi støtter ingen av forslagene.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til saksordføreren for en grei gjennomgang av sakens innhold og eget ståsted. Takk også til forslagsstillerne fra SV.

Solberg-regjeringa har i løpet av sine åtte år vel satt noe som må kunne kalles norgesrekord i usosiale velferdskutt. De urettferdige velferdskuttene har det siste året kommet litt i skyggen av covid-19-situasjonen. Det er beklagelig, for de sosiale forskjellene har gjennom pandemien ikke forsvunnet. Tvert imot har de blitt forsterket på mange områder. Arbeidsledigheten er skyhøy. De som sto lengst unna arbeidsmarkedet før, har havnet enda lenger bak i køen i løpet av det året som er gått. Regjeringa har til og med sett seg nødt til å gjøre unntak fra en del av de velferdskuttene de selv har gjennomført. Kutt i feriepenger til de arbeidsledige og innstrammingen i ordningen med arbeidsavklaringspenger er to eksempler. Men unntakene er altså bare midlertidige. Mye tyder på at mange av de ekstraordinære tiltakene forsvinner 30. september. Arbeiderpartiet mener det er viktig ikke å følge en slik datostempling slavisk, men sørge for at tiltakene varer så lenge det er nødvendig.

Innen 30. september vet vi også mer om hva slags regjering vi får etter valget. Blir det en regjering ledet av Arbeiderpartiet, vil vi starte den møysommelige jobben med å tette de hullene Solberg-regjeringa har lagd i det sosiale sikkerhetsnettet vårt. De fleste skjønner at det vil være vanskelig å rette opp milliarder i usosiale kutt i løpet av ett årsbudsjett. Derfor mener vi det er viktig å prioritere det som haster mest, og det må skje i tilknytning til de årlige budsjettprosessene. Forslag uten penger gir ingen endring og dermed liten mening.

I den perioden som har gått siden Solberg-regjeringa overtok i 2013, har vi, som sagt, opplevd en sammenhengende periode med urettferdige kutt i velferd, fra det ene statsbudsjettet til det andre. Noe av det aller første Erna Solberg gjorde, allerede i 2015, med hallelujarop fra Fremskrittspartiet og støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, var å ta feriepengene fra arbeidsledige og skattlegge sluttvederlag for folk som mistet jobben. Det ga 2 mrd. kr i kutt i velferdsytelser som gikk rett i lomma på de rikeste, som hvert eneste år siden Solberg-regjeringa tiltrådte, har fått skattekutt på skattekutt. Vi ser hvordan høyresida i norsk politikk konsekvent velger side – de rike framfor vanlige folk.

Forslagsstillerne i denne saken lister opp en lang rekke stønader der høyreregjeringa systematisk har kuttet i velferden til folk flest – kutt i stønader til uføre, herunder også barnetillegg og levealdersjustering, redusert kjøpekraft for pensjonister, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt i stønad til enslige forsørgere, brillestøtte til barn og bilstøtteordning for funksjonshemmede. Mange andre kutt i velferdsordninger kunne vært lagt til, f.eks. det hjerteskjærende kuttet i supplerende stønad for personer med kort botid i Norge, der f.eks. personer i 80-årene som hadde hatt slik stønad i ti år eller mer, mistet den lille stønaden de hadde, fra den ene dagen til den andre.

Regjeringa bruker ofte og gjerne – og det gjorde forrige taler også – velferdsstatens bærekraft som argument for sine kutt. Velferdsstatens bærekraft er i utgangspunktet et flott begrep om kvaliteter i det norske samfunnet. Arbeiderpartiet ønsker en sterkere offentlig velferd. Ifølge folketrygdens formålsparagraf handler det ikke om kutt, men om å gi styrket økonomisk trygghet ved arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet og alderdom, hjelp til selvhjelp og utjevning av inntekter mellom grupper. Summen av Solberg-regjeringas åtte budsjetter er en annen. De med de laveste inntektene skal sakke akterut. Høyresida omfordeler ikke fra dem med høye til dem med lave inntekter, slik vi vanligvis forbinder med styrket velferd, men motsatt. Summen av regjeringas politikk har gjort det vanskeligere for vanlige folk å leve livet sitt. De sosiale forskjellene øker.

Arbeiderpartiet har sitt eget forslag i denne saken. Vi ber om å få en oversikt over hvilke konsekvenser alle disse velferdskuttene de siste åtte årene har hatt for vanlige folks levekår. Vi har foreslått det samme før, men stortingsflertallet er selvfølgelig ikke interessert i å få slike fakta på bordet. Jeg prøver meg likevel en forhåpentligvis siste gang og tar opp Arbeiderpartiets forslag i saken, og jeg håper at det er Arbeiderpartiet som får ansvaret for å følge det opp til høsten.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jon Georg Dale (FrP) []: I Stortinget er det normalt brei tilslutnad til arbeidslinja. Arbeidslinja ber i veldig stor grad preg av at det skal løne seg å arbeide. Problemet er at kvar gong det kjem praktisk politikk til bruk her, er ein ikkje så oppteken av det likevel. At det skal løne seg å arbeide, betyr at det ikkje må løne seg å gå på ytingar framfor å vere i arbeid. Det er den praktiske konsekvensen. Forslaget handlar om å rette opp i usosiale velferdskutt. Representanten Lise Christoffersen gjekk gjennom ei rekkje endringar som har vore gjennomførte, som Framstegspartiet har vore med på å ta ansvar for, og som vi framleis gjer. Det handlar om at vi har prioritert tiltak som faktisk raskt kan bidra til at folk kjem inn i arbeidslivet, og at det løner seg å arbeide.

Det betyr noko når ein får ressursar tilgjengeleg som ein kan bruke på å redusere ventetida og ventelistene for få medisinsk behandling i sjukehusa. Det gjer at folk som er mellombels utanfor arbeidslivet, kjem raskare tilbake. Det betyr noko når vi har gjennomført store løft i rus- og psykiatribehandling, gratis kjernetid i barnehagane, som gjer at også dei med dei lågaste inntektene kan ha barn i barnehagen og sjølve kome inn i arbeidslivet, styrking av kommuneøkonomien som legg til rette for velferdstenester landet over, nye sjukeheimsplassar og styrking av eldreomsorga og massiv satsing på utdanings- og forskingstilbodet for å kvalifisere nye generasjonar for eit anna arbeidsliv enn den førre generasjonen var ein del av.

Målretta styrking av velferdstilbodet i samfunnet vårt er det dette handlar om. Faktisk å evne å prioritere – det har vi klart. Vi har både auka vekstevna i økonomien gjennom å leggje til rette for privat næringsliv, sørgt for at skattane vert haldne nede slik at arbeidsinsentiva går opp, og ikkje minst slik at fleire investerer kapitalen sin i å skape nye arbeidsplassar slik at stadig fleire kan velje eit arbeidsliv der dei i større grad er i stand til å forsørgje seg sjølv og eigen familie. Når vi veit at arbeid er den største suksessfaktoren for velferdsutvikling for den enkelte person og hans familie, må arbeidslinja faktisk av og til ha den praktiske konsekvens at ein torer å stå opp for ho også når det kan vere krevjande.

Eg deler vurderingane til dei som meiner at vi alltid må vite kva vi gjer, og om dei vedtaka vi har fatta, har hatt uheldige biverknader som ein eventuelt kan rette opp. Det er også grunnen til at Framstegspartiet i denne innstillinga har fremja eit forslag om ei uavhengig evaluering av uførereforma, for at ein eventuelt skal kunne justere kursen på enkeltelement der viss dei viser seg å ha utilsikta verknader. Det hender det seg at politikken har. Utilsikta verknader er som regel eit uttrykk for at politikk verkar. Det har også vore poenget med ein politikk som aktivt sørgjer for at vi kan skape nye arbeidsplassar i dette landet, sørgje for å vri innsatsen i velferdssamfunnet vårt over på å kvalifisere folk for arbeid i staden for å ha ein politikk som sørgjer for at det løner seg å vere på stønad. Det må vi lykkast med også dei komande tiåra dersom vi skal ha eit velferdssamfunn som gjer at vi får plass for alle.

Presidenten: Representanten skal vel ta opp forslaget han snakket om?

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg forsøkte å gjere det.

Presidenten: Da har representanten Jon Georg Dale tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Da vil jeg først ta opp Senterpartiets forslag, som vi har sammen med SV.

Jeg vil takke for at dette viktige representantforslaget er tatt opp av SV. En av velferdssamfunnets viktigste kjerneverdier er at fellesskapet stiller opp økonomisk og moralsk for dem som av ulike grunner ikke kan delta i inntektsbringende arbeid, og videre at velferdsstaten opptrer slik at tilliten mellom borgerne og det offentlige styrkes og ikke svekkes gjennom økende mistillit til hvordan systemet fungerer.

Allmenne krav til rettferdig behandling er grunnleggende og må styrkes, og når jeg sier det, er det fordi det nå trengs en grunnleggende gjennomgang av hvordan Nav fungerer. Det skulle være én dør inn, det har ikke blitt det – det har ikke blitt én dør inn til å få bistand for de menneskene som har sammensatte behov, og som virkelig trenger et menneske å snakke med. Førstelinja må derfor styrkes, kontorene må være åpne, det må være flere fagfolk på de lokale kontorene i bydeler og kommuner, og de lokale fagfolkene må ha ansvar og myndighet i saker som er tidsbegrensede. Det er så mange meldinger vi får om hvordan Nav fungerer i praksis, at det er i hvert fall noe en ny regjering – om det blir den ene eller den andre – må ta tak i, for intensjonen med Nav er ikke fulgt opp.

Ett av de mest synlige eksemplene på regjeringas prioriteringer er endringen når det gjelder uføretrygdedes barnetillegg. Alle har rett på en økonomisk verdig oppvekst for smårollingene, men det vi opplever, er at dagens regjering er ideologistyrt og ikke rettferdighetsstyrt. Representanten Dale var et godt eksempel på det: Han hamrer inn at det skal lønne seg å arbeide, uansett. Det kan ikke drives på den måten, en må se an hva som er de praktiske forholdene. Det praktiske forholdet er at en rekke mennesker som blir uføretrygdet, har hatt et arbeid som har gitt lav inntekt. Når en så i tillegg har ansvaret for mange smårollinger, kan vi ikke kjøre det prinsippet ut til det ytterste.

Jeg ser at Kristelig Folkeparti har greid å dempe ferden videre ned på denne ordningen, men du verden: Jeg hadde håpet på at Kristelig Folkeparti kunne ha vært sammen med opposisjonen her og sørget for en større økonomisk verdighet for de familiene som har flere smårollinger å ta vare på, samtidig som inntektsgrunnlaget før uføretrygden var svakt. Det synes jeg er et av de mest synlige eksemplene på en uverdig prioritering og en ideologistyrt politikk.

Av andre forslag jeg har lyst til å nevne, er det som gjelder bostøtteordningen, som det er vesentlig at vi får forbedret. Det gjelder også ordningen med bilstøtte for personer som trenger bil i gruppe 1 for å bryte en isolert tilværelse og bedre dagliglivets funksjoner. Det er ganske uverdig at vi har måttet prioritere på den måten som regjeringa da har gjort, og ikke gitt disse menneskene en funksjonsriktig bil slik at de kommer seg ut.

Til slutt er det spørsmålet om arbeidsavklaringspenger. Der framgår det av forslag nr. 10, som bare SV og Senterpartiet står bak – jeg er veldig forundret over at ikke Arbeiderpartiet er med på det forslaget – at Stortinget «ber regjeringa gjennomføre en grundig evaluering av ordningen med arbeidsavklaringspenge (AAP) og komme tilbake til Stortinget på egnet måte». Det er en ordning som vi får så mange henvendelser om, det er en ordning som har så mange svakheter, det er en ordning som har så svak oppfølging, og det er en ordning som går over så lang tid for dem som er berørt. Slik det er i dag, ender det med at mange bruker opp tida hvor det er staten som er ansvarlig, og da må de inn i en karensperiode hvor en ikke har annet enn sosialstøtte eller venner, kamerater og familie å leve på. Og så skal vi altså oppleve at i innstillinga er det bare Senterpartiet og SV som er enige om at dette må gjennomgås.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Me veit aldri når i livet me treng ekstra støtte. Når dette skjer, skal fellesskapet stilla opp, og folk skal vera trygge. Vårt sikkerheitsnett har vore avgjerande for at Noreg har vorte eit land med relativt små forskjellar og høg tillit mellom folk.

No har det snart gått åtte år med ei regjering som har teke vekk ordning etter ordning og klipt hòl i sikkerheitsnettet. Dette fører til at forskjellane aukar. Sjuke menneske har fått mindre å leva av, og stadig fleire barn veks opp i fattige familiar. Denne usosiale politikken øydelegg noko av det aller beste med Noreg. SV meiner at det hastar med å gjera noko for å stansa desse aukande forskjellane.

Lista over usosiale kutt som må reverserast er lang. Me har mange forslag i innstillinga. Folk med låge inntekter og høge buutgifter har fått mindre i bustøtte, uføre har fått mindre pengar til å forsørgja ungane sine gjennom kutt i barnetillegget. Dette er ekstra urettferdig fordi det går ut over barn, og fordi foreldra til desse ungane ikkje kan velja å jobba litt ekstra på grunn av at helsa er for dårleg.

Barn har fått kutt i brillestøtta, folk som treng bil for å få ein betre og enklare kvardag, har fått kutt i bilstøtteordninga. Det er kutta i ordninga for gratis fysioterapi, i ordninga for støtte til tannregulering for barn og i ordninga for tannhelsesjekk for eldre. På denne måten vert velferda mindre tilgjengeleg for dei som treng ho mest, og kutta i arbeidsavklaringspengane rammar dei aller mest sårbare i samfunnet me lever i. Dette er kutt som ikkje har sørgt for at fleire har kome i jobb, men at fleire har hamna på sosialhjelp og uføretrygd.

Eg ser at SV står aleine om mange forslag i denne saka, inkludert reversering av dei usosiale kutta i arbeidsavklaringspengar. Det overraskar meg at Arbeidarpartiet, som tidlegare har vore på lag med oss i denne saka, ikkje stemmer for dette no.

SV har gong på gong fremja ei rekke forslag for å reversera usosiale kutt og å gje eit økonomisk løft for dei gruppene i samfunnet som treng det mest. Med dette tek eg opp forslaga nr. 11–14, frå SV.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Sjølv om denne saka er ein gedigen omkamp i ti punkt, er overskrifta på dette innlegget at vi bur i verdas beste land. Vi har ein stat som stiller opp når vi treng det. SV kallar alle justeringar i ytingar for usosiale velferdskutt, og no høyrer vi at Arbeidarpartiet har lagt seg på same retorikk. Det vert altfor enkelt.

Den beste vegen ut av fattigdom er arbeid. Difor legg regjeringa ein stor innsats i å stimulera til arbeid og innføra tiltak som gjer at færre fell utanfor arbeidslivet. Støtte til hjelpemiddel vert gjeve framleis, men justeringar vert gjorde t.d. der tilskotet ikkje er i samsvar med dei faktiske og nødvendige meirutgiftene.

Justeringa av brillestøtta var ei stor sak, men er eit døme på nødvendig justering. Utan eit tak på brillestøtta såg me at prisane på slike briller skaut i veret. Brillestøtta gjev no rett på ein fornuftig pris på briller, og fleire får nytta ordninga.

Målet med arbeidsavklaring er å få avklart arbeidsevna så raskt som det lèt seg gjera. Tre år frå Nav må vera tilstrekkeleg med tid for å avklara arbeidsevna for dei aller fleste. Men i einskilde høve ser vi at det ikkje er nok, som f.eks. når ein ventar på behandling, og då kan ein søka om å få lengre tid, inntil to år.

Det er altså ikkje slik at alle justeringar av støtteordningar er usosiale kutt, slik SV stemplar dei. Justeringar er ofte nødvendige både for samanhengen i regelverket og ikkje minst når ein ser korleis reglane over tid fungerer i praksis.

Kristeleg Folkeparti ynskjer gode og sikre velferdsordningar for menneske som har helseutfordringar og treng hjelp til eit verdig liv. Vi kjem ikkje til å stemma for forslaga i denne saka.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg skulle gjerne gjort det, men det er ikke mulig på 5 minutter å gå gjennom absolutt alle disse forslagene. Jeg har lyst til å ta noen overordnete poeng først, så skal jeg se om jeg får berørt noen av enkeltforslagene.

Det første er at det å faktisk drive politikk handler også om å prioritere. Hvis man skal satse på nye ting, hvis man skal styrke nye velferdsområder over offentlige budsjetter, er det ofte sånn at noe må prioriteres ned. Hvis man f.eks. skal innføre en ordning med brukerstyrt personlig assistanse, som forrige regjering ikke klarte – det koster 700–800 mill. kr eller noe sånt – må man finne penger til det. Hvis man skal få ned helsekøene og bruke mer på at folk skal komme raskere tilbake og få raskere behandling, innføre pakkeforløp som reduserer usikkerheten i kreftbehandling, må man prioritere det. Hvis man skal øke bostøtteordningen, som faktisk er blitt styrket gjennom flere år, og som nå har gjort at vi har færre som står uten tak over hodet, må man faktisk prioritere det. Hvis man skal ha en svær satsing på rus og på oppfølging av noen av de mest sårbare i vårt samfunn – der det man kan kalle klasseskiller eller i hvert fall sosiale forskjeller i Norge, viser seg i all sin grelle kontrast og så tydelig som det overhodet er mulig, gjennom en forskjell i levealder på en rusmisbruker og gjennomsnittsbefolkningen på opptil 15–20 år – må man faktisk prioritere. Hvis man skal styrke arbeidet mot mobbing og løfte tidlig innsats i skolen, må man også prioritere det. Mitt poeng med det er å si at det er helt greit å peke på den ene siden av saken, men det blir litt hult når man ikke også peker på den andre.

Det andre poenget mitt er at det skal lønne seg å jobbe. Jeg er helt enig med representanten Lundteigen i at det ikke er mulig å gjøre det i absolutt alle tilfeller. Hvis det f.eks. skulle lønt seg for alle som mistet jobben i Norge, å ta jobb i et lavlønnsyrke – norsk landbruk f.eks. er blant dem som har lavest lovbestemt minstelønn, altså tarifflønn som er allmenngjort – ville man drastisk måttet redusere dagpengeutbetalingene. Det kan vi ikke gjøre. Så det er ikke mulig å gjøre det i alle tilfeller, men det er viktig å ha arbeidslinjen og det at det skal lønne seg å jobbe, som en ledesnor i velferdspolitikken vår. Jeg mener det er et aspekt som av og til blir borte. Da vi f.eks. satte en grense for hva man kunne få i sum av uføretrygd og barnetillegg på 95 pst. av det man hadde tidligere, er det helt riktig at for en del var det en reduksjon, men man må også spørre seg om det er rimelig hvis man får mer utbetalt utenfor arbeidslivet enn hvis man er i arbeidslivet.

Det jeg synes av og til mangler når vi diskuterer disse tingene, er alle de som går på jobb og får lønn, kanskje har barn, kanskje ikke har så mange rundt seg til å støtte, men som slett ikke får noe barnetillegg annet enn barnetrygd, modererte priser i barnehage og de tingene som de fleste har rett til hvis man er i en bestemt inntektsgruppe. Det må altså være et samsvar. Det må være en rettferdighet i velferdsordningene våre med tanke på dem som er i jobb og ikke nødvendigvis har de høyeste lønningene.

Helt til slutt vil jeg si litt om det med oppfølging av og forskning på uførereformen og på arbeidsavklaringspenger og omleggingen av AAP. Dette er noe som gjøres kontinuerlig. Som statsråd kan jeg si at det av og til faktisk kan være litt ubehagelig. Nav publiserer kontinuerlig forskningsrapporter. De har en publikasjon som heter Arbeid og velferd, der de allerede publiserer rapporterer, statistikker og analyser av hvordan f.eks. endringene i AAP har slått ut til nå. Det er ikke fullt mulig å se hele effekten, men til nå. Jeg har også gitt en fyldig redegjørelse til Stortinget om hva som var konsekvensene av uførereformen – som daværende opposisjonsparti, bl.a. Høyre, var med på under Stoltenberg-regjeringen – og som viser effekten av den, bl.a. at flere har jobbet noe mer og fått litt høyere inntekt, noe som var intensjonen bak det. Det foregår mye forskning. Grunnen til at det er ubehagelig, er at det ikke alltid er sånn i politikken at akkurat det man hadde håpet, ble akkurat som man ville, men det er ikke noen grunn til at vi politikere skal slutte å prøve å finne ut hvordan politikken faktisk fungerer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Både representanten Heidi Nordby Lunde og statsråden selv la veldig vekt på poenget om at det skal lønne seg å arbeide. En bruker som eksempel barnetillegget til uføre, hvor en satte en grense på 95 pst. av det en tidligere hadde hatt i inntekt. Men det er vel sånn, statsråd, at de som fikk noe mer før, var for det første svært, svært få, og for det andre personer med svært, svært lav inntekt. Hvis en ser bort fra de litt spesielle tilfellene, som absolutt ikke er typiske, hvilke stønadsordninger har vi, eller har vi hatt, som gir mer i lommeboka for den enkelte enn inntekten fra eget arbeid – vel å merke forutsatt at jobben er i en seriøs bedrift med et anstendig lønnsnivå?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Når jeg snakker om dette, forutsetter jeg også at man følger et normalt norsk lønnsnivå. Jeg forutsetter ikke at man bryter det som er vanlige prinsipper for det. Men det har vært flere rapporter – og representanten må gjerne stille meg et skriftlig spørsmål om dette også, så det kan legges frem – som bl.a. har påpekt at for barnerike familier kan kombinasjonen av ytelser kombinert med sosialhjelp og diverse andre støtteordninger i sum gjøre at man kommer veldig nær det man vil få i arbeidslivet, og særlig hvis man sammenligner med en vanlig lønnsmottaker, som kanskje er barnehageassistent, butikkmedarbeider – viktige yrker i det norske samfunnet, men på ingen måte høytlønnsyrker. Dette er ikke en problemstilling som Arbeiderpartiet heller er fremmed for. Snarere har det vært en viktig begrunnelse for Arbeiderpartiet gjennom mange år at det må være et rimelig forhold mellom det man får i ytelser, og det man kan få i arbeidslivet, og da kan det ikke bare være de mest solide middelklasselønningene som er utgangspunktet.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg deler på mange måtar statsrådens vurderingar rundt evna til å prioritere, men statsråden seier jo også ganske klart at det er ikkje alltid ein treffer heilt innertiar med alt ein føretek seg. Av og til har det nokre utilsikta verknader. Då er jo spørsmålet: Gitt den relativt audmjuke holdninga som statsråden utviser, kva er då grunnlaget for at han ikkje er med Framstegspartiet på vårt forslag i dag om å få ei uavhengig evaluering av effektane av uførereforma, og eventuelt ei moglegheit for å rette opp skeivheitene der?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Grunnen til det er rett og slett, som jeg sa, at dette gjør vi allerede, og det er rapportert til Stortinget – nå skal jeg se om jeg finner riktig referanse. Dette var en uførereform som kom i 2011, og jeg antar det er den representanten sikter til. Nå finner jeg det ikke i papirene mine, men det er rapportert grundig tilbake til Stortinget, også på effekten av den. Det er fordi Nav, bl.a., og systemet vårt er rigget sånn at vi gjør fortløpende vurderinger. Vi har ikke ett stort forskningsprosjekt eller én stor evaluering, men det gjøres i hvert fall ofte evalueringer, særlig av store politikkomlegginger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg er glad for at statsråden la vekt på rettferdighet og ikke ideologi når det gjaldt utmåling av barnetillegg til uføretrygdede. Men det som for meg er sterkt, er når statsråden så lett sammenligner den økonomiske situasjonen for uføretrygdede som har ansvaret for mange smårollinger, og fullt arbeidsføre som har ansvaret for mange smårollinger. Det er to vidt forskjellige situasjoner. Det er veldig vanskelig å bli uføretrygdet i dag, det tar veldig lang tid, det er en omstendelig prosess, og en må virkelig være berettiget til det for å få det. Da synes jeg at det er sterkt at en tar en sånn direkte sammenligning mellom den situasjonen de er i, de som er fullt arbeidsføre og har mange smårollinger, kontra de andre, at det er statsrådens vurdering.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det tekniske med uføretrygd er at en skal ha nedsatt arbeidsevne, sånn at en ikke kan delta i arbeidslivet, hvis en er hundre prosent ufør. Det betyr, kort sagt, at en er for syk til å jobbe. Det er klart at det er en litt annen situasjon enn for en som kan jobbe. Men mitt poeng er at det er ikke sånn at rundt omkring i Norge sitter det – la oss ta en aleneforsørger som er trebarnsmor eller tobarnsmor, og som har full jobb. Det er ikke sånn at det er en enkel tilværelse. Det er heller ikke sånn at alle sykdommer, eller alle vansker eller alt som gjør at livet kan være tungt – til og med av og til føles veldig tungt – kvalifiserer til en offentlig ytelse. For mange er livet veldig hardt. Det er det som er mitt poeng; ikke å sette direkte likhetstegn mellom det å være for syk til å jobbe og det å jobbe, men det må være en rimelighet der. Hvis man ikke også ser at for mange i Norge kan hverdagen være tøff – og da må det være en rettferdighet mellom ytelse og lønn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Aasrud (A) []: Statsråden sa i sitt innlegg her at politikk handler om å prioritere. Det er jeg enig i, men det dreier seg også om å bevilge penger til de forslagene man fremmer i denne salen, slik at det kan bli en realitet. Vi ser ikke at det bestandig er sammenheng mellom det og de bevilgningene som kommer.

Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Jon Georg Dale, som sa at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Det høres ut som om det å gå på trygd er noe man kan velge. Da synes jeg jeg man bør spørre en mottaker av arbeidsavklaringspenger som har hatt en tøff kreftbehandling, og som møter karensåret, om det å fortsatt gå på trygd er noe man velger. Og man kan spørre den flyktningen som kom til Norge da han var godt voksen og ikke kom seg inn i arbeidslivet, som kanskje er 80 år, og som mister det lille særtillegget han hadde, om det er bare å velge å gjøre noe annet.

Mye av det vi har til behandling her i dag, er gode forslag, men for oss i Arbeiderpartiet er det naturlig å gjøre våre prioriteringer når vi har mulighet til det i forbindelse med et budsjett – og budsjettet behandler vi to ganger i året. Nå er det ikke lenge til revidert nasjonalbudsjett kommer, og da blir det spennende å se hvilke av disse tiltakene som blir finansiert når vi får de virkelige pengene på bordet. Det får vi i revidert nasjonalbudsjett eller i statsbudsjettet.

Når representanten Jon Georg Dale sier at man satser på tiltak for å få folk tilbake i arbeid, var det ikke mange nye tiltaksplasser å se i den pakken som Fremskrittspartiet forhandlet fram sammen med regjeringen for noen dager siden. Så vidt jeg så, var det faktisk ingen. Når Nav definerer hvem som er i utsatte grupper og går på ledighetstrygd nå, er det 140 000. Det er bare én av ti av disse som får et tilbud gjennom Navs ordninger. Det viser at vi må bruke mye mer penger på det som er viktig for å få folk ut i arbeid igjen.

Vi er nødt til å bruke mye mer penger på kommunene og sykehusene, for det er viktige aktører for at de som har utfordringer, og som trenger behandling eller oppfølging, skal få det. Der mener jeg også at Arbeiderpartiet har et mye bedre opplegg enn det Fremskrittspartiet og andre har lagt fram de siste årene. Vi gir mer penger til kommuner og sykehus. Det er viktig også når det gjelder velferdsytelsene våre. Så får vi prioritere de enkelte tiltakene når vi kommer til budsjettet. Det er mye å ta tak i, og vi klarer nok ikke å rydde opp i dette det første året, men vi legger i hvert fall inn penger til de forslagene vi fremmer og støtter.

Martin Kolberg (A) []: Den norske høyresiden er i et internasjonalt perspektiv moderat, men i sin kjerne er det ingen forskjell. Hør på representanten Nordby Lunde. Oversatt sier hun: Nå må dere være snille og forstå at hvis velferdsstaten skal være i balanse, må vi ta fra de fattige og gi til de rike. Hvorfor forstår dere ikke det? Det er det Nordby Lunde sier.

Se på rekken av eksempler på kutt som ligger i denne saken. Det er en bauta over Solberg-regjeringens politikk. Da mener jeg ikke en bauta i ordets positive forstand, men en oppramsing av hva det har handlet om.

Dette er typisk for høyresidens, Nordby Lundes og Jon Georg Dales tenkning: Arbeidsfolkene må jo forstå sin plass. Sannheten er nemlig den at dette bringer tilbake kimen til ulikhet, ikke bare økonomisk, men også kulturelt – på et helt unødvendig grunnlag i et så rikt samfunn som det norske. Det er det vi opplever i denne salen i dette øyeblikket, når høyresiden argumenterer som de gjør.

Det er de norske arbeidstakerne som har båret den norske velferdsstaten. Det er de som har skapt grunnlaget for verdiskapingen, og det er de som har bidratt til stabiliteten. Det er fordi vi har en velsignet befolkning som er villig til å jobbe. Men denne kimen – som ligger i argumentasjonen – om at de som ikke jobber, gjør det fordi de ikke vil, de vil heller gå på stønad, er så farlig og må slås tilbake.

Dale tror han har et poeng når han hevder at de kuttene som er gjort, er nødvendige for at man skal få folk tilbake til arbeidslivet. Som det er sagt: Han tar så feil, han tar så feil! Et stabilt samfunn med plass til alle og med romslighet i hverdagen, som legger grunnlaget for at folk orker å gå inn i arbeidslivet, er det gode samfunnet, og det er det som tjener den siden av samfunnet som Nordby Lunde og Jon Georg Dale representerer her i salen, nemlig verdiskapingen og kapitalinteressene. Det er det de ikke begriper.

Statsråden sier at han har en prioriteringsliste. Ja, men han glemte å nevne alle skattelettelsene, som er regjeringens viktigste prioritering.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Statsråden sa at vi må prioritere, og jeg er så enig med Høyre-statsråden. Men det er litt rart at denne statsråden sier at vi må prioritere, når denne regjeringen har brukt 9 mrd. kr på skattekutt for de rikeste i landet. Denne regjeringen har prioritert at arvemilliardærene skal betale null skatt, men rengjøringspersonell skal betale mye mer.

Denne regjeringen har ikke prioritert. De har brukt oljepengene våre, pensjonspengene våre. Solfrid Lerbrekk og jeg er de yngste i denne salen, tror jeg – det er kanskje en fra Høyre som er yngre – og det er våre pensjonspenger som denne regjeringen bruker for å smøre de andre partiene for å få denne høyremassen gjennom Stortinget.

Denne regjeringen brukte svært mye oljepenger før pandemien traff Norge. Jeg forstår at vi må bruke mye penger under pandemien, men det skjedde også før pandemien traff Norge. SV har i sitt budsjett brukt minst oljepenger, for vi kan prioritere. Vi prioriterer bort skattekutt til de rikeste og gir hjelp til dem som trenger det aller mest. Så jeg er enig med statsråden i at vi må prioritere, men det var veldig rart at statsråden holdt et innlegg om å prioritere når denne regjeringen ikke prioriterer.

Jeg må også svare Kristelig Folkeparti om AAP og tre år: Jeg er slagpasient. Jeg var veldig syk, men er så heldig at jeg kan snakke igjen. Jeg har mange kollegaer som har afasi. Det tar mye tid å lære alle ordene i det norske språket – preposisjoner, setninger, spørsmål. Jeg var veldig heldig ved at jeg var ung, jeg fikk hjelp. De som er litt eldre, tar det litt mer tid for. Regjeringen har kuttet denne ordningen til tre år. Jeg har venner som har øvd på språket, men som har gått over tiden og blitt flyttet til uføretrygd. De vil jobbe. De vil gjerne bli bedre, men de får ikke tid, for denne regjeringen har prioritert å kutte AAP til disse personene. Det er en urettferdig ordning at dere har brukt disse pengene til skattekutt for de rikeste. Derfor er jeg i SV og vil ikke støtte denne regjeringen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Beklager igjen å forlenge debatten, men jeg har på en måte bestemt meg for å svare bl.a. representanten Kolberg litt i dag. Det er ikke fordi jeg ikke har stor respekt for representanten Kolberg. Jeg synes til og med han er en dyktig politiker og en mann jeg respekterer mye, men det er noe med den manglende erkjennelsen og evnen til å se – hva er det det heter i den gode boken – bjelken i sitt eget øye.

Vi husker f.eks. da den forrige regjeringen kuttet pc-ene til dyslektiske barn i Norge, noe det borgerlige flertallet gjeninnførte. Arbeiderpartiet går nå til valg på å kutte engangsstønaden. Hva er det for noe? Jo, det er for dem som ikke har hatt mulighet til å tjene opp rettigheter ved fødsel, i arbeidslivet. Der velger Arbeiderpartiet å sette inn støtet for arbeidslinjen ved å gå til valg på å kutte den dramatisk.

Så er det noe med fremstillingen av ens egen historie. I 2017 gikk Arbeiderpartiets programkomité inn for å halvere makstiden for unge AAP-mottakere. Partiet satte riktignok foten ned, men det var et forslag fra Arbeiderpartiet.

Det er ikke lang tid – eller det er noen år siden – det kom overskrifter i alle Norges aviser. Arbeiderpartiet i regjering vurderte kutt i barnetillegget til uføre. Aftenposten skrev bl.a.:

«Regjeringsmedlemmer fra Ap la i forrige periode et forslag på bordet om kutt i barnetillegget, slik de nå kritiserer Høyre/Frp for å ha gjort, ifølge SV.»

Så det er noe med den moralske indignasjonen når andre har politiske prioriteringer som man godt kan være uenig i, men som er – tror jeg – forbeholdt sosialdemokratiet.

Og siden Kristelig Folkeparti kanskje ikke skal ta ordet, kan jeg også nevne kontantstøtten – som for øvrig nå riktignok også mitt eget parti har vedtatt at heller ikke vi er for, slik den er i dag. Men det å fjerne kontantstøtten er jo også et målrettet tiltak som over natten vil øke barnefattigdommen i Norge – på statistikken.

Helt til slutt: Det er veldig tydelig at bl.a. det at arveavgiften skal gjeninnføres, er en viktig kampsak for SV og sikkert noe de kommer til å stå hardt på i regjeringsforhandlingene. Så jeg ser frem til å diskutere det videre i valgkampen.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg rakk akkurat å tegne seg, så da får han ordet.

Martin Kolberg (A) []: Det var fint, for jeg har lenge og i mange sammenhenger egentlig ment at vi diskuterer for lite med hverandre her i Stortinget. Det er for lite åpen og litt ordentlig diskusjon – det mener jeg. Derfor synes jeg det er greit å benytte anledningen, særlig når det nå går mot slutten for mitt vedkommende.

Da må det også være tillatt – og at jeg får lov av presidenten – å relatere seg litt til den forrige debatten, for jeg fikk ikke svart statsråden på dette som han hadde som antydning: Det var bra at Einar Gerhardsen kom inn og skapte likhetssamfunn og tillit, men det kan hende at hvis ikke Arbeiderpartiet hadde fått flertall, kunne det likevel gått i den retningen.

Det er en artig debatteknikk, men det er bare det å si om det at ja, høyresiden i Norge har blitt sosialdemokratisk i forhold til hva den var tidligere. Det er det ingen tvil om, den har blitt tvunget inn i den folden og har akseptert fellesskapssamfunnet på en helt annen måte. Men hvis de hadde fått flertall og Arbeiderpartiet ikke hadde vært der, hadde ikke det skjedd.

Ettersom Torbjørn Røe Isaksen og jeg mange ganger gjennom flere år har hatt disse rundene, vil jeg bare minne statsråden om hva hans parti gjorde f.eks. da det gjaldt Husbanken. De kalte det for kommunisme, den som la grunnlaget for boligbyggingen i Norge. Kommunisme sa de her i salen. De ville ikke ha Lånekassen – folk måtte klare utdanningen sin selv. Det var også kommunisme. For ikke å snakke om videregående skole – det var de imot – som har vært med å stabilisere utdanningsarbeidet i det moderne samfunn.

Dette som vi snakker om her i denne saken, føyer seg inn i den forståelsen. Dette er høyresiden per i dag.

Statsråden kom med noen eksempler som var bjelken i mitt eget øye. Ja, det finnes noen eksempler – ja, hør, det er det jeg sier. Jeg pleier aldri å være personlig, jeg prøver å være forsiktig med det, men jeg har et multihandikappet barnebarn. Jeg kan bare fortelle Stortinget at på grunn av innskrenkningen i bilordningen har hun nå fått en bil som nesten ikke kan brukes – gratulerer med det. Det er visst nødvendig for å berge velferdsstaten, hvis jeg skal legge til grunn det som blir sagt her. Det er den store urimeligheten, og den er ikke økonomisk, men den er kulturell, og det er det nødvendig å få sagt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.

Referanse til votering

Forrige kapittel
Neste kapittel