Til Stortinget
For å gi elevene i grunnskolen en opplæring
av høy kvalitet, som oppfyller opplæringslovens
krav om tilpasset opplæring, og retningslinjene i Læreplanverket
for grunnskolen (L97), må skolene være sikret
nok driftsmidler til undervisning og læremateriell. Mange
norske skoler opplever i dag stor ressursmangel. I Tilstandsrapport
fra utdanningssektoren 2001 oppsummerer Læringssenteret
rapportene fra de statlige utdanningskontorene om den økonomiske
situasjonen i grunnskolen slik:
"…trangere økonomiske rammer for kommunesektoren
preger skoletilbudet. Den generelle kommuneøkonomien viser
at flere kommuner sliter med å få endene til å møtes.
Det er i de fleste tilfeller skoleverket som rammes hardest og står
for hogg. De totale rammene svekkes, samtidig som timer til deling
av grupper/klasser og timer til spesialundervisning reduseres.
Dette reduserer igjen muligheten for reell tilpasset opplæring
for den enkelte elev."
Bruken av ressurser til grunnskolen varierer kraftig mellom ulike
kommuner. Tall fra Statistisk Sentralbyrås KOSTRA-undersøkelse
viser at netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring varierte
fra 45 000 til 148 000 kroner per elev i 2001. Mangel på ressurser
har ført til at mange skoler har sett seg nødt til å be
foreldrene bidra økonomisk til aktiviteter i skolens regi.
Til tross for at opplæringsloven slår fast at
grunnskolen skal være gratis, anslo en rapport Opinion
AS utarbeidet for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
i 2001 at foreldrebetalingen hadde et omfang på 207 millioner
kroner på landsbasis. Innstrammingen av gratisprinsippet,
som Stortinget vedtok i 2001 (jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (2001-2002),
og som ligger i Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 94 (2001-2002),
vil øke behovet for å kompensere for ressursene
foreldre har bidratt med til grunnskoleopplæringen.
Trang kommuneøkonomi har ført til at mange kommuner
reduserer timetallet slik at det blir læreplanenes minimumsbestemmelser
og opplæringslovens regler for klassedeling som styrer
ressurstildelingen. Elevenes behov for individuelt tilpasset opplæring
blir i liten grad styrende for skolenes samlede timetall. Ved mange
skoler blir dermed opplæring i sammenholdte klasser med én
lærer hovedmodellen for undervisningen. Alternative måter å organisere læringsarbeidet
på, som prosjektarbeid og tettere oppfølging av
den enkelte elev gjennom mindre elevgrupper eller to lærere
i klassen, blir mange steder umulig å gjennomføre.
Det er grunn til å stille spørsmål ved
om læreplanenes krav til ulike arbeidsmåter, som
er forskriftsfestet og dermed forpliktende for kommunene, er mulig å realisere
med de ressurser mange skoler har.
Variasjoner i organisasjons- og arbeidsformer er viktig for å fremme
god læring. Det er også nødvendig for å sikre
at flest mulig elever vil ha faglig nytte av klassens/gruppas
aktiviteter. Dersom ressurssituasjonen fører til at skoler
blir tvunget til å drive tradisjonell klasseromsundervisning
med én lærer per gruppe, er det grunn til å regne
med at flere elever vil falle utenfor, og ha behov for andre opplegg.
Konsekvensene kan bli at flere elever må tildeles spesialtimer
gjennom enkeltvedtak. Dette er pedagogisk uheldig, og vil forsterke
stigmatisering av enkeltelever. Å sikre skolene ressurser
slik at alle elever kan få tilpasset opplegg innenfor skolens
generelle rammer, vil både sosialt, pedagogisk og faglig
være den beste måten å sikre et mangfold
i skolen på.
Ressursmangelen i grunnskolen har også ført
til at mange skoler mangler oppdaterte lærebøker,
moderne IKT-utstyr, og ikke har råd til nødvendig
materiell til praktiske fag som heimkunnskap og kunst og håndverk.
Dette gir elevene et dårligere opplæringstilbud
enn det som er fastsatt i Læreplanverket for grunnskolen.
Statlige midler til grunnskolen overføres hovedsakelig
gjennom de frie inntektene til kommunene. Fram til 1986 gikk overføringene
i stor grad gjennom øremerkede bevilgninger, der størrelsen
på overføringene ble bestemt gjennom fagdepartementets årlige
ressursrundskriv. Bortfallet av disse øremerkede overføringene
fra staten har ført til økte forskjeller i ressurstildelingen
mellom kommuner.
For å skape forutsigbarhet i ressurstildelingen til skolene,
og sikre alle skoler et forsvarlig økonomisk grunnlag,
må det innføres en minstestandard for hvor mye
ressurser hver enkelt skole skal få fra kommunen. Minstestandarden
må sikre tilstrekkelige undervisningsressurser og driftsmidler
til utstyr og læremateriell, med utgangspunkt i antall
elever på skolen. Minstestandarden bør defineres
som et grunnbeløp til skolen, samt et tilskudd basert på antall
elever på hvert klassetrinn. Både skolestørrelse
og hvilke årstrinn skolen tilbyr er faktorer det bør
tas hensyn til i fastsettelsen av minste tilskudd hver enkelt skole
skal motta. Kommunene vurderer selv om de vil bevilge ressurser
utover dette til grunnskoleopplæringen.
Muligheten til å ta i bruk varierte undervisningsformer,
og til å drive differensiert opplæring som gir alle
elever individuell oppfølging, avhenger i stor grad av
hvor mye undervisningsressurser skolen disponerer. Det bør
derfor etableres et regelverk som sikrer skolene et minste timetall/antall
lærerårsverk, beregnet med utgangspunkt i antall
elever på hvert klassetrinn. Et system basert på antall
elever på trinnet vil gi bedre sammenheng mellom lærerressurser og
antall elever enn en tildeling ut fra antall klasser. Det vil sikre
at store klasser får mer ressurser til styrkingstiltak
enn mindre klasser.
En minstestandard for lærerårsverk/timetall
skal dekke minstetimetallet ut fra fag- og timefordelingen, samtidig
som skolene sikres tilstrekkelig med årstimer til styrking
og differensiering av undervisningen. For å sikre at skolene
kan drive i samsvar med opplæringsloven og målene
i Læreplanverket for grunnskolen, må modellen
utløse ressurser slik at årstimene til styrkingstiltak
som spesialundervisning, delingstimer og tilvalgsfag på nasjonalt
plan utgjør et tillegg på minst 60 prosent utover
minstetimetallet. Økte rammer til slike styrkingstiltak
vil bedre muligheten til å tilpasse den ordinære
opplæringen til hver enkelt elevs behov. Dette vil redusere
behovet for spesialundervisning etter enkeltvedtak, og muliggjøre
en mer fleksibel bruk av undervisningsressursene. Retten til spesialundervisning
må likevel ikke svekkes.
Beregningsregler for administrative og pedagogiske lederressurser
i grunnskolen følger særavtalene i grunnskolen,
og bør derfor holdes utenfor. Timer til tegnspråkopplæring,
finskopplæring og egne undervisningstilbud for elever fra
språklige minoriteter som er knyttet til enkeltelevers
rettigheter bør heller ikke tas inn i modellen.
En ny modell for utregning av tilskudd fra kommunene til skolene
bør i tillegg inneholde en komponent som skal dekke skolenes
behov for inventar, utstyr, lærebøker og andre
læremidler. Hver skole bør sikres et nivå av
slike driftsmidler som sikrer et godt opplæringstilbud
både i teoretiske og de mer praktiske og estetiske fagene.
En slik standard bør også sikre kostnadene ved å utvide
læringsarenaene til uteområder og nærmiljø,
og muligheten for å dra på ekskursjoner og skoleturer.
En modell med minstestandard for ressursbruk i grunnskolen, som
sikrer alle elever en tilpasset opplæring og tilstrekkelige
ressurser til læremateriell og utstyr, vil innebære
en økning i ressursbruk i grunnskolen. Stortinget må kompensere
kommunenes økte kostnader ved overgangen til en slik ny
modell. Regjeringen må foreta beregninger av kommunenes merkostnader
ved å innføre en slik minstestandard, slik at
dette kan kompenseres over statsbudsjettet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av mars 2003 legge
fram en egen sak med forslag til minstestandard for driftsmidler
til undervisning og læremateriell i grunnskolen. Modellen
må utløse ressurser slik at årstimene
til styrkingstiltak nasjonalt utgjør et tillegg på minst
60 prosent utover minstetimetallet i henhold til læreplanens
fag- og timefordeling.
1. oktober 2002