Det har utviklet seg en uheldig praksis med videresalg av gjeld.
Dette innebærer at en portefølje av lån
- som regel er det snakk om misligholdte lån - kan selges
fra en finansinstitusjon til en annen. Låntaker kan ikke
motsette seg dette, og har heller ikke rett til å kjøpe
sitt eget lån til samme pris.
For låntaker vil dette ofte føles utrygt. Det
er stor variasjon i hvordan slike lån håndteres
mellom de ulike aktørene, og det finnes mange eksempler
på at låntakere blir behandlet på en
urimelig måte. Det kan også stilles spørsmål
ved rimeligheten i at et låneforhold til for eksempel en
bank skal kunne overføres til en hvilken som helst finansinstitusjon,
uten at den andre parten i låneforholdet skal kunne motsette
seg dette.
Forslagsstillerne viser til at forrige gang dette ble behandlet
i Stortinget (Innst. O. nr. 84 (1998-1999)), gikk et flertall i
komiteen inn for at låntakeren burde ha mulighet til å kjøpe
fordringen på samme vilkår som det långiveren
er villig til å selge fordringen for til en tredjepart.
Flertallet uttaler:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, ønsker i tillegg å beskytte
låntakeren ytterligere. Etter flertallets mening bør
låntakeren ha anledning til å kjøpe fordringen på seg
selv når denne framsettes til salg av långiveren. Flertallet
er enig i departementets vurdering av at det kan framstå som
støtende at fordringen selges til et så lavt beløp
at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri
lånet med et tilsvarende beløp. Flertallet mener det
vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe fordringen
på samme vilkår som det långiveren er
villig til å selge fordringen for til en tredjepart.
Flertallet viser til at ved overdragelser av fordringer har debitor
(låntaker) som en avtalepart en mer beskyttelsesverdig
interesse enn den tredjepart som ønsker å kjøpe
fordringen. Flertallet understreker at forslaget ikke er en særskilt
favorisering av debitor så lenge denne må kjøpe
fordringen til samme pris som den, fra kreditors side, skal selges
for.
Flertallet viser til Justisdepartementets brev til komiteen av
31. mai 1999, og er enig i at departementets forslag i
proposisjonen innebærer vesentlige tiltak for å hindre
at det gjennomføres oppkjøp av fordringer med
urimelige utslag for låntageren.
Flertallet er kjent med at prisfastsettelsen ved oppkjøp
av misligholdte fordringer ofte vil være basert på gjennomsnittsbetraktninger,
og at lovteksten derfor bør reflektere dette. Flertallet
er også enig med departementet i at regelen om forkjøpsrett
i lovteksten bør begrenses til å gjelde forbrukerforhold.
Flertallet ser at en lovfestet forkjøpsrett vil gjøre det
mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler
av sin forbrukerlånportefølje, og mener i tråd med
Forbrukerrådet at en forkjøpsrett vil gjøre
det mer attraktivt å komme frem til gode gjeldssaneringsordninger
med låntakeren direkte.
Flertallet presiserer at en slik lovendring ikke berører
ordinær inkassovirksomhet."
Fordi flertallet ikke var i stand til å samles om hvordan
det skulle gjøres i praksis, ble dette imidlertid ikke
vedtatt. Forslagsstillerne mener det er på tide å rette
opp dette.