Rune Støstad (A) [17:47:32] (komiteens leder): Arbeiderpartiet er – og skal være – et industriparti. For oss handler næringspolitikk om noe grunnleggende: å skape verdier, og å dele dem rettferdig.

Verdiskapingen skjer i industrien i hele landet: på verft, i leverandørindustrien, i havbruket, i skogsindustrien og ikke minst i næringsmiddelindustrien, Norges største fastlandsindustri – slik komiteen også opplevde på sin reise i Innlandet nylig. Det er summen av dette som finansierer fellesskapet. Derfor er næringspolitikk både velferdspolitikk og distriktspolitikk.

Nå står vi i en ny tid. Verden er mer urolig, handel er mer krevende, og konkurransen er tøffere. Samtidig er det viktig å få fram at det overordnet går godt i norsk økonomi. Arbeidsledigheten er lav. Vi har hatt vekst i produksjon, omsetning og eksport det siste året. Industriproduksjonen økte med nær 4 pst., og eksporten utenom olje og gass er på sitt høyeste nivå noensinne. Det viser at norske bedrifter hevder seg godt – også i en urolig verden.

Samtidig er det forskjeller mellom bransjer, og internasjonal uro og handelshindre skaper usikkerhet. Nettopp derfor må vi fortsette å styrke konkurransekraften – og føre en aktiv næringspolitikk i tett samarbeid med næringslivet.

Arbeiderpartiets ambisjon er tydelig: Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å skape jobber i, starte bedrifter i og utvikle nye næringer i. Den viktigste jobben med konkurransekraft skjer i bedriftene – det er der verdiene skapes – men vår jobb som politikere er å sørge for at det er mulig å lykkes.

Et samlet storting sluttet seg til industrimeldingen i fjor, og regjeringen har fulgt opp med konkrete og gode tiltak. Vi bygger ny kraft gjennom havvind, satser på kompetanse i industrien og styrker forskning på ny teknologi. Vi legger til rette for grønn omstilling med nye klimavirkemidler, og jobber aktivt for markedsadgang gjennom EØS og nye handelsavtaler. Samtidig styrker vi koblingen mellom industri og sikkerhet i en mer urolig verden.

Likevel har vi større ambisjoner, og i regjeringens plan for Norge ligger det tydelige prioriteringer som skal gi økt konkurransekraft og flere arbeidsplasser.

Vi skal gjennom en stor omstilling av norsk økonomi. Vi vet at inntektene fra olje og gass over tid vil avta. Samtidig skal vi kutte utslipp og nå klimamålene våre. Det betyr én ting: Vi må bygge nye næringer, samtidig som vi utvikler dem vi har. Det er ikke bare en utfordring, det er en stor mulighet.

Norge har sterke fagmiljøer, tilgang på ren kraft og verdens beste arbeidsfolk. Det gir oss et godt utgangspunkt for å lykkes. Derfor er det viktig å legge til rette for nye og grønne næringer: havvind, batterier, hydrogen og karbonfangst og -lagring. Samtidig må vi i dette bildet også være ærlige: Omstillingen vil være krevende, teknologi må utvikles, og investeringer må på plass. Derfor må staten være en aktiv partner i en startfase.

La meg gi ett konkret og ferskt eksempel: Fensfeltet i Telemark. Her kan det ligge en av Europas største forekomster av kritiske mineraler. Det er ressurser vi trenger for grønn teknologi, industri og sikkerhet. Det kan gi nye arbeidsplasser, ny verdiskaping og nye muligheter i en region og i et lokalsamfunn.

Når et prosjekt blir så stort og viktig, da gjør vi det Norge alltid har gjort: Vi tar ansvar gjennom en aktiv næringspolitikk. Derfor går nå staten inn i planarbeidet. Vi gjorde det med vannkraften, vi gjorde det med oljen, og vi gjør det igjen nå, også for å sikre at verdier kommer fellesskapet til gode.

Dette er kjernen i Arbeiderpartiets næringspolitikk: Vi skal skape og dele. Norge er et lite land, men vi har store muligheter. Hvis vi bruker ressursene våre riktig, kan vi også i framtiden leve av arbeid – og sikre trygghet og at folk kan leve et godt liv i hele landet.

Jeg vil avslutningsvis rette en takk til Geir Pollestad i Senterpartiet som tok initiativ til denne debatten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [17:52:22]: Industrien står i et viktig veiskille, og vi må stille oss spørsmålet om vi skal være en energistormakt eller en råvareleverandør.

Norsk industri har lagt bak seg et 2025 preget av vekst og økt verdiskaping. Tallene fra Norsk Industris konjunkturrapport for 2026 viser at hjulene går rundt, og at omstillingsevnen for så vidt er intakt, men hvis vi løfter blikket fra kvartalstallene, ser vi konturene av en virkelighet som krever mer enn bare «litt mer av alt». Vi står i et industrielt veiskille hvor vi må velge retning, ikke bare tempo.

Vi befinner oss i en tid der alt haster. Vi skal levere på forsvarssektorens behov, vi skal kutte utslipp i prosessindustrien, og vi skal bygge en helt ny grønn verdikjede for havvind og batterier. Samtidig merker vi at pilene for investeringer flater ut. Spørsmålet jeg savner i den offentlige debatten, er om vi virkelig har kapasitet til alt dette samtidig.

Vi kan ikke bygge batterifabrikker, elektrifisere sokkelen, ruste opp Forsvaret og opprettholde en verdensledende prosessindustri med dagens tilgang på kraft og kompetanse. Nå i 2026 ser vi tydeligere enn noen gang at flaskehalsene ikke bare er økonomiske, men også strukturelle.

For å sikre at norsk industri ikke bare overlever, men leder an, må initiativdebatten handle om tre temaer. Det første er prioriteringer. Det grønne industriløftet er ambisiøst, men er det realistisk? Vi trenger en ærlig politisk debatt om hvilke industrier som skal prioriteres når energiknappheten setter grenser. Skal vi satse alt på kraftkrevende industri, eller skal vi bruke kraften vår til å elektrifisere andre sektorer?

Det andre er kompetansegapet, som er vår største handelsbarriere. Det hjelper lite med subsidier og gunstige rammevilkår hvis vi mangler folkene som skal tegne, bygge og drifte teknologien. Industrien skriker etter fagfolk, og vi ser nå at lønnsoppgjøret presser på. Vi må tørre å diskutere hvordan vi utdanner oss ut av denne krisen, og hvordan vi gjør industrien attraktiv nok for neste generasjon.

Det siste er geopolitisk virkelighet versus grønn drøm. Vi lever i en urolig verden. Forsvarsindustrien har fått et nødvendig løft, men det krever ressurser som også trengs i det grønne skiftet. Hvordan balanserer vi behovet for en trygg nasjon med behovet for en bærekraftig industri?

Vi har de siste årene vært flinke til å signere intensjonsavtaler og lansere «veikart», men industrien ønsker handling framfor honnørord og festtaler. 2026 må bli året hvor vi legger bort visjonene og begynner å snakke om det kjedelige: Hvordan skal vi forenkle konsesjonsprosesser, hvordan skal vi få fart på nettutbygging, og hvordan skal vi få en reell satsing på yrkesfag?

Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har kapitalen, kompetansen og naturressursene, men vi må velge å prioritere dem riktig. Norsk industri er ikke en statisk størrelse som bare følger markedet, men en aktiv deltaker. La oss slutte å snakke om hva vi kan gjøre, og begynne å prioritere hva vi faktisk må gjøre. Det vi mangler, er det politiske motet til å ta de valgene som faktisk koster noe, framfor å love gull og grønne skoger til alle sektorer samtidig.

Geir Pollestad (Sp) [17:56:24]: Då me i Senterpartiet tok initiativ til ein initiativdebatt om industri, så var det to ting me gløymde. Me gløymde å sjekka Stortingets langtidsprogram og me gløymde å sjekka yr.no. Men no er me her, og me har ei god moglegheit til å ha ein viktig debatt om industri.

La meg starta med innlegget til komitéleiar Støstad. Eg var einig, trur eg, i kvart einaste ord, men eg tenkjer at me heller skal bruka denne debatten til det som representanten Strifeldt la opp til, nemleg ein ærleg debatt, for det er den debatten Senterpartiet har sakna. Noreg har fantastiske moglegheiter til å skapa meir industri, skapa fleire arbeidsplassar, meir verdiskaping, men me skuslar det ofte vekk, og det må me diskutera. Det er for mange som har som sin jobb å hindra at ting skjer, og så er det for få som har som sin jobb å få ting til å skje.

Eg har lyst til å bruka satsinga på grøn industri som eit godt eksempel. Kvar grøne industribedrift basert på den norske skogen som ikkje vert realisert, vil gje mindre vekst i utsleppa i Noreg, både til klima, CO₂, og til naturen. Så det er på sett og vis sånn at ein har gjort noko bra for natur og klima i Noreg viss ein hindrar at noko blir bygd. Difor er eg veldig glad for at både klimaministeren og næringsministeren er til stades i dag, for me har aktuelle saker.

Norske Skog er eit godt eksempel. Dei har teke initiativ og kutta utslepp, og kva vert konsekvensane deira av det? Jo, Miljødirektoratet har vedteke å ekskludera Norske Skog frå EU sitt kvotehandelsssystem i perioden 2026–2030. Så du har altså ei bedrift som gjer ein stor innsats for å få ned utsleppa, og det ein får tilbake er ei straff. Ein taper økonomisk på å ha vore god. Alle partia – utanom Arbeidarpartiet – på Stortinget har samla seg om eit klart krav til regjeringa: No må de finna ei løysning på situasjonen for Norske Skog. Det er lenge sidan, det var før jul, og me gjekk rundt juletreet og heldt kvarande i hendene, men det har framleis ikkje skjedd noko.

Ja, klimaministeren har kanskje gjort jobben sin viss det ikkje skjer noko, men næringsministeren må jo sørgja for at dei løfta som er gitt om å få tømmerstokken til å verta foredla i Noreg, til å skapa arbeidsplassar i Noreg, verdiskaping i Noreg, det krev ein aktiv politikk – og det må me gjera meir av, ikkje mindre av. Men dei norske utsleppa vil jo sjølvsagt verta mindre viss me ikkje gjer noko. Men klimaproblemet er globalt, og dei andre utsleppa vert sannsynlegvis òg større i veldig mange andre land enn i Noreg.

Eit anna prosjekt er Billerud Viken, som det opphavleg heitte. Her er det fleire år sidan at statsministeren og dåverande næringsminister Vestre var på besøk. Dei var kjempebegeistra. Det skulle gå så fort å få denne utsleppstillatinga – til den største investeringa i grøn industri i Noreg på 30 år. Dei har enno ikkje fått svar på si utsleppstillating, trass i at både næringsministeren og statsministeren lova at dette skulle gå i rekordfart.

Og igjen er det sånn at det blir mindre utslepp viss dette ikkje blir realisert. Det einaste som skjer, er at me sender tømmerstokken til utlandet, og så vert han foredla der. Senterpartiet ønskjer å ta dette inn i Noreg, så eg skulle så gjerne ønskt at klimaministeren kunne sagt i dag: Jo, me har teke det grøne industriløftet på alvor, og me har bestemt oss for at Viken skal få si utslippstillating, for me som regjering – håpar eg Arbeidarpartiet seier – ønskjer å leggja til rette for at denne verdiskapinga skal skje i Noreg. Det kan ikkje vera sånn at det kvar einaste gong er den som ikkje vil noko, som får gjennomslag.

Sånn er det på fleire felt. Veldig mange opplever dette når ein ønskjer å starte aktivitet, at statsforvaltaren er ute og seier at du kan ikkje gjera sånn. Ein slit med å få tilgang på straum.

Eg tenkjer at regjeringa burde ha ein heilt ny filosofi, med mindre slagord og meir konkrete ting: Kva kan me gjera for at industri vert etablert i Noreg? Og seia til industrien: Korleis kan me hjelpa dykk? For det er ikkje ein god politikk å hindra industriutvikling i Noreg, og at ein flyttar industri ut av landet. Dette håpar eg me kan bruka denne debatten til å diskutera. Ønskjer me å skapa meir verdiar i Noreg, eller synest me det er best at det skjer andre plassar?

Hege Bae Nyholt (R) [18:01:47]: Først må jeg gratulere med opprykk! Så må jeg si at jeg er vikar i dag, men i motsetning til industrien er jeg heldigvis ikke på innleie.

Norsk industri produserer varer vi kan eksportere, den utvikler ny teknologi, og den gjør det mulig å nyttiggjøre seg naturressurser. Industrien er selve bærebjelken i det norske samfunnet. Uten varig høy sysselsetting, et høyproduktivt arbeidsliv og flere verdensledende industrinæringer ville det økonomiske grunnlaget for en solid velferdsstat i Norge sett ganske annerledes ut. Derfor er det viktig at Norge forblir en industrinasjon, ikke minst for å sikre en levedyktig velferdsstat også i framtiden, når oljeeventyret en gang tar slutt.

I Norge må en slik produksjon basere seg på våre naturgitte og menneskeskapte fortrinn. Vi har en lang kystlinje og god tilgang på råstoff, råvarer og kraft. Vi har også godt organiserte industriarbeidere med verdensledende kompetanse. En aktiv statlig industripolitikk gir unike muligheter til å ivareta og forsterke dette. Vi må bruke statlig eierskap og konsesjonspolitikken aktivt for å sikre verdiskapingen og øke videreforedlingen. Råvarene som høstes og utvinnes i Norge, skal brukes til industribygging her hjemme, ikke sendes uforedlet ut av landet. Staten må foreta smarte investeringer hjemme og selv ta kontroll over kritisk industri, istedenfor å sløse bort penger på batterifabrikker som ikke produserer batterier, og på hydrogenferjer som ikke forlater verftene, prosjekter der Norge ikke sitter igjen med noe, mens eierne tar ut millioner i lønn.

Et høyaktuelt eksempel er Fensfeltet: Her ligger det enorme verdier i sjeldne mineraler, noe som kan gi staten nye inntekter i framtiden, samtidig som det gir oss kontroll over en kritisk verdikjede. Det er også viktig i et beredskapsperspektiv: Hvis et selskap fra den andre siden av verden kjøper opp en norsk gruve, faller mye av argumentene bak om europeisk sikkerhetspolitikk bort. Staten bør bruke de økonomiske musklene til å opprette et statlig mineralselskap. Norge forsyner allerede Europa med olje, gass, strøm og aluminium. Nå kan vi forsyne dem med kritiske mineraler også.

Gjennom hundre år har vi bygd landet på rimelig tilgang på vannkraft, til nytte for folk og verdiskaping over hele landet. I dag har Norge forlatt denne linjen gjennom et politisk valg. Energiloven fra 1990, nye utenlandskabler og tilslutningen fra Høyre, FrP, Ap, Venstre og MDG i 2018 til EUs tredje energimarkedspakke har overlatt prisfastsettelsen på strøm til næringslivet, til en internasjonal strømbørs.

Offentlig eierskap er ikke nok for å sikre kontroll over kraften. Regjeringen, i allianse med NHO og ledelsen i LO, mener det viktigste svaret er mer kraft. De forsøker å sette en dagsorden for en massiv økning i kraftutbygging, som vil gå ut over naturen. Det er ikke det riktige svaret. Vi trenger 40 TWh i kraftoverskudd for å løsrive oss fra gassprisene, om vi ikke setter en makspris. Det er urealistisk og ville ha vært uklokt. Å ha kontroll over kraften betyr både å styre pris og eksport, men også forbruk. Norge hadde i fjor et rekordstort kraftoverskudd, på nesten 20 TWh. Skremselspropagandaen om for lite kraftproduksjon er feilaktig. Kraftoverskuddet har økt i flere år, men vi må bygge nett, slik at strømmen kan tas i bruk, og vi må ikke tappe vannmagasinene for eksport på høsten, slik at vi får kraftmangel om våren, som nå. Nå rammes europeiske strømpriser, fra deres dyre gasskraft, rett inn på prisene i Trøndelag, selv om vi har fornybar energi.

Det vi trenger, er mer nett, og det ansvaret har blitt forsømt i mange år. Riksrevisjonen har gjennomgått hvordan Statnett har prioritert, og konklusjonen var at vi har neglisjert oppgradering i det nasjonale strømnettet, mens investeringer i utenlandskabler har blitt prioritert opp. Statnett brukte hver femte krone på å bygge kabler til utlandet i perioden 2013–2023. Dette er kabler som i all hovedsak sender strømmen ut av landet og ikke bygger noen industri.

Det er bakteppet for det vi ser nå, hvor all industri i nord nektes ny tilknytning til strømnettet. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya, kombinert med prioritering av utenlandskabler framfor nasjonalt strømnett, har lagt grunnlaget for dagens kraftmangel. Der har Solberg-regjeringen et tungt ansvar, men også dagens regjering. Skal vi få bygd ny industri og videreutviklet dagens industri, trengs det både nettutbygging og klare prioriteringer. Dagens situasjon, hvor de fleste reservasjonene går til datasentre, bidrar til det motsatte av ny industribygging.

Statsråd Cecilie Myrseth [18:07:05]: Jeg synes dette er et veldig bra initiativ fra næringskomiteen, at vi nå får muligheten til å diskutere industripolitikk i stort. Det er bra, det setter jeg pris på, og det jobber jeg med hver eneste dag. Nå får vi også snakket om hva regjeringen gjør. Det er ikke minst viktig hvordan vi bruker ressursene våre, hvordan vi skaper verdier – det er verdig mang en debatt og ikke minst viktige vedtak og utvikling av politikk.

Så er det et ganske bra tidspunkt, for det er akkurat nå rundt et år siden regjeringen la fram den nye industrimeldingen på Framo. Da var overskriften: Industrien – konkurransekraft for en ny tid. Jeg mener at prioriteringen i meldingen har truffet veldig godt med tiden vi står i. Det handler om kompetanse, det handler om kraft, det handler tilgang til marked, det handler om ny teknologi, det handler om å få ned utslippene og ikke minst: Det handler om sikkerhet og beredskap i den tiden vi lever i.

Det er krig i Europa – Russlands angrepskrig mot Ukraina er inne i sitt femte år. Det fikk følger for energiprisene i Europa. Vi ser også stormaktenes rivalisering gjennom handelspolitisk kniving mellom Kina, USA og EU, hvor handelspolitiske verktøy brukes som trusler i det hele.

Det er også krig i Midtøsten. Selv om den er lenger unna oss geografisk, kjennes effekten av den klart på lommeboka. Den usikre tiden vi lever i, er også en av de viktigste grunnene til at regjeringen har som en av sine hovedprioriteringer at vi nå skal styrke konkurransekraften. For Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å skape jobber i, etablere bedrifter i og utvikle næringer i. Næringslivet skal ha trygghet til å satse gjennom gode forutsigbare rammevilkår over tid. Det jobber vi aktivt med. Vi sikrer bedre markedsadgang gjennom å framforhandle flere handelsavtaler – det har vi snakket om mange ganger, og vi skal behandle flere i denne salen. Å øke den politiske innsatsen overfor vår viktigste handelspartner, EU, er av stor betydning for norsk næringsliv.

Vi inngår strategiske og handelspolitiske partnerskap med EU, men også med enkeltland særlig i Europa, for å sikre at norske bedrifter får gode muligheter i det europeiske markedet. Vi er et land som produserer varer og tjenester som vi i stor grad eksporterer. Da trenger vi tilgang til markeder.

Et område som vi gir stadig mer oppmerksomhet, av gode grunner, handler om sikkerhet og beredskap. Regjeringen har nå satt i gang en kartlegging av norsk industris rolle i norske og alliertes strategiske og kritiske verdikjeder. Denne kartleggingen skal gi kunnskapsgrunnlag for videre politikkutforming om å styrke samarbeidet mellom industri, myndigheter og ikke minst forskningsmiljøer.

Den geopolitiske situasjonen har også ført til økt oppmerksomhet om andre næringer – innenfor mineraler og sjeldne jordarter kan Norge spille en enda tydeligere rolle. I går offentliggjorde vi at vi innfører en statlig plan for Fensfeltet. Det er viktig for å sikre at dette viktige prosjektet blir realitet. Så er det viktig å si at Nome kommune har gjort en grundig og god jobb over lang tid, og det er fremdeles viktig å sikre lokal tillit til dette prosjektet i det videre arbeidet.

Fra mineraler i bakken til satellitter i verdensrommet – Norge har potensial til å bli en helt sentral aktør i verdensrommet. Vi har kapasiteter på oppskyting, nedlasting og behandling av data fra verdensrommet. Det er få land i Europa som har nettopp det. I mine samtaler med kollegaer rundt om i verden merker jeg meg at på disse feltene – mineral og space – er Norge stor, men vi er også attraktiv og interessant.

Oppdatert status for norsk industri viser at det går godt jevnt over. Norsk industriproduksjon økte med om lag 3,9 pst. fra 2024 til 2025. Samtidig med den geopolitiske uroen eksporterte Norge varer og tjenester utenom olje og gass for 1 400 mrd. kr, noe som gjør 2025 til året med høyest eksport utenom olje og gass i historien. Samtidig er det naturlig nok bransjevise variasjoner. Selv om noen gjør det veldig bra og mange gjør det godt, er det også noen som sliter. Det er vi godt klar over.

Målet med industripolitikken og den brede næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer. Da må vi legge til rette for rammevilkårene for næringslivet, inklusiv industrien – at de kan skape så store verdier som mulig. Det ser jeg fram til å fortsette å bidra til.

Presidenten [18:12:05]: Det blir replikkordskifte.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:26:27]: La meg starte med å takke for et viktig initiativ. Behovet for forutsigbarhet og like markedsvilkår som næringslivet i EU hører jeg i så godt som alle mine møter med industrien. Dette er jeg også opptatt av, og jeg mener miljømyndighetene bidrar til det, både gjennom samarbeidet med EU og gjennom miljømyndighetenes arbeid overfor industrien. Det betyr ikke at klima- og miljøregelverkene som kommer fra EU, er få eller enkle, de er nok heller mange og til dels ganske kompliserte. Alt i alt mener jeg likevel norsk industri er tjent med å ha like regler som de som gjelder i vårt viktigste marked. Samtidig jobber vi kontinuerlig med å være en konstruktiv samarbeidspartner og gir innspill på hvordan regelverkene fungerer for norske forhold, og hvordan de kan fungere enda bedre i framtiden. Industrien har også selv et ansvar for å kjenne sine forpliktelser og sette seg inn i foreslåtte endringer i regelverk, slik at de kan endre, utvikle og innrette seg på en best mulig måte.

Regjeringen er opptatt av forutsigbarhet og effektiv saksbehandling. Derfor arbeider miljømyndighetene kontinuerlig med å forbedre prosesser, styrke dialogen med aktørene og ta i bruk nye digitale løsninger som kan bidra til mer effektiv saksbehandling. Men det kan også være viktig å være tydelig på at enkelte saker vil være komplekse og ta tid. Når det gjelder for eksempel inngrep i natur og påvirkning på vannmiljø, må beslutningene være godt fundert, både faglig og rettslig. Det er en forutsetning for at vedtakene skal stå seg over tid, og dermed også gi reell forutsigbarhet for næringslivet.

Industrien skal gjennom en formidabel omstilling på veien mot et lavutslippssamfunn, men det er både store utfordringer og store muligheter i denne. Produkter med lave utslipp skal få en fordel i det europeiske markedet. Timingen er kanskje vanskelig, men produksjon uten klimagassutslipp er framtiden. Det er klart at industrien vil ha behov for støtte for å utvikle og oppskalere nye løsninger og ordninger som skjermer mot karbonlekkasje. Samtidig vil prising av klimagassutslipp gjennom CO2-avgift og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS) fortsatt være et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Forurenser skal betale. Det skal være hovedregelen, men vi skal også ha støtte og hjelp i omstillingen. Nesten alle verdens land har skrevet under på Parisavtalen og et felles mål om en verden som unngår farlige klimaendringer. I årene framover vil konsekvensene av klimaendringene bli mer og mer tydelig, og jeg er overbevist om at det vil komme et punkt hvor alle forstår at kraftfull klimapolitikk er en nødvendighet.

Regjeringen er bevisst på at arbeidet med grønn omstilling er krevende for deler av næringslivet, særlig i en situasjon der ny teknologi kan være umoden, kostbar eller lite tilgjengelig på sikt. Vi fører derfor en politikk der man kombinerer langsiktige rammevilkår, som prising av utslipp gjennom avgifter og kvoter, med mer målrettede og tidsavgrensede støtteordninger som kan avhjelpe markedssvikt i tidlige faser. Enova er regjeringens viktigste verktøy for klima- og energiomstilling. Samtidig er det en grunnleggende forutsetning at staten verken kan eller bør ta all risiko fra virksomhetene. De som mottar støtte, må selv bidra med kapital og ta del i risikoen, og støtten skal heller ikke være varig. Formålet er at vi klarer å legge til rette for omstilling og teknologiutvikling i en oppstartsfase, slik at markedskreftene etter hvert kan ta over innenfor langsiktige og stabile rammer, at vi utvikler langsiktige, lønnsomme bedrifter som står på egne bein.

Karbonfangst og -lagring er en av de viktigste mulighetene industrien har til grønn omstilling. Svært mange industriutslipp, som f.eks. produsenter av sement eller ferrolegering, har i dag en blanding av både fossile og biogene utslipp, og treforedlingsvirksomhetene har nesten bare utslipp av biogen CO2. Klimasamarbeidet med EU har i dag ikke noe insentiv for å fange og lagre biogen CO2, som kan gi såkalte negative utslipp. For negative utslipp er det heller ikke en forurenser som skal betale, men en tjeneste det må og bør betales for. Regjeringen arbeider derfor med en rettighetsbasert ordning som kan gi nettopp dette. Ved å få på plass et insentiv for å fange og lagre også de biogene utslippene er det lettere for industrien å regne hjem klimaløsninger som karbonfangst og -lagring som løsning. Samtidig har Enova annonsert at de er i gang med å utvikle et nytt konkurransebasert virkemiddel, som skal utløse reduksjoner av blandede og biogene klimagassutslipp.

Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi klarer mange ting på en gang. Vi skal utvikle industri, redusere klimagassutslippene og ta vare på naturen. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, både fra industri, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet.

Mette-Gro Karlsen (A) [18:46:43]: Som stolt østfolding, med generasjoner av industriarbeidere i ryggen, er jeg glad for at det løftes en industridebatt i dag. Norsk industri står og har stått i en voldsom omstilling. De som har bygget landet og skapt store verdier for landet vårt, gjennom bl.a. mekanisk industri, treforedling og prosessindustri, har lenge nå opplevd en utvikling der ikke alle har overlevd, og der de som har overlevd, har gjennomgått store endringer.

Noen har opplevd at jobbene deres er automatisert eller outsourcet, og andre har opplevd usikkerhet, arbeidsledighet og en ny hverdag på kroppen. Samtidig ser vi en enorm utvikling der mange innen Østfold-industrien har vært med på å vise retning og være tydelige spydspisser innenfor grønn teknologisk utvikling, innovasjon i prosessindustrien og resirkulering og sirkulærøkonomi.

Den økonomiske situasjonen vi ser over hele landet, har også rammet Østfold-industrien hardt. Råvarer og kraft er dyrere, og renten er høy. I tillegg har krav til omstilling for å møte klimakrav, og mangel på kvalifisert arbeidskraft, gjort at deler av industrien har kjempet i motvind over tid.

Heldigvis har vi sterke aktører, både ansatte og ledere i industrien, i næringslivet og i det offentlige, som samarbeider for å sikre at det også i framtiden er trygge arbeidsplasser og verdiskapende industri – en industri som er moderne, miljøvennlig og svarer til behovene.

Hovedvekten av norsk industri står fremdeles rak, og det skjer mye. Vi er glade for å ha en regjering som satser på industrien, i form av både videreutvikling, modernisering og drift. Industrien er bærebjelken vår.

Tross den økonomiske og sikkerhetspolitiske uroen vi opplever, er det en generell vekst i norsk industri. Vi eksporterer mer, og vi investerer mer. Enkelte næringer strever likevel mer enn andre, og det kommer særlig tydelig til uttrykk innenfor byggevareindustri og treforedling. Her er vi nødt til å være proaktive for å sikre gode rammevilkår videre, utvikle god infrastruktur og legge til rette for videre drift, slik at vi kan ta vare på de viktige arbeidsplassene – i Østfold og hele landet – og muligheten til å bevare produksjonen innenfor landegrensene.

Vi må så for å høste. Vi må, sammen med industrien og med dem som har skoene på, skape verdi og skape arbeidsplasser sånn at vi fortsatt kan sikre små forskjeller og trygghet i økonomien og i folks liv.

Marius Arion Nilsen (FrP) [18:50:00]: I år er det rundt 250 år siden den industrielle revolusjonen startet. Den industrielle revolusjonen kan kort oppsummeres som den omfattende omleggingen fra håndverk og muskelkraft til fabrikkproduksjon og maskinkraft. Spesialiseringen og tilgang på mer energi ga velstandsvekst og økt produktivitet over det meste av samfunnet.

En god forklaring på dette finner man i fysikken, der energi ofte defineres som evnen til å utføre arbeid. Man gikk fra håndkraft til hestekraft, så til kull og damp, før overgangen fra kull og damp til oljebaserte drivstoffer igjen økte tilgjengelig energimengde, effektivitet og produktivitet ytterligere.

Mer kapital per arbeider er en viktig faktor for økt produktivitet, men dette finner ikke sted i dagens Norge, hvor Arbeiderparti-regjeringen har valgt å gå den planøkonomiske veien. Først har man besluttet svært ambisiøse – ja, rent utopiske – mål, spesielt innen klima, som treffer både næringslivet og andre aktører hardt, før man igjen bruker disse høye målene som argument for å dele ut skattepenger til utvalgte bedrifter innen utpekte næringer som batterifabrikker, flytende havvindselskaper, hydrogenproduksjon og mange andre grønne luftslott. Det resterende næringslivet og skattebetalerne sitter igjen med den tvilsomme æren av å ta regningen for gildet.

Denne måten å styre samfunnet på fungerer svært dårlig. Erfaringene fra tidligere tiders forsøk med planøkonomi er nemlig mildt sagt begredelige. Staten bør heller stå for fornuftige mål og krav samt lage rammebetingelser som sørger for at prisen på kapital blir lavest mulig. I stedet struper man energitilgangen, og man vedtar krav som fører til økte energibehov og gjør det vanskeligere å konkurrere.

Ser man på Norsk Industris konjunkturrapport, er det de lister opp som viktig for deres medlemmer, følgende:

• forutsigbare og konkurransedyktige energipriser

• eierbeskatning

• lavere og stabile kraftpriser

• raskere og enklere konsesjons- og godkjennelsesprosesser

• god markedsadgang

• tilgang på kompetent arbeidskraft

Regjeringen oppfyller i liten grad dette, og det gjør at selv om vi i dag har gode vilkår og god eksport fra norsk industri, kan det bli særdeles urovekkende og utfordrende framover når man har en regjering som har innført enda høyere klima- og miljøkrav enn det man ser i EU – regionen som har lavest vekst av samtlige i verden, og som har en fallende industriproduksjon. Vi bør ikke følge etter EU, men heller føre en mer fornuftig energi- og klimapolitikk – og ikke minst industripolitikk.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [18:53:19]: Norsk industri økte som nevnt produksjon, omsetning og eksport gjennom 2025, men investeringen i industrien flater ut og forventes å falle videre i 2026. Mange bedrifter rapporterer om lavere lønnsomhet og økt kostnadsbelastning. Det er særlig bekymringsfullt fordi investering i dag er avgjørende for framtidige arbeidsplasser, teknologitvikling og konkurransekraft. I arbeidet med Norsk Industris konjunkturrapport 2026 spurte de sine medlemsbedrifter om hva de mener er det viktigste politikerne kan bidra med for å sikre konkurransedyktige rammevilkår i en urolig verden. Her var svarene veldig tydelig: forutsigbar og konkurransedyktig eierbeskatning som ikke svekker norsk eierskap, lave og stabile kraftpriser for industrien, raskere og enklere konsesjons- og godkjenningsprosesser, god markedsadgang til EU, aktiv norsk deltakelse i europeisk industripolitikk, og tilgang til kompetent arbeidskraft.

EØS-avtalen har som handelsavtale vært en trygg havn for industrien i over 30 år. Den har tjent oss vel, men de politiske rammevilkårene i andre land har den siste tiden utfordret markedstilgangen til industriens viktigste handelspartner. Tollregimet under president Trump og EUs toll på ferrolegeringer skaper betydelige utfordringer og usikkerhet for norske eksportbedrifter. Det er særlig alvorlig i en tid med økt internasjonal uro. Skal norske industribedrifter fortsatt konkurrere internasjonalt, må rammevilkårene ligge så tett som mulig opp mot våre konkurrenter. Når EU innfører toll på ferrolegeringer, må norske produsenter konkurrere med tredjeland som Kasakhstan, Tyrkia og Kina, land som ikke følger de samme miljø- og klimakravene som Norge. Det er avgjørende for industriens konkurransekraft at nasjonalt regelverk ikke oppfattes som strengere enn det som gjelder ellers i Europa.

Geopolitisk uro, handelsbarrierer og uforutsigbare rammevilkår legger et stadig større press på konkurransekraften. Skal industrien lykkes framover, kreves tydelige og målrettede politiske grep. Industrien er i stor grad eksportdrevet. Skal Norge også i framtiden være et viktig industriland, er det avgjørende med framoverlente og stabile rammevilkår for industribedriftene. Norske industribedrifter trenger tilgang på kraft og nett til en konkurransedyktig pris, det innebærer både økt kraftproduksjon og raskere utbygging av strømnettet. Utvikling av kraftsektoren er et av samfunnets viktigste virkemidler for å nå klimamålene.

Det må være en klar sammenheng mellom energipolitikken og ambisjonen om å ivareta industriens konkurransekraft. Industrien er sentral for lokal sysselsetting og har store økonomiske ringvirkninger i norsk økonomi. Med langsiktige, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser vil industrien være en veldig viktig bidragsyter til verdiskaping. Et skritt i riktig retning kan være å redusere skatten på eierskap og avvikle formuesskatten, en særskatt på norsk eierskap som binder kapital som ellers kunne vært investert i bedrifter.

Stig Even Lillestøl (FrP) [18:56:36]: Vi ser positive utviklingstrekk i industrien, og eksporten viser evne til å omstille seg til nye markedsforhold, men på sikt står vi overfor en rekke utfordringer. Beskjeden fra industrien selv er at skattesystemet i dag diskriminer mot norsk eierskap, samtidig som de kjenner på usikkerhet rundt kraftpriser, avgifter, reguleringer, toll- og handelspolitikk og tilgang på kompetent arbeidskraft. FrP mener at formuesskatten må vekk, slik at vi ikke straffer våre egne borgere for å drive med verdiskaping. Vi vil også produsere billig og stabil strøm uten å drive med klimapolitisk kraftsløseri, slik at kraften kan komme industrien til gode.

Det som bekymrer meg mest, er at Norge har vedtatt et mål om å kutte klimagassutslipp med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035, samtidig som man utenfor Europa har helt andre ambisjoner. Kina, f.eks., har mål om mellom 5 og 7 pst. vekst årlig, og det har de klart å holde seg innenfor i en årrekke. Et konkret eksempel på hvordan disse ulike ambisjonene slår ut i praksis, er at vi nå ser færre europeiske biler på veiene våre, mens kinesiske biler tar en stadig større andel av markedet. I dag er det minst 16 forskjellige kinesiske bilmerker å velge mellom i Norge – før pandemien var det ett. Dette henger selvsagt sammen med flere faktorer, hvorav flere som gjør Kina til et dårlig forbilde. Men en årsak vi må ta innover oss, er at vekst og skaping er gjort en prioritet uten klimapolitiske handikap. For mens Europa stenger kullkraftverk, åpner Kina stadig nye. Det betyr at Norge, som eksporterer rundt 60 pst. av varene våre til euroområdet, også må være framoverlente for å kunne konkurrere og bidra til konkurransekraft hos våre allierte. Når europeisk økonomi har falt bakpå, Norge inkludert, vil industrikapasiteten flytte seg til andre land.

Skal norske bedrifter redde verden, må de først og fremst kunne konkurrere i verden. Vi kan ikke bare forvente at vi får kjøpt alt vi trenger, på Elkjøp – vi må ha kapasitet til å skape ting selv. Slik sikrer og bevarer vi både sikkerhetshensyn og selvstendighet. Skal norsk industri stå sterkt i framtiden, må vi ha lave kraftpriser og overflod av stabil kraft, et skattesystem som ikke straffer norsk eierskap, og en klimapolitikk som ikke binder armer og bein på den norske økonomien. Alternativet er at Norge og Europa blir et museum.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:59:21]: Da jeg hørte Fremskrittspartiet bruke uttrykket «planøkonomi» om regjeringens industri- og klimapolitikk, klarte jeg ikke å dy meg. Regjeringen driver ikke med planøkonomi, men vi hjelper lønnsomme virksomheter å utvikle ny teknologi i Norge og å omstille seg. Det er ikke noe nytt konsept i læreboken om hvordan man driver med fornuftig verdiskaping og industriutvikling. Alle som har åpnet en samfunnsøkonomibok, vet at næringslivet alene i utgangspunktet underinvesterer i både forskning og teknologiutvikling fordi verdien av det og risikoen ved det er mindre enn det verdien er for samfunnet som helhet.

Det er nettopp derfor vi støtter aktører som Hagens Transport på Hamar, når vi gir tilskudd til at de kan ta i bruk nullutslippslastebiler og benytte seg av ladeinfrastrukturen for tungtransporten, som har gått fra null til 500 ladestasjoner i løpet av de tre siste årene. Det er derfor vi er opptatt av CO₂-kompensasjonen, som treffer Alcoa på Lista og gjør at de har kunnet åpne opp igjen en del av produksjonen sin etter den energikrisen som har truffet dem hardt, og som i tillegg gir dem en ordning som gir dem enda sterkere insentiver til å drive fram teknologiutvikling og investeringer i Norge. Det er derfor jeg ikke tror man kommer til å møte en eneste person ved Heidelbergs sementproduksjon i Brevik som synes det er dumt at de nå har fått etablert karbonfangst og -lagring, som viser en teknologi som er framtiden og både kutter klimagassutslipp og ruster dem for å kunne ha framtidig konkurransekraft.

Slik jeg ser det, forstår ikke Fremskrittspartiet hvordan man driver med langsiktig verdiskaping, jobbskaping eller omstilling av norsk industri. Det gjør man ved å ta på alvor de klimaendringene vi allerede ser, og som kommuner rundt omkring i hele Norge allerede opplever konsekvensene av. Det gjør man ved å ta på alvor at enten man liker det eller ikke, har Europa et regelverk for omstilling som også Norge og norsk virksomhet som ønsker å eksportere til Europa, er nødt til å følge opp, og som gjør at CO₂-utslipp i stadig større grad blir en konkurranseulempe for industrien. Det gjør man ved å lage verktøy og virkemidler hvor staten samarbeider og ikke jobber mot næringslivets omstilling, og hvor vi finner løsninger i fellesskap, slik vi alltid har gjort i Norge, sånn at vi kan klare flere ting på en gang: kutte utslipp og skape jobber i hele landet vårt.

Rune Støstad (A) [19:02:28]: Når vi ser sola der ute og tidspunktet vi står her på, hadde jeg egentlig tenkt at vi snart skulle ut, men jeg klarte ikke å dy meg da jeg hørte de tre FrP-representantene på talerstolen, som kritiserer regjeringens næringspolitikk og vil framstå som næringslivets beste venn. Jeg skulle innimellom ønske at jeg hadde hatt et speil som jeg kunne satt framfor representantene fra FrP, slik at de kunne sett seg selv når de prater om forutsigbarhet.

Det FrP gjør, er å vingle. Det er kortsiktig politikk, og de setter arbeidsplasser i fare, som i saken om Melkøya. FrP har gått fra å si at prosjektet ikke skal stoppes, til å støtte forslag som kan kutte levetiden kraftig og setter flere hundre arbeidsplasser i fare. Det er ikke forutsigbarhet. Det er vingling. Det rammer arbeidsplasser og leverandørindustri og Norges suverene rolle som energileverandør til Europa.

FrP prater om nye grønne løsninger, men mener at statens engasjement innenfor f.eks. havvind er sløsing. Det er en næring som er i vekst, der norsk industri allerede i fjor omsatte for 60 mrd. kr. En slik satsing er helt avhengig av en aktiv stat. Når FrP sier nei til det, sier de egentlig nei til nye arbeidsplasser og nye eksportmuligheter. FrP tar ikke inn over seg at Norge må omstille seg, slik klima- og miljøministeren så riktig påpekte.

Det er en annen sak som forundrer meg litt når Frp prater om forutsigbarhet. De vil altså kutte 3,4 mrd. kr i en næring som kanskje er den viktigste Norge har, nemlig innen jordbruket. Det rammer ikke bare gardbrukerne og den enkelte familie, men det rammer hele verdikjeden, også næringsmiddelindustrien, med rundt 40 000 arbeidsplasser over hele landet. Det er viktige arbeidsplasser i by og bygd – arbeidsplasser vi er helt avhengig av.

Tidligere denne uken foreslo FrP å legge ned Nysnø. Det er kortsiktig, for Nysnø handler om å få fram nye bedrifter, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Og kanskje mest alvorlig: FrP vil reforhandle EØS-avtalen. Ja, da må en jo si den opp først. Det handler virkelig om å sette arbeidsplasser og eksport i fare.

Norge trenger langsiktighet og omstilling. Det er det som er kjernen i regjeringens og Arbeiderpartiets plan for Norge: å skape trygghet for arbeidslivet og for næringslivet, altså det motsatte av det FrP driver med.

Geir Pollestad (Sp) [19:05:40]: Eg meiner at dette har vore ein god og viktig debatt. Eg er eigentleg vorten litt deprimert av debatten, for dei signala klimaministeren kjem med når det gjeld Norske Skog og anlegget til Viken på Hønefoss, er ganske nedslåande. Eg vert bekymra når klimaministeren har med seg eit sitat for å bekrefta at statsministeren ikkje har lova noko. Det lover dårleg når det sitatet er med.

Det finst regelverk, men det er to måtar å sjå på regelverk på. Den eine er: Kan dette regelverket vera eit grunnlag for å seia ja. Det er den tilnærminga som Senterpartiet meiner at me skal ha. Men eg opplever for ofte at ein bruker regelverket til å seia: I dette regelverket er det heimel for å seia nei.

Det må jo vera slik i næringspolitikken at ein må gjera det ein kan for å seia ja til at folk skal få lov til å utvikla industri. For å ta eit tankeeksperiment: Dersom det var slik at det ein vil byggja på tomta i Hønefoss, var eit datasenter, hadde svaret då vorte nei? Det kunne vore at det hadde vorte etablert der. Men eg trur at ein industri i Noreg som ikkje er mangfaldig, og som ikkje byggjer på dei naturressursane me har, er ein veldig dårleg industri. Me treng mangfaldet. Me kan ikkje leva av datasenter og batterifabrikkar aleine. Me skal ha det òg, men me treng mangfaldet. I Senterpartiet har me vore særleg opptekne av den grøne industrien, som har fått tilbakeslag på tilbakeslag, der eg meiner at Arbeidarpartiet ikkje har sett alvoret.

Det er to næringsministrar som ikkje er her i dag – og det er heilt greitt, for dei er heller ikkje inviterte – men landbruksministeren starta sitt første budsjett med å kutta ut støtta som er heilt nødvendig for å oppretthalda næringsmiddelindustrien i Nord-Noreg. Beredskapstilskotet til næringsmiddelindustrien i Nord-Noreg vart det sett ein stor strek over. Det retta Stortinget opp, men òg det viser ei feil tilnærming. Eg er òg bekymra for fiskeriministeren sin prosess med å endra den forskrifta som gjer at laksen vert ført i land i Noreg, at han vert teken på land i Norge, slakta her og ikkje kan eksporterast direkte. Eg fattar ikkje kvifor ein har begynt å sjå på denne forskrifta, men eg har ein mistanke, og det er det som litt for ofte er det viktigaste for regjeringa, nemleg anerkjenning i EU, anerkjenning av ESA, og å ha minst mogleg etterslep. Det gjer at ein ikkje går godt nok inn i sakene og seier: Tener dette norske interesser?

Eg ser fram til komande industripolitiske diskusjonar, for dette handlar om kva me skal leva av i framtida.

Marius Arion Nilsen (FrP) [19:08:53]: Det var en del angrep her fra Arbeiderpartiet som ikke kunne stå uimotsagt, og det er en del forutsetninger som er mildt sagt misvisende.

Man framhever CO₂-kompensasjon. Fremskrittspartiet mener også at det er riktig å ha CO₂-kompensasjon til industrien. Problemet er bare at den CO₂-kompensasjonen kommer på grunnlag av urealistiske klimakrav, CO₂-avgifter i Europa som smitter over på Norge, og som fører til et behov for å kompensere for ulempene dette medfører. Europeisk klimapolitikk er et lappeteppe av krav og kriterier, og det er særdeles vanskelig å holde seg innenfor, men også særdeles vanskelig å drive lønnsomt når man hele tiden har økte avgifter og nye krav å forholde seg til. Da kommer det igjen stadig nye kompensasjoner.

Fremskrittspartiet mener at det smarteste hadde vært å la være å innføre krav og kriterier som medfører behov for kompensasjon i etterkant, men der står vi tydeligvis ganske alene, for veldig mange andre mener at høyest mulig krav og mål er veien å gå, selv om det er særdeles kostbart og særdeles lite effektivt.

Så har man havvind. Det man ser nå når det gjelder Sørlige Nordsjø II, som man skal bruke titalls milliarder på, er at prosjektet ser ut til å være satt på pause. Bestillingene til transformatorprodusentene er nå, så vidt jeg kan se, satt på pause. Det ser ganske kritisk ut for regjeringens storstilte satsing – og eneste satsing – på havvind. Man har allerede en eksportnæring, og det er uten å ha et etablert hjemmemarked. Det er veldig bra. Det er kjempebra at norske aktører er aktive innen havvind globalt. Det heier Fremskrittspartiet på, men når man har en etablert industri som omsetter for 50 mrd. kr–60 mrd. kr i året, ser vi ikke helt grunnen til at man skal bruke tilsvarende sum her hjemme for å bygge et norsk hjemmemarked, med den begrunnelsen at vi skal bygge en eksportindustri. Den er jo der allerede.

Det blir også nevnt virkemidler og skatt. Aktiv næringspolitikk har jeg nevnt tidligere, og jeg har tatt det opp utallige ganger her fra talerstolen. Man har en regjering som prøver å plukke vinnere, men som i størst grad har vært flink til å plukke tapere. Det samme ser man med Nysnø. Det var et dårlig vedtak da det ble opprettet, i 2017 under Solberg-regjeringen, og vi ønsker å legge det ned. Det er fordi vi ikke ser noen grunn til at et forvaltningsfond skal sitte borte i Stavanger og investere i andre pengemarkedsfond og grønne fond med et klekkelig, høyt forvaltningshonorar. Vi har mer tro på private investorer. Vi har mer tro på å senke skatter og avgifter, forenkle, avbyråkratisere og avregulere. Det er det som vil være framtidens industri og næringsliv.