Til Stortinget
Offentliggjøring av skattelister er hjemlet i ligningsloven § 8-8.
Etter det forslagsstillerne erfarer, har offentlighet for skattelister
vært praktisert i Norge i langt over 100 år.
Slik forslagsstillerne forstår var prinsippet om alminnelig
innsyn i skattelistene ment å skulle bidra til å sikre
mulighet til å kontrollere at skattyterne blir behandlet
likt. Bruken av listene har imidlertid utviklet seg til å bli
noe helt annet. Både i lokal- og riksmedia lages det presentasjoner
som neppe kan sies å tilfredsstille andre behov enn en
"kikkermentalitet" i deler av befolkningen. I tillegg til lister
over personer med høy inntekt og/eller formue,
er det vanlig at det lages lister over kjendiser, advokater, skuespillere, meglere
osv. Offentliggjøring av skattelistene har fått karakter
av å være ren underholdning. Det må være grunn
til å stille spørsmål ved om dette kan
regnes som journalistisk virksomhet.
Ser man i forhold til utenlandske medias hemningsløse
grafsing i personers privatliv, er Norges skattelister selvfølgelig å regne
som nokså beskjedne krenkelser av privatlivet. Imidlertid
kan ikke utenlandske medias massive brudd på privatlivets
fred være grunnlag for at vi ikke skal "rydde i eget hus".
Fra Datatilsynets side har man i lang tid satt spørsmålstegn
ved praktiseringen av offentlighet rundt skattelistene, da man ser
det som en trussel mot personvernet. Datatilsynet forsøker å begrense
spredningen av skatteopplysninger så langt gjeldende lov har
gjort det mulig.
Hvert eneste år er det folk som reagerer på den spredningen
som foregår. Mange opplever at opplysninger om inntekten
og formuen deres er noe av det mest private som finnes, og ønsker
ikke at opplysningene skal benyttes til allmenn forlystelse og underholdning.
Forslagsstillerne ser at de grupper som dyrker misunnelse og lever
av å konstruere klassekonflikter, ser seg tjent med å ignorere
de sentrale brudd på personvernet som full offentliggjøring
representerer. Det får være et politisk valg. Å utlegge
offentliggjøring av privat, sensitiv informasjon som et ytringsfrihetsspørsmål,
er derimot absurd. Når skattyter oppgir slike opplysninger
til myndighetene, skal det være i trygghet for at opplysningene
ikke misbrukes og gjøres til gjenstand for allmenn folkeforlystelse.
Forslagsstillerne vil vise til at pressen ikke er underlagt noen
form for konsesjonsplikt på dette området. Dags-
og ukepressen behøver altså ikke tillatelse for å kunne
motta, lagre og publisere skatteopplysningene. De skal kunne anvende
opplysningene til journalistisk virksomhet. Forslagsstillerne mener skatteopplysningene
blir misbrukt av pressen, og at de i mange tilfeller går
langt utover det som kan regnes som journalistisk virksomhet.
Forslagsstillerne vil også vise til at IT-samfunnet stiller
oss overfor nye utfordringer, som f.eks. utlegging av listene på Internett.
Det bør også bemerkes at opplysningene i ligningsbøkene
som legges ut ikke er endelige. De behøver på ingen
måte være riktige. Pressen lager sine oppslag
før klagefristen er gått ut, og tar ikke hensyn til
at en god del ligninger blir påklaget og endret på vesentlige
punkter. Forslagsstillerne er videre sterkt i tvil om de skattetallene
som offentliggjøres på noen måte kan
gi den enkelte mulighet til å kontrollere om man er lignet
riktig i forhold til andre. Skattesystemet er i dag så vidt
komplisert at opplysningene om den enkeltes nettoformue, nettoinntekt
og samlet innbetalt skatt på ingen måte er tilstrekkelig
til å fastslå om dette er riktig i forhold til
andre skattytere med samme tall. De ulike fradragsordningene vil
gi store individuelle forskjeller som ikke kan forklares av de offentlige
tallene. Det er dermed ikke mulig for den enkelte å fastslå om
han eller hun er lignet riktig i forhold til andre med samme nettoinntekt
og nettoformue. Forslagsstillerne mener det er i forhold til det vedtatte
regelverket den enkelte må sjekke om man er lignet korrekt,
ikke i forhold til andre som mer eller mindre tilfeldig kommer ut
med samme tall for nettoinntekt og nettoformue.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng også til
at offentliggjøringen av tallene i media mv. i stor grad
er basert på foreløpige beregninger, og at resultater
av klagebehandling mv. sjelden gis den samme oppmerksomhet. Dette
svekker ytterligere informasjonsverdien av de offentliggjorte tallene.
Det er rimelig å anta at det gjennom anonymisert statistikk
basert på samtlige poster i selvangivelsen er langt større
muligheter til å avdekke eventuelle skjevheter og urimelige
utslag i regelverket enn det er gjennom de data som legges ut i
de offentlige skattelistene. Forslagsstillerne kan dermed heller
ikke se at dette hensynet kan tillegges nevneverdig vekt.
Det vil kunne hevdes at offentliggjøring av skattelister
er et ytringsfrihetsspørsmål. Forslagsstillerne mener
imidlertid at det sentrale hensyn må legges til personvernet.
Det kan åpenbart være forbundet med ubehag, og
krenkelse av den personlige sfære, å få opplysninger
om slike private forhold brettet ut i mediene.
Det er også et faktum at inntektsoversiktene kan bli
brukt til selektiv markedsføring av kostbare ting, som
man regner med at bare rike vil kunne ha råd til å kjøpe.
Kriminelle kan også få nyttig informasjon om hvor
det kan "lønne seg" å gjøre innbrudd/tyverier.
Spørsmålet om offentliggjøring av
skattelister er også diskutert i juridiske fagmiljø.
Fra lederartikkel i Rettspolitisk forenings blad "Kritisk Juss"
nr. 3 1998 - årgang XXV siteres (skrevet av stipendiat
Jens Petter Berg, Institutt for rettsinformatikk, UiO):
"Standardargumentasjonen som i vår tid brukes
til forsvar for ordningen - at offentlighet om resultatet av ligningsbehandlingen
muliggjør allmennhetens kontroll med ligningsmyndighetenes
arbeid, og følgelig er en forutsetning for opprettholdelsen
av tilliten til ligningsarbeidet - holder etter mitt syn ikke for
nærmere gransking. Riktignok er argumentasjonen gjenkjennelig
som en variasjon over hovedargumentet for å praktisere
et alminnelig offentlighetsprinsipp i forvaltningen. Det har imidlertid
aldri vært virkelig strid i Norge om at dette prinsippet
må avbalanseres bl.a. mot hensynet til den enkeltes diskresjonsbehov.
Av denne grunn har vi hos oss svært rigorøse
taushetspliktregler for å avverge bl.a. at ligningsmyndighetene
gir allmennheten opplysninger om at navngitte skattytere har snytt
på skatten - eller opplysninger om andre klanderverdige
forhold som avdekkes mens ligningsbehandlingen pågår.
Og de opplysningene om resultatet av ligningsbehandlingen som er
undergitt alminnelig innsynsrett, er så begrensede (netto
inntekt, netto formue, klasse) eller misvisende (opplysningen om
betalt skatt og trygdeavgift inkluderer utbytteskatt betalt av selskapet
som skattyteren er aksjonær i), at det ikke står
til troende å hevde at denne innsynsretten styrker allmennhetens
kontroll med ligningsforvaltningen."
Ifølge stipendiat Berg er det offentlig gjerrighet og
privat misunnelse som trolig var den opprinnelige drivkraften bak
offentliggjøringen av skattelistene. Når det gjelder
"offentlig gjerrighet", henviser Berg til at myndighetene i 1860-årene
istedenfor å ta omkostningene med å underrette
hver enkelt borger pr. brev om deres pliktige skatt, holdt det for
tilstrekkelig å kunngjøre i avisene at skattelisten
var utlagt til alminnelig ettersyn. "Misunnelse" henspeiler på at den
enkelte skattyter hadde rett til å klage over at en hvilket
som helst annen skattyter var blitt skattlagt for mildt. Og en slik
klagerett, som snarere var innført for å øke
skatteinngangen enn for å sikre likhet i beskatningen,
kunne rimeligvis ikke bli effektiv uten en ordning med offentlige
skattelister.
Forslagsstillerne viser til at Datatilsynets leder, George Apenes,
i NRK P2 11. april 2002 opplyste at Norge og Sverige er
alene om slik offentliggjøring av skatteopplysninger.
Det kan også nevnes at ifølge "Kritisk Juss"
nr. 3 1998 har man i Tyskland lenge hatt regler som sier at nyhetsformidling
lik den vi har i Norge, regnes som en krenkelse av privatlivets
fred og altså som et straffbart misbruk av ytringsfriheten.
Igjen siteres bladet "Kritisk Juss" nr. 3 1998, hvor Jens Petter
Berg skriver:
"I løpet av 1990-åra har kravene som Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) stiller til utformingen
av norsk rett tvunget norske myndigheter til på felt etter
felt å revurdere tilvante oppfatninger av hva som er gangbar
juss når menneskerettighetene skal tas på alvor.
EMK-perspektivet, dvs. bestemmelsen i art. 8 (1) om retten til respekt
for privatliv og korrespondanse mv, har hittil ikke vært
brakt på bane i forhold til vår i europeisk sammenheng
nokså særegne bestemmelse om offentlighet for
skattelisteopplysninger."
Berg tar til orde for at det er på høy tid
at man forfølger spørsmålet om norsk
lovgivning om offentlighet for skatteopplysninger er i overensstemmelse med
de strenge betingelser for slike privatlivsinngrep som oppstilles
i EMK art. 8 (2).
Berg skriver videre:
"Det er gode grunner til å hevde at Menneskerettighetsdomstolen
i Strasbourg - dersom en norsk borger brakte sin sak inn for domstolen
- ikke ville komme til å akseptere en slik generell innsynsrett
for allmennheten som skattelisteutleggingen innebærer. Domstolen
har nemlig i en rekke saker tolket art. 8 (2) slik at inngrep i
den privatlivsbeskyttelsen som følger av art. 8 (1) bare
godtas dersom domstolen overbevises om at a) det er et tvingende
samfunnsbehov ("pressing social need") for å gjøre
slike innskrenkninger, b) innskrenkningene har et legitimt formål
("legitimate aim") og c) innskrenkningene ikke er uforholdsmessige
i forhold til dette legitime formålet."
Forslagsstillerne deler i hovedsak Bergs synspunkter og vurdering.
Forslagsstillerne vil derfor mene at det vil være riktig å endre
vår praksis med offentliggjøring av skattelistene
- før et påbud om å gjøre dette
når oss i form av en dom fra Menneskerettighetsdomstolen.
Forslagsstillerne ser samtidig behovet enkelte institusjoner,
som banker og kredittopplysningsfirmaer, kan ha for tilgang til
skattelistene. Mulighetene for å sjekke inntekt og formuesforhold
for eksempel i forbindelse med behandling av lån og kreditter
kan være en fordel både for den enkelte og for
samfunnet som helhet. Forslagsstillerne mener derfor at denne type
tilgang til skattelistene fortsatt bør være mulig. Det
bør derfor åpnes for en ordning der det kan gis konsesjon
til å motta opplysninger fra skattelistene, for bruk til
nærmere angitte formål, dog ikke for publisering
i media.
Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot offentliggjøring
av skattelistene, i kombinasjon med en ordning med konsesjon for
tilgang til skattelistene ved konkret behov for informasjon om den
enkelte skattyter.
20. juni 2002