Til Stortinget
Den 2. desember 2003 avga Stortingets sosialkomité Innst.
O. nr. 28 (2003-2004) om lov om endringer i folketrygd (folketrygdloven)
og i enkelte andre lover, hvorpå Odelstinget den 10. desember
2003 vedtok lovendringene. En konsekvens av vedtaket var at det
ble innført tidsbegrensning for perioden hvor det gis rehabiliteringspenger
etter unntaksbestemmelser knyttet til folketrygdloven § 10-8.
Lovendringen ble vedtatt av et flertall bestående av regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet.
Det ble gjennom lovendringen vedtatt en tidsbegrensning av unntaksbestemmelsene
til 52 uker, utenom for meget alvorlige sykdomstilstander eller større
skader hvor den medisinske behandlingen tar lengre tid, for eksempel
trafikkskader. De vedtatte lovendringene trådte i kraft
den 1. januar 2004.
Sosialkomiteens mindretall bestående av partiene Fremskrittpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet uttalte i forbindelse
med komitébehandlingen følgende:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet kan ikke støtte innføringen
av tidsbegrensning for hvor lenge man kan motta rehabiliteringspenger
etter unntaksbestemmelser. Disse medlemmer er bekymret for at en slik
begrensning vil kunne føre til at mange for tidlig overføres
til yrkesrettet attføring med fare for å måtte falle
tilbake på rehabilitering på grunn av sykdom. Disse
medlemmer viser til St.prp. nr. 1 (2002-2003) der det er slått
fast at det allerede i dag er en økning i tilbakefallstilfellene
i perioden 1999-2002.
Disse medlemmer er også bekymret for at en reduksjon
av muligheten til å oppnå medisinsk rehabilitering
etter unntaksbestemmelsene kan føre til at flere mister
ytelsen for tidlig og henvises til økonomisk sosialhjelp."
Lovendringen skulle bidra til at det gis stønad i en aktiv
behandlingssituasjon med mulighet til å bedre arbeidsevnen,
men at ytelsen stanses dersom det ikke foreligger aktiv medisinsk
behandling med utsikt til bedring. Ordningen med rehabiliteringspenger
har til formål å hjelpe mennesker tilbake til
arbeidslivet. For noen av disse vil det etter forslagsstillernes
syn ta lengre tid å nå dette målet. Dersom
målsettingen er å føre flest mulig tilbake
til arbeidslivet, er det etter forslagsstillernes syn uhensiktsmessig å gjøre
ordningen mindre smidig og fleksibel for dem som trenger den.
Forslagsstillerne har, etter at lovendringen trådte i
kraft, mottatt et økende antall henvendelser fra mennesker
som har fått stanset sine rehabiliteringspenger, og som
er henvist til å kontakte det lokale sosialtjenesteapparatet
for å søke om alternative ytelser der. Forslagsstillerne
har også mottatt henvendelser fra helsepersonell; medisinske
behandlere som mener at innstrammingen slår uheldig ut.
Disse beskriver at mennesker som fra før av er i en svært
vanskelig situasjon både medisinsk og sosialt, får
forverret sine vilkår gjennom innstrammingen, noe som kan føre
til at veien tilbake til et aktivt yrkesliv blir enda lenger.
Forslagsstillerne mener at lovendringen som førte til
innstramminger i vilkårene for å kunne tilstå rehabiliteringspenger
etter unntaksbestemmelsene bør omgjøres. Forslagsstillerne
mener at loven skal åpne for at det på generelt
grunnlag, og ikke bare ved meget alvorlige sykdomstilstander, kan
innvilges rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene også utover
52 uker i de tilfeller der medisinsk rehabilitering fortsatt framstår
som hensiktsmessig.
Forslagsstillerne mener at en lovendring som beskrevet må iverksettes
så raskt dette rent praktisk lar seg gjøre, og
ser det som et mål at ikrafttredelsesdatoen blir fra 1. januar
2005.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å endre lov 28. februar 1997 nr. 19
om folketrygd (folketrygdloven) slik at mottakere av rehabiliteringspenger
kan motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsene også utover
52 uker.
2. Stortinget ber Regjeringen om å medvirke til
at lovendringen kan gjøres gjeldende fra 1. januar 2005.
6. oktober 2004