Stortinget - Møte tirsdag den 17. november 2020

Dato: 17.11.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 12 [14:10:18]

Interpellasjon fra representanten Himanshu Gulati til forsvarsministeren: «Ikke noe annet sted ble det under andre verdenskrig systematisk henrettet så mange nordmenn og allierte som i Trandumskogen. 173 nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter ble i dyp hemmelighet henrettet i skogen, flere uten rettergang. De 18 massegravene ble også endelig hvileplass for 6 britiske soldater som skulle delta i tungtvannsaksjonen på Rjukan. Trandumskogen ble formelt fredet av Riksantikvaren på frigjøringsdagen i år. Forsvarsforeninger og andre ildsjeler har over lang tid jobbet for at massegravene i Trandumskogen skal få status som nasjonalmonument, på samme måte som Akershus festning er blitt et nasjonalmonument for krigens ofre fra 1940 til 1945. Vil statsråden ta initiativ til å gi Trandumskogen status som nasjonalmonument, samt bidra til en oppgradering av fasilitetene ved monumentet og legge til rette for økte muligheter for formidling til besøkende og kommende generasjoner»?

Talere

Himanshu Gulati (FrP) []: Rett ved hovedflyplassen på Gardermoen, hvor millioner av både utenlandske og innenlandske turister passerer hvert år, er åstedet for noen av de største brutalitetene som skjedde i Norge under krigen, og også åsted for noen av de største tyske massegravene i Norge fra krigen. Jeg er veldig takknemlig overfor Forsvarsforeningen ved Øvre Romerike Forsvarsforening, ikke minst ildsjelen Knut Erling Skreden, som har vist både meg og flere representanter rundt på stedet og fortalt historier om enkeltskjebnene som møtte sin død i Trandumskogen, om unge soldater i 20-årene som sang patriotiske sanger og ble skutt til døde rett etter at de var ferdig med dette, og om britiske soldater som kom med fly for å være med på det som skulle skje på Rjukan, men som dessverre ble utsatt for en flystyrt og etter det rehabilitert på sykehus, kun for å bli tatt med til Trandumskogen for å bli henrettet.

Det er mye historie i Trandumskogen, også historie som det er viktig at vi ikke glemmer, og som også våre kommende generasjoner blir opplært i. På samme måte som Akershus festning har status som nasjonalmonument og også var et sted for henrettelser, håper jeg at man kan gjøre det samme med Trandumskogen. Fremskrittspartiet har i sitt alternative statsbudsjett foreslått 1 mill. kr som en startbevilgning for å gjøre dette arbeidet og for å forskuttere en oppgradering av fasiliteter og andre ting som kanskje hører med i et sånt arbeid. Vi har gjort det samme når det gjelder Grini og museet for fangeleiren på Grini, som er godt i gang, men hvor vi gjerne skulle sett noe høyere bevilgninger.

Det er også stor enighet i kommunen, på tvers av partilinjer, om at Trandumskogen med sin historiske betydning bør løftes opp. Dette er et sted som ligger veldig sentralt til, men som det likevel kanskje er lite kunnskap om for mange. Vi mener at dette bør være et sted hvor det er naturlig at spesielt alle som går på skolen, blir tatt med for å lære om det som skjedde i Norge under krigen, og også for å lære av feil i historien som vi selvsagt ikke vil skal gjenta seg.

Jeg ser fram til svaret fra statsråden og regjeringen.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Først må jeg få lov til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Den er viktig i tema, men den er også tidsriktig, all den tid det i år er 75 år siden frigjøringen i 1945. Det har ført til økt oppmerksomhet om både minnesteder og markeringer til minne om dem som ofret alt – om dem som mistet alt for oss, dem som ga alt for friheten.

Det har også rettet oppmerksomheten mot dem som sterkest fikk føle konsekvensene av krigen og okkupasjonen. Samtidig har koronasituasjonen ført til at f.eks. de hvite bussene som har tatt ungdom til utrydningsleire på kontinentet, har blitt avlyst, noe som også har bidratt til at vi nå har fått økt oppmerksomhet om lokale minnesteder og den lokale historien.

Minnestedene over falne under annen verdenskrig har en dobbel funksjon. De minner oss om hva som skjedde, og de minner oss på betydningen dette fortsatt har. Formidling av budskapet om de verdiene vi holder høyt, er altså viktigere enn noen gang.

Akershus festning her i Oslo er et viktig nasjonalt symbol. Festningen representerer 700 års historie: fra tiden som kongesete og forsvarsverk – helt til våre dager, som gravsted og regjeringens representasjonslokale. Men først og fremst er annen verdenskrig særlig framtredende i festningens symboltunge landskap. Som beryktet fengsel og rettersted symboliserte festningen den nazistiske terroren og de ofre motstandsfolkene måtte bære. Bildet av hjemmefrontmannen i nikkers, som overtar festningen fra nazistene i stram uniform i mai 1945, er et velkjent symbol på frigjøringen, et bilde på et fritt Norge.

Vi har reist minnesmerker på festningen siden frigjøringen. I disse dager reises et monument på Akershus festning over alle dem som har vært ute i internasjonale operasjoner etter annen verdenskrig. Dette vil være et viktig uttrykk for samfunnets takknemlighet og anerkjennelse overfor alle som har deltatt i internasjonale operasjoner for Norge. Det vil samtidig være et minnested over dem som har omkommet i tjenesten. Veteranmonumentet er planlagt avduket på frigjørings- og veterandagen 8. mai 2021.

Fra unionsoppløsningen i 1905 var det planer om et nasjonalt monument. Monumentet skulle være et tydelig tegn på landets selvstendighet og uavhengighet, på lik linje med flagget og nasjonalsangen. Planene om å hedre eidsvollsmennene med en bauta kom ikke helt i mål, og i 1940 kom krigen.

Etter annen verdenskrig ønsket man å hedre og minnes dem som ga sitt liv for Norges sak. Derfor ble monumentet over falne norske patrioter reist på retterstedet på festningen allerede 8. mai 1949. Kong Haakon sa ved innvielsen at minnesmerket skulle være over de 42 motstandsfolkene som ble henrettet der. Men først og fremst skulle det være et minnesmerke over de falne med ukjent grav. Sånn ble retterstedet et symbolsk gravsted for alle motstandsfolk med uvisse graver. Men det er ingen som er begravet på retterstedet.

Da monumentet på retterstedet var etablert, ble det arbeidet med et nasjonalt monument som favnet om alle nordmenn som var offer for annen verdenskrigs grusomheter. Alle taper noe i en krig. Alle trenger noe å samles om. Og på 25-årsdagen for frigjøringen, den 8. mai 1970, avduket kronprins Harald nasjonalmonumentet for krigens ofre på festningsplassen. Stedet ble valgt fordi det var best egnet til å ta imot alle dem som ville delta på jubileet og markeringen.

Trandumskogen har en sentral plass i beretningen om annen verdenskrig i Norge. Området har sterk symbolverdi og er et viktig minnested over de mange som mistet livet her. Det ble henrettet 194 mennesker i Trandumskogen. Det var nordmenn, sovjetere og briter. De ble henrettet fordi de nektet å godta den nazistiske samfunnsordenen. De døde ble lagt i massegraver der de ble skutt.

Nazistene ville at ingen skulle kjenne skjebnen til de henrettede. Å etterlate pårørende og lokalsamfunn i uvisshet var en del av terroren. Etter krigen ble massegravene åpnet, og de henrettede ble identifisert og flyttet. De norske falne ble flyttet til sine hjemsteder. De britiske og sovjetiske falne ble flyttet til Vestre gravlund i Oslo, der de fortsatt hviler.

I 1954 avduket kronprins Olav et verdig minnesmerke over dem som ble henrettet av nazistene i Trandumskogen, og minnesmerket står der også i dag. Både seremoniplassen i Trandumskogen, området for massegravene og stridsvognskytebanen like ved ble fredet av Riksantikvaren 8. mai i år. Stridsvognskytebanen i Trandumskogen fungerte som en støydemper under nazistenes henrettelser. Formålet med fredningen er å sikre retterstedet og stridsvognskytebanen som et viktig nasjonalt krigsminne. Seremoniplassen ble fredet for å bevare området som blir benyttet i både offisielle og uoffisielle minnemarkeringer for de falne. Trandumskogen er et populært turområde og åpent for allmennheten. Fredningen får ingen konsekvenser for tilgjengeligheten for publikum.

Minnelunden og minnesmerket der er også vernet etter forskrift om krigsgraver, jf. gravferdsloven § 23 a. Kulturdepartementet yter faste tilskudd til Ullensaker kommune gjennom tilskuddsordningen for vedlikehold av utenlandske krigsgraver. Kommunen utfører vedlikehold og holder beplantningen i stand ved minnesmerket.

Det kan derfor sies at Trandumskogen allerede har nasjonal status. Hele området er fredet etter kulturminneloven, og minnelunden er vernet etter gravferdsloven og krigsgravforskriften. Det betyr at minnelunden er fredet uten tidsbegrensning, holdes i hevd og forvaltes med den verdighet som stedets egenart tilsier.

Ullensaker museum er en del av Museene i Akershus og får driftstilskudd fra Kulturdepartementet. Museet arbeider med formidling av krigshistorien rundt Trandumskogen og arrangerer jevnlig omvisninger for interesserte. For de yngre generasjonene gjennomfører Ullensaker museum et undervisningsopplegg rettet mot elever på tiende trinn.

Minnestedet i Trandumskogen er ett av mange steder hvor vi kan minnes og hedre dem som falt for friheten og freden under okkupasjonen. De falt for noe som var større enn dem selv. De falt for nasjonen Norge.

Jeg er kjent med at Ullensaker kommune arbeider med den videre utviklingen av minnestedet – Trandumskogen satt i en helhetlig ramme, der også Trandum leir og arbeidsleiren for sovjetiske fanger inngår. Det er derfor grunn til å takke Ullensaker kommune for deres arbeid og for den positive innstilingen til Riksantikvarens fredningsvedtak. Ikke minst er det grunn til å være takknemlig for den oppfølgingen kommunen har av vår felles kulturarv i Trandumskogen.

Vi støtter det arbeidet som skjer i Trandumskogen, men også arbeidet med andre minnesmerker. Husk at dette er et land der vi har veldig mange minnesmerker rundt omkring. I sommer var jeg på Hopseidet og markerte henrettelsen av seks sivile der. For tre uker siden var jeg nede i Moss og avduket krigsseilermonumentet der. Vi lager oss minnesmerker etter annen verdenskrig rundt omkring i nasjonen, og det er et viktig arbeid. Det er et viktig arbeid fordi det er en del av vår kollektive hukommelse, og det er et viktig arbeid fordi vi skal minne de unge som kommer, på at den freden og friheten vi kan nyte i dag, ikke kom gratis. Vi skal minne de unge på at den freden og friheten vi har i dag, er det noen som har kjempet for, og vi skal henge opp et lite varsku og si at den kanskje må kjempes for en gang i framtiden også.

Men det å ha flere nasjonale minnesteder rundt omkring er jeg litt skeptisk til, rett og slett fordi vi har en krigshistorie som strekker seg langs hele kysten. Vi har en krigshistorie som i aller høyeste grad ennå er levende i den delen av Norge som jeg kommer fra, med et helt fylke som ble svidd av. Vi har en krigshistorie som ennå sitter i bevisstheten til mange familier på grunn av det de føler som urett som har skjedd etterpå. Vi har en krigshistorie som ennå kjennes hos etterkommerne etter partisanene, etter de samiske grenselosene og etter folk som kanskje føler at historien er urettferdig fortalt etter annen verdenskrig.

Så det nasjonale minnesmerket mener jeg vi skal holde på Akershus festning, og så skal vi bruke ressurser og krefter på å fortelle den historien vi har med oss, rundt på minnestedene også andre plasser i Norge. Jeg verdsetter stort det arbeidet som skjer i Ullensaker kommune og i Trandumskogen, og vi skal verne om historiefortellingen og formidlingen der, sånn at vi er sikre på at vi overleverer til den neste generasjonen den viktige historien og de viktige verdivalgene som ble gjort for at vi skal kunne ha det så godt som vi har det i dag.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil begynne med å takke forsvarsministeren både for innlegget og for det synlige og genuine engasjementet som statsråden viser for krigshistorien og for alle dem som har bidratt i kampen for frihet for dette landet, og ikke minst de som måtte betale med den høyeste pris man kan betale.

Jeg vil også takke både statsråden, regjeringen og egentlig kommuner og alle andre offisielle myndigheter i Norge for måten man hedrer dem som deltok i krigen, og hvordan man både bevarer og løfter fram minnesmerker og andre steder av viktig betydning fra krigen. Som tidligere statssekretær hadde jeg også selv noen ganger æren av å være med på den typen markeringer. Jeg tror det er en viktig del både av norsk tradisjon og kultur og er en måte å vise at vi ikke glemmer hva de før oss har vært gjennom, og hvilken pris de har betalt for den friheten vi fortsatt nyter den dag i dag.

Jeg vil også takke statsråden for en god beretning om historiske hendelser, ikke minst hva de som møtte sin død på Trandumskogen, kjempet for, og hvilken ideologi de nektet å underlegge seg.

Statsråden var inne på Hvite Busser. Det er en flott tradisjon, selv om den er noe forstyrret av korona, at norsk ungdom reiser ned til Polen, Auschwitz og andre steder og blir opplært i noen av de mørke kapitlene i vår felles europeiske historie. Vårt ønske er at man skal ha like mye fokus på å besøke de lokale stedene av betydning, som Trandumskogen.

Jeg opplever at statsråden og jeg er enige om det meste, og jeg respekterer også argumentet om at status som nasjonalmonument bør reserveres på den måten det er gjort. Men jeg tror kommunen likevel kommer til å være i kontakt med Forsvarsdepartementet, Stortinget og andre myndigheter for å se hvordan man likevel, uavhengig av den formelle statusen, hvor mye allerede er gjort med fredning og andre ting, kan oppgradere fasiliteter og legge til rette for at Trandumskogen blir et bedre formidlingssted fremover, ikke bare for barn og unge fra Østlandet og resten av landet, men kanskje også for en del av de turistene som bruker Gardermoen som inngangsport til Norge, og som kanskje ikke er klar over at et så viktig sted, av både historisk og nasjonal betydning, ligger så praktisk til. Så jeg takker statsråden for engasjementet og for svaret, og jeg håper, selv om statusen for sted kanskje ikke bør oppgraderes til nasjonalmonument, at man likevel opprettholder en diskusjon og engasjement framover for å oppgradere fasilitetene med tanke på formidling.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: På nytt: Tusen takk til representanten for en veldig god interpellasjon. Jeg kommer fra Finnmark, og Finnmark ble frigjort høsten 1944, slik at vi kunne gjøre markeringen vår i fjor, før koronapandemien traff oss. Og selv da var det påfallende – jeg har altså vokst opp i fylket – hvor mange nye historier som kom, hvor mye ny kunnskap som kom på bordet 75 år etter. Derfor er jeg helt enig med interpellanten i at dette er en viktig historie å fortelle, det er en viktig historie å ta fram, det er en viktig historie å formidle. Derfor skal vi jobbe med minnesmerkene. Så tenker jeg at vi skal rydde i titlene, slik at vi ikke risikerer å desavuere noen andre, for et minne er nok like viktig alle steder i Norge, og så har vi liksom samlet oss om kongemakten og statsmakten på Akershus festning.

Igjen: Tusen takk for en veldig god interpellasjon.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 12 ferdig.

Sakene på dagens kart er ferdigdebattert, og Stortinget tar da en pause. Det vil bli ringt til votering kl. 15.

Stortinget tok pause i forhandlingene kl. 14.28.

-----

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.

President: Kari Henriksen