Ove Trellevik (H) [15:57:35] (ordførar for saka): Rapporten frå Riksrevisjonen har avdekt alvorlege svakheiter i norsk hamneberedskap, spesielt knytte til manglande oversikt over kva hamner som er samfunnskritiske, og dessutan mangelfulle planar for alternative forsyningslinjer under krise og krig.

90 pst. av alle varer som går inn og ut av landet, har vore gjennom ei hamn. Noreg har over 600 hamneanlegg som handterer skip i internasjonal trafikk. Anlegga er også viktige for fiskerinæringa og innanrikstrafikk. Nokre av hamneanlegga er så store og sentrale at dei er viktige for heile samfunnet.

Den auka tryggingspolitiske spenninga gjer at hamnene også blir meir sårbare for uønskte handlingar. Ein trussel mot samfunnsviktige hamneanlegg som ikkje er tilstrekkeleg sikra, kan trua samfunnstryggleiken.

Me er inne i det femte året med krig i Europa. Arbeidet med totalberedskapen burde ha vore sett høgare på prioriteringslista hos regjeringa. Regjeringa må ta ansvar for å identifisera og klassifisera kva hamneanlegg som er avgjerande for forsyning av varer og militær støtte. Det er urovekkjande at regjeringa parerer kritikken med at det er aktørane i verdikjedene som sjølve må finna erstatningskaiar.

Det er no eingong slik at nokre kaiar er samfunnskritiske, anten regjeringa ser det eller ikkje. Ryk kornkaia vår, har me få alternativ. Dette må regjeringa ta inn over seg. Det er regjeringa sitt ansvar at matforsyninga til landet går greitt. Regjeringa må implementera tiltak som varetek både tryggleik mot sabotasje og vidareføring av funksjonar i krig.

Regjeringa må samordna beredskapsplanar mellom Nærings- og fiskeridepartementet, Kystverket, Forsvaret og private hamneoperatørar for å sikra heilskapleg handtering. Det må òg utarbeidast konkrete planar for korleis varer og militært utstyr skal fraktast dersom hovudhamnene blir sette ut av spel, og så må det øvast på ulike scenario. Vidare må regjeringa sikra at forskrifta om hamneberedskap og støtte til Forsvaret blir følgt opp i praksis i alle relevante hamner.

Samtidig er det ikkje berre i hamnene det er utfordringar med korleis regjeringa følgjer opp beredskapen. Stortinget har vedteke totalberedskapsmeldinga, og regjeringa må no sikra rask implementering av dei føreslegne tiltaka for å auka motstandskrafta i samfunnet.

Det er avdekt at mange kommunar manglar midlar og kapasitet til å prioritera beredskapsarbeid. Det må stillast tydelegare krav til lokal beredskapsplanlegging. I den første langtidsplanen for sivil beredskap må område som elektronisk kommunikasjon, transport og forsyningstryggleik bli vektlagde tungt.

Då Russland gjekk inn på Krym i 2014, tilspissa tryggingssituasjonen seg i Europa. NATO stilte høgare krav til sivil beredskap, og i 2016 bestemde Stortinget at totalforsvaret skulle styrkjast. Det er ni år sidan.

Svakheitene kontrollkomiteen peikar på i sakene me dag har til behandling, er kjende. Det som er oppsiktsvekkjande, er at dei ikkje er handterte betre av regjeringa.

Det er likevel viktig for meg å presisera at Noreg er på veg mot å styrkja totalforsvaret. Både totalberedskapsmeldinga og langtidsplanen for forsvarssektoren inneheld viktige tiltak. Planane må følgjast, og dei må følgjast opp.

Det er òg viktig å erkjenna at planar ikkje løyser alle problem åleine. Det må øvast, og det må samhandlast på tvers av sektorar. Me har ikkje tid til den treigheita me ser. Justisdepartementet og politiet burde ha vore pådrivarar for den sivile beredskapen, men politiet seier at dei ikkje eingong har nok ressursar til å delta fullt ut, verken i planarbeid eller i øvingar.

Det er slik at førebuingar må gjerast i fredstid. Beredskapsplanar må leggjast, og øvingar må gjennomførast. I tillegg er det viktig å evaluera og læra. Likevel viser undersøkinga til riksrevisjonen at planar og øvingar i for liten grad førebur dei sivile aktørane i kommunane og regionane på å støtta militære behov.

I tillegg må Forsvaret betre og tydelegare kommunisera prioriteringane sine. Alle sivile aktørar Riksrevisjonen har snakka med, seier at det er uklart kva Forsvaret vil trenga frå dei i ei krise eller krig, skriv Riksrevisjonen. Kommunane i undersøkinga seier til dømes at dei har svært lite informasjon og ikkje veit kva dei må førebu seg på for å kunna støtta Forsvaret. Sivile aktørar i kommunar og fylke må vita korleis til dømes helsepersonell skal prioriterast, og korleis dei då skal driva eldreomsorga og arbeidet sitt i sin kommune. Når dei ikkje får god samhandling med Forsvaret og gode tilbakemeldingar om dette, er det òg vanskeleg å laga lokale beredskapsplanar.

Ronny Aukrust (A) [16:03:06]: Riksrevisjonen har levert to rapporter som gir oss et tydelig og alvorlig bilde av tilstanden i totalforsvaret og av sikringen av havner. Det er kritikk vi skal lytte til.

Hovedbildet er klart: Samordningen er ikke god nok. Det gjelder mellom ulike departementer og mellom stat og kommuner/fylkeskommuner. Forberedelsene er ikke tilstrekkelige, og særlig den sivile delen av totalforsvaret har svakheter. Det er alvorlig.

Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått over natten. Det er heller ikke utfordringer som kan løses med ett enkelt vedtak. Dette krever systematisk arbeid over tid.

Derfor er det også viktig å løfte fram det arbeidet som nå er i gang: Regjeringen har styrket samarbeidet mellom sivile og militære aktører. Totalforsvaret har fått en tydeligere plass i den sikkerhetspolitiske tenkningen, og det arbeides mer systematisk med planverk, øvelser og beredskap. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig, for det Riksrevisjonen peker på, er ikke først og fremst mangel på vilje, men mangel på gjennomføring og samordning i hele systemet.

Det er nettopp her havnene blir så viktige. Havnene er kritisk infrastruktur. De er avgjørende for forsyningssikkerheten vår, og de er avgjørende for mottak av allierte styrker. De er også avgjørende for at både sivilsamfunnet og Forsvaret skal fungere i en krise. Likevel viser rapporten at det finnes sårbarheter. Ansvarsforhold kan være uklare. Samordningen er ikke god nok, og oversikten over risiko og avhengigheter er ikke alltid tilstrekkelig.

Dette er ikke bare vurderinger på papiret. I den muntlige høringen Stortinget har gjennomført om rapportene, fikk vi bekreftet dette fra aktørene selv. De som jobber med dette til daglig, peker på de samme utfordringene: behov for klarere styring, behov for bedre koordinering og behov for tydeligere avklarte roller mellom sivile og militære aktører. Når både Riksrevisjonen og fagmiljøene peker i samme retning, da har vi et særlig ansvar for å følge opp.

Dette handler ikke bare om struktur og organisering, det handler om evnen til å håndtere en krise når den faktisk oppstår. Da må rollene være klare, og da må samhandlingen fungere. Vi må ha systemer som er testet, og ikke bare planlagt.

Derfor må vi nå må gjøre to ting samtidig. Vi må fortsette det langsiktige arbeidet med å styrke totalforsvaret i hele bredden av samfunnet, der særlig også øving på krise og krig i kommuner og annet sivilt samfunn må løftes og bli gjennomført.

Vi må også sørge for tettere oppfølging der vi vet at utfordringene er størst. Havnene er et slikt område. Derfor foreslår vi i våre merknader at Riksrevisjonen følger opp arbeidet med sikring av havner allerede om to år – ikke fordi vi forventer at alt er løst innen den tid, men fordi dette er et område hvor utviklingen må gå raskt. Her trenger vi tydelig framdrift og ansvarliggjøring. En slik oppfølging vil bidra til å holde trykket oppe, og Stortinget vil få et bedre grunnlag for å vurdere utviklingen.

Totalforsvaret er avhengig av at hele samfunnet fungerer sammen. Det krever klare roller. Det krever god samordning. Det krever at vi faktisk gjennomfører det vi har blitt enige om. Riksrevisjonens rapporter og den høringen vi har hatt, gir oss et solid grunnlag for å gjøre akkurat det.

Det er vår oppgave å følge opp på en måte som både tar alvoret inn over seg, og som bidrar til en reell forbedring. Det skal vi gjøre.

Saksordfører Selnes takker også komiteen for et godt samarbeid.

Lars Rem (FrP) [16:07:33]: Riksrevisjonen viser dessverre at det er store og vedvarende problemer i totalforsvaret. Det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har skaffet de viktigste forutsetningene for at totalforsvaret skal fungere. Planer henger ikke sammen mellom sivile og militære. Det er også uklart hvem som får hva av ressurser i en eventuell krise.

Mange lokale og regionale aktører planlegger for lite for krig og sikkerhetspolitisk krise. Øvelser brukes for lite, og samfunnet lærer for dårlig av disse.

Når det gjelder havnene, mangler myndighetene oversikt over hvilke havner som er viktige for samfunnet. Det finnes for få planer for alternative forsyningsveier hvis en havn blir tatt ut. Cybersikkerheten i havner får også for lite oppmerksomhet. Fremskrittspartiet er enig i Riksrevisjonens kritikk. Vi mener at dette er et politisk ansvar. Byråkrati kan ikke stoppe viktige beslutninger. Rekvisisjoner alene er ikke nok. Det offentlige trenger faste avtaler med næringslivet, tydelig ansvar og flere øvelser sammen med privat sektor. Avtaler må fornyes før de går ut, slik at kapasiteten ikke forsvinner. Cybersikkerheten må tas minst like alvorlig som fysisk sikring.

Fremskrittspartiet ber regjeringen om å følge Riksrevisjonens forslag raskt og tydelig, gi klare instrukser, skape bedre samarbeid på tvers, inngå nødvendige avtaler med næringslivet og øve mer. Folkets trygghet kan ikke vente.

Hege Bae Nyholt (R) [16:10:05]: Tusen barn og unge med trenere og foresatte var for en stund tilbake kommet tilreisende til Røros, som er en vakker, men liten kommune med 5 500 innbyggere, og som ligger i Trøndelag. Det var tid for den tradisjonelle håndballcupen, og stemningen var høy etter uker og måneder med forberedelser. Nyhetene hadde meldt at det var ekstremvær på gang, Amy, men vi skulle tross alt være inne hele helga. Det gikk nok bra, Amy var ikke et problem. Så gikk strømmen. Det ble mørkt i hallen, det ble mørkt i garderobene. Vi fant kreative løsninger og sikret lys for å finne fram og gå på do, og den lokale dugnadsgjengen sikret aggregat og varm suppe til ungdommene. Men lyset kom aldri på, og pumpene til toalettene sluttet å virke. Det ble kaldt i rommene, og foreldrene ble sultne – for uten strøm åpnet ikke matbutikkene. Bensinstasjonene var stengt, og det samme var Røros' mange sjarmerende og gode kafeer og restauranter.

Et stykke ut på lørdagen kom beskjeden vi hadde ventet på: Kommunen avblåste cupen og oppfordret alle som ikke bodde i kommunen, til å reise hjem. De trengte strømmen til eget nødnett. Med Amy i ryggen kjørte vi sikksakk mellom trær i veibanen i et Trøndelag som var mørklagt fra Røros til Støren, men halvparten av deltakerne var fortsatt igjen i Bergstaden, for det var ikke strøm til å lade bilene, og toget gikk ikke. Amys herjing var bare en forsmak på kommende kriser, og min personlige vurdering var at vi besto testen, men bare akkurat.

Bakgrunnen for dagens debatt er to rapporter fra Riksrevisjonen som omhandler havnesikkerhet og totalforsvar, og bakteppet for dagens debatt er dystert. Vi lever i urolige tider, i en verden som virker både farligere og mer usikker enn på mange år. I Ukraina raser krigen fortsatt. I Palestina har titusener av mennesker blitt drept i et folkemord som okkupasjonsmakten Israel begår mot befolkningen på Gaza. Fra USA får vi nærmest daglig nyheter om hvordan Trump-administrasjonen på hjemmebane angriper demokratiet og i utenrikspolitikken folkeretten. Bare de to siste månedene har tusenvis av sivile i Midtøsten måttet bøte med livet etter at USA og Israel satte hele regionen i brann, med folkerettsstridige angrep mot Iran i slutten av februar. I tillegg kommer gjentatte trusler om invasjon av Grønland den ene dagen og Cuba den neste – alt mot bakteppet av klimakrisen, hvis konsekvenser bare blir mer tydelige og skadelige for hvert år som går.

I en verden som virkelig bare blir mer og mer omskiftelig, er altså utgangspunktet ikke særlig godt. Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygget ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Som et resultat av nedbyggingen har Norge i dag et forsvar med så få soldater at de ikke ville kunnet holde ut mot en større angriper.

Også den sivile beredskapen har blitt bygget ned. Beredskapslager av kritiske varer som mat, medisiner og drivstoff har blitt avviklet. Det er stort underskudd på bomberom. Selvforsyningsgraden er lav.

I totalberedskapskommisjonens rapport fra 2024 fastslås det at den sivile beredskapen er for dårlig til å gi Norges sivilbefolkning tilstrekkelig beskyttelse i krise og krig. Over tid har den norske velferdsstaten, juvelen i samfunnet, også blitt bygd ned. Sikkerhetsnettet har blitt tynnere i en tid da stadig flere sliter. Vi har en helsesektor som skal behandle og bistå i krig og krise, som sliter med bemanningen i dag, med lav kapasitet og lange køer. Særlig gjelder dette innenfor psykisk helsevern.

I Riksrevisjonens rapport er nettopp mangel på planer for krig og krise og sivile totalforsvarsaktører en av konklusjonene. Det samme gjelder prioritering av totalforsvarets ressurser.

Det er nødvendig å ha planer for hva som skal prioriteres, og hva som skal og må settes på vent i en krise. Vi trenger en robust befolkning som opplever et fellesskap og verdier det er verdt å kjempe for, både i fredstid og i kriser. Barnehagen og fellesskolen er barn og unges viktigste arena. Ved å styrke disse, sikre nok bemanning og tid, styrker vi også det norske samfunnet og beredskapen.

Det er god beredskap i å sikre små forskjeller i samfunnet, men dessverre øker fattigdommen også i Norge. Vi må snu trenden, jobbe for et fortsatt seriøst arbeidsliv og høy fagforeningsdeltakelse. Det er erfaringer vi har fra Ukraina. I tillegg er det nødvendig med god infrastruktur, og der spiller havnene også en nøkkelrolle.

Julie E. Stuestøl (MDG) [16:15:17]: Norge er et lite land i en urolig verden, og aldri før i min levetid har så mye vært så usikkert og behovet for å prioritere trygghet vært større.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever av oss at vi evner å se sammenhenger, for alt som foregår der ute, skaper ringvirkninger her hjemme, og med krigshisseriet fra Trump og Putin vil ikke verden bli tryggere eller mer forutsigbar med det første, dessverre: Demokrati under press, polarisering, tollbarrierer og fysiske blokader, forsyningslinjer som brytes, og produksjonen av kritiske varer som forsinkes eller stopper helt opp. Økte priser på drivstoff er ett eksempel på dette. Skal vi forsøke å dempe konsekvensene og sikre mest mulig trygghet og forutsigbarhet her hjemme, da må norske politikere evne å tenke klokt om hvordan vi håndterer ringvirkningene.

Både pandemien og Russlands invasjon av Ukraina førte til den samme alvorlige situasjonen som vi står overfor nå: svekket forsyningssikkerhet. Alle som driver med krisehåndtering lokalt og nasjonalt, har flere ganger de siste årene måttet være bekymret for at folks frykt for tomme hyller skal forverre situasjonen. Dette vil vi antakelig kjenne på igjen.

Men tross alt og tross krig i Europa er det fred her hjemme nå, og det er godt, for planer for kriser legges best i fredstid. Derfor er det veldig bra at 2026 er totalforsvarsåret, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til et styrket forsvar, og at befolkningens egenberedskap får stadig økt oppmerksomhet. Jo flere av oss som kan klare oss selv i en krise, desto mer av kapasiteten til beredskapsetatene kan brukes på å beskytte landet og ta vare på dem som trenger det mest.

Som en mangeårig beredskapsbyråkrat er det åpenbart for meg at det har skjedd veldig mye på dette feltet de siste 10–15 årene. Mens det å lagre vann i kjelleren var en litt snodig preppe-oppførsel for ikke så veldig lenge siden, er det å ha fyrstikker, ved og boksemat i kjelleren til noen dager i ferd med å bli like åpenbart for egenberedskapen og sikkerheten som det å ha brannvarslere i huset eller å bruke belte i bilen, og det er veldig bra. Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det er gjort en hel del som er bra, og at det er en positiv utvikling, men sammen med svarene fra komiteens høring er det åpenbart for MDG og meg at det er mye som må bli bedre dersom vi skal sikre tryggheten mot de truslene som med vilje eller indirekte kan destabilisere samfunnet vårt.

Et av de viktigste funnene i Riksrevisjonens rapport er at det mangler en helhetlig oversikt over hvilke aktører som er avhengige av de samme ressursene, og at totalforsvarsaktørene på regionalt og lokalt nivå er usikre på hvordan prioriteringer vil påvirke deres ressurstilgang i en krise. Vi vet altså ikke nok om hvordan en forsyningskrise vil påvirke beredskapen vår.

Så langt innen totalforsvarsarbeidet ser det ut til at spørsmålet om hvordan sivil sektor skal understøtte Forsvaret, har fått langt mer oppmerksomhet enn det akkurat like viktige spørsmålet om hvordan sivil sektor skal sikres kontinuitet, altså hvordan vi skal holde veier, strømforsyning, kommunikasjon og de helt grunnleggende nasjonale funksjonene i gang. For vi vet ikke hvordan neste krise vil se ut, om den skyldes klimaendringer, et militært angrep eller en form for hybrid krigføring, men vi vet at våre grunnleggende behov og det som trengs for å holde samfunnet i gang, er det samme uansett om krisen skyldes Donald, Vladimir eller Hans. Forsyningen må sikres, og verdikjedene må fungere så godt som mulig.

Undertegnede stilte spørsmål til samtlige deltakere i komiteens høring og satt igjen med det inntrykket at funnene fra Riksrevisjonen og behovene for tiltak fortsatt er like aktuelle: Justis- og beredskapsdepartementet må ta initiativ til å få bedre oversikt over ressurser og avhengigheter. Det trengs flere tiltak for å sikre effektiv prioritering. Næringslivet behøver mer forutsigbarhet og informasjon om Forsvarets behov i en krigssituasjon, og det er for mye tvil blant næringslivsaktører om hvem som vil ha helt egne forpliktelser i en krigssituasjon, og hvilken prioritet det vil ha.

Det er veldig bra at Næringsdepartementet er gitt en koordinerende rolle i dette arbeidet, men jeg er usikker på om det er konkret nok, og om det går raskt nok. Det må sikres et grundig og godt samarbeid mellom politisk ledelse innen forsvar og næring om å etablere prioriteringsmekanismer og ressursbehov, slik at næringslivet kan få den kunnskapen og informasjonen de trenger for å bidra mest mulig – og ikke bare til Forsvaret, men det er helt avgjørende at robustheten i hele samfunnet styrkes, og at samarbeidet og informasjonsutvekslingen blir god, både mellom forsvar, sivil side og næringsliv.

(Innlegg er under arbeid)