Marie Sneve Martinussen (R) [16:47:45 ] : Prissjokket er ikke
lenger noen nyhet. Det har for lengst gjort seg bemerket i folks
lommebøker, og mange brukte nok påsken over kalkulatoren for å finne
ut hvordan de neste månedene skulle gå i hop. Alt blir dyrere, og
NRK har gjort et anslag der det er snakk om ekstrakostnader på over
40 000 kr for en vanlig familie. Da finansministeren la fram sitt
statsbudsjett før jul, forventet man en prisvekst på 1,3 pst. i
år. Nå er det nyeste anslaget 3,3 pst. I tillegg ser matvareprisene
ut til å øke enda mer enn det, og det forventes sommerrekorder på
strømprisen.
Jeg skal ikke
kritisere finansministeren for ikke å ha forutsett framtiden, men
hva man gjør med den nye situasjonen, står ministeren ansvarlig
for. De siste månedene har regjeringen gjentatt til det kjedsommelige
at de er bekymret, og at de følger situasjonen nøye, men det hjelper
nøyaktig 0,0 pst. for dem som nå sitter og leter etter steder å
kutte for å få hjulene til å gå rundt. Hvis planen har vært å vente
og håpe på at det går over, så er dette tidspunktet i filmen til
å innse at det ikke går over, det er alvor. Vi kom nettopp ut av
en pandemi som har økt forskjellene. De rikeste økte formuene i
snitt med 50 mill. kr hver, mens det er de med vanlige og lave inntekter
som har vært arbeidsledige.
Regjeringen har
flere ganger lagt vekt på at norske familier i gjennomsnitt har
spart 100 000 kr gjennom koronaen og nå har en buffer å bruke, men
i gjennomsnitt vil både barnebarna og besteforeldrene være 42 år gamle.
Gjennomsnitt fungerer ikke på denne måten, det blir en klasseblind
måte å se på økonomi på. Noen har gått solid i minus, andre solid
i pluss, og jeg er redd for at priskrisen får samme effekt som alle
kriser, at de øker forskjellene.
I motsetning
til Norge har en del andre land innført tiltak. Sverige har som
Norge innført en strømstøtte, men på toppen av det gjort tiltak
mot dyrere drivstoff og kommet med en stor pakke for billigere kollektivtransport.
New Zealand har kuttet halve prisen på kollektivtransport og redusert
drivstoffutgiftene, og Danmark har denne uken innført noe som EU
har pekt på, men som Norge har avviklet, nemlig støtte til varmepumper, som
faktisk har en effekt for folks strømforbruk og strømregning.
Jeg er spesielt
overrasket over at Rødts forslag om å redusere matmomsen har vært
som å snakke for døve ører hos statsråden. Her kunne jeg kommet
med en egen begrunnelse for hvorfor dette er et godt grep, men jeg velger
heller å sitere hva Senterpartiet skrev i sitt alternative budsjett
i fjor. Da foreslo de selv å bruke 3 mrd. kr på å redusere matmomsen.
De skrev:
«For en barnefamilie vil denne
avgiftslettelsen alene kunne utgjøre ca. 3000 kr i reduserte kostnader
til mat og drikke i året. Det vil utgjøre en betydelig forskjell
i et stramt familiebudsjett. Spesielt er denne lettelsen viktig
i dagens situasjon (...)», der mange har hatt perioder med lav inntekt
på grunn av permittering.
Dette er veldig
gode ord fra Senterpartiet, som sikret et historisk godt valg for
partiet, og nå spørs det om man ikke burde levere på det som folk
har stemt på.
Inflasjon må
være et av de mest googlede ordene på norsk google.com for tiden.
Finansministeren skal være opptatt av inflasjon, og det er jeg også,
men jeg synes det blir for slapt å avvise ethvert tiltak i møte
med priskrisen med ferdigskrevne talepunkter om inflasjon. Å kutte
i avgiftene, som Rødt har foreslått, kutter prisene og reduserer
dermed den målte prisveksten helt direkte. Hvis man er bekymret
for press i økonomien, har Rødt mange forslag til hvordan man kan
nedskalere investeringer i f.eks. olje og store motorveiprosjekter,
og ikke minst kan man jo øke skattene til dem som har mer enn nok, og
som faktisk har fått mer gjennom koronaen. Da henter man inn penger
med den ene hånden og deler ut med den andre, uten at summen forandrer
seg, uten at presset i økonomien endres. Det er ikke noe magisk med
de pengene som Rødt foreslår å bruke som gjør at de skaper mer inflasjon
enn de pengene som brukes til f.eks. motorveiprosjekter.
Det er alvor
nå. For hvert intervju der både finansministeren, statsministeren
og andre i regjeringspartiene avviser å gjøre noe, har prisene økt
enda mer. Man har avvist å gjøre noe i den krisepakken som har blitt lagt
fram for regjeringen, og man er veldig vag på om man har tenkt å
gjøre noe i revidert budsjett. Derfor spør jeg: Hva skal til for
at regjeringen innfører tiltak som treffer husholdningene under
dette prissjokket?
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:52:40 ] : Takk for interpellasjonen
om et veldig viktig tema – for hele temaet for de som sitter på
Stortinget, og vi som er i regjering, er hvordan vi skal gjøre livet
til folk bedre og tryggere. Vi ser nå at det går godt i norsk økonomi,
og det at vi kan si det etter de tre krisene vi har vært igjennom,
både koronakrisen, den utrolige uroen i råvaremarkedene, og nå,
med den forferdelige krigen som vi er vitne til, og som også berører
oss, både direkte og indirekte, er ikke noen selvfølge.
Aktiviteten er
veldig høy, den økonomiske veksten er sterk, og noe av det aller
beste for mange er at ledigheten er svært lav. Men det som også
treffer oss, er at mange bedrifter har utfordringer med å få tak
i folk. Vi må bare håpe og tro at vi kan få yrkesdeltakelsen ytterligere opp,
og vi har en positiv utvikling der.
Høye råvarepriser
gjør at eksportinntektene våre øker kraftig, men for enkeltpersoner
og enkeltbedrifter kan det skape stor uro og også usikkerhet. Det
vi ser, er at den økonomiske stillingen blant husholdningene i stort
er veldig god. Man kan alltid se unntak fra det, men det store bildet
er at den er god. Det er også ventet at norske husholdninger vil
få mer å rutte med når denne krisen er over, når vi ser det over
tid, enn da vi gikk inn i krisen. Målsettingen er jo at folk over
tid skal kunne få det litt bedre, og det er det som også ser ut
til kan skje, selv i den turbulente tiden vi nå er inne i, og med
bakgrunn i det lønnsoppgjøret vi er inne i.
Så er det viktig
for regjeringen å gjøre noen politiske prioriteringer. I statsbudsjettet
for 2022 reduserte vi inntektsskatten for alle med inntekt under
750 000 kr. Også på utgiftssiden reduserte vi maksimumsprisen i barnehage
og innførte gratis kjernetid til førsteklassinger, og vi gjorde
ting på avgiftssiden som hjelper det brede lag av befolkningen.
Vi har gjennom
vinteren opplevd svært høye strømpriser i Sør-Norge. I likhet med
i landene rundt oss har strømutgiftene økt kraftig. Vi har gjort
mange tiltak for å avdempe dem, og der mener jeg at representanten
kom med litt misvisende påstander i sitt innlegg, for hun løftet
fram at noen land hadde satset på varmepumper, at det liksom var
det store tiltaket. Vi har også gitt økt støtte til enøktiltak gjennom
Enova, og vi mener det er mer langsiktige tiltak, men det var desidert
ikke det viktigste tiltaket. Vi har økt rammetilskuddene til kommunene for
å gi økt sosialhjelp her og nå, for sosialhjelpsmottakere er en
gruppe som typisk har større utfordringer, vi har gjort ting med
bostøtten for dem som har lave inntekter, og ikke minst har vi innført
en ny sikringsordning for strøm, som hjelper det brede lag av befolkningen.
I tillegg har vi redusert elavgiften. En reduksjon av elavgiften
er jo ikke et midlertidig tiltak, det er et varig tiltak.
I sum ligger
det an til at man vil bruke i overkant av 22 mrd. kr på ulike strømtiltak
i 2022 for å avdempe de enorme prissvingningene og de høye prisene
man har sett innenfor strømmarkedet.
Vi jobber også
med en varig endring, i tillegg til elavgift, ved at regjeringen
jobber med å lage et nytt fastprissystem og en endring av grunnrentebeskatningen
for vannkraftproduksjon som gjør at det blir lettere å tilby lavere
fastpriser enn det man har vært vant til nå, sånn at personer blir
mindre avhengig av de daglige markedssvingningene, som skaper veldig
sårbarhet.
Det er veldig
mange ulike elementer man kunne vært innom, men oppsummert er norsk
økonomi inne i en voldsom høykonjunktur, samtidig som vi har all
denne uroen. Det er i denne tiden vi skal styre båten, og det som
er hele målsettingen til Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering,
er at vi skal styre båten på den måten at en person som har 500 000–600 000 kr
i inntekt, der kanskje ektefellen også har 400 000–600 000 kr i
inntekt, skal oppleve at når dette er over, hvis en pendler, hvis
en har barn i barnehagen, og hvis en skal få hverdagen til å gå
i hop, skal man merke at det er en regjering som gjør tiltak for
å avhjelpe den situasjonen vi nå er i.
Et av de viktigste
tiltakene i år som har mest påvirkning på folks privatøkonomi, er
det man har gjort på strøm. Så ser vi f.eks. at drivstoffprisene
kan være ekstra utfordrende, ikke minst for en del mindre næringsdrivende
som har høyt drivstofforbruk, og også for dem som pendler langt.
Derfor er det viktig at vi f.eks. har styrket pendlerfradraget såpass
kraftig som vi har gjort, sånn at mange av dem som faktisk pendler
langt, vil oppleve at skatte- og avgiftstrykket i sum vil gå ned
i 2022 sammenlignet med 2021.
Marie Sneve Martinussen (R) [16:57:57 ] : Jeg hører en finansminister
som i det store og hele er ganske fornøyd med utviklingen i norsk
økonomi. Jeg må si jeg synes målsettingen til regjeringen så klart
er veldig god, men målsettinger flytter ingen fjell alene – man
må gjøre noe for å oppnå disse målsettingene.
Det er sant at
en del makroindikatorer for norsk økonomi går i positiv retning,
og det er veldig bra, men her kommer dette gjennomsnittsargumentet
inn. Det hjelper veldig lite for dem som er langtidsledige, for
dem som nå har falt ut av dagpengesystemet, og for sosialhjelpsmottakerne,
som har fått en reelt lavere sosialhjelpsstønad i år enn i fjor,
fordi prisene øker mer enn man har trodd. Det hjelper lite for dem
at noen andre har det bra, og det hjelper lite for dem som f.eks.
har høye drivstoffutgifter, at noen andre har fått økt sparing gjennom
korona, eller at noen andre kommer i jobb.
Jeg hører en
finansminister som egentlig ikke ser ut til å ha noen plan om å
gjøre noe med denne priskrisen nå, og det er det denne interpellasjonen
handler om å prøve å få et svar på. Vi kan godt snakke om langsiktige skatteeffekter
og det man kanskje kan se i bakspeilet om to–tre år, men akkurat
nå, de siste månedene, har det vært et prissjokk over veldig kort
tid. Veldig høye prisstigninger har møtt både familier og faktisk
også næringsliv, og da spesielt små og mellomstore bedrifter som
f.eks. har inngåtte kontrakter, som gjør at de nå må ta hele drivstoffkostnaden
på sin egen kappe. Det kan gå ut over arbeidsplasser.
Jeg er også veldig
bekymret for en slags spiraleffekt her, altså det at strømprisen
og drivstoffprisen til næringslivet er så høy og man ikke gjør noe
med det overfor næringslivet. Hvis man da er bundet av en kontrakt
der man ikke kan øke prisene, vil det true arbeidsplassene. Det
er alvorlig. Hvis man ikke er bundet av en kontrakt som gjør at
man ikke kan sette opp prisene, setter man opp prisene – det er
helt sikkert: Alt fra frisøren til kinoen til lastebilselskapet
kommer til å sette opp prisene. Da mener jeg at vi ser på en prisstigning
som er langt høyere enn den man nå legger til grunn.
Jeg minner om
at for et halvt år siden trodde man at prisene i år skulle stige
med 1,3 pst. Nå ligger det an til 3,3 pst. Da det tekniske beregningsutvalg
la fram sine anslag for prisstigning for et par måneder siden, hadde man
helt andre anslag for matvareprisen. Det handler så klart også om
at krigen i Ukraina har vært langvarig, og vi kan også kanskje forvente
at det er lenge før det er en normalisering av matvareproduksjonen
i verden.
Jeg ønsker nok
en gang et svar på om det i det hele tatt kommer noe, for det jeg
hørte i svaret fra finansministeren, var at det går godt, og at
det egentlig ikke er planer om å gjøre noe nå – kanskje på lengre
sikt, men ikke noe nå.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:01:04 ] : Da tror jeg ikke
representanten egentlig valgte å høre etter, for når det gjelder
bl.a. det vi gjør på strøm, som var det ene jeg snakket om, kan
man definere det å sette av noen og 20 milliarder til tiltak som
ikke å gjøre noe, men det er selvfølgelig å gjøre noe når man øker
bostøtten, gir ekstra penger til kommunene for å gi dem mulighet
til å gi mer sosialhjelp, innfører en ny sikringsordning, setter
ned elavgiften, for å nevne noen av tiltakene som går på strøm.
At man jobber med å endre skattesystemet, som gjør at man kan frikoble
seg mer fra dag til dag-markedet med fastpriskontrakter, er å gjøre
noe. Det er ganske mye.
Når jeg sier
at det går godt i norsk økonomi, for det gjør det i stort, er vi
selvfølgelig bekymret for de enkelte som rammes. Det er derfor man
setter i verk de tiltakene, og det er derfor det er så viktig at
man også tar skatte- og avgiftsgrep. At man hele tiden tenker på
dem med lave og middels inntekter, er også gjøre noe. Når alle med
inntekt under 750 000 kr får lavere skatt, så gjør man noe. Det
er også noen som får høyere skatt – de som har de høyeste inntektene
– fordi man ønsker en omfordeling. Vi har en praktisk politikk for
å utvikle alle deler av Norge, for at det også skal være mulig å
bo der det er lange reiseavstander, ved at vi øker pendlerfradraget.
En som f.eks. pendler fra Hamar til Oslo, for å ta et eksempel jeg
kjenner godt, får økt fradraget med over 20 000 kr. Det er et stort
grep for dem som er avhengig av transport. Det kommer selvfølgelig
litt etterskuddsvis, for det kommer til skatteoppgjøret for i år,
så man merker det ikke konkret, men det vil bedre kjøpekraften.
Vi setter ned
barnehageprisene, og selvfølgelig hjelper det småbarnsfamiliene
når barnehageprisene går ned. Det gjør ting litt enklere. Vi innfører
gratis SFO for førsteklassingene, for vi vet at ofte er det mange
av småbarnsfamiliene med minst barn, som også har høyest gjeld –
og det avhjelper situasjonen.
Det som også
er skummelt – når vi ser at en gruppe som er mest sårbar for renteøkninger,
er f.eks. småbarnsfamilier, som har mye gjeld – er hvis man tar
grep som gjør at renten går for raskt opp. Alle skjønner at renten
vil gå opp etter en sånn periode som vi har vært igjennom nå, og
Norges Bank har varslet det over tid, men vi må ikke ta grep som
gjør at renten går ytterligere opp, for bare én månedskostnad med
ett ekstra rentepoeng er på over 2 000 kr ekstra for en vanlig norsk
småbarnsfamilie.
Hele poenget
med økonomisk politikk, med det å være her, er at summen av de tiltakene
vi gjør, skal gjøre hverdagen til folk bedre. Vi må sørge for at
vi selv i en så urolig tid styrer på en måte som gjør at vi får
ned ledigheten, får flere i arbeid, og at de som er i arbeid, skal
oppleve at kjøpekraften over tid holder seg oppe – og at man går
opp, ikke ned.
Det er bra at
Rødt ikke får gjennomslag for sine nye syn på olje- og gasspolitikken,
for noe av grunnen til at vi kan gjøre dette, er takket være at
vi har en superlønnsom olje- og gassnæring.
Lise Christoffersen (A) [17:04:26 ] : Takk til interpellanten
for at hun reiser spørsmål som mange er opptatt av for tida. Det
er ikke vanskelig å forstå vanlige folks bekymring. Først kom covid-l9,
med nedstenging i to runder, permitteringer og tapt inntekt for
mange – blant både vanlig ansatte, frilansere og selvstendige, der noen
bransjer var mer utsatt enn andre.
Så kom de økte
strømprisene, deretter den katastrofale krigen i Ukraina, som først
og fremst rammer Ukraina og innbyggerne der, men som også får konsekvenser for
resten av Europa og resten av verden. Stikkord er matmangel og økte
matvarepriser, mangel på råvarer og økte råvarepriser, herunder
på drivstoff, men sistnevnte var faktisk dyrere for 20 år siden.
Arbeiderpartiet
har hele tida, helt fra de første krisepakkene i forbindelse med
pandemien – under forrige regjering og under ny regjering – bidratt
til å gi krisepakkene en innretning med vekt på en rettferdig sosial
profil. Vi vet at kriser bidrar til å øke forskjellene mellom folk.
Reduserte forskjeller er et mål for dagens rød-grønne regjering,
både under normale forhold og i ekstraordinære tider.
Sammen med SV
har vi fått på plass treffsikre støtteordninger til de husstandene
som rammes hardest av de økte strømprisene, til frivillig sektor
og til landbruket. Vi har gått imot makspris, som ville gitt mest
til dem som har mest fra før. Vi har utvidet bostøtteordningen,
som treffer dem med minst.
Den 3. mai skal
Stortinget behandle en krisepakke i forbindelse med krigen i Ukraina.
Det gjelder nødvendige bevilgninger som ikke kan vente til RNB,
og som skal gjøre at vi kan ta imot flyktningene fra Ukraina på
en skikkelig måte, forbedringer i militær og sivil beredskap, og
støtte til bedrifter som opplever et betydelig omsetningsfall som
følge av våre felles sanksjoner mot Russland.
Mer vil måtte
komme, både av humanitær hjelp og bidrag til gjenreisning når den
forferdelige krigen i Ukraina en gang er over. La oss alle håpe
det blir snart, men den får altså konsekvenser.
For to dager
siden lanserte IMF en ny og oppdatert rapport om verdensøkonomien.
Krigen i Ukraina gjør at forventningene om ny økonomisk vekst etter
pandemien må reduseres. Inflasjonen ventes å øke mer enn først antatt,
mest i utviklingsøkonomier.
Vi er bedre stilt
enn mange andre. Det skyldes bl.a. at vi har en velferdsstat med
folketrygd og sosial stønad – og en oljeformue, som også tilhører
framtidige generasjoner. Det er ingen selvfølge, men resultatet
av framsynte politiske vedtak. Det akter vi å fortsette med.
Derfor er jeg
litt forundret over inngangen til denne interpellasjonen fra Rødt.
Jeg sliter med å få tak i hva som legges i «husholdningene». En
husholdning er vel ikke lik en husholdning? De fleste av oss klarer
seg foreløpig bra med den støtten vi allerede har fått og får. Ledigheten
er lav. Økonomien går bra. Lønnsoppgjøret for frontfagene er basert
på reallønnsøkning.
Det som også
forundrer meg, er at Rødt, uten forankring i helhetlige budsjettvurderinger,
er innstilt på så kraftig økt oljepengebruk som det kan se ut som
her. Det verste vi nå kan gjøre, er jo å bruke så mye penger at renta
øker mer. Da kan vinninga fort gå opp i spinninga, og hvem har dårligst
rygg til å bære økte renteutgifter? Det vet vi. Det er ikke dem
som har mest.
Havner vi der,
har vi brukt det vi måtte ha av handlingsrom, samtidig som det ligger
store og viktige velferdssaker foran oss. Pensjonsutvalget skal
bl.a. vurdere hva som er et rimelig nivå på minstepensjonen i framtida.
På et tidspunkt kommer ny og mer rettferdig AFP, og det jobbes med
forbedringer i ordninger med arbeidsavklaringspenger. Alt dette
er til dem som har aller minst.
Rettferdig fordeling
handler om mer enn oss selv. Høye priser på gjødsel truer også matproduksjonen
i fattige land. En ny stor hungersnød kan være under oppseiling,
og Verdens matvarefond mangler allerede penger. Da mener Arbeiderpartiet
at vi ikke bare kan beklage og si at handlingsrommet dessverre var
brukt opp på oss selv her hjemme. Vi må se ting i sammenheng, og
vi må evne også å se litt utenfor våre egne grenser.
Heidi Nordby Lunde (H) [17:09:17 ] : Vi står i en litt underlig
posisjon i disse dager. Samtidig som det går veldig godt i norsk
økonomi, med høy aktivitet, lav ledighet og sterk økonomisk vekst,
vet vi at det er mange som sliter på grunn av nettopp høyere priser
på strøm, bensin og mat.
Inflasjonen er
tilbake og dermed også høyere renter. Dette henger sammen og kan
bli mer utfordrende framover. Derfor er jeg enig med forrige taler
om at vi ikke nå kan vedta ting som begrenser handlingsrommet, og
si at vi var mer opptatt av det som skjedde akkurat nå, i stedet
for å tenke litt langsiktig.
Økende rente
er egentlig et sunnhetstegn, for det betyr at økonomien ikke lenger
er avhengig av den stimulansen lav rente gir, men når mange land
nå opplever sterk økonomisk vekst og aktivitet og vi samtidig har mangel
på råvarer og produksjon, som følge av både pandemien og nå krig,
drives prisene opp. Prisveksten som følger av mangel på varer, fører
til inflasjon. Vi betaler mye uten å få mer igjen. Da setter sentralbanken opp
renten for å bremse etterspørselen.
Grunnen til at
jeg sier dette, er at det kan være vanskelig å forstå hvorfor et
land som Norge, der økonomien går godt og pengene renner inn på
noen områder, ikke bør fortsette å stimulere økonomien gjennom mange
nye statlige støttepakker. Det opprettholder en etterspørsel etter
varer det allerede er mangel på. Dermed kan vi havne i en vond spiral
av prisøkninger, stimulans, inflasjon og økende rente.
Ettersom mange
av tiltakene som etterlyses av bl.a. Rødt, er å opprettholde kjøpekraften
på varer det allerede er mangel på, vil økende priser eller uendret
etterspørsel etter mangelvarer kanskje føre til rasjonering, noe
man er vant til i land som styres etter Rødts prinsipper.
Kortsiktige,
dårlige beslutninger nå kan gjøre langsiktig skade for vanlige folk,
næringsliv og norsk økonomi. Høyre har også vært for at de ekstraordinære
strøminntektene skal gå tilbake til vanlige folk og målrettes mot
dem som trenger det mest, bl.a. gjennom bostøtten, til dem som fortsatt
er ledige, permitterte eller på arbeidsavklaringspenger.
Ved kriser og
ekstraordinære hendelser som gir plutselige utslag, skal vi selvsagt
se på om det er mulig å dempe effekten midlertidig eller til krisen
er løst. Men Stortinget kan ikke i affekt vedta saker som kan gjøre vondt
verre for dem som allerede sliter med høye utgifter, som f.eks.
under den første krisepakken under pandemien, der partiene kjempet
inn politiske kjepphester som ikke hadde noe å gjøre med å bekjempe
effektene av en global, dødelig pandemi – som å framskynde et fullskalaprosjekt
for karbonfangst og -lagring eller mer penger til rassikring og
bredbånd i distriktene. Det var helt legitime saker, men de var
hverken målrettede eller treffsikre for å hindre død som følge av
pandemien eller at bedrifter gikk konkurs.
Vi hørte i en
tidligere sak at Fremskrittspartiet ønsket å sørge for et moderat
lønnsoppgjør gjennom å ri sine kjepphester – med forslag om å redusere
veibruksavgiften på bensin og diesel, noe de er for uansett om det
er krise eller ikke, å redusere merverdiavgiften på mat, noe de
er for uansett om det er krise eller ikke, og andre skatte- og avgiftslettelser
som vil medvirke til å styrke kjøpekraften, noe de er for uansett
krise eller ikke. Noe av dette kan sikkert også Høyre være for i
en større sammenheng og etter en større utredning. Allerede nå er
det forslag om å hastebehandle å fjerne drivstoffavgiftene, fjerne
veibruksavgifter, halvere priser på kollektivtrafikk osv.
Hvis det ikke
nå føres en ansvarlig økonomisk politikk og prioriteres i våre budsjetter,
sendes regningen til vanlige folk gjennom renteøkninger, og da må
de prioritere i sitt budsjett. En renteøkning på ett prosentpoeng betyr
merutgifter på rundt 40 000 kr for en familie med 4 mill. kr i lån,
og det kommer på toppen av at de skal håndtere alle de økte kostnadene
staten ikke kommer til å kunne kompensere for.
Uansvarlig politikk
kan føre til et større prissjokk som rammer flere, og føre til nettopp
den sjokkspiralen som Rødt også var bekymret for. Dette vil kreve
virkelig politisk lederskap, ansvarlighet og langsiktighet. Gode intensjoner
er ikke nok dersom det langsiktige resultatet betyr dårligere kår
for alle.
Høyre ønsker
å være et konstruktivt, ansvarlig parti også i opposisjon. Vi går
gjerne i dialog om nødvendige tiltak, uten politiske eller ideologiske
kjepphester, dersom de når dem som trenger det mest, og ikke fører
til en nedadgående spiral i norsk økonomi som går ut over oss alle.
Derfor har Høyre
også sagt at vi til tross for manglende inndekning gir vår støtte
til regjeringens forslag om krisepakke i forbindelse med krigen
i Ukraina – for å unngå nettopp politisk spill og ideologiske kjepphester. Vi
må anta at regjeringen selv mener deres forslag er ansvarlig og
tilstrekkelig, og vi håper også at de kommer til å si ja til støtten
og sørger for å samle et bredt flertall bak dette.
Marie Sneve Martinussen (R) [17:14:30 ] : Takk for en viktig
debatt, selv om jeg egentlig ikke blir særlig klokere. Statsråden
har en veldig flott skryteliste over gode ting som er gjort, som
ble gjort i statsbudsjettet for 2022 og vedtatt før jul, noe som
jo egentlig viste hvor mye man kan gjøre når man begynner å reversere
de borgerlige skattekuttene. Da har man råd til en masse god politikk.
Men det var altså før dette prissjokket traff, og jeg mener at det
å peke på ting man vedtok i fjor, ikke er svaret på det prissjokket
som har kommet etterpå.
Når det gjelder
strøm, er det egentlig ganske lite imponerende at man klarer å betale
tilbake deler av den ekstrainntekten staten har, og at innslagspunktet
er 70 øre, når det er ca. dobbelt så mye som den gjennomsnittlige
strømprisen. Det skulle på en måte bare mangle. At man da også har
litt til bostøtte og til andre som så klart sårt trenger støtte,
er veldig fint.
Det Rødt har
etterlyst, og som jeg etterlyser i denne interpellasjonen, er om
man har tenkt å gjøre noe mer når prisene har økt mer. Det føler
jeg at jeg ikke får noe godt svar på. Det er veldig lett å skyte
ned andres forslag, vanskeligere å komme med egne gode forslag.
Det er der jeg egentlig stiller spørsmålet tilbake til statsråden
og resten av regjeringen om hva man skal gjøre.
Representanten
Christoffersen spør helt riktig – hvem er husholdningene? Noen husholdninger
i Norge er kjemperike og har god råd til økte priser på det meste, andre
er fattige. Finnes det en måte vi kunne målrettet dette på for å
hjelpe dem som trenger det, og ta fra de rike, f.eks. ved en omfordelende
skattepolitikk der de husholdningene som har god råd, får økt skatt,
samtidig som vi enten reduserer skatten, kutter avgifter, øker barnetrygden,
øker velferden eller finansierer tannhelse – hva som helst som gir
flere goder til alle og spesielt dem som har dårlig råd?
Det er jo det
det handler om, å prøve å løse denne priskrisen for folk. Det handler
om at fellesskapet skal stille opp for dem som har dårlig råd, ikke
om bare å peke på alt man ikke kan gjøre. Det er derfor denne interpellasjonen
er stilt, ikke knyttet til et forslag Rødt har stilt, men som et
åpent spørsmål om hvor grensen går, og hva man skal gjøre.
Nå kommer revidert
budsjett snart. Jeg tror mange er spent på om det ligger noen tiltak
der, eller om man mener at det man gjorde før priskrisen rammet,
er nok, og at man egentlig ikke har tenkt å gjøre noe mer. Det håper
jeg statsråden kan prøve å svare på i sitt siste innlegg.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:17:15 ] : Takk for debatten.
Det har vært litt temperatur innimellom også. Det er ikke alltid
debattanter er så interessert i å høre på hverandre. Heller ikke
Rødts representant her virker å være så veldig interessert i å høre
på hva som faktisk blir sagt.
Det sies f.eks.
at det ikke gjøres noen ting nå, men ett eksempel er at man fortsatt
har en sikringsordning i april. Det var noe man kastet seg rundt
og endret raskt da man så hva som var i ferd med å skje i Ukraina
og med den forferdelige krigen som var der. En av de indirekte konsekvensene
var at man så prognosene for strømprisene, man merket at strømprisene
kom til å gå opp igjen og komme på et mye høyere nivå enn man så
før krigen i Ukraina brøt ut. Derfor har man en sikringsordning
nå. Det er egentlig ingen som ønsker det – å ha et marked som er
så ekstremt i ubalanse som det vi nå ser, ikke minst på grunn av
de voldsomme gassprisene – men da gjorde man det. Så valgte man
også å øke til 90 pst. på slutten av året, for det er da vi bruker
mest strøm.
Det var akkurat
som tanken var da vi reduserte elavgiften. Man reduserer elavgiften
i de månedene strømforbruket er høyest, og det skal være en varig
endring. I tillegg jobber vi med en varig endring når det gjelder fastprisavtaler
på strøm, for vi mener at det for mange blir for brutalt å være
avhengig av dag-til-dag-spotmarkedet. Vi frikobler folk som vil
det, mer fra dag-til-dag-børs til langsiktige fastprisavtaler med
en mye lavere pris enn man er vant til nå. Forhåpentligvis vil det
markedet fungere på en måte som gjør at flere som ikke ønsker å
være så børssensitive som mange er nå, slipper det. Det gir mer
trygghet, mer forutsigbarhet og lavere pris.
Så er det det
med inflasjon, representanten sa at man har googlet det. Problemet
med sånne svingninger er at de også treffer veldig urettferdig.
Heldigvis har vi i Norge mye lavere prisvekst enn man har i veldig
mange andre land. I f.eks. USA er den, ifølge de siste tallene jeg har
lest, på 8,5 pst. – en voldsom inflasjon. I EU er den, ifølge de
siste tallene jeg har lest, på 7,5 pst. I Norge ligger vi vesentlig
lavere. Det er veldig viktig når vi nå kjører den økonomiske politikken,
at vi ikke gjør grep som gjør at prisene bare øker ytterligere.
Det er noe av utfordringen. Hvis vi bare legger inn masse penger
på et område der det egentlig ikke er flere folk til å gjøre jobben,
vil prisene og kostnadene bare gå ytterligere opp, og det rammer
sosialt skjevt.
Derfor er stabilitet
viktig når det gjelder både at rentene ikke går for fort opp, og
at inflasjonen ikke øker for mye. For den typen svingninger rammer
skjevt, og de rammer ofte dem som har minst, mest. Hele målet med politikken
til Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen er at de som har minst,
skal få det bedre, ikke dårligere. Da er trygg økonomisk styring
noe av svaret på det, uansett hvor kjedelig det kan høres ut. Når
det gjelder skatte- og avgiftsgrepene vi tar, f.eks. når vi gir
avgiftslettelser, er tanken at de skal komme på områder som alle
er avhengige av, f.eks. strøm.
Presidenten: Med
det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 13 avsluttet.
Dermed er dagens
kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Så
synes ikke, og møtet er hevet.