Farukh Qureshi (A) [11:32:46] (ordfører for saken): La meg starte med å si tusen takk til komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne saken og påfølgende sak. Det har for meg vært et stort privilegium å få være saksordfører, både i denne saken og i saken som behandles rett etter denne.

I begge sakene ble det gjennomført en felles muntlig høring for både stortingsmeldingen og proposisjonen. Det var viktig. Det ga oss et bredere og bedre beslutningsgrunnlag. Takk til alle aktørene som deltok.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har tatt oss imot gjennom arbeidet: fengslene, friomsorgen og institusjonene. Det har gitt en forståelse som ikke kan leses ut av dokumenter. Jeg vil dessuten benytte anledningen til å takke ledelse, ansatte, tillitsvalgte og organisasjoner som også har tatt oss imot.

Denne meldingen bygger på en tidligere melding og staker ut en ny kurs for kriminalomsorgen. Over mange år har kriminalomsorgen vært under press. Det har vært press på bemanning, press på kapasitet og press på innhold. Samtidig har utfordringene blitt mer komplekse. Det er flere innsatte med psykiske lidelser, mer rus og mer alvorlig kriminalitet. Vi vet også dette: Altfor mange sitter for mye innelåst, uten aktivitet og uten innhold. Det må vi gjøre noe med. Dette handler ikke bare om den enkelte, dette handler om oss alle.

Målet med meldingen er klart: Straffen skal virke. Den skal forebygge ny kriminalitet, og den skal bidra til trygghet i samfunnet. Da må vi stille krav til oss selv. Vi må ha en kriminalomsorg med nok folk, riktig kompetanse og innhold som faktisk virker.

De ansatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs. De er avgjørende for sikkerheten, for innholdet og for tilbakeføringen. Vi vet at altfor mange kommer tilbake. Det betyr at vi må lykkes bedre.

Kriminalomsorgen er mer enn fengsel. Den er også straff i samfunnet. Begge deler må fungere, og begge deler må bidra til det samme: færre nye lovbrudd. Da må vi lykkes med tilbakeføring, med mer arbeid, mer utdanning og mer oppfølging – altså mer av det som virker.

Det som skjer bak murene – og i kriminalomsorgen ellers – angår oss alle. Det forplikter oss. Vi kan ikke bare låse inne, vi må også bygge opp. Trygghet skapes ikke bare med låste dører, den skapes med innhold, oppfølging og muligheter.

Denne meldingen peker retning, og dette skal vi følge opp – for de innsatte, for de ansatte og for samfunnet. Jeg ser fram til debatten.

Finn Krokeide (FrP) [11:35:58]: Kriminalomsorgen utfører en samfunnskritisk oppgave i vår rettsstat. Ivaretakelsen av innbyggernes trygghet er bygget på en forutsetning om at kriminalomsorgen har kapasitet og evne til å håndtere de straffedømte på en sikker og forsvarlig måte. En velfungerende justissektor og straffesakskjede er av avgjørende betydning for en velfungerende rettsstat. For at straffesakskjeden skal være velfungerende, må alle leddene i kjeden være rustet til å løse sitt samfunnsoppdrag, da også straffegjennomføringen, som er kriminalomsorgens oppdrag. Det igjen forutsetter at kriminalomsorgen har de nødvendige lovhjemler, tilstrekkelige ressurser og god nok bemanning for å gjennomføre sitt samfunnsoppdrag.

Det er derfor beklagelig å se at dette er nok et viktig samfunnsområde hvor den sittende regjeringen dessverre gjør altfor lite. Regjeringen har tydeligvis viktigere ting å prioritere enn å ruste kriminalomsorgen for å kunne løse sitt samfunnsoppdrag. Denne nedprioriteringen av kriminalomsorgen går direkte ut over samfunnssikkerheten og tryggheten til landets innbyggere. Ressurs- og bemanningssituasjonen kriminalomsorgen står i, er en konsekvens av de prioriteringene regjeringen og dens samarbeidspartier på den politiske venstresiden gjør i budsjettene. Det er ikke til behandling her i dag, men med meldingen vi har til behandling her i dag, fremmer Fremskrittspartiet flere forslag for å styrke kriminalomsorgens hjemmelsgrunnlag. Dette mener vi er viktige verktøy og derfor noe som vil styrke kriminalomsorgens evne til å løse sitt samfunnsoppdrag.

Vi fremmer også et forslag om iverksettelse av tiltak for i størst mulig grad å sørge for at utenlandske domfelte overføres til sitt hjemland for avsoning av straffen der. Det inkluderer også opprettelse av nye bilaterale avtaler for soningsoverføring med land utenfor Schengen-området. Dette er fordi vi har et klart utgangspunkt om at utlendinger som straffedømmes i Norge, som hovedregel bør avsone straffen i sitt hjemland. Det er flere positive effekter ved å ha et klart utgangspunkt om at utenlandske domfelte skal avsone straffen i hjemlandet. Det er god samfunnsøkonomi at vi reduserer den norske stats kostnader ved straffegjennomføring for utlendinger så mye som mulig. Det vil også frigjøre kapasitet i norske fengsler. På den måten vil det holde soningskøen nede, og med det øke effektiviteten i straffegjennomføringen.

Det er derfor beklagelig å lese i stortingsmeldingen at heller ikke dette er noe regjeringen synes å se betydningen av, og at tallenes tale vitner om en manglende prioritering også av dette. Det framgår av meldingen at i perioden 2013–2019 var det i gjennomsnitt 50 soningsoverføringer per år. Sammenligner man det med tallene for perioden 2022–2025, viser det en nedgang på om lag 70 pst. Det tilsvarer at rundt 15 domfelte per år blir overført til hjemlandet for avsoning av straffen der. Der regjeringen tydeligvis ikke ser viktigheten og verdien av å prioritere soningsoverføringer av utenlandske domfelte, håper Fremskrittspartiet at flertallet i denne salen gjør det, og at man vil stemme for forslaget om iverksettelse av tiltak for i størst mulig grad å sørge for at utenlandske domfelte overføres til sitt hjemland for avsoning av straffen der.

Jeg går nå over til noen bemerkninger om det løse forslaget Fremskrittspartiet fremmer. Forslaget gjelder Vestoppland fengsel avdeling Valdres, som ligger på Slidreøya i Vestre Slidre kommune. Justiskomiteen besøkte dette fengselet den 25. mars i år. Det er en fengselsenhet med lavt sikkerhetsnivå, og som har gode resultater å vise til. Fengselet ligger på leid grunn, og er leid av en privat utleier.

Det ble under komiteens besøk opplyst om at kapasiteten ved fengselet kan utvides på en svært kostnadseffektiv måte. Gjennom et samarbeid med grunneier kan kapasiteten utvides med ti soningsplasser til en kostnad som ble anslått å være minst halvparten av kostnadene sammenlignet med når Statsbygg bygger ut fengselsplasser, men sannsynligvis enda lavere, ved at utbyggingskostnadene betales gjennom en økning av leieprisen over en tiårsperiode. Det kan med andre ord etableres ti nye soningsplasser i et lavsikkerhetsfengsel med gode resultater på en samfunnsøkonomisk svært gunstig måte. Derfor fremmer vi et forslag i dag hvor regjeringen bes om å avklare utvidelseskostnadene over en tiårsperiode.

Med det tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er en del av. Så en kort stemmeforklaring til slutt: Ut over de forslagene vi er en del av, vil Fremskrittspartiet også stemme for forslagene nr. 17 og 18, fra Senterpartiet.

Mahmoud Farahmand (H) [11:40:35]: Tittelen på denne saken er straff som virker, men det begrenser seg ikke til en tittel; det er et grunnleggende krav fra samfunnet vårt. Straffegjennomføring handler om trygghet, det handler om rettferdighet, og det handler om at dem som har brutt loven, skal få en reell sjanse til å rehabiliteres og vende tilbake til samfunnet som lovlydige borgere. Det handler like mye om de lovlydige borgerne i samfunnet vårt. Det handler om at de skal føle seg trygge, at straffegjennomføringen faktisk fungerer, og at vi forebygger ny kriminalitet – også på grunn av de lovlydige borgerne.

Høyre har alltid stått på for en straffegjennomføring som er tydelig og forutsigbar, og som ivaretar både samfunnssikkerheten og hensynet til rehabilitering. Vi er enig med regjeringen i at straffegjennomføring må være kunnskapsbasert, human og rettssikker, men vi er også tydelig på at det ikke er nok med kun tomme ord. Det må følges av handling, med ressurser og med konkrete tiltak.

Kriminalomsorgen står overfor et økende press. Vi ser mer kompleks kriminalitet, et skjerpet sikkerhetsbilde og en etat som selv sier at de har store utfordringer, både med bygningsmasse og med personell. Dette er utfordringer vi ikke kan se bort fra. For Høyre er det avgjørende at kriminalomsorgen har de nødvendige rammene for å løse sitt samfunnsoppdrag på en trygg, rettssikker og virkningsfull måte. Vi satte også av ekstra midler til kriminalomsorgen i vårt alternative budsjett for å få en helhetlig tilnærming til justisfeltet.

Vi er bekymret for at regjeringen gjør for lite for å løfte kriminalomsorgen. Det virker nærmest som man har en ansvarsfraskrivelse innimellom, og det er litt trist å observere for det er, som sagt, helt avgjørende både for de kriminelle, altså dem som skal sone og være under kriminalomsorgens vern, og for samfunnet for øvrig.

Vi har understreket å prioritere tiltak som raskt kan styrke det psykiske helsevernet blant innsatte og bedre soningsforholdene for kvinnelige innsatte i særegenhet. Vi må også sørge for at straffegjennomføring er differensiert og tilpasset den enkeltes behov og risiko. Tidlig planlegging, tett oppfølging og et meningsfullt innhold i soningen er avgjørende for å redusere risikoen for tilbakefall og for at rehabiliteringen skal ha effekt.

Det er også et annet punkt som ble påpekt av forrige taler. Vi ser at en stadig større andel av dem som er innsatt, har tilknytning til profesjonelle kriminelle nettverk. Det stiller stadig nye krav og gjør situasjonen mer kompleks for kriminalomsorgen. De trenger bedre verktøy for å identifisere tilhørighet, rolle og risiko knyttet til slike nettverk, og vi må ha kapasitet for å iverksette nødvendige tiltak for å håndtere nettopp dette.

Når det gjelder ungdomsstraff, har Høyre hatt et helt klart ståsted. Vi må reagere tydelig og raskt overfor dem som bryter loven, men vi må også hjelpe dem som ønsker seg en vei ut av kriminelle miljøer. Høyre har lenge vært en pådriver for hurtigspor i domstolene. Vi har også vært med på å sikre at det blir innført i 2026. Raskere strafforfølging vil også kunne bidra til å raskere snu en negativ utvikling hos de unge lovbryterne, og hindre at de dras inn i kriminelle gjengmiljøer. Vi ønsker en bedre ordning med ungdomsstraff og oppfølging, der ungdom får et reelt alternativ til ubetinget fengsel, og der vi sikrer at straffegjennomføring er tilpasset deres risiko og behov.

Avslutningsvis vil jeg si at det også er viktig å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, kommunetjenester og frivillige aktører, slik at ungdom får den oppfølgingen de trenger, både under og etter soning. En god straffegjennomføring kommer hele befolkningen til gode. Det handler om å reagere når noe galt har skjedd, men like mye handler det om å forebygge at loven brytes i framtiden og å trygge borgerne.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:44:51]: Formålet med straffegjennomføring er at folk skal ta sin straff og komme tilbake til samfunnet. At vi nettopp kaller dette kriminalomsorg i Norge, er sentralt og noe vi skal huske når vi diskuterer denne saken. Straffereaksjoner må komme raskt og være tydelige. Samtidig er det viktig å huske på at formålet med straffen ikke bare handler om reaksjon, men også rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Målet er både å forebygge og også å forhindre framtidige lovbrudd. De som sitter i fengsel i dag, er noens nabo og arbeidskollega når soningen er ferdig. Kvaliteten på kriminalomsorgen er avgjørende for om formålet nås eller ikke, og det er nødvendig med differensierte tilbud. Derfor er det bra at Stortinget nå går inn for å evaluere ordningen med samfunnsstraff med sikte på videreutvikling, særlig i møte med unge lovbrytere.

Senterpartiet er også opptatt av bemanningen og kompetansen i norske fengsler. Uten tilstrekkelig kvalifisert personale på jobb blir det ikke kvalitet i soningstilbudet. Det er veldig bra at vi har fått etablert desentraliserte grunnutdanningstilbud. Det er en satsing som bør fortsette. Vi er overrasket over at regjeringen – i motsetning til i resten av utdanningssystemet – ikke lager flere løp for fengselsbetjentutdanningen. Derfor har vi foreslått og er tilfreds med at vi får et flertall med oss på at regjeringen også skal se på muligheten for å etablere desentraliserte fagskoletilbud for å øke rekrutteringen til kriminalomsorgen.

Kjernen i den norske modellen for straffegjennomføring er bl.a. nærhetsprinsippet, der straff gjennomføres i nærheten av familie og nettverk. Dette har et viktig kriminalitetsforebyggende element og har vist effekt over lang tid. La meg sitere fra meldingen vi nå behandler:

«Nærhetsprinsippet innebærer at domfelte, så langt som mulig, settes inn i fengsel i nærheten av hjemstedet. Formålet med prinsippet er å bevare båndene til familie, arbeid og andre bånd som den domfelte kan ha til lokalsamfunnet».

Videre står det: «Nærhetsprinsippet tilsier også at det fortsatt bør være fengsler, friomsorgs- og konfliktrådskontorer i hele landet.» Dette prinsippet bidrar til nettopp målet om tilbakeføring og rehabilitering, og det er utrolig viktig.

Desentralisert struktur sikrer innsatte kontakt med familie og positive nettverk, rekruttering av ansatte med lokal tilhørighet og bedre tilbakeføring. Samtidig viser prognosene en moderat økning i etterspørsel etter straffegjennomføringskapasitet på lang sikt, og at det samtidig vil være behov for en vridning av kapasiteten til noen flere plasser med lavere sikkerhetsnivå og noen færre plasser med høyt sikkerhetsnivå.

Det er derfor et paradoks at det over mange år har vært et kontinuerlig press på norsk fengselsstruktur. Gang på gang har Kriminalomsorgsdirektoratet foreslått sentralisering og nedlegging av og en gradvis glidning bort fra nærhetsprinsippet. Jeg vil advare på det sterkeste om at man nå, etter noen år med ro med Senterpartiet i regjering, igjen fortsetter denne trenden.

Vi skal være svært bevist på at store avstander til soning flytter kostnader over på politiet, kostnader politiet etter Senterpartiets oppfatning burde bruke på andre tiltak, f.eks. å forebygge behovet for soning i det hele tatt. I distriktene er dette spesielt krevende når det er lange avstander til nærmeste soningsplass. Jeg viser til forslagene nr. 17 og 18, fra Senterpartiet.

La meg ta et nærliggende eksempel fra mitt eget fylke. Der har en håndfull politifolk måttet bli benyttet til å eskortere én fange fra Nordland til Finnmark. Dette er politifolk som da tas bort fra patruljene og erstattes av etterforskere, som må patruljere. Politiets prioriteringer rokkes ved, det svekker tryggheten i samfunnet vårt, og andelen henleggelser og uoppklarte saker øker.

Jeg finner det derfor, i søken etter et parlamentarisk uttrykk, finurlig at regjeringen i denne meldingen kraftig påpeker nærhetsprinsippets verdi, samtidig som det foregår prosesser med å legge ned ett av tre fengsel i Nordland. Jeg er blitt gjort kjent med at det i desember ble sendt et brev fra direktoratet, velsignet av departementet, som foreslår å flytte fengselsplasser fra Fauske til Vadsø.

Med all respekt: De som tror at Fauske ligger nær Vadsø, er nødt til å kjøpe seg et kart. Aller helst bør de ta seg en tur til Nord-Norge. De kan forsøke å kjøre bil fra Fauske til Vadsø. Jeg kan avsløre såpass at de kommer til å ha veldig god tid til å reflektere over om et slikt forslag er i tråd med et nærhetsprinsipp eller ikke. Turen tar altså 19 timer i bil, én vei. Til sammenligning tar det 18 timer å kjøre fra Oslo til Bodø. Hva ville reaksjonen vært om alle fengsler sør for Bodø skulle vært lagt ned i Norge og fanger fikk tilsvarende reisetid?

I denne innstillingen har Senterpartiet derfor forslag om å bevare Fauske og Mosjøen fengsel, i tillegg til at den planlagte byggingen av nytt fengsel i Mosjøen gjennomføres. Vi er også opptatt av at lavsikkerhetsplassene i Vadsø kommer på plass og har derfor forslag på dette også. I Nord-Norge er avstandene store, og den eneste måten å bevare et nærhetsprinsipp på, er å bevare og styrke dagens struktur. Jeg legger også til grunn at prosessen fra regjeringens side med Ålesund fengsel går sin gang i tråd med tidligere plan.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [11:50:03]: Vi er alle tjent med at kriminalomsorgen er i stand til å oppfylle sitt viktige og ikke minst krevende samfunnsoppdrag. Den skal bidra til trygghet i samfunnet ved å forebygge ny eller gjentagende kriminalitet og også sikre en straffegjennomføring som er kunnskapsbasert, human og i tråd med prinsipper om rettssikkerhet og menneskerettighetene. Kriminalomsorgen skal også legge til rette for endring, tilbakeføring til samfunnet og et nytt liv med nye muligheter for dem som har sonet sin dom. En dag skal den domfelte ut i samfunnet igjen, og da skal vedkommende bli din eller min nabo og medlem av lokalsamfunnet.

I lang tid har denne sektoren stått i en krevende situasjon som har økt presset på bemanning, innhold i soning og tilbud til de ansatte. Den viktige jobben som gjøres hver dag i kriminalomsorgen, skal vi takke de mange ansatte for, som står på hver dag for å oppfylle kriminalomsorgens samfunnsoppdrag, og som står i en krevende stilling i en etat som altfor lenge har vært underfinansiert. De ansatte og også fagforeningene deres har i lang tid sagt fra tydelig at bemanningen er kritisk lav. De står i en jobb som kan være belastende både fysisk og psykisk, og er man for få på jobb, økes belastningen betraktelig.

De som jobber i kriminalomsorgen, er folk med yrkesstolthet, høy kompetanse og et ekte ønske om å gi sitt aller beste for å skape et sikkert soningsmiljø der menneskelig verdighet og rehabilitering står i sentrum, men bemanningssituasjonen sånn den er nå, gjør det vanskelig, for når det er for få på jobb, må dørene låses oftere. Det går også utover de innsatte. Mange av dem sliter med rus og psykisk uhelse og har ofte ikke den samme tilgangen på helsetjenester som befolkningen for øvrig.

Vi vet at bruken av isolasjon er altfor utstrakt, og også hvor skadelig isolasjon og utelukkelse fra meningsfylte fellesskap kan være for den enkelte. Vi vet dessverre at dette i særlig grad også rammer kvinner som soner i fengsel, der forekomsten av psykiske plager og også risikoen for selvskading og selvdrap er høy. Det er også flere fengselsbygg som ikke holder forsvarlig stand og i verste fall gir negative bidrag til rehabiliteringen for dem som soner.

Rødt har i flere år prøvd å sette fokus på situasjonen kriminalomsorgen står i, og har også gått inn for viktige endringer for å bedre situasjonen. Det er bra at Stortinget i dag behandler denne meldingen, for det er en viktig melding, men vi må huske på at det er nå arbeidet starter, og oppgavene framover er mange. Det er vår oppgave og vår plikt som lovgivere å sørge for at lovnader og vedtak i meldingen følges opp i praksis. Det er også vår jobb å sikre et kriminalomsorgsløft. Det er vår jobb å sikre at bemanning og rekruttering til yrkene i kriminalomsorgen blir bedre. Det er vår jobb å sikre en straffegjennomføring som er rettssikker og i tråd med menneskerettighetene, som sikrer rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Det er vår jobb å gi kriminalomsorgen de verktøyene som trengs for å oppfylle samfunnsoppdraget. Det er vår jobb å sikre at innsatte har tilgang på velferdstjenester, utdanning, opplæring og aktiviteter som gir både mestring og også mening.

Vi må huske at hele samfunnet tjener på at kriminalomsorgen er i stand til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Framover skal vi jobbe for og sørge for at kriminalomsorgen blir satt i stand til dette, samtidig som de ansatte har et trygt arbeidsmiljø, og de innsatte har et trygt soningsmiljø.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:54:23]: Som flere har nevnt, har denne stortingsmeldingen fått navnet «Straff som virker», men paradoksalt nok svarer ikke regjeringen skikkelig på hvordan man skal lykkes med de positive virkningene og redusere de negative. Stortingsmeldingen tar i for liten grad opp hva som trengs for å øke den potensielt rehabiliterende effekten av straff, og hvordan det henger sammen med egenskaper ved dem som begår straffbare handlinger. For en stadig større andel av innsatte har helseutfordringer, og svært mange av dem som straffes, har selv opplevd systemsvikt, vold og kriminalitet. Om vi mener noe med styrket rehabilitering, må vi anerkjenne disse sammenhengene, og vi må gi det betydning for politikken.

En gruppe som definitivt behøver og fortjener Stortingets oppmerksomhet når vi snakker om straffens virkninger, er barn og unge som begår kriminelle handlinger, og som utsettes for dem. Barneombudet og Riksrevisjonen har i flere omganger kritisert manglende rettssikkerhet for disse. I komiteens høring gjorde flere det samme og svarte tydelig på hva vi kan gjøre politisk fra Stortinget: skape egne straffeprosessuelle regler for barn. De siste ukene har vi fått høre om konsekvensene det har for enkeltmennesker at strafferetten og straffeprosessen er utformet med voksne som norm, uten tilpasning til barn.

I 1994 ble tre gutter på fire, fem og seks år – etter en svært kort etterforskning og uten rettssak – stemplet som drapsmenn og fikk barndommen sin ødelagt. Det var først 30 år senere at saken ble gjennomgått på nytt, og konklusjonen var tydelig: et alvorlig brudd på barnas rettssikkerhet. På spørsmål om hva de håper kan komme ut av at denne saken nå får ny oppmerksomhet, er svaret fra en av dem som da var gutt, og nå er mann: økt fokus på barns rettigheter og rettssikkerhet.

Dette kan vi gjøre noe med i dag, dersom flertallet stemmer for forslaget som vi har fremmet. Det vil virkelig være gjenopprettende. Det handler om barnefaglig kompetanse i avhør, rett til advokat og tilpassede prosesser som faktisk tar hensyn til barns utvikling og sårbarhet. Det burde være en selvfølge. I en etterforskning er det i dag ingen lovpålagte krav om at en femåring skal behandles annerledes enn en 40-åring, til tross for at vi vet at tiltalte barn sjelden forstår egne rettigheter, konsekvensene av hva de sier i avhør, eller hvordan en rettsprosess egentlig fungerer. De har lettere for å innrømme ting de ikke har gjort. Resultatet er at barn har dårligere rettssikkerhet og større sannsynlighet for justismord enn det voksne har. Det er ganske absurd i 2026.

Også i gjennomføringen av straff er det åpenbare behov for forbedringer. Vi kan jo starte med ungdomsenhetene. Ekspertgruppen bak rapporten «De er våre barn» slo fast at verken barnevernet eller kriminalomsorgen har tilstrekkelige tilbud for å ivareta verken behovene til barna det gjelder, eller samfunnets behov for vern. I dag er i praksis alle ungdomsenheter høysikkerhet, selv om mange av barna som er der, kvalifiserer for lavsikkerhet.

Dette er svært problematisk, da høyere sikkerhet også ofte innebærer dårligere innhold i soningen, dårligere tilgang til utdanningstilbud, mindre mulighet for sosialisering og fritidsaktiviteter, altså dårligere utgangspunkt for rehabilitering. Barn i fengsel har ikke de samme mulighetene til å få progresjon til lavere sikkerhet som voksne innsatte har. Norge har også gjentatte ganger fått kritikk fra FNs barnekomité for å dømme barn til forvaring, fordi barnekonvensjonen forbyr livsvarig fengsel for barn.

Når dagens praksis ikke fungerer, da er det uansvarlig å bygge flere fengselsplasser for mindreårige. Det er nå det egentlig trengs en systemendring i stikk motsatt retning. Straff handler ikke bare om innlåsing og fengselsmurer, og for barn bør det enda mindre enn for voksne være primærreaksjonen på kriminalitet. Mener en alvor med at straffen skal virke positivt og peke framover, må det satses mer på alternative straffereaksjoner til fengsel, slik som samfunnsstraff, elektronisk fotlenke, mekling, gjenopprettende prosess og konfliktråd.

Jeg er glad for at MDG sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF i dag kan foreslå å øke bruken av gjenopprettende prosess. MDG har mange svar på hvordan vi kan sikre straff som virker, også for voksne, så jeg tar med dette opp forslagene fra MDG og vil komme tilbake til disse i mitt neste innlegg.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:59:43]: Straff skal virke, den skal redusere kriminalitet og gjøre samfunnet tryggere. På det punktet er KrF og regjeringen enige. Meldingen peker i riktig retning. Den erkjenner noe viktig: at straff uten innhold ikke forebygger – den administrerer bare problemet videre. KrF støtter derfor den overordnede retningen, men vi er også tydelige på at meldingen har et stort svakhetspunkt: Den sier mye om hva som skal gjøres, og for lite om når og hvordan.

Kriminalomsorgen fungerer i dag ikke slik Stortinget har forutsatt – altfor ofte fordi det mangler folk på jobb. Når ansatte er for få, får innsatte mindre aktivitet, mindre fellesskap og mer isolasjon. Det er ikke ønsket politikk. Det er et resultat av underkapasitet.

KrF støtter bachelorutdanning for fengselsbetjenter, men utdanning alene løser ikke en bemanningskrise her og nå. Det vi savner, er en konkret opptrappingsplan, tydelige tidslinjer og økonomiske rammer som faktisk monner. Uten tilstrekkelig bemanning faller hele ambisjonen om «straff som virker» i praksis.

KrF vil også understreke ett punkt der meldingen er helt tydelig, og der Stortinget må være konsekvent: Fengsel for barn skal være siste utvei. Det handler ikke om å være naive. Det handler om kunnskap, rettssikkerhet og ansvar. Barn som begår kriminalitet, trenger raske reaksjoner og tett oppfølging, men vi vet at fengsling øker risikoen for videre kriminalitet – ikke motsatt. KrF forventer at regjeringen holder denne linjen også når debatten tilspisses.

KrF støtter også dreiningen mot mer straff i frihet der det er forsvarlig – ikke fordi det er «snilt», men fordi det gir bedre resultater. Men også her er virkeligheten stram: Friomsorgen er presset, ettervernet er ujevnt, og kommunene mangler forutsigbarhet. Hvis regjeringen vil at mer straff skal gjennomføres utenfor fengsel, må også kapasiteten utenfor fengsel bygges opp – raskt og målrettet.

KrF støtter meldingen, men vi er ikke fornøyd med tempoet og forpliktelsen i oppfølgingen. Straff som virker, krever mer enn gode formuleringer. Det krever politiske prioriteringer som merkes i hverdagen – i fengslene, i friomsorgen og hos ansatte. Det er der denne meldingen til slutt enten lykkes eller feiler.

KrF heier på intensjonene og viljen, og vi håper vi lykkes bedre enn i dag – til alles beste.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:03:44]: Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen.

Framtidens straffegjennomføring må bygges på forebygging, forholdsmessighet og forsvarlighet. Innholdet i straffegjennomføringen er vesentlig for å forebygge kriminalitet. Dette betyr bl.a. at innsatte må kunne opparbeide seg relevant kompetanse, delta i meningsfulle aktiviteter og følges opp på en måte som reduserer risikoen for tilbakefall.

Over tid er det framsatt kritikk for ulike sider ved kriminalomsorgen. For mye isolasjon, for liten bemanning og mangelfullt innhold i fengslene er blant det som er kritisert. Sivilombudet har påpekt at for mange innsatte tilbringer for mye tid alene på cellen. I sommer fulgte regjeringen opp med en lovproposisjon for å redusere isolasjon og øke graden av menneskelig kontakt, som nå også er til behandling her i Stortinget.

Bemanningen og kompetansen i kriminalomsorgen er avgjørende for en god kriminalomsorg. Vi har styrket kriminalomsorgens budsjetter årlig, økt opptaket ved fengselsbetjentutdanningen, og vi omgjør utdanningen til en treårig bachelorgrad. Dette skal styrke kompetansen og arbeidsforholdene for de ansatte. Vi har også satt i gang tiltak for å rekruttere og beholde personell, inkludert etablering av et desentralisert studium for å møte behovet for flere utdannede fengselsbetjenter i større deler av landet.

Vi prioriterer nødvendig fengselskapasitet. En desentralisert struktur og elektronisk kontroll skal bidra til fleksibel og forsvarlig straffegjennomføring. Vi sikrer erstatningskapasitet for Oslo fengsel og et nytt kvinnefengsel på Bredtveit, og vi øker kapasiteten for mindreårige.

For barn og unge sikrer vi raskere og bedre straffereaksjoner. Vi har prioritert midler til hurtigspor for raskere straffesaksbehandling.

Denne meldingen som Stortinget nå behandler, skal bidra til et tryggere Norge. Vi vil utvikle et straffesystem som forebygger ny kriminalitet, ivaretar innsattes rettigheter og sikrer trygghet for alle. Jeg er glad for at Justiskomiteen har stilt seg bak både stortingsmeldingen og den saken vi skal behandle senere, lovproposisjonen om isolasjon.

Kristine Løfshus Solli (A) [12:23:24]: Arbeiderpartiet mener at en god kriminalomsorg må ha rehabilitering som et av de viktigste målene. Straffen er selve frihetsberøvelsen, ikke dårlig behandling. For samfunnet er det aller viktigste at straffen virker forebyggende. Vår ambisjon er at mennesker som har begått kriminalitet, etter soning skal kunne leve trygge, lovlydige liv og delta i samfunnet på lik linje med andre. Derfor er jeg glad for at Arbeiderparti-regjeringen med denne stortingsmeldingen viser høye ambisjoner om å styrke kvaliteten i straffegjennomføringen.

Det handler om et aktivitetstilbud som gir relevant kompetanse, om at arbeidstrening, utdannings- og opplæringstilbud er tilpasset både den enkeltes muligheter og samfunnets behov, og ikke minst om en styrking av helsetilbudet i kriminalomsorgen, spesielt for innsatte med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer, for å forebygge ny kriminalitet.

Dette handler om trygghet – trygghet for den enkelte som får en reell ny sjanse, men også trygghet for samfunnet. Når mennesker kommer bedre rustet ut enn da de gikk inn, reduseres risikoen for nye lovbrudd.

Vi vet samtidig at kriminalomsorgen ikke kan lykkes uten de ansatte. Derfor er det helt avgjørende med god kompetanse, trygge, gode arbeidsforhold og tilstrekkelig bemanning. Gode fagmiljøer og dyktige ansatte gir bedre sikkerhet i fengslene, forebygger vold og konflikter og gir rom for relasjonsarbeid, som er en helt sentral del av rehabiliteringen.

Arbeiderpartiet ønsker også mindre bruk av isolasjon i fengslene. Ingen blir friskere av å sitte alene. Ingen får det bedre av å være isolert med egne tanker, bekymringer og problemer uten tilstrekkelig menneskelig kontakt. Derfor mener Arbeiderpartiet at isolasjon kun skal brukes når det er helt nødvendig, og at fellesskap, aktivitet og tett oppfølging skal være hovedregelen. Det er både mer humant og mer effektivt.

Arbeiderpartiets mål er en kriminalomsorg som bidrar til endring – en kriminalomsorg som ser hele mennesket, som stiller krav, men som også gir støtte. Det er slik vi forebygger kriminalitet, styrker tryggheten og tar ansvar for fellesskapet.

Stian Storbukås (FrP) [12:26:27]: Det siste halve året har jeg besøkt tre fengsler i Norge: i Evje, i Mandal og i Bergen. Det har vært særdeles nyttig å snakke med ansatte og tillitsvalgte om hverdagen deres og de problemer og utfordringer som er i kriminalomsorgen.

En av utfordringene er en økende andel innsatte med psykiske lidelser, som gjør at kriminalomsorgen i altfor stor grad må håndtere personer som har behov for spesialisert psykiatrisk helsehjelp. Problemet er at fengselsbetjenter ikke er sykepleiere. En lovendring i 2017 hevet terskelen for bruk av tvang, men det er helt avgjørende for rettsfølelsen og tryggheten i samfunnet at personer med alvorlige psykiske lidelser som utgjør en fare for sine omgivelser, ivaretas av helsevesenet og ikke overlates til justissektoren. Derfor har vi fremmet forslag nr. 4.

Det kanskje største problemet i kriminalomsorgen er, som mange har nevnt, bemanning. Forsvarlig bemanning bør være en selvfølge, og FrP er skuffet over at regjeringen ikke følger opp ord med handling. Faktisk er mangelen på handlekraft slående. En ting man kan gjøre, er å åpne opp for at personell uten den tradisjonelle grunnutdanningen som fengselsbetjent kan gå inn i yrket. Arrestforvarere er et godt eksempel på en kompetent yrkesgruppe med relevant kompetanse som raskt kan benyttes i norske fengsler. Vi trenger sikkerhetskompetanse og praktisk erfaring, ikke bare lang skolegang.

Sist, men ikke minst: Det må det bli slutt på at de farligste forvaringsdømte kriminelle sitter i ordinære fengsler. Sivilombudet har påpekt at dette ikke er i tråd med regelverket, og at situasjonen må utbedres. Heller ikke her klarer regjeringen å levere tilstrekkelig, med kun 20 forvaringsplasser etablert i 2025. Derfor fremmer FrP forslag nr. 5, om en forpliktende opptrappingsplan for et tilstrekkelig antall forvaringsplasser.

Jeg innledet med å vise til samtalene jeg har hatt med de som jobber i kriminalomsorgen. Dette er dedikerte mennesker som jobber med den aller største entusiasme, men presset i kriminalomsorgen er på et kritisk nivå. Dersom regjeringen ikke tar dette på alvor, må samfunnet betale prisen for dette i tiår framover.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:29:25]: La oss være ærlige om hvordan straffereaksjoner overfor barn og unge faktisk fungerer i Norge i dag. Realiteten er at konsekvensene ofte er minimale. Svært få under 18 år soner i fengsel, og kapasiteten i egne ungdomsenheter er nede i rundt 21 plasser nasjonalt, og for få ligger nært der mest ungdomskriminalitet skjer. Det forteller at systemet ikke er rigget for å reagere tydelig, selv ved alvorlige lovbrudd. Politiet får også mer arbeid med transport.

I stedet møtes unge lovbrytere med ungdomsstraff og oppfølgingstiltak. Intensjonen kan være god, men praksis er noe helt annet. Prosessen er tung, byråkratisk og full av nye sjanser. Gang på gang ser vi at vilkår brytes uten reelle konsekvenser. Dette undergraver både reaksjonens troverdighet og respekten for loven.

Samtidig vet vi at mye kriminalitet aldri blir anmeldt. Mørketallene er betydelige, særlig innenfor vold og trusler i ungdomsmiljøer. Når både oppdagelsesrisikoen og konsekvensene er lave, sendes et farlig signal: Risikoen ved å begå kriminalitet er liten.

Fremskrittspartiet mener det trengs en kraftig innskjerpelse. Ungdomsstraff skal ikke være en ordning der man får stadig nye omkamper. Dersom fastsatte vilkår brytes, må den subsidiære straffen fullbyrdes umiddelbart. Alt annet er et svik mot både ofre og samfunn.

Videre ser vi at unge under 18 år behandles betydelig mildere enn voksne, også ved grove lovbrudd. Det er feil signal. Alvorlige handlinger må få alvorlige konsekvenser, uavhengig av alder. Barnekonvensjonen stiller krav til hvordan mindreårige skal behandles, men den er ikke til hinder for tydelige reaksjoner. Tvert imot forutsetter den at samfunnet ivaretar både barnets og andres trygghet. Unge rekrutteres til kriminalitet nettopp fordi de er under den kriminelle lavalder. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere. Derfor må den senkes til 14 år.

Dette handler om å gjenreise konsekvenser, om rettferdighet og om å ta tilbake kontrollen.

Farukh Qureshi (A) [12:32:33]: Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag er fullt av motsetninger: straff og rehabilitering, utøve kontroll og bygge tillit, verne samfunnet og ivareta den enkeltes rettigheter. Dette sier noe om kompleksiteten. Dette er noe jeg kjenner godt etter å ha gått flere 100 000 skritt inne på Oslo fengsel – som fengselsbetjent, som vaktleder og som tillitsvalgt, sammen med noen av de mest dedikerte fagfolkene vi har i dette landet. De møter på jobb dag etter dag – i krevende situasjoner. De bygger relasjoner, setter grenser og står i det når det virkelig gjelder.

La oss være ærlige: Situasjonen i kriminalomsorgen er ikke tilfeldig. Den er et resultat av politikk, bl.a. fra da Fremskrittspartiet satt med ansvaret, da det ble kuttet ganske heftig. Gjennom ABE-reformen ble kriminalomsorgen pålagt å løpe fortere – med færre ressurser. Men det er grenser for hvor fort man kan løpe, selv med hjertet på riktig sted. Konsekvensene var: færre folk på jobb, mindre tid til oppfølging, økning i vold og trusler mot ansatte. Det er realiteten mange fortsatt står i, og det er et politisk ansvar. Det holder ikke når de samme partiene nå later som om dette bare har skjedd. Dette er ikke tilfeldig. Dette er konsekvensene av bevisste prioriteringer.

For Arbeiderpartiet går det en rød tråd fra Valles kriminalmelding i 1978 til Storbergets melding, altså St.meld. nr. 37 for 2007–2008 og videre til den meldingen vi behandler i dag. Vi har startet arbeidet med å bygge opp kriminalomsorgen igjen. Vi har økt budsjettene, vi har økt opptaket ved KRUS, vi har etablert en desentralisert utdanningsmodell, vi bygger kapasitet, vi har styrket ungdomsenhetene, vi har etablert NFFA ved Skien fengsel, og vi bygger nytt Oslo fengsel. Dette er konkrete grep. Men vi er ikke i mål.

Dette handler om trygghet. For hvis vi ikke lykkes der inne, lykkes vi heller ikke der ute. Derfor må vi styrke bemanningen, fylle straffen med innhold og gi de ansatte tid til å gjøre jobben sin. Vi er i gang, og vi skal gjøre mer.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:35:19]: Det er etablert kunnskap at det å bli plassert i fengsel ikke i seg selv er rehabiliterende, men at innholdet i soningen kan være det dersom forholdene legges til rette. Men verken kriminalomsorgen eller friomsorgen har de rammene som trengs for at straffen virkelig skal ha en positiv og ikke negativ virkning.

Norge har ved flere anledninger blitt kritisert for brudd på innsattes rettigheter. De faglige rådene er tydelige: Skal vi forebygge soningsskader og sikre at straffen ikke innebærer umenneskelig, nedverdigende behandling, trengs det et betydelig løft i bemanning, i tillegg til kloke grep som økt kompetanse og rettslige rammer. Komiteens høring og besøk hos kriminalomsorgen og friomsorgen de siste månedene har bydd på mange muligheter til å se og høre om alt som er bra, og alt som må endres.

Til tross for anmodningsvedtak fra Stortinget har regjeringen fortsatt ikke etablert en reell advokatordning for innsatte. Dagens ordning er langt fra tilstrekkelig til å dekke innsattes rettshjelpsbehov i et system der staten utøver full kontroll over menneskers liv. Det er stort behov for bedre helseoppfølging under soning for å utvide muligheten til å sone i behandlingsinstitusjon. Og skal straffen ha en rehabiliterende effekt, må det tverrfaglige arbeidet styrkes, særlig for innsatte med rusavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og gjentakende voldsproblematikk Kriminalomsorgen må også framover i langt større grad tilpasses kvinner, utsatte kjønnsminoriteter, eldre innsatte og personer med kognitive funksjonsnedsettelser eller nevrodivergens. Det handler om rettslige rammer og kompetanse og – igjen – bemanning.

Å opprettholde sosiale bånd er avgjørende for en god soning og også for livet etter soning. Frivilligheten er en enorm og verdifull ressurs både under soning og i overgangen til livet etterpå. Kulturtilbud, arbeid og utdanning gir mestring, fellesskap og håp, men for at frivillige og pårørende skal kunne bidra, er tilstrekkelig bemanning helt avgjørende.

Den gode nyheten er at det er mulig å bruke ressursene bedre. I dag plasseres innsatte automatisk på høysikkerhet ved dommer over to år , uten individuell risikovurdering. Høysikkerhetsplasser er langt dyrere enn lavsikkerhetsplasser, overgangsboliger og § 12-soning. Ved å snu dette systemet kan vi frigjøre både økonomiske midler og ansatteressurser til bedre bemanning, bedre helsehjelp, bedre og mer variert innhold i soningen og andre tiltak som faktisk vil styrke den rehabiliterende delen av kriminalomsorgen.

Straff som virker, forutsetter et bedre innhold i soningen. Det er mulig, og det er god politikk både for tryggheten i samfunnet og for mennesker som strever.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:38:31]: Jeg er glad for avklaringen justisministeren ga knyttet til Fauske fengsel. Samtidig fikk jeg ikke tilstrekkelig svar når det gjelder soningsplasser, det å flytte soningsplasser fra Nordland til Finnmark, ei heller om Mosjøen. Jeg kan bare nevne helt kort at å kjøre fra Mosjøen til Vadsø betyr godt over 20 timer i bil, så det er enda lenger unna. Jeg vil gjerne ha en tydeligere avklaring fra statsråden på akkurat det punktet.

Så viser jeg til forslaget i saken fra bl.a. Senterpartiet om at man må utvide kapasiteten i rusmestringsenhetene i fengslene, og at avhengige skal få tilbud om avrusning. Jeg legger til grunn at det er noe alle i denne salen kan enes om, all den tid man tilsynelatende er for å hjelpe folk ut av rus, selv om man ikke vil forebygge virkningsfullt nok i alle tilfeller, etter Senterpartiets syn.

Helt avslutningsvis vil jeg bemerke at Senterpartiet kommer til å støtte Fremskrittspartiets løse forslag i saken, om Vestoppland fengsel avdeling Valdres.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:39:55]: Straffens fremste formål bør ikke for enhver pris være å gi gjerningspersonen en ny sjanse. En gjerningsperson har kanskje ikke noen tilknytning til Norge i det hele tatt. Straffens fremste formål bør være å beskytte samfunnet og sikre rettferdighet for offeret. Det er det som må ligge til grunn – ikke en naiv tro på at rehabilitering skal løse alt.

Stortingsmeldingen bærer preg av en farlig ensidighet. Rehabilitering løftes fram som nærmest et overordnet mål, mens hensynet til samfunnsvern og allmennpreventive effekter tones ned. Det er en kurs Fremskrittspartiet tar kraftig avstand fra. For hva sier vi til ofre når gjerningspersoner gang på gang slipper unna med milde reaksjoner?

Den stadig økende og grovere ungdomskriminaliteten er et tydelig eksempel på at dagens politikk har feilet. Reaksjonene er blitt en vits. Vi ser voldelige gjenger hvor unge brukes systematisk – ikke fordi de er modne, men fordi systemet beskytter dem. Når 14-åringer brukes som barnesoldater for kyniske bakmenn, er det svikt i samfunnets fremste oppgave: å beskytte innbyggerne. Vi må lukke smutthullet nå. Voldelige gjengkriminelle må stoppes med konsekvenser – ikke boller og brus.

Fremskrittspartiet foreslår derfor tre klare tiltak:

1. senke den kriminelle lavalder til 14 år

2. fjerne strafferabatten for grove lovbrudd. Alvorlig kriminalitet skal møtes med alvorlige konsekvenser – uansett alder.

3. innføre automatisk soning ved brudd på ungdomsstraff. Dagens ordning, med stadige omkamper, undergraver hele systemets troverdighet.

Dette handler ikke om å være hard for hardhetens skyld. Det handler om å være rettferdig, om å stå på offerets side og om å gjenreise tilliten til rettsstaten etter fire og et halvt år med Ap i regjering.

Norge trenger tydelige grenser, konsekvenser og et rettssystem som setter lovlydige borgere først.

Mahmoud Farahmand (H) [12:42:47]: Jeg observerer og hører at Arbeiderpartiets talsperson og representant i salen kommer opp på talerstolen og snakker om ABE-kuttene som ble gjennomført for fem år siden. Det er litt overraskende. Jeg vil bare minne om at Støre-regjeringen har styrt dette landet i fem år.

Soningskøene økte med 80 pst. fra et år til et annet under Støre-regjeringen. Det er ikke på grunn av høyresidens reformer og endringer av norsk byråkrati. Det må en være klar over. Det handler om å gi best mulige tjenester og best mulige leveranser til befolkningen der ute.

Jeg er også glad for å høre at statsråden også innser at kanskje ikke alt byråkrati og alle forvaltningsnivåer er helt avgjørende for å kunne gi best mulig rehabilitering og tilbud til dem som trenger det.

Med dette vil jeg si at jeg tror vi er tjent med alle sammen å fokusere på de problemene vi ønsker å løse og de verktøyene vi har tilgjengelig og ikke hele tiden skue tilbake fem, seks og syv år for å finne noen andre å skylde på.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:44:08]: For Senterpartiet er det viktig at vi bevarer og videreutvikler den desentraliserte fengselsstrukturen vi har i Norge. Den desentraliserte strukturen har vært en viktig del av den suksessfulle norske tradisjonen for straffegjennomføring.

Nærhetsprinsippet er av stor betydning for å sikre både kvalitet og rehabilitering gjennom straffegjennomføringen. Regjeringens plan for fengselskapasiteten må bygge videre på nærhetsprinsippet og dagens desentraliserte struktur. En framtid i desentralisert struktur må være reell, og Senterpartiet vil advare mot en nedlegging eller sammenslåing av fengsler som vil forringe akkurat nærhetsprinsippet. Det vil føre til større avstander og dårligere tilknytning til familie og nettverk, og ikke minst vil det svekke det kriminalitetsforebyggende og rehabiliterende arbeidet i strid med målsettingen i meldingen som vi behandler i dag.

En desentralisert struktur innebærer i praksis å styrke de mindre fengslene og fengselsavdelingene, hvilket åpner mulighetene for mer differensierte tilbud for ulike soningstyper og et mer tilpasset tilbud for kvinner og unge lovbrytere. For å sikre en reell desentralisert struktur er det behov for både å bygge ut, rehabilitere og oppgradere eksisterende fengsler, gjenopprette nylig nedlagte fengsler og å bygge nye fengsler i distriktene.

Slidreøya i Vestre Slidre kommune er en enhet med lavere sikkerhetsnivå, hvor det ligger en mulighet til å utvide dagens kapasitet ved avdeling Valdres med ti plasser gjennom et samarbeid med utleier. Dette har vært fremmet i mange omganger, og de er tydelige i sitt budskap. Det vil være god økonomi å gjennomføre en utvidelse i Valdres. En slik utvidelse er kostnadseffektiv sammenliknet med andre prosjekter for oppskalering av fengselskapasitet. Konseptet innebærer at utleier tar investeringskostnaden for utvidelsen mot en regulering av leieprisen over en tiårsperiode – en svært god løsning. Dette arbeidet bør det støttes opp om.

Som det er sagt tidligere i debatten, støtter vi forslaget

«Stortinget ber regjeringen avklare med grunneier hva kostnaden over en tiårsperiode vil være for en utvidelse av fengselskapasiteten med 10 plasser ved Vestoppland fengsel avdeling Valdres.»

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:47:05]: Jeg ble nødt til å tegne meg på nytt etter å ha hørt et nokså sjokkerende og rystende innlegg fra FrPs representant. Det er altså snakk om en fullstendig avvisning av all kunnskap vi vet at finnes om personer som soner i norske fengsler. Vi vet at svært mange av dem selv har vært ofre for kriminalitet, og erfaringene deres med overgrep og vold i nære relasjoner burde ha vært et prioritert tema i denne stortingsmeldingen. Vi mener absolutt ikke at det er blitt gitt for mye oppmerksomhet.

Det viktigste som kan gjøres for å øke de innsattes mulighet til å skape seg et liv utenfor kriminalitet, er å ta disse sammenhengene på alvor. Med mindre en ønsker faktisk å sikre rehabilitering, er vel alternativet å sette folk i fengsel på livstid. Det har jeg foreløpig ikke hørt at noen i denne sal har argumentert for.

Farukh Qureshi (A) [12:48:12]: Det forsøkes skapt et inntrykk av at situasjonen i kriminalomsorgen begynte etter 2021, altså da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringskontorene. Saken er at jeg hadde gleden av å jobbe i kriminalomsorgen fra den gangen Høyre og FrP styrte. Allerede i 2016 var jeg med som tillitsvalgt og overleverte en bekymringsmelding hvor vi uttrykte en bekymring om at en fengselsbetjent kunne bli drept. Vi fortsatte gjennom den perioden, fram til 2021, med å framsette bekymringer opp mot ABE-kuttene og konsekvensene dette fikk for både ansatte, innsatte og samfunnet.

Det at jeg ser meg nødt til å ta det opp her i dag, skyldes rett og slett at vi er nødt til å være presise om hva vi snakker om. Den situasjonen som kriminalomsorgen står i i dag, er en direkte konsekvens av de åtte årene med blå-blått styre. Dette handler ikke om at vi ikke tar ansvar – tvert imot: Dette er et ansvar vi tar, og det er derfor jeg er presis på det når jeg sier at dette handler om både tiden før 2021 og tiden etter 2021.

Denne meldingen er nettopp å ta ansvar, det er å stake ut en kurs for hva vi ønsker med norsk kriminalomsorg. Så er det sånn at det er kriminalomsorgen og partene som har en ganske stor jobb når dette er ferdigbehandlet på Stortinget, opp mot implementeringen. Som jeg også har sagt i mine to innlegg: Dette er ikke et arbeid som avsluttes i dag. Tvert imot: Dette er et arbeid som påbegynnes. Dette skal selvfølgelig følges opp framover.