Presidenten [14:33:08 ]: Etter ønske
fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen. De som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:33:32 ] (ordførar for saka):
Eg vil takke forslagsstillarane for å reise eit forslag om ei viktig
sak, om kva rettar ofra har ved vald i nære relasjonar. Eg skal
berre gjere greie for behandlinga i komiteen og konklusjonane frå
fleirtalet, og så får mindretalet gjere greie for sine konklusjonar.
Forslagsstillarane føreslår at det skal gjerast endringar
i loven sånn at ofra får styrkt sine rettar, bl.a. endringar knytte
til besøksforbod og kontaktforbod, og også kor lenge desse forboda
skal kunne gjelde. Det som er synet til fleirtalet i komiteen, er
at myndigheitene allereie i dag har moglegheit til å ileggje besøksforbod
og kontaktforbod også i dei tilfella der det er – og eg understrekar
det – grunn til å tru at ein person vil gjere straffbare handlingar.
Det gjeld både besøksforbod og kontaktforbod – at ein allereie i
dag har moglegheit til å gjere dette. Ein har ganske vide moglegheiter
til det. Sjølvsagt må ein sjå dette i samanheng med dei grunnleggjande
rettane ein har til bevegelsesfridom, som handlar om menneskerettar,
om Grunnloven, osv. Så der meiner komiteen at ei lovendring er å
skubbe opp opne dører.
Det som ikkje er ivaretatt i loven, er at ein
skal ha eit permanent besøksforbod eller eit permanent kontaktforbod.
Der meiner fleirtalet at dagens ordning, der ein gir besøksforbod
for eitt år av gangen og så kan det fornyast, eller inntil fem år
av gangen når det gjeld kontaktforbod, framleis skal bestå. Det
kan i realiteten bety på ubestemt tid fordi det stadig blir fornya.
Med det har eg gjort greie for komiteen sitt
syn på dette.
Ragnhild Male Hartviksen (A) [14:36:11 ] : Innledningsvis vil
jeg si at det er et stort politisk ansvar å jobbe så hardt vi kan
for å hindre at mennesker utsettes for vold i nære relasjoner –
på det stedet en virkelig skulle føle seg tryggest.
Jeg viser igjen, slik jeg gjorde i forrige
sak, til opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i
nære relasjoner som vi vedtok i fjor, og tiltakene der – bl.a. å
styrke etterforskningen i politiet, kompetansehevende tiltak i tjenestene,
forebygging og styrket forskningsinnsats. Både nåværende regjering
og samarbeidsregjeringen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet
har ved denne planen vist at arbeidet med å ivareta ofrene for vold
i nære relasjoner, både er og har vært høyt prioritert. For ikke
bare vedtok vi planen, det ble også satt av over 100 mill. kr i
fjor til å finansiere tiltakene i planen. I tillegg ble disse områdene
ytterligere styrket i 2025.
Når det gjelder forslagsstillernes ønske om
å innføre permanent besøksforbud, vil vi i Arbeiderpartiet vise
til dagens regelverk, og at det allerede gir omfattende muligheter
for å ilegge både besøksforbud og kontaktforbud samt at regjeringen
nylig har sendt på høring et forslag om å utvide straffegjennomføringslovens
regler om varsling ved permisjon fra soning. Dette er med det formål
å kunne ivareta fornærmede på en bedre måte. Som jeg sa innledningsvis,
er det ingenting verre enn å være utrygg der en skulle vært trygg,
redd der en skulle fått påfyll og glede, eller anspent der en skulle
slappet av.
Ingen velger et liv med vold i nære relasjoner.
De fleste av disse forholdene starter positivt, før man gradvis
opplever episode etter episode av det som er vondt. Å ende i et
forhold med vold i nære relasjoner er ikke en svakhet, men et tegn
på at man tror på det gode i endringsmuligheten til den som står
foran en og lover endring og bedring gang på gang, inntil man befinner
seg der i den situasjonen som er så vond.
Som samfunn skal vi gjøre alt vi kan for å
verne om voldsutsatte og som politikere skal vi ta og tar dette
på alvor. Med dette i tankene vil jeg takke forslagsstillerne for
at de satt dette viktige temaet på dagsordenen, og ikke minst regjeringen
for at de fører en så tydelig, kunnskapsbasert og trygg politikk
på området.
Guro Angell Gimse (H) [14:39:15 ] : Vi er enig med forslagsstillerne
i at vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud må endres,
slik at terskelen senkes og hensynet til utsatte og pårørende i
større grad tillegges vekt. Mange utsatte opplever en konstant frykt
for å bli utsatt for vold og overgrep igjen. Opplevelsen av aldri
å kunne være trygg i eget hjem eller nærområde griper inn i friheten
til utsatte, og planer legges for å unngå å treffe gjerningspersonen,
f.eks. gjennom å unngå bestemte områder i hjemkommunen. Noen opplever
til og med begrensninger i eget hjem, som at man eksempelvis aldri
bruker verandaen på solfylte dager, i frykt for å bli observert.
Stresset ved alltid å være på vakt gjør noe
med en voldsutsatt. Konstant stress kan bidra til at man rett og slett
blir fysisk syk, og det berører også familie, venner og barn, som
må forholde seg til denne situasjonen. Personer dømt for mishandling
i nære relasjoner og andre alvorlige voldshandlinger bør som hovedregel
ilegges evigvarende kontaktforbud mot voldsofre og relevante pårørende.
Belastningen med til stadighet å måtte få dette prøvd er noe som
er veldig tøft for den som er utsatt.
Høyre har også fremmet et eget representantforslag om
bruk av evigvarende kontaktforbud. Vi er litt mer moderat i vårt
forslag, der vi ber departementet om å gå gjennom regelverket for
å senke terskelen for å ta i bruk evigvarende kontaktforbud. I tillegg
omfatter vårt forslag økt bruk av omvendt voldsalarm. Jeg håper
at disse forslagene kan ses i sammenheng, og at regjeringen også tar
dette med seg i det øvrige arbeidet de har mot vold i nære relasjoner,
selv om det skulle bli nedstemt.
Vi trenger tydelige lovendringer, og handlingsrommet
i dagens lov må brukes mer for å ivareta ofrene.
Jeg gjør oppmerksom på at vi er medforslagsstiller til
forslag nr. 1, men vi ønsker i tillegg også å støtte forslagene
nr. 2 og 3, fra Fremskrittspartiet. Jeg tar opp forslag nr. 1.
Presidenten [14:41:44 ]: Representanten
Guro Angell Gimse har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Else Marie Rødby (Sp) [14:42:01 ] : Takk til forslagsstillerne
for å reise et viktig tema.
Selv om vold i nære relasjoner ofte skjer innenfor husets
fire vegger, er det ikke en privatsak. Det er alvorlig kriminalitet,
og alvorlig kriminalitet må vi ha gode systemer for å forebygge
og avverge og ikke minst etterforske og straffeforfølge. I ytterste
konsekvens tar vold i nære relasjoner liv og representerer et alvorlig
samfunns- og folkehelseproblem.
I tillegg til store menneskelige kostnader
koster volden samfunnet nærmere 93 mrd. kr årlig. I 2022 ga Riksrevisjonen
alvorlig kritikk av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner.
Da Senterpartiet kom i regjering sammen med Arbeiderpartiet, ble
opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære
relasjoner lagt fram og senere vedtatt i Stortinget, med over 120
tiltak for å styrke ofrenes rettigheter og nettopp jobbe for et
bedre og mer helhetlig system i dette arbeidet. Jeg har tro på at
vi kan lykkes bedre i jobben mot vold i nære relasjoner, og at vi
skal kunne imøtekomme kritikken fra Riksrevisjonen på dette området.
Representantforslaget reiser spørsmål knyttet
til ofrenes rettigheter og besøksforbud Senterpartiet er helt enig
i at det eksisterer utfordringer knyttet til bl.a. bruk og håndheving
av kontakt- og besøksforbud, men at dagens regelverk allerede gir
omfattende muligheter for å ilegge både besøksforbud og kontaktforbud.
Forslagsstillerne viser til at selv om det
er hjemmel i straffeloven § 58 annet ledd for å ilegge kontaktforbud etter
straffeloven § 57 på ubestemt tid, brukes dette lite. Spørsmålet
man må ha et helt klart svar på før man endrer loven, er hvorfor
det brukes lite. Dersom det skal gjøres endringer i loven slik at
man styrker ofrenes stilling, må man være sikker på at de lovendringene
utformes slik at de er treffsikre og gir den ønskede effekten. Derfor
mener Senterpartiet at behovet for eventuelle endringer i vilkårene
og varigheten av besøksforbud bør vurderes nærmere i den videre
oppfølgingen av nettopp opptrappingsplanen mot vold i nære relasjoner.
Selv om vi deler forslagsstillernes engasjement
og de bekymringene som er reist knyttet til vold i nære relasjoner
og det å ha et godt system for besøksforbud der det er nødvendig,
er vi opptatt av at man må bruke de verktøyene som finnes innenfor
eksisterende regelverk, før man endrer loven. Det går fram av svarbrevet
fra statsråden at påtalemyndigheten og domstolene allerede har disse,
og at de er tilstrekkelige. Da er det spørsmålet om hvorfor de ikke
brukes, man må arbeide videre med.
Helge André Njåstad (FrP) [14:44:46 ] : Eg vil starta med å
takka organisasjonen Aldri Alene, som har reist denne problemstillinga.
Dette er tøffe damer som har stått i ein veldig krevjande situasjon,
men likevel har dei overskot til å reisa ein viktig sak på vegner
av seg sjølv og alle andre som er råka av dette. Det er dei dette fyrst
og fremst handlar om. Når Framstegspartiet snakkar om justispolitikk,
er det alltid offera sitt beste me har som utgangspunkt. Me tenkjer
å løysa sakene sett med offera sine auge, og her har me openbert
funne ei sak og ei problemstilling der jussen og praktiseringa av jussen
ikkje matchar det som skal til for at desse offera skal føla seg
tryggje, og for at dei skal føla at rettsstaten fyrst og fremst
varetek deira rettar.
Eg merka meg at saksordføraren snakka om menneskerettar
og bevegelsesfridom. Dette handlar jo om personar som er dømte for
alvorlege ting, og som sonar, men som er ute av soning. Då skal
ikkje bevegelsesfridomen til desse personane vera det som får mest
vekt i denne salen. Då meiner Framstegspartiet at det er tryggleiksfølelsen
til dei som er offer for dei som er dømde, og som er under soning,
som er det aller viktigaste. Me må ærleg talt seia at me ikkje skjønar
kvifor den som er ute i permisjon, ikkje skal ha eit besøksforbod
overfor den ein har vore kriminell mot. Kvifor skal ein anka eit sånt
krav?
Eg forstår veldig godt at desse kvinnene ønskjer
eit besøksforbod for å føla seg meir trygg, og at den personen som
er ute i permisjon, vel å bruka domstolen og rettane sine til å
anka det inn for fleire instansar, skjønar me faktisk ikkje. Kva
er behovet for ikkje å ha eit besøksforbod hengande over seg? Eg
reknar med at ein ikkje har til hensikt å besøka offeret når ein
er ute i permisjon frå ein forvaringsdom eller ein annan alvorleg
dom.
Berre det, at desse kvinnene må møta i domstolen
i ulike instansar for å fortelja kvifor dei treng å føla seg trygge,
er i seg sjølv er noko me ser på som fortsettelsesvald. Når me ser
at det har vore ei rekkje domar på dette, og når desse kvinnene
vert utsette for dette, er det openbert at det ikkje fungerer godt
nok i dag. Det hòlet har Framstegspartiet lyst å tetta.
Me er glade for at Høgre støttar oss i dag,
men kunne godt tenkt oss at fleire hadde støtta oss, og gjerne at
eit fleirtal kunne sagt at offera er viktigare enn rettane til folk
som er under soning, og at dei ikkje skal ha rett til bevegelsesfridom
til å kunna besøka dei som dei er dømde for å ha gjort noko kriminelt
mot. Det er det saka handlar om.
Det er heller inga trøyst at det er moglegheiter
i lovverket for både besøksforbod og andre verkemiddel, når dei
ikkje blir brukte. Det er ei fattig trøyst. Det som hadde hjelpt,
er at ein hadde vore tydelegare frå lovgjevar si side om at evig
besøksforbod er løysinga for at desse offera skal føla seg tryggje.
Eg tek då opp forslaga frå Framstegspartiet.
Presidenten [14:47:49 ]: Representanten
Helge André Njåstad har tatt opp de forslagene han refererte til.
Statsråd Astri Aas-Hansen [14:48:10 ] : Vold i nære relasjoner
er et betydelig samfunnsproblem som regjeringen tar på stort alvor.
Jeg glad for at Stortinget har disse diskusjonene – som man nå har
med dette representantforslaget og det forrige.
Som justis- og beredskapsminister er jeg svært
opptatt av å ivareta dem som utsettes for vold fra sine nærmeste.
Politi, påtalemyndighet og domstolene må ha virkemidler som kan
trygge ofrene og beskytte dem mot å bli utsatt for nye krenkelser.
Derfor er det viktig at de tiltakene vi iverksetter, faktisk har
en effekt. Jeg mener at representantenes forslag ikke er egnet til
å styrke hensynet til ofrene i praksis. Det er fordi lovverket allerede inneholder
regler som gir påtalemyndigheten og domstolen de virkemidlene som
representantene etterspør.
Besøksforbud er et tidsbegrenset beskyttelsestiltak som
ilegges av påtalemyndigheten. Det kan bl.a. ilegges om det er grunn
til å tro at noen vil begå en straffbar handling, forfølge eller
krenke en annens fred. Terskelen er ikke spesielt høy. Hvis vilkåret
fortsatt er oppfylt når besøksforbudet løper ut, kan påtalemyndigheten
forlenge det. Loven oppstiller ingen begrensninger for hvor mange
ganger et besøksforbud kan forlenges.
Kontaktforbud er som kjent en straffereaksjon
som kan ilegges den som har begått en straffbar handling. I likhet
med besøksforbudet krever kontaktforbudet bare at det er grunn til
å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor
en annen person, forfølge en annen person eller på annet vis krenker
en annens fred. Straffeloven åpner for at kontaktforbudet også kan
gjelde på ubestemt tid hvis særlige grunner tilsier det.
Disse reglene gir påtalemyndigheten og domstolene
vidtrekkende og fleksible muligheter til å ilegge besøksforbud eller
kontaktforbud for å beskytte ofre for vold i nære relasjoner. Reglene
legger opp til at det skal gjøres konkrete vurderinger i hver enkelt
sak. I disse vurderingene vil hensynet til ofrene stå sentralt.
I saker der det er behov for det, gir reglene også rom for at beskyttelsestiltakene
kan være langvarige. Jeg har tillit til at påtalemyndigheten og
domstolene bruker de virkemidlene lovverket gir og gjør konkrete
vurderinger ut fra omstendighetene i den enkelte sak.
Presidenten [14:50:46 ]: Ingen har bedt
om ordet til replikk.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:51:06 ] : Takk for debatten.
Eg vil også gå i ein viss dialog med representanten frå Framstegspartiet,
for eg synest han heldt eit godt innlegg. Den delen av innlegget
som handlar om bestemmingar i loven, at det vil endre praksis –
der vil eg rett og slett berre vite meir. For her har ein eit regelverk
som opnar opp for det, men så blir det i for liten grad tatt i bruk.
Der synest eg òg Rødby frå Senterpartiet hadde eit godt innlegg.
Ein må spørje seg kvifor det ikkje blir tatt meir i bruk, og det
er omtrent eit anna spørsmål. Og er det slik at endring av loven
vil endre praksis? Men der eg meiner representanten har eit godt poeng,
handlar om dette med tid, om det skal vere på ubestemt tid, eller
om det skal forlengjast, altså om den påkjenninga det er for folk
å måtte gå gjennom den same prosessen igjen og igjen og igjen. Der
meiner eg at representanten har eit veldig godt poeng, men eg meiner
samtidig at spørsmål knytte til bevegelsesfridom er noko som vi
må ta på alvor, det er noko som vi alle i denne salen einstemmig
har vedtatt inn i Grunnloven, og vi er opptatt av at skal mykje
til for å ta frå folk bevegelsesfridomen. Beskyttelse av ofra er
sjølvsagt avgjerande viktig, så det er alltid ei vurdering fram
og tilbake på det. Men det å forhindre at offer må gå igjen og igjen –
i nokre tilfelle kvart år – for å få forlengje eit forbod, er eit
sterkt poeng.
Berre sånn teknisk: Representanten sa at Høgre
var inne i alle forslag, men eg trur ikkje Høgre har meldt det. Dei
er inne i forslag nr. 1, mens forslaga nr. 2 og 3 er frå Framstegspartiet,
slik det iallfall står i innstillinga så langt. Eg veit ikkje om
det trengst å bli løfta på nytt av representanten, men det er iallfall
ei anledning for han til å kome opp på talarstolen ein gong til
og svare på desse refleksjonane som eg har hatt.
Presidenten [14:53:20 ]: Presidenten
vil bemerke at alle forslagene nå er tatt opp av representantene,
så de er i hvert fall tatt opp.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Stortinget tar en pause, og det ringes til
votering.