Stortinget - Møte onsdag den 4. juni 2025 *

Dato: 04.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 461 S (2024–2025), jf. Meld. St. 21 (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 12 [12:41:48]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste (Innst. 461 S (2024–2025), jf. Meld. St. 21 (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Truls Vasvik (A) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt og grundig arbeid i denne saken, som da heter Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste. Vi har hatt en god debatt og et godt samarbeid på tvers av våre politiske skillelinjer, i arbeidet med en sak som angår oss alle, nemlig hvordan vi fordeler helseressursene våre rettferdig.

Det har heller ikke manglet på innspill. 28 instanser deltok på den muntlige høringen, i tillegg har det kommet 30 skriftlige høringsuttalelser.

Denne meldingen handler i bunn og grunn om hvem som skal få hjelp, når, på hvilken måte og på hvilke vilkår. Den handler om hvordan vi i fellesskap skal prioritere ressursene i en helsetjeneste som aldri vil ha ubegrensede midler, men som langt på vei, og kanskje naturlig nok, har tilnærmet ubegrensede forventninger rettet mot seg.

Vi står i dag samlet om at prioritering må bygge på tre prinsipper: nytte, alvorlighet og ressursbruk. Dette er ikke nye tanker, men resultatet av flere tiårs arbeid. Meldingen bekrefter og viderefører disse kriteriene som bærebjelker i en rettferdig helsetjeneste.

Komiteen støtter også meldingens tre hovedmål: likeverdig og rask tilgang til helsetjenester, tillit til prioriteringssystemene og bærekraft i tjenestene. Dette er mål som det er bred enighet om, og som vil gjelde uansett om pasienten bor i by eller bygd, er rik eller fattig eller er han, hun eller hen.

Vi lever i en tid med enorme medisinske og teknologiske framskritt, samtidig som vi ser økt press på personell, økonomi og kapasitet. Nettopp derfor trenger vi gode, forståelige og forankrede prioriteringssystemer som både pasienter og helsepersonell kan ha tillit til.

Komiteen støtter regjeringens forslag om å øke fleksibiliteten i Nye metoder, styrke brukermedvirkning og innføre en nasjonal ordning for individuell tilgang i særlige tilfeller. En samlet komité støtter også etablering av et nasjonalt råd for prioritering og bærekraft for å sikre bredt forankrede beslutninger på tvers av helsetjenestenivåene. Samtidig ber også en samlet komité om at dette nye rådet plasseres direkte under Helse- og omsorgsdepartementet.

Komiteen er også opptatt av likeverd i praksis. Det betyr at vi må sørge for at prioriteringssystemene ikke diskriminerer små pasientgrupper, som de med sjeldne sykdommer eller de som ikke har sterke talspersoner i offentligheten. Det er vår politiske oppgave.

Vi understreker betydningen av tillit, åpenhet og faglighet i beslutningsprosessene. Beslutningene må være etterprøvbare. Pasientene må kunne forstå hvorfor noen tiltak prioriteres, og andre ikke.

Fra Arbeiderpartiets side vil jeg understreke at rettferdig prioritering handler om mer enn økonomi. Det handler om verdier. Vi mener det er helt avgjørende at prioritering ikke skjer ut fra folks evne til å arbeide, men ut fra helsegevinst og behov. Derfor vil vi advare mot en utvikling der samfunnsøkonomisk lønnsomhet i for stor grad blir en driver i vurderingene.

Et annet viktig punkt er alternativkostnaden. Arbeiderpartiet støtter at dette skal utredes på nytt, basert på norske forhold, men vi advarer samtidig sterkt mot å justere opp dagens terskelverdi uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Det kan gi dyrere metoder, men ikke nødvendigvis mer helse for pengene. Det kan gi vridningseffekter vi ikke vet om i dag, fordi kaka som er til fordeling, ikke automatisk blir større, og å gjøre endringer vi ikke vet konsekvensene av, kan svekke legitimiteten til systemet. Jeg er derfor glad for at det blir et solid flertall for II i innstillingen.

Det har vært reist kritikk fra enkelte partier knyttet til prosessen og bl.a. til at pressen ikke var invitert til framleggelsen av meldingen. La meg være tydelig: Innholdet i meldingen er solid, godt forankret, nødvendig og basert på tidligere vedtak og tre ekspertgrupper sitt arbeid. Prioritering er krevende, fordi det nettopp betyr at noen får og andre ikke får. Derfor vil noen alltid ønske at ting tar lengre tid og utredninger må gjøres enda grundigere. Det har jeg respekt for, men det er vårt lodd som politikere å sikre tydelige rammer for en rettferdig og bærekraftig helsetjeneste.

Prioritering handler ikke bare om tekniske modeller og vurderinger i Excel-ark. Det handler om hva slags helsevesen vi ønsker å ha, og hva slags samfunn vi vil være. Prioritering bidrar rett og slett til likebehandling. Derfor er det viktig og riktig at Stortinget samler seg om grunnprinsippene – at alle mennesker har lik verdi, at behandling skal gis etter behov, og at vi må bruke fellesskapets ressurser på en måte som gir mest mulig helse til flest mulig på en rettferdig måte.

Jeg tar opp det forslaget Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten []: Da har representanten Truls Vasvik tatt opp det forslaget han refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Uferdig, skuffende, utilstrekkelig, urettferdig, en tapt mulighet – dette var noen av beskrivelsene fra tilbakemeldingene til et ganske bredt fagfelt, både pasientorganisasjoner og andre, på regjeringens prioriteringsmelding. Med et lite stikk til den forrige debatten kan vi kanskje si at å prioritere en prioriteringsmelding, det har regjeringen i hvert fall ikke gjort. Den ble lagt frem på den siste mulige dagen for behandling i denne perioden, etter lang ventetid. Det er vi også vant til med denne regjeringen. Dette er altså et av de viktigste styringsdokumentene for helsetjenesten, som vi dessverre ikke har fått behandlet bredt nok, godt nok og lenge nok i Stortinget.

Prioritering skjer til enhver tid på alle nivåer i helsetjenesten. Hvem skal få hjelp med en gang? Hvilken hjelp skal gis, og hvem skal vente? Hver dag står helsepersonell og vurderer nytte, ressurs og alvorlighet for å sikre mest mulig riktig beslutning om helsehjelp. Tydelige kriterier er helt avgjørende for lik praksis. Dersom helsepersonell ikke opplever kriteriene som nyttige, risikerer vi ulik praksis. Dersom pasienter ikke opplever kriteriene som rettferdige, risikerer vi svekket tillit til helsetjenesten i sin helhet. Det gjorde derfor inntrykk da direktørene ved noen av landets største sykehus i februar 2025 etterlyste på Dagsrevyen en debatt om hvilke tjenester en skal levere på hvilket nivå. Når direktørene ved landets største helseforetak fremsetter usikkerhet om den grunnleggende driften av sykehusene, skal vi lytte. Derfor er det spesielt at vi har en helseminister som svarer på sykehusenes bekymring med at han mener at det ikke trengs en stor, ny debatt om hvordan sykehusene skal prioritere.

Høyre mener denne regjeringen burde vært seg sitt ansvar bevisst og gjort et grundigere arbeid for å sikre riktige prioriteringer for fremtiden. En av de viktigste diskusjonene i prioriteringsdebatten er hvordan vi skal ivareta et bredere samfunnsperspektiv i prinsippet om kunnskapsbaserte og rettferdige prioriteringer i helsetjenesten. Det handler ikke bare om hva som virker for den enkelte pasient her og nå, men også på lengre sikt, og det handler om gevinster sett i et større samfunnsperspektiv.

Vi er glade for at vi har fått gjennomslag for viktige endringer i behandlingen av prioriteringsmeldingen i Stortinget. Noe av det viktigste er at det er flertall for å utrede et sikrere anslag på alternativkostnaden for helse- og omsorgstjenesten i Norge, basert på norske data, og at regjeringen i mellomtiden, innen utgangen av 2025, skal gjøre en hurtigutredning basert på tilgjengelige data, med mål om å justere dagens alternativkostnad for pris- og produktivitetsutvikling inntil det sikrere anslaget er på plass.

Høyre mener også at regjeringens prioriteringsmelding er mangelfull på flere områder, og vi fremmer i dag forslag om at det bl.a. skal gjøres en sekundæranalyse der det er relevant, med tanke på å se samfunnsperspektivet i prioritering.

Vi er også opptatt av at klinikere og brukere skal involveres tidligere i metodevurderinger og beslutningsprosesser. Da evalueringen av Nye metoder ble lagt frem etter valget høsten 2021, var noe av den største kritikken mot systemet som ivaretar prioritering av nye medisiner, at klinikere og brukere følte seg svakt og for dårlig involvert. Det er avgjørende viktig for legitimiteten til de beslutningene som tas når nye medisiner skal innføres i Norge, og vi kan ikke lenger fortsette å sakke akterut i forhold til land rundt oss når det gjelder å skaffe våre pasienter tidlig tilgang.

Prioritering handler om mye mer enn legemidler. Landet trenger en ny regjering som tar tak i de grunnleggende utfordringene, som hvordan helsetjenesten skal prioritere knappe ressurser, hvordan vi skal redusere ventetiden for pasienter, og hvordan vi skal sikre tillit til at det offentlige stiller opp når en trenger det. Pasienter og helsepersonell trenger ikke flere slagord, de trenger bare en god helsetjeneste. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Presidenten []: Representanten Tone Wilhelmsen Trøen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet ønskjer denne prioriteringsmeldinga velkomen. «Helse for alle – Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste» – det er jo noko som alle er for. Rettferdig prioritering er òg heilt grunnleggjande for at vi skal oppretthalda den tilliten som vi har til helsetenesta vår.

Mange viktige prinsipp og forslag er tatt opp og føreslått, og eg viser til innstillinga, men vil òg ta opp nokre av vurderingane som er gjorde frå Senterpartiets side.

Først vil eg seia at fleire forslag som Senterpartiet stod åleine om ved behandlinga av prioriteringsmeldinga i 2016, no vert tatt opp og vedtatt. Det er vi glade for. Senterpartiet var imot då Solberg-regjeringa bestemte seg for å leggja ned Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstenesta. Vi støtta Nordheimutvalet, som meinte at det var viktig å ha eit rådgivande, uavhengig organ med eit fagleg sterkt sekretariat med relevant prioriteringskompetanse. Vi meinte at det nasjonale rådet for prioritering måtte styrkjast, men i staden vart det altså lagt ned. Difor er vi glade for at regjeringa no har bestemt seg for å oppretta det på nytt. Vi støttar forslaget om at dette må leggjast under politisk nivå i departementet, ikkje som eit råd under direktorat.

Senterpartiet står bak forslaget frå eit fleirtal om å greia ut eit sikrare anslag for alternativkostnaden, basert på norske forhold, og ei hurtigutgreiing for å justera dagens alternativkostnad for pris og produktivitetsutvikling. Her vil eg òg visa til Senterpartiets forslag frå 2016, der vi bad om nettopp dette. Vi bad då Solberg-regjeringa om å gjera ei grundigare vurdering av alternativkostnad for Noreg og setja i gang eit slikt arbeid, men dette vart altså stemt ned av Høgre og Framstegspartiet den gongen.

Vi meiner at det er ein veikskap med denne prioriteringsmeldinga at beredskap ikkje er omtalt som ein viktig verdi i helse- og omsorgstenesta. Helsetenesta er meir enn pasientbehandling. Prioritering i helsetenesta handlar òg om beredskapen for landet. Difor har Senterpartiet med fleire eit forslag om at

«likeverdige og tilgjengelige helsetjenester der folk bor, og helseberedskap, som del av landets totalforsvar, skal være en viktig verdi i arbeidet med rettferdig prioritering i helse- og omsorgstjenesten».

Norsk Sykepleierforbund har hatt innspel i høyringa om akkurat dette, og dei har omtalt den samfunnsverdien det er å oppretta helsetenester i heile landet.

Eg vil òg utfordra helseministeren på at underbehandling er lite omtalt i meldinga. Det er urovekkjande. Vi har skrive merknader der vi føreset at dette vert arbeidd vidare med i tida framover.

Val av perspektiv er viktig for prioritering. Å innlemma samfunnsverknad og gi det stor vekt har både ulemper og fordelar, som det òg står i merknader. Senterpartiet har landa på at vi støttar det regjeringa føreslår om å leggja til grunn det utvida helsetenesteperspektivet som grunnlag for prioritering. Spesielt vil vi åtvara mot å leggja vekt på den framtidige produktiviteten til pasientar, altså om ein kan vera i arbeid eller ikkje, for det vil kunna strida mot prinsippet om likeverdig tilgang til helsetenester, uavhengig av bakgrunn.

Openheit om prioritering er heilt nødvendig for å få tillit til den prioriteringa som vert gjord. Difor er det etter mi vurdering meiningslaust å ha eit system der prisane for legemiddel er hemmelege. Sjølv mange år etter at anboda er gjennomførte, får ikkje Stortinget og samfunnet elles vita om kostnaden. At openheit om pris skal føra til dyrare medisinar i Noreg, er ulogisk. Dette er det den internasjonale legemiddelindustrien som tener på, og det er norske pasientar som er taparane.

Eg er glad for fleirtalsforslaget om at Noreg skal ta ei leiande rolle i arbeidet for større openheit i marknaden for medisinske produkt, i internasjonale fora. Vi meiner at Stortinget burde ha gått lenger – vi burde ha sikra openheit om avtaleprisar etter kontraktsinngåing, slik bl.a. Kreftforeningen har tatt opp i høyringsinnspelet sitt.

Det er positivt at personell no skal vektast ved innføring av nye tenester, og her på slutten må eg seia at om det hadde vorte gjort, burde ikkje ordninga med kommunal nettlege ved sidan av fastlegeordninga ha vorte føreslått. Vi føreslår òg at ein må sjå meir på korleis konsekvensane for personell skal vektast.

Med det tar eg opp dei resterande forslaga Senterpartiet er med på.

Presidenten []: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er spesielt at vi har en regjering som ikke klarer å legge fram et av de viktigste dokumentene i hele perioden før den aller, aller siste dagen for å få behandlet det i denne sesjonen. Ikke nok med det: Jeg hørte på saksordføreren fra Arbeiderpartiet som sa at dette var et dokument som var solid, godt fundamentert og veldig bra. Hvis det hadde vært så grusomt bra, hadde man vel hatt en pressekonferanse hvor man fortalte hvor flott og fin denne meldingen var. Men nei, man hadde pressekonferanse om en helt annen sak som tydeligvis var viktigere enn denne saken, som er utrolig viktig for de aller fleste pasienter i Norge.

Det er enda mer spesielt, for det er et av de viktigste dokumentene, som de aller fleste brukerorganisasjonene, industri og alle innenfor helseområdet er opptatt av. Fra man var ferdig med høringen og til saken skulle være ferdig avgitt i komiteen fikk komiteen under 30 arbeidsdager på seg. Dette er god prosess, dette er involvering og medvirkning fra alle aktørene som åpenbart har ment mye om denne meldingen. Den er vanskelig å lese, trøblete og veldig dårlig – det var tilbakemeldingene fra veldig mange, både brukerorganisasjoner og andre.

Det snakkes mye om prioriteringer i helsevesenet, og det snakkes om kost-nytte, leveår og budsjettrammer, men for dem som står i kø, for dem som ikke får behandling fordi dokumentasjonen er for svak eller medisinene er for dyre, handler det ikke om teori; det handler faktisk om liv. Fremskrittspartiet mener at vi må ha et system som er både bærekraftig og rettferdig, men først og fremst menneskelig.

Det regjeringen legger fram her, er i stor grad en videreføring av dagens system. Det vi etterlyser, er en evne og vilje til å se hele mennesket og hele konsekvensbildet. Vi mener det er uheldig at regjeringen ikke vurderer å ta inn et samfunnsperspektiv mer i prioriteringene. I dag ser man bare på helsetjenestens gevinster og kostnader, men det å få behandling handler ikke bare om helsetjenestene. Det handler om muligheten til å kunne komme tilbake i jobb, til å kunne ta vare på familien sin og til å leve et verdig liv.

Et av de store problemene er terskelverdien for et godt leveår. Den har ikke blitt justert siden ordningen kom for ti år siden. Verdien av et godt leveår står altså stille, mens inflasjonen løper fra oss. Det betyr i praksis at vi verdsetter liv lavere og lavere for hvert eneste år som går. Det holder ikke. I andre sektorer, som samferdsel, justis, kommune, ja overalt, justerer man slike beregninger jevnlig. Det må vi gjøre i helsesektoren også. Fremskrittspartiet foreslår derfor at man både umiddelbart justerer terskelverdien for prisstigning og etablerer en fast årlig justering framover.

Det er så rart, for det har vært representanter fra partiene som er i flertall, som nå har vært tydelige på at de ønsker å se på dette, og at det man må gjøre, er å sette ned et utvalg som skal se på det fram til nyttår. Vi trenger ikke noen utvalg som skal se på dette, det er bare å støtte Fremskrittspartiets forslag. Vi sier at vi løfter det opp sånn som vi gjør på alle andre områder innenfor budsjettene, nemlig å prisjustere, så det blir likestilt. Det er altså sånn at det er noen partier som prater mye, og når man skal handle, er det bedre å enten lage en handlingsplan eller en strategi eller nedsette et utvalg – nei, vi trenger ikke det.

Det er pasienter der ute som står og venter på å få medisinene sine. Blant de gruppene er de små pasientgruppene med alvorlige sykdommer. Det kan ikke være sånn at sjeldne diagnoser gjør at man ikke får tilgang til behandling. Vi må tåle høyere usikkerhet og større ressursbruk i slike tilfeller, og staten må ta ansvar. Fremskrittspartiet foreslår derfor en nasjonal finansieringsordning for sjeldne sykdommer og at man fjerner føringen om at usikkerhet alltid skal vektlegges negativt. Dessverre er det liten vilje til det her.

Det er 48 medisiner som er godkjent de siste årene. Av dem får man tilgang til åtte i offentlig helsevesen i Norge, men man får tilgang til de aller fleste andre hvis man har penger selv. Da lurer jeg på hvor de partiene som prater om at man skal ha ett helsevesen, og ikke et todelt helsevesen, er hen. Man kan altså få dem privat hvis man enten har penger selv eller har noen som er villig til å betale for seg. Til slutt: Vi må bli flinkere til å lytte.

Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiets er med på, og så får jeg komme tilbake på talerstolen en gang til.

Heidi Greni hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Representanten Bård Hoksrud har tatt opp de forslagene han refererte til.

Marian Hussein (SV) []: Vi står i dag egentlig overfor et ganske alvorlig paradoks i det norske helsevesenet, for på den ene siden snakker vi også i denne salen om prioritering og viktigheten av å prioritere, og de offentlige helsetjenestene våre blir bedt om å prioritere stadig hardere, for ressursene er knappe, og behovene er store. Men på den andre siden ser vi en eksplosiv vekst i private kommersielle helsetjenester. Den eksplosjonen har vært stigende så lenge vi har hatt helseforetaksmodellen.

I økende grad tilbys behandlinger og undersøkelser som verken er nødvendige eller anbefalt av helsetjenesten. Stadig vekk ser vi at det er aktører som tjener på folks helsefrykt. De kommersielle aktørene kappes om å finne på nye helsebehov for den delen av befolkningen som har råd til å betale. De reklamerer aktivt for tjenester med lav eller ingen medisinsk nytteverdi. Dette driver fram en etterspørsel etter lavt prioriterte og i mange tilfeller unødvendige behandlinger, mens det offentlige sliter med å dekke de reelle medisinske behovene.

Et eksempel på det kan være at hvis en trenger en botox-injeksjon i nakken for å behandle migrene, må en vente, men ønsker en å fjerne rynker i pannen eller andre steder, så finnes det klinikker på nesten hvert gatehjørne i det området vi befinner oss i, med helsepersonell som er klare til å sette disse sprøytene.

Dette er ikke bare urettferdig. Det er også feil bruk av våre felles ressurser, og vi ser at det ikke bare svekker beredskapen vår, men også bosettingsmønstrene våre. Vi mener at personellressurser må ses i en helhet. Vi må stille flere spørsmål om hvordan vi fordeler helsepersonell, og vi er nødt til å ha en hardere prioritering også i det kommersielle. Det er ikke bærekraftig at det offentlige mangler folk for å sikre de nødvendige tjenestene, mens det kommersielle markedet flommer av tilbud som ikke er medisinsk begrunnet.

Vi må prioritere det som faktisk gir helseeffekt, og vi må sikre at alle, uavhengig av inntekt, får tilgang til nødvendig helsehjelp. Her skulle jeg ønske at Arbeiderpartiet turte å gå enda lenger, men det som er absurd, er å høre på høyresiden i denne debatten og generelt i prioriteringsdebatter. I dag virker de å være mest opptatt av hvorfor det ikke var en pressekonferanse, noe jeg egentlig synes er ganske rart.

Når vi snakker om helseforetakenes utfordringer, må vi også snakke om hva vi faktisk har mulighet til å gjøre for å gi helseforetakene våre, eller sykehusene, som jeg burde kalle det, bedre muligheter til å behandle. Da må vi se på hvor mye penger partiet Høyre er villig til å bruke på de offentlige helsetjenestene våre, i stedet for å snakke om at alle gode krefter skal til. Vi er nødt til å se på hvordan vi kan bruke pengene fra helseforsikringsbonanzaen som foregår, til faktisk å styrk de offentlige helsetjenestene våre.

Vi kan gjøre noe med et todelt helsevesen. Da trenger vi et Arbeiderparti som lytter til fagbevegelsen og innfører moms på helseforsikringer. Vi trenger også at høyresiden slutter å snakke om en pressekonferanse, men heller om hvilke løsninger de har for vår offentlige helsetjeneste.

Med det tar jeg opp det forslaget SV er med på.

Presidenten []: Da har representanten Marian Hussein tatt opp det forslaget hun refererte til.

Seher Aydar (R) []: De økonomiske forskjellene vokser, og økonomisk usikkerhet betyr noe for helsen til befolkningen. Det må også bety noe for helsepolitikken vi fører.

Vi står overfor en situasjon der grupper av befolkningen har behov for behandling som ikke i tilstrekkelig grad møtes. Sykdommer rammer i større grad folk som har dårlig råd, og folk med dårlig råd har også dårligere tilgang på helsetjenester. Kvinnehelse har blitt systematisk nedprioritert, og det har ført til at mange kvinner har udekkede helsebehov.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at den skjevheten som finnes i samfunnet, og tilgangen på helsehjelp, må tas med i vurderingen for å sikre rettferdig prioritering. Tannhelse bør også inngå i prioriteringen, med samme prinsipper som andre helsetjenester, slik at alle reelt vurderes på like fot. I dag er det personlig økonomi som bestemmer hvem som får helsehjelp når det gjelder munnen, ikke behovene.

Det er en situasjon der noen mennesker ikke får den helsehjelpen de trenger, samtidig som vi har overbehandlingsproblematikk. Det må møtes.

Oppgavedeling mellom sykehus og kommunene er viktig. Pasienter har i dag ofte kortere oppholdstid på sykehusene, med desto lenger opphold i kommunehelsetjenestetilbudet. De har da behov for mer observasjon og behandling i kommunene. Dårlig kommuneøkonomi betyr også dårligere kår i arbeidet for å sikre pasientene likeverdige tjenester der de bor. En konsekvens av for små budsjetter er å måtte vekte ressurskriteriet over både nytte- og alvorlighetskriteriet. Her må man også se at ressurskriteriet ikke overskygger de andre to, og da må kommuneøkonomien styrkes.

Helsepersonell som ressurs er en viktig del av arbeidet med prioriteringer og hvordan ressursene skal fordeles. Vekting av konsekvenser på personalressurser kan ha noen negative følger, f.eks. når det gjelder psykisk helse. Det er viktig at metoder og prioriteringer først og fremst er faglig begrunnet. Det er også viktig å bedre situasjonen for personalressurser gjennom å styrke arbeidsvilkårene for helsepersonell. Det har Rødt fremmet forslag om i en annen sak.

Samtidig som de offentlige tjenestene blir bedt om å prioritere stadig hardere, kappes de kommersielle om å finne nye helsebehov for den betalingsdyktige delen av befolkningen. De reklamerer aktivt for helsetjenester som har lav nytteverdi, og de driver fram økt etterspørsel av lavt prioriterte og unødvendige undersøkelser og behandlinger. Den enorme veksten vi ser i private helsetjenester, har skapt en situasjon der det offentlige mangler folk til å sikre nødvendige tjenester til befolkningen, og der regjeringen legger opp til at personellressurser må bli vurdert basert på hva slags prioriteringer som skal gjøres. Vi er i den situasjonen. Samtidig har tilbudet av unødvendige helseundersøkelser i det private kommersielle aldri vært større.

Vi er en situasjon der fødeavdelingene sliter med å få nok jordmødre for å sikre forsvarlig fødeomsorg, men om man kan betale for det, kan man altså få en kvalifisert jordmor til å gi en tredje ultralyd, i farger, uten at det har noen form for medisinsk betydning. Man kan stå i kø i månedsvis for magesmerter som kanskje gjør at man ikke kan jobbe, men privat kan folk få en ultralydsjekk av alle organer utført av en radiolog på dagen. Da kan vi ikke snakke om prioriteringer og personellressurser uten å se på helheten. Det er egentlig det vi ser på. Kommersielle aktørers overbehandling og unødige ressursbruk må begrenses.

Helt til slutt: Vi er enig i at potensialet for å komme tilbake i arbeid ikke bør være prioriteringsgrunnlag, for menneskers verdi og rett til behandling er mer enn det lønnede arbeidet de kan gjøre. Samtidig kan det å være i arbeid gi positive helsegevinster for den enkelte. I de tilfellene arbeidsdeltakelse er helsefremmende, bør det prioriteres. Rehabilitering som gjør at folk kan gjenvinne funksjonsnivå som gjør at de kan delta i samfunnet eller arbeid, er kun positivt. Likevel ser vi at med dagens finansieringsmodell, med kortsiktig gevinst, taper rehabilitering terreng. Selv om det ikke gir like mye poeng i dagens system, har forebygging og rehabilitering stor verdi for folkehelsen og er en god investering i folk og helse.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Sjølv om det dessverre viser seg at prioriteringsmeldinga ikkje har vore den høgast prioriterte saka frå regjeringa og helseministeren si side, er det uansett ei viktig og prinsipiell stortingsmelding, som no iallfall har kome og ligg på vårt bord. Ho burde ha kome før – ja. Men no er ho her, og vi treng ein slik grundig gjennomgang av kva verdiar og prinsipp som bør liggje til grunn når vi som samfunn må prioritere i helsevesenet, i møte med teknologiske framsteg, dyrare behandling, fleire eldre og ei pasientrolle i endring. Det er nettopp det denne meldinga handlar om, som bør og må danne grunnlag for den vidare samfunnsdebatten på helseområdet.

Frå Venstre si side meiner vi det er mykje bra i meldinga, men det er òg sider ved ho som vi er kritiske til, og vi kjem til å støtte fleire forslag i helsekomiteen si innstilling som bidrar til å spisse, korrigere og forsterke politikken. Då vil eg trekkje fram særleg tre hovudpunkt som er viktige for Venstre.

For det første: Vi meiner det må bli meir tydeleg retning og gjennomføring i arbeidet med pasientperspektivet. I dag blir mange pasientar, særleg dei med samansette og langvarige behov, møtt av eit helsevesen der ein må kjempe for å bli høyrt. Vi meiner at det trengst både meir kunnskap om pasienterfaringar og meir systematikk i bruk av brukarperspektivet.

For det andre: Vi meiner prioriteringsdebatten må bli tettare knytt til det store omstillingstrykket og omstillingsbehovet i helsevesenet. Då treng vi meir nytenking, ikkje berre fleire skjema og utgreiingar. Vi treng tverrfaglege team, digitalisering, meir desentralisering av vedtaksmyndigheit og meir førebygging. Prioritering handlar ikkje berre om å seie nei, det handlar også om å få meir helse ut av kvar krone.

For det tredje: Vi meiner meldinga fokuserer for lite på førebygging og helsefremjande tiltak og ikkje minst for lite på tema som kvinnehelse. Det er eit faktum at kvinnene ventar lenger, får dårlegare hjelp og blir tekne mindre på alvor i mange delar av helsetenesta. Kvinner med muskel- og skjelettplager blir sjeldnare viste til MR, kvinner med sterke smerter blir ofte avviste og mistrudde, og kunnskapen om kvinner sin kropp og kvinner si helse er generelt sett for dårleg. Det er eit strukturelt problem, og det handlar om prioritering.

Det same gjeld innanfor psykisk helse. Der blir gapet mellom behov og tilbod stadig større, og difor meiner vi i Venstre at prioriteringsprinsippa må bli betre integrerte i både utbygging og digitalisering av det psykiske helsefeltet, og at barn og unge sin tilgang til hjelp når det gjeld psykisk helse, må prioriterast særskilt. Difor fremjar Venstre følgjande lause forslag i dag, som eg håpar også andre parti kan slutte seg til:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan forebyggende og helsefremmende tiltak kan gis en tydeligere plass i prioriteringskriteriene, slik at investeringer i psykisk helse, rusforebygging, barne- og ungdomshelse og kvinnehelse i større grad anerkjennes for sin samlede helsegevinst over tid.»

Utover det kjem Venstre til å støtte mindretalsforslag nr. 3, frå Høgre, Framstegspartiet og Pasientfokus, om at klinikarar og brukarar må involverast meir i vedtaksprosessane, forslag nr. 4, frå Høgre og Framstegspartiet, som er såpass tungt at eg ikkje skal prøve å gjenta det her, forslaga nr. 5 og 7, frå Senterpartiet, SV og Raudt, som handlar om m.a. personellkonsekvensar og om openheit om avtalepriser. Vi vil støtte forslag nr. 11, frå Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Pasientfokus om å endra på måten ein handterer usikkerheit på i samband med innføring av nye legemiddel, og forslag nr. 12, frå Senterpartiet, om at kunnskap om prioriteringar må sterkare inn i helseutdanningane. Vi meiner desse forslaga vil gje betre og meir rettferdig prioritering i framtida og betre pasientmakt.

Venstre støttar også tilrådinga på alle romertalspunkt, inkludert at Noreg må ta ei leiande rolle i å arbeide for større openheit i marknadene for medisinske produkt i internasjonale fora. Det er òg ein del av vårt ansvar, vår solidaritet og evne til å prioritere, også i eit globalt perspektiv. Med det tek eg opp Venstre sitt forslag.

Presidenten []: Representanten Alfred Jens Bjørlo har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) []: Det må gjøres prioriteringer i helsetjenesten, men slike prioriteringer bør ikke utelukkende være basert på hva som lønner seg mest. De må bygge på hva som er rettferdig, medmenneskelig og verdig. Det er vårt helsevesen – vårt felles helsevesen – vi debatterer. Det bør også gjelde dem som ikke roper høyest, som tilhører små pasientgrupper, som er født med sjeldne diagnoser, eller som har komplekse og sammensatte behov.

Kristelig Folkeparti er særlig bekymret for utviklingen i tilbudet til barn med sjeldne sykdommer. Når foreldre forteller om en uoversiktlig hverdag, om ansvar som pulveriseres mellom nivåer og manglende forutsigbarhet, må vi lytte. Det haster å sikre bedre koordinering og tydeligere ansvar for disse ungene og for disse familiene.

Kristelig Folkeparti mener at dette burde vært en melding som åpner for en bred og åpen og offentlig samtale. Isteden har regjeringen lagt opp til en hastig behandling uten tilstrekkelig forankring i fagmiljøene, brukerorganisasjonene eller befolkningen. Det svekker tilliten, og det bidrar til avstand mellom system og pasient.

Vi er ikke alene om å mene at denne meldingen burde hatt en bedre prosess. Blant flere organisasjoner har f.eks. Kreftforeningen tydelig uttrykt det samme, at prioriteringsmeldingen er for viktig og for krevende til å presses gjennom en hektisk innspurt på Stortinget, og inn mot en valgkamp. Når det gjelder liv og helse, må det være rom for åpenhet, forankring og tillit. Det skylder vi pasientene.

Dagens praksis, der en sentral beregning i det norske prioriteringssystemet bygger på et britisk tall fra 2015, er ikke holdbar. Når sånne vurderinger påvirker hvem som får tilgang til behandling, må grunnlaget være solid, relevant og oppdatert, og det er ikke godt nok i dag. Kristelig Folkeparti er også opptatt av at prioriteringer må ta høyde for geografiske forskjeller. Tilgang til helsehjelp må ikke bli et spørsmål om postnummer. Vi ber derfor regjeringen vurdere hvordan reisevei og bosted påvirker den reelle tilgangen til helsetjenestene, særlig i distriktene. Vi mener også at pasientmedvirkning i helsetjenesten må styrkes. Det holder ikke med prinsipper i dokumenter. Det må merkes i praksis. Brukerstemmen må ha innflytelse, både i prioriteringer, på systemnivå og i møtet mellom pasient og behandler.

Prioriteringer må ikke gjøres på en måte som forsterker forskjeller. Vi må sikre at helsevesenet vårt fortsatt er bygd på fellesskap, rettferdighet og omsorg, ikke på hvem som har mest, eller på hvem som passer best inn i regnestykkene.

Med dette vil jeg vise til Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) []: Prioritering er å sette noe foran noen andre. Helsetjenestene og helsevesenet gjør det hver dag. De bestemmer hvilke pasientgrupper som skal ha forrang framfor andre når det gjelder diagnostikk, behandling, rehabilitering og pleie. Egentlig handler det om selve livet til mennesker som vi kjenner og ikke kjenner, men som noen av oss skal vurdere livsverdien og nytten av på bakgrunn av de økonomiske kostnadene og ressursene samfunnet er villig til å bruke på den enkelte av oss.

De fleste av oss vet at prioritering er vanskelig. Prioritering handler om mange etiske spørsmål og dilemmaer i møte med de syke og deres pårørende, helsepersonell og det helseforetakssystemet som vi må forholde oss til. Men systemet vi har, må tåle å bli gått etter i sømmene.

I morgen, 5. juni, er det folkemøte i Hammerfest. Befolkningen i Hammerfest gjør det samme som vi gjorde i Alta i 2017. Da samlet folk fra Alta og Kautokeino seg. En tredjedel av Alta kommunes befolkning gikk i tog. Problemet ved Finnmarkssykehuset er et ledelsesproblem som er blitt så stort at folk går mann av huse for å protestere. En av årsakene er at måten vi behandler folk på, og det vi skriver av rapporter, ikke passer de menneskene det gjelder. Helsepersonell erfarer at de ikke får gjort jobben sin i tråd med etisk standard innen helsepleie. Ja, det er så ille at ledelsens prioriteringer går ut over pasienter. Det går ut over deres liv og livskvalitet. Når så skjer, lager vi da de riktige planene? Har vi de riktige målene?

I komiteen skriver vi i våre merknader at dagens prioriteringskriterier er resultat av et arbeid som har pågått i mange tiår, det være seg offentlige utvalg, ekspertgrupper og stortingsmeldinger, som helsepersonellkommisjonens utredning i 2023, framskrivning av perspektivmeldingen stortingsmelding 31 og sykehusutvalgets rapport i 2023. Alle disse peker på at vi mangler titusenvis av ansatte i helse- og omsorgssektoren fram mot 2060. Vi må spørre oss: Har regjeringens prioriteringsmelding gitt oss de nøklene vi trenger for å åpne opp mulighetsveiene til å beholde helsepersonell, og dernest rekruttere nytt personell til helse- og omsorgstjenesten slik at pasienter får en likeverdig behandling? Har vi fått de nøklene? Har dere gitt oss de nøklene? Til det må vi ha fokus på at helseledere i vår butikkdrevne helseforetaksmodell må bli gode personell-ledere. Det er de ikke i dag. Hadde de vært det, hadde de sett de ansatte. Vi må altså prioritere, også fram mot gode ledere. Det er ikke pasienter og ansatte som skaper problemene. Det er problemer som ledere og vi politikere ansvar for.

Da jeg for mange år siden studerte historie, fikk vi en oppgave om at vi skulle se på medisinalrapporten for Nord-Norge i år 1900. Der skrev legene om tilstanden i nord, om kvinner som var løsslupne, og som hadde flere unger. De var rødmussede på hendene og i ansiktet, og de var ikke særlig hygieniske. Det høres fælt ut, ikke sant? Det står ingenting i de rapportene om at kvinnene hadde mange barn, at gubben var på havet og fisket, og at de hadde både eldre foreldre hjemme og et stort fjøs å ta seg av. At hun hadde stått i elven og skylt opp klær hele dagen og var utslitt og trøtt da hun kom til legen, sto heller ikke der. Men legen fikk sympati sørpå, og han reiste sørover til gode stillinger. Det er nesten sånn som når direktørene kommer nordover. De kommer og forteller oss nordpå hvordan vi skal leve vårt liv. Det går ikke. De må huske på at de ikke kan forandre Finnmark og Nord-Norge etter sine målsettinger. De må faktisk lytte til Stanghelle, som sa:

«Søringer har alltid forstått lite av vår nordligste landsdel. Verre er det at vi heller ikke forstår hvor lite vi forstår.»

I morgen er det altså folkemøte i Hammerfest, og jeg ønsker dem virkelig lykke til. Jeg avslutter med en kort stemmeforklaring: Pasientfokus stemmer selvfølgelig for alle forslagene vi er en del av, og så stemmer vi for forslag 1. Vi stemmer også for det løse forslaget fra Venstre, altså forslag 20, og vi stemmer også for komiteens tilråding I til IV.

Jeg håper virkelig at vi lærer noe av det vi holder på med, og at alle de utredningene som er gjort her bare de siste fire årene jeg har vært på Stortinget, får betydning for dem det gjelder, og at det ikke blir bare noe man putter i en skuff, sånn som man gjorde med St.meld. nr. 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet. Men vi er faktisk nødt til å ta tak i det her. Vi må slutte å bare prate, og det gjelder også helseministeren og hans team.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Vi står i dag overfor en av de mest grunnleggende utfordringene i vår felles helsetjeneste: hvordan vi skal prioritere rettferdig, bærekraftig og med høy tillit i en tid med økende behov og begrensede ressurser. Regjeringens stortingsmelding Helse for alle gir et helhetlig og framtidsrettet svar på dette.

Meldingen bygger på tre solide pilarer: likeverdig og rask tilgang, tillit til prioriteringssystemene og bærekraft i helse- og omsorgstjenestene våre. Disse målene er ikke bare idealer, de er nødvendige forutsetninger for at vi skal kunne tilby helsetjenester av god kvalitet til hele befolkningen, uavhengig av bosted, inntekt eller diagnose.

Regjeringen viderefører de tre prioriteringskriteriene nytte, alvorlighet og ressursbruk. Dette har bred politisk og faglig forankring. Disse kriteriene skal anvendes likt på tvers av pasientgrupper og behandlingsmetoder. Det er rettferdighet i praksis.

Regjeringen viderefører også det utvidede helsetjenesteperspektivet. Det er et valg som sikrer at vi prioriterer tiltak ut fra det som er selve kjerneoppdraget til helsetjenesten: å gi mest mulig helse for fellesskapets ressurser. Vi anerkjenner at samfunnsperspektivet har verdi, men vi advarer mot at økonomisk produktivitet skal kunne styre hvem som får behandling. Et slikt skifte vil svekke prinsippet om likeverdig tilgang, og det vil kunne føre til at sårbare grupper i samfunnet vårt, som eldre, kronisk syke og uføre, blir nedprioritert. Vi mener at alle mennesker har lik verdi, og at helsetjenesten skal møte behov, ikke bare investere i arbeidskraft.

Vi tar også grep for å styrke systemet Nye metoder. Med økt fleksibilitet og ikke minst individuell tilgang for klinisk eksepsjonelle pasienter sørger vi for at pasienter med særskilte behov ikke faller utenfor. Videre fremmer vi forslag for å forenkle og effektivisere prosesser for vurdering i blåreseptordningen. Vi setter tidskrav for metodevurderinger, og vi vil etablere en ordning for kunnskapsgenerering der usikkerheten er stor. Dette er konkrete tiltak som vil gi raskere tilgang til ny og effektiv behandling.

Vi erkjenner at tillit ikke kan vedtas. Den må bygges. Derfor styrker vi åpenheten i beslutningsprosessene, vi gir klinikere og brukere større innflytelse, og vi etablerer et nasjonalt råd for prioritering og bærekraft. Dette rådet skal være en arena for dialog, refleksjon og faglig forankring – ikke et nytt byråkratisk nivå, men et reelt verktøy for bedre beslutninger.

Vi tar også ansvar for helsetjenestens bærekraft. Det innebærer å synliggjøre konsekvenser av alle nye tiltak for personellbruk og ressursbruk på tvers av sykehus og kommuner. Ja, vi må bruke ressursene klokt – ikke minst helsepersonellets tid og kompetanse. Derfor utvikler vi også beslutningsstøtteverktøy og styrker kunnskapsgrunnlaget i kommunene.

Noen har kritisert prosessen. La meg være tydelig: Regjeringen har levert på sitt løfte om en ny prioriteringsmelding. Meldingen er et resultat av grundig arbeid og bred involvering. Det er tre utvalg som har samlet kompetanse fra over 30 eksperter innen helsefag, økonomi, etikk og helseforvaltning. Vi har lyttet til fagmiljøer, vi har lyttet til pasientorganisasjoner, og vi har lyttet til kommunesektoren. Det er ikke et tegn på svakhet at vi viderefører det som faktisk fungerer – det er ansvarlighet.

Til slutt: Prioritering i helsetjenesten er ikke et valg, det er en nødvendighet, og det er et politisk ansvar. Spørsmålet er ikke om vi skal prioritere, men hvordan vi skal prioritere. Med denne meldingen legger vi grunnlaget for en rettferdig, åpen og bærekraftig helsetjeneste for alle.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg la merke til hvordan statsråden i sitt innlegg beskrev muligheten for å ta inn et samfunnsperspektiv i prioriteringene, gjorde det til et verdispørsmål og kalte det økonomisk produktivitet.

Jeg må si at jeg reagerer litt på det, også fordi ekspertutvalget – som regjeringen selv satte ned – hadde som sin hovedkonklusjon det forslaget som fremmes av Høyre og Fremskrittspartiet i salen i dag og i saken, at man som utgangspunkt bruker et utvidet helsetjenesteperspektiv, som i dag, men bør endre det til også å involvere en sekundæranalyse der det er relevant. Ekspertutvalget beskriver det veldig konkret. Det drøfter de etiske og de praktiske sidene ved det. De mener også det er et bredt sett med konsekvenser som er relevante å hensynta i prioriteringen for at det skal være rettferdig. Kan statsråden utdype noe mer hvorfor de ikke ønsker å følge ekspertutvalget?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et veldig viktig spørsmål. Jeg helt enig med representanten i at dette jo er veldig vanskelige spørsmål, og det er ikke helt svart-hvitt, alt eller ingenting, null eller hundre. Det er argumenter for og imot de ulike perspektivene, og så har regjeringen etter en helhetlig vurdering likevel kommet til at vi mener det er fornuftig å beholde det utvidede helsetjenesteperspektivet.

Som jeg sa i innlegget, handlet det om at vi mener det er verdimessig viktig for å unngå at tiltak som er rettet mot personer i arbeidsfør alder, kan gi høyere prioritet i helsetjenesten enn tiltak som f.eks. er rettet mot uføre, barn eller alderspensjonister. Det ville kanskje vært samfunnsøkonomisk mer lønnsomt, men vi mener at det ikke er i tråd med helsetjenestens samfunnsoppdrag, som er å ivareta dem med det største behovet.

Så har regjeringen på mange måter funnet en tredje vei, for vi sier jo at en i spesielle tilfeller vil kunne vektlegge ting annerledes, og vi sier også at personellkonsekvenser skal være en del av disse vurderingene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg takker for svaret, og så tenker jeg at det er veldig lett å bruke de eksemplene som statsråden bruker, og sammenligne en som står i arbeid, med en som f.eks. er ufør, og gjøre det til et prioriteringsspørsmål. Men jeg oppfatter ikke at det er det ekspertutvalget sier. Jeg oppfatter også at det faktisk kan være veldig urettferdig og en svak prioritering å ikke hensynta pårørende, ikke hensynta et bredere samfunnsperspektiv og ikke hensynta mer i disse veldig viktige prioriteringsdiskusjonene, som ofte handler om tilgang på legemidler, men som også i stort kan handle om andre viktige prioriteringer.

Jeg registrerer at statsråden ønsker å gjøre dette til et verdispørsmål og legger vekt på dem som er i arbeid, og dem som ikke er i arbeid. Jeg mener det er for enkelt, og jeg mener at vi burde ha gått denne veien.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg stor respekt for at representanten har et annet syn på dette, og det er som sagt argumenter for og imot. Så har vi falt ned på å beholde det perspektivet vi har, som også er i tråd med det som de andre nordiske landene har falt ned på.

Fordelen med det utvidede perspektivet er jo at det både ser hen til de direkte virkningene for helsetjenesten og tar høyde for mennesket som skal ha behandling. Det handler om helseeffekter, og det handler også om livskvalitet. Det handler om mestring både nå og framover i livet, noe som selvfølgelig er viktig, og det handler om hvilken effekt og nytte en kan ha av denne behandlingen.

Så mener vi at det kan være noen saker – f.eks. de sakene som kommer til Stortinget fordi det er snakk om store investeringer og store veivalg – der en bør kunne legge større vekt på de samfunnsmessige sidene av dette. Det var det jeg mente med at vi på mange måter har funnet en tredje vei, der vi tar det beste fra modellene, men i hovedsak beholder det perspektivet vi har i dag.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eit stort fleirtal på Stortinget gir no eit oppdrag til regjeringa om å jobba for openheit om legemiddelprisar, jf. vedtak III, om at Noreg skal ta ei leiande rolle i arbeidet for større openheit i marknaden for medisinske produkt.

Så er det forslag frå mindretalet, og eitt ber regjeringa sikra openheit om avtaleprisar etter kontraktinngåing, og eitt ber regjeringa innhenta kunnskap og koma med ein konkret plan for å fremja openheit. I sjølve meldinga skriv regjeringa sjølv at dei har som mål å sikra openheit om avtaleprisar på generiske og biotilsvarande legemiddel som konkurranseutsetjast etter at avtalane er inngått. Det er jo eit veldig bra mål, så eg er ute etter å høyra korleis statsråden vil arbeida for dette viktige området.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. Vi skal selvfølgelig jobbe for å følge opp egen melding. Jeg er veldig glad for at et bredt flertall i Stortinget slutter seg til hovedgrepene i den meldingen. Det er viktig at det er langsiktighet, forutsigbarhet og stabilitet rundt så viktige spørsmål som vårt helsepersonell står i hver eneste dag.

Så har det med åpenhet noen mulige negative konsekvenser som det er viktig at vi er klar over, og derfor er jeg veldig glad for at Stortinget, alle partiene, har vært så tydelig på å gi oss i oppdrag å jobbe internasjonalt for dette. Hvis ett land praktiserer økt åpenhet eller en annen form for åpenhet enn andre land, vil det kunne påvirke prisingen til legemiddelselskapene og hvilke markeder legemiddelselskapene satser på, det kan sette land opp mot hverandre, og det kan føre til at det blir forskjeller i denne prisingen som gjør at vi betaler mer for legemidler enn vi bør gjøre. Derfor bør dette koordineres internasjonalt, nordisk, og det vil regjeringen ta initiativ til.

Bård Hoksrud (FrP) []: Da skal jeg gå rett på: Mener statsråden det er etisk forsvarlig å videreføre en modell der vi i praksis verdsetter helse og liv lavere for hvert eneste år som går? For det er konsekvensen av den politikken som statsråden nå er ansvarlig for.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet.

Jeg anerkjenner absolutt representantens engasjement for alternativkostnaden, og jeg mener også at vi bør se på den. Regjeringen foreslo at vi først skulle la Stortinget få ta stilling til prioriteringskriteriene og hvilket system vi skulle legge til grunn, hvilket perspektiv. Det tar Stortinget nå stilling til. Stortinget har nå innstilt på å vedta at en skal jobbe raskt med dette i løpet av høsten og foreslå noen justeringer i systemet allerede da. Det er jeg helt enig med representanten i at er viktig.

Så må huske på at når vi justerer alternativkostnaden, kan det bidra til at noen som har hatt tilgang til f.eks. legemidler og behandling som ikke har hatt det før, får det, men det kan også bety at noen andre mister det. Vi har de ressursene vi har i helsetjenesten vår, så mer til noe kan altså blir mindre til noe annet. Derfor er det viktig at vi vet hva vi gjør og har grundige fakta når vi beslutter dette.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er i hvert fall sånn at i de avtalene som er inngått, er prisen framforhandlet, så det betyr jo ikke at noen mister det, men det betyr kanskje at noen flere kan få. O gås mener jeg at over et halvt år er altfor lang tid.

Men det jeg har lyst å utfordre statsråden på, er hvorfor man stemmer imot forslaget om at Stortinget ber regjeringen sikre reell og tidligere involvering av klinikere og brukere i beslutningsprosessen, og legge til rette for at klinikerne få uttale seg om saker de selv er eksperter på? Det trodde jeg faktisk at statsråden ville være enig i at kunne være veldig fornuftig.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Hvis representanten sikter til systemet Nye metoder, blir jo klinikere involvert i den forstand at det er behandlende lege som fremmer disse sakene. Når vi nå åpner for at pasienter som har fått nei på gruppenivå i eksepsjonelt medisinske tilfeller, kan få vurdert saken sin på ny, starter jo det med at behandlende lege fremmer saken, og det går via fagdirektør i sykehuset, helseforetaket, før det kommer til Beslutningsforum. I tillegg til det, og jeg er enig med representanten i at det er viktig at vi lytter til organisasjonene og fagfolkene, foreslår vi også å styrke rettighetene til pasient- og brukerorganisasjonene gjennom deltakelse i Beslutningsforum. Det at vi demokratisere disse prosessene mener jeg er riktig, for det bidrar til større legitimitet i beslutningene, og det bidrar til større tillit til beslutningene.

Seher Aydar (R) []: Spørsmålet mitt handler om vekting av konsekvenser med tanke på helsepersonell og hvordan det påvirker ulike helsetjenester. Da tenker jeg spesielt på psykisk helse. Det som er bekymringen, er at prioriteringene ikke først og fremst baserer seg på prioriteringskriteriene, og kan påvirke hva slags helsehjelp vi egentlig trenger. Kan helseministeren sikre at ikke det blir konsekvensen?

Det andre jeg lurer på, er en forlengelse av spørsmålet om helsepersonell, der vi ser at det kommersielle vokser, ikke bare basert på det som er behovet, men også det som folk kan betale for. Er det ikke hensiktsmessig å se på helsepersonell og konsekvenser i en helhet, inkludert de kommersielle aktørene?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. Med denne prioriteringsmeldingen går vi inn for at hensynet til konsekvensene for og effektene på personellsituasjonen skal vurderes som en del av prioriteringen. Det er viktig, for knapphet på helsepersonell kommer til å bli en av de store utfordringene framover. Vi kan komme til å mangle 180 000 helsepersonell fram til 2060, ifølge perspektivmeldingen. Dette er grundig belyst også av Helsepersonellkommisjonen, så det er viktig at vi bruker ressursene på best mulig måte. Da må vi ha klare og tydelige prioriteringskriterier, vi må ha godt beslutningsunderlag og god beslutningsstøtte. Vi må støtte førstelinjen, klinikerne, legene og helsepersonellet som står i disse prioriteringene hver eneste dag. Jeg mener at det som bl.a. Legeforeningen har tatt initiativ til når det gjelder Gjør kloke valg-kampanjen, er veldig viktig. Vi må gjøre det vi kan for å unngå overbehandling og helsetjenester som det ikke er nødvendig å ha, eller som ikke gir nytte. Det handler om å fremme helsekompetanse i hele befolkningen.

Seher Aydar (R) []: Jeg er enig i mye av det statsråden sier – det tror jeg det er ganske bred enighet om. Men spørsmålet handler egentlig om den delen av helsetjenestene som er drevet av kommersielle aktører, som Volvat eller Dr.Dropin, som er helprivate, og at man kan betale for sjekk av hele kroppen uavhengig av om man trenger det eller ikke. Man har i dag mulighet til å gjøre det, for det finnes ikke prioriteringskriterier som gjør at man må velge det som faktisk trengs mest, der det er sykdom, der det er nødvendig eller haster.

Vil statsråden sørge for at også de tjenestene ses under ett når man skal gjøre prioriteringer, eller får de kjøre på som man vil uten å gjøre kloke valg?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Helsepersonellet som jobber i alle virksomheter har autorisasjon, og det følger også en del krav med den autorisasjonen. Vi må ha tillit til at fagfolkene gjør de vurderingene som er riktig. Så har vi vært opptatt av å få mer kunnskap om også den private delen av helsetjenesten vår. For det er riktig som representanten sier, at den har vokst de siste årene, og derfor har vi endret regelverket slik at også de private aktørene må rapportere både til kommunale og nasjonale helseregistre. Da vil vi framover få en bedre oversikt over hvilke pasienter som bruker disse tjenestene, hvilke behandlinger gis, hvilke henvisninger skrives, hvilke medisiner forskrives, osv.? Hvis vi da ser at det er feilvurderinger eller overforbruk av helsetjenester, eller på annen måte er noe vi mener er uheldig praksis, må man eventuelt vurdere hvordan det følges opp. Men det at folk ønsker god helse og etterspør tjenester for god helse verken kan eller skal vi stoppe.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) []: Først ein kommentar til den relativt sterke kritikken frå Høgre og Framstegspartiet om måten dette har vorte behandla på. Eg synest det er greitt nok at det vert sagt, men ein skriv veldig masse om det i innstillinga og brukar masse taletid på det, i staden for å snakke om det som eigentleg er til behandling, og kva Stortinget faktisk vedtar. Det er òg slik at dersom Høgre og Framstegspartiet verkeleg meinte at det var så uansvarleg kort tid, kunne ein ha føreslått å utsetja denne behandlinga til over valet, altså til neste år. Det gjorde ikkje desse partia. Det gjer enkelte andre komitear dersom ein meiner ein har for dårleg tid. At ein òg brukar tid på å kommentera korleis ei stortingsmelding vert lagd fram, korleis pressekonferansen er gjennomført, har eg ikkje opplevd før det vart tatt opp i denne salen som eit argument i saka. Ei stortingsmelding vert lagd fram for Kongen i statsråd, det er der den ordentlege framlegginga for Stortinget er, og det er det som er viktig.

Så til om det er uetisk, som Framstegspartiet utfordra statsråden på, å gjera det slik at verdien av eit menneskeår vert mindre for kvart år. Der synest eg at Framstegspartiet kunne gått litt stillare i dørene, for partiet stemte sjølv imot dette i 2016, når partiet sat i regjering. Då var det tydelegvis ikkje uetisk, men no er det det. Eg er veldig glad for at fleirtalet på Stortinget har vorte einige om korleis vi kan sjå på alternativkostnad ut frå norske forhold, og om å ha ei hurtigutgreiing om pris- og produktivitetsvekst. Det stemmer ikkje at ikkje dette treng ei rask utgreiing, for det er måten vi får gjennomført dette på raskast mogleg. Så kan jo Framstegspartiet fremja forslag som ikkje får fleirtal, men det hjelper ikkje pasientane nokon ting.

Til det lause forslaget frå Venstre som vert fremja i salen i dag sidan partiet ikkje sit i komiteen, der ein ber regjeringa greia ut korleis førebyggjande og helsefremjande tiltak kan verta gitt ein tydelegare plass, og viser til barne- og ungdomshelse og kvinnehelse: For det første er det sett ned eit utval som skal sjå på nettopp prioritering av folkehelsetiltak. Dette forslaget strir litt mot det vi har vorte einige om skal leggjast til grunn for prioriteringar. Vi skal ikkje visa til kjønn, og vi skal ikkje visa til alder, fordi vi har vorte einige om tre prinsipp for prioritering, ut frå alvor, nytte og ressurs. Difor vil ikkje Senterpartiet støtta dette forslaget, sjølv om vi forstår intensjonen. Men meldinga i seg sjølv skal leggja til rette for at det skjer rettferdige prioriteringar, og som sagt kjem det òg noko når det gjeld folkehelseprioriteringar spesielt.

Truls Vasvik (A) []: Representanten Toppe sa mye av det jeg hadde tenkt å si.

Ikke minst denne fascinasjonen fra høyresiden knyttet til pressekonferanser er en interessant øvelse. Da er det nok mange viktige eller mindre viktige ting en skal basere seg på. Er kanskje oppmøtet på pressekonferansen viktig? Det er en veldig rar ting å bruke så mye energi på, synes jeg.

Til representanten Hoksrud: Alle er enige om at vi skal se på terskelverdien. Poenget er at vi må vite hva vi gjør. Hoksrud sier til statsråden i replikkordskiftet at prisene er fastsatt, så ingen mister, og kanskje noen flere får. For det første synes jeg ordet «kanskje» er ganske interessant når vi skal prate om prioritering. For det andre blir det ikke mer penger. Det er jo én kake til fordeling. Med mindre representanten Hoksrud har en magisk sekk med penger som han bare kan hoste opp når han skal gi noen flere medisiner, så har det jo en konsekvens. Det er ikke gitt at konsekvensen nødvendigvis er færre medisiner for noen, men en eller annen konsekvens har det, for det er ikke noen penger på lur her. Det kan kanskje representanten svare på, hva som er konsekvensene av det, for det er iallfall det som er viktig for oss.

Forslaget fra Venstre svarte også representanten Toppe ut. Det er et utvalg som er i gang, det skal faktisk være ferdig om kun kort tid, 1. september 2025, med et arbeid knyttet til folkehelsemeldingen. Det heter faktisk utvalg om prioritering av folkehelsetiltak, så det er liksom «midt i puddingen». I tillegg gir dette forslaget, som jeg kan skjønne intensjonen bak, i seg selv noen føringer for prioritering, som jo heller ikke er meningen.

Det var vel foreløpig det.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det var nesten litt morsomt å høre på representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De hørtes nesten litt krenket ut fordi vi påpekte at det åpenbart er slik at hver gang man har en god sak, er det sjelden man ikke har pressekonferanse. Jeg skjønner at de mener dette er en god sak, til tross for at jeg tror både statsråden og representanten Vasvik har hørt hva mange organisasjoner har ment om denne prioriteringsmeldingen.

Representanten Toppe likte ikke at jeg var opptatt av om det er etisk forsvarlig å videreføre en modell der man i praksis verdsetter helse og liv lavere for hvert år, fordi vi mente noe om dette i 2016. Det er altså den samme Kjersti Toppe som den gangen var veldig tydelig og kunne vedta det med en gang, som nå må vente – vi må vente og utrede. Nei, vi vet hva prisveksten har vært. Dette klarer man å fikse på veldig kort tid hvis man vil. Man trenger ikke over et halvt år på det.

Statsråden sa at vi må styrke førstelinjetjenestene. Ja, det er vel derfor regjeringen i utgangspunktet fjernet refusjonsordningen for kiropraktorer og nå i revidert egentlig har lagt inn peanøtter og ikke noe som betyr noe skikkelig. Mange kiropraktorer får høyere kostnader og må betale mer fordi de altså må betale for f.eks. å være en del av Norsk helsenett.

Jeg synes dette er spesielt å høre. Jeg registrerer at det var viktigere å være på pressekonferansen om rusreformen, som ble lagt fram av en annen statsråd, enn å mene noe om denne meldingen, som veldig mange har ventet på, ikke bare ett år, ikke bare to år, men tre år. Det var lovet at den skulle komme tidlig i perioden, men så har den blitt utsatt og utsatt og utsatt. Det er vel en konsekvens av at man ikke ønsket at det skulle bli så mye oppmerksomhet rundt denne saken, og det skjønner jeg jo at regjeringen ikke gjorde. Fremskrittspartiet mener imidlertid at det er viktig å lytte til folk, og at vi må bli flinkere til det.

Beslutninger om nye behandlinger må tas i samarbeid med pasientene og fagfolkene. De vet hva som virker, og hva som ikke gjør det. Brukere og klinikere må ikke bare få si sin mening på slutten av prosessen. De må være med tidlig. I Beslutningsforum må de ha stemmerett, mener Fremskrittspartiet. Dessverre får vi ikke flertall for det. De skal få lov å være med, men de skal ikke kunne stemme, slik de regionale helseforetaksdirektørene kan, som selvfølgelig er mest opptatt av økonomi.

For oss handler det om én ting, nemlig at pasientene skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Fremskrittspartiet har vært villig til å prioritere, både å styrke sykehusene og styrke kjøp av medisiner.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Takk for debatt om en viktig sak. Jeg savner litt mer ydmykhet fra regjeringspartiet knyttet til den kritikken som ikke bare kommer fra oss her i Stortinget, men fra veldig mange andre. Prosessen hadde vært veldig annerledes hvis denne stortingsmeldingen hadde vært lagt fram f.eks. i fjor høst.

Man kan flåse over dette – jeg har ikke fra denne talerstolen etterlyst en pressekonferanse, men vi er med i merknader i innstillingen knyttet til det. Det viktigste og mest alvorlige er at veldig mange av dem som hadde ønsket å ytre seg om dette til Stortinget i høring, ikke har rukket det. Hvis man ikke er opptatt av den type medvirkning når man sitter i regjering eller sitter her i Stortinget, synes jeg det er alvorlig. Det er flere av de viktige stemmene vi burde hørt i disse spørsmålene, som kanskje ikke engang har nådd fram.

Da er det også litt krevende når vi får kort tid til å behandle det i Stortinget. Jeg tror at denne meldingen hadde stått seg bedre, hatt et bredere fundament og gitt bedre råd til alle de millioner av prioriteringer som foregår i norsk helsetjeneste, hvis vi hadde hatt noe bedre tid på det i Stortinget. Kanskje hadde vi også funnet fram til flere felles forslag og endringer i komiteen hvis vi hadde hatt bedre tid. Det mener jeg regjeringen godt kunne vise litt mer ydmykhet overfor, istedenfor bare å slå seg på brystet og være veldig fornøyd med egen prosess, fordi man har klart å levere noe i løpet av fire år.

Dette «noe» er noe av det viktigste vi har i norsk helsetjeneste: en prioriteringsmelding som gir råd og viser vei for alle dem som hver eneste dag står der – ikke her hvor vi står, men der ute – med pasientens liv i sine hender, med å fortelle en pasient at man dessverre ikke kan få denne nye medisinen som er tilgjengelig i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Belgia, fordi prioriteringskriteriene er sånn. Da skal også den legen vite at han har Stortinget i ryggen på de beslutningene han tar, og prioriteringene han gjør.

Til slutt, til representanten fra Senterpartiet: Selvfølgelig kunne vi fremmet forslag om å utsette denne til neste periode, men Høyre driver ikke og fremmer forslag det ikke er noen sannsynlighet for at vi kommer til å få flertall for i salen. Vi tar ansvar. Hvis det skulle gå mot fortsatt Arbeiderpartiet i regjering, er vi bekymret for hvor lang tid det da hadde tatt før prioriteringsmeldingen kom. Nå blir det selvfølgelig et regjeringsskifte, men vi har behandlet den nå, på en ryddig og ansvarlig måte.

Truls Vasvik (A) []: Representanten Hoksrud lurte på om vi ble krenket, og om vi hadde en god sak eller ikke. Jeg satt og tenkte på det, men jeg er litt usikker på om denne saken kan defineres som god eller dårlig. Jeg synes det er for mange etiske dilemmaer i det til at jeg kan si at den er god eller dårlig. Vi kan si at utredningen er god, vi kan si at jobben har vært god, men selve saken synes jeg er litt krevende å si er god eller dårlig, nettopp fordi det har en konsekvens.

Da er jeg tilbake til spørsmålet mitt, som jeg fortsatt ikke har fått svar på fra representanten Hoksrud. Det er visst så enkelt bare å justere prisvekst, men han svarer ikke på hva som er konsekvensene. Jeg vil da lese det som står i tredje avsnitt i innledningen:

«Offentlige helsetjenester drives innenfor en gitt ressursramme. Å forholde seg til en gitt ressursramme får praktiske konsekvenser for prioritering. Hvis man velger å innføre nye typer diagnostikk eller behandling som er mer ressurskrevende, må det dekkes innenfor denne rammen. Å si ja til noe betyr at det blir tilsvarende mindre til noe annet. De samlede helsekonsekvensene i befolkningen må derfor tas i betraktning når man vurderer å utvide eller innføre nye tiltak i helse- og omsorgstjenesten.»

Hvis det er så enkelt, regner jeg med det er veldig enkelt for representanten Hoksrud å si hva konsekvensene er. Hvem eller hva går det utover? Det er nøkkelen. Det har i hvert fall vi i Arbeiderpartiet – og heldigvis et stort flertall i salen – et stort behov for å vite før vi sier noe som faktisk kan bety liv eller død for noen av de folkene som stemmer på oss.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Når vi diskuterer så viktige ting som dette, er det selvfølgelig utrolig viktig at vi er grundige og etterrettelige, og at vi ikke tar lett på noen av problemstillingene, for det er vanskelige og krevende avveininger, og det får store konsekvenser for menneskers liv. Det er viktig at dette har tillit også blant helsepersonellet, som står i tøffe prioriteringer hver eneste dag.

Ettersom det insinueres at dette har vært en hastig prosess, eller at den ikke har vært grundig nok, eller at den ikke er fundert på brede vurderinger, har jeg bare et behov for å presisere at vi altså har hatt tre ekspertutvalg som har jobbet med denne tematikken. Det har involvert om lag 40 eksperter. Det ble sendt inn over 240 innspill til disse utvalgene. Det er gjennomført en rekke innspillsmøter og innspillsrunder. Regjeringen la fram stortingsmeldingen helt i tråd med Stortingets praksis for saksbehandlingstid. Jeg har ikke på noe tidspunkt bedt komiteen om en raskere behandling enn det som er helt ordinært. Det ble gjennomført en høring i komiteen der 28 instanser deltok. Det ble der i tillegg sendt inn over 30 skriftlige innspill. Så dette mener jeg er faglig forsvarlig.

Jeg tror også helsepersonell i norske sykehus og i norsk kommunehelsetjeneste som hører denne debatten, og får den med seg, vil synes det er rart at vi reduserer så viktige spørsmål som dette til om regjeringen har hatt en pressekonferanse eller ikke da meldingen ble lagt fram. Det tror jeg rett og slett ikke at helsepersonellet kjenner seg igjen i. Jeg tror til og med at noen av dem kan komme til å lure på hva i all verdens land vi driver med i denne salen.

Regjeringen la fram denne stortingsmeldingen med stolthet over arbeidet – et grundig arbeid, et skikkelig arbeid. Vi er glad for at store deler av Stortinget slutter seg til disse hovedlinjene. Jeg registrerer at det er fremmet noen få forslag til endringer. Noen av disse endringene blir altså tatt inn, men det har vært rikelig med anledning til både å debattere denne meldingen, foreslå andre innganger og andre tiltak, og ikke minst sørge for at vi får vedtatt noe som vil være til god hjelp for helsepersonell, ledere og beslutningstakere i hele Helse-Norge, og det er jeg veldig glad for at vi nå får til.

Presidenten []: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er andre som har vært veldig opptatt av å fortsette debatten om pressekonferanse eller ikke, men jeg skjønner at krenkingen fortsetter.

I første innlegg sa representanten Vasvik at han var godt fornøyd med saken og meldingen, og nå sier han at han er litt usikker på om saken er god eller dårlig. Det er i hvert fall tydelig at det har skjedd noe gjennom debatten.

Og når man blir utfordret på eksempler: Dette handler om hele helsetjenesten vår. Helfo har nå anbud ute hvor aktører mener de kunne spart samfunnet for 400 mill. kr – men man får altså ikke lov til å legge inn anbud når man ikke har hatt kontrakt. Hvis man kunne det, er det i hvert fall ikke tvil om at det der ligger noen muligheter til å kunne omdisponere mer penger.

Forskjellen på regjeringen og Fremskrittspartiet er at vi er villige til å bruke mer penger på medisiner til pasienter for at flere skal få den behandlingen. Det er en vesentlig forskjell. Det betyr også at folk ser at det er forskjell på hva man vil i politikken. At flere mennesker skal få medisiner raskere, er det Fremskrittspartiets jobber for.

Presidenten []: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eit lite tilsvar til representanten Bård Hoksrud om at Senterpartiet for 10 år sidan føreslo noko, og no går for ei utgreiing. Det stemmer ikkje. I 2016 var forslaget vårt òg å be regjeringa gjera ei grundigare vurdering av alternativ kostnad og bidra til at eit slikt arbeid vart sett i gang. Det vart det dessverre ikkje i 2016, då Framstegspartiet sat i regjering, men no får vi heldigvis det forslaget gjennom, sjølv om Framstegspartiet òg no stemmer imot.

Truls Vasvik (A) []: Jeg forbeholder meg retten til å være fornøyd med både resultatet og hvordan vi har behandlet saken nå i Stortinget, og allikevel være usikker på om vi skal omtale den som en god eller dårlig sak, nettopp på grunn av det det handler om – men det er nå så. Det er imidlertid interessant at representanten Hoksrud har funnet ut at noen har sagt at hvis noen får medisiner, kan man spare 400 mill. kr. Er det samme dagen? Poenget er at vi må vite hva vi gjør. Det er hele nøkkelen, og jeg er glad for at et flertall gjør det.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel