Begrunnelse for endring av paragrafene 8 og 9

Disse paragrafene gjelder innvilgelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse, henholdsvis til «hovedpersoner» og deres familiemedlemmer.

Utlendingslovens § 8 er todelt, hvor lovens første ledd fastsetter vilkår for utlendingers rett til arbeids- og oppholdstillatelse, mens annet ledd en svekkelse av vilkårene, basert på forvaltningsorganets skjønn. Det fastslås i første ledd at arbeids- og oppholdstillatelse er en rettighet, men at blant annet bolig og underhold må være sikret. Kravet til bolig og underhold er gjennom politiske signaler og forvaltningsmessig praksis gjennom de to siste år blitt så uthulet at det har mistet sin betydning som innvandringsregulerende tiltak.

I annet ledd vises det til «sterke menneskelige hensyn», noe som vanligvis tolkes sterkt divergerende av utlendingenes advokater og forvaltningen. Politiske signaler om liberalisering fører til en «snillere» tolkning av § 8 annet ledd, noe som svekker første ledd pkt. 1, hvor det stilles krav til underhold og bolig.

I § 8 gis det rom for tolkninger og praksisendringer som har fått store innvandringsmessige konsekvenser. Det er viktig at kravet om underhold og bolig opprettholdes som innvandringsregulerende tiltak. For det første vil det kunne redusere tilstrømmingen av utenlandske ektefeller, som på grunn av manglende underhold vil ligge samfunnet til byrde. For det andre vil det redusere muligheten for å inngå tvungne ekteskap. For det tredje vil det sterkt begrense mulighetene for bigami hos innvandrere.

I en skjerpelse av § 8 bør det:

• stilles krav om at herboendes bolig åpenbart er et permanent husvære

• kreves en inntekt utover et visst nivå så det er rimelig klart at utlendingen ikke vil ligge samfunnet til byrde

• innføres en bestemmelse om at oppholdstillatelsen ikke fornyes hvis vilkårene for innvilgelse av oppholdstillatelsen er brutt.

Videre er det viktig at det årlig søkes om fornyelse av oppholdstillatelsen fremfor at en tillatelse gis for en lengre periode enn ett år. Dermed får man bedre kontroll, blant av om utledningen faktisk oppholder seg i Norge etter at oppholdstillatelse er gitt. Ved innvilgelse av bosettingstillatelse, kfr. § 12, faller den årlige fornyelsen bort.

Som nevnt er loven kun et rammeverk mens det er forskrifter og praksis som regulerer de enkelte vedtak i utlendingssaker. Rettsavgjørelser baseres på alle tre komponenter. I forbindelse med utarbeidelsen av lover gis det i forarbeidene føringer for utforming av forskriftene.

Når det gjelder utlendingslovens paragrafer 8 og 9 må det videre utdypes i forskriftene at husværet skal holde en adekvat standard for de som omfattes av søknaden om oppholdstillatelse. Det må også stilles krav om at boforholdet er permanent og at det må kunne fremlegges en leiekontrakt av en viss langsiktighet eller et skjøte. Dette vil sikre en akseptabel bostandard for de som kommer til landet, samt at det vil kunne begrense misbruk gjennom kortsiktige eller fiktive leiekontrakter.

Viktig er det også at de som gis oppholdstillatelse er sikret tilstrekkelig underhold og ikke er avhengig av sosialstønad, da stønad kan ha en passiviserende effekt på den enkelte og hindre inntreden i arbeidslivet og derved integrering. Det må altså stilles krav om enten at vedkommende som får arbeidstillatelse er sikret arbeid i Norge med lønn over et visst nivå, eller at vedkommende har en referanseperson i Norge som påtar seg underholdet. I så fall må underholdet ha en viss varighet og referansepersonen må kunne dokumentere en permanent inntekt som sikrer underholdet for partene. Kravet til inntektsnivå må være realistisk - således at det avspeiler hva det reelt koster å leve i Norge.

Konkret når det gjelder § 9 er det sløyfet mer tekst enn det er foreslått ny tekst. De viktigste endringene i første ledd er (1) at det kreves at herboende utlending faktisk oppholder seg lovlig i riket før oppholdstillatelse formelt kan gis til ett eller flere av vedkommendes nærmeste familiemedlemmer. I den tidligere tekst hadde personer som ble definert som nærmeste familiemedlemmer rett til oppholdstillatelse. I den nye teksten kan det gis oppholdstillatelse. Dette innebærer at oppholdstillatelse ikke lenger er en ubetinget rett, men gjenstand for en vurdering. (2) Som i § 8 stilles det krav om bolig i tillegg til at underhold skal være sikret.

Ved å innarbeide ordet arbeidstillatelse i første ledd synes andre ledd å være overflødig og kan derfor sløyfes.

I tredje ledd er det også sløyfet en passus som synes å være unødvendig, da det med dagens liberale praksis har liten hensikt å begrense retten til arbeid for familiemedlemmer av utlending med tidsbegrenset oppholdstillatelse. Mange utlendingssaker har dreiet seg om familiemedlemmer til personer på tidsbegrenset oppholdstillatelse, som for eksempel studenter, og ofte har søknad om en varig oppholdstillatelse for studenten blitt begrunnet med familiemedlemmets situasjon. Ved strenge krav til underhold og bolig vil det være mindre aktuelt for utenlandske studenter å bringe sin familie til Norge, og dermed synes det ikke å være nødvendig å foreta noen spesifisering i loven om begrensninger av oppholdstillatelse for familiemedlemmer av personer med tidsbegrenset oppholdstillatelse.

Hvem som er de nærmeste familiemedlemmer er definert i utlendingsforskriften § 23, punktene a) til f). I prinsippet, men med enkelte unntak som er angitt i § 23, bør et nært familiemedlem begrenses til å være ektefelle eller barn under 18 år. Det er et ønske fra regjeringen om å heve alderen for barn til 21 år, men dette synes meningsløst da en 18 åring må kunne anses for voksen og i hvert fall ikke er et barn. I mange kulturer blir dessuten en 14-åring oppfattet som et voksent, selvstendig individ som bør kunne forsørge seg selv.

Man vil kunne innvende at relativt strenge krav til bolig og underhold vil kunne hindre «romanser» over landegrensene. Det vil kunne innebære at en norsk kvinne av pakistansk opprinnelse ikke vil kunne få brakt til Norge og gifte seg med den unge pakistanske mannen hennes familie har valgt ut for henne, fordi hun ikke har eget husvære og heller ikke en inntekt som kan forsørge dem begge. Det vil også innebære at en norsk sosialklient ikke vil kunne hente til Norge sin thailandske brud.

Noen vil hevde at så strenge krav er et liberalt, demokratisk samfunn uverdig, men samtidig er det i slike krav innebygget en stimulans til selvstendighet og uavhengighet. Hvis det for sosialklienten er av meget stor betydning å gifte seg med nettopp den thailandske kvinnen kan han stimuleres til å ta arbeid og skaffe seg en høvelig bolig. Den pakistansk-norske kvinnen kan selvfølgelig flytte til sin utkårede i Pakistan, noe som faktisk er i tråd med pakistansk tradisjon - nemlig at kvinnen flytter til mannen og blir en del av hans familie - eller hun stimuleres til å utdanne seg og få inntekt og boforhold som gjør at kravene til oppholdstillatelse for mannen oppfylles.

Begrunnelse for endring av § 11

Denne paragrafen dreier seg om fornyelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse. Endringene i § 11 er primært en følge av endringene i § 8 og § 9. Konkret foreslås det at fornyelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse ikke skal være noen rettighet, men gjenstand for vurdering. Det forutsettes at forsvarlig underhold og bolig er sikret også ved søknad om fornyelse av tillatelse til arbeid og opphold. Denne endringen innebærer ikke noen stor forskjell i forhold til i dag, hvor man også må søke, men hvor søknaden ofte må antas å bli noe summarisk vurdert.

Første setning i § 11 annet ledd lyder således:

«Fornyet tillatelse gis i alminnelighet for ett år.»

Det har vært diskusjon om denne passusen fordi fornyelser er arbeidskrevende, og utlendingsmyndighetene som kjent er sterkt belastet med arbeid. Problemet er at hvis man forlenger tillatelser for lengre perioder enn ett år vil man miste kontrollmuligheter, blant annet med henblikk på å kunne avdekke om utlendingen faktisk oppholder seg i Norge.

Begrunnelse for endringen av § 12

Denne paragrafen omhandler innvilgelse av bosettingstillatelse. I den nye teksten er det to viktige endringer. Den første er foretatt ved at en setning er utelatt, nemlig andre setning i andre ledd. Setningen lyder som følger:

«Den gir utvidet vern mot bortvisning og utvisning, jf. § 30.»

Med «den» menes bosettingstillatelse. Den foreslåtte endringen innebærer at en person med bosettingstillatelse ikke har noe bedre vern mot bortvisning og utvisning enn en person som (bare) har oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse. Vel gir dette utlendingen noe mindre trygghet, men dette oppveies av en samfunnsmessige gevinst, nemlig at dette kan hindre kriminalitet og fremme respekt for norske lover og regler. Det kan ikke ses at utlendingens rettssikkerhet blir svekket.

Fremdeles vil utlendingen ha en fordel av å ha fått bosettingstillatelse, nemlig ved at oppholdet i Norge ikke er tidsbegrenset. Dette innebærer at utlendingen ikke behøver å fornye sin tillatelse til å bo og arbeide i Norge.

Den andre endringen i § 12 gjelder tredje ledd første setning. I dette leddet gis utlendingen gjennom innvilget bosettingstillatelse rett til opphold og til å ta arbeid uten tidsbegrensning. Videre gir innvilget bosettingstillatelse utvidet vern mot bortvisning og utvisning.

Den foreslåtte endringen innebærer at bosettingstillatelsen faller bort når utlendingen har hatt sammenhengende opphold utenfor Norge i mer enn ett år, redusert fra to år i gjeldende utlendingslov. Man kan imidlertid fortsatt søke om tillatelse til lengre opphold utenfor Norge, uten at bosettingstillatelsen faller bort.

Poenget med endringen er at bosettingstillatelse i Norge synes meningsløs hvis utlendingen ikke bor i landet. Det har ingen hensikt å gi bosettingstillatelse til utlendinger som ikke vil bo i Norge. Det kan heller ikke ses at opphold i utlandet fremmer integreringen av en utlending i Norge.

Begrunnelse for endring av § 15

Denne paragrafen omhandler vern mot forfølgelse, og brukes ved innvilgelse og avslag av asylsøknader, samt innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter avslag på søknaden om asyl.

Selv om Norge allerede har bosatt henimot 100 000 flyktninger, eller personer som forestiller å være det, kan Norge av humanitære årsaker og av hensyn til internasjonale konvensjoner ikke stenge døren for flyktninger. Dette innebærer at § 15 første ledd bør beholdes, og at de som klarer å sannsynliggjøre at de med rette har grunn til å frykte forfølgelse i sitt hjemland innvilges asyl.

Det bør imidlertid strammes inn på muligheten for å få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, da dette medfører at en rekke asylsøkere som ikke har et reelt asylgrunnlag får bli i Norge. I klare tvilstilfelle bør det fortsatt være en mulighet for å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men i tilfelle hvor asylsøknaden er åpenbart grunnløs er det ingen grunn til å foreta en grundig vurdering av dette.

Det er ikke lett å finne de riktige formuleringer overfor et så komplisert og ømtålig sakskompleks, men den klart enkleste løsningen vil være å endre skal i § 15 annet ledd til kan. Det vil dermed ikke lenger være noen automatikk i at en asylsøknad skal vurderes ut fra mulig innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Dette antas å ville innebære en effektivisering av saksbehandlingen og derved en nedkorting av saksbehandlingstiden, men det må selvfølgelig ikke bety at asylsøkernes rettssikkerhet blir redusert.

Det vises for øvrig til den endringen som er foreslått i § 8 annet ledd, hvor kravene skjerpes både når det gjelder hva som kan anses for sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket.

Begrunnelse for endring av § 17 første ledd - retten til asyl og retten til å søke om asyl

I § 17 er første ledd det interessante ved at det her stadfestes at en som er definert som flyktning har rett til asyl eller fristed i riket. Ut fra det forhold at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium, forekommer det noe perspektivløst å gi utlendinger en form for rett til opphold som automatisk kan utløses, ikke minst tatt i betraktning at antallet potensielle asylsøkere i verden kan være på mange hundre millioner mennesker. Selvfølgelig vil ikke alle innbyggere i de landene Norge har mottatt asylsøkere fra ønske å forlate sine hjemland, men hvis de hadde gjort det og vi summerer innbyggertallene i disse landene kommer vi til henimot 3 milliarder mennesker.

Utvandringspotensialet fra verdens fattige land er enormt, men paradoksalt et det den samme fattigdommen som gjør at mennesker ønsker å utvandre som er den største barrieren for at de kan utvandre.

Det må kanskje også tas i betraktning at det i dag er omkring dobbelt så mange mennesker på kloden som det var i 1950, og at den overveiende delen av økningen har skjedd i land som potensielt vil kunne avgi asylsøkere.

Underlig nok er det kun et mindretall av asylsøkerne som søker ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Dermed starter svært mange asylsøkere sitt opphold i Norge med en ulovlig handling, samtidig som de lettere kan skjule sin reiserute eller andre forhold som kan ha betydning for vurderingen av asylsøknaden. Det antas at grunnen til at flertallet av asylsøkerne søker om asyl først etter at de ulovlig har passert grensen er at de er blitt smuglet inn i landet. Menneskesmugling er en kriminell geskjeft i sterk vekst. Et påbud om at asyl må søkes ved norsk grense antas effektivt å stoppe en stor del av menneskesmuglingen til Norge.

Det kan ikke ses å være noe alvorlig anstøt mot flyktningers rettigheter å pålegge dem å søke om asyl ved norsk grense, altså ved faktisk ankomst til landet. Derfor kan det være et alternativ å sløyfe ordene «i riket eller», men i så fall oppstår det et problem overfor de som oppholder seg lovlig i Norge med visum og som velger å søke om asyl. Det må derfor føyes til en passus i første setning, så den lyder som følger:

«Flyktning med lovlig opphold i riket eller som befinner seg på norsk grense har etter søknad rett til asyl (fristed) i riket.»

Det kan også stilles et spørsmål ved retten til asyl eller fristed i Norge, og på lang sikt vil det antagelig bli vanskelig å opprettholde denne retten, for å begrense en sannsynlig videre folkevandring til Norge (og andre vestlige land) og også av hensyn til norsk økonomi, som på lengre sikt må antas å bli svekket ved fravær av oljeinntekter.

Som situasjonen er i dag og ut fra konvensjoner Norge har undertegnet bør retten til asyl beholdes, som nedfelt i § 17 første ledd.

Hva gjør vi med de som oppholder seg ulovlig i Norge og søker om asyl ved et politikammer i stedet for ved ankomst til Norge? Dette er et spørsmål som må reguleres ved forskrift. En mulighet er ikke å behandle deres asylsøknader og pålegge dem å forlate riket frivillig innen kort frist. Hvis dette pålegget ikke etterfølges vil det måtte skje en tvungen ut­transport. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om ikke en regel av denne art i praksis vil kunne virke urimelig streng, og anbefales derfor ikke i det foreliggende forslag til lovendring.

Begrunnelse for endring av § 17 første ledd - spørsmålet om identitet

Antallet utlendinger som kommer til Norge med falsk eller usikker identitet er skremmende stort, og problemet er snarere økende enn avtagende. Forklaringen er firedelt. For det første tar behandlingen av saker hvor det er oppgitt falsk identitet eller hvor identitet ikke med sikkerhet kan fastslås lang tid, noe som øker utledningens sjanse for fast opphold i Norge. For det andre har mange utlendinger noe å skjule, som for eksempel en kriminell fortid eller at vedkommende har oppholdstillatelse i et annet, men økonomisk kanskje mindre attraktivt, europeisk land. For det tredje vil en falsk eller uklar identitet kunne dekke over det forhold at utlendingen ikke har vært utsatt for overgrep i sitt hjemland av en art som betinger at det gis asyl i Norge. For det fjerde får oppgivelse av feil opplysninger i praksis ingen konsekvenser for utlendingen, selv om det etter straffeloven er en straffbar handling.

For de forvaltningsorganer som behandler asylsøknader er det et meget tidkrevende problem at et stort flertall kommer uten reisedokumenter og/eller identitetspapirer, og det kan derfor være vanskelig å fastslå hvem utlendingen egentlig er og hvor han eller hun kommer fra. I mange tilfeller er utlendingen samarbeidsvillig og man klarer med rimelig stor grad av sikkerhet å fastslå identitet og opprinnelsesland. I andre tilfelle, og det er ikke få, dekker utlendingen sin virkelige identitet og er lite samarbeidsvillig.

Man kan reflektere over hvorfor utlendinger som søker om asyl og derved ønsker å slå seg ned i Norge og er avhengig av norsk velvilje ikke vil samarbeide med norske myndigheter når det gjelder et så selvfølgelig krav fra myndighetenes side som avklaring av hvem utlendingen er. Svaret er, med henvisning til de ovennevnte fire punkter, at norske myndigheter gjennom fravær av negative reaksjoner i realiteten premierer uriktige opplysninger, og at utlendingen derfor har mye å vinne og lite å tape på falsk eller uriktig forklaring.

De falske opplysningene kan i verste fall skjule forhold som alvorlig kriminalitet, tilknytning til en terroristorganisasjon, eller sågar tilknytning til en fremmed stats etterretningsvesen. Enkelte utlendinger, som er bosatt i Norge, og kom hit som asylsøkere føler seg utrygge i Norge fordi de mener at forskjellige miljøer av tidligere asylsøkere er infiltrert av etterretningsagenter fra sine tidligere hjemland.

I lys av den risikoen Norge løper ved gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de som ikke vil oppgi riktig identitet. Dette kan gjøres ved å føye til et nytt punkt til § 17 første avsnitt, som følger:

«(Dette gjelder likevel ikke flyktning som):

f) det er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet.»

Begrunnelse for endring av § 17 femte ledd - mens asylsøknaden behandles

Paragraf 17 femte ledd lyder i dag som følger:

«Etter anmodning av asylsøker kan Utlendingsdirektoratet gi vedkommende oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse inntil søknaden om asyl er avgjort. Etter anmodning kan Utlendingsdirektoratet også gi midlertidig oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse til asylsøker som har fått et endelig avslag som for tiden ikke kan iverksettes. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slike vedtak.»

Det foreslås at § 17 femte ledd sløyfes i sin helhet, da det ikke synes å være grunnlag for å iverksette integrerende tiltak, som innpass i arbeidslivet, overfor en gruppe som i utgangspunktet ikke har grunnlag for varig opphold i Norge. Personer som har fått et endelig avslag på sin asylsøknad og heller ikke er gitt oppholdstillatelse etter § 8 andre ledd skal i utgangspunktet reise frivillig fra Norge på egen regning, men i praksis vil en eventuell retur skje på statens bekostning. Derimot bør det settes i gang videre tiltak for en kortere saksbehandlingstid, så ventetiden før vedtak blir kortest mulig.

Begrunnelse for endring av § 19 - reisebevis for flyktning

Man kan spørre om hvor nødvendig det er for en utlending på flukt som har fått fristed i Norge å bruke sin tid på reising i utlandet etter at asyl er blitt innvilget. Hittil har praksis med utstedelse av reisebevis til flyktninger med asylstatus - og utlendingspass til de som er blitt innvilget oppholdstillatelse i medhold av § 8 andre ledd - vært liberal. Antagelig er mange reisebevis og utlendingspass blitt misbrukt, og så mye som 90 000 norske pass, herunder reisebevis og utlendingspass, er mistet eller forsvunnet.

Situasjonen tilsier en strengere praksis, og mens det (diskutabelt) kan være en rett å få asyl i Norge, er ikke friheten til nesten uinnskrenket reising med norsk reisedokument, etter at fristed er blitt gitt i Norge, en selvsagt rett.

Utlendingers behov for å ha reisebevis og utlendingspass bør bli gjenstand for vurdering, og ved tapt pass bør det, for å redusere misbruket, gis en karantenetid før nytt pass utstedes. Nettopp for å begrense misbruket av reisebevis foreslås det ny tekst i utlendingsloven § 19 første ledd. Konkret fremmes det forslag om at tapt reisebevis kan anses som en særlig grunn for ikke å få utstedt nytt reisebevis. En eventuell karantenetid bør minst være på to år.

Begrunnelse for endring av § 29

Denne paragrafen dreier seg om utvisning av utenlandske borgere. I utgangspunktet er § 29 første ledd streng, men effekten av første ledd ble sterkt redusert gjennom bestemmelsene i annet ledd, og har derfor i praksis gitt rom for tolkninger og skjønn som har ført til at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger likevel har fått bli i Norge.

Selvfølgelig bør det foretas en avveining mellom forholdets grovhet og utlendingens tilknytning til riket, men det må innskjerpes at norske samfunnsinter­esser klart kommer foran hensynet til utlendingen og eventuell familie. Det må også legges vekt på at en streng og konsekvent utvisningspraksis vil kunne ha en kriminalitetspreventiv effekt.

Etter dagens praksis går det et markert skille mellom kriminelle utlendinger som har skaffet seg en familie i Norge og de som ikke har det. Når det gjelder ugifte, enslige utenlandske kriminelle praktiseres loven relativt konsekvent. For de som er gift og har barn er det et sjansespill. Hvis man har en god advokat og gode støttespillere er det gode muligheter for fortsatt opphold i Norge.

Vanligvis fremføres argumenter som hensynet til den kriminelles familie eller vedkommendes helse. Hvis far utvises vil uskyldige barn lide. Problemet er imidlertid det at vi ikke kan tillate at kriminelle gis anledning i å spekulere i sin familiesituasjon og andres lidelser. Hva er vel mer kynisk enn dette?

Vi må ta hensyn til at det i dette sakskomplekset også foreligger andre momenter, som for eksempel:

• Skal vi gi kriminelle utlendinger anledning til å profittere på sin kynisme ved å skyve kone og barn fremfor seg?

• Skal vi se bort fra at utvisning ikke nødvendigvis fører til familiesplittelse - idet hele familien kan gjenforenes ved å bosette seg i utlandet?

• Skal vi ikke også kunne ta i betraktning at en splittelse av familien også kan være et gode ut fra at far ikke nødvendigvis er en god rollemodell eller forbilde, eller er den rette til å oppdra barn?

• Skal vi ikke også ta i betraktning at familiemedlemmene ofte har lik etnisk, kulturell, språklig og religiøs bakgrunn, og derfor uten store problemer vil kunne bosette seg i sitt opprinnelige hjemland?

Det anses å være tungtveiende samfunnsmessige grunner for å skjerpe utlendingslovens § 29, men ut fra de foreslåtte endringer kan det være på sin plass å heve rammen på 3 måneder i første ledd punkt b) til 6 måneder. Ved å sette skal i stedet for kan i første setning i første ledd og omarbeide andre ledd vil § 29 likevel bli vesentlig skjerpet.

Som en ytterligere skjerpelse av § 29 foreslås det å sløyfe siste setning i annet ledd og siste setning i tredje ledd. Dette innebærer at man kan utvises også etter en kortere straff enn ett års fengsel, samt at det tidsbegrensede innreiseforbudet forlenges. I tredje ledd første setning foreslås det at et eventuelt tidsbegrenset innreiseforbud fastsettes til minimum 5 år.

Man kan innvende mot disse endringene at herboende familie av utvist utlending ikke får anledning til å se den utviste når vedkommende nektes å besøke Norge, men på den annen side er det vanligvis lite i veien for at herboende familie kan møte den utviste i utlandet.

Det er i Norge sparsomt med virksomme kriminalitetsforebyggende tiltak. De foreslåtte endringer i § 29 vil forhåpentlig kunne bidra til å forebygge kriminalitet.

Begrunnelse for endring av § 30

Denne paragrafen gjelder bortvisning og utvisning av utlendinger med bosettingstillatelse.

Det virker i utgangspunktet underlig at en lovparagraf som gjelder utlendinger med bosettingstillatelse i Norge, altså ubegrenset rett til opphold, i det hele tatt anvender begrepet «bortvisning», som ifølge lovens § 27 temmelig åpenbart gjelder personer som ikke har fast, lovlig opphold i riket. Det virker derfor innlysende at ordet «bortvisning» ikke må anvendes i § 30.

Når det gjelder den øvrige lovteksten kan det i disse tider med mye og alvorlig kriminalitet, som ran, utpressing og vold med og uten våpen, begått av unge med innvandrerbakgrunn, være hensiktsmessig å sløyfe første setning i § 30. Selv om unge med innvandrerbakgrunn kan ha et «uavbrutt» opphold i Norge siden fødselen har de muligheter for å bosette seg i annet land, hvor de er statsborgere og normalt også vil ha mange slektninger. Det er selvfølgelig lite aktuelt å utvise barn fra Norge, men ungdom over en viss alder burde ha forutsetninger for å kunne klare seg i en annet land enn Norge.

Andre ledd i § 30, herunder punktene a) og b) synes å være dekkende i den forstand at hensynet til rikets sikkerhet kan være en grunn til å utvise utlendinger med bosettingstillatelse, og likeledes utlendinger som har sonet eller blitt ilagt minst 3 års fengselsstraff eller forbrutt seg mot straffelovens § 162 («narkotikaparagrafen»). Effekten av lovparagrafens andre avsnitt reduseres imidlertid sterkt ved teksten i tredje avsnitt. Det foreslås derfor også endringer i tredje avsnitt, noe som også bringer lovteksten i bedre overensstemmelse med § 29. Hensynet til det norske samfunn og behovet for å redusere kriminaliteten må klart veie tyngre enn hensynet til utlendingen og vedkommendes familie.

Som det fremgår av forslag til ny lovtekst er lengden av fengselsstraff som fører til utvisning for utlendinger med bosettingstillatelse redusert fra 3 til 1 år. Det er foreslått en utvidet ramme for når utvisningssak kan reises og utvisning foretas.

De begrensninger for utvisning som fremgår av lovteksten i § 30 tredje avsnitt er omarbeidet således at en kriminell utlending lettere kan utvises. Mønsteret er det samme som i forslag til ny tekst i § 29.

Noen vil kanskje reagere over at kriminelle utlendinger gjennom de foreslåtte endringer gis dårligere beskyttelse mot utvisning. Bakgrunnen for de foreslåtte endringene er imidlertid ikke hensynet til kriminelle utlendinger, men hensynet til potensielle ofre, samt bedre vern av samfunnet mot forbrytersk virksomhet.

Noen vil kanskje også mene at de foreslåtte endringer er utlendingsfiendtlige. Egentlig er det motsatt. Mye av utlendingers kriminalitet begås nettopp mot andre utlendinger, så lovlydige utlendinger vil faktisk få en bedre beskyttelse mot kriminalitet.

Forhåpentlig vil en streng utvisningspraksis redusere kriminaliteten blant utlendinger, noe som også vil bidra til at utlendinger i mindre grad blir assosiert med kriminalitet, og derved i mindre grad blir stigmatisert som kriminelle. Det kan ikke fremheves sterkt nok at en streng utvisningspraksis er et viktig kriminalitetsforebyggende tiltak.

Begrunnelse for endring av § 37

Denne paragrafen gjelder identifisering av utlendinger.

Ifølge data fra Oslo politidistrikt er 7 av 10 asylsøkere uten reisedokumenter (billetter) eller dokumenter som kan bekrefte deres identitet (som for eksempel pass eller nasjonalt identitetskort). I 1998 alene registrerte Oslo politidistrikt 2 700 tilfelle hvor det var grunn til å tvile på utlendingers identitet. Identifisering av utlendinger er meget ressurskrevende, og med de høye tallene det dreier seg om står norske utlendingsmyndigheter overfor et formidabelt problem.

Spørsmålet ble til dels omhandlet under § 17 første avsnitt, hvor det ble foreslått et supplerende punkt f) med følgende tekst, rett til asyl avslås for utlending som:

• f) det er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avklaring av riktig identitet.

Ved å tilføye «herunder bosted» til siste setning i § 37 annet ledd vil man få lovfestet de husundersøkelser, noe som faktisk foretas i dag, men som noen vil kunne hevde er i strid med grunnloven § 102, som lyder:

«Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.»

På den annen side har man en paragraf i straffeloven, nemlig § 163, hvor det fremgår:

«Den som for retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring, straffes med fengsel inntil 5 år.

På samme måte straffes den som utenfor retten gir falsk forklaring under avgitt forsikring i tilfeller hvor bruk av forsikringen er lovhjemlet.»

Utlendingers opplysningsplikt, som også omfatter legitimasjons- og møteplikt er hjemlet i utlendingsloven § 44. Etter vanlig praksis foretas det et grundig avhør av utlendingen i forbindelse med asylsøknaden, men om dette omfattes av straffelovens § 163 andre avsnitt kan være et åpent spørsmål. Det avgis imidlertid en forsikring ved et asylavhør, og det må antas at denne forsikringen er lovhjemlet. Dermed har man antagelig dekning for å kunne si at manglende oppgivelse av identitet eller oppgivelse av falsk identitet faller inn under kategorien «kriminelle Tilfælde» i Grunnlovens forstand.

Konklusjonen er derfor at det antas å være lovmessig dekning for å kunne føye til

«, herunder bosted” i utlendingsloven § 37 andre avsnitt.»

Begrunnelse for endring av § 47

Denne paragrafen dreier seg om straffereaksjoner som kan pålegges etter utlendingsloven.

§ 47 kunne ha vært en gylden anledning til å inngi utlendinger respekt for lovverket, men i stedet har siste setning i § 47 medført at paragrafen sjelden anvendes, noe som av allmennpreventive hensyn er uheldig. Siste setning lyder «Overtredelse av denne paragrafen påtales bare når allmenne hensyn krever det».

Lovparagrafer som i liten grad praktiseres fører til at allmennhetens respekt for lover svekkes. I særlig grad må dette antas å gjelde utlendinger, som gjennom myndighetenes manglende oppfølging og håndhevelse av utlendingsloven § 47 nærmest har fått et frikort til å bryte norsk lov.

Selvfølgelig er det også et annet forhold her, nemlig et underbemannet politi og en underbemannet påtalemyndighet. Som situasjonen er må politi og påtalemyndighet foreta strenge prioriteringer, og dermed kan forhold som faller inn under § 47 lett prioriteres bort under henvisning til paragrafens siste setning.

Av hensyn til respekt for opprettholdelse og ut­øvelse av landets lover bør siste setning i § 47 strykes.