Til Stortinget
Valgordningen er et sentralt instrument for å sikre et
reelt og legitimt folkestyre på samfunnets ulike politiske
styringsnivå. En god og effektiv valgordning som sikrer
at velgerne får gjennomslag for sine preferanser hva gjelder
både politikk og personer, er en forutsetning for et velfungerende
demokrati. Et sentralt element ved innføringen av den nye
valgloven før valget i 2003 var at den enkelte velger selv
skulle få større anledning til å påvirke
personvalget. Dette stod sentralt både i Valglovutvalgets
utredning (NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte), innstillingen
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen (Innst. O. nr. 81 (2001–2002))
og i den påfølgende debatt i Stortinget. Som daværende
statsråd Erna Solberg sa:
"Den viktigste funksjon ved loven er rett og slett, ved siden
av det praktiske, å gi legitimitet til folkevalgte organer.
Jeg tror at i dagens situasjon er nettopp dette med å få større
grad av personvalg, større muligheter for velgerne til å ha
innflytelse på personene, en viktig del av det å gi
folkevalgte organer mer legitimitet."
Samtidig må en velfungerende valgordning ivareta enkelte
kryssende behov. For eksempel gjelder dette partienes mulighet til å sikre
sin innflytelse over hvilke kandidater som velges til sentrale og
tunge verv som tillitsmenn og -kvinner på deres vegne.
Det er naturlig og ønskelig at også partiene har
betydelig innflytelse på denne prosessen, ikke minst for å sikre at
toppkandidatene har de nødvendige forutsetninger for, og
erfaring til, å kunne tre inn i sine verv som folkevalgte.
Partienes adgang til å forhåndskumulere kandidater,
vekten av persontillegg og velgernes adgang til å stryke
kandidater eller påføre "slengere" fra andre partier,
er elementer ved valgordningen som spiller inn i denne avveiningen,
hvor partienes behov for forutsigbarhet og sikkerhet for sine toppkandidater
må balanseres mot velgernes interesse av individuell politisk
innflytelse.
Ved endringene i valgloven ble balansen mellom disse ulike hensyn
søkt gjennomført, blant annet ved at man endret
reglene for partienes muligheter for forhåndskumuleringer
og vekten av tillegget for personstemmer, samtidig som man fjernet
adgangen til å stryke enkeltkandidater.
Både Valglovutvalget og regjeringen foreslo å fjerne
velgernes rett til å stryke kandidater. Komiteens flertall
støttet dette og uttalte at valgsystemet burde bygges opp
rundt velgernes positive preferanser. Erfaringene fra de to siste
kommunestyrevalg har dessverre vist at dette aktverdige målet
ikke er oppnådd gjennom de endringer som ble gjennomført
i valgordningen.
Valglovutvalget argumenterte for å fjerne strykningsadgangen,
særlig begrunnet med at et mindretall av velgerne gjennom
organiserte retteaksjoner vil kunne tilrive seg uforholdsmessig
mye innflytelse over valgresultatet. Fremfor å redusere
dette problemet, har det å fjerne strykningsadgangen heller
vist seg å kunne ha en forsterkende effekt. I dagens ordning
ligger det en større ubalanse, hvor en enda mindre andel
av velgerne kan belønne og velge inn kandidater som gjør
seg bemerket ved å komme med kontroversielle utspill, mens
en majoritet som er uenig, ikke får gitt uttrykk for sitt
syn og således kan oppveie for dette. Selv meget kontroversielle
utspill vil, dersom det endrer et tilstrekkelig mindretall av velgernes
preferanser, utelukkende telle til fordel for en kandidat, gitt
at velgerne kun har anledning til å gi uttrykk for sine
eventuelle "positive preferanser" overfor kandidater, og ikke til å stryke.
Det har i tillegg vist seg at organiserte retteaksjoner fortsatt
er fullt mulig å gjennomføre og at de, gitt de
forhold det er redegjort for foran, kan ha støtte fra en
enda mindre andel velgere for å lykkes.
Det må således være et mål å gjeninnføre
strykningsadgangen uten at dette forrykker balansen mellom de andre
elementene i valgordningen i for stor grad. Særlig må en
justering av stemmetillegget for partienes forhåndskumulerte
kandidater, som i dag er 25 pst., vurderes i sammenheng med strykningsadgangen.
Personvalget bør stå særlig sterkt
ved kommunestyrevalget, gitt nærheten den enkelte velger
har til dette politiske beslutningsnivået og kommunestyrenes
sentrale rolle i utøvelsen av det norske folkestyret. Personvalg
har lange tradisjoner i kommunene. Dette er slått fast
både i NOU 2001:3, og i en rekke tidligere utredninger
om valgordningen. Forutsetningene for at velgerne skal ha kunnskap
om de kandidatene som stiller på listene i egen kommune,
er gode, og spørsmålet om hvem en vil la seg representere av,
har stor innflytelse på velgernes partivalg. Kanskje særlig
lokalt kan konfliktene i en rekke prinsipielle politiske spørsmål
i like stor grad gå gjennom de politiske partiene som mellom
dem. En enda bredere adgang til personvalg gjennom gjeninnføring
av strykningsadgangen vil dermed gi velgerne større muligheter
for å stemme på kandidater som har samme oppfatning
som de selv i aktuelle politiske stridsspørsmål,
eller til å stryke kandidater som de er uenige med.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å gjeninnføre
en ordning med strykning av listekandidater ved kommunestyrevalg.
En adgang til å stryke må vurderes i sammenheng
med en justering av stemmetillegget for partienes forhåndskumulerte kandidater.
Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslaget for Stortinget,
med sikte på at en slik ordning kan gjelde fra kommunestyrevalget
i 2011.
23. oktober 2007