Mari Holm Lønseth (H) [13:26:04]: Rett før påske fikk jeg en e-post med et brev som var blitt sendt til skolelederne i Asker, Bærum og Oslo vest. Der kommer Oslo politidistrikt med informasjon om at nærpolitiet i en periode framover vil ha begrenset kapasitet til å drive oppsøkende virksomhet og være til stede på skoler og fritidsklubber. Det skyldes at politiet i en periode er nødt til å bidra mer inn i oppdragsløsning knyttet til oppdrag i hovedstaden, sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen verden står i for tiden.

Det er ganske oppsiktsvekkende at det behov for å sende et sånt brev, og at regjeringen ikke har satt politiet i stand til både å drive forebygging og håndtere hverdagskriminalitet samtidig som man står i en sikkerhetspolitisk krevende situasjon, som også har fått utvikle seg over år. Jeg er bekymret for at dette kan gå ut over folks tillit til politiet, samtidig som jeg er bekymret for at politiet faktisk har kapasitet til å håndtere de utfordringene som det nye kriminalitetsbildet faktisk byr på.

La oss ta noen utgangspunkter: Politiet driver ikke bare og håndterer – hva skal jeg si – god gammeldags kriminalitet, de skal håndtere alle hendelser som skjer under terskelen for krig, og vi vet at omfanget av sammensatte trusler øker.

Politiet advarer selv om denne situasjonen. I politidirektørens anbefalinger for 2025 slår han fast at situasjonen er langt mer alvorlig enn for bare noen få år siden. Og som konsekvens av den tilspissede sikkerhetssituasjonen må politiet prioritere stadig mer av sine ressurser til beredskap mot alvorlige samfunnstrusler.

PST peker i sin trusselvurdering på at statlige trusselaktører kan bruke kriminelle nettverk som såkalte proxyaktører. Både russiske og iranske interesser kan gjøre det, og det kan knytte seg til f.eks. oppkjøp av eiendom, oppkjøp av logistikkinfrastruktur, forsøk på destabilisering og uro. Dette er mer komplekst enn tidligere, og det krever store ressurser fra politiets side. Dette er også tydelig om vi ser på flere av de lokale trusselvurderingene fra politidistriktene. For eksempel peker alle de tre nordligste politidistriktene våre på dette, og Oslo politidistrikt har varslet om en økning på hele 320 pst. fra 2019 til 2024, i oppdrag som er knyttet til ambassadevakthold, demonstrasjoner og andre hovedstadsoppdrag.

På toppen av dette blir kriminaliteten vi også ellers ser, mer kompleks, mer digital, men også mer brutal. Oslo-politiet viste i NRK denne uken et veldig godt resultat av godt politiarbeid mot ett av 120 kriminelle nettverk i hovedstaden. Politiets innsats i den saken har betydning for vår trygghet, men problemet er bare at veksten til politiet ikke holder tritt med veksten i kriminalitet, i kriminalitetsbildet og i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det slutter flere politifolk enn det utdannes. 25 pst. av politijuristene vurderer å slutte i jobben på grunn av høyt arbeidspress. Antallet politifolk i politidistriktene har falt med flere hundre siden 2021, og antallet politifolk med operativ godkjenning har også gått dramatisk ned på noen få år.

Jeg mener at politiet har havnet i regjeringens blindsone, og noen vil også si at vi til og med driver og forbereder oss på feil krig. For mye av det som truer samfunnet vårt den dag i dag, kan rett og slett ikke Forsvaret ta tak i. Det er politiets ansvar å håndtere. Da er det også vi som politikere som har ansvaret for at vi styrker politiet tilsvarende når vi styrker Forsvaret.

Styrkingen av politiet er nødt til å bli sett i sammenheng med den sikkerhetspolitiske situasjonen, og det er vel så nødvendig å styrke politiet, som er bunnplanken i den sivile beredskapen, som å styrke Forsvaret. Disse to styrkingene kan ikke ses isolert. De burde ses samlet. Gapet mellom de oppgavene politiet har, og kapasiteten de har til å løse oppdragene, har begynt å bli for stort. De kriminelle er de eneste vinnerne hvis strikken strekkes for langt.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun har lyst å komme til Stortinget med en kraftig opprusting av politiet, og se den planen om opprusting av politiet i sammenheng med langtidsplanen for Forsvaret.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:31:07]: La meg innlede med å si at jeg er glad for muligheten til å belyse det som er et svært viktig tema for regjeringen.

Norge er i dag i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Betydningen av politiet og PSTs samfunnsansvar i hele krisespekteret framgår av totalberedskapsmeldingen, Nasjonal sikkerhetsstrategi og regjeringens plan for Norge. Betydningen av statens sivile maktapparat som en bunnplanke i den sivile beredskapen tas på største alvor i regjeringen.

Regjeringen har satset på økonomisk styrking, forbedret styring, regelverksutvikling, kompetanseutvikling og teknologi i virksomhetene. Siden 2021 er politiets driftsbudsjett økt med 6,5 mrd. kr, og i årets budsjett øker vi grunnfinansieringen med 196 mill. kr. Totalt er politiets handlingsrom økt med 474 mill. kr. Dette gir politiet økt kapasitet til å løse samfunnsoppdraget. Regjeringen har også varig styrket politiets innsats mot organisert kriminalitet og kriminelle nettverk, med 600 mill. kr i året fra 2025, en satsing som vi nærmest daglig ser resultater av.

For PST har vi økt driftsbudsjettet med 668 mill. kr siden vi tiltrådte. I tillegg til budsjettøkninger har regjeringen sørget for bedre styring og tettere samarbeid mellom EOS-tjenestene.

Politiet trenger kompetanse som møter dagens og framtidens kriminalitet. Dette forutsetter at politiet får tilstrekkelig handlingsrom til å utvikle virksomheten. Da er det utfordrende med politisk detaljstyring på hvilken kompetansesammensetning politiet skal ha, som krav til politibemanning.

Arbeiderparti-regjeringen styrer derfor politiet på hvilke resultater politiet skal oppnå for innbyggerne og samfunnet. Jeg har tillit til politiet. Det er de som er nærmest til å vite hvilke virkemidler som mest effektivt løser samfunnsoppdraget.

Regjeringen prioriterer regelverksarbeid. Eksempler på lovforslag som er vedtatt av Stortinget, er lovfesting av PSTs oppdrag som innenlands etterretningstjeneste, hjemmel for at PST kan behandle åpent tilgjengelig informasjon, og kriminalisering av bidrag i skadelig påvirkningsvirksomhet fra fremmed etterretning. Regjeringen jobber også med lovendringer for å ramme kriminelle nettverk.

Regjeringen har påbegynt arbeidet med å utvikle langsiktige planer for politiet og PST. Politirolleutvalgets rapport vil være et viktig grunnlag i arbeidet med den langsiktige planleggingen for politiet. Planarbeidet ses i sammenheng med langtidsplanen for sivil beredskap.

Planarbeidet som nå er igangsatt på sivil side, legger til rette for at politikkutformingen på sivil og militær side i større grad ses i sammenheng.

En annen satsing som ses i sammenheng med det langsiktige planarbeidet, er arbeidet med en samlet og helhetlig styrking av digitaliseringsarbeidet i politiet. Over tid har politiet blitt hengende etter den digitale utviklingen. Dette går ut over kriminalitetsbekjempelsen, beredskapen og sikkerheten i samfunnet.

Et av hovedmålene i totalberedskapsmeldingen er å gjøre samfunnet bedre forberedt på krise og krig. I fjor fikk derfor Politidirektoratet og PST hvert sitt oppdrag om å vurdere hvilke roller virksomhetene bør innta øverst i krisespekteret. Rapportene følges opp i det langsiktige planarbeidet for virksomhetene.

Regjeringens plan for Norge er tydelig på å styrke sikkerhet og beredskap. Grepene som jeg nå raskt og summarisk har redegjort for, viser bredden i hvordan vi følger opp dette når det gjelder politiet og PST. Virksomhetene er helt sentrale aktører i totalforsvaret, og det vil også komme til uttrykk gjennom øvelser og annen aktivitet i totalforsvarsåret 2026, som vi allerede har sett bl.a. under Cold Response.

Mari Holm Lønseth (H) [13:36:04]: Det jeg egentlig spurte om, var om statsråden kom til å komme til Stortinget med en kraftig opprusting av politiet og se den planen i sammenheng med langtidsplanen. Siden svaret i stor grad var en gjennomgang av de bevilgningene som har vært, får jeg nesten legge til grunn at svaret på det er nei – utenom at man skal komme med en langtidsplan for sivil beredskap, som også Stortinget ga sin tilslutning til for over et år siden – som egentlig litt er en utvanning av den langtidsplanen for politiet som Stortinget tidligere har bedt om.

Jeg må si at jeg har også tillit til at politiet løser oppdraget så godt de kan, og det er bra at regjeringen vil måle politiet på resultatene. Men spørsmålet er hvilken ramme man legger til grunn for at politiet skal klare å løse de oppdragene de har, i den økende oppdragsmengden de har. Det er det vi må stille oss spørsmål om. Den reelle veksten til politiet de siste årene har vært på 6 pst. Samtidig har volden blitt mer brutal. Kriminaliteten har økt. Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større, og samtidig står vi i en sikkerhetspolitisk situasjon som legger stadig større beslag på politiets oppgaver.

Jeg er helt enig i at man trenger flere yrkesgrupper i politiet, ulik kompetanse og satsing på digitalisering, men det er også viktig at grunnberedskapen vår styrkes, i tilfelle noe skjer. Derfor er det bekymringsfullt at statsråden har svart meg på et skriftlig spørsmål at vi nå har det laveste antallet politifolk med såkalt IP4-godkjenning siden man begynte å regne på den måten man gjorde nå. Det siste tallet jeg fikk, var fra 2017. Vi skal altså ti år tilbake i tid før vi hadde like få politifolk med den type godkjenning som vi har i dag.

Det er viktig at man jobber mer med den sammensatte og komplekse kriminaliteten, men en satsing på digitalisering av politiet løser ikke utfordringene med hensyn til at de som går på skolen, enten det er i Asker, Bærum eller Oslo vest, som jeg nevnte innledningsvis, skal ha politifolk som kommer og driver forebyggende arbeid. Det stopper ikke behovet politiet har for å stå utenfor her og følge med på demonstrasjoner, protester og forsvare ytringsfriheten vår. Dette er oppgaver som man ikke nødvendigvis kan gi til andre i politiet. Man trenger faktisk at det er politifolk, politiutdannede, som står der.

Jeg er bekymret for at man har glemt at det nettopp er politiets ansvar å håndtere alle disse angrepene som ligger rett under terskelen for krig, enten det er kraftinstallasjoner eller forsøk på spionasje på militære anlegg eller på annen kritisk infrastruktur. Vi trenger å få på plass en skikkelig kraftsatsing og få opp en parallell opprusting av politiet, sammen med Forsvaret.

Statsråd Astri Aas-Hansen [13:39:15]: Jeg kan forsikre om at vi har ikke glemt at det er politiet som er samfunnets sivile maktapparat. Det er politiet og PST som utgjør det sivile maktapparatet, som er grunnpilaren i det norske totalforsvaret, og i en tid med store omveltninger blir samfunnssikkerheten og statssikkerheten tettere sammenvevd enn tidligere. Utviklingen stiller økt krav til styring og utvikling av politiet og PST, som jeg tar på største alvor.

Jeg deler beskrivelser som vi får, hvordan både den brede løpende kriminaliteten og de mest alvorlige sikkerhetspolitiske truslene treffer politiet, nå ofte samtidig og med overlapp. Dette er krevende for politiet og PST. De står definitivt i en utfordrende situasjon. Det er grunnen til at jeg brukte mitt hovedinnlegg på både å fortelle hva regjeringen har satset på, og på å forsikre om at vi vil fortsette satsingen på politiet og PST. Da er det langsiktige planarbeidet et grunnlag i dette i hovedsatsingen for regjeringen. I planarbeidet inngår også tiltak for å få kontroll på utgiftsveksten. For at styring og utvikling av politiet og PST skal bli mer langsiktig, helhetlig og med tydeligere strategisk prioritering, er det behov for å videreutvikle både etat og budsjett- og virksomhetsstyring, og dette følger regjeringen opp.

Når det gjelder oppfølgingen av rapportene om politiets og PSTs rolle øverst i krisespekteret, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, vurderer vi både revidering av planverk, av regelverk, av beredskapsplanverket, rolle- og ansvarsavklaringer og videreutvikling av samarbeid. Som statens sivile maktmonopol er det avgjørende at politiet og PST har de nødvendige både inngreps- og påleggshjemlene for å kunne utøve rollen på en effektiv måte. Nå har vi nettopp hatt på høring forslag om endringer i politiloven om utvidelse av PSTs hjemmel for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. Høringen ble avsluttet 13. mars. Vi følger den opp i departementet. Det er et eksempel på hvordan vi tar den tiden vi nå lever i, og kommer med forslag til Stortinget om lovhjemler som gjør politiet, eller i dette tilfellet PST, bedre i stand til å håndtere situasjonen. Men det er krevende, det erkjenner jeg, og det er også det som vi leverer på, og skal fortsette å levere på.

June Trengereid Gruer (A) [13:42:41]: Først og fremst vil jeg starte med å berømme alle partiene for at vi sammen står bak den historiske enigheten om langtidsplanen for Forsvaret. I en tid med krig i Europa, en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon og et mer uforutsigbart Russland må vi investere mer i vår felles trygghet og sikkerhet.

Det betyr også at vi er helt nødt til å satse på politiet og PST, for før vi når opp til terskelen til krig, er vi i den såkalte blå sonen, hvor det er politiet som er selve ryggraden for vår sivile beredskap, og som har ansvaret for å håndtere hybride trusler og andre sikkerhetstruende hendelser. Det er dermed politiet som har ansvaret for å håndtere andre staters bruk av sammensatte virkemidler mot oss og beskytte innbyggerne våre. Samtidig er det også politiet som har ansvaret for å imøtegå stadig flere aktører som ønsker å skade og destabilisere samfunnet vårt. Disse oppgavene kommer i tillegg til oppgavene som politiet alltid har hatt, med å bekjempe og etterforske drap, vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Resultatet er altså et politi som har flere oppgaver enn før, og hvor kapasiteten over tid er strukket.

For Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig å styrke politiet. Det må vi gjøre framover også. Det er derfor vi har økt bevilgningene til politiet. Siden 2021 er politiets driftsbudsjetter økt med over 30 pst., ca. 6,5 mrd. kr. Det er nettopp for å styrke politiet og for å gi politiet økt kapasitet til å løse samfunnsoppdraget sitt.

Vi har også gitt politiet større mulighet til selv å prioritere hva det er de vil bruke penger på. Her går det et skille mellom oss i Arbeiderpartiet og andre partier. Høyre og FrP synes å være helt overbevist om at bemanning og antall politifolk i distriktene er nøkkelen til alt i politiet. Jeg er helt enig, bemanning er viktig, men områdegjennomgangen av politiet har jo nettopp vært tydelig på at kun å se på detaljstyring har vært skadelig for politiets slagkraft.

La meg ta et eksempel: Hvis målet bare er å oppfylle et politisk måltall, kan man havne i en situasjon hvor politiet egentlig trenger en IT-ingeniør, en økonom eller en fagarbeider, men likevel er helt nødt til å ansette en politiutdannet for å oppfylle kravet. Det som derimot gir resultater, er å stille et tydelig krav om hvilke oppgaver som må løses, og deretter ha tillit til at politiet selv – som kjenner sine egne behov best – klarer å løse de oppgavene. Den tilliten mener jeg politiet fortjener.

Det gir resultater. Aldri før har det vært så mange ansatte i politiet som i dag. Aldri før har det vært færre drap og flere på omvendt voldsalarm. Senest på søndag – som akkurat ble nevnt i debatten – så vi politiet drive knallbra etterforskning, og de har nå siktet 47 stykker for drapsplanlegging, ulovlig befatning med skytevåpen og narkotikalovbrudd.

Det betyr altså noe å gi politiet større tillit. Jeg er glad for at det er vi i Arbeiderpartiet som styrer skuta.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:46:37]: Det er helt tydelig, synes jeg, at kriseforståelsen hos Arbeiderpartiet med tanke på den sikkerhetspolitiske situasjonen og den situasjonen politiet står i, ikke har nådd inn. Innleggene vi her har hørt, handler om å forsvare tidligere bevilgninger over statsbudsjettet. Det handler om å forsvare de prioriteringene som er gjort, uten at man egentlig har noen støtte noe sted i politiet.

Jeg og resten av komiteen, og kanskje spesielt FrPs fraksjon, har brukt mye tid på å besøke politiet rundt omkring. Det som unisont er tilbakemeldingen, uansett på hvilket nivå i politiet man snakker med noen, er at de trenger flere politifolk. De snakker ikke ned at de trenger sivilt ansatte, men de mener at de også trenger flere politifolk. Denne diskusjonen er veldig illustrerende for hva som er problemet, for regjeringen og Arbeiderpartiet er såpass redd for detaljstyring at de har mistet all styring. De har ingen mål for hva politiet skal være. Da vi styrte, hadde vi et mål om at vi skulle øke politibemanningen til to per tusen innbygger, og vi nådde det målet. Det gikk ikke på bekostning av noe annet.

Det er helt riktig det som har kommet fram, at politiet som etat har blitt styrket med ca. 1 mrd. kr i året – over noen år. Det er vel og bra, men det som har skjedd, er at alle nyansettelser i politiet har vært sivilt ansatte, og antallet politifolk med politiutdanning har gått ned. Når politiet er så tydelig på at de trenger flere, ja, da bør vi lytte noe mer til politiet – i hvert fall finne en mellomting i stedet for å sitte helt på sidelinjen med hendene i været og si at man ikke skal styre. Det har ikke fungert.

Når det sies fra Arbeiderpartiet at politiet må ha tillit til at myndighetene gir de satsingene som trengs, hadde vel Politiforum en spørreundersøkelse her om dagen som viste at nesten 90 pst. av politifolk ikke har tillit til at denne regjeringen har det som trengs for å ruste opp politiet fram mot en eventuell krig. Det er alvorlig. Ikke engang politifolk vet hva de skal gjøre dersom det blir en krig. Det er ingen i denne sal som ønsker detaljstyring med tanke på hvor hver enkelt skal ansettes – man ønsker bare styring slik at vi når et mål, og at vi klarer å ruste opp politiet til det politiet skulle vært.

Vi har et høyt frafall i politiet, noe regjeringen virker handlingslammet med tanke på å ta imot. Rekrutteringen er svært begrenset, og Politiets Fellesforbund har regnet seg fram til at hvis dagens situasjon med de styrkingene på rekruttering som ligger inne, blir stående, og at det frafallet som nå er gjeldende, blir stående for inneværende år, vil antall politifolk gå ned med over 500 i inneværende år.

Det er vel og bra å snakke om styrkinger som er gjort tidligere, men den styrkingen av politiet over budsjettene som regjeringen har stått for, og som de skal ha kred for, har også stoppet opp. I budsjettet for inneværende år fikk politietaten en styrking på 196 mill. kr. Det er litt mindre enn lønns- og prisvekst. Så allerede før man klarte å styrke politiet med én eneste ekstra politimann eller -kvinne, har man stanset de økte bevilgningene. Da sitter man igjen med et resultat der politiet har fått mange flere IT-folk, og det er vel og bra. Kapasiteten for å ta den økte sikkerhetsutfordringen vi har, er helt fraværende. Man kan spørre en hvilken som helst politimann eller -kvinne på et hvilket som helst nivå i politiet, og man vil få en bekreftelse på de påstandene. Da synes jeg det er på tide at man begynner å styre, at man begynner å ha mål, og at man begynner å ha visjoner, at kriseforståelsen begynner å gå inn.

Når politiet må ta folk fra etterforskning og sette dem på vakt foran en ambassade på grunn av mangelen på personell, nytter det ikke lenger å gjemme seg bak at man ikke skal detaljstyre, og at politiet skal styre seg selv, og man samtidig for inneværende år struper alle økte bevilgninger. Det kommer til å gå galt av sted, og jeg er veldig bekymret for den utviklingen vi nå står overfor.

Farukh Qureshi (A) [13:51:52]: Den virkeligheten som blir nevnt her, kjenner jeg. Jeg jobbet som politi inntil jeg begynte på Stortinget. Det er ingen tvil om at politiet i Norge står i et stort spenn: hverdagskriminalitet, barne- og ungdomskriminalitet, kriminelle nettverk og en sikkerhetspolitisk situasjon i endring. Dette er en virkelighet politiet møter hver eneste dag.

Det er også i dette bildet vi må se det vi de siste dagene har kunnet lese: at innsatsen mot kriminelle nettverk gir resultater, politiets arbeid treffer, kriminelle miljøer rammes. Det er resultatet av tydelige politiske prioriteringer. Vi har prioritert kampen mot kriminelle nettverk gjennom Gjengpakke 1 og 2, som gir politiet bedre verktøy og større kraft i møtet med organiserte miljøer. Et eksempel på dette er at et av de nettverkene som har blitt omtalt i media de siste dagene, var det nettverket politiet prioriterte høyest, og som nå er tatt ut. I samme sak kunne vi lese om at det nettopp var disse satsingene som gjorde politiet i stand til å kunne håndtere situasjonen med kriminelle nettverk og gå etter dem.

Dette er politiske valg, og vi tar dem. Vi har økt politiets budsjetter. Vi har økt opptaket ved Politihøgskolen. Bare i år har vi økt opptaket på Politihøgskolen i Oslo med 25 nye plasser, og vi tar opp et nytt kull i Alta. Vi har også etablert et nytt etterforskningsstudium.

Kontrasten til Fremskrittspartiet er tydelig. På deres vakt ble opptaket til Politihøgskolen nærmest halvert. Det er en del av forklaringen på situasjonen i dag. Der man tidligere hadde en reserve som ikke kom ut i jobb, er den reserven nå borte, og en del av det problemet vi diskuterer her i dag, handler bl.a. om mangel på utdannet politi. Med Høyres alternative budsjett ville politiet fått mindre penger, bl.a. som følge av deres ABE-kutt. Hva betyr det i praksis? Mindre ressurser i møte med større oppgaver er feil vei å gå.

Trygghet skapes ikke av tilfeldigheter. Det skapes av politiske prioriteringer. Vi har valgt å prioritere, og det gir resultater.

Mahmoud Farahmand (H) [13:54:21]: Min gode kollega, stortingsrepresentanten Lønseth, tar opp et viktig tema. Når vi snakker om totalforsvarsåret 2026, må vi være klar over at totalforsvaret hviler på tre pilarer. Det er Forsvaret, det er alliansen, og det er den sivile beredskapen. Politiet utgjør hovedbolken av den sivile beredskapen. Flere har fra denne talerstolen påpekt politiets rolle inntil krig inntreffer. Politiet har også en rolle etter at krig har inntruffet, i de områdene som eventuelt måtte bli okkupert. Jeg håper at politirolleutvalget sier noe om det, når den utredningen etter hvert kommer.

Avhengigheten mellom militær og sivil sektor blir veldig ofte underkommunisert. Forsvaret sier selv at uten at sivil del er i stand til å ivareta sine oppgaver, blir nesten alle bevilgninger til Forsvaret fånyttes. Her må vi tenke langsiktig, slik representanten Lønseth er inne på når det gjelder politiets utvikling, for å kunne styrke den sivile beredskapen.

Det er også flere andre temaer som tas opp her. Det virker i debatten nærmest som om denne situasjonen er noe nytt, men helt siden Ukraina ble invadert av Russland i februar 2022, har vi vært i en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Det er ingen nyhet at vi må styrke sivil beredskap og politiet i den sammenhengen. Derfor er jeg så overrasket over den sendrektigheten jeg opplever i denne debatten – at man hele tiden snakker om at man skal gjøre noe, eller at man har gjort litt. Som flere har vært inne på, er realiteten at politiet ikke har blitt styrket i løpet av disse årene. Politiet har derimot blitt til dels svekket med tanke på antall ansatte.

Jeg må legge til at Høyre i sine alternative budsjett styrket politiet. Vi styrket hele justissektoren. Med vårt alternative budsjett ville det vært flere politifolk i gatene. Det ville vært en sterkere justissektor. PST ville også blitt styrket.

Jeg vil også legge til følgende: Det er satt ned et politirolleutvalg. Det ble satt ned for et år siden, og det kommer med sitt resultat om åtte–ni måneder. Det tar ekstremt lang tid. Etter at politirolleutvalget har kommet med sin utredning, skal vi eventuelt få en langtidsplan for sivil sektor og deretter en langtidsplan for politiet. Det er langt fram i tid. Kanskje vi om tre–fire år har noe på plass som kan gi en forutsigbarhet for politiet og politietaten til å kunne utvikle seg. Det kan ikke være slik i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i.

Til slutt: Det er viktig å ha med seg at halvparten av de ansatte i politisektoren er sivile. Det er ikke sånn at det er mangel på ingeniører og IT-folk i politiet eller i Politidirektoratet. Det er nok av dem. Det er hvordan man bruker dem som er målet. Som flere har vært inne på: Det at vi har IP-godkjente politifolk, altså politifolk som har riktig treningsnivå til å kunne utføre de skarpe oppdragene i denne byen, er helt avgjørende. Det kan ikke en IT-ingeniør gjøre. Imidlertid kan man ta en politimann eller politikvinne og gi vedkommende tilstrekkelig IT-kompetanse, slik at vedkommende også kan være en god etterforsker eller bidra i andre deler av politiet enn det rent skarpe.

Mari Holm Lønseth (H) [13:57:43]: Det stemmer ikke når Arbeiderpartiet står her og sier at politiet vil hatt mindre ressurser hvis Høyres alternative statsbudsjett ble vedtatt. Vi foreslo en halv milliard mer til politiet sammenlignet med regjeringens forslag, og det er helt riktig at vi tar og effektiviserer litt i staten. Det er mulig å kutte i byråkratiet. Det er faktisk helt nødvendig å kutte i noen av de unødvendige offentlige utgiftene for å få plass til å satse på politiet. Det er veldig fantasiløst å tro at det ikke er mulig å spare noe i offentlig sektor, for å bruke noe mer på tjenester til folk.

Gruer sier at det har vært en 30 prosents økning til politiet, men statsråden har jo svart meg at den reelle økningen er vel 6 pst. Det er en ganske svak økning sammenlignet med den alvorlige trusselen som har vært. Jeg er helt enig med flere som har sagt at det har vært et veldig godt politiarbeid fra f.eks. Oslo-politiet, som viste sin aksjon i den uken som har vært, men det er verdt å merke seg at det er deres innsats mot ett nettverk av 120 som befinner seg i Oslo. Det er også sånn at politimesteren i Oslo sier til VG at det ulmer under overflaten, og at det er sterkt behov for en satsing på politiet.

Når man hører på Arbeiderpartiet i denne debatten, høres det ut som om Høyres eneste løsning er flere politifolk. Det er det ikke. Som jeg sa i innlegget mitt, er det helt klart at vi trenger andre yrkesgrupper inn, vi trenger andre typer etterforskere, og vi trenger flere påtalejurister, men en kan altså ikke sette en IT-ansatt til å forsvare ytringsfriheten utenfor her, til å stå og holde vakthold under demonstrasjoner. Det går altså ikke an å sette disse to tingene opp mot hverandre.

Når man hører innleggene her, er det nesten slik at man skryter litt av at det har blitt færre politifolk. Det er nesten sånn det høres ut, at det er et mål i seg selv at man nå har klart – hva skal jeg si – å omprioritere, sånn at det er færre politifolk, men det er flere som løser andre typer oppdrag. Det synes jeg er ganske bemerkelsesverdig, særlig i en situasjon hvor vi ser at det er stadig flere politifolk som slutter, og at det er stadig mer alvorlig kriminalitet.

Jeg er helt enig i at det er helt nødvendig å øke opptaket til Politihøgskolen. Det skulle bare ha blitt økt enda mer. Høyre foreslo i denne salen at vi skulle øke opptaket til Politihøgskolen maksimalt, og det stemte Arbeiderpartiets representanter her imot. Det ville ha ført til at vi – riktignok om noen år – kunne ha tatt unna noe av det som har vært en utfordring i politiet, hvor det er mange som har sluttet etter at det har vært en hopp-og-sprett-styring av politiet, også de siste årene.

Til slutt vil jeg si at det er ganske alvorlig at en undersøkelse i Politiforum viser at fire av ti politifolk ikke vet hva de skal gjøre hvis det bryter ut krig i landet vårt. Det er også noe som man kunne ha tatt opp i den type plan som vi her i dag tar til orde for å få.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:00:50]: Politiets samfunnsoppdrag, som er å opprettholde lov, orden og nasjonal sikkerhet, ligger fast, som det også ble påpekt fra talerstolen. Det ligger fast gjennom hele krisespekteret – fra fred til sikkerhetspolitisk krise og krig. Vi vet at hvis det strammer seg til, hvis vi beveger oss fra dyp fred og over i disse nye fasene, så vil politiet bli utfordret enda mer. De erfaringene vi har, og som en har fra andre land, er at kriminaliteten vil øke, behovet for opprettholdelse av ro og orden vil øke. Samtidig vil det samarbeidet som politiet i dag har med Forsvaret, kunne bli utfordret, fordi Forsvaret har sine egne oppgaver, sin egen rolle, sine egne ansvar. Det er grunnen til de satsingene vi gjør på politiet, men også at vi ga et oppdrag til både Politidirektoratet og PST om å se på: Hva skal være politiets roller og ansvar konkret? Hva er det vi konkret må levere på, har behov for? Hva er det vi eventuelt mangler i disse ulike fasene?

Så dette er et møysommelig arbeid som vi jobber videre med. Dette handler om å styrke samfunnets trygghet og samfunnets sikkerhet, og dette er denne regjeringens måte å jobbe på. Vi gjør det planmessig, vi gjør det basert på kunnskap, og vi gjør det i nært samarbeid med både politiet og andre aktører.

Politiet styres. Det er klart at regjeringen, og at jeg som justis- og beredskapsminister, styrer politiet. Så må vi bare erkjenne at vi har ulike måter å vurdere hvordan vi best styrer politiet. Fra min og regjeringens side er vi veldig tydelige på at vi setter retning, vi gir beskjed om hva vi forventer, vi følger opp med ressurser og hjemler, som den kriminelle nettverkssatsingen er et godt eksempel på, og så setter vi resultat- og effektkrav. Vi forteller ikke i detalj hva de skal gjøre; vi forteller hva samfunnet skal forvente. Denne måten å styre på er noe annet enn hvordan FrP og Høyre styrte politiet. Det er helt riktig, og det er «fair enough».

Det man også ser, fra resultatet av måten politiet tidligere ble styrt på, er at vi i dag har et digitaliseringsetterslep i politiet som er prekært – et tydelig gap mellom kriminalitetsbildet og de digitale verktøy politiet har. Framover må vi satse på de politiutdannede, vi må satse på politi og PST, og det er viktig at politiet også får de verktøy de trenger, også digitalt.