Stortinget - Møte tirsdag den 17. november 2020

Dato: 17.11.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 53 S (2020–2021), jf. Dokument 8:35 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 3 [10:52:52]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Petter Eide, Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen og Mona Fagerås om rettslig amnesti mot anmeldelse og straffeforfølgelse for egne brukerdoser til personer som yter assistanse til rusbrukere hvor det er fare for liv og helse (Innst. 53 S (2020–2021), jf. Dokument 8:35 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ingunn Foss (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken, som er et representantforslag fra SV om rettslig amnesti mot anmeldelse og straffeforfølgelse for egne brukerdoser til personer som yter assistanse til rusbrukere hvor det er fare for liv og helse.

Komiteen oppfatter forslagsstillerne dit hen at det i påvente av rusreformen ønskes et rettslig amnesti for dem som yter hjelp til rusbrukere som trenger helsehjelp, slik at disse ikke risikerer å bli straffeforfulgt av politiet for besittelse av egne brukerdoser av narkotika. Forslagsstillerne mener dette vil bidra til at flere rusmisbrukere kan få raskere og bedre helsehjelp, og at terskelen for å kontakte politi og helsevesen blir lavere.

Jeg er enig i at problemstillingen om straffeforfølging som hinder for å oppsøke helsehjelp for narkotikaproblemer skal tas på alvor, og viser i den anledning til regjeringens ønske om å gjennomføre en rusreform. I påvente av reformen er likevel rettstilstanden slik at Riksadvokaten i rundskriv 2/2014 om narkotikasaker har vært tydelig på at politiet skal prioritere de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene.

Vi har forståelse for at Riksadvokatens rundskriv ikke nødvendigvis er kjent blant gruppen av rusmisbrukere representantforslaget retter seg mot, men understreker at dette skal være gjeldende praksis hos politiet, slik det er instruert fra øverste påtalemyndighet.

I statsrådens brev til komiteen vises det også til at dette har vært gjeldende praksis siden 2014, og at oppfatningen er at politiet ikke anmelder personer som har bistått i en nødssituasjon. En kan imidlertid ikke utelukke at slike tilfeller unntaksvis har forekommet.

Som sagt er jeg enig i at problemstillingen må tas på alvor, men jeg er også enig med statsråden i at det vil være både unødvendig og ressurskrevende å igangsette et lovarbeid knyttet til dette, når problemstillingen ser ut til å være ganske liten og regjeringen likevel skal komme til Stortinget med forslag til vedtak og lovendringer i tilknytning til rusreformen.

Solveig Schytz (V) []: Allerede da Odd Einar Dørum var justisminister, for snart 20 år siden, ble det understreket at politiet ikke skulle grave i lommene til rusavhengige mennesker etter brukerdoser, men heller prioritere alvorlige narkotikaforbrytelser. Riksadvokaten understreket også i sitt rundskriv fra 2014 at politiet skal prioritere de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene, og det er gitt klar instruks fra øverste påtalemyndighet om at politiet ikke skal prioritere straffeforfølging av mennesker med alvorlige narkotikaproblemer.

Spørsmålet om straffeforfølging er til hinder for å oppsøke helsehjelp for narkotikaproblemer, må tas på alvor. Selv om det trolig forekommer sjelden, ser vi imidlertid av og til tilfeller der politiet anmelder personer som er ruspåvirket og trenger helsehjelp. Jeg forstår at det kan føre til at færre ønsker å ta kontakt når de trenger hjelp, og det er alvorlig.

Det er derfor regjeringen nå skal legge fram en rusreform, fordi mennesker som har rusproblemer, skal få hjelp og ikke straff, og fordi det må bli lettere å søke hjelp og få hjelp uten å måtte være redd for å bli straffet. Det gjelder både dem som har alvorlige rusproblemer, dem som akkurat har innsett at de er i ferd med å få et rusproblem, eller har innsett at de har det, eller pårørende som er bekymret for noen som ennå ikke forstår at de er i ferd med å få et rusproblem. De må kunne søke hjelp uten å måtte frykte straff.

Det vil være både ressurskrevende og unødvendig å sette i gang et eget lovarbeid om de spesifikke problemstillingene som forslagsstillerne reiser her, når vi vet at regjeringen nå arbeider med å legge fram for Stortinget en rusreform med en rekke forslag til lovendringer på dette området. Jeg ser fram til at regjeringen legger fram sitt forslag til rusreform, og jeg håper at det ikke er lenge til den kommer til Stortinget.

Presidenten: Neste taler er representanten Petter Eide.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk, president, og god formiddag!

Vi i SV legger her fram et forslag til en midlertidig lov i påvente av rusreformen. Vi er kjent med det forhold at rusavhengige i byene våre, som gjerne er sprøytenarkomane, av og til observerer risiko for død og trussel mot helse, gjerne også overdose. Vi mener – og har også observert – at flere av dem er engstelige for å ta kontakt med helsevesenet av redsel for selv å bli straffeforfulgt.

I sommer var jeg ute på gata i Oslo sammen med noen representanter for organisasjonene som jobber med dette, og jeg påtraff en gruppe med sprøyteavhengige. Mens jeg var der, fikk den ene personen en sprøyte i halsen og fikk et alvorlig krampaktig anfall mens hun lå der. Selvfølgelig var vi som var rundt dem, veldig, veldig engstelige for at det kunne skje noe, men hun kom heldigvis til hektene veldig fort etterpå. Det er nettopp i denne typen situasjoner vi ønsker å tilby en form for rettslig amnesti for dem som observerer slike ting i gata.

Norge er på overdosetoppen i Europa. Vi har 260 overdoser i Norge i året, og vi tror at dette kunne vært redusert hvis vi hadde greid å redusere frykten blant de andre rusavhengige, slik at de lettere kunne ta kontakt. Forslaget vårt legger opp til at det skal være en rettslig beskyttelse for dem som tar kontakt, slik at de selv ikke trenger å være engstelige for å tilkalle helsevesenet.

Så ser jeg at det i merknadene fra de andre partiene, fra regjeringspartiene osv., og også Arbeiderpartiet, henvises til et rundskriv fra Riksadvokaten, som har instruert politiet om ikke å straffeforfølge denne type hendelser. Det er helt riktig, og det er vel og bra at det er slik. Men det er altså ikke slik at de rusavhengige på gata i Oslo leser rundskriv fra Riksadvokaten – de gjør faktisk ikke det. Uavhengig av hva som er beskjeden fra Riksadvokaten til politiet, er det sånn at den frykten er der. Det er en opplevelse av en frykt som de har. Mange av de rusavhengige i byene våre har vært rusavhengige og levd i det miljøet i mange, mange år, og de har opplevd politiet som en fiende i mange år. De opplever ikke at de nødvendigvis får den beskyttelsen de trenger hvis de varsler i denne typen saker.

En amnestilov, som vi er kjent med fra andre land, vil på en helt annen måte sende et tydelig signal til denne gruppen om at de trygt kan varsle, de kan ringe nødtelefonnummeret eller kontakte ambulanse hvis de opplever at dette er nødvendig. Jeg mener at det er helt nødvendig at vi gjør dette nå for å beskytte denne gruppen.

Så er det også sånn at vi skal behandle deler av dette når vi skal behandle rusreformen. Det er usikkert når den kommer til Stortinget, og det kan gå mange liv tapt før Stortinget får vedtatt en rusreform.

Vårt forslag i denne saken er at vi ber Justisdepartementet om å lage en midlertidig lov. Det trenger ikke å være et stort og omfattende lovarbeid, for det skal være midlertidig og gjelde fram til vi får en gjeldende rusreform, som kanskje – og forhåpentligvis – også vil gi denne form for rettslig beskyttelse.

Med dette legger jeg fram SVs forslag.

Presidenten: Representanten Petter Eide har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen arbeider med en rusreform der straff for bruk av narkotika skal erstattes med hjelp, behandling og oppfølging. Representantene tar opp en viktig problemstilling, og jeg vet at det er gjort undersøkelser, der det framkommer at noen kan vegre seg for å tilkalle hjelp av frykt for å bli anmeldt for egen bruk. Dette er selvsagt problematisk. Jeg er imidlertid svært usikker på om omfanget er så stort at det tilsier at noe må gjøres med dette nå, i påvente av rusreformen. Det såkalte opportunitetsprinsippet lar polititjenestepersoner bruke et visst skjønn ved tjenesteutøvelse, bl.a. om hvorvidt det i en gitt situasjon foreligger en plikt til å inngi anmeldelse på alle straffbare forhold som vedkommende måtte ha iakttatt. Det gjelder også for en persons antatte bruk eller besittelse av narkotika i en nødsituasjon der vedkommende har tilkalt politiet.

Å skulle regulere dette skjønn i form av et slikt amnesti som foreslås for narkotikaovertredelser alene, vil også kunne være problematisk. Det kan tenkes at tilsvarende tilfeller kan oppstå der andre straffbare forhold enn bruk og besittelse kan avdekkes. Det vil da bli et spørsmål om en slik bestemmelse burde gjelde generelt ved nødsituasjoner, noe som igjen kan by på andre rettslige utfordringer. Påtalemyndigheten skal også i sin tur vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å påtale forhold eller om det bør gis påtaleunnlatelse.

Min konklusjon er derfor at en slik bestemmelse verken framstår som hensiktsmessig eller nødvendig nå når vi er i gang med arbeidet med en ny rusreform, noe som vil være et stort og viktig arbeid som også vil møte denne problemstillingen.

På samme måte som Riksadvokaten har vært klar i sin tale om hvordan politiet skal forholde seg til personer i det åpne rusmiljø, er det min oppfatning at dette heller er et spørsmål om føringer fra øverste påtalemyndighet om hvordan polititjenestepersoner skal prioritere å utøve sitt skjønn i slike tilfeller.

Jeg mener at det å sette i gang et stort lovarbeid om dette nå når egentlig vår hovedoppmerksomhet er på å legge fram lovgrunnlaget for en rusreform før sommeren, ikke vil være en riktig prioritering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Petter Eide (SV) []: Det er kjent at helseministeren og SV er på samme side i denne saken. Vi ønsker en rusreform, og vi ønsker selvsagt også at rusavhengige ikke skal være engstelige for å ta kontakt med helsevesenet hvis de observerer farlige situasjoner. Uenigheten her handler egentlig om behovet for å lage et lovarbeid akkurat nå, eller om vi kan vente på rusreformen.

Mitt spørsmål til helseministeren er: I påvente av rusreformen, hvilke initiativ kan han ta for nettopp å beskytte denne gruppen på en enkel måte? Vi har tydelige indikasjoner, også fra rusavhengiges egne organisasjoner, om at dette er en utfordring. Jeg etterlyser en aktiv og litt pågående holdning fra helseministeren om hvilke tiltak han vil gjøre nå for å komme dette problemet i møte, i påvente av lovarbeidet med rusreformen senere.

Statsråd Bent Høie []: For det første vil jeg veldig sterkt understreke at alle kan ta kontakt med helsevesenet uten å være redd for å bli anmeldt eller få reaksjoner. Det som mer er problemstillingen her, er om politiet kommer til stedet og hva de gjør. Her mener jeg det ligger veldig klare føringer fra den øverste påtalemyndigheten i denne type spørsmål, så jeg tror det handler vel så mye om at vi alle sammen bidrar til å trygge miljøet, at det er holdningen. Representanten har helt rett i at rusavhengige veldig sjelden leser rundskriv fra Riksadvokaten, det tror jeg vi alle skal erkjenne, men å få ut den type informasjon og skape trygghet om at det er praksisen, tror jeg vi alle sammen kan bidra til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vår jobb er å hjelpe folk. Vår jobb er å lage lover og regler for at flere kan få hjelpen de trenger. Forslaget fra oss i SV er for å hjelpe folk. Forslaget er at de som vil hjelpe, ikke skal være redde for å snakke med politiet eller rope om hjelp. Nå vet vi at mange er redde, siden de som bruker ulovlige rusmidler, kan bli sperret inne hvis de roper om hjelp og prøver å kontakte politiet. Vi har sett forferdelige saker om personer som kunne ha blitt reddet hvis de, eller folk rundt dem, visste at de ikke ville bli straffedømt da de ringte offentlige myndigheter.

Mange, mange land har en eller annen form for «Good Samaritan law»: Australia, Belgia, Canada, Kina, Finland, Tyskland, India, Irland, Israel, Romania, USA og Storbritannia.

Vi kan ikke vente. Vi bør handle nå. Da kan vi redde flere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra justiskomiteen vil sakene nr. 4 og 5 behandles under ett.

Votering, se voteringskapittel