Til Stortinget
Offentliggjøring av skattelister er hjemlet i ligningsloven § 8-8.
Prinsippet om alminnelig innsyn i skattelistene er ment å skulle
bidra til å sikre mulighet til å kontrollere at skattyterne blir
behandlet likt. Bruken av listene har imidlertid utviklet seg til
å bli noe helt annet. Både i lokal- og riksmedia utarbeides oversikter
som neppe kan sies å tilfredsstille andre behov enn "kikkermentaliteten"
i deler av befolkningen. I tillegg til lister over personer med
høy inntekt og/eller formue, er det vanlig at offentlig kjente personer
samt yrkesgrupper inndeles i henhold til inntekt og formue. Offentliggjøring
av skattelistene har dermed fått preg av underholdning, og det er
all grunn til å betvile hvorvidt slik informasjon har allmenn interesse.
Datatilsynet har i lang tid vært kritisk til offentliggjøringen
av skattelistene. Dette fordi tilsynet oppfatter dagens praksis
som en trussel mot personvernet. Datatilsynet forsøker derfor å
begrense spredningen av skatteopplysninger så langt gjeldende lov
har gjort det mulig.
Opplysninger om inntekt og formue oppfattes av mange som svært
privat, og for enkelte klassifiserer slik spredning av informasjon
grafsing i privatlivet på linje med spredning av personlig helseinformasjon.
Slik informasjon er derfor lite egnet til allmenn forlystelse og
underholdning. Forslagsstillerne ser at grupper som dyrker nysgjerrighet
og misunnelse, og som lever av å konstruere interessemotsetninger,
ser seg tjent med å ignorere de sentrale brudd på personvernet som
full offentliggjøring representerer. Det er for forslagsstillerne
et politisk uakseptabelt valg, og vi vil understreke at når privat
og sensitiv informasjon tilfaller myndighetene, skal vi alle være
trygge for at opplysningene ikke misbrukes eller gjøres til gjenstand
for allmenn forlystelse.
Forslagsstillerne vil vise til at pressen ikke er underlagt noen
form for konsesjonsplikt på dette området. Dags- og ukepressen behøver
altså ikke tillatelse for å kunne motta, lagre og publisere skatteopplysningene.
De skal kunne anvende opplysningene til journalistisk virksomhet.
Forslagsstillerne mener imidlertid at skatteopplysningene svært
ofte blir misbrukt, og at pressen i mange tilfeller går lenger enn det
som kan klassifiseres som informasjonsformidling.
Forslagsstillerne vil også vise til at dagens samfunn stiller
oss overfor nye utfordringer, som f.eks. utlegging av skattelistene
på Internett.
Det bør også bemerkes at opplysningene i ligningsbøkene som legges
ut ikke er endelige, og at de derfor svært ofte ikke er korrekte
eller fullstendige. Pressen lager sine oppslag før klagefristen
er gått ut, og tar ikke hensyn til at mange ligninger blir påklaget og
endret på vesentlige punkter. Forslagsstillerne er videre sterkt
i tvil om skattetallene som offentliggjøres kan gi den enkelte mulighet
til å kontrollere om man er lignet riktig i forhold til andre. Skattesystemet er
i dag så komplisert at opplysningene om den enkeltes nettoformue,
nettoinntekt og samlet innbetalt skatt ikke er tilstrekkelig til
å fastslå om dette er riktig i forhold til andre skattytere med
tilsvarende tall. De ulike fradragsordningene vil gi store individuelle
forskjeller som ikke kan forklares av de offentlige tallene. Det
er dermed ikke mulig for den enkelte å fastslå om han eller hun
er korrekt lignet i forhold til andre med tilsvarende nettoinntekt
og nettoformue. Forslagsstillerne mener det er i forhold til det
vedtatte regelverket at den enkelte må sjekke om man er korrekt lignet,
ikke i forhold til andre som mer eller mindre tilfeldig kommer ut
med samme tall for nettoinntekt og nettoformue.
Forslagsstillerne viser i denne sammenheng også til at offentliggjøringen
av tallene i media i stor grad er basert på foreløpige beregninger,
og at resultater av eventuell klagebehandling sjelden gis den samme oppmerksomheten.
Dette svekker ytterligere informasjonsverdien av de offentliggjorte
tallene.
Det er rimelig å anta at det gjennom anonymisert statistikk,
basert på samtlige poster i selvangivelsen, er langt større muligheter
til å avdekke eventuelle skjevheter og urimelige utslag i regelverket,
enn det er gjennom de data som legges ut i de offentlige skattelistene.
Forslagsstillerne kan dermed heller ikke se at dette hensynet kan
tillegges nevneverdig vekt.
Det er av enkelte hevdet at offentliggjøring av skattelister
er et ytringsfrihetsspørsmål. Dersom dette argumentet har relevans,
mener forslagsstillerne at hensynet til personvernet må gå foran.
Det kan åpenbart være forbundet med ubehag og krenkelse av den personlige
sfære, dersom opplysninger om slike private forhold presenteres
i mediene. Ikke minst viser erfaringene at barn opplever ubehagelige
episoder i skole- og fritidssammenheng grunnet omtale av deres foreldre
knyttet til offentliggjøring av skattelistene.
Det er også et faktum at inntektsoversiktene fungerer som nyttig
informasjon for kriminelle, som på enkelt vis kan finne frem til
boliger hvor de antar det vil være mest lønnsomt å begå innbrudd/tyverier.
Spørsmålet om offentliggjøring av skattelister har også vært
gjenstand for grundig diskusjon i juridiske fagmiljøer. Fra Rettspolitisk
forenings blad "Kritisk Juss" nr. 3 1998 siteres stipendiat Jens
Petter Berg, Institutt for rettsinformatikk, UiO:
"Standardargumentasjonen som i vår tid brukes til forsvar
for ordningen – at offentlighet om resultatet av ligningsbehandlingen
muliggjør allmennhetens kontroll med ligningsmyndighetenes arbeid,
og følgelig er en forutsetning for opprettholdelsen av tilliten
til ligningsarbeidet – holder etter mitt syn ikke for nærmere gransking.
Riktignok er argumentasjonen gjenkjennelig som en variasjon over
hovedargumentet for å praktisere et alminnelig offentlighetsprinsipp i
forvaltningen. Det har imidlertid aldri vært virkelig strid i Norge
om at dette prinsippet må avbalanseres bl.a mot hensynet til den
enkeltes diskresjonsbehov.
Av denne grunn har vi hos oss svært rigorøse taushetspliktregler
for å avverge bl.a at ligningsmyndighetene gir allmennheten opplysninger
om at navngitte skattytere har snytt på skatten – eller opplysninger
om andre klanderverdige forhold som avdekkes mens ligningsbehandlingen
pågår. Og de opplysningene om resultatet av ligningsbehandlingen
som er undergitt alminnelig innsynsrett, er så begrensede (netto
inntekt, netto formue, klasse) eller misvisende (opplysningen om
betalt skatt og trygdeavgift inkluderer utbytteskatt betalt av selskapet
som skattyteren er aksjonær i), at det ikke står til troende å hevde
at denne innsynsretten styrker allmennhetens kontroll med ligningsforvaltningen."
Ifølge stipendiat Berg er det offentlig gjerrighet og privat
misunnelse som trolig var den opprinnelige drivkraften bak offentliggjøringen
av skattelistene. Når det gjelder "offentlig gjerrighet" henviser
Berg til at myndighetene i 1860-årene istedenfor å ta omkostningene
med å underrette hver enkelt borger pr. brev om deres pliktige skatt,
holdt det for tilstrekkelig å kunngjøre i avisene at skattelisten
var utlagt til alminnelig ettersyn. "Misunnelse" henspeiler på at den
enkelte skattyter hadde rett til å klage over at en hvilket som
helst annen skattyter var blitt skattlagt for mildt. Og en slik
klagerett, som snarere var innført for å øke skatteinngangen enn
for å sikre likhet i beskatningen, kunne rimeligvis ikke bli effektiv
uten en ordning med offentlige skattelister.
Forslagsstillerne viser til at Datatilsynets leder, George Apenes,
i NRK P2 11. april 2002 opplyste at Norge og Sverige er alene om
slik offentliggjøring av skatteopplysninger.
Det kan også nevnes at ifølge "Kritisk Juss" nr. 3 1998 har man
i Tyskland lenge hatt regler som sier at nyhetsformidling lik den
vi har i Norge, regnes som en krenkelse av privatlivets fred og
altså som et straffbart misbruk av ytringsfriheten.
Igjen siteres bladet "Kritisk Juss" nr. 3 1998, hvor Jens Petter
Berg skriver:
"I løpet av 1990-åra har kravene som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) stiller til utformingen av norsk rett tvunget norske myndigheter
til på felt etter felt å revurdere tilvante oppfatninger av hva
som er gangbar juss når menneskerettighetene skal tas på alvor.
EMK-perspektivet, dvs. bestemmelsen i art. 8 (1) om retten til respekt
for privatliv og korrespondanse mv, har hittil ikke vært brakt på
bane i forhold til vår i europeisk sammenheng nokså særegne bestemmelse
om offentlighet for skattelisteopplysninger."
Berg tar til orde for at det er på høy tid at man forfølger spørsmålet
om norsk lovgivning om offentlighet for skatteopplysninger er i
overensstemmelse med de strenge betingelser for slike privatlivsinngrep som
oppstilles i EMK art. 8 (2).
Berg skriver videre:
"Det er gode grunner til å hevde at Menneskerettighetsdomstolen
i Strasbourg – dersom en norsk borger brakte sin sak inn for domstolen
– ikke ville komme til å akseptere en slik generell innsynsrett
for allmennheten som skattelisteutleggingen innebærer. Domstolen
har nemlig i en rekke saker tolket art. 8 (2) slik at inngrep i
den privatlivsbeskyttelsen som følger av art. 8 (1) bare godtas
dersom domstolen overbevises om at a) det er et tvingende samfunnsbehov
("pressing social need") for å gjøre slike innskrenkninger, b) innskrenkningene
har et legitimt formål ("legitimate aim") og c) innskrenkningene ikke
er uforholdsmessige i forhold til dette legitime formålet."
Advokat Kyrre Eggen har på vegne av Skattebetalerforeningen også
vurdert om de lett tilgjengelige skattelistene strider mot menneskerettighetene.
Hans konklusjon er at: "Offentliggjøring etter dagens regler, hvor
det ikke eksisterer noen skranker for elektronisk publisering av
de samlede skattelister, vil kunne innebære en krenkelse av EMK,
art 8."
Dette blir videre begrunnet med at når skatteopplysningene spres
på Internett kan det kobles med andre opplysninger og misbrukes.
Det er kombinasjonen av kobling og tilgjengelighet som gjør dette
farlig.
Forslagsstillerne deler i hovedsak Berg og Eggens synspunkter
og vurdering. Forslagsstillerne mener derfor at det vil være riktig
å endre vår praksis med offentliggjøring av skattelistene, før et
påbud om å gjøre dette når oss i form av en dom fra Menneskerettighetsdomstolen.
Forslagsstillerne ser samtidig behovet enkelte institusjoner,
som banker og kredittopplysningsfirmaer, kan ha for tilgang til
skattelistene. Mulighetene for å sjekke inntekts- og formuesforhold
for eksempel i forbindelse med behandling av lån og kreditter, kan
være en fordel både for den enkelte og for samfunnet som helhet.
Forslagsstillerne mener derfor at denne type tilgang til skattelistene
fortsatt bør være mulig. Det bør derfor åpnes for en ordning der
det kan gis konsesjon til å motta opplysninger fra skattelistene,
for bruk til nærmere angitte formål, dog ikke for publisering i
media.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot offentliggjøring
av skattelistene, i kombinasjon med en ordning med konsesjon for
tilgang til skattelistene ved konkret behov for informasjon om den
enkelte skattyter.
20. juni 2008