Trine Lise Sundnes (A) [10:02:05]: Det er ikke hverdagskost å ratifisere ILO-konvensjoner, selv om mange av de norske standardene i arbeidslivet er et resultat av nettopp dette. ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet er den første internasjonale konvensjonen som retter seg mot vold og trakassering i arbeidslivet.

Når en samlet komité med unntak av Fremskrittspartiet går inn for å ratifisere ILO-konvensjonen om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet, oppnår vi flere ting. Vi er med på å ta ansvar for å trygge en internasjonal avtale mot reforhandlinger drevet fram av land som ikke har de samme verdiene som oss når det gjelder vold og trakassering og folks rettssikkerhet. Nasjonalt tydeliggjør vi arbeidsmiljøloven ved å presisere vernet mot trakassering i loven og at den også innebærer et vern mot seksuell trakassering i § 4-3. Det inntas definisjoner av trakassering og seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven, tilsvarende definisjonen i likestillings- og diskrimineringsloven. Også verneombudets påseoppgaver når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø, presiseres gjennom å ta inn i arbeidsmiljøloven en ny bokstav f i § 6-2 om arbeidstakerens psykososiale arbeidsmiljø, og at dette er ivaretatt.

Seksuell trakassering er en alvorlig og omfattende samfunnsutfordring også her hjemme. Til tross for metoo, lovforbud mot seksuell trakassering og et nytt lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering i Norge ser det ikke ut til at omfanget av seksuell trakassering reduseres. Seksuell trakassering er ikke bare en stor samfunnsutfordring, men også et alvorlig arbeidsmiljøproblem. På arbeidsplassen kan seksuell trakassering skje både fra ledere, medarbeidere og andre man er i kontakt med gjennom arbeidet. Det er ikke bare kvinner som utsettes. Menn og kvinner er like utsatt for seksuell trakassering, men forskning tyder på at menn sliter mer enn kvinner i etterkant.

Arbeidstilsynet meldte nylig i et tilsyn om 333 saker i serverings- og overnattingssteder at i 55 pst. av bedriftene var det enten ikke rutiner på plass for å forebygge eller håndtere seksuell trakassering, eller rutinene var mangelfulle. Arbeidstilsynet konkluderte med at utelivsbransjen gjør lite for å hindre seksuell trakassering, og over halvparten av arbeidsgiverne bryter reglene. Dette er ikke godt nok. Derfor er det viktig både å presisere loven, slik vi gjør i dag, og sikre mer åpenhet og bevisstgjøre arbeidsgivere og arbeidstakere om at seksuell trakassering ikke skal forekomme på arbeidsplassen. Derfor tydeliggjør Stortinget i dag vernet mot seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven gjennom å ta inn ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet, slik som beskrevet.

Anna Molberg (H) [10:05:23]: Det er nesten 190 000 mennesker som i løpet av 2019 rapporterte at de hadde blitt utsatt for vold eller trusler på arbeidsplasser i Norge. Det kunne da enten være fra kollegaer, klienter, kunder, pasienter eller fra elever. Tall fra levekårsundersøkelsen i samme år om arbeidsmiljø viser at rundt 90 000 mennesker i Norge som er arbeidstakere, rapporterte at de ble utsatt for mobbing på arbeidsplassen minst én gang i måneden eller mer.

ILO-konvensjonen vi behandler i dag, er den første internasjonale konvensjonen som retter seg mot vold og trakassering i nettopp arbeidslivet. Den representerer en internasjonal arbeidslivsstandard som anerkjenner alles rett til et arbeidsliv fritt for vold og trakassering, også inkludert kjønnsbasert vold og trakassering. Nå foreslår Arbeids- og inkluderingsdepartementet å ratifisere konvensjonen, noe vi fra Høyres side ønsker velkommen. Norge har allerede omfattende lovgivning på dette området, men vi har også lang tradisjon for å tilslutte oss ILOs konvensjoner, og vi godtar også internasjonal kontroll gjennom ILOs kontrollsystem.

ILO er FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, som ble stiftet i 1919. Siden da har en rekke viktige konvensjoner blitt til, bl.a. konvensjoner som forbyr barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering, og konvensjoner som gir rett på likelønn, rett til å organisere seg og rett til å inngå arbeidsavtaler. Den industrielle revolusjonen medførte også et naturlig behov for å organisere arbeidstakere og sørge for anstendige arbeidsforhold, rimelig lengde på arbeidstid og medvirkning på arbeidsplassen. Vi har kommet langt siden den tid, men arbeidet med å sikre retten til anstendig arbeid på alle måter fortsetter. Derfor er det med glede at vi i dag tar del i den første internasjonale standarden som retter seg mot vold og trakassering i arbeidslivet.

Eivind Drivenes (Sp) [10:07:48]: Senterpartiet slutter seg til forslaget i proposisjonen om at Norge skal ratifisere ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet. ILO-konvensjonen gjelder grunnleggende og viktige forhold i arbeidslivet. Det er bra at Norge har et omfattende regelverk som skal bidra til å sikre arbeidstakernes vern mot vold og trakassering i arbeidslivet.

Senterpartiet slutter seg videre til lovforslaget om at det presiseres at vern mot trakassering i arbeidsmiljøloven omfatter et vern mot seksuell trakassering, og at det inntas definisjoner av trakassering og seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven, samt at verneombudets oppgaver presiseres når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø, jf. lovforslaget om arbeidsmiljøloven § 6-2 andre ledd ny bokstav f.

Jeg vil knytte noen merknader til den siste lovendringen. Etter departementets syn er det klart at verneombudets oppgaver etter gjeldende rett omfatter både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet. Dette er i henhold til arbeidsmiljøloven § 6-2 første ledd. Senterpartiet er enig i at det kan være formålstjenlig at verneombudets oppgaver knyttet til det psykososiale arbeidsmiljøet, tydeliggjøres i loven – dette for å bidra til å øke bevisstheten om verneombudets ansvar for de psykososiale sidene av arbeidsmiljøloven.

Det er likevel viktig å understreke at det fortsatt skal være arbeidsgivers ansvar å sørge for at arbeidstakerne har et fullt ut forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Lovforslaget er derfor ment som en presisering av gjeldende rett og er ikke ment å pålegge verneombudet flere ansvarsområder enn det som følger av reglene i dag. Senterpartiet legger det til grunn.

Etter et tidligere lovvedtak i år og i henhold til arbeidsmiljøloven § 6-1 første ledd gjelder følgende:

«Ved hver virksomhet som går inn under loven skal det velges verneombud. Ved virksomhet med mindre enn 10 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten. Hvis ikke annet er fastsatt om tiden for avtalens gyldighet, anses den som sluttet for 2 år, regnet fra den dagen den ble underskrevet. Direktoratet for arbeidstilsynet kan, etter en konkret vurdering av forholdene i virksomheten, fastsette at den likevel skal ha verneombud. Ved virksomhet med mer enn 10 arbeidstakere kan det velges flere verneombud.»

Det må altså velges verneombud i svært mange virksomheter i norsk arbeidsliv. Verneombudene har en viktig rolle i virksomhetene, definert i arbeidsmiljøloven. Det er derfor viktig at verneombudene får den nødvendige kunnskapen gjennom opplæring til å gjennomføre en enkel risikovurdering av fysiske, psykososiale og organisatoriske forhold i arbeidsmiljøet samt gjøre dem i stand til å identifisere faktorer som fremmer eller hemmer et godt psykososialt og organisatorisk arbeidsmiljø, jf. forskriften om organisert ledelse og medvirkning.

Senterpartiet vil understreke viktigheten av at departementet både følger opp tematikken rundt opplæring av verneombudene i dialog med Arbeidstilsynet og gir nødvendige avklaringer innen lovvedtakene trer i kraft.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:11:07] (komiteens leder): Å bekjempe seksuell trakassering og vold i arbeidslivet handler om både likestilling og frihet. Vi er ikke likestilte når folks muligheter og trygghet i arbeidslivet blir begrenset av trakassering og vold. Det virker som barrierer som holder en tilbake, og som opprettholder urettferdige og skjeve maktstrukturer i samfunnet. Når over 7 pst. av kvinner bare det siste året har opplevd seksuell trakassering jevnlig på jobb, har vi et samfunnsproblem. Derfor er saken vi behandler i dag, så viktig. På tross av stor oppmerksomhet om dette de siste årene har ikke tallene gått ned.

Jeg og SV fremmet forslag om å tydeliggjøre seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven allerede i 2017. Nå vedtar et enstemmig storting å presisere vernet mot trakassering i arbeidsmiljøloven og at det inntas definisjoner av trakassering i arbeidsmiljøloven som tilsvarer definisjonene som er inntatt i likestillings- og diskrimineringsloven. En slik synliggjøring i loven vil kunne bidra til at partene lokalt, i virksomhetene, får et sterkere fokus på det forebyggende arbeidet mot seksuell trakassering på arbeidsplassene. En tydeliggjøring av disse lovkravene vil også kunne bidra positivt til Arbeidstilsynets veiledningsarbeid. I tillegg går et bredt flertall inn for å ratifisere ILO-konvensjonen om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet, en internasjonal arbeidslivsstandard som anerkjenner alles rett til et arbeidsliv fritt for vold og trakassering.

Dette er viktige skritt i riktig retning, men vi er nødt til å fortsette jobben. Det blir nå bare viktigere at både Arbeidstilsynet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda har nok ressurser, både økonomisk og administrativt, til å kunne følge opp disse endringene, for det viktigste arbeidet mot seksuell trakassering er det som skjer rundt omkring på arbeidsplassene, med verneombud og tillitsvalgte.

Statsråd Marte Mjøs Persen [10:13:28]: Forslagene som behandles i dag, er en del av regjeringens arbeid for å sikre arbeidstakere et bedre vern mot trakassering og seksuell trakassering. Vi skal ha nulltoleranse for seksuell trakassering i norsk arbeidsliv.

Siden 2017 og starten på metoo-kampanjen har det vært økt bevissthet rundt uønsket seksuell oppmerksomhet i samfunnet. I Norge har vi et omfattende regelverk som skal verne arbeidstakere mot vold og trakassering i arbeidslivet, men likevel viser undersøkelser at omtrent 117 000 arbeidstakere har vært utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet én gang i måneden eller mer. Særlig gjelder dette unge kvinner.

For å styrke arbeidet mot trakassering og seksuell trakassering foreslår regjeringen noen endringer i arbeidsmiljøloven. Regjeringen foreslår å presisere at vernet mot trakassering i arbeidsmiljøloven også innebærer et vern mot seksuell trakassering. Vi foreslår også å innta definisjoner av trakassering og seksuell trakassering i loven. I tillegg foreslår vi å presisere verneombudets oppgaver når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø.

Lovforslagene skal gjøre det lettere for arbeidsgivere og arbeidstakere å forstå hva som menes med trakassering og seksuell trakassering, og bidra til at verneombudene får et økt fokus på psykososialt arbeidsmiljøarbeid. Alle skal føle seg trygg på jobb i Norge.

Regjeringen foreslår også at Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 190, om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet. ILO-konvensjonen ble vedtatt 21. juni 2019 og er en internasjonal arbeidslivsstandard som anerkjenner alles rett til et arbeidsliv fritt for vold og trakassering, inkludert kjønnsbasert vold og trakassering. Dette er den første internasjonale konvensjonen som retter seg mot vold og trakassering i arbeidslivet. En bred ratifikasjon av konvensjonen blant ILOs medlemsstater vil kunne bidra til et regulert arbeidsliv med ordnede forhold for arbeidstakere på verdensbasis og en styrking av kvinners og andre sårbare gruppers stilling i arbeidslivet.

Trine Lise Sundnes (A) [10:16:02]: Ingen skal måtte tåle eller frykte å bli utsatt for seksuell trakassering på jobb, og det er først og fremst arbeidsgivers ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Da Arbeidstilsynet meldte om tilsyn på 833 ulike serverings- og overnattingssteder, hvor halvparten hadde for dårlige rutiner eller manglende regelverk, viste det seg dessverre at ansatte i utelivsbransjen ikke er alene. Det skjer seksuell trakassering av ansatte i helse- og omsorgssektoren, i kultur- og scenesektoren, i barnevernsinstitusjoner og i forbindelse med tjenester til personer med utviklingshemming, psykiske helseutfordringer og rusproblematikk. Det er seksuell trakassering av kvinnelige fiskere på sjøen, fengselsbetjenter og butikkmedarbeidere. Eksemplene er mange og oppslagene i mediene likeså.

Det aller viktigste er at de som driver med trakassering, blir stoppet, at de som har ansvaret, tar ansvar, og at alle skikkelige arbeidsgivere både avstår fra trakassering og står opp for dem som rammes av det.

Henrik Asheim (H) [10:18:52] (ordfører for sakene nr. 3 og 4): La meg begynne med å takke komiteen for godt og effektivt arbeid med disse to proposisjonene. Det er egentlig to parallelle proposisjoner regjeringen har lagt frem for Stortinget, som en oppfølging av lovvedtak fra Stortinget i forrige periode, 18. desember 2020, om en reform av etterlatteytelsene. De tilpasningene som regjeringen nå legger frem, er ment både å rette opp utilsiktede virkninger og presisere enkelte endringer for å unngå at det oppstår misforståelser. Det er også et mindretallsforslag fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt om å evaluere disse endringene, og jeg antar at representanter fra de partiene vil argumentere for det forslaget. Det er et bredt flertall i komiteen som kommer til å støtte endringene i proposisjonene.

Dette fullfører dermed det som kan tre i kraft 1. januar 2024 – svært viktige endringer i etterlatteytelsene. Prosessen begynte egentlig allerede i 2015, da Solberg-regjeringen oppnevnte et utvalg som skulle gjennomgå disse ytelsene. Bakgrunnen for det var at etterlatteytelsene nærmest var uendret helt tilbake til 1967, samtidig som samfunnet vårt har endret seg betydelig, både ved at flere kvinner er i jobb – heldigvis, kan man si – og at vi har nye familiestrukturer. Det utvalget som ble nedsatt i 2015, la frem NOU 2017: 3, med forslag til reform av etterlatteytelsene. Dette ble så sendt på høring før Solberg-regjeringen fikk vedtatt endringene, altså i desember 2020.

De viktige grepene som ble vedtatt den gangen, var først og fremst at etterlattepensjonen ble omgjort til en tidsbegrenset omstillingsstønad. Når pensjonsreformen og systemet vårt sier at det skal lønne seg å jobbe, at vi ønsker at flest mulig skal komme i arbeid, er det viktig å endre disse støtteordningene for å gi omstilling til å komme i arbeid istedenfor å være på en lav etterlattepensjon resten av livet. I Stortinget ble det vedtatt betydelige modereringer, bl.a. at de over 60 år som mister sin ektefelle, vil kunne motta støtten til de er 67 år dersom de har svak tilknytning til arbeidslivet. Det andre viktige grepet var at man samtidig økte barnepensjonen, slik at barn som mister sine foreldre, enten én eller to, får en økt pensjon, økt økonomisk støtte, som gjør at de kan klare seg bedre i årene som kommer.

Det er skjebnens ironi at jeg faktisk var fungerende arbeidsminister da dette ble vedtatt. Jeg hadde den tvilsomme gleden å bli relativt kritisk omtalt for de endringene som ble gjort, fra det som i dag er regjeringspartiene. Blant annet ble jeg beskyldt for å svikte enkene. Derfor er jeg ekstra glad for at de to partiene som beskyldte meg for det den gangen, nå kommer til å stemme for, slik at dette kan tre i kraft 1. januar 2024, for dette er det siste grepet for å få pensjonsreformen på plass.

Tuva Moflag (A) [10:22:14]: Fra meg skal det ikke komme noen omtaler av tidligere fungerende arbeidsminister – fung. ass., hvis det er lov å si det parlamentarisk. Saksordføreren har gitt en ryddig redegjørelse av behandlingsløpet for disse sakene gjennom de senere årene. Prop. 72 L for 2022–2023 og Prop. 77 L for 2022–2023 er en oppfølging av etterlattereformen som ble vedtatt i desember 2020. Hovedgrepene i etterlattereformen handler om å gå fra varige ytelser for etterlatte til tidsbegrensede omstillingsytelser, som skal bidra til at man stimulerer til både selvforsørgelse og arbeidsdeltakelse. Ytelser til barn ble betydelig styrket gjennom forslagene som ble lagt fram i etterlattereformen, og også ytterligere styrket gjennom Stortingets behandling.

De proposisjonene vi behandler her i dag, sørger for at endringene kan tre i kraft som planlagt fra 1. januar 2024. Som saksordføreren omtalte, ble etterlattereformen lagt fram av regjeringen Solberg og vedtatt av det politiske flertallet fra forrige periode. Vi behandler i dag forslag om samordning av pensjons- og trygdeytelser samt oppdatering av henvisninger og tilpasninger av regelverket.

Proposisjonene klargjør også forholdet til internasjonal rett og Norges forpliktelser med tanke på trygdekoordinering. Vi får på plass folkerettsmarkører, som også er i tråd med den behandlingen vi har hatt av oppfølging av Prop. 71 L for 2019–2020. Oppfølgingen som vedtas i dag, vedtas med et bredt politisk flertall, og da har vi en forutsigbarhet knyttet til hvilke regler som gjelder fra 1. januar 2024.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:24:37]: Saken gjelder endringer i folketrygdloven, tilpasning av reglene om nye etterlatteytelser.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet, dagens regjeringspartier, gikk imot de svekkelser av etterlatteytelsene som Solberg-regjeringa la fram i forrige stortingsperiode. Dagens lovforslag fra Støre-regjeringa følger imidlertid opp Solberg-regjeringas svekkede etterlatteytelser. Det vil jeg beklage. Men dette er realiteten som regjeringspartienes stortingsrepresentanter har valgt å forholde seg til.

Jeg vil knytte noen få ord til internasjonal rett og trygdekoordinering innenfor EØS-avtalen. Jeg vil understreke at EØS-avtalens hoveddel gir borgere fra EØS-stater rett til fri bevegelighet og likebehandling.

Disse individuelle rettighetsbestemmelsene var ikke en del av trygdekoordineringsutvalgets mandat. Utvalgets drøftinger av forbindelsen mellom bestemmelsene i trygdeforordningen og de alminnelige reglene om fri bevegelighet i traktatene ga dermed ikke grunnlag for departementets konklusjon om at de fleste praktiske problemstillinger som kan oppstå når det gjelder etterlatteytelser fra folketrygden i forbindelse med at EØS-borgere bor, oppholder seg eller arbeider i flere EØS-stater, er løst gjennom trygdeforordningen. I denne koordineringen har Norge ingen handlefrihet, men må gi samme rettigheter og plikter til alle EU/EØS-borgere.

Senterpartiet har merket seg at departementet i omtalen av den foreliggende proposisjonen om EØS-avtalen som ramme for trygdekoordinering i EØS, viser til NOU 2021: 8 og trygdekoordineringsutvalget. Her viser jeg, som sagt, til flertallets merknad i Innst. 33 L for 2022–2023, som viser at de individuelle rettighetsbestemmelsene ikke var en del av trygdekoordineringsutvalgets mandat, og at betydningen av dem, og dermed konsekvensen av Høyesteretts storkammerdom av 2. juli 2021, derfor ikke var utredet som grunnlag for framleggelsen av Prop. 71 L for 2021–2022. Trygdekoordineringsutvalgets mandat og arbeid var altså fra før avklaringene fra EFTA-domstolen og Høyesterett forelå. Avslutningsvis vil jeg derfor presisere noe som er svært viktig: Praktisering av de lovendringer som vi gjør i dag, må være i samsvar med flertallsmerknadene i Innst. 33 L fra 2022–2023.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:27:39] (komiteens leder): Som saksordføreren har vært inne på, har vi her en rekke tekniske tilpasninger i lovverket som følge av den tidligere regjeringens reform av etterlatteytelsene.

SV går ikke imot de lovtekniske endringene vi vedtar her i dag, når reformen først er iverksatt, men vi vil minne om at vi gikk imot flere av de endringene i utgangspunktet. Begrunnelsen for det var at dette rammet veldig tydelig usosialt, og det rammet veldig tydelig særlig kvinner. Derfor fremmer vi et forslag i dag om å evaluere etter tre år for å se hvordan dette slår ut for folk. Det skulle egentlig bare mangle at vi ikke følger skikkelig med på konsekvensene når denne salen gjør endringer som er viktige i folks liv, særlig når det er snakk om folk i en sårbar situasjon.

Derfor tar jeg opp forslaget vårt i saken.

Statsråd Marte Mjøs Persen [10:28:52]: Regjeringen har i to proposisjoner lagt fram forslag om endringer i folketrygdloven, samordningsloven og enkelte andre lover. Forslagene er en oppfølging av vedtaket Stortinget gjorde i desember 2020, da det ble vedtatt en reform av folketrygdens ytelser til etterlatte. Kort oppsummert innebærer reformen at dagens etterlattepensjon erstattes av en tidsbegrenset omstillingsytelse med aktivitetsplikt. Videre innebærer reformen en forenkling og en betydelig styrking av ytelser til etterlatte barn. Reformen innebærer også at fordeler for etterlatte i beregningen av folketrygdens uføretrygd og alderspensjon fases ut.

Forslagene om endringer i de lovene som legges fram nå, er i stor grad nødvendige tilpasninger for at reformen skal kunne tre i kraft 1. januar 2024. Forslagene inkluderer enkelte opprettinger og presiseringer. Det innføres også såkalte folkerettsmarkører i revidert kapittel 17 og nytt kapittel 17 A i folketrygdloven. Disse folkerettsmarkørene påpeker at bestemmelsene i folketrygdloven skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler.

Forslagene gjelder også tilpasninger i reglene for bruttoberegnet offentlig tjenestepensjon og personskadetrygd. Tilpasningene i bl.a. samordningsloven er gjort som følge av endringene i folketrygden.

Jeg er glad for at komiteen støtter regjeringens forslag.

Stortinget har altså vedtatt en reform av folketrygdens ytelser til etterlatte. Denne regjeringen følger nå opp dette, slik at Stortingets vedtak kan tre i kraft fra nyttår.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:36:36] (ordfører for saken): Jeg vil takke for initiativet til Dokument 8-forslaget og for et godt samspill i komiteen.

For å få avklaringer i vårt politiske arbeid er det avgjørende viktig å definere hva vi snakker om. Hvis utgangspunktet for politisk arbeid er uklart, blir bestandig resultatet dårlig for dem som ønsker opprydning – så også for arbeidslivskriminalitet. Derfor har komiteen valgt å referere til både skatteetatens og Økokrims definisjon av hva som er arbeidslivskriminalitet, slik at vi står på trygg, fast grunn.

Det er en samstemt komité som sier at vi er enige om at all arbeidslivskriminalitet betyr at norsk lov brytes. Derfor understreker komiteen viktigheten av at norske lover og forskrifter gir entydige avklaringer av hva som er lov, og hva som er ulov. Det er også en enstemmig komité som sier at det er avgjørende viktig og nødvendig å redusere omfanget av arbeidslivskriminalitet, og at den skal holdes lavest mulig – sjølsagt, vi følger norsk lov.

Komiteen understreker også behovet for en tydelig avklaring av a-krimsentrenes arbeidsoppgaver og dermed rollefordelingen mellom a-krimsentrene på den ene sida og de sjølstendige etatene på den andre sida. Merverdien i a-krimsentrene skjer gjennom tverrfaglig samarbeid og deling av opplysninger.

Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, beskriver at det er viktig å forstå forskjellen mellom arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Det er etter vår mening vesentlig å referere til LOs definisjon av sosial dumping, hvor det heter:

«Med sosial dumping menes særlig at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere.»

Derfor er førstelinjeforsvaret mot både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet å styrke det velorganiserte arbeidslivet. Dagens EØS-arbeidsmarked har ført til et behov for allmenngjøring av lønnsbestemmelsene i stadig flere tariffavtaler, for dermed å gjøre det etter loven ulovlig å drive med sosial dumping. Dette må videreføres. På samme måte må vi videreføre arbeidet med norgesmodellen for å sikre seriøsitetskrav og krav til aktsomhetsvurderinger.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet viser til at regjeringa har framlagt en handlingsplan mot sosial dumping og arbeidskriminalitet i 2022. Vi skal legge fram ytterligere en statusrapport senere i år, og derfor ser ikke regjeringspartiene behov for forslagene nr. 1–3. Vi støtter imidlertid forslagene til vedtak I–IV, slik de framgår av innstillinga.

Runar Sjåstad (A) [10:39:55]: Først vil jeg også takke forslagsstillerne for å ha tatt opp denne saken, som handler om å styrke a-krimsentrene. Komiteen ba om statsrådens vurdering av forslaget, og jeg viser derfor til statsrådens svarbrev av 28. april i år. Som ledd i komiteens behandling ble det også åpnet opp for skriftlige innspill, og det kom tre skriftlige innspill.

Arbeidslivskriminalitet er handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, de er gjerne utført organisert og utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen. Forslagsstillerne retter oppmerksomheten mot viktigheten av at myndighetenes innsats, verktøy og organisering og etatenes hjemler fungerer effektivt i arbeidet med å avdekke og bekjempe arbeidslivskriminalitet og gir de nødvendige resultater. Det er viktig med en avklaring av a-krimsentrenes arbeidsoppgaver og rollefordeling på den ene siden og Arbeidstilsynet, skatteetaten, politiet og arbeids- og velferdsetaten på den andre siden.

Førstelinjeforsvaret mot både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er et velorganisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det er selvsagt ikke et likhetstegn mellom uorganiserte arbeidsgivere og arbeidstakere og arbeidslivskriminalitet, men et velorganisert arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsforhold gir trygghet for arbeidstakerne og forebygger sosial dumping.

Regjeringen har tatt en rekke grep. Regjeringen la høsten 2022 fram en handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet og en strategi mot arbeidslivskriminalitet. Handlingsplanen inneholder 35 konkrete tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Handlingsplanen vil følges opp med en statusrapport til høsten, og videre innsats vil drøftes med hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

Solberg-regjeringen har tidligere nedsatt flere ekspertutvalg som har arbeidet med spørsmål om tilknytning til arbeidslivet, uten at partene i arbeidslivet har vært representert. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil fornye og forsterke trepartssamarbeidet og sørge for at partene i arbeidslivet er representert i alle relevante regjeringsutvalg.

Det er nødvendig med en aktiv innsats fra myndighetenes side for å kunne bevise og dernest straffe kriminell adferd på arbeidslivsområdet. Jeg er derfor glad for at en samlet komité i dag legger fram en tilråding med flere forslag til vedtak, som hver for seg og samlet vil bidra i kampen for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Aleksander Stokkebø (H) [10:43:02]: Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid og samarbeid, og jeg er veldig glad for at vi nok en gang finner sammen, denne gangen om fire nye gjennomslag i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Politiet har fra starten av hatt en avgjørende rolle i a-krimsentrene, men i 2021 la Økokrim fram en juridisk vurdering som konkluderte med at politiloven § 7 ikke gir hjemmel for å delta i tverretatlig kontrollvirksomhet, og at den deltakelsen som hittil har funnet sted, kan ha vært ulovlig. Som en konsekvens har politiet trukket seg mer og mer tilbake og avstår ofte fra kontrollvirksomhet i regi av sentrene. De som velger å delta, frykter situasjoner med straffeforfølgelse for brudd på politiloven.

Sånn kan vi ikke ha det. Vi ønsker at politiet skal være i frontlinjen i kampen mot a-krim. Derfor ber vi regjeringen sikre tydelige hjemler for politiets deltagelse, både i kontrollvirksomheten og i kunnskapsbyggingen med sentrene. Samtidig ber vi regjeringen sørge for at a-krimsentrene prioriterer operative kontroller, sanksjonering og etterforskning av det man avdekker, og vi gir en tydelig føring om å prioritere arrest og utlegg hos de kriminelle.

Selv med økte ressurser og tydelige føringer vil a-krimsentrene og etatene aldri kunne ha den komplette oversikten uten å samarbeide og samspille med andre. Det er derfor avgjørende å ha en tett dialog med offentlige myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner. Det finnes mange ikke-statlige aktører som kan gi verdifulle bidrag, bl.a. Fair Play Bygg, som har spesialisert seg på å jobbe for et seriøst arbeidsliv, og som kjenner feltet og ofrene for arbeidslivskriminaliteten godt. De sitter på mye kunnskap som kan være nyttig her.

Derfor vedtar vi også at a-krimsentrene framover skal ha en plan for samarbeidet med ikke-statlige aktører som er tett på ofrene for arbeidslivskriminalitet, og at det skal etableres et kontaktpunkt, slik at det blir lettere for de eksterne å komme i kontakt.

Med det vil jeg igjen takke for det gode samarbeidet. Jeg gleder meg over fire nye gjennomslag og framskritt i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Jeg tar opp mindretallsforslagene i saken.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:46:06]: En samlet komité og medlemmene i komiteen har gjentatte ganger i debatter i denne salen vært enige om at vi skal ha et norsk arbeidsliv som skal være både sunt og godt. Fremskrittspartiet har vært pådriver for å etablere a-krimsentrene, men vi har også sett hele veien at verktøykassen til jobben som skal gjøres, nok trenger å styrkes betraktelig. Vi har sett undersøkelser og oppslag i mediene som viser at vi fortsatt har en vei å gå for å få luket ut lønnstyverier og usunne arbeidsforhold. Vi har også sett at aktører slipper unna med små forelegg for store lønnstyverier, og at politiet uttaler seg om at de ikke føler at de har de rette hjemlene på plass for å delta på en god måte.

Da er det nødvendig at vi synliggjør verktøykassen ved å prioritere operative tjenester, etterforskning og sanksjonering, og at vi prioriterer arrest og utlegg og sikrer at politiet får de hjemlene de etterspør. Vi trenger også å samarbeide tverrfaglig på en mye bedre måte, og vi trenger samarbeid med – som det ble sagt i forrige innlegg – andre ikke-offentlige aktører. Det er en stor vei å gå, men alle de forslagene som er fremmet i denne saken som ikke har flertall, er nok forslag som på en eller annen måte vil bli fulgt opp videre.

Fra Fremskrittspartiets side er vi i hvert fall glad for de forslagene vi er enige om, for det viser at vi sammen ønsker å gjøre en jobb på dette feltet. Vi er spent på det regjeringen selv sier de skal komme med i denne saken, men vi tror at vi i iallfall i sum skal klare å komme nærmere mål og få luket ut dem som ikke ønsker et sunt og godt arbeidsliv, men ønsker å profittere på arbeidstakernes lønn og arbeidsforhold.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:48:50] (komiteens leder): Norsk arbeidsliv er heldigvis preget av anstendige og seriøse forhold, og det er resultatet av mange tiårs tilkjempede rettigheter og høy grad av organisering. Men det har også vokst fram useriøse aktører som bryter norsk lov, og som utnytter arbeidsfolk. Vi har f.eks. nylig sett i Dagsavisen hvordan lønnstyveri dessverre brer om seg. Derfor er det behov for å skru til innsatsen mot arbeidskriminalitet ytterligere, og jeg er glad for at det har blitt dannet, med SVs stemmer, en rekke gode flertall og enstemmige tiltak i denne saken. Komiteen er f.eks. samstemt om at det er behov for en tydelig avklaring av arbeidsoppgaver og rollefordeling. Komiteen er også samstemt om å be regjeringen sørge for at operative kontroller, arrest og utlegg og en plan for samarbeid med ikke-statlige aktører blir prioritert, og å sikre at politiet har tydelige hjemler for deltakelse i dette arbeidet, for å nevne noe.

Så er det noen forslag som SV ikke støtter i dag, og det er særlig basert på tilbakemeldinger fra tillitsvalgte som er tett på problemet, enten i bransjer som er rammet, eller tillitsvalgte i de etatene som jobber med problemet. Derfor er det bl.a. sagt tydelig at det er en presset ressurssituasjon, og at vi derfor er nødt til å prioritere de viktigste tiltakene i denne omgangen.

Til slutt vil jeg trekke fram det som er aller viktigst, og som jeg også startet med, nemlig organiseringen av arbeidslivet. Alle komiteens medlemmer, utenom de fra Fremskrittspartiet og Høyre, slår fast at det viktige førstelinjeforsvaret både mot sosial dumping og mot arbeidslivskriminalitet er et velorganisert arbeidsliv og det å få opp organisasjonsgraden. Der spiller det offentlige en rolle gjennom seriøsitetskrav ved anskaffelser og innkjøp, og det bør vi få mer av i både kommuner og stat.

Mímir Kristjánsson (R) [10:51:01]: Representanten Øvstegård begynte med å si at det aller meste er på stell i norsk arbeidsliv, og det har han helt rett i. Samtidig jubler vi jo ikke over at det er slik at ni av ti ganger når du går på gaten, blir du ikke ranet. Poenget er at dette arbeidet, som komiteen har jobbet med over tid, handler om å tette de hullene som finnes i arbeidslivet, der det foregår alvorlig arbeidslivskriminalitet.

Jeg vil berømme Høyre og representanten Stokkebø for det initiativet de har tatt i denne saken. Jeg tror ikke at komiteen er noen motstander av regjeringen på dette området, men det som er tydelig her, er at et samstemt politisk miljø ønsker en kraftig opptrapping i kampen mot de useriøse og de kriminelle i norsk arbeidsliv. Det som er nytt og ekstra gledelig, er at også høyresiden er med på å ta denne kampen ved gjentatte ganger å danne flertall for at vi kan skjerpe de reglene og de sanksjonsmulighetene som finnes, både for Arbeidstilsynet og for politiet i denne sammenheng. Høyresiden fortjener i mine øyne ros for at man her har samlet seg om en marsjordre – som jeg tror er helt tverrpolitisk – til regjeringen og til alle involverte etater og organisasjoner om at innsatsen må skjerpes.

Arbeidslivskriminalitet er profittmotivert. Man driver med arbeidslivskriminalitet fordi man tror man kan tjene penger på det. Ganske lenge har det vært slik i Norge at det er ganske trygt å tjene penger på det, fordi de få som blir tatt, er unntakene, og når de blir tatt, er straffene så lave at det heller ikke monner noe særlig – det har ikke den avskrekkende effekten. Akkurat derfor er det så viktig at vi får samordnet de to sporene vi jobber med her – Arbeidstilsynet på den ene siden og politiet på den andre – på en slik måte at det setter skrekk i de menneskene som på en kynisk måte prøver å utnytte arbeidstakere i norsk arbeidsliv. Dette, og de forslagene vi vedtar i dag, er et skritt i så måte.

Så vil jeg legge til – fordi jeg mener det er viktig å legge til i alle sammenhenger – at også den sivile innsatsen som gjøres fra sivilsamfunnet, organisasjonen Fair Play Bygg og ikke minst fra fagbevegelsen, er helt uvurderlig og må støttes opp om.

Derfor er jeg enig i det representanten Lundteigen sa helt til å begynne med, nemlig at det avgjørende i denne kampen handler om at vi har et organisert og skikkelig arbeidsliv. Hvis vi har det, vil behovet for politi og politihjemler være veldig mye mindre enn det er i dag.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:54:17]: Arbeid gir oss økonomisk frihet og muligheten til å utvikle oss som mennesker og medborgere. Vi bidrar til fellesskapet, til egen og andres velstand. Arbeidslivet skal være trygt og godt å være i. Alle som jobber, skal kunne stole på at storsamfunnet tar arbeidslivskriminalitet på alvor, at vi sørger for at vi beskytter dem som trenger det, og følger opp dem som utnytter andre.

Det å bekjempe arbeidslivskriminalitet handler om å sikre grunnleggende rettigheter for alle i yrkeslivet, også de som ikke er fagorganisert. Det er spesielt viktig for å beskytte dem som utsettes for sosial dumping i arbeidslivet, for i mange tilfeller har de ikke en fagforening å kunne støtte seg på.

Den jobben blir stadig tøffere, for arbeidslivskriminaliteten og bakpersonene blir stadig mer sofistikerte, organiserte og finner stadig nye måter å utnytte mennesker på. Disse menneskene er ofte i sårbare situasjoner. De utnyttes på det stedet der de jobber, der de tjener til livets opphold og forsørger seg selv. Derfor har Venstre, sammen med de andre borgerlige partiene, fremmet dette forslaget.

Arbeidslivskriminalitet stjeler fra fellesskapet og skaper mer utrygghet for vanlige arbeidstakere. For dem som utsettes for overgrepene, kan det dreie seg om at man utsettes for lønnstyveri, at man utsettes for risikofylt arbeid man ikke skulle ha gjort, at man innkvarteres i helsefarlige eller uverdige boliger. Det er også eksempler på at arbeidstakere blir utsatt for ID-tyveri, er i ufrie relasjoner med arbeidsgiver og er utsatt for vold eller trussel om vold på en måte som gjør at det kommer inn under forbudet mot tvangsarbeid.

Venstre i regjering var med på å etablere sentre for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, a-krimsentrene, nettopp fordi vi vet at vi står overfor aktører som viser muskler og stadig mer sofistikerte måter å utnytte mennesker og stjele fra storsamfunnet på. Mangel på informasjon er fortsatt en stor utfordring i møte med arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Forbrukerne må få mer informasjon, slik at de kan unngå å engasjere useriøse aktører som bryter med norske arbeidsvilkår. Vi må også sørge for at man klarer å samarbeide godt på tvers av Nav, skatteetaten, politiet, Arbeidstilsynet og andre relevante instanser. De som lider dersom vi ikke klarer det, er de menneskene som utsettes for kriminalitet på et sted der de – i landet som ofte smykker seg med å ha verdens strengeste arbeidsmiljølov – skal kunne føle seg trygge, nemlig på arbeidsplassen.

Jeg er glad for å se at det er flertall for flere av forslagene i denne saken, men jeg skulle gjerne ha sett flertall også for mindretallsforslagene, nettopp fordi de er så viktige i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Statsråd Marte Mjøs Persen [10:57:20]: Det er gledelig at det er bred politisk tilslutning til behovet for å styrke innsatsen mot kriminalitet i arbeidslivet. Representantforslaget tar opp viktige tema. I innstillingen understreker komiteen at myndighetene må være effektivt organisert og ha gode verktøy for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Jeg er helt enig i det. I samarbeid med finansministeren og justis- og beredskapsministeren vil jeg følge opp flertallsinnstillingen fra komiteen, i dialog med våre underliggende etater. Regjeringen deler fullt ut intensjonen om å styrke etatenes samarbeid og gi dem et godt handlingsrom for å jobbe effektivt sammen.

Innsats mot sosial dumping er etter mitt syn en nødvendig forutsetning for innsats mot arbeidslivskriminalitet. Trygge arbeidstakere i hele og faste stillinger hos ansvarlige arbeidsgivere gir det beste vernet mot sosial dumping. Arbeidslivskriminaliteten handler om systematiske lovbrudd på ulike områder. Det kreves bredt samarbeid og mange virkemidler for å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere er førstelinjeforsvaret mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Jeg er glad for at det er en samstemt komité som understreker betydningen av det organiserte arbeidslivet. Innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må skje i et nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Også ikke-statlige aktører er viktige samarbeidsparter for regjeringen. Ikke minst gjelder det de som gir bistand til arbeidstakere som blir ofre for utnyttelse i arbeidslivet. Arbeidstilsynet, arbeids- og velferdsetaten, skatteetaten og politiet har et omfattende og systematisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Det foregår nasjonalt mellom etatene, på åtte a-krimsentre og i et organisert lokalt samarbeid i øvrige deler av landet. Samarbeidet foregår på tvers av myndighetsområder og sektoransvar og skjer mellom selvstendige etater med sine respektive mål og ansvarsområder. Derfor kan det også være utfordringer.

I regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er det et sentralt tiltak å styrke og videreutvikle det tverretatlige samarbeidet. En evalueringsrapport fra KPMG peker på at samarbeidet er av stor verdi, men at det samtidig er flere forbedringsområder. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har gitt et felles oppdrag til etatene om å vurdere anbefalingene i rapporten med sikte på å videreutvikle sitt samarbeid. Etatene vil komme med sin tilbakemelding til departementene i forbindelse med årsrapporteringen i mars 2024.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:07:47] (komiteens leder): Ettersom saksordføreren ikke kunne delta i dag, skal jeg som komitéleder kort vise til den merknaden som komiteen står sammen om i behandlingen av denne saken, som handler om pensjoner fra statskassen.

Her peker komiteen på én bestemt problematikk, nemlig de lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner, som ikke har eller ikke er sikret de ytelser de har krav på ved alderdom, uførhet eller tap av forsørger, gjennom lokale ordninger. Her viser komiteen til sine merknader i forbindelse med tidligere behandlinger av tilsvarende proposisjon. Komiteen vil igjen understreke viktigheten av at lokalt ansatte ivaretas på en god måte, og uttrykker tilfredshet med at det er blitt gjort et arbeid for å sikre dette, noe komiteen også har bemerket i tidligere innstillinger.

For øvrig slutter vi oss til forslaget fra regjeringen.

Jan Tore Sanner (H) [11:10:32] (ordfører for sak nr. 8): I dag får Skole-Norge en fornyet og forbedret opplæringslov. Det er et bredt politisk flertall som bidrar til å sikre en historisk utvidelse av elevenes rett til medvirkning, fullføring og oppfølging, og som sikrer trygge overganger og ekstra innsats rettet mot de elevene som trenger det mest.

Dagens lov har tjent Skole-Norge vel, men etter 25 år med revideringer og et høyt reformtempo under regjeringen Solberg var det behov for en helhetlig gjennomgang. Opplæringsloven er en av Norges viktigste lover. Den regulerer hverdagen til over 820 000 barn og unge og arbeidsdagen til over 95 000 lærere i skolen. Det har derfor vært viktig å sikre at loven har et klart og forståelig språk.

Den nye loven bygger på en omfattende offentlig utredning, som jeg hadde gleden av å ta imot som kunnskaps- og integreringsminister i 2019. Høringsforslaget til ny lov ble sendt ut av regjeringen Solberg i august 2021, og rett før påske la regjeringen Støre frem lovforslaget.

Jeg vil takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid. I dag føler jeg at vi kan si at en god lov har blitt enda bedre.

Jeg vil også be kunnskapsministeren ta med en stor takk til embetsverket. Loven vi vedtar i dag, har blitt jobbet med under fem kunnskapsministere og to regjeringer. Omfattende høringer har også bidratt til god forankring og ytterligere forbedringer.

Med opplæringsloven lovfestes viktige reformer vedtatt under Solberg-regjeringen. Skolene får en tydelig plikt til å følge opp fravær, plikten til intensivopplæring i 1.–4. klasse videreføres, det skal sikres bedre overganger mellom ungdomsskole og videregående skole, og nulltoleranse mot mobbing videreføres.

Det har over lengre tid vært jobbet med å øke gjennomføringen i videregående skole. Fag- eller svennebrev eller studiekompetanse er inngangsbilletten til arbeidslivet. Det går i riktig retning. Med fullføringsreformen, som ble foreslått av regjeringen Solberg, går vi fra en rett til videregående skole til en rett til å fullføre. Det vil bety mye for mange ungdommer og for oss som samfunn. Vi trenger mer og riktig kompetanse for å sikre verdiskaping og velferd i årene som kommer.

Det skapte sterke reaksjoner at regjeringen ville svekke opplæringskontorene. Jeg er derfor glad for at Stortinget enstemmig vil sikre at opplæringskontorene fortsatt skal kunne formidle, veilede og sikre en god gjennomføring av læretiden for lærlinger og bedrifter.

For å unngå at flere dropper ut av videregående skole er det viktig å styrke Oppfølgingstjenesten. Vi ber derfor regjeringen vurdere både hvordan Oppfølgingstjenesten kan gis en forebyggende rolle, og om de kan følge elevene allerede fra 10. trinn.

Det er viktig med god oppfølging av elevene og særlig elever med behov for ekstra hjelp. Det har vært en diskusjon rundt retten til å klage på manglende gjennomføring av enkeltvedtak om spesialundervisning. Her skjærer komiteen igjennom og slår fast at det skal kunne klages til statsforvalter.

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring. Vi må fortsette satsingen på kvalifiserte lærere med tilstrekkelig fordypning. Derfor er det viktig at et enstemmig storting ber regjeringen komme tilbake med forslag som kan sikre en sterkere anerkjennelse av lærerutdanning. Vi understreker også at utgangspunktet må være at det bare er lærere som kan ha det faglige ansvaret for opplæringen. Det er viktig at den dialogen regjeringen har startet med lærerorganisasjonene og KS, gir konkrete og gode resultater.

Bred enighet om anerkjennelse av lærerutdanningen og god skoleledelse er bra, men det er uheldig at flertallet samtidig fjerner kravet til faglig fordypning. Vi trenger flere kvalifiserte lærere og flere med faglig fordypning i norsk, engelsk og matematikk og flere skoleledere med fordypning i pedagogisk ledelse.

Lekser har lenge vært et stridstema i skolen. Jeg er glad for at et bredt flertall nå er enige om at skolen skal kunne pålegge elevene lekser. For Høyre har det vært viktig å understreke at skolen må være leksebevisst, slik at leksene bidrar til å fremme læring, og at lekser er et pedagogisk verktøy for læreren. Her mener noen partier at kommunen skal kunne pålegge skolen å være leksefri. Høyre mener vi må vise tillit til lærerne.

Jeg er ellers glad for at flertallet sluttet seg til forslag både om å gi skolene større fleksibilitet i fag- og timefordelingen og om en lettere og enklere bruk av alternative opplæringsarenaer.

Med det vil jeg ta opp de forslagene der Høyre er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Hege Bae Nyholt (R) [11:23:56] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 9): Som saksordfører for representantforslaget fra representantene Øvstegård og Kaski om lekser vil jeg begynne med å takke komiteen for arbeidet med saken.

Vi har avholdt skriftlig høring i saken, og kunnskapsminister Brenna har uttalt seg i form av brev. Forslaget behandles nå samtidig med opplæringsloven.

La meg slå fast før jeg går over til å snakke om opplæringsloven, at Rødt er mot lekser og står sammen med SV om forslaget.

Som leder av komiteen vil jeg benytte anledningen til å takke alle involverte i arbeidet med opplæringsloven. Det er både ganske stas og litt med ærefrykt at jeg står her i dag klar for å diskutere det viktigste rammeverket for norsk skole. Og skole – bare kjenn på ordet og ikke minst følelsen den fyller deg med. For alle, kanskje unntatt de aller minste barna, har erfaringer med skolen på godt og vondt. For Rødt er det grunnleggende at alle skal få et gratis, godt og likeverdig utdanningstilbud. Vi mener fellesskolen er den viktigste fellesarenaen for barn i Norge.

De vedtakene som fattes nå, vil være med på å forme hva skolen skal være i framtiden. Hvem som møter barna våre om morgenen, er viktig. Hvem som underviser dem i de ulike fagene, er viktig. Rammene, kompetansen og bemanningen er viktig. Og hvis vi tillater at nærmest hvem som helst kan ansettes i undervisningsstilling fordi det er krevende å rekruttere akkurat her og nå, har vi små ambisjoner for den viktigste bjelken i velferdsstaten. Det er av avgjørende betydning for kvaliteten og likeverdigheten i opplæringstilbudet at alle barn og unge får opplæring av kvalifiserte lærere.

Dagens skole har en mer sammensatt elevgruppe enn tidligere, og det stiller enda større krav til lærerkompetanse både i fag, didaktikk og pedagogikk. Lærerkompetansen er den viktigste ressursen skolen rår over for å sikre en god skole for alle elever, viser internasjonal forskning. «Teachers matter», heter det i faglitteraturen. En godt kvalifisert lærer klarer å løfte elevene sine i kunnskap og utvikling på kortere tid enn en ukvalifisert. Gjennom undervisning, danning og omsorg skal lærerne bidra til at barn og unge lærer mye og utvikler seg til det beste for seg selv og for samfunnet.

Å være lærer innebærer et stort ansvar. Lærerens kunnskapsgrunnlag er sammensatt og kompleks av fag, didaktikk, relasjonskompetanse og pedagogikk, og det er nært bundet sammen. Dersom Stortinget vedtar en opplæringslov uten at elevenes rett til å bli undervist av en kvalifisert lærer lovfestes, tar man på seg et stort og alvorlig ansvar. Derfor har Rødt, sammen med SV, fremmet et forslag om at regjeringen må komme tilbake med en sak om nettopp dette.

Skolen varer ikke bare i den perioden mellom at skoleklokken ringer inn og skoleklokken ringer ut. For de minste barna våre starter dagen som regel på SFO og avsluttes på SFO. I disse dagene er det årets nye førsteklassinger som er på besøk på skolen for å bli kjent, og hvem tar imot? Jo, SFO. I går var jeg på besøk på Lambertseter skole og så de små og spente menneskene som skal inn i en ny hverdag, og jeg så varme ansatte som gjorde det de kunne for å trygge dem.

Men SFO blir nesten usynlig i skolepolitikken, til tross for at så mye som 92 pst. av alle førsteklassingene gikk på SFO i fjor. Rødt mener det er på høy tid å heve statusen til SFO. Vi må anerkjenne det viktige arbeidet som gjøres rundt omkring på landets SFO-er. Det pedagogiske og sosiale potensialet i SFO står i stor grad uutnyttet. Og det bør være en selvfølge at barn med særskilte behov må ha krav på de samme ressursene i SFO-tiden som de har i skoletiden. Jannicke Rindal, som er plasstillitsvalgt ved Lambertseter skole, forteller at barn med utfordringer har de samme behovene også i SFO-tiden, og at de må ha tilgang på dem. Det går på bekostning av de andre barna, sa hun til Fagbladet.

Skal vi ta barn på alvor, må vi sikre at det er gode nok rammer og bemanning også på SFO. Vi mener at SFO må ha ansatte som har kompetanse til å drive et forsvarlig tilbud i tråd med de målene som rammeplanen setter, og som har pedagogisk og praktisk kompetanse om forhold som gjelder elever, altså barna i dette tilfellet, og arbeidet med det sosiale miljøet. En SFO-ansatt beskrev hverdagen sin sånn: Det er beintøft å være en av de få voksne som har ansvar for en stor gruppe barn på SFO, spesielt de minste barna, som ennå har mange utfordringer. De er små og sårbare og er vant den lille gruppen i barnehagen sin med flere voksne hender. Barna trenger voksne også når de er på SFO. – Sånn kan ikke være, det er ikke å satse på barn og framtiden. Det trengs flere hender og mer kompetanse i SFO, og derfor har Rødt, sammen med SV, fremmet forslag om å styrke SFO.

Det er en viktig jobb vi har foran oss. Jeg ser fram til debatten, og tar med dette opp de forslagene Rødt har sammen med andre partier.

Elise Waagen (A) [11:35:43]: Det er en gledens dag i dag, når vi nå får oppdatert en 25 år gammel lov. Den nye loven er tydeligere, og den er bedre tilpasset det nåværende og det framtidige samfunnet og hverdagen i opplæringssektoren.

Opplæringsloven er en av Norges aller viktigste lover. Den er selve grunnmuren i å sørge for at alle barn får like muligheter til utdanning. Det er gjennom den vi kan møte barn med et likeverdig tilbud uavhengig av bakgrunn og uavhengig av hvor de bor i landet. Det har en verdi i seg selv å møtes i de samme klasserommene og få lik opplæring. Det bidrar til et samfunn med høy tillit og små forskjeller.

Opplæringsloven skal sikre alle elever opplæring av høy kvalitet i et trygt læringsmiljø. Denne loven er, i kombinasjon med satsinger fra Støre-regjeringen, et viktig bidrag til å utjevne sosiale forskjeller.

Jeg er stolt av det tverrpolitiske arbeidet vi har fått til i utdanningskomiteen ved behandlingen av denne loven. Regjeringen la fram et godt forslag til lov. Vi har lyttet til tydelige innspill og har nå også fremmet noen enkelte endringer. Jeg er sikker på at denne loven vil stå seg over tid.

Det er historiske endringer i denne loven. Det er nettopp denne loven som nå gjør at flere får muligheten til å fullføre videregående skole. Det sikres en bedre oppfølging mellom ungdomsskole og videregående, og vi lovfester at skolene skal følge opp elever med fravær.

Vi sikrer nå en rekvalifiseringsrett til fagbrev, og jeg er sikker på at dette danner grunnlaget for at flere skal ha muligheten til å delta i fellesskapet og arbeidslivet i årene som kommer. Det er en varslet mangel på fagarbeidere. Med denne loven tar vi dette på alvor. Det er et viktig bidrag for å sørge for at vi skal ha kvalifisert arbeidskraft også i årene som kommer.

Gjennom loven styrker vi rettighetene til den enkelte elev, men vi sikrer også fagopplæringen. Jeg er glad for at en samlet komité – minus Fremskrittspartiet – stiller seg bak endringene som gjør at vi kan sikre at opplæringskontorene fortsatt kan være part i lærekontrakt, og at man kan motta tilskudd direkte der dette er presisert. Vi rydder opp i loven, og vi sørger for at opplæringskontorene er samarbeidsorganer. Dette er det bred tilslutning til fra partene i arbeidslivet.

Det er mye i den gamle loven som videreføres. Det sikrer kontinuitet i skolen. Samtidig gjør vi viktige og nødvendige endringer. Vi lovfester at det ikke skal være karakterer på barnetrinnet. På den måten lukker vi døren for politiske eksperimenter og verner om at barneskolen skal være fri for karakterer.

Gjennom loven styrker vi elevdemokratiet og medvirkningen i skolen. Hver grunnskole og hver videregående skole skal ha et elevråd. I komiteen slår vi fast at hver grunnskole skal ha et foreldreutvalg valgt av foreldrene på skolen. Det er viktig for å sørge for at man har tett dialog og et reelt demokrati.

Som saksordføreren trakk fram innledningsvis, er komiteen enig om at det er viktig å sikre fortsatt klagerett for elever med spesialundervisning. Jeg ser fram til at regjeringen følger opp dette videre. I mellomtiden sikrer vi nå at disse klagene fortsatt kan behandles.

I dag er det en viktig dag, men også en vanskelig dag for mange. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport skal legges fram i dag, og det er bra at vi nå får fram historien. Det er noe av bakteppet når vi nå behandler opplæringsloven, og vi også skal behandle viktige rettigheter om opplæring i og på samisk. Jeg er glad for at regjeringen er tydelig på at man skal ha videre dialog med Sametinget for å sørge for at vi kommer dit en dag at vi har flere samiskspråklige lærere, som gjør at vi kan innføre flere rettigheter.

Med den nye opplæringsloven løser vi ikke alle problemer i skolen, men vi sikrer en solid grunnmur og selve fundamentet i norsk opplæring. Jeg er glad for at partiene i dag samles om de store linjene i opplæringsloven. Med det vil jeg ta opp de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med andre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:46:34]: Opplæring og kompetanse er en viktig del av grunnmuren i alle barns, unges og voksnes liv og en sentral del av vår velferdsstat. Formålet med opplæringen handler både om dannelse og om utdannelse. Opplæringsloven er det rettslige rammeverket for dette, og formålsparagrafen er det som verdimessig rammer det hele inn.

Stortinget ønsker med loven å åpne dører mot hele verden for elever. Elever og lærlinger skal få faglig og sosial innsikt og forankring som ballast til å delta i samfunnet som gagns mennesker. Med verdier og rammer forankret i lovverket kombinert med faglige og pedagogiske verktøy i lærernes profesjonelle verktøykasse skal skolen gi elevene et best mulig utgangspunkt for å leve et godt liv.

Noe av formålet med denne helhetlige fornyingen av loven er at alle som bruker og forvalter loven, skal få en tydeligere, mer tilgjengelig og oppdatert lov å arbeide etter. Den 25 år gamle loven er endret utallige ganger. Også etter denne fornyingen blir det behov for jevnlige oppdateringer, for skolen og samfunnet er stadig i endring.

Når loven trer i kraft høsten 2024, vil det på den ene siden ikke forandre skolens brede samfunnsmandat eller form. Mye videreføres og vil fortsatt være likt fra gammel til ny lov. Samtidig vil mange regler bli tydeliggjort. Bruksverdien for lærere og skoleledere vil øke og forvaltningen bli bedre. Med loven gir vi elevene enda flere og bedre muligheter til å kvalifisere seg til videre studier og jobb. Takk til komiteen og opposisjonen for bred støtte om hovedlinjene i den nye loven. Det er godt å vite at mye i norsk skole er det politisk enighet om. At et samlet storting står bak mesteparten av den nye loven, vitner også om et godt stykke arbeid fra opplæringslovutvalget.

For Senterpartiet har det vært viktig å sørge for å fjerne unødvendige hindringer for dem som ønsker utdanning, rettigheter og tilrettelegging som gjør at alle elever får god opplæring og mulighet for utdanning i hele landet, uavhengig av bakgrunn. Det starter i grunnskolen med seksåringene, der de som enten vil framskynde eller utsette skolestart, får mulighet til det. Gratisprinsippet i skolen ligger fast. Det handler videre om kvalifiserte lærere med tid og tillit til å se og møte den enkelte elev på en god måte, sikre god og rett undervisning og motivere til læring gjennom både praktisk og teoretisk utdanning og undervisning. Høyres avskilting blir historie – en kamp Senterpartiet har kjempet helt siden 2015.

En kombinasjon av tydelige lovkrav og lokalt handlingsrom med økonomiske muligheter skal sette kommunene og fylkeskommunene i stand til å ta elever, lærere og skoler inn i framtiden. For eksempel vil økt fleksibilitet i hverdagen med timetall og ulike opplæringsarenaer kunne gjøre skolen mer praktisk. Nye presiseringer i loven vedtas, bl.a. om barnets beste og styrket elevmedvirkning. Videre sikrer vi videreføring av både elevdemokrati og foreldreorgan. Gode arenaer for medvirkning bidrar til legitimitet for det som skjer i skolen.

Frafall på grunn av språk i skolen tar vi også på høyeste alvor. Det er en milepæl at elevene får rett til opplæring i egen språkgruppe også på ungdomsskolen. Språkrådet er blant dem som har påpekt at dette er viktig for å motvirke frafall av elever med nynorsk som hovedmål. Nynorsk får en vesentlig styrking når vi i dag vedtar et ufravikelig krav om at skriveprogram må være på både nynorsk og bokmål. Vi forventer generelt at verktøy til bruk i skolen er tilgjengelige og fullt ut operative på elevenes hovedmål. Kunnskapsinnhentingen Stortinget ber om i dag, vil tydeliggjøre vilkårene for nynorsk i skolen.

Elevene får nå en rett til å fullføre videregående, og fylkeskommunene får en stor oppgave i å ha et bredt og godt tilbud til alle elever. Grep for å bidra til økt fullføring er å bedre overgangen fra grunnskole til videregående og at oppfølgingstjenesten skal følge opp unge fram til de er 24 år, istedenfor til 21 år, som nå. Nye rammer for fjernundervisning skal gi elever i f.eks. Finnmark rom for et bredere tilbud.

Senterpartiet mener vi må ha en skole som sikrer et godt tilbud til elever i hele landet. Det bidrar ny opplæringslov til.

Himanshu Gulati (FrP) [11:56:22]: Jeg vil starte med å gratulere alle elever, lærere og kollegaer fra alle partier og andre som er opptatt av utdanning, med at vi får ny opplæringslov. Det er mye bra i loven. Det er mye vi er enige om, og jeg er glad for at mye av det som vedtas, bygger på det arbeidet som forrige regjering igangsatte.

Vi har også våre uenigheter, og det skal selvsagt mye av debatten i dag preges av. Noe av det Fremskrittspartiet er opptatt av i loven, er retten til tilrettelagt undervisning, og at lekser fortsatt skal være et godt virkemiddel i skolen. Vi er også glad for at det gjøres endringer i omfanget av politiattester for dem som jobber med barn. Det er en sak Fremskrittspartiet har pushet over lang tid.

Det er mye annet jeg kunne ha nevnt, men en ting jeg især vil nevne, er det som har med opplæringskontorene å gjøre. Da opplæringsloven ble lagt fram, var det stor bekymring fra bedrifter og andre aktører over hele landet for at endringen rundt opplæringskontorene skulle føre til økt byråkrati og færre lærlinger. Jeg er glad for at Stortinget har funnet fram til et kompromiss som slår fast at de dramatiske endringene man fryktet, ikke skjer. Fremskrittspartiet vil også selvsagt subsidiært støtte det forslag til vedtak som ligger i innstillingen, slik at det blir et enstemmig vedtak, men vi har også lagt fram dagens rammeverk som et forslag i salen fordi vi ikke ønsker at dagens organisering skal endres, og vi mener at å ivareta dagens organisering er måten å trygge lærlingordningen slik den fungerer i dag, på best mulig måte. Jeg vil derfor slå fast at vi absolutt støtter opp om kompromissforslaget og vil subsidiært stemme for det, men vi foreslår primært at dagens lovverk forblir gjeldende.

Der vi mener at opplæringsloven er for dårlig, gjelder det som ødelegger for opplæringen, og som hindrer god læring i å finne sted i klasserommene. Det handler om «utenomsportslige» ting som mobbing, men også om vold og trusler i skolen. Som jeg allerede var inne på i replikkrunden, mener vi det er å gå i gal retning å heve terskelen for når statsforvaltere og tilsyn kan pålegge kommunen tiltak. Både Redd Barna og andre aktører har allerede advart mot at den nye lovteksten gjør det, og vi stemmer derfor for forslag nr. 65, fra Venstre, som vi ved en inkurie ikke står som medforslagsstiller til – det er et forslag vi helhjertet støtter og har tatt til orde for i merknader også – slik at dagens terskel forblir den samme og ikke øker. Vi mener det er å gå i feil retning å øke terskelen for når statsforvalterne kan pålegge kommunene tiltak.

Temaet vold i skolen har vært høyt i medienes oppmerksomhet den siste tiden, dessverre av de gale grunnene. De grunnene er at det er mange tilfeller der ute med denne problematikken. Én av fire lærere har opplevd vold og trusler i skolen, og vi blir stadig påminnet dette omfanget, ikke minst denne uken, hvor det dessverre var en knivstikking ved en skole i Oslo. Vi har også sett andre tilfeller dette året, bl.a. med skoler som har blitt stengt ned som følge av alvorlige hendelser, og andre skoler som har blitt vurdert stengt ned som følge av alvorlige hendelser. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet et representantforslag om temaet, og vi er lei oss for at ingen av tiltakene i det forslaget ble vedtatt, selv om vi fikk et enstemmig storting med oss i ønsket om mer statistikk. Vi har derfor fremmet et nytt forslag, som jeg håper er såpass ufarlig og greit formulert at alle partiene kan støtte det. Jeg er derfor skuffet over at dette forslaget ikke har fått bred støtte. Jeg vil lese opp forslaget:

«Stortinget ber regjeringen om å i løpet av høsten 2023 legge frem en handlingsplan mot vold og trusler i skolen. Handlingsplanen skal inkludere både forebyggingstiltak og reaksjoner mot de som begår alvorlige handlinger, og relevante aktører bes involveres i arbeidet.»

Jeg er overrasket over at ikke et enstemmig storting kan støtte dette forslaget, og jeg vil be alle partiene ta en ny runde på om de, gitt situasjonsbildet vi ser, likevel vil gå inn for dette forslaget.

Tiden løper fra meg, men jeg vil likevel til sist nevne et par ting. Et av forslagene vi fremmer, er forslag om valgfritt sidemål over hele landet. Det er viktig for mange elever. Det gir elevene makt og setter dem i sentrum. Derfor er det et viktig forslag. Avslutningsvis vil jeg gjerne ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i saken, og jeg vil også varsle om at vi stemmer for forslag nr. 75.

Grete Wold (SV) [12:10:28]: At skolen har et helt sentralt samfunnsoppdrag, er det ingen tvil om og ei heller noen politisk uenighet om. En fellesskole for barn og unge der alle, uavhengig av utgangspunkt, evner og bakgrunn, får muligheten til å få både grunnleggende kunnskaper og også kompetanse til å møte livets utfordringer, er kanskje den aller viktigste oppgaven vi som politikere og vi som samfunn har. Derfor er det nok mer vi er enige enn uenige om i denne innstillingen. Målet er ikke ulikt, men samtidig er det noe ulik politisk tro på hva som er riktig vei fram til målet.

For SV er nettopp en god fellesskole for alle helt avgjørende. Det er grunnmuren i det vi forsøker å bygge, nemlig et samfunn med små forskjeller, slik at alle kan kjenne på trygghet og sikkerhet, men også ha reelle muligheter til å ta utdanning på det nivået man evner og ønsker. Jeg vil trekke fram noen få områder og forslag her i dag.

SV er opptatt av at alle skal få være med på leken. SFO for alle barn er etter hvert blitt helt avgjørende for at ingen faller utenfor. Det er lange dager for både foreldre og barn, og det er viktig at også lek, læring og sosialt fellesskap er en del av hverdagen for alle barn. SV mener derfor at SFO bør ha et eget kapittel i loven, der det lovfestes rett til SFO fra 1. til 4. klasse, at ansatte skal ha god kompetanse, og at SFO-lederen ikke skal regnes inn i grunnbemanningen. Kapasitet til å se den enkelte og legge opp til gode aktiviteter må sikres i den daglige driften. Vårt arbeid for gratis kjernetid er viktig, men det er også kvalitet og innhold i det tilbudet som barna får.

SV er videre opptatt av laget rundt eleven. Det er ikke tvil om at en lærer har krevende arbeidsdager som handler om mye mer enn det å formidle. Det oppgis også som en av årsakene til at flere velger bort klasserommet som arbeidsplass. Det er for mye annet som må håndteres, både i og utenfor skoletiden. Da bør andre yrkesgrupper inn. Både helse- og sosialfaglig kompetanse er helt nødvendig for å skape en skolehverdag der alle kan ikke bare overleve, men også trives. SV fremmer derfor forslag om en endring, slik at det framsettes krav til andre yrkesgrupper for å sikre nettopp det. Tiden er overmoden for å møte den virkeligheten som blir beskrevet der ute.

Det er mye i norsk skole som man har gjort siden tidenes morgen. Det som framstilles som en sannhet, nemlig at det er viktig med hjemmelekser, er i så fall en sannhet med store modifikasjoner. Det foreligger tvert imot mye forskning som reiser tvil om hjemmelekser faktisk har betydning for elevenes læring. Det vi derimot vet, er at lekser er med på å skape ulikhet mellom barna, mellom de barna som har foreldre som kan hjelpe til etter skoletid, og de barna som ikke har det. Målet må være at alle barn sikres så likt utgangspunkt som mulig. Vi vet at lekser ikke er veien å gå. Basert på det vi vet, er det litt underlig at flertallet i dag vil stramme til når det gjelder lekser, ikke åpne for å få mer skolelekser enn hjemmelekser. Øving er viktig, det er vi enige om.

Vi kan ikke gå fra denne debatten i dag uten å nevne at Sametinget ikke ser samisk språk som tilstrekkelig ivaretatt i det som vedtas i dag. Fornorskingspolitikken har på et forferdelig vis lyktes, ikke minst ved tap av det samiske språket. Nå, mens vi står her, kommer Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, og vi har et stort ansvar for å rette opp så mye som det lar seg gjøre, den urett som har blitt begått over generasjoner. Det er derfor særdeles viktig for oss i SV at våre forslag, som er sammenfallende med Sametingets forventinger, fremmes i innstillingen, og at de blir lyttet til. Dessverre får de ikke flertall, men vi forventer at det tas med i det videre arbeidet som vi nå regner med at regjeringen tar fatt på.

SV har i dag også lagt inn et forslag, et såkalt løst forslag, med bakgrunn i at vi trenger all kompetanse, også den som ikke faller inn under studie- og yrkeskompetanse. All kompetanse bør ha en betegnelse, slik som grunnkompetanse, som er tatt ut i forslaget til denne loven. Vi ønsker derfor at det fortsatt skal defineres og navngis, og vi fremmer forslag om at all kompetanse får en betegnelse. Vi håper at det kan bli et flertall for det forslaget.

Til slutt vil jeg nevne nynorsk og læremidler som ikke er tilstrekkelig regulert i dag. Her er det behov for at det blir konkretisert i tråd med dagens situasjon og de læremidlene som nå brukes. Det håper jeg, til tross for et mindretallsutfall, statsråden også tar med seg videre. Det samme gjelder forslaget om å se på hvordan man skal sikre rett til at kvensk opplæring også ivaretas, slik at også de elevene bli sett.

Helt til slutt har jeg lyst til personlig å få takke komiteen for å ha tatt imot en fersk utdanningspolitiker. Dette har vært en viktig og fin sak, med en bratt læringskurve.

Med det tar jeg opp det forslaget fra SV som ikke er tatt opp tidligere.

Abid Raja (V) [12:23:03]: Opplæringen skal «opne dører mot verda og framtida». Slik åpner formålsparagrafen i opplæringsloven. Det er en vakker og innholdsrik setning. Formålet er å gi muligheter som ellers ikke hadde vært der. Det er å legge verden for barnas føtter og overlate framtiden trygt i deres hender. Selv barn med få eller ingen forutsetninger hjemmefra skal gjennom opplæringen få frihet til å bli den de selv ønsker å bli. Det er ikke et lite oppdrag, men det er et viktig et. Og det er det som gjør at skolepolitikken ikke er sektorpolitikk, men griper inn i hele vårt samfunn. Framtiden vår står og faller på skolen. Derfor er jeg veldig glad for at utdannings- og forskningskomiteen har samlet seg om mange av de viktigste linjene for den nye opplæringsloven. Det er et mål at loven skal stå seg over tid og gi forutsigbarhet, men også retning for det arbeidet som gjøres i skolene og lærebedriftene, og i tilknytning til opplæringen.

Vi har samlet oss om gjennomføringen av fullføringsreformen, som er den viktigste endringen i denne loven, sammenlignet med 1998-loven. Det var en viktig sak for Venstre i den forrige regjeringen, som nå følges opp videre av den sittende. Samtidig innfører vi rett til å fullføre videregående over lengre tid, rett til flere omvalg hvis man har valgt feil, og rett til å ta nytt fag og svennebrev selv om man allerede har et. Det åpner dører mot verden og framtiden.

Vi har samlet oss om å lovfeste prinsippet om elevenes beste og elevenes rett til å medvirke i saker om seg selv. Med det slår vi fast at eleven er den viktigste personen i skolen, og at de valg som tas i skolen, skal ta utgangspunkt i hva som er best for eleven.

Vi har også samlet oss om viktigheten av at elevene møter en kvalifisert lærer i klasserommet. Godt kvalifiserte lærere er viktig for at vi som samfunn skal nå målene for elevene og for skolen, og åpne dører for verden og framtiden.

I det store og hele er det en lov som har bred politisk forankring. Likevel er det noen områder der vi ikke er enige, og det skulle i grunnen bare mangle at det ikke var debatt omkring temaer i en så viktig lov. Venstre jobber for en skole som motiverer barn og unge til læring, derfor er vi glad for at komiteen har gått lenger enn regjeringen foreslo, og gitt skolen større fleksibilitet med tanke på hvor mange timer elevene skal ha i hvert enkelt fag. Det gir skolene mer frihet og bedre muligheter til å tilpasse opplæringen til sine elever.

Venstre er også fornøyd med at et flertall uttrykker større tillit til elevene i den videregående opplæringen gjennom å be om et mer fleksibelt regelverk når det gjelder fraværsgrensen.

Så er det uenighet om hvem som skal pålegge elevene lekser. Venstre har tillit til at lærerne som fagpersoner tar avgjørelser om bruk av lekser blant sine elever, og mener at det er den enkelte skole som skal bestemme over bruken av lekser. Vi er uenige med flertallet som mener at lokalpolitikerne er bedre skikket enn lærerne til å vurdere om elevene skal ha lekser. Opplæringsloven er også viktig for språkene, både for å bevare det norske språket i begge sine skriftlige former og for samisk og minoritetsspråk, og vi har fremmet en rekke forslag vedrørende dette.

Et annet tema som er viktig for Venstre, er tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging. Alle elever har behov for at opplæringen er tilpasset, og at de skal få best mulig utbytte av å gå på skole eller være i lære. Slike rettigheter er dessverre ikke bedre enn hvordan de blir praktisert. Det er forskjell på å ha rett og å få rett – det er ofte vi politikere veldig godt kjent med. For at elevene skal ha det bra på skolen, er det viktig at de har rett på et godt psykososialt og fysisk læringsmiljø, og Venstre foreslår også å opprettholde statsforvalterens myndighet til å vurdere alle sider av skolemiljøsaker. Det er viktig for rettssikkerheten til elevene og deres foreldre.

Selv om det er enighet om lærernes viktige rolle i skolen, er det fortsatt uenighet om noen av rammene rundt læreren. Regjeringen lyktes ikke i å lande en god løsning knyttet til kompetansekrav for lærerne og har bedt om å få komme tilbake til dette. Venstre ønsker at bare lærere skal være lærere, og ser fram til at regjeringen kommer til Stortinget med klare regler om hvem som skal kunne ansettes i lærerstillinger. Venstre ønsker også å lovfeste lærernes faglige ansvar for opplæringen og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om dette.

Jeg vil til slutt takke for samarbeidet med komiteen om denne viktige loven og tar med dette opp de forslagene som Venstre fremmer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:36:35]: For en stortingsrepresentant som ikke sitter i komiteen, har det vært kjekt å følge debatten i dag. Mange har sitert, eller referert, formålsparagrafen og snakket om at vi ikke bare skal utdanne, men også danne. Jeg må innrømme at jeg har sittet og tenkt på et av mine politiske forbilder, nemlig Jon Lilletun, som var utdanningsminister i Bondevik I-regjeringen. Han snakket alltid – på sitt vossamål – om å gjøre barn, eller folk, til «gagns menneske». Det er et fantastisk perspektiv, at en ikke bare skal gi utdannelse, men også dannelse, at det er en del av skolen. Jeg er stolt av den skolen vi har, der vi heldigvis er med på å utjevne forskjeller, og at den gir muligheter for alle. Det er ganske unikt.

Samtidig er det slik at vi alle er her fordi vi ønsker å gjøre ting enda bedre. For Kristelig Folkeparti – og det vil jeg kanskje si gjelder for alle partier – er skolen noe av det aller viktigste, for det er nettopp der veldig mye av grunnlaget legges for veldig mange, og ikke minst kan skolen være med og utjevne forskjeller. Jeg vil takke komiteen og saksordføreren for den jobben som er gjort, og jeg er glad for at komiteen har funnet sammen på veldig mange viktige punkter.

Så skal jeg prøve å gå gjennom noen av Kristelig Folkepartis forslag og standpunkter. Jeg vil begynne med det ene forslaget vi har, som går på at vi ønsker at det skal fremmes et forslag i opplæringsloven om å gjøre 1. klasse om til et førskoleår. Jeg skal ikke ta hele begrunnelsen for det, men vi mener at nå er det mer forskning – delrapporten i en evaluering av seksårsreformen – som peker på at vi trenger mer lek, og vi trenger en litt annen start på skolen enn det vi klarer å gi i dag. Der mener vi at Kristelig Folkepartis forslag ville betydd en stor forskjell når det gjelder å møte ungene på en enda bedre måte. Én ting er at de kan få lov til å være barn lenger, men internasjonal forskning viser at resultatene for ungene også kan bli bedre om en starter litt roligere.

Vi er stolt av at vi fikk igjennom lærernormen, for vi tror at flere kvalifiserte lærere er viktig, spesielt for de yngste elevene. Det henger også sammen med perspektivet om førskoleklasse. Men vi er opptatt av at vi skal sikre at de lærerne som ansettes, er kvalifiserte. Derfor mener vi også at det å ha færre unntak når det gjelder hvem som kan ansettes, er viktig. Det tror vi vil styrke lærernes status, og for så vidt også lønn, som jeg tror kan være positivt. Vi støtter forslag som går i den retningen, og mener at det må slås tydeligere fast i lov, men ikke minst i forskrift.

Så til dette med «avskilting» av lærere: Det har Kristelig Folkeparti egentlig vært mot hele veien. Alle som har fulgt dette feltet, kjenner til at det var en del av den avtalen vi hadde da lærernormen ble innført. Som motstander av de kravene vil jeg likevel si at de har hatt mye positivt med seg, for det har gitt muligheten også til dem som er seniorer, til å få etterutdanning og til å bli kvalifisert. Vi mener likevel at når det nå kommer til et punkt, er det riktig å avslutte det, slik at vi ikke mister viktige lærerkrefter i en skole som har mangel på lærere. Derfor kommer vi også til å støtte de forslagene.

Vi støtter også forslag om å ivareta KRLE i lovteksten. Det er vel Fremskrittspartiet og Høyre som har det forslaget, som jeg er glad for. Men jeg stiller også spørsmål ved at en ønsker å innføre et forbud mot forkynnelse i all undervisning. Heller ikke Kristelig Folkeparti ønsker at det skal være en forkynnelse i skolen, men mitt motspørsmål er egentlig: Hva er det man ønsker å oppnå, eller hva er det man ønsker å nå igjennom med det? Vi vet at er det noe som ofte blir gjenstand for debatt, er det skolegudstjenester – disse håpløse rundene med hvilke julesanger det er greit å synge osv. Jeg frykter at ved å bevege seg enda mer i den retningen blir det større spørsmål ved det samarbeidet som er rundt om lokalt, med ulike kirkesamfunn, med besøk i en moské, eller hva det enn måtte være. Derfor ønsker vi at det skal være som det er i dag. Vi er ikke nødvendigvis uenig i sak, men jeg tror – og frykter – at det forbudet kan skape mer usikkerhet og uro rundt om i skolen.

Så fremmer vi også forslag om å styrke lærebøkenes posisjon. Vi ønsker også å støtte de forslagene som går på skolebibliotek, men vi – som jeg også fremmet i et representantforslag her for ikke lenge siden – ønsker å ta et oppgjør med at de digitale hjelpemidlene tar over for veldig mange lærebøker, mye på grunn av økonomi. Vi ønsker da å slå fast at statusen til lærebøkene skal heves.

Vi fremmer også forslag om mobilforbud i skolen. Vi mener at det vil gi mer ro, mindre mobbing og bedre resultater.

Med det tar jeg opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har.

Statsråd Tonje Brenna [12:49:08]: I dag behandler vi forslag til en helt ny opplæringslov, en av landets viktigste lover. La meg begynne med å takke både tidligere regjering og komiteen for en bred og god debatt og gode løsninger. Jeg er også glad for at man finner sammen i forbindelse med endringer av det regjeringen la fram, rett og slett fordi det er et uttrykk for at demokratiet vårt virker, og at man finner gode løsninger.

Opplæringsloven regulerer hverdagen til landets 820 000 elever, nesten 50 000 lærlinger, 95 000 lærere og andre ansatte i skolen, kommuner, fylkeskommuner, staten og privatskolene våre. Den gir viktige føringer som vil prege samfunnet og enkeltmennesker framover.

Opplæringsloven er den viktigste formelle innrammingen vi har for skolen og opplæringen vår. Loven skal bidra til at ungene våre både trives i skolen og forberedes på det samfunnet de skal ut i. Arbeidet har tatt flere år, som flere har vært inne på, og departementet har vurdert over 1 000 innspill og hatt innspillsmøter og dialog med både elever og andre sentrale aktører i sektoren.

I dag åpner vi dører som tidligere var lukket. Forslaget til ny opplæringslov inneholder en historisk utvidelse av elevenes rett til fullført utdanning. I dag har man rett til kun tre års opplæring i videregående skole. Nå skal man ha rett til opplæring fram til man faktisk fullfører. I tillegg skal man kunne bytte fagretning så mange ganger man vil i løpet av videregående, fram til søknadsfristen det året man fyller 19 år. Med dette gir vi unge mennesker mer fleksibilitet til å skaffe seg vitnemål og fagbrev ut fra egne behov og egen livssituasjon.

Framover vil vi som samfunn trenge tusenvis av nye fagarbeidere. Nå gir vi flere muligheter, så både unge og voksne kan skaffe seg ny og oppdatert kompetanse. Nå blir det mulig å ta et fagbrev til også om man allerede har et. I tillegg skal man nå kunne ta fagbrev også hvis man har fullført studieforberedende.

I den nye loven styrkes elevperspektivet. Nå lovfester vi elevenes rett til å medvirke i alt som gjelder dem etter loven. Vi lovfester at skolen skal legge til rette for at alle elevene skal kunne ytre seg, og oppmuntrer dem til å delta i skoledemokratiet. Vi lovfester også at skolen skal hjelpe elevene i arbeidet med skoledemokratiet.

Skolen skal være et sted for både å være sammen og lære sammen i trygge fellesskap. Disse fellesskapene er helt avhengige av lærere som føler seg trygge på sin arbeidsplass. Vold i skolen er helt uakseptabelt. Det har vært en utfordring over tid at lærerne har vært usikre på hvilket handlingsrom de har når de opplever farlige situasjoner. Dette tar vi nå tak i, og i går sendte jeg nye regler på høring. Der gjør vi det tydelig at ansatte i skolen kan gripe inn fysisk om det er for å avverge skade mot personer eller vesentlig skade på eiendom. Samtidig stilles det tydeligere krav til at skolene skal jobbe forebyggende. Vi må klare å gjøre to ting på én gang. Vi skal ivareta rettssikkerheten og tryggheten til både elevene og lærerne våre.

Tydeligere regler vil ikke alene løse utfordringene vi har i skolen. Det er det flere instanser som må jobbe sammen om, men jeg håper at dette vil bidra til å trygge våre lærere når en vanskelig situasjon først oppstår.

Regjeringen er opptatt av å ivareta samiske interesser, språk og kultur også gjennom skolen. Jeg er glad for at den nye loven styrker samisk språk, men i likhet med Sametinget er også regjeringen opptatt av og utålmodig etter å komme videre. Derfor vil vi fortsette den gode dialogen med Sametinget ikke bare i behandlingen av spørsmål knyttet til skolen, men også når vi i neste uke behandler den andre stortingsmeldingen om samisk språk og kultur.

Jeg må en tur innom leksene på tampen av mitt innlegg. Hjemmelekser er et virkemiddel som kan inngå i den helhetlige oppfølgingen av elevenes læring og utvikling, og det samme er skolelekser. Om og når man bruker lekser, er en pedagogisk vurdering som læreren bør ta. Derfor bør avgjørelsen knyttet til lekser tas så tett på eleven som mulig. Jeg har stor tillit til at våre skoler og lærere tar gode beslutninger om hva som gir best læring for sine elever, og det er bra at kommuner og skoler har handlingsrom til å erstatte hjemmelekser med skolelekser om de mener at det er det rette. Dette handlingsrommet videreføres i den nye loven.

Uavhengig av om det er stat, kommune eller fylke som formelt sett styrer hvordan vi løser spørsmålet om lekser, er vi helt avhengige av å lytte til lærerne våre. Det er de som er pedagogene, det er de som er tettest på elevene våre, og det er de som vet best hva som fungerer for sin elevgruppe.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:07:32]: Karen Blixen sa: «Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet.»

Når loven som regulerer barn og unges utdanning og danning etter 25 år, er fullstendig revidert, er Karen Blixens ord for en liten stund ivaretatt. Skolen som framtidens grunnmur og samfunnets viktigste institusjon må ha dynamisk regulering.

Opplæringsloven må justeres når samfunnet den skal tjene, endrer seg. Skolen skal bidra til at hver enkelt elev får oppfylt sitt potensial til fulle. Som samfunn er vi avhengig av at alle elever får en god utdanning for å sikre verdiskaping og velferd. Den enkelte elev fortjener at skolen bidrar til læringsglede og mestringsfølelse i skolehverdagen. Skolens samfunnsansvar er stort og viktig. Storsamfunnet har et ansvar for å bidra til at skolen kan løse oppdraget, og det må vi politikere minnes om hver gang skolen stilles til ansvar for forhold de ikke kan påvirke.

Opplæringsloven skal ivareta helheten av menneskers utvikling fra små barn til unge voksne. Det er en kompleks samling paragrafer som i sum ivaretar barn og unges rett til å bli hørt på en fornuftig måte. Barn og unges stemme er viktig, og det å bli involvert i prosesser som angår deg, er viktig – uansett alder. Det å ta barn og unge på alvor og lytte til deres erfaringer er nødvendig for å gi dem den hjelp og støtte de trenger.

Når en utfordring oppdages, er tidlig innsats avgjørende. Det er bra at retten til tidlig innsats og tett oppfølging gjennom hele skoleløpet er styrket i den nye loven. Tidlig innsats er viktig for den enkelte elev og en veldig god investering for samfunnet.

Når vi vet at det å lese, skrive og regne skikkelig etter endt grunnskole er nøkkelen til å fullføre og bestå videregående opplæring, er det viktig å fokusere nok på det også i ungdomsskolen. Derfor mener Høyre det bør innføres plikt til intensivopplæring også i ungdomsskolen, og det er synd at regjeringen ikke støtter vårt forslag om det.

Vi skal alle være glad for at kulturskolen fortsatt er forankret i loven. Kulturskolen er viktig for samfunnet. Det er en unik arena for inkludering, mestring og læringsglede. Kulturskolen har rom for alle og blikk for den enkelte. Det er ingen innbytterbenk. Jeg mener kulturskolen på mange måter representerer det aller fineste i samfunnet vårt. Den ser alle og tar tak i det beste i hver enkelt. Et målrettet samarbeid mellom skole og kulturskole vil tjene samfunnet. Kulturskolens mange høyt kompetente lærerkrefter kan med fordel brukes mer i skolen. Det vil tjene alle parter og tilføre både skolen og kulturskolen kunnskap og erfaring til barn og unges beste.

Maren Grøthe (Sp) [13:10:46]: Senterpartiet har i mange år vært den fremste forkjemperen for en mer praktisk og aktiv skole, til beste for elevene og til beste for samfunnet. Vi trenger flere fagarbeidere i årene framover, og vi vil at alle skal fullføre videregående og få seg et arbeid de trives i. Da må elever møte et godt og variert utdanningstilbud hvor ulike ferdigheter blir anerkjent og alle kan oppleve mestring. Den nye opplæringsloven vi behandler i dag, er et stort steg i riktig retning.

At flere fullfører videregående, er både bra for den enkelte og nødvendig for at samfunnet skal få den kompetansen vi trenger i årene framover. Derfor er det en dag for historiebøkene at vi i dag vedtar at alle skal ha en rett til å fullføre videregående opplæring.

Skal flere greie å fullføre, må vi ha en skole som tilpasser seg eleven og ikke motsatt. Derfor styrker vi også elevenes rett til medvirkning, bedrer overgangen mellom grunnskole og videregående og er tydelige i innstillingen på at vi må forbedre fraværsgrensen.

Senterpartiet er også særlig glad for at fag- og yrkesopplæringen løftes. Vi innfører en rett til yrkesfaglig rekvalifisering og mulighet til å ta flere fagbrev, styrker retten til å få en læreplass og lovfester at også de som er lærlinger, har krav på rådgivning. Det skal styrke både muligheten til å gå yrkesfag, kvaliteten på tilbudet de som velger yrkesfag, møter, og muligheten til å fullføre en yrkesfaglig utdanning.

Opplæringskontorene spiller en nøkkelrolle i mye av dette arbeidet. De formidler, framsnakker og følger opp mange lærlinger over hele landet. Slik er de et viktig samarbeidsorgan for både fylkeskommuner og lærebedrifter. Senterpartiet er derfor glad for at loven vi vedtar i dag, er tydelig på deres rolle.

Så registrerer jeg at både Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er høye og mørke både i mediene og i salen i dag rundt lovforslaget som ble lagt fram i proposisjonen fra regjeringen. Da vil jeg minne disse partiene på at heller ikke den loven de sendte på høring, hadde gode svar på hvordan opplæringskontor skulle reguleres. Opplæringskontor er jo ingen lærebedrift i seg selv. Likevel er det bra at vi nå kan samle oss om en bedre lovregulering, og jeg ser fram til det videre arbeidet for å styrke opplæringskontorene framover.

Det er et paradoks at næringslivet skriker etter fagarbeidere, men at man i for mange år har fokusert på en akademisering av den norske skolen. Nå styrker vi yrkesfagene og mulighetene til en mer praktisk og variert skole. Det er bra for elevene, og det er bra for samfunnet.

Øystein Mathisen (A) [13:13:59]: I den nye opplæringsloven styrkes og utvides flere deler av loven. Et slikt felt er det som omhandler samisk språkopplæring. Regjeringen skal gjennomføre et krafttak for samiske språk. Da er det veldig viktig at flere barn og unge får opplæring i samisk, slik at språkene blir styrket med flere språkbærere.

Den nye opplæringsloven forplikter fylkeskommuner og kommuner til å informere om retten til opplæring i og på samisk. Altfor ofte er det foreldrene selv som må henvende seg til kommunen for å få informasjon om samiskopplæringen, og altfor ofte opplever man at skolen har for lite kunnskap om hva rettighetene til samiskopplæring innebærer. At skoleeier nå får et klart ansvar om å opplyse om dette, vil kunne bidra til at flere barn får samiskopplæring.

Mange elever får samiskopplæring via fjernundervisning. Den nye opplæringsloven gir rett til opplæring i et samiskspråk miljø dersom fjernundervisningen ikke er tilstrekkelig for at opplæringen skal være pedagogisk forsvarlig. Dette kan bety mye for mange barn og unge som kanskje er den eneste samiske eleven på en skole eller i en klasse, og derfor får fjernundervisning. Det vil bety mye for dem som kan delta på språkbad eller dra på hospitering for å lære samisk sammen med andre elever. Dette handler ikke bare om språkopplæringen, men også om identitetsutvikling og fellesskapsfølelse.

En annen viktig rettighetsutvidelse som kommer i loven, er retten til opplæring i samisk i videregående skole for ikke-samiske elever som har hatt samisk i grunnskolen. At også ikke-samiske elever ønsker å lære samisk, er viktig, og det bidrar til å øke den samiskspråklige kompetansen i hele samfunnet.

I prosessen med ny lov har det kommet flere forslag til endringer. En av de største utfordringene med flere av disse endringene er muligheten til å innfri – på grunn av mangel på lærerressurser. Det er rett og slett et faktum at vi har for få samiske lærere, og det vil ta tid å utdanne mange nok.

Bakteppet for denne utfordringen er alvorlig. Samtidig som vi diskuterer den nye opplæringsloven her i dag, legger sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport. Den aktive fornorskingspolitikken er kanskje forbi, men ringvirkningene av den ser vi den dag i dag. Generasjoner av samiske barn og unge fikk ikke lære samisk på skolen, tvert imot: De ble nektet å snakke samisk i skolen. En av de mest alvorlige konsekvensene av fornorskingsprosessen er de tapte samiske språkbærerne. Det vil kreve mye av oss i framtiden for å snu det.

Sammen med økt trykk på å utdanne flere lærere, mer penger til samiske læremidler og de rettighetsutvidelsene vi gjør her i opplæringsloven, skal vi fortsette å løfte og styrke de samiske språkene.

Hege Bae Nyholt (R) [13:17:11]: Elevene i den norske skolen er en mangfoldig gruppe – de har ulik kulturell, religiøs og språklig bakgrunn. Derfor er også opplæringen i flere språk enn bokmål og nynorsk en vesentlig del av opplæringsloven. Jeg må sitere Dagfinn Høybråten – det trodde jeg kanskje ikke at jeg kom til å gjøre, men sånn er det i dag. Han sier:

«Vi kan konstatere at fornorskingen har hatt alvorlige konsekvenser for skogfinners, kveners/norskfinners og samers mulighet til fortsatt å eksistere som egne etniske grupper.» Tap av språk for samer og kvener er en sentral del av rapporten.

De samiske språkene er under sterkt press. Fornorskingen har dessverre fungert etter hensikten, og det er et betydelig arbeid som må gjøres for å rette opp skadene påført over generasjoner. Dette ansvaret er det nødvendig for meg å understreke at vi som politikere må ta inn over oss. Da er det ekstra bekymringsfullt at konsultasjonen mellom regjeringen og Sametinget om opplæringsloven ikke førte til enighet, og Sametinget har på denne bakgrunn ikke gitt sin tilslutning til ny opplæringslov.

Sametingets rolle er helt sentral i arbeidet med å legge til rette for gode forhold, og de er den viktigste instansen for oss som folkevalgte å lytte til. Det er naturlig at Sametinget har fastsettelsesmyndighet av samisk innhold i de samiske parallelle, likeverdige læreplanene, i tillegg til at samene som urfolk har en rett til selvbestemmelse og en rett til å bevare sin kultur og til å påvirke og definere sin egen framtid, jf. Grunnloven. Det er det samiske samfunnet som vet hvor skoen trykker. Vi mener at dette må endres i opplæringsloven.

Rødt har sammen med SV valgt å fremme Sametingets innspill til opplæringsloven, og vi kan ikke annet enn med både undring og skuffelse registrere at forslagene ikke får flertall. Det er en rekke forslag som ligger til behandling, og jeg vil si noe om et par av dem. Det ene er at det er behov for ressurser – et stort behov for ressurser – i form av undervisningsmuligheter, der tilstrekkelig med lærerkompetanse og gode læremidler ligger til grunn. Videre er det helt avgjørende for å få trygge språkbrukere at de samiske elevene har rett til å få en del av opplæringen i samisk i et samiskspråklig miljø. Det er i en relasjon og i et samspill badet i språk man blir en trygg språkbruker, ikke alene foran en skjerm.

I dag får vi overlevert rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen. Fornorskingen og undertrykkelsen av samene i Norge bør veie tungt på våre skuldre, og det forplikter oss til både å lytte og å handle. I dag har vi muligheten til å vedta en opplæringslov som bygger opp om å revitalisere samiske språk. Jeg opplever dessverre at vi ikke har tatt det ansvaret godt nok.

Jorodd Asphjell (A) [13:20:11]: I forslaget til ny opplæringslov foreslås det en rekke viktige utvidelser i rettighetene til videregående opplæring som skal bidra til at flere kan bestå videregående opplæring. Det inkluderer bl.a. forslag om rett til videregående opplæring fram til oppnådd studie- eller yrkeskompetanse og styrking av retten til omvalg og påbygging til generell studiekompetanse.

I tillegg vet vi at samfunnets behov for arbeidskraft stadig er i endring. Den enkeltes motivasjon og ønsker fra arbeidslivet kan også endre seg. Regjeringen foreslår å innføre rett til yrkesfaglig rekvalifisering, noe som innebærer en rett til fag- og yrkesopplæring for personer som har studiekompetanse eller har yrkeskompetanse fra før. Det er en viktig endring.

Det er stor mangel på fagarbeidere, og behovet vil øke i årene som kommer. SSB anslår at Norge innen 2035 vil mangle 50 000 håndverkere og andre fagarbeidere i industrien og bygg- og anleggsbransjen og ikke mindre enn 36 000 helsefagarbeidere. Rekvalifiseringsretten vil gjøre det mulig for flere å ta et relevant fagbrev og få kompetanse som arbeidslivet etterspør og trenger. Ungdomskullene og arbeidsinnvandringen vil ikke alene kunne dekke behovet for arbeidskraft og nødvendig kompetanse i tiden framover.

Forslaget retter også opp i en skjevhet i dagens regler. I dag har de som har fullført og bestått fag- og yrkesopplæring, rett til påbygging til generell studiekompetanse, mens de som har studiekompetanse, ikke har samme mulighet og rett til å få en yrkeskompetanse i tillegg. Dette er også en styrking og forbedring fra dagens system. Innføring av en rett til yrkesfaglig rekvalifisering er et viktig grep for å sikre at flere får muligheten til å ha en kompetanse som gjør at de er kvalifisert til arbeidslivet, slik at næringslivet får tilgang på kvalifisert arbeidskraft som styrker konkurransekraften i bedriftene, og ikke minst styrker kvaliteten i våre velferdstjenester innenfor barnehage, innenfor skole og innenfor SFO.

Jeg vil til slutt vise til forslag nr. 75, hvor Stortinget ber regjeringen ivareta de ulike kandidattypene innenfor fag- og yrkesopplæring som praksiskandidater og lærekandidater i arbeidslivet, med oppfølging av ny opplæringslov. Det synes jeg er et godt forslag som jeg håper at hele Stortinget kan slutte seg til. Det er en viktig, viktig sak.

Margret Hagerup (H) [13:23:09]: Et betydelig arbeid er lagt ned i den nye opplæringsloven som vil påvirke mange. Opplæringsloven befatter seg med mange viktige områder, men jeg vil spesielt snakke om opplæring i bedrift.

Som representant fra det fremste lærlingfylket, Rogaland, har jeg vært særlig oppmerksom på opplæringskontorenes rolle og det viktige samspillet med lærebedriftene for å utdanne nok fagarbeidere. Det har vært en positiv utvikling i fagopplæringen gjennom flere år, og det er gledelig at stadig flere søker yrkesfag. Beregninger fra SSB anslår likevel at det vil mangle 100 000 nye fagarbeidere i Norge innen 2035, så det er fortsatt et stort behov for å utdanne enda flere.

Yrkesfag kan være en gullbillett inn i arbeidslivet, men det fordrer en læreplass i den andre enden. Der bidrar private bedrifter i stor grad, men skal vi lykkes med å utdanne flere, trengs det flere lærebedrifter. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 76 pst. av lærlingene er i private virksomheter, mens 19 pst. er i kommunene og kun 6 pst. i det statlige. Dette er tall som viser et stort potensial hvis flere statlige og offentlige virksomheter blir med som aktive bidragsytere. Vi trenger også opplæringskontorene med på laget.

I min tidligere jobb som HR-leder i en logistikkbedrift var samspillet med Opplæringskontoret for transport- og logistikkfag en viktig støtte. De fulgte opp med nødvendig materiale, de formidlet lærlinger, og de hjalp i de tilfellene der lærlingen ikke fant seg til rette eller det var behov for å ta imot en lærling som ikke hadde klart å fullføre i forrige bedrift. Det ble til mange solskinnshistorier og mestring, og det handler om muligheter som ble tatt.

Høyre var årvåkne da bekymringsmeldingene begynte å komme i innboksen vår, og det var rimelig unisone tilbakemeldinger under høringen. Da hadde Høyre allerede avklart at vi mente at opplæringskontorenes rolle i opplæringsloven måtte sikres, og det var det aldri noen tvil om.

For Rogaland fylkeskommune hadde det vært dramatisk om de foreslåtte endringene hadde gått igjennom. Konsekvensen hadde vært at fylkeskommunen ville ha måttet forholde seg til 2 600 lærebedrifter i stedet for 50 opplæringskontorer og 270 frittstående lærebedrifter, som de gjør i dag. Det ville ha ført til en betydelig kostnadsøkning for fylkeskommunene og tilhørende dårligere tilbud til lærlingene. En kan lett se for seg at det hadde blitt den sterkestes rett, hvor kun elevene med best resultater i skolen og med de beste kontaktene fikk seg en læreplass.

Jeg er derfor glad for at Høyre har fått en samlet komité med på å erkjenne at opplæringskontorene spiller en avgjørende rolle i opplæring i bedrift. Det vil gi oss enda flere fagarbeidere i framtiden. Det vil være gull verdt for den enkelte og for AS Norge.

Det går an å glede seg over at det aldri har vært flere som har søkt seg til yrkesfag. Det har fått seg et kraftig løft de siste årene, på tross av det Maren Grøthe prøver å fortelle her fra talerstolen.

Grete Wold (SV) [13:26:11]: I tillegg til at vi behandler opplæringsloven, behandler vi samtidig et forslag fra SV om erfaringer med skolelekser som erstatning for hjemmelekser, så jeg bruker et par minutter på å kommentere den saken.

Skolen har en helt avgjørende betydning når det gjelder å forebygge sosial ulikhet, og den skal legge til rette for en god oppvekst for alle barn. Det er av helt avgjørende betydning hvilke forutsetninger barna har med seg hjemmefra inn i skolehverdagen. Vi kan tulle med beskrivelser som å komme fra et hjem med bokhyller eller at noen tross alt kommer fra et møblert hjem, men faktum er at foreldrenes sosioøkonomiske situasjon kan enten fremme eller hemme barnets muligheter til å lykkes på skolen. Under den overskriften er selvsagt også deres muligheter for å kunne hjelpe og legge til rette for barna på hjemmebane. Ved å legge denne øvingsoppgaven i skolens regi vil det være et konkret skritt i retning av en skole der alle kan mestre. I tillegg viser forskning ikke noen tydelig sammenheng mellom lekser og læring.

Det er heller ingen tvil om at mange foreldre opplever en tidsklemme. Enten begge foresatte er i full jobb, eller man er aleneforsørger, er det forventninger om aktiviteter for både barn og voksne som medfører at leksesituasjonen ofte medfører stress og skaper negative erfaringer. Det er altså det stikk motsatte av det vi trenger – nemlig motiverte elever som finner glede i læring.

En rekke kommuner i Norge har ulike erfaringer med å erstatte hjemmelekser med å gjøre øvingsarbeidet på skolen – altså skolelekser istedenfor hjemmelekser. Ett eksempel er Trondheim kommunes prøveprosjekt hvor formålet var å gi et bedre kunnskapsgrunnlag om holdninger til og erfaringer med lekser i grunnskolen. På tross av begrensninger i sluttfasen av det prosjektet gjorde man interessante funn – funn det er nyttig å spinne videre på.

Nå skal vi også legge til rette for frikommuneforsøk i ulike kommuner, og da vil dette være et område som mange kommuner helt sikkert har lyst til å jobbe videre med. Det er med den bakgrunn at SV fremmer forslaget om at man nå gjennomgår og vurderer erfaringene med å erstatte hjemmelekser med skolelekser – i dialog, selvsagt, med lærere, elever og de kommunene som er interessert.

Så forsto jeg det slik at Rødt hadde tatt opp forslaget i saken.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:28:50]: Eg skal nytte dette høvet til å gje både noko ros og noko ris til den innstillinga som ligg føre her i dag, på vegner av Venstre.

Eg vil begynne med rosen. Eg er svært glad for at ein med eit tverrpolitisk godt samarbeid i komiteen klarte å få opplæringskontora inn igjen i opplæringslova. Det var ei stor svakheit med det lovframlegget regjeringa la fram, og eg er veldig glad ein fekk til eit tverrpolitisk samarbeid om å rydde opp i det og no sikrar at opplæringskontora framleis har den sentrale rolla dei må ha for å sørgje for eit godt lærlingtilbod for flest mogleg ungdom i flest mogleg bransjar flest mogleg stadar i landet. Dette er viktig.

Det er viktig av mange omsyn, men ikkje minst for dei små faga, og det er viktig for distriktsregionar der regionale, breie opplæringskontor, tverrfaglege opplæringskontor, speler ei stor rolle for å fremje yrkesfaga som heilskap, heve yrkesfaga sin status og vere med på å gje dei elevane som vel yrkesfag, ein god inngang i arbeidslivet i flest mogleg bedrifter. Det er veldig bra at dette er rydda opp i.

Så til risen, på vegner av Venstre: Det handlar om at vi frå Venstres side er både skuffa og overraska over at ikkje eit fleirtal i denne salen – og spesielt ikkje regjeringspartia Arbeidarpartiet og Senterpartiet – kan vere med på å slå ring om nynorsken si stilling i opplæringslova. Etter mitt syn burde det vere sjølvsagt at denne lova slår fast at skulen ikkje berre skal bruke læremiddel som ligg føre på bokmål og nynorsk til same tid til same pris, men også læringsressursar utvikla til bruk i opplæringa.

Dette har vore eit unisont krav ikkje berre frå Nynorsk-Noreg, men òg frå Utdanningsforbundet, frå Forleggarforeininga, frå Språkrådet, frå Elevorganisasjonen – ja, til og med frå AUF – i tillegg til 121 ordførarar frå nynorskkommunar i Noreg, dei fleste av dei frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Dette handlar altså ikkje om at lærarane skal påleggjast å omsetje avisartiklar i VG til nynorsk. Dette handlar om å stille krav om at læringsressursar utvikla spesifikt til bruk i den norske skulen – appar og digitale læringsressursar – skal liggje føre på bokmål og nynorsk til same tid og same pris.

Venstre meiner det er sjølvsagt. Det handlar om å ta nynorsken inn i ei ny og digital tid. Eg vil enno oppmode Arbeidarpartiet og Senterpartiet: Det er ikkje for seint å snu. Dette kravet, frå eit nær sagt samla Utdannings-Noreg, bør ein lytte til.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:32:06]: Det er en milepæl at ny opplæringslov i dag skal vedtas. Her ligger det mye bra politikk, og jeg vil bruke litt tid på å framheve kulturskolen og plassen den har fått i loven. Det er i opplæringsloven kulturskolen hører hjemme. Kulturskolen er opplæring, og den er kultur.

For oss i Arbeiderpartiet er målet at alle, uavhengig av hvem de er, og hvor de bor, skal kunne delta i og oppleve kunst og kultur av høy kvalitet. Kulturskolen spiller her en avgjørende rolle. Det er her mange barn og unge har sitt første møte med kunst og kultur. Det er her de kanskje lærer seg noter, opplever å få prøve ut musikk, visuell kunst, teater, dans eller annen kultur for første gang. Her møter elevene høyt utdannede og høyt kvalifiserte pedagoger. De lærer, mestrer og oppdager kanskje sitt talent.

Jeg er derfor glad for at vi slår fast at kulturskolen skal være forankret i opplæringsloven, for kulturskolen er viktig for rekruttering til kulturlivet. Det er en viktig fritidsaktivitet for mange. Det er dannelse, men det er også utdannelse og skole. Det er tette bånd mellom det arbeidet som gjøres i kulturskolen, og det som gjøres i skolen og SFO.

Jeg var selv et barn av kulturskolen, og for meg handlet det om å spille tverrfløyte, mestre instrumentet – eller i hvert fall prøve. Gjennom kulturskolen fikk jeg også mye mer. Jeg lærte verdien av å øve og fokusere og viktigheten av å ta ansvar for egen læring. Jeg forsto samspillet mellom teori og praksis. Jeg måtte jo ha teorikunnskapen om notene på plass før jeg kunne hive meg inn i den praktiske øvingen. Kanskje aller viktigst: Jeg lærte verdien av fellesskap, gleden av samspill og samhandling med andre. Jeg lærte hvor vakkert det kan bli når en spiller samstemt på lag med andre, og ikke minst også hvor surt det kan låte når fellesskapet svikter og alle spiller sin egen tone.

Kulturskolen får nå sitt eget kapittel i opplæringsloven. Det er bra at vi gjennom den nye loven setter noen overordnede ambisjoner gjennom å lovfeste formålsparagrafen. Dette betyr ikke at alle kulturskoler skal bli like. De skal selvfølgelig fortsatt beholde sin egenart, og kommunene skal stå fritt til å bestemme både innhold og omfang, men gjennom en lovfesting av formålsparagrafen rammer vi inn hva kulturskolen faktisk er. Vi tydeliggjør hva kulturskolen skal være, noe jeg mener er viktig for å sikre et godt tilbud over hele landet, og – kanskje viktigst – vi stadfester i lovs form hvor viktig det arbeidet som gjøres i kulturskoler over hele landet, er.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:35:00]: Når spillet om arbeidslivet starter, trumfer fullført og bestått videregående opplæring alt. Politikere på alle forvaltningsnivåer har ansvar for å bidra til at flest mulig lykkes og består videregående opplæring. Oppfølgingstjenesten har også en viktig rolle i oppfølgingen av ungdom. Fordi oppfølgingstjenesten er viktig, gjør en god jobb og har bred erfaring med samarbeid med barn og unge, ber vi regjeringen vurdere å gi dem en forebyggende rolle. Vi mener det vil være en styrke både for elevene og for samfunnet om oppfølgingstjenesten kan følge elever fra 10. trinn som står i fare for å falle ut av skolen.

Dersom vi politikere ikke lykkes med dimensjonering av utdanningsløp på alle nivåer, sluser vi ungdommene våre inn i løp der det ikke står læreplasser, arbeidsplasser eller studieplasser i den andre enden. Da har vi på mange måter fratatt dem muligheten til å lykkes i første runde. Derfor er dimensjonering så viktig. Det er en klar forbedring og en styrke at lovforslaget innebærer en lovfesting av at samfunnets kompetansebehov skal tillegges stor vekt ved dimensjoneringen av det videregående opplæringstilbudet. Skoler og utdanningsinstitusjoner på alle nivåer er viktige institusjoner i samfunnet, men skolenes rolle som utviklingsaktører og samfunnsinstitusjoner må aldri veie så tungt at det går ut over kvaliteten og bredden i tilbudet til elevene. Altfor ofte ender faglig godt begrunnede diskusjoner om dimensjonering av utdanningstilbud og linjestrukturer i opphetede lokaliseringsdebatter. Det er det ingen som er tjent med, aller minst elevene. Derfor er langsiktighet og forutsigbarhet i dimensjoneringsarbeidet så viktig.

Det hjelper oss ikke å etablere studieplasser innenfor høyere utdanning dersom vi ikke har med kompetansen fra det videregående skolenivået. Dimensjonering i den videregående skolen er avgjørende for rekruttering til studier på høyere nivå. Det hjelper lite å vedta tydelige formuleringer i loven om ikke regjeringen har en klar formening om hvilke prinsipper fylkene bør legge til grunn for dimensjonering av tilbudene, og kommuniserer det tydelig.

Skoleeiere på alle forvaltningsnivåer må trekke i samme retning hvis vi skal dekke framtidas kompetansebehov. Og det er regjeringen som må gå først og vise vei, helst med realfagsfanen høyt hevet, med tydelige krav til kunnskap i matematikk og en ekstra naturfagstime.

Jorodd Asphjell (A) [13:37:58]: Som en del av oppfølgingen av fullføringsreformen i videregående opplæring foreslår regjeringen å innføre en rekke regler som utvider rettighetene til videregående opplæring for ungdom og voksne, slik at flere kan fullføre videregående opplæring og flere kan bli kvalifisert for læreplass, arbeid og videre utdanning. Det foreslås å utvide retten til videregående opplæring for ungdom og voksne slik at den gjelder helt fram til den enkelte har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse.

Dette betyr bl.a. at dagens tidsbegrensning i ungdomsretten på tre års opplæring ikke lenger vil gjelde. De som stryker på eksamen eller ikke består fag, skal nå få muligheten til å få opplæring fram til de faktisk består videregående opplæring. I tråd med ovennevnte foreslås det å oppheve dagens tidsbegrensning på ett år for påbygging til generell studiekompetanse.

I tillegg foreslås det å styrke retten til omvalg ved at man fram til 19 år har rett til et ubegrenset antall omvalg. I dag er retten begrenset til ett omvalg, noe som kan begrense muligheten til å bytte spor dersom man ser at valget man har tatt, ikke er det riktige for en selv eller den bedriften man er i. Det er ikke heldig verken for den enkelte eller for samfunnet at man «tvinges» til å fullføre en opplæring man ikke er motivert til å fullføre eller ønsker å bruke som grunnlag for arbeid eller videre utdanning.

I lovforslaget er det fremdeles et skille mellom regler om videregående opplæring for ungdom og for voksne, hvor reglene for voksne bl.a. innebærer noe mer fleksibilitet i organiseringen av opplæringen og er bedre tilpasset de voksnes livssituasjon. Forslaget ivaretar i utgangspunktet dagens regler om opplæring for voksne om at den enkelte kan få vurdert sin realkompetanse og ut fra det få den opplæring som trengs for å oppnå den aktuelle sluttkompetansen ute i bedrift eller i utdanning.

Lovforslagene som omhandler videregående opplæring, gir derfor både utvidete rettigheter og muligheter og bedre fleksibilitet for den enkelte. Dette er viktige grep som vil sørge for at flere enn i dag får muligheten til å bestå videregående opplæring og bli kvalifisert til arbeid eller videre utdanning.

Vi snakker om en fullføringsreform. Jeg er veldig glad for at det er denne regjeringen som nå fullfører arbeidet med opplæringsloven og kan sette den ut i livet, med alle de høringsinnspillene og tilbakemeldingene vi har fått fra studentforeninger, elevorganisasjoner og ikke minst næringslivet. Dette blir veldig bra.

Torbjørn Vereide (A) [13:40:54]: For om lag ei veke sidan tenkte eg at no skal eg jammen kose meg litt på vg.no og oppdatere meg på dei store nyheitene i både Noreg og verda. Då var det ein artikkel som fanga blikket mitt, nemleg ein artikkel med overskrifta: «12 jobber du kan få uten utdanning». Eg tenkjer at den lista berre blir kortare og kortare, og til og med desse yrka krev at ein har ei eller anna form for spesialopplæring, slik at ein kan jobbe akkurat der.

I det daglege stortingsarbeidet er eg, saman med mange av dei andre i arbeids- og sosialkomiteen, i møte med folk som er i Nav-systemet. Som mange kjenner til allereie, er det no om lag 100 000 unge som er utanfor arbeidslivet, og som ikkje har noko å gå til. Ein ting som er verd å merke seg, er at om lag tre av fire av dei som er på AAP, sit utan fullført vidaregåande skule. Det er klart at for ein del folk vi møter, som f.eks. blir sende på cv-kurs i Nav, kjennest det litt absurd å sitje der i timevis viss dei ikkje har noko å putte på cv-en sin.

Det både regjeringa og eit ganske breitt fleirtal tek tak i her, med å sikre fullføringsretten, styrkje moglegheitene til å ta omval og til å ta eit nytt fagbrev, er kanskje noko av det viktigaste politiske handverket som har blitt gjort på lenge. Det har vore ei glede å følgje både Tonje Brenna og vår eigen Arbeidarparti-representant, Elise Waagen. Dei har stått fram og jobba ganske rakrygga med dette, saman med mange andre.

Eg blei òg veldig glad for at opplæringskontora si rolle har blitt styrkt. Det var ei viss bekymring der, men no føler eg at den bekymringa er erstatta med ganske god tryggleik. Eg vil leggje til at det har vore mange aspekt med læraren si rolle i klasserommet som òg blir tydeleggjord i dette rammeverket. Etter å ha besøkt ein del klasserom og ein del lærarrom er det klart at det har vore eit stort behov for å ta tak i akkurat dette.

Eg må vere ærleg på at det ikkje er alt som har vore like enkelt, men i sum er dette eit solid rammeverk som vil gjere det endå enklare å få kvalifisert fleire unge og eldre til morgondagens arbeidsliv.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:43:54]: Det er utrolig fint at det er så bred tilslutning til hovedlinjene i loven. Engasjementet rundt i Skole-Norge er enormt for oppfølgingen av dette. Jeg har allerede hørt om at bl.a. i Agder er en arbeidsgruppe i fylkeskommunen satt ned for å sette fullføringsretten ut i livet. I Finnmark er de allerede i gang med å se på framtiden til sin fleksible videregående løsning, kalt LOSA. Forskriftsfestingen vil videre være viktig for flere regler og for gjennomføring av Stortingets vilje.

Flere viktige områder følger regjeringen videre opp. Krav ved ansettelse av lærere og fysisk inngripen er alt varslet og delvis sendt på høring. I tillegg samler komiteen seg om flere nye poeng som regjeringen delvis hadde på blokken og delvis nå får et forsterket oppdrag i å følge opp. Jeg har lyst til å ramse dem opp, for det er så uhyre viktig for mange elever rundt i det ganske land.

Det handler bl.a. om samisk, læremidler, nynorsk, alternativ supplerende kommunikasjon, praktisk-pedagogisk tjeneste, skolemiljø, oppfølgingstjenesten, opplæringskontorene og sist, men ikke minst, yrkesfaglig rekvalifiseringsrett og fullføringsretten.

Mange er spente og forventningsfulle etter å sette lovkravene ut i livet. Det blir spennende og viktig, og det blir en stor jobb. Jeg er glad vi har en Senterparti–Arbeiderparti-regjering som øker de økonomiske rammene kommunene og fylkeskommunene har til å sette disse lovkravene ut i livet. Det er det som trengs også for å ha tid og tillit til å ivareta fleksibilitet og tilpasning, og at det skal være mulighet for ulike løsninger, både fra klasserom til klasserom, fra skole til skole og for den enkelte elev. Dette er en stor dag for Skole-Norge, og jeg er kjempeglad for at et samlet storting i all hovedsak går inn for det meste i dette lovforslaget.

Jorodd Asphjell (A) [13:46:36]: Arbeiderpartiet har lang og god tradisjon for å samarbeide med partene i arbeidslivet og andre organisasjoner og opplæringskontorer som gjør et viktig arbeid og tar del i arbeidet med å rekruttere lærebedrifter og gjennomføre opplæring i næringslivet. Det har vært mange reaksjoner knyttet til forslaget om ikke å lovfeste at opplæringskontorene skal være en del av lærekontrakten. Men nå har vi lyttet til alle de innspillene som har kommet, og vi har lagt det inn i loven istedenfor i forskrift. Det tror jeg er veldig positivt, for da skaper det mindre usikkerhet. Det er viktig at disse lærebedriftene og disse opplæringskontorene som utgjør en viktig bit, kjenner lokalt næringsliv, kjenner de lokale forholdene og kan bidra til god rekruttering, men at det samtidig er et bredt samarbeid med fylkeskommunen, med videregående skole og med lærebedrifter, og at vi har god kontroll på hvordan dette utøves i virkeligheten framover.

Jan Tore Sanner (H) [13:47:54]: Jeg vil helt til slutt få lov til å takke for en god debatt som avslutter et mangeårig arbeid som jeg tidligere har påpekt har vært gjort under fem statsråder og to regjeringer. Det er mange som har bidratt godt i dette arbeidet, og jeg vil benytte anledningen til å takke alle og ikke minst gratulere Skole-Norge med det som kommer til å bli en ny og god opplæringslov.

Til slutt en kort stemmeforklaring: Det har vært mye diskusjon om lekser, og det er et bredt flertall som mener at skolen skal kunne gi lekser. Men det er ikke flertall for noe forslag slik de foreligger i innstillingen. Høyre kommer derfor til å stemme subsidiært for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det forslaget sier ikke noe om at kommunen skal kunne overprøve. Det slår kun fast at elevene kan bli pålagt å gjøre oppgaver utenom skoletiden. Så Høyres motstand mot kommunal overprøving ligger fast, men vi stemmer subsidiært for dette, slik at Stortingets vilje blir gjennomført.

Når det gjelder de løse forslagene, stemmer vi imot forslag nr. 68. Vi opplever at det er unødvendig stortingsregjereri å påpeke hva som skal komme i forskrift. Der har Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet isteden fremmet et forslag, nr. 75, som vi selvsagt stemmer for, og så stemmer vi imot de andre løse forslagene.

Margret Hagerup (H) [13:50:33] (ordfører for saken): Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god debatt i forrige runde, som også var om et viktig tema. Gjennom opplæringsloven åpnes det nå for en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående opplæring. Det er avgjørende for å lykkes i kompetansepolitikken. Det vil gi flere voksne muligheten til å fullføre videregående opplæring og dermed få muligheten til videre kompetanseheving gjennom livet.

Det har vært en glede å være saksordfører for utsynsmeldingen, som er et viktig grunnlag for videre arbeid med kompetansepolitikken, og jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. Det er ingen tvil om at arbeidskraft er den største flaskehalsen for mange bedrifter nå. Humankapitalen utgjør hele 74 pst. av Norges nasjonalformue, og framtidig verdiskaping og velferd forutsetter at denne kapitalen forvaltes godt og effektivt. Komiteen er tydelig på at satsing på kunnskap og kompetanse er grunnlaget for å skape framtidens nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor.

Komiteen peker på at økt kompetanse vil være nøkkelen til den langsiktige omstillingen av Norge. Høy kvalitet i utdanning og forskning vil være en forutsetning for et velfungerende arbeids- og næringsliv og for en fortsatt stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet. Mulighetene for livslang læring og kompetanseutvikling vil være en nødvendighet innenfor alle utdanningsnivåer og innen de fleste typer yrker, og alle må ha muligheten til å fylle på med kompetanse.

Det er derfor bra at det er stor samstemthet om de store linjene i utsynsmeldingen, som handler om utdanning, læring og kvalifisering. Meldingen følger opp en del av arbeidet fra «Kompetansereformen – Lære hele livet» og «Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden». Gjennom disse reformene startet regjeringen Solberg og Stortinget et systematisk arbeid for å løfte kompetansepolitikken, i samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Reformene bygde på grundige faglige utredninger, og hovedtrekkene fikk bred forankring her i Stortinget.

Komiteen ser fram mot regjeringens varslede kompetansereform og oppfølgingen av de vedtatte tiltakene fra den tidligere vedtatte kompetansereformen Lære hele livet, hvor en skal sørge for at ingen går ut på dato, samtidig som en bidrar til å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har.

Å lykkes med å utdanne nok folk til de ledige jobbene handler om det vi i Høyre kaller #helheten. Politikk handler om å prioritere, og da må vi prioritere det viktigste først. Det begynner allerede i barnehage og grunnskole med tidlig innsats og handler om kvalifiserte lærere som sørger for at elevene lærer seg å lese, skrive og regne. Det har noe å si for trivsel, men er viktigere for hvorvidt en klarer å fullføre videregående opplæring. Videre handler det om å la de elevene som ønsker det, velge en videregående skole med en spesiell profil, hvor de kan fordype seg i realfag, yrkesfag eller annen pedagogikk og erkjenne at det finnes flere veier til målet. For Høyre handler det om å satse på realfagene for å ruste Norge bedre for det grønne skiftet og lytte til aktørene som er bekymret for at vi sakker akterut på dette området.

Høyre i regjering la grunnlaget for at enda flere skal få fullføre videregående opplæring og fylle på med nødvendig kompetanse gjennom livet. Vi er glad for at regjeringen følger opp arbeidet med modulstrukturert opplæring for voksne. Erfaringer fra tiltak som ble satt i gang som forsøk under Utdanningsløftet 2020, har vist gode resultater så langt. Åkrehamn videregående skole har vist oss at voksne kan starte fullføring av videregående opplæring nesten på timen. Det handler om å tilpasse systemene til menneskene.

Skal vi lykkes med omstillingen av Norge, må vi sikre at vi ikke har systemer som behandler mennesker som kasteballer, eller at de havner mellom to stoler. Det må være et tilbud både for den som har lyst til å bli fagarbeider, og den som ser for seg en forskerkarriere. Samtidig må vi sørge for at det også finnes tilbud for dem som har funksjonsnedsettelser eller utviklingshemning, og erkjenne at ingen av dem er like. Lærekandidatordningen er en ordning vi har fått Stortinget med på å be om at videreutvikles og tilbys til enda flere. Det vil gi langt flere mennesker i viktige yrker hvor vi trenger flere hender. Uansett hvem du er, hvor du bor, og hva din bakgrunn er, må vi sørge for at døren til utdanning og kompetansepåfyll alltid står åpen. Da må vi sørge for mange og ulike veier til målet.

Det er et paradoks at regjeringen, i en tid da bedriftene kjemper om arbeidskraften, styres av ideologi, enten det er bekjemping av innleie eller kamp mot private initiativ. Skal vi utdanne nok folk nå og i fremtiden, bør vi ha alle gode krefter med på laget. Der er partiene på kollisjonskurs. Det er allikevel et lyspunkt i dag at vi samles om en videre retning for kompetansepolitikken og bygger videre på forrige regjerings arbeid, for utdanningspolitikken står seg best når den ikke styres etter valgsyklusen.

Vi ser fram til en god debatt. Med det tar jeg opp forslaget Høyre er med på.

Lise Selnes (A) [13:55:49]: Kunnskap og kompetanse i dagens arbeidsliv, i offentlig og privat sektor, er det mest framtidsrettede og omfordelende vi som politikere kan gjøre noe med, på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Denne meldingen er et viktig ledd i regjeringens satsing på kompetanse og kunnskap for framtiden. Utsynsmeldingen beskriver utfordringsbildet og viser bredden av kompetansebehov som vi har i Norge i dag og vil ha i nærmeste framtid. Behovet for helsepersonell i offentlig sektor vil være svært stort over tid. Mange kommuner sliter med å få ansatt kvalifisert helsepersonell i dag. Nedgangen i antall søkere til lærerutdanningen peker på at utfordringen med å få kvalifiserte lærere til skolene våre vil øke i framtiden.

I går hørte jeg om krevende utfordringer i hjemfylket mitt, Innlandet, med å få tak i tollere på grensen mellom Eda og Eidskog kommune. Det er likedan i privat sektor, med tanke på IKT-personell, fagarbeidere og ingeniører, for å nevne noe av det flere bransjer trenger.

Politikken vi vedtar, skal være med på å løse noen av disse utfordringene. I utsynsmeldingen er utdanning i hele landet et viktig kapittel. Vi må gjøre utdanningene våre mer tilgjengelige og gjøre det mulig at flere får ta den utdanningen de ønsker, og den utdanningen samfunnet trenger.

Satsing på utdanningssentre og fleksibel utdanning er to grep i riktig retning. Akkurat i dag presenteres oversikten over fordeling av midler fra regjeringen gjennom HK-dir, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Det betyr mye for små og store utdanningssentre over hele landet. Jeg kan konkret nevne Høgskolesenteret i Kongsvinger, som får driftsmidler – friske midler som gjør det mulig med mer aktivitet. Slik bygger Støre-regjeringen kompetanse over hele landet der folk bor, slik vi lovte da vi gikk til valg i 2021.

Endringen i finansieringssystemet i UH-sektoren er kanskje det mest omfattende grepet som blir gjort i utsynsmeldingen. En stor forenkling som har bred politisk støtte, vil gi mer tillit til institusjoner. For Arbeiderpartiet er det viktig å stoppe litt opp ved to momenter i disse endringene. Det første er reduksjonen i antall finansieringskategorier. Dette har skapt store diskusjoner, kanskje særlig for kunst- og kulturfagene. Det er viktig at vi har fått på plass en merknad som peker på behovet for tilleggsbevilgning over statsbudsjett ved økning i antall studieplasser i disse fagene. Det er kostbare studier og studier vi har et enormt behov for. La meg nevne arkitektfagenes rolle innen samfunnsplanlegging og ikke minst musikk og bruken av det i arbeidet med mennesker som har demens. Vi husker alle Demenskoret.

EU-indikatoren på lukket ramme fjernes også. La meg understreke at det for Arbeiderpartiet er svært viktig å følge nøye med på dette, slik at det høye nivået på EU-forskning opprettholdes i Norge. Norges økende gjennomslag i EUs rammeprogrammer de seneste årene har vært, og er, en suksess. Vil fjerning av EU-indikatoren på lukket ramme redusere dette? Det må fortløpende måles. For Arbeiderpartiet er det viktig å hente tilbake mest mulig av de midlene nasjonen bidrar med i EUs forskningsprogrammer. Det er med på å øke kvaliteten i norske institusjoner, også for utdanningene våre. Endringene i finansieringssystemet gir mer tillit til institusjonene våre, men det vil også kreve gode utviklingsavtaler som gjør at institusjonene ivaretar mangfoldet og bredden, samtidig som vi får utdannet flere lærere, flere sykepleiere, flere ingeniører og selvsagt også flere fagarbeidere.

Til slutt: Vi lever i en urolig verden. Den geopolitiske situasjonen krever mye av oss. Demokratiet vakler, og vi ser radikalisering i ulike grupper. Jeg stopper til slutt opp ved de fagene som det kanskje snakkes minst om, men som er helt bærende i samfunnet vårt, humaniora og samfunnsfag. Vi er mennesker som lever sammen. Disse utdanningene og forskningen innenfor humaniora og samfunnsfag er viktig i et internasjonaliseringsperspektiv med tanke på språk, kulturkompetanse, menneskerettigheter, teknologiutvikling og det grønne skiftet, men det har også en egenverdi som er knyttet til dannelse og det å være et kulturelt bærekraftig samfunn.

Maren Grøthe (Sp) [14:01:05]: Norge som samfunn står overfor store utfordringer i årene framover. Å sikre at vi har nok folk med riktig kompetanse, er helt avgjørende for at vi skal fortsette å ha et samfunn med god velferd, vekst og utvikling. Hurdalsplattformen slår derfor fast at regjeringen vil føre en ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk for å imøtekomme samfunnets kompetansebehov. Utsynsmeldingen som vi behandler i dag, inneholder en rekke tiltak og staker ut en tydelig retning i dette arbeidet framover.

Vi trenger flere hender, særlig innenfor helse, IKT og kompetanse som er nødvendig for det grønne skiftet. Vi har også andre utfordringer, som at næringslivet melder om et skrikende behov for fagskolekompetanse, og at den synkende rekrutteringen til lærerutdanningen er et problem. Dimensjonering av utdanningstilbudet vårt blir derfor enda viktigere og blir nå vektlagt mer, både på videregående og på høyskolenivå.

Det største grepet vi gjør, er å endre finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Senterpartiet har i flere år påpekt skjevheter i og uheldige virkninger av dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler. Dagens system består av mange tellekanter og indikatorer. Sånne økonomiske insentiver skaper økonomisk motivasjon og potensielle målkonflikter. Det som måles, fortrenger det som ikke måles. Det begrenser institusjonenes handlefrihet og deres mulighet til å oppfylle hele samfunnsoppdraget. Et konkret eksempel på det er at det i dag ikke er attraktivt å tilby etter- og videreutdanning. Nå følger vi opp anbefalingene fra Hatlen-utvalget og går ned på antallet indikatorer, fra seks til tre. Det gir større fleksibilitet, mindre detaljstyring og større ansvar til hver enkelt institusjon, både i arbeidet med dimensjonering av utdanningstilbudet, i forskningsarbeid og når det gjelder å sikre at utdanning blir tilgjengelig for flere. Det er et ansvar som vi mener at institusjonene er godt rustet til å ta.

Skal vi få flere hender, blir det også viktig at enda flere fullfører en utdanning og får mulighet til å bygge på sin kompetanse gjennom hele livet. Utdanning må derfor være tilgjengelig over hele landet og for alle, uavhengig av økonomi, alder, livssituasjon og bakgrunn. Nå innfører vi derfor en rett til å fullføre videregående og muligheten til å gjøre flere omvalg. Regjeringen er også i gang med en betydelig satsing på desentralisert utdanning. I dag ruller vi f.eks. ut 200 mill. kr til desentraliserte og fleksible utdanninger i hele landet, bl.a. til en satsing på studiesentre. Bare i mitt hjemfylke, Trøndelag, får de nå penger til å starte arbeidet med studiesentre både i Trøndelag Sør, i lakseregionen i Trøndelag Sørvest, på Fosen og i Namdalen. Det vil gi uttelling både for de menneskene som nå får muligheten til å bygge på sin kompetanse, og for lokalsamfunnene som kan jobbe mer konkret med kompetansebehovet i sin region.

I tillegg vil jeg understreke at det er viktig at utdanningsinstitusjonene også har et grunnutdanningstilbud tilgjengelig over hele landet, som gir folk overkommelig reisevei, også for dem som ønsker å studere på fulltid. Campusstrukturen vi har i Norge, er grunnstammen i det desentraliserte studietilbudet og bidrar til viktig kompetanse i både by og bygd.

Særlig tallene fra næringslivet er tydelige på at vi trenger mer yrkesfaglig og høyere yrkesfaglig utdanning i årene framover. Derfor har vi nå trappet opp antallet fagskoleplasser år for år etter at vi kom i regjering, og det skal vi fortsette med framover. Nå varsler vi også at vi er i gang med mer strukturelle grep: institusjonsakkreditering, likere kapasitet i NOKUT og å se nærmere på det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Alt dette skal rammes inn av en stortingsmelding om høyere yrkesfaglig utdanning, som vi ser fram til å jobbe videre med.

Utover det er det mye annet viktig arbeid som er satt i gang, som jeg kunne ha trukket fram, men jeg vil særlig framheve arbeidet med en kompetansereform, i samarbeid med partene i arbeidslivet, og profesjonsmeldingen som legges fram neste år, fordi muligheten til å lære hele livet og sterke profesjonsutdanninger av god kvalitet er helt essensielt for at vi skal ha et velfungerende samfunn i årene framover. For det er det det handler om. Humankapitalen utgjør 74 pst. av Norges nasjonalformue. God kompetanse i tråd med samfunnets behov over hele landet er nøkkelen til at den skal kunne forvaltes godt i årene framover.

Himanshu Gulati (FrP) [14:06:12]: Jeg vil også takke komiteen for behandlingen av denne meldingen. Det er en viktig melding, og det er også befriende å kunne løfte blikket litt noen ganger og se framover på de store linjene – og ikke kun på de hverdagslige politiske diskusjonene som vi så ofte havner i.

Denne meldingen er viktig fordi den sier noe om hva landet vil trenge av kompetanse framover, og også hvordan vi skal komme dit. Vi trenger hendene, de som på mange måter bærer velferdsstatens byrde på sine skuldre gjennom viktig arbeid og viktige profesjoner – derfor satsingen på yrkesfag, fagutdanninger, ikke minst hvor lærlingplasser og den delen spiller en viktig rolle. Samtidig trenger vi også dem som har de intensive utdanningene innenfor teknologi og utvikling av kunnskapssamfunnet som vi lever i. Her er det et samspill hvor begge retninger innenfor utdanning er like viktige.

For Fremskrittspartiet er det også viktig at vi baserer dimensjoneringen av framtidig utdanning på både samfunnets behov og det næringslivet etterspør. Det kan ikke være en vilkårlighet i hva det offentlige legger til rette for, og vi mener derfor at dette er viktige tanker inn i dimensjoneringen av den framtidige høyere utdanningen.

Fremskrittspartiet har i dag et forslag, som jeg gjerne vil ta opp. Det er en gjentakelse av et forslag som vi fikk flertall for sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet ved behandlingen av kompetansemeldingen i 2020, men som vi dessverre nå står alene om. Det går ut på at man i finansieringssystemet for høyere utdanning også må ha med hvor mange som har oppnådd arbeid etter endt utdanning, som en av indikatorene. Vi mener det vil være en fornuftig måte å beregne finansiering av høyere utdanning på, at det er en av de tingene man legger til grunn. Da har jeg også tatt opp det forslaget.

Grete Wold (SV) [14:08:42]: Endringene i samfunnet går raskt, og vi står overfor oppgaver vi ikke nødvendigvis vet helt hvordan vi skal løse. Denne meldingen tar for seg den utfordringen og forsøker å peke på de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet framover. I dette bildet kommer vi ikke utenom vår tids største oppgave, nemlig å få til en grønn omstilling. Det betyr at vi vil trenge en styrking av volum på de utdanningene vi har i dag, og vi må stimulere til utvikling av nye og innovative utdanningsløp. Det vil være nødvendig med et kompetanseløft for å få nødvendig kompetanse for omstilling til det grønne skiftet og endringer i et bredt spekter på tvers av ulike sektorer. Her vil det være helt avgjørende med et samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og offentlig sektor.

SV mener utsynsmeldingen i større grad burde framhevet utdanningsinstitusjonenes ansvar og rolle i det grønne skiftet. Det burde også i større grad framgå tydeligere prioriteringer for dimensjonering av høyere utdanning på det aktuelle felt.

SV fremmer derfor sammen med Rødt et forslag om at man kommer tilbake til Stortinget med en intensivordning rettet mot institusjonene, som styrker institusjonenes prioritering av utdanninger for det grønne skiftet. Det må lønne seg å prioritere grønt også i UH-sektoren.

Vi har ikke god tid. Kompetanse tar tid å utvikle, og det haster derfor med å komme i gang. Vi er vel strengt tatt allerede litt på overtid.

Så er det ikke kun en ny og innovativ kompetanse som trengs i framtiden. Vi trenger også flere som velger yrkesfag. Det skal være attraktivt å begi seg inn på et slikt utdanningsløp, og da må det også være lovnader og utsikter til en god og relevant læreplass. Det har stor innvirkning på både sannsynligheten for å fullføre utdanningsløpet og også for tilknytningen til arbeidslivet senere.

SV støtter derfor helhjertet opp om regjeringens forslag til tiltak for å sikre yrkesfagelevene mulighet til å få læreplass, men vi vil hevde – også her, kan man kan sikkert si – at det ikke er helt tilstrekkelig. Vi fremmer derfor forslag om at man utreder en ordning hvor det stilles krav også til offentlig sektor om å ta imot lærlinger. Det er slik at det private næringslivet har vært mer framoverlent og tatt større ansvar for den oppgaven enn offentlig sektor har gjort. Det er det på tide å endre på.

Så er det et område som har fått en del oppmerksomhet, og som skaper usikkerhet i en del miljøer, nemlig forslaget om å endre og nedskalere antall indikatorer i finansieringssystemet. SV støtter det, men vi mener det også er klokt å gi institusjonene større grad av frihet til å redusere tellekantene. Det er som sagt en bekymring fra flere kunstfaglige skoler, som varsler at nye tilbud eller utvidelse av kapasitet kan bli vanskelig. Viktige skoler som Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen og Norges musikkhøgskole vil kunne bli slått ut med badevannet i denne sammenhengen, og det er ikke lurt når vi nå skal finne smarte og grønne løsninger for framtiden.

SV mener derfor at det er særs uheldig at man innfører et finansieringssystem uten et mer helhetlig bilde av konsekvensene. Vi fremmer derfor et forslag om en videre utredning og at man lar sektoren bli nærmere hørt før man går for en endelig omlegging.

Til slutt noen få ord om gratisprinsippet og muligheten for å kreve egenbetaling for noen studietilbud i etter- og videreutdanningen. Det å gjøre denne ordningen mer fleksibel frykter vi rokker ved muligheten for lik rett til utdanning. Som Norsk Studentorganisasjon skriver i sitt høringssvar, kan dette medføre økte forskjeller for den enkelte, men også økt ulikhet mellom virksomheter og sektorer. Det er så klart positivt at man ønsker å utvide tilbudet om videreutdanninger, men samtidig er det ikke greit at dette går på bekostning av gratisprinsippet som med dette nok engang kan utfordres. Vi ønsker derfor at man kommer tilbake med et forslag til en finansieringsmodell som sikrer en ikke ytterligere utvidelse av egenbetaling for høyere utdanning.

Men samlet sett: Dette er en god melding, og i det store og hele er det enighet om den veien vi kan og må gå. Med det tar jeg opp de forslag som vil kunne forbedre det.

Hege Bae Nyholt (R) [14:13:05] (komiteens leder): Det er en forslitt markedsføringsfloskel at noe er den nye oljen. Ofte slås det fast at kunnskap er den nye oljen. Det er det ikke. Kunnskap er en forutsetning for oljen – for alt som kom før oljen, og alt som kommer etter den. Vi har alltid levd av den kunnskapen vi klarer å tilegne oss. Det er det som får samfunnet til å gå rundt.

Jeg opplever at det er bred enighet om at det er en politisk oppgave å legge til rette for at kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet fylles, og det er bra. Det som ikke er like bra, er at vi fortsatt ser silotenking i den politiske arbeidsdelingen mellom utdanningssektoren og arbeidslivet. Det kommer tydelig til uttrykk i flertallets forslag om å innføre egenbetaling på etter- og videreutdanning tilpasset folk som er i jobb. Jeg mener at dette er usosialt, og at det ikke støtter opp om utsynsmeldingens ambisjoner, nemlig å forsyne arbeidslivet med kompetanse.

For små og mellomstore virksomheter, enten de er private eller offentlige, er etter- og videreutdanning ressurskrevende. Arbeidstid må tilrettelegges, og det må skaffes vikar. Det er også ekstra ulemper knyttet til fravær. Det er ofte ingen gullbillett for arbeidstakeren heller. Jeg har selv vært der. Jeg tok etterutdanning, brukte kvelder og helger, for å kunne ansettes formelt i jobben jeg allerede gjorde, som pedagogisk leder i barnehagen. Både jeg og arbeidsgiveren strakk oss langt.

Bedrifter, kommuner og andre arbeidsgivere har ulik økonomi. Egenbetaling for etter- og videreutdanning vil kunne føre til enda større ulikheter mellom bedrifter som har og ikke har muligheten til å investere i kompetanse. Dette kan i sin tur bremse helt nødvendige omstillingsprosesser i samfunnet, som veien mot et grønnere og mer bærekraftig næringsliv.

Forslaget, slik det står i dag, skyver ansvaret over på arbeidslivet. Etter- og videreutdanning vil i enda større grad bli et spørsmål om prioritering av utgifter. I sin tur betyr det at ansvaret vil skyves enda mer over på partene, der man er så heldig å ha organiserte parter med gode tradisjoner for å forhandle og dele byrder og goder. Nå vet vi at kun halvparten av arbeidstakerne i Norge er organisert, og at over 30 pst. ikke er dekket av tariffavtale. Å overlate betalingen for etter- og videreutdanning til arbeidsgivere er å overlate de som ikke er organisert eller dekket av tariffavtale, til hvorvidt de har en god og snill arbeidsgiver. Det tror jeg vil straffe seg i det lange løp.

Abid Raja (V) [14:15:59]: Utsynsmeldingen redegjør for viktige utviklingstrekk i framtidens kompetansebehov, både i norske bedrifter og i offentlig sektor. Dette er viktig kunnskap for å kunne dimensjonere og tilpasse kompetansepolitikken.

Venstre lytter til kunnskap, og vi vil fremme framtidens næringsliv. Norge står foran noen strategiske valg for framtiden, og det er derfor viktig at vi ser på hvordan vi kan bruke de knappe ressursene våre best mulig, samtidig som vi bevarer friheten til å velge utdanning.

Å vurdere framtidens kompetansebehov i samfunnet er en vanskelig øvelse. Bare mens komiteen har behandlet denne saken, har kunstig intelligens endret mye av bakgrunnen for analysen og gjort meldingen noe utdatert. Hvis kunstig intelligens tas i bruk på en god og samfunnsnyttig måte, vil det kunne øke produktiviteten i så godt som alle sektorer i samfunnet og endre behovet for framtidig kompetanse. Slike raske samfunnsendringer gjør det stadig mer relevant å ha en god politikk for etter- og videreutdanning, kompetansepåfyll og kvalifisering gjennom hele livet.

Jeg er stolt over den jobben Venstre gjorde med kompetansepolitikken i Solberg-regjeringen, både gjennom kompetansereformen og ikke minst fullføringsreformen. Vi jobbet med å gjøre utdanning tilgjengelig for flere, samarbeide bedre med næringslivet om deres kompetansebehov og gjøre det enklere for flere å fullføre skolen og ha et godt grunnlag for videre utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet.

Venstre er glad for at meldingen prioriterer de utdannelsene vi trenger for å nå klimamålene våre, gjennom å satse på IKT og grønne nye næringer som viktige utdanningsbehov som må prioriteres i tiden framover, sammen med helse.

Da vi behandlet statsbudsjettet for inneværende år, var prioriteringen annerledes, og regjeringspartiene stemte mot Venstres forslag om å opprettholde studiefinansieringen til 1 500 studieplasser innenfor lKT, naturfag og matematikk. Det var litt underlig.

Når det gjelder regjeringens forslag til framtidig finansiering av studieplasser, har vi merket oss at det har vært mye oppmerksomhet knyttet til forenklingene i studieplassfinansieringen når man går fra seks til tre kategorier. Først er det viktig å si at forslaget bare gjelder framtidige studieplasser og ikke påvirker finansieringen av de studieplassene som allerede finnes. Venstre støtter forenklingen, men vi ser at det kan ha noen uheldige utslag for enkelte studieplasser. Derfor sier vi og flertallet at dersom det tildeles nye studieplasser til utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design, som tidligere var finansiert over kategori A eller B, bør behovet for tilleggsbevilgning over statsbudsjettet vurderes.

Venstre fremmer også et forslag sammen med Høyre om å bevare en resultatbasert indikator for eksterne inntekter fra EU i finansieringssystemet. EU-indikatoren har stor betydning for å mobilisere til norsk deltakelse i EUs rammeprogram og har blitt løftet fram av flere høringsinstanser.

Med dette tar jeg opp de forslag som Venstre er en del av.

Statsråd Ola Borten Moe [14:19:51]: Utsynsmeldingen som skal behandles i dag, peker på de viktigste kompetansebehovene framover og gir retning for regjeringens politikkutvikling i årene som kommer.

Jeg vil takke komiteen for et godt stykke arbeid. Jeg er glad for at vi i dag får flertall for innretning og et felles mål for å bidra til høy sysselsetting og til å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet vårt.

Utfordringene er velkjente. Vi blir relativt sett færre mennesker i arbeidsfør alder etter hvert som befolkningen blir eldre og ungdomskullene blir mindre. Dere har hørt meg si det før, og jeg kommer til å si det igjen: Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger. Denne utviklingen har vært kjent lenge og begynner nå å få merkbar effekt.

I 2022 var det rekordhøy knapphet på arbeidskraft. Arbeidsmarkedet er fortsatt uvanlig stramt, og virksomheter i hele Norge har problemer med å skaffe kompetent arbeidskraft. Det er vedvarende stor mangel på arbeidskraft innenfor yrker som IT-utviklere, sykepleiere, leger, tømrere og andre håndverkere.

Særlig i distriktene er det krevende å ansette arbeidstakere med den rette kompetansen. På samme tid er det mange som står utenfor arbeidslivet. Norge er også avhengig av arbeidskraft fra utlandet. Utenlandsk arbeidskraft utgjør for tiden rundt 20 pst. av arbeidskraftbehovet i Norge, noe som gjør oss sårbare dersom det skulle bli vanskeligere å rekruttere.

Samtidig som vi har stor knapphet på arbeidskraft, står vi overfor flere store og komplekse samfunnsutfordringer som stiller høye krav til befolkningens kompetanse. Kompetansemangel kan hemme framveksten av en ny lønnsom grønn virksomhet og industri, forsinke digitalisering i arbeidslivet og bremse produktivitetsveksten. Det kan dessuten gjøre det krevende å gi gode tjenester i hele landet.

I utsynsmeldingen presenterer vi de store linjene i regjeringens utdannings- og kompetansepolitikk. Et stort udekket behov for arbeidskraft i kombinasjon med et betydelig omstillingsbehov gjør det nødvendig å prioritere hardere.

Regjeringen vil prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, kompetanse som er avgjørende for grønn omstilling, og kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet. Ikke minst vil vi prioritere å kvalifisere og mobilisere flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Vi vil ta flere grep framover for å bidra til økt sysselsetting og til at de viktigste kompetansebehovene dekkes.

Regjeringen varsler i denne meldingen at dimensjoneringen av utdanningssystemet skal bli mer i tråd med samfunnet og arbeidslivets behov. Universitetene og høyskolene skal i større grad enn i dag prioritere å øke kapasiteten innenfor områder som er etterspurt i arbeidslivet, og som er særlig viktige for Norge. Vi skal prioritere fagskolene. Fagskolene har potensial til å spille en enda større rolle i å dekke et kritisk kompetansebehov i det norske arbeidslivet. I framtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene vil vi prioritere tekniske fag, helse- og omsorgsfag og fag som er kritiske for grønn omstilling.

Det skal bli enklere for folk å få tilgang til fleksibel utdanning gjennom hele livet og i hele landet. Vi må nå flere, og vi må nå bredere i hele befolkningen. Vi vil bl.a. fortsette satsingen på fleksible og desentraliserte utdanningstilbud og studiesentre, slik at utdanning kan bli tilgjengelig for folk som bor langt fra studiestedene.

For å gjøre utdanningsinstitusjonene våre i stand til å møte framtidens utfordringer innfører vi et nytt og betydelig forenklet finansieringssystem. Det skal gi sektoren mer tillit, handlingsrom og ansvar. I korte trekk innebærer endringene å fjerne resultatbasert uttelling på flere av indikatorene og å redusere antallet finansieringskategorier for den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng fra seks til tre. Vi kommer til å innføre dette med virkning fra 2025-budsjettet.

Med disse endringene vil styringen bli mindre detaljert, og institusjonene vil få større frihet og handlingsrom. Endringene legger til rette for at institusjonene kan ta mer ansvar for å tilby utdanninger som arbeidslivet etterspør.

Mangel på kompetanse kan bli en kritisk flaskehals for den omstillingen Norge må gjennom i årene som kommer. Derfor trenger vi tydelige prioriteringer og en offensiv politikk for å dekke de viktigste kompetansebehovene og for å øke sysselsettingen.

Tuva Moflag (A) [14:35:33]: Samfunnet vårt står overfor store endringer de neste tiårene. Demografien i samfunnet endrer seg. Vi blir flere eldre, og forholdet mellom pensjonister og yrkesaktive endrer seg ganske dramatisk. Vi er om lag fire yrkesaktive per pensjonist nå. Det har jeg riktignok sagt i fem år, så det er kanskje ikke helt riktig lenger, men i 2040 er tallet nede i 2,9, og i 2060 er det nede i 2. Det er store geografiske forskjeller i landet vårt. Noen steder vil forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister faktisk være én til én. Noen steder i landet vårt er ikke disse demografiendringene et framtidsbilde, det er situasjonen her og nå.

Vi pleier å si at ungdommen er framtiden, og det er fortsatt sant, men som 44-åring gleder jeg meg i grunnen over at vi som nærmer oss halvveis i arbeidslivet, også er framtiden – i hvert fall er det sånn vi er nødt til å tenke i tiårene som ligger foran oss. Mesteparten av de folkene som skal løse de store endringene i samfunnet vårt fram mot 2040, er i arbeidslivet allerede. Da handler det om å ta vare på den kompetansen vi har, og sørge for at folk får oppdatert kompetansen sin underveis i arbeidslivet.

Kompetanse og omstilling er viktige stikkord til hvordan vi skal lykkes. Regjeringspartiene slår fast at vi vil føre en ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk for å møte samfunnets kompetansebehov. I arbeidet med kompetansereform vil vi sørge for livslang læring i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Flere skal kvalifisere seg til arbeid, og flere skal kunne forbli i arbeidslivet gjennom rekvalifisering eller oppdatering av egen kunnskap og kompetanse gjennom hele arbeidslivet.

Da jeg satt i helsekomiteen i forrige periode, var budskapet fra kommuner i de nordlige fylkene tydelig: De som utdanner seg i nord, blir i nord. Derfor er også utdanningspolitikken viktig for å sikre en bærekraftig helsetjeneste i hele landet. Der kompetanse og omstilling på den ene siden er viktige stikkord for hva som skal til for å lykkes, er demografi og energi viktige stikkord på den andre siden for utfordringene vi står overfor. Kompetansepolitikken er også avgjørende for at vi lykkes med det grønne skiftet.

Da arbeids- og sosialkomiteen besøkte Tyskland i fjor, var vi bl.a. på besøk hos en industriaktør som monterte vindturbiner. HR-sjefen der sa følgende: For syv år siden slet vi med å få tak i kompetent arbeidskraft, nå sliter vi med å få tak i arbeidskraft overhodet.

Tilgang til kompetanse og arbeidskraft er en utfordring vi deler med resten av Europa. Derfor er det desto viktigere å satse på kvalifisering av egen befolkning. Vi er godt på vei med å stake ut den kursen.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:38:48]: I utsynsmeldingen er regjeringens prioriteringer følgende: kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv, for å gjennomføre det grønne skiftet, for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen.

De målene nås ikke uten tilstrekkelig realfagskompetanse. Likevel valgte regjeringspartiene å stemme ned Høyres forslag om en helhetlig realfagsstrategi. Vi kan nå de målene i fellesskap, men da må vi sørge for rett kompetanse på alle nivå.

UH-sektoren og næringslivet er tydelige på at vi har en realfagskrise. Det betyr at våre kompetansemiljøer ikke kan bidra til at regjeringen når sine mål. Da er det trist at vi ikke kan få en bred politisk enighet om et langsiktig løft for realfagene, et realfagsløft som begynner i barnehagen og varer livet ut.

Skal statsråden levere på sitt område, trenger vi realfagskandidater i høyere utdanning. Det internasjonalt konkurranseutsatte norske næringslivet klarer seg ikke uten skarp realfagskompetanse. De lever av å være smartest, ikke billigst.

Inngangsbilletten til det grønne skiftet er tilstrekkelig realfagskompetanse til å knekke kodene i blå og grønn sektor. Ellers lykkes vi ikke med å realisere våre naturlige fortrinn, som naturressursene vi rår over.

Det må et omfattende digitaliseringsløft og teknologisk løft til for at vi skal kunne levere helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det, i årene som kommer. Det klarer vi kun med realister som elsker å løse kompliserte utfordringer.

Det aller viktigste vi kan bidra med, er å øke rekrutteringsgrunnlaget til realfagene på videregående skole og i høyere utdanning. Dersom elevene ikke er motivert eller kvalifisert for videre studier i realfag, hjelper det ikke hvor mange studieplasser det er, eller hvilken kompetanse arbeidslivet skriker etter.

Lykkes vi ikke med økt rekruttering til realfag, må vi importere kompetansen. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det klokt å sørge for at vi har tilstrekkelig norsk kompetanse tilgjengelig.

Skal statsråden levere på sitt ansvarsområde, krever det nært samarbeid med utdanningssystemet på alle nivå. Grunnlaget legges i grunnskolen og i videregående opplæring, og der trengs et realfagsløft med tydelige krav til kunnskaper i matematikk, ekstra naturfagtime og tidlig innsats for å løfte dem som trenger det. Det hjelper ikke med ambisjoner for UH-sektoren om rekrutteringsgrunnlaget ikke er til stede.

Jorodd Asphjell (A) [14:41:51]: Utsynsmeldingen handler om å skaffe seg overblikk, og jeg synes denne meldingen gir oss et godt overblikk over de utfordringene vi ser både i nær framtid og langt fram i tid. Meldingen gir et godt innblikk i framtidens behov og utfordringer. Kunnskap og kompetanse er helt nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig nærings- og samfunnsliv, om det er konkurransekraft i form av varer, tjenester eller oppgaver.

Vi skal og må finne gode løsninger for det grønne skiftet. Da må vi satse på grønne løsninger innen fornybar energi, som vind, vann, sol, hydrogen, batteri og teknologi innenfor enøk osv. Det er utfordringer vi kanskje ikke har gode nok svar på i dag, og derfor må kanskje utdanningsinstitusjoner i langt større grad bidra til og støtte opp under det grønne skiftet ved å legge til rette for den typen utdanning, kunnskap og kompetanse.

Tidligere kunne vi hente arbeidskraft og kompetanse fra våre naboland. Vi hentet helsefagarbeidere og sykepleiere fra Sverige, Danmark osv., men nå ser vi at de også har mangel på arbeidskraft og kompetanse. Det å hente fagarbeidere fra våre naboer er ikke så enkelt og kanskje heller ikke så ønskelig. Derfor er jeg ekstra glad for at regjeringen i løpet av kort tid har bidratt til at 100 000 flere har kommet i arbeid – 100 000 som har stått utenfor arbeid, og som nå har fått kunnskap og kompetanse og vil bidra til å møte framtiden på en god måte.

Det er flere i dag som velger yrkesfag. Det er veldig, veldig bra. Alle kan ikke velge yrkesfag. Vi trenger bl.a. lærere og sykepleiere, men vi trenger yrkesfagarbeidere som er stolte, og som har kompetanse og kunnskap som kan bidra til vekst og utvikling og å finne gode løsninger for bedriften sin i nærmiljøet. Opplæringsloven, som vi behandlet nettopp, styrker denne biten på en god måte.

Høyere yrkesfaglig utdanning er et av satsingsområdene meldingen peker på. Det er etterspurt fra næringslivet, fra LO, fra NHO og fra bedriftene. Vi har en god distriktsprofil på dette tilbudet, og det er viktig at den profilen blir videreført. Skolene som tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning, skal bidra til å styrke lokalt næringsliv ved at bedriftene får tilgang på kompetanse og utvikler kunnskap i tiden framover.

Kampen om framtidens arbeidskraft og kompetanse er stor. Derfor må vi legge til rette for å gjøre dette på en god måte, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det vil styrke vår kamp for å ha gode velferdstjenester i framtiden.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:45:07]: Det er ikke bare realfag som er viktig, for det er summen av utdanningstilbudene som skal bidra til at Norge når målene om et fortsatt internasjonalt og konkurransedyktig privat næringsliv, at Norge leder an i det grønne skiftet, bidrar til en bedre eldreomsorg for flere i årene som kommer, og til å inkludere flere i arbeids- og samfunnslivet.

Det er også summen av utdanningene som tilbys, som bidrar til at Norge er et godt samfunn å bo i, som bidrar til muligheter for alle, til at alle kan føle mestring og læringsglede, eller bli den beste versjonen av seg selv, som de ville sagt i Kompani Lauritzen.

Derfor er det viktig å sørge for at endringene i finansieringssystemet – som vi er enige om – ikke får utilsiktede konsekvenser for små og sårbare fagmiljø, for mindre institusjoner med et smalere fagtilbud.

Norske utdanningsinstitusjoner skal fortsatt tilby kunst-, musikk-, design- og arkitektutdanninger på et høyt nivå. Derfor må det også i framtiden være rom for å tildele nye studieplasser til utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design. Det er en klar forventning om at disse utdanningene, som tidligere var finansiert over kategori A eller B, får vurdert behov for tilleggsbevilgning over statsbudsjettet.

Når regjeringen er så tydelig i sin prioritering av kompetansebehovet framover og får støtte av Høyre, betyr ikke det at vi har glemt de kreative fagene og de mindre fagmiljøene, for vi vet at det må designere til for å utvikle universelle, tilgjengelige digitale plattformer for alle innbyggere i framtiden. Når vi skal øke bruken av simulering i sykepleierutdanningen, har designere en viktig rolle.

Høyre vet at det må arkitekter til for å skape framtidens bærekraftige hjem og bygg, at det er arkitektenes kunnskap om konstruksjoner og materialer som gir byggene lang levetid og lave utslipp, og at det er arkitektene som kan konstruere dem slik at materialene kan gjenbrukes og får lang levetid.

Høyre vet også at det ikke blir mange demenskor uten musikkterapeuter, og vi vet at musikkterapeutene har en nøkkelrolle for å bidra til å gi barn og unge mestringsfølelse og troen på seg selv når de har det vanskelig.

Dessuten vet vi at kulturskolen er en av samfunnets grunnsteiner og har behov for dyktige lærere som kan videreutvikle den fantastiske, inkluderende arenaen kulturskolen er.

Som ellers i samfunnet er det behov for alle, og vi skal bidra til å sikre at alle har mulighet til å vokse og videreutvikle seg, i tråd med samfunnets behov.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:48:01]: Kompetansebehovet rundt omkring i det ganske land har vært et viktig tema i politikken over flere år. Derfor er det uhyre moro at Stortinget i dag behandler en så god utsynsmelding som materialiserer mange tiltak som har blitt etterspurt.

Kompetansebehov er viktig både for den enkelte, for virksomheter og for verdiskaping i Norge. Samfunnsutvikling med både endret demografisk sammensetning i landet, altså flere eldre, færre babyer, endringer i klima og natur og ikke minst demokratiet og forutsetningene for demokratiet, er viktig å ta inn over seg når vi diskuterer kompetanse og satsing på utdanning og forskning.

Vi ser globalt at demokratiet er utfordret av at utviklingen dessverre går i feil retning. Institusjoner og infrastruktur må få rammer for å kunne møte disse endringene og samfunnsbehovene på en bedre måte. I dag kom det en god nyhet om 200 mill. kr som blir fordelt til desentrale og fleksible utdanningstilbud og studiesenter. Det handler bl.a. om nettopp det å ha infrastruktur og studietilbud som er i tråd med tiden og behovet til både samfunnet og den enkelte. I tillegg har regjeringen i 2023 satt av midler til mer bredbåndsutbygging, som kan være lett å ta for gitt når vi snakker 2023, men det er også en del av det å kunne koble seg på og være en del av fleksible utdanningstilbud.

Ikke minst er det 2,6 mrd. kr som kommer til kommunal sektor, som også er viktig for nettopp å kunne ha ansatte over i etter- og videreutdanningstilbud og kunne legge godt til rette lokalt i hele landet.

Det er flere felt som tas opp i utsynsmeldingen, og jeg har bl.a. lyst til å peke på det som er en del av det å sette ny opplæringslov med fullføringsrett og rekvalifiseringsrett ut i livet. Det handler om både læreplasser, partssamarbeid og arbeidslivets behov for å bidra til et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv. Det er ingen politisk motstand mot en del av disse ønskene, men Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen prioriterer tiltak for å sette dette ut i livet. Jeg er også veldig glad for at det blir pekt spesielt på Nord-Norge, for er det noe vi vet, er det at en del av framskrivningene og den samfunnsutviklingen Norge står overfor, som gjør det krevende, vil komme først og sterkest i Nord-Norge.

Videre har jeg lyst til å nevne finansieringssystem og utdanningsstøtte og ikke minst bransjeprogram som viktige arenaer for å ta tak i dette. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og mulig institusjonsakkreditering for fagskolene vil også være uhyre viktig. Det er mye godt i vente, og det gleder Senterpartiet seg til å ta fatt på.

Maren Grøthe (Sp) [14:51:15]: Debatten i dag og innstillingen viser at komiteen er enig om de store linjene når det gjelder kompetansebehovet framover, men også når det gjelder nytt finansieringssystem. Det er litt interessant å følge debatten om nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler, særlig knyttet til EU-indikatoren, så jeg tenkte jeg skulle kommentere den avslutningsvis.

Det er sånn at midlene fra EU-indikatoren bare omfordeler mellom institusjonene, ikke gir økte bevilgninger til sektoren samlet sett, og at omfordelingseffekten er marginal. Institusjonene i 2022 regnskapsførte i seg selv EU-inntekter på ca. 1 mrd. norske kroner, mens omfordelingseffekter mellom institusjonene i hele 20-årsperioden 2002–2022 var samlet bare 100 mill. kr. Midlene fra EU-indikatoren kompenserer heller ikke for institusjonens merutgifter ved å delta i denne forskningen. Derfor er det ikke sånn at det nå ikke vil lønne seg å delta i EU-forskning. Derimot har mange institusjoner interne budsjettmodeller som premierer det, og det står institusjonene fritt til å fortsette med framover.

Men i denne salen har vi i mange år nå snakket om at det er nødvendig med et nytt og forenklet finansieringssystem og en tillitsreform. I møte med sektoren er noe av det de er mest opptatt av, at vi skal sikre institusjonene autonomi. Når vi nå forenkler hele systemet i tråd med den intensjonen for en sektor med bevilgninger på over 40 mrd. kr hvert eneste år, skal vi da bevare en indikator som flytter 100 mill. kr på 20? Rammebevilgningene finansierer en større del av forskningsutgiftene til universitetene og høyskolene i Norge, og dette er en sentral del av institusjonenes samfunnsoppdrag.

Så vil jeg likevel si at vi anerkjenner bekymringen, og at et nytt finansieringssystem alltid vil skape usikkerhet i en overgangsperiode, selv om dette er godt utredet og godt debattert. Derfor vil det være nødvendig å evaluere. Men Norge er en kunnskapsnasjon med sterke forskningsmiljø og utdanninger på høyt internasjonalt nivå. Det legger det nye finansieringssystemet fullt til rette for at vi skal utvikle videre framover.

Statsråd Ola Borten Moe [14:53:52]: Jeg vil avslutningsvis takke for en ganske samstemt innstilling og en saklig og god debatt. Det viser at det er bred enighet om både analysen og hovedtrekkene i det meldingsarbeidet og det tetthetsuniverset som regjeringen foreslår.

Det jeg imidlertid tenkte å kommentere avslutningsvis, som flere har vært inne på, handler om forholdet vårt til kunstfagene og innplasseringen i det nye finansieringssystemet. Det er egentlig sams med en del av de andre svært kostbare utdanningene vi har i Norge. Det koker ned til at det vil kreve politiske prioriteringer for eventuelt å øke studiekapasiteten ytterligere. Det er ikke noe nytt. Det er egentlig sånn det har vært hele tiden. Det står enhver regjering fritt til, og i ytterste konsekvens er det denne salen som foretar dimensjoneringen av hvor mange studieplasser vi skal ha innenfor disse viktige og relevante studietilbudene også i framtiden.

Det er en misforståelse at det er en nedgradering av kunstutdanningene våre, musikkutdanningene våre, arkitektutdanningene våre at de nå ligger i den samme finansieringskategorien som alle andre, rett og slett fordi det koker ned til en politisk prioritering som regjering og storting er nødt til å gjøre hvert eneste år. Det vi derimot får, er en tydeligere ansvarsfordeling. Vi får en tillitsreform. Vi får en avbyråkratisering og en forenkling som gjør det enklere for oss å prioritere, rett og slett fordi at mindre av midlene kommer til å gå med til kontroll, rapportering, søknad og det som etter mitt skjønn er unødvendig administrasjon.