Monica Molvær (H) [14:23:35] (ordfører for saken): Kunnskap har blitt en del av vår nasjonale sikkerhet, og det gjør at vi må tenke nytt om hvem vi deler kunnskap med, i en tid der verden blir mer urolig for hver dag som går.

Vi vet at norske forskningsmiljøer i økende grad er mål for etterretning, påvirkning og uønsket kunnskapsoverføring. Det er ikke lenger en teoretisk problemstilling, men en reell del av det sikkerhetspolitiske bildet vi står i.

Samtidig er Norge en liten forskningsnasjon, og vi er avhengige av internasjonalt samarbeid for å få tilgang til kunnskap, teknologi og fagmiljøer. Gjennom samarbeid bl.a. i EU og Europa får norske miljøer delta i verdensledende forskning og være en del av et kunnskapsfellesskap som vi ikke kan bygge alene. Utfordringen er derfor ikke et valg mellom å være åpen og å være trygg, men å klare å være begge deler på en ansvarlig måte, der vi ivaretar sikkerhet, akademisk frihet og internasjonalt samarbeid i sammenheng.

Etter Høyres syn går flere av forslagene i saken for langt. Generelle forbud og brede begrensninger basert på nasjonalitet er lite treffsikre virkemidler og kan i verste fall svekke norsk forskning mer enn de styrker vår sikkerhet.

Samtidig er det ingen tvil om at dagens situasjon ikke er god nok. Trusselbildet har utviklet seg raskt, og regelverket er ikke tilpasset den virkeligheten forskningssektoren nå opererer i. Særlig gjelder dette personellsikkerhet utenfor sikkerhetslovens virkeområde, der vi i dag ser tydelige gråsoner.

Det er også avgjørende at institusjonene har gode verktøy og tilstrekkelig støtte til å gjøre forsvarlige sikkerhetsvurderinger i praksis. I møte med et mer sammensatt trusselbilde holder det ikke bare med gode intensjoner. Det er derfor Høyre, sammen med flere partier, fremmer et mer målrettet forslag. Vi ber regjeringen styrke arbeidet med forskningssikkerhet, vurdere behovet for endringer i regelverket og se nærmere på hvordan personellsikkerheten kan ivaretas bedre der dagens systemer ikke strekker til. Dette handler ikke om å lukke Norge, men om å gjøre bedre vurderinger og beskytte det som må beskyttes, samtidig som vi tar vare på det som gjør oss sterke som kunnskapsnasjon.

Vi må føre en politikk som både ivaretar sikkerheten og sikrer at Norge fortsatt er en del av det store kunnskapsfellesskapet. Det er den balansen vi forsøker å ta på alvor i denne saken, og det er også et tema som må tas på største alvor i denne salen.

Jeg tar opp det forslaget Høyre står sammen med andre om.

Sander Delp Horn (A) [14:26:34]: Jeg skulle ønske verden var så svart-hvit som representantforslaget tilsier. Det snakkes og skrives som om det ikke har noen betydning for Norge at vi stenger oss selv ute fra de største forskningsmiljøene i verden, og at det bare er de andre som blir taperne av det. De som er uenige, blir framstilt som handlingslammede og naive.

Jeg skulle ønske jeg klarte å se verden med de samme øynene som representanten Velle, en verden uten nyanser, med absolutter, med harde fronter. Jeg skulle ønske verden var sånn, for det hadde gjort hverdagen min mye, mye enklere, men verden er ikke sånn. Verden er full av gråsoner og nyanser, og politikken må gjøre kontinuerlige avveininger. Det viktigste er at vi sørger for at Norges interesser ivaretas.

Det er ikke i Norges interesse å avslutte alt forskningssamarbeid med land som Kina. Det sier vi ikke fordi vi er naive, vi sier det fordi verden er kompleks. Det sies ofte og av mange at vi må lytte mer til fagfolk og de som har skoene på. Universitets- og høgskolerådet er tydelig i sitt høringssvar til representantforslaget. De skriver at det vil være svært alvorlig å stenge Norge ute fra globalt kunnskapssamarbeid. Det er bare én måte å lese høringssvaret deres på. Det er at det er vi som blir taperen, og at det vil være et skudd for baugen for norsk forskning om dette forslaget skulle fått flertall.

Norsk forskning har mye å tilføre verden, men verden har også mye å tilføre oss. Vi som en liten forskningsnasjon i en stor verden er helt avhengig av å ha et åpent forskningssystem som sikrer tilgang på kunnskap og bidrar til å sikre bl.a. norsk konkurransekraft og å finne løsninger på globale utfordringer.

Norske høyskoler og universiteter viser i dag allerede en stor årvåkenhet, og vi opplever at de har dette høyt på dagsordenen. Det er verdt å merke seg at ved stillinger som krever sikkerhetsklarering, må også disse institusjonene forholde seg til sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering. Sikkerhetslovens bestemmelser gir klare føringer for hvordan dette skal håndteres i dag.

Verden er ikke svart-hvit. Det er ikke i Norges interesse at vi oppfører oss som den er det, og det er ikke i Norges interesse at vi i denne salen snakker og skriver som om den er det.

Simen Velle (FrP) [14:29:17]: Som nevnt en drøss av ganger på denne talerstolen, lever vi i en ganske utrygg verden, og det virker som den verdenen blir mer og mer utrygg nesten hver eneste dag. Den utryggheten og de endringene fører til noen endringer også for det norske samfunnet og for norsk akademia. En rekke aktører er betydelig mer interessert i Norge nå enn det de var for bare få år siden.

Norsk høyere utdanning og norsk forskning er ikke noe unntak fra det. Snarere tvert imot viser det seg så til de grader, bl.a. ved den komitéreisen utdanningskomiteen var på til Svalbard for bare noen uker siden, at utfordringer med forskningssamarbeid med land vi ikke har andre typer samarbeid med, definitivt er til stede. Da kan man spørre seg selv: Hvorfor er det slik at regjeringen er så passiv i denne saken som de har valgt å være?

Jeg registrerer at representanten Horn fra Arbeiderpartiet sier at det oppleves en høy årvåkenhet fra de norske forskningsinstitusjonene og fra regjeringen. Den årvåkenheten opplever ikke jeg, og den opplever ikke Fremskrittspartiet. Snarere tvert imot ser man en handlingslammelse fra både høyere utdanningsinstitusjoner og fra regjeringen selv.

Det er et drøss av eksempler på at kritisk informasjon har blitt lekket. Vi har sett at utenlandske aktører f.eks. har fått tilgang på data som viser havbunnen til Norge, som er noe av den mest sensitive informasjonen vi har, og noe Forsvaret vårt bruker enorme ressurser på å unngå at fremmede makter får tilgang på. Det har forskningsinformasjon på avveie klart å legge til rette for at har kommet på avveie.

Jeg registrerer også at representanten Horn fra Arbeiderpartiet snakker om at det er en gråsone. På hvilken måte er det en gråsone at kinesiske sikkerhetsmyndigheter krever lojalitetserklæringer signert svart på hvitt fra alle forskere de sender ut av det kinesiske riket? På hvilken måte er det en gråsone at disse aktørene helt konkret er ute etter den informasjonen vi bruker så mye ressurser på å forsøke å bevare?

Jeg skulle ønske jeg var like avslappet til dette som både regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe er. Det er jeg ikke. Snarere tvert imot er jeg dypt bekymret for hvordan vår informasjon kommer på avveie, hvordan utenlandske aktører opererer i Norge, og hvordan man dessverre ender opp med at norsk informasjon kommer på avveie.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [14:32:12]: Vi står i en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge. Det er ingen uenighet om at fremmede staters etterretningsaktivitet rettet mot kunnskap, teknologi og forskning utgjør en reell utfordring for Norge. Det peker både PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet på. Det må vi ta på største alvor, og det gjør vi.

Nettopp fordi vi tar sikkerheten på alvor, støtter ikke SV Fremskrittspartiets forslag om å innføre generelle nasjonale forbud eller kategoriske begrensninger basert på forskeres nasjonalitet. Norsk forskning er dypt integrert i internasjonalt samarbeid. Det er slik vi, som en liten forskningsnasjon, får tilgang til verdensledende kompetanse, infrastruktur og ikke minst bidrar til å løse globale utfordringer.

Flere av høringsinstansene i saken har vært tydelige på at de ikke støtter forslagene i saken. Universitets- og høgskolerådet, f.eks., mener at å stenge Norge ute fra globalt forskningssamarbeid vil være svært alvorlig for forskningsmiljøene våre, og det er vi nødt til å lytte til. Vi må verne om noen grunnleggende prinsipper i norsk kunnskapssektor. Akademisk frihet, åpenhet og internasjonalt samarbeid er tre av de viktige prinsippene. Ja, de prinsippene må balanseres mot et mer komplekst trusselbilde, men balansen finner vi ikke gjennom brede og kategoriske forbud.

Regjeringen legger til grunn at forskningssystemet skal være – jeg siterer – «så åpent som mulig og så lukket som nødvendig». Det støtter SV. Dette betyr nettopp at sikkerheten ivaretas gjennom kunnskap, risikovurderinger og målrettede tiltak, ikke ved å stigmatisere hele grupper av mennesker basert på passet deres.

I dag ligger det allerede tydelige krav i tildelingsbrevene om at universiteter og høyskoler skal holde seg oppdatert på nasjonale trusselvurderinger. Stillinger som krever sikkerhetsklarering, skal håndteres gjennom klare og etablerte rutiner. Forslagsstillerne peker på reelle utfordringer, men de løsningene de fremmer, er for kategoriske, for lite målrettede og vil kunne ramme norsk forskning hardt. De kan svekke norske fagmiljøers mulighet til å delta i den internasjonale forskningsfronten og dermed også vår evne til å utvikle den kunnskapen vi trenger for å styrke både norsk sikkerhet og norsk samfunnsutvikling.

Stortingsmeldingen «Sikker kunnskap i en usikker verden» adresserer nettopp de problemstillingene. Der løftes det fram et bredt sett virkemidler som balanserer sikkerhet, internasjonalt samarbeid og akademisk frihet på en langt bedre måte enn generelle forbud.

Det er åpenbart mange dilemmaer her, og dette er et felt som krever tett oppfølging framover fra regjeringen. Sikkerhet er viktig, men hvis vi reagerer med tiltak som svekker vår egen forskning, vår egen åpenhet og vår egen evne til å delta internasjonalt, da gjør vi Norge mindre, ikke mer robust. Det er derfor SV ikke støtter forslagene i denne saken.

Erling Sande (Sp) [14:35:18]: Senterpartiet tek tryggingstrusselen mot norsk forsking og høgare utdanning på største alvor. Trusselvurderingane frå PST, Etterretningstenesta og Nasjonal tryggingsmyndigheit viser tydeleg at forskings- og teknologimiljø i aukande grad er mål for etterretning, teknologioverføring og cyberoperasjonar frå framande statar. Dette er ei utvikling som utfordrar grunnleggjande nasjonale tryggingsinteresser, og som krev at vi styrkjer evna vår til å førebyggje og handtere risiko.

Samtidig er det viktig å understreke at Noreg er ein liten forskingsnasjon. Vi er avhengige av internasjonalt samarbeid for å sikre tilgang til kompetanse, teknologi og verdsleiande fagmiljø. Eit for strengt og kategorisk regelverk, slik forslaga i dokumentet legg opp til, vil kunne svekkje norske fagmiljø si evne til å delta i den internasjonale forskingsinnsatsen. Det vil i praksis kunne gjere oss mindre, ikkje meir, trygge.

Senterpartiet meiner difor at løysinga ikkje er generelle forbod basert på nasjonalitet. Eg vil særleg vise til høyringsinnspelet frå Universitets- og høgskulerådet, som tydeleg peikar på at slike tiltak kan få store negative konsekvensar for norsk forsking. Vi må i staden sørgje for at institusjonane har gode verktøy, klare krav og tilstrekkeleg støtte til å gjennomføre forsvarlege tryggingsvurderingar.

Statsråden peikar sjølv på utfordringar knytte til personelltryggleik utanfor tryggingslova sitt verkeområde. Det viser at dagens regelverk ikkje er godt nok tilpassa det skjerpa trusselbiletet. Senterpartiet meiner difor at det er behov for ei heilskapleg gjennomgang av forskingstryggleiken. Vi må vurdere om tryggingslova bør endrast, om krava til personelltryggleik må strammast inn, og om det er nødvendig med ytterlegare avgrensingar for søkjarar frå risikoland til stillingar innan sensitive teknologiar.

Dette handlar ikkje om å lukke Noreg for verda. Det handlar om å sikre at vi har eit regelverk som er robust nok til å møte dagens truslar, samtidig som vi tek vare på akademisk fridom og internasjonalt samarbeid.

På denne bakgrunnen støttar Senterpartiet forslaget om at regjeringa må styrkje arbeidet med forskingstryggleik og kome tilbake til Stortinget med vurderingar av nødvendige endringar. Dette er ei fornuftig tilnærming som overordna ivaretek nasjonale omsyn og behovet for internasjonalt forskingssamarbeid.

Statsråd Sigrun Aasland [14:37:55]: I takt med en mer usikker verdenssituasjon er norske forskningsmiljøer i økende grad utsatt for sikkerhetstrusler. Dette er ikke nytt for regjeringen, men jeg er glad for at forslagsstillerne også er opptatt av disse problemstillingene. Regjeringen har over flere år jobbet aktivt og i tett samarbeid med forskningssektoren og sikkerhetsmyndighetene for å håndtere disse utfordringene.

I stortingsmeldingen Sikker kunnskap i en usikker verden, som jeg la fram for Stortinget for temmelig nøyaktig ett år siden, redegjør vi for regjeringens helhetlige politikk på området. Regjeringens mål er at forskningssystemet skal – som det har blitt referert – være så åpent som mulig, og så skjermet som nødvendig. Åpenhet og samarbeid er i forskningens natur og er helt nødvendig for å klare å løse store samfunnsoppgaver. Samtidig må nasjonal sikkerhet alltid vurderes.

De komplekse sikkerhetsutfordringene vi står i, må møtes med mest mulige presise tiltak for å håndtere ulike former for risiko. Kategorisk å avslutte ethvert samarbeid med land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, er ikke i Norges interesse. Det vil ikke gjøre Norge tryggere. For Norge som en liten forskningsnasjon, er det avgjørende at også vi har tilgang på den kunnskapen som ikke utvikles i Norge. Da må vi ha et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Ellers vil vi ikke lykkes med å sikre vår konkurransekraft og omstillingsevne eller ha tilgang på kunnskap som er viktig for vår nasjonale sikkerhet.

Den akademiske friheten er viktig for å få til best mulig forskning. Dette omfatter også et ansvar for sikkerhet i egen virksomhet. Fra myndighetenes side har vi tydeliggjort regelverk, og vi stiller tydelige krav og har tydelige forventninger til etterlevelse på dette området.

Vi støtter utdannings- og forskningssektoren med veiledningsressurser for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid. Vi har en veileder innen personellsikkerhet under utarbeiding. Vi har etablert møteplasser hvor sektoren og myndighetene diskuterer forskningssikkerhet og ansvarlig internasjonalt samarbeid, også knyttet særskilt til Kina.

Jeg forventer at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner viser stor årvåkenhet når det gjelder sikkerhetsutfordringer som kan oppstå innenfor internasjonalt forskningssamarbeid, og de får også stadig bedre og mer veiledning på dette. Jeg kan berolige representantene om at vi er særlig oppmerksomme på sensitive teknologier. Derfor har regjeringen nylig satt i gang arbeidet med et felles kunnskapsgrunnlag og en oversikt over hvilke teknologier dette gjelder.

Det finnes sjelden enkle løsninger på kompliserte utfordringer, heller ikke i denne saken. Regjeringen jobber kontinuerlig med å videreutvikle verktøy for bedre sikkerhet for norsk forskning.