Som forslagsstillerne allerede har vært inne på tidligere
i forslaget, så må utfordringene med uro og disiplinproblemer
i norske klasserom møtes med en sammensatt tiltakspakke.
Det er viktig at man følger opp elever med spesifikke atferdsvansker
samtidig som man retter tiltak inn mot det generelle læringsmiljøet.
Det er den enkelte skole som selv må ta ansvar for å utarbeide
tiltak for å bedre disiplinen i den norske skolen, men
sentrale myndigheter kan, etter forslagsstillernes mening, gjennom
en rekke generelle tiltak og incentivordninger legge forholdene
bedre til rette for at slike tiltak kan skje, og ikke minst sørge for
at det utvikles kunnskap og kompetanse i forhold til hvordan den
enkelte skole kan bekjempe uro i norske klasserom.
Det pekes i St.meld. nr. 30 (2003-2004) på at 15 prosent
av den samlede elevmassen har atferdsvansker, mens tre prosent har
alvorlige atferdsvansker. I denne stortingsmeldingen pekes det også på at
50 prosent av elevene som mottar spesialundervisning, er definert
som elever med atferdsvansker. Dette tilsier at skal man løse
atferdsproblemene, må man gjøre noe med spesialundervisningen
og innretningen på spesialundervisningen. Tiltak må altså rettes
inn mot elever med atferdsvansker, som har spesielle behov.
Når lærere opplever elever med spesielt store
atferdsproblemer, er det viktig at lærerne vet hvem de kan
kontakte for å få hjelp til å takle disse
problemene. I Finland benytter de seg av det som kalles "Multi diciplinary
teams" som er satt sammen av andre yrkes- og faggrupper enn bare
lærere. Disse kan være politi, sosionomer, psykologer
eller annet helsepersonell som i større grad kan være
med og se helheten i en eller flere elevers atferdsproblemer med
sikte på å løse disse problemene.
I Finland identifiserer læreren problemene til den enkelte
elev, og etter dette arbeider læreren selv med eleven enkeltvis
eller i grupper på to til fire elever for å rette
på problemet i et spesielt fag. Dette kan skje etter skoletid,
før skoletid eller i lunsjpausen. I Finland har de også spesielle
lærere for elever med spesielle behov. Dette er vanlige
lærere med et år ekstra utdanning innenfor ulike
læreproblemer og spesialundervisning. Disse lærerne
fokuserer ofte på språk og matematikk. I Finland
blir elever med spesielle behov på denne måten
raskt hentet ut av klassen og får tilpasset undervisning
av spesialpedagoger med målsetting om at de etter kort
tid kan integreres i den vanlige undervisningen igjen.
Mange elever har så kompliserte og sammensatte problemer
at det er vanskelig å gi dem den oppmerksomheten de bør
få. I den norske enhetsskolen, hvor det er et mål
at alle elevene skal få den samme opplæringen
og man ikke bruker spesialskoler/forsterkede skoler for
elever med spesielle behov eller atferdsproblemer, kan elever med
spesielle behov bli spesielt utfordrende og føre til økt
uro i klasserommet og dermed et dårlig klassemiljø.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at målsettingen
om å integrere alle i vanlig undervisning har vært
mislykket. Når enkeltelever hindrer læringsmiljøet
for en hel klasse, er dette et problem som må tas alvorlig.
Forslagsstillerne mener derfor at nedleggelse av spesialskoler
har vært uheldig. Dette synet får også støtte
av Per Blikra, hovedverneombud for byrådsavdeling for oppvekst
i Bergen, som til Bergens Tidende 4. februar 2005 uttalte:
"Skolene generelt har mange atferdselever fordi spesialskolene
blir bygd ned. Det blir for stor tyngde av atferdsproblematikk til
at de klarer å løse dem på grunn av manglende
ressurser".
Videre sier han:
"Vi skulle ha satset mer på de gode spesialskolene vi
hadde fordi barna der fikk flere tilbud og kunne veksle mellom vanlig
skole og spesialskole."
Det er flere steder blitt pekt på at det mangler helhetlig
empiri på hvilke virkninger spesialundervisningen i den
norske skolen har hatt, og at det derfor er vanskelig å si
noe om hvilke tiltak som er effektive når det gjelder å hjelpe
elever med spesielle behov. Mari-Anne Sørli peker i "Alvorlige
atferdsproblemer" på dette, og i tillegg henviser hun til
noe av den lille forskningen som er blitt gjort på temaet.
Et av hovedfunnene hennes er at sammensatte vansker er det som er
mest vanlig blant elevene som får spesialundervisning,
og dette viser at elevers problemer må ses i sammenheng
med forhold i hjemmet. Hun viser også til at innenfor spesialundervisningen
er sosial ferdighetsutvikling sjelden en del av opplæringstilbudet,
selv om dårlig atferd ofte er en av hovedgrunnene til at
elever får spesialundervisning. Det er ofte de faglige
vanskene som får dominere spesialundervisningen, selv om
problemene den enkelte elev har ofte er relatert til sosiale forhold.
I tillegg mente lærerne i undersøkelsen at skolen
de jobbet ved var for lite aktive i forhold til å utvikle
elevenes ferdigheter.
Som nevnt foran er det blitt forsket lite på spesialundervisning
i Norge. Kritikken rettet mot spesialundervisningen har imidlertid
gått ut på at spesialpedagogikkfagfeltet mangler
et samfunnsperspektiv, teoriløshet og at ressurssøknader
til spesialundervisning dreier seg om en kamp om "diagnoser". Forslagsstillerne
er av den oppfatning at evalueringene av tiltak rettet mot atferdsproblemer
er urovekkende lavt, og mener derfor at det bør settes
i verk en nasjonal undersøkelse av effekter av tilpasset
spesialundervisning slik at vi som politikere får klar
empiri å forholde oss til.
Forslagsstillerne mener en forutsetning for å løse utfordringene
med uro og disiplinproblemer i den norske skolen er økte
ressurser. Forslagsstillerne erkjenner at det er mange faktorer
som påvirker uro i klasserommene. Dette gjelder både
såkalte skolerelaterte forhold som lærerens kompetanse
og hvilke regler som finnes og håndheves i skolen,
elevens sosiale miljø og ikke minst hvilke holdninger eleven
tar med seg fra familien. Foreldrenes rolle i forhold til bekjemping
av uro i klasserommet kan derfor ikke undervurderes.
Når det ikke er slik at lærerutdanningen er
innrettet slik at den skal gi lærerne sosialfaglig kompetanse,
så må skolene hente inn denne kompetansen utenfra
på en eller annen måte. Forslagsstillerne vil
vise til Finlands gode erfaringer med såkalte tverrfaglige team,
som benyttes overfor elever med lite fremskritt og som har større
sosiale problemer eller problemer på hjemmebane. Disse
teamene består av læreren, spesialundervisningslæreren,
skolens rådgiver og ulike personer utenfor skolen - en
psykolog, en sosialarbeider, representanter fra helsevesen og psykisk helsevesen
og ellers andre aktører det er behov for. Slike team tilbyr
et mye bredere sett av tjenester og støttefunksjoner enn
det skolen alene har mulighet til å tilby. Slik blir det
lettere å se problemene i et helhetlig perspektiv, og lærerne
kan få hjelp utenfra til å løse sosiale
problemer som påvirker skolehverdagen og læringsmiljøet.
Læreren kan i større grad konsentrere seg om undervisning
i stedet for å måtte være både
psykolog, lege og barnevernspedagog. Ved kombinasjon av kompetanse
og erfaring er det lettere å løse atferdsproblemer
og bevege seg inn mot kjernen av hva det er som skaper slike problemer.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at problemer med uro og
disiplin i norske skoler må bekjempes med nye virkemidler.
Det er viktig at man ser helheten i elevers problemer, setter dette
inn i en større sammenheng og bruker et bredere sett av
virkemidler som velferdsstaten disponerer. Tverrfaglighet i skolen
er derfor, etter forslagsstillernes oppfatning, viktig for å sikre
prinsippet om tilpasset opplæring for den enkelte elev,
og dette er også bevist ved en rekke skoler i Norge som
har forsøkt dette.
Et oppslag i Fontene nr. 1 2007 viser til Li skole som har tjue års
erfaring med sosialt arbeid i skolen. Målet med dette tverrfaglige
samarbeidet mellom lærere og sosialarbeidere er å skape
et godt miljø for læring og føre til
at elevene trives. Sosialarbeiderne er hentet inn for å forebygge
og for å hindre at problemer oppstår, men også for å løse
de problemene som allerede er oppstått. Tilretteleggelse
for tett dialog med elevenes foreldre er også viktig i
denne sammenheng. Rektor Jan Østeng beskriver hvorfor det
er viktig å ha sosialarbeidere i skolen på denne
måten:
"Lærerne trenger støttespillere. En sosialarbeider har
en annen utdannelse enn læreren og kan derfor noe annet
(…) slik ivaretar sosialarbeideren den kunnskap og den
rolle som kan være nødvendig i møtet
med for eksempel voldsproblematikk, rusbruk, mobbing, overgrep,
sorgarbeid, psykisk helsearbeid, selvskading og så videre(….)
med faglig støtte fra sosialarbeideren kan læreren
senke skuldrene og gjøre en bedre jobb i møte
med elevene".
Det er viktig å se elevenes atferdsproblemer i sammenheng
med også andre forhold fordi problemer er sammensatte.
Læreren skal først og fremst være en
profesjonell underviser og bør bruke energien sin på dette,
og da kan andre yrkesgrupper være med og bidra til at læringsmiljøet
på skolene blir bedre slik at man kan bekjempe
uro og atferdsproblemer.
Den nye opplæringsloven av 1995 åpnet for at personale
uten pedagogisk kompetanse kunne utføre spesialundervisning
i skolen, og forslagsstillerne er av den oppfatning at flere skoler
kunne nyte godt av å bruke denne muligheten til å dra
inn fagpersonell med sosial kompetanse for å se elevers
problemer i sammenheng, og til å løse utfordringene
med uro, bråk og atferdsproblemer i norske klasserom. For å få til
et bedre samarbeid med foreldrene er dette også viktig.
Flere andre yrkesgrupper bør ansettes i skolen for å kunne
være med og bidra til et bedre sosialt miljø og
dermed også et bedre læringsmiljø, som
kan føre til at resultatene i den norske skolen blir bedre.
Når en lærer har ansvar for en gruppe elever
på 30 personer, er det vanskelig å bruke tid på én
eller to elever som har atferdsproblemer, og dette vil i verste fall
gå utover hele klassen og læringsmiljøet.
I slike situasjoner trenger man noen som kan komme inn og avlaste
læreren. Hvis sosialarbeidere eller andre faggrupper integreres
i skolen, kan elevens sosiale kompetanse økes slik at deres
utgangspunkt for faglig kompetanse også økes.
Sosialarbeidere eller andre yrkesgrupper har større kjennskap
til øvrig hjelpeapparat i velferdsstaten og i kommunene,
og kan sammen med lærer og foreldre i større grad
finne ut av hvilken hjelp som er riktig for eleven, og se det i sammenheng
med det andre hjelpeapparatet.
Slik kan sosialarbeiderne være et viktig bindeledd mellom
skole og øvrig tiltaksapparat for kommunen, og gjøre
dette bedre enn en lærer er i stand til og har ressurser
til. Sosialarbeidere kan også brukes som assistenter i
undervisningen etter modell fra Finland, men det er viktig at det
pedagogiske tilbudet ikke svekkes som følge av en slik
endring. Elever med atferdsvansker kan tas ut av klassen og sammen
med sosialarbeider finne ut av problemene, mens læreren i
større grad får mulighet og mer tid til å konsentrere seg
om det faglige innholdet i skolen.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at i en så godt
oppbygd velferdsstat som Norge må det i større grad
være mulig for lærerne og skolene å gjøre
nytte av alle de ulike tjenestene som velferdsstaten tilbyr. Skolen
er også en sosial arena, og det er nettopp innenfor skolen
innsats for å bekjempe atferdsproblemer bør rettes
- for hvis problemene løses allerede i skolen, kan man
spare elever med slike atferdsproblemer for vansker senere i livet.
Faggrupper som for eksempel barnevernspedagoger, sosionomer og
vernepleiere har gjennom sin utdannelse og arbeidserfaring tilegnet
seg kompetanse på viktige områder, som for eksempel
barn med atferdsproblemer, trening av sosial kompetanse, håndtering
av konfliktsituasjoner og andre utfordringer som kan oppstå i
en norsk skolehverdag. Det må derfor legges til rette for
at flere skoler kan benytte seg av andre faggrupper i skolen, og
dette kan tilrettelegges ved bruk av ulike incitamenter som oppmuntrer skoleeier
til å ta i bruk større grad av tverrfaglighet for å bidra
til å løse problemene med uro.
Elevene må føle at de blir hørt og
at de blir tatt på alvor. Det er også viktig at
både elever, undervisningspersonell, foreldre og lokalpolitikere
er klar over tilstanden ved skolene, slik at de kan iverksette tiltak
for å gjøre skolene enda bedre. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at bruken av evaluering av skolen er for lite
utbredt. For å gjøre lærerne bedre i stand
til å finne eget forbedringspotensial, vil forslagsstillerne
ha lærerevaluering inn som et obligatorisk element i norske
skoler. Lærerne bør bli evaluert av både
foreldre og elever, og man bør også åpne
opp for at eksternt fagpersonell kan komme på inspeksjon i
klasserommene. Slik kan lærerne få tilbakemeldinger
på om de gjør en god eller dårlig jobb,
med sikte på å forbedre sine egenskaper i klasseledelse.
Pisa-undersøkelsen fra 2003 peker også på at
det i OECD-landene er lite utbredt at klasser blir observert av
en inspektør eller en ekstern person, men skoler som rapporterer
at de bruker slike metoder, scorer bedre i matematikk enn skoler
som ikke bruker denne metoden. Et prosjekt som omfattet endring
av klasseromsundervisningen i Seattle, viser blant annet at det at
lærerne ble observert når de underviste og fikk
tilbakemeldinger på undervisningen sin, påvirket
elevenes holdninger, trivsel og atferd direkte. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at slike eksterne evalueringer
sammen med lærerevaluering kan føre til at elevene
føler de blir hørt, og at de blir tatt alvorlig. Dette
kan i sin tur være med på å redusere
uroen i klasserommene.
Lærerevaluering får blant annet støtte
fra Elevorganisasjonen i Norge som ønsker å innføre
lærerevaluering i hele Oslo. Slik evaluering er viktig
både for elevene og for lærerne, og målet
er å skape et bedre læringsmiljø.
Også Terje Ogden i Kvalitetsskolen peker på at
skoler som stimulerer til elevenes autonomi har elever med bedre
atferd fordi de fremmer selvkontroll og involvering i læringsprosessen.
Forslagsstillerne mener det er viktig å involvere foreldre
og elever mer i beslutninger som tas i skolen, og også når
det gjelder disiplinproblemer er slik medvirkning viktig for å skape
et bedre læringsmiljø. Det er nødvendig å understreke
at det er foreldrene som har primæransvaret for oppfostring
av sine barn, og at det er de som har hovedansvaret dersom barna
utvikler atferdsproblemer eller er med på å skape
uro. Et mer utbredt og tettere hjem-skole-samarbeid er derfor viktig
om man skal nå målet om redusert uro og støy
i norske klasserom. Større foreldreinvolvering i skolen
er derfor etter forslagsstillernes mening viktig for å bidra
til å redusere uro i norske klasserom.
I Finland har de fleste skolene såkalte "School boards"
med lærere, elever, foreldre og rektor. Disse forsøker å finne
frem til løsninger i fellesskapet. Forslagsstillerne er
av den oppfatning at foreldrene i større grad må trekkes
inn i utformingen av skolehverdagen og innholdet i skolen. Når
det gjelder å bekjempe uro i norske klasserom, er foreldrenes
rolle spesielt viktig ettersom det er foreldrene som har ansvaret
for barnas oppdragelse, og som kjenner barna best. Når
det gjelder sanksjonering ved regelbrudd, må dette koordineres
i samarbeid med hjemmet, slik at sanksjoner i skole og hjem ses
i sammenheng.
I dag er situasjonen slik at møtet mellom lærere og
foreldre, og mellom hjem og skole, i stor grad dreier seg om en
samtaletime på en halv time og deltakelse i et felles foreldremøte
en gang i halvåret. Dette er, etter forslagsstillernes
mening ikke nok om man skal ta foreldre og elever på alvor.
Årsakene til at enkelte barn er urolige kan ofte være
familiære, og skal lærere kunne sette inn helhetlige
tiltak rettet mot enkeltelever, er de nødt til å ha
et mer utbredt samarbeid med foreldrene for å forstå elevens
situasjon. En kartleggingsundersøkelse fra NOVA i 2002
viser at kun 33 prosent av foreldrene svarte positivt på at
de fikk tilstrekkelig informasjon om hvordan barnet trives og har
det sosialt på skolen, 39 prosent svarte positivt på at
de i liten grad blir trukket inn i diskusjoner om barnets sosiale
utvikling, kun 34,7 prosent mente de hadde innflytelse på normer
og regler i skolen og kun halvparten av foreldrene
mente de hadde tilstrekkelig informasjon om hva skolen forventet
i forhold til samarbeid med foreldrene. Forslagsstillerne finner
disse tallene bekymringsfulle, og mener det viser at man har mye å hente på samarbeid
mellom hjem og skole.
Det er mange skoler som gjør en målrettet innsats for å styrke
samarbeidet mellom hjem og skole, men forslagsstillerne er av den
oppfatning at det er noe tilfeldig hvilke skoler som fokuserer på dette
samarbeidet. Sinsen skole i Oslo har ansatt en person for å vokte
foreldrenes interesser i skolen, som blant annet skal hjelpe foreldrene
med å knytte nettverk, slik at de blir mer tilfredse med
skolen. Dette prosjektet er satt i gang fordi skolen observerte
at stadig færre foreldre dukket opp på skolens
foreldremøter, og ved å ha en ansatt person til å bygge
opp under samarbeidet, håper man å kunne gi foreldrene
mer informasjon om skolen og involvere dem mer i det som skjer i
skolehverdagen.
Samme artikkel som henviser til prosjektet på Sinsen
skole, viser også til forsker Thomas Nordahl, som hevder
at foreldre er usikre på skolens forventninger samtidig
som lærerne trenger bedre kompetanse i samarbeid med foreldrene.
Han sier videre:
"Samfunnet tar over stadig flere av foreldrenes naturlige oppgaver.
Det er viktig at dette følges av en stadig påminning
om at foreldrene ikke kan trekke seg tilbake".
Han mener derfor det er viktig at lærerne får
mer kunnskap om hvordan de skal samarbeide og at sentrale myndigheter
må gi føringer for dette arbeidet.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at skolen bør
ha en plikt til å samarbeide med foreldrene, akkurat som
foreldrene bør ha en plikt til å samarbeide med
skolen, og at dette bør hjemles i opplæringsloven.
Samarbeidet må gå begge veier, og det må komme
klart frem i en kontrakt mellom hjem og skole hva foreldrene kan
forvente av skolen, og hva skolen kan forvente av foreldrene. Forslagsstillerne
vil i denne sammenheng vise til behandlingen av St.meld. nr. 16 (2006-2007),
hvor forslagsstillerne gikk inn for at det skulle bli utarbeidet
samarbeidsavtaler som skulle klargjøre ansvarsfordelingen
mellom hjem og skole. Det er viktig at også elevene dras
inn i utformingen av disse samarbeidsavtalene.
Når prosjekt for å bekjempe uro i norske klasserom
settes i verk på de enkelte skolene, er det også viktig
at disse prosjektene forankres hos foreldrene. I tillegg er det
blitt pekt på at tiltak for å redusere problematferd
har best effekt hvis tiltakene har vært frivillige og eleven
søker om plass i programmene i samråd med sine
foreldre. Slik kan man integrere foreldrene mer inn i skolen, og
sørge for at de får eierskap til problemene. Dette
vil også øke sannsynligheten for at foreldrene
kan følge opp den tid barnet ikke er på skolen.
Forslagsstillerne vil derfor gå inn for at foreldre trekkes
mer inn i arbeidet med å bekjempe uro i norske
klasserom, og vil anmode Stortinget om å be Regjeringen
iverksette tiltak med sikte på å få til
dette ved de norske skolene.
Oppslag i Nationen og Dagsavisen 8. mai 2007 viser til
et prosjekt gjennomført ved 200 norske skoler som viser
at elever som fokuserte på skolemåltid, har bedre
konsentrasjon enn andre elever. Nationen skriver blant annet:
"Sunt kosthold og fysisk aktivitet på skolen gir mer
konsentrerte elever, bedrer det sosiale miljøet og motvirker
mobbing".
Tidligere undersøkelser har vist det samme, og forslagsstillerne
er av den oppfatning at en del av en tiltakspakke mot uro og bråk
i norske klasserom bør være innføringen
av et skolemåltid i norske skoler.
Forslagsstillerne mener frukt og grønt er en begynnelse,
men anser denne typen ernæring først og fremst
som et supplement til matpakka. Forslagsstillerne mener det bør
vurderes et ordinært måltid i skolens regi når
skoledagens lengde fortsetter å øke. Forslagsstillerne
viser til at Regjeringen foreslår en begrenset frukt- og
grøntordning i Revidert nasjonalbudsjett for 2007, og mener
dette ikke er tilstrekkelig på lengre sikt.
For å motvirke bråk og uro i norske klasserom
er det viktig at lærerne er gode klasseledere som klarer å holde
orden på klassen sin. I tillegg viser Pisa-undersøkelsen
fra 2003 at motiverte lærere med en misjon er viktig med
hensyn til å oppnå gode resultater. I Finland
må studentene som søker opptak til lærerutdanning
gjennom en opptaksprøve for å vise at de virkelig ønsker å bli
lærere og er motiverte for denne jobben. Utvelgelse av
studenter som er virkelig motiverte for å bli lærere
er en måte å sikre at man kan finne frem til de
studentene som er virkelig motiverte og som passer inn i læreryrket,
og disse vil trolig også gjøre en god innsats
som lærere. Forslagsstillerne er derfor av den oppfatning
at man bør innføre lignende tiltak i den norske
lærerutdanningen.
Elever med atferdsproblemer er ofte gjenstand for mye oppmerksomhet
samtidig som deres egne læringsferdigheter reduseres og
er med på å påvirke det generelle læringsklimaet
i negativ retning. For å få til en optimal undervisningsatmosfære
legges det også vekt på at læreren eller
instruktøren for klassen må ha kunnskap og kompetanse
når det gjelder å skape gode relasjoner mellom
mennesker, og i å skape et godt læringsmiljø.
Å være en god klasseleder er viktig når
man skal bli lærer, men dessverre er ikke dette en del
av lærerutdanningen i dag. Det samme gjelder opplæring
i forhold til samarbeid med foreldre som forslagsstillerne har referert
til tidligere i forslaget. Forslagsstillerne mener derfor at klasseledelse
og opplæring i hvordan et godt samarbeid med foreldrene,
utvikles må inn som en del av lærerutdanningen
som et virkemiddel for å bedre læringsmiljøet
i norske skoler.
I tillegg til at lærerutdanningen må endres
til også å omfatte lederopplæring, er
det viktig at de som i dag jobber som lærere, får
tilbud om etterutdanning innenfor ledelse. Forslagsstillerne er
av den oppfatning at dette haster, og ønsker derfor at
alle lærere skal få tilbud om et slikt kurs. At
klasseledelse er viktig for å skape et godt læringsmiljø,
får støtte av Terje Ogden i Kvalitetsskolen. Terje
Ogden skriver blant annet at læreren kan forebygge uro
og konflikter gjennom aktivt å bidra til den sosiale avklaringen blant
elevene. Han legger videre vekt på at forberedelser for
læreren er viktig, og at det er skolestart som er den mest
kritiske fasen for å utvikle et godt læringsmiljø.
Forslagsstillerne er også opptatt av regler og håndheving
av regler i den norske skolen. Klare regler er viktig,
slik at elevene vet hva de skal forholde seg til, men minst like
viktig er det at klasselederen følger opp reglene. Terje
Ogden skriver videre i sin bok Kvalitetsskolen at bare halvparten
av skolene i en undersøkelse svarte at de hadde rutiner
for å følge opp regelbrudd, og at lærerne
ved de skolene som ikke hadde klare rutiner for å følge
opp regelbrudd, rapporterte om flere atferdsproblemer enn lærere som
arbeidet ved skoler der reglene ble fulgt opp.
Klare konsekvenser ved regelbrudd er derfor viktig, og forslagsstillerne
mener at innsikt i hvordan læreren skal håndtere
regler, bør være en del av etterutdanningstilbudet
for lærerne. Personalet ved skolene bør videre
få opplæring i hvilke regler som er mest effektive,
slik at de kan finne frem til klare og konsise regler tilpasset
egen skole og egen skolehverdag.
Forslagsstillerne mener at lærerens evne til å etablere
gode relasjoner til sine elever og kompetanse i å lede
en klasse er avgjørende for elevenes utvikling, og vil
derfor fremme forslag om øremerking av midler til kommuner
som skal brukes til å gi lærerne denne nødvendige
etterutdanningen.
Forslagsstillerne har allerede vært inne på at
det er viktig at disiplinproblemer i skolen ses i sammenheng med
andre sosiale forhold, og at man gir skolene nye virkemidler til å bekjempe
disse problemene. Forslagsstillerne har allerede vært inne
på at sosialfaglig kompetanse i større grad bør
trekkes inn i skolen, men også andre virkemidler kan benyttes
for å møte elever med alvorlige atferdsproblemer.
Økende vold i skolen er med på å aktualisere
problemstillingen, og en rekke avisoppslag om voldshendelser på norske
skoler vekker bekymring. I Stavanger Aftenblad 21. april
2007, fortelles det om to lærere som nylig anmeldte en
av elevene for voldsbruk mot dem i skoletiden. Terje Ogden uttaler
til Stavanger Aftenblad at han har inntrykk av at skolene gjør
lite for å forberede seg på voldsbruk, og at skolene
må ha klare rutiner for hva man kan gjøre i forbindelse
med voldssituasjoner, herunder når man skal kontakte politi
og hvordan man skal forholde seg til offer, gjerningsmann, elevene
og foreldrene.
Når det gjelder lovovertredelser bør også politiet i
større grad trekkes inn i skolene, og man bør
allerede i skolene gi klarere uttrykk for at samfunnet ikke tolererer
atferd som går utover andre mennesker og regelbrudd. Forslagsstillerne
vil derfor vise til to land der man bruker litt utradisjonelle virkemidler
for å lære opp elevene i demokratiforståelse
og reaksjoner mot disiplin- og regelbrudd.
I Tyskland utdanner sosialpedagoger skoleelever til å være
dommere over jevnaldrende kriminelle. En elevdomstol er i Tyskland
en arena hvor unge mennesker skal finne passende sanksjoner for
jevnaldrende som har begått kriminelle handlinger. Elevdomstolen
tar seg kun av førstegangskriminelle, og skal samtidig
ha en pedagogisk funksjon i og med at de unge som tilstår
og godtar straffen, unngår påtale ("tiltalefrafald"),
men likevel må stå til ansvar for sine handlinger
ved at de blir pålagt en form for sanksjon. For at en sak
i det hele tatt skal komme opp for elevdomstolen, er det nødvendig
at både den unge kriminelle og vedkommendes foreldre skriver
under på at de er villige til å la saken bli behandlet
for elevdomstolen.
Det unge dommerpanelet trer så sammen og består
av tre dommere i alderen 15-21 år. Utdannelsen av dommerne
består av to helger med intensiv skolering og trening hvor
ungdommene får opplæring i hvordan de skal omgås
kriminelle og hvilke sanksjoner som skal benyttes. De arbeider gratis.
Den som har begått forbrytelsen, må ha tilstått,
så elevdomstolens arbeid er utelukkende å finne
passende straff. Det er viktig at straffen må oppfattes
som rimelig, og at dobbeltstraff unngås. Derfor må dommerpanelet også vite
hvordan foreldrene har straffet ungdommen. Hvis ungdommen allerede
er blitt straffet, blir dette tatt hensyn til, og den kriminelle
får lavere straff. Noen av de alminneligste sanksjonene
er å unnskylde seg hos offeret, skrive en stil om sin dårlige
oppførsel, arbeide gratis hos skadelidende i 15 timer eller
betale mindre pengesummer til veldedige organisasjoner. Hvis den
kriminelle sier seg villig til å utføre sanksjonen,
skal han/hun skrive under på at vedkommende aksepterer
dommerpanelets avgjørelse. Deretter blir avgjørelsen
sendt til statsadvokaten som skal avgjøre om sanksjonen
er passende. Hvis statsadvokaten finner straffen passende, vil den
kriminelle få en påtaleunnlatelse når
straffen er gjennomført.
I Danmark har Carsten Overgaard utarbeidet et forslag til skolerett.
Skoleretten er tenkt å fungere slik: Forbrytelser som omfatter
elever på en gitt institusjon eller på denne skolens
område, kan føres inn for Skoleretten. De elevene
som blir brakt inn for dette panelet, er elever som er såpass
modne at de forstår hva de har gjort. Saken føres
ikke som en normal rettssak, men mer som en høring. I panelet
er det én til to representanter for lærergruppen, én
representant for skolens ledelse og én til to elever fra
de eldste klassene. I tillegg er det en juridisk utdannet person fra
kommunen som skal sikre at referat og at de juridiske reglene og
prosedyrene blir overholdt. Den anklagede skal medbringe sin verge.
Panelet skal behandle alle brudd på samfunnets regler
og på skolens regler. Målsettingen for panelet er å komme
frem til at eleven påtar seg skyld og at han eller hun
sammen med sin verge går inn i en prosess hvor vedkommende
soner sin straff, og som etter noen uker går gjennom en
slags eksamen som skal vise om de unge har lært og viser
fornyet interesse for skolearbeidet. Eksempler på straff
kan være isolasjon på kommunens oppholdssenter,
tvangsarbeid eller konfrontasjon med offer ved voldsforbrytelser.
Unge som er dømt av skoleretten må bære
en kjeledress under utførelsen av tvangsarbeidet, noe som indikerer
deres status inntil de har bestått oppgaven sin. Formålet
med skoleretten og det å ha en rettsinstans på dette
nivået, er å gjøre de unge kjent med
at samfunnet har regler som skal overholdes, og introdusere dem
for et juridisk system. Om saken omfatter vold med våpen,
overlates imidlertid saken til andre instanser.
Elevdomstol og skolerett har litt ulik funksjon i Tyskland og
Danmark. I Carsten Overgaards modell fra Danmark er det en slags
meklingsordning hvor formålet er å komme
frem til en tilståelse, og forbrytelsen skal ha skjedd
på skolens område, eller noen av skolens elever
skal ha begått den. I Tyskland er det en domstol hvor elever
finner straff til den kriminelle, og det er ikke begrenset til en
gitt skole. Felles for dem begge er at det samtidig som det er en
opplæring i demokrati, også har som formål
at den unge med atferdsproblemer skal se konsekvensene av brudd
på regler og normer, og målet er at man skal hindre
en senere kriminell løpebane.
Forslagsstillerne mener det ikke er aktuelt å innføre
en ordning etter den tyske modellen ved norske skoler, fordi den
tyske ordningen er knyttet til kriminalitet. Imidlertid mener forslagsstillerne
en bør åpne for at en kan innføre en
"skoledomstol" som involveres ved alvorlige brudd på ordensreglementet.
Målet må være at en slik domstol skal øke
forståelsen for sanksjonen eleven blir pålagt,
samtidig som eleven vil ha anledning til å få frem
sin sak overfor jevnaldrende som kan identifisere seg
med eleven som har overtrådt ordensreglementet. En slik
ordning vil kunne ha en forebyggende effekt mot alvorlige overtredelser
av ordensreglementet.
Forslagsstillerne mener det kan være aktuelt med et
prøveprosjekt i Norge som ligner på den danske modellen
ved en eller flere skoler som er særlig preget av alvorlige
adferdsutfordringer som resulterer i kriminalitet på skolens
område i skoletiden. Erfaringsmessig har politi og påtalemyndighet
prioritert denne typen kriminalitet lavt, hvilket gir mange unge et
feil forhold til håndheving av vedtatte lover.
Forslagsstillerne viser til at de ovennevnte eksemplene
fra Tyskland og Carsten Overgaard fra Danmark benyttes som en del
av arbeidet med problemer som ikke nødvendigvis er like
relevant for Norge. Forslagsstillerne mener Regjeringen bør
utrede muligheten for tilsvarende forsøk i Norge med den hensikt å bekjempe
atferdsproblemer i den norske skole, på skolens område
og i skoletiden. Forslagsstillerne mener at departementet bør
begynne arbeidet med sikte på å etablere prøveprosjekt
på elevdomstoler, eller andre måter man kan bekjempe disiplinproblemer
på i den norske skolen ved hjelp av samarbeid med politi
eller rettsvesen. Det som blir viktig i utarbeidelsen av modellen
er at foreldre må være involvert hele tiden, slik
at det inn i denne ordningen kan legges vekt på foreldreansvar
og samarbeid hjem-skole.
Forslagsstillerne vil derfor anmode Stortinget om å be
Regjeringen legge frem et forslag der man setter i gang prøveprosjekt
med sikte på å oppnå bedre samordning
mellom politi og skoler, og der skolene får økte
virkemidler til å reagere overfor disiplinbrudd, regelbrudd
og mindre forseelser ved skolene.