Til Odelstinget
Når en mann blir utpekt som far kan han erkjenne farskapet.
Hvis han ikke erkjenner farskapet skal saken sendes fylkestrygdekontoret.
Partene vil da som oftest bli pålagt å ta blodprøver
for DNA-test. Dersom en av partene, eller begge nekter, blir saken oversendt
til domstolene. Domstolen kan avsi kjennelse for tvangsavhenting
av blodprøve.
Dersom et farskap er fastsatt ved erkjennelse, kan faren reise
sak med begjæring om endring for domstolen. (Barnet, moren
eller en person som mener at han er faren kan også reise
sak.) Faren kan reise sak dersom han legger frem opplysninger som
tyder på at en annen mann kan være far til barnet.
Slike saker må reises innen ett år fra faren ble
kjent med opplysningene. Retten kan gjøre unntak fra ett-års
fristen når særlige grunner taler for det. Domstolen
må da ta stilling til om det etter de fremlagte opplysninger
skal pålegges blodprøver av alle tre. Dette er
også fremgangsmåten dersom det er mor som ønsker å gå til sak
uten fars medvirkning.
Dersom farskapet tidligere er fastsatt ved dom, gjelder tvistemålslovens
gjenopptakelsesregler. Det vil si at gjenopptakelse kan kreves når
det foreligger et nytt bevis som åpenbart måtte
ha medført en annen avgjørelse. Begjæringen
må settes frem innen tre måneder etter at vedkommende
har fått vite om det nye beviset.
I henhold til barnelovens regler om pålegg av blodprøve
stilles det altså samme krav til mor som til far om at
det må legges frem nye opplysninger eller et nytt bevis
som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Privatpersoner som ønsker en utredning av farskapet
uten å involvere det offentlige kan rekvirere analyser
fra Rettsmedisinsk Institutt. Ved analyser av umyndige barn kreves
det samtykke fra begge foreldre, dersom de har felles foreldreansvar.
Slik som barneloven i dag er utformet, gir den ikke rettferdighet
og likhet mellom mødre og fedre. Det største problemet
er at barnet ikke får vite hvem som er dets biologiske
far, og at biologiske fedre ikke får vite om de er far
eller ikke. Dette er det grunnleggende for et menneske. Å få vite hvem vi er.
All makt er her lagt i hendene til mødrene, hvor det er
opp til henne å samtykke for at det kan kreves DNA-test
på biologisk far og barn. Alle fedre som ønsker å få en bekreftelse
på om de er far eller ikke, ligger altså etter dagens
lovverk hvilende på om moren samtykker i en DNA-test eller
ikke.
Her er det viktig å presisere at staten har et selvstendig
ansvar og interesse i å avklare farskapet, det offentlige
plikter altså å opplyse hvem som er far (§ 5,
kap. 3, §§ 10 og 11 i lov om
barn og foreldre).
Samtidig er dette brudd på likestillingsloven, menneskerettighetene
og barnekonvensjonen. Når hele 10 pst. av barn
som fødes hvert år ikke har riktige biologiske
fedre, må dette være et stort samfunnsproblem
(Aftenposten 2. mars 2001). Bruker man denne statistikken
for de ti siste år, skulle det tilsi ca. 60 000
barn som ikke har riktige fedre. Det vil si at staten krever bidrag
fra menn som ikke er riktige fedre, og barn vet ikke hvem som er
deres sanne opphav. Mange fedre er dømt i norsk rettsvesen
kun etter utsagn fra moren. Professor i familierett ved Universitetet
i Oslo, Peter Lødrup, uttaler i Bergens Tidende onsdag
den 9. mai 2001 at dagens praktisering av lovgivningen
er å karakterisere som «justismord». Lødrup
peker spesielt på arveretten i denne sammenheng, dvs. at
menn «dømmes» til å gi bort
alt til et barn man ikke engang er i familie med.
Mange menn som er i denne situasjonen, sliter som en følge
av disse belastningene med store psykiske problemer og dårlig økonomi.
Noen er langtidssykmeldte og sågar uføretrygdede.
Dette er noe samfunnet også taper på. I utgangspunktet
er det barna som er de store taperne. Hele livet har enkelte barn ikke
fått vite hvem som er dets rette far. Når sannheten
kommer for en dag, gir dette seg utslag i familiekonflikter. Jo
tidligere man kan få bekreftet eller avkreftet et farskap,
jo bedre er det for barnet, og at staten dermed kan kreve bidrag
fra rett far.
Mange slike saker som her er nevnt, har versert for norske domstoler
i mange år, har vært behandlet i Høyesterett,
og oversendt menneskerettsdomstolen i Strasbourg, uten resultat.
Dersom alle usikre fedre hadde fått lov til å DNA-teste
seg og barnet, ville dette «byråkratiet» vært
unngått. DNA-test holder jo i dag som fellende bevis i
gamle kriminalsaker, så hvilke argumenter står
da igjen for å hindre barn i å få vite
hvem som er ens biologiske far, samt for fedre å få klarhet
i slike særlig essensielle sider i ens liv.
Resultatene etter en eventuell lovendring ville gi seg selv.
Alle ville få det mye bedre, ikke minst de barna det gjelder.
Menn som i dag betaler bidrag, uten å vite hvis barn det
er, ville betale bidrag med mye større glede, hvis de visste
at det var sitt eget barn de betalte til. Uansett handler dette
om ethvert individs soleklare menneskerett til å kjenne
til den biologiske sannheten, så får man heller
lage regler derfra som måtte ivareta de voksnes særinteresser. Kanskje
forholdet mellom mødre og fedre ville bli mye bedre, noe
som igjen ville føre til at barnet fikk det bedre. Mindre
konflikter mellom foreldre, gir bedre vilkår for barnet.
I Follo herredsrett er det nylig avsagt en dom som opphevet et
juridisk farskap etter 13 år. Årsaken til dette
var at «juridisk» far omgikk norsk lovgivning ved å bestille
en DNA-test fra et firma i San Diego i California via Internett.
Dette ble benyttet til å ta prøver av barnet som
ble sendt for analyse i San Diego. Svaret kom etter tre uker. Slike
tester bør også kunne tas i Norge. Dommen i Follo
herredsrett medfører at praktisering i dagens lovgivning
om samtykke ved DNA-test av barnet ikke holder.
Å ikke vite om du har et barn eller ikke, er en stor psykisk
belastning, og medfører ofte lange sykmeldinger mv. I tillegg
er dette en stor økonomisk belastning for mange. Kanskje
har mange liv gått tapt (selvmord). En uttalelse fra mannen
som vant frem i Follo herredsrett som sto i Nettavisen den 9. mai 2001
beskriver situasjonen slik:
«Jeg er blitt kjørt herfra til månen
av lakeiene til staten i denne saken, bidragsfogden, Brønnøysundregistret
osv. Bil og eiendom er blitt pantsatt, og jeg er blitt nektet lån
fordi jeg står oppført med gjeld til bidragsfogden.
Alt dette skyldes et barn som jeg i 14 år har visst med
sikkerhet ikke var mitt.»
Dersom en «far» i ettertid skulle klare å bevise
sin uskyld, kan ikke moren strafferettslig forfølges for å ha
oppgitt feil «far», eller stilles til økonomisk
ansvar. Enhver borger som i en rett avgir falsk forklaring, kan
straffeforfølges. Dette gjelder ikke for enslige mødre
som har oppgitt feil far til barnet.
Når det er usikkerhet om en er far til et barn eller ikke,
burde det være en menneskerett å få avklart
forholdet. For det første blir vedkommende pålagt å betale
barnebidrag, og størrelsen fastsetter «staten.»
Det fremmes derfor følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og
foreldre (barnelova) og i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten
for tvistemål (tvistemålsloven)
I
I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova)
gjøres følgende endringer:
§ 3 første ledd skal lyde:
Som
far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved
fødselen med mindre ein annan person
vedgår farskap. Da skal farskap avgjerast ved DNA-test.
Farskap skal avgjerast ved fødselen og innførast
i fødselsattesten så sant dette er mogleg.
§ 6 andre ledd nytt andre punktum
skal lyde:
Dersom ein av partane
krev det, pliktar partane å medverke til DNA- test.
Nåværende
andre og tredje punktum utgår.
II
I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for
tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende
endring:
§ 412 nytt femte ledd skal lyde:
Gjenopptakelse av farskapssaker følger
reglene i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
III
Loven trer i kraft straks.
1. november 2001